Category Archives: Feature

Universitas

Universitas

– E ha gådd på Skogmo Universitetet,

pleide han å seie,

humoristen og rørleggjaren Svein

frå Brønnøysund.

Han gjekk bort for nokre år sida.

Han var ein kar som visste mykje, ikkje minst om hurtigruta.

Dette var før nokon kom på

den narrestreken at kvar einaste læreanstalt

i kvar einaste snobbete norsk by

skulle smykke seg med å vere universitet.

Grunnutdanninga si fekk han Svein

i grendeskolen

på Skogmo

som og er borte.

 

Grendeskole

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

VEGG

Slipa
av vind
bleika av sol,
krøkt av tid,
men står,
tett lafta,
fersk i margen

.
.
Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

UTAN TITTEL


Som ein drope i vinden
Som eit lauvblad i skogen
Som ei fjær i lyngen
Som ein dag imot vest

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

VÅR

Foto: Eva C. Hildal

 

«Hang down your head Tom Dooley…»

Ho la att augo og song,
mens ho slo på strengane
og samtidig kika ned i
Jørgen Ingmanns nybegynnarkurs.

«Hang down your head and cry…»

Ho tromma tankefullt
på Lucky Seven-gitaren
og  tenkte seg langt,
langt forbi strekkmetalltrappa,
eit kast med hovudet,
fekk lokkane
vekk frå fjeset.

Eit nytt grep,
ho  nynna lågare,
ifall dei sat og lya der inne.

Med eitt la ho gitaren ifrå seg,
kjeik vaktsamt over skuldra
før ho drog fram det kvite arket
ho hadde gøymd innpå barmen,
glatta det ut der i fanget,
las den jamne handskrifta
enno ein gong.

Det  kom så langt bortanfrå,
hadde vore så lenge på reise,
brevet.

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk Foto
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Bordet

På kjøkenbordet
var livsgrunnlaget.

Der vart grauten og flatbrødet sett fram,
og grovkaka og lefsa,
nyrørt rips og godt smør.
Til kvardags kasserollen
med uskrella, mjølne potetar.
Lettsalta torsk og flesk.
Ein sommars dag sprøsteikt auring
frå den grunne bekken.
Raud i kjøtet.

Kjøkenbordet
var midtpunktet
for ei handfull menneske
som benka seg rundt det
i ei tid gøymd bak bleike dagar.

Då han skulle ta dei første stega,
greip han
med dei små butte nevane sine
eit solid tak i bordkanten
for å heise seg opp.
For han var det
heilt utenkeleg
at det kunne velte.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@finnbakkskrivestue @tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Heim

I mange dagar

hadde vi gått.

Både hundane og vi

var svoltne

og slitne.

Så vi lægra oss der

ved stranda.

Det regna ikkje lenger.

Langt der borte

skein dei kvite fjella,

fjella våre.

.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Skrifta

Andre gongen det flødde
gjekk eg dit ned,
og las den same skrifta.

Neste dag gjekk eg ikkje ut.

Etter kvart la isen seg
i flomålet.

Du kan ikkje gå
på den same stranda
to gongar.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Det som var

Haken

heldt vindauget på gløtt
og slepte fri eimen
av steikt sild og
tynne rullings.
Kvitmålinga slepp taket
og rusten tving seg fram.
Enno held ho stand,
grønmålinga
ho kjøpte billig
på auksjon.

Foto:Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

Skoleungdom i klimastreik

Skoleungdom streiker mot klimaødeleggelsene. Det heter seg at kua er ikke blitt gammal før den har glømt at ho har vært kalv.  Sjøl har jeg rukket å bli 67 år – og jeg hadde nesten glømt at jeg en gang har vært bare 15.

For 50 år sida eller noe slikt meldte jeg meg inn i SUF. Vi demonstrerte og skreiv i avisene, mot USA i Vietnam, mot fascistjuntaen i Hellas, litt seinere var vi ikke bare imot at Norge skulle inn i EEC, som seinere ble EF som enda seinere ble EU. Og ikke bare det, vi var imot både EEC og noe vi kalte dyrtid, vi demonstrerte mot NATO, mot Sovjetunionens skjendige invasjon av Tsjekkoslovakia og mot det USA-støtta kuppet i Chile. «Kamp mot begge supermakter – USA og Sovjet!»

Vi demonstrerte heftig mot borgerskapet og pampan i LO og DNA og skreiv veggaviser på store gråpapirruller og samla inn bøtter med penger til streikende kjøttarbeidere. Noen av oss siterte ei lita rød bok fra Kina som om vi skulle ha vært skriftlærde munker. Vi gikk i tog for kvinners rettigheter og sjølbestemt abort. Av og til hadde vi korte paroler, av og til lange, som «Kamp mot krisa som skjerper kvinneundertrykkinga på alle områder».

Voksenverdenen – det meste av den verdenen – var enten fryktelig sinte på oss eller de rett og slett skoggerlo – ikke til oss, ikke med oss, men over hodene våre hvor håret grodde lenger og lenger. De fleste sa at vi fikk vel vett, vi også. Men de sa også at vi skulle skamme oss, protestere, vi som hadde fått det så godt. Det hendte at vi også handla mot miljøødeleggelser, av og til, stikkord som Mardøla og Alta-Kautokeino-vassdraget – men da var de fleste av oss slutta å være skoleelever, så det hører egentlig ikke hit –og de store sammenhengene –  miljøkrisa – så vi ikke. Nå er det vi – den unge krakilske som er blitt gammel og satt – som ler og moraliserer over skoleunger som aksjonerer fordi de ser at verden holder på å bli forgifta, oversvømt og avsvidd. De skulker skolen og streiker mot snauhogd regnskog og ødelagte hav og minner oss om at vi ikke har noen planet B å dra til. De veit at det nytter ikke uansett hvor store Mars-raketter Elon Musk lager, for det blir bare enda større miljøødeleggelser av slikt.

Vi retter formanende pekefingre mot dem, og spør om det nå er slik at dere ikke vil bli kjørt på trening, at dere ikke vil ha mobiltelefonene og moteklærne, dere som er så opptatt av miljøet. Sier vi. Men i stedet må vi spørre om det er ungene våre, om det er barnebarna våre som har skapt forbrukersamfunnet, som har funnet opp kapitalisme, global utbytting og krig? Er det ikke nettopp det de slåss imot nå, det som vi slåss imot den gang, i hvert fall noen av oss, kanskje ganske mange av oss? 

La oss i stedet heie på dem, mens det ennå er liv is oss!

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

At det hadde vore

Foto EvaCHildal isflak mars 2019

At det hadde vore liv
At det kunne vere liv
At det var liv
Ein stad
Mellom skjøre flak
Og svart vatn
Såg vi
Då isen brast

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

 

3 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

HALVE HIMMELEN OG HALVE JORDA

Av bleike mødrer føddest vi med møde
på kloden som skal gje oss liv og grøde
Og du som vart til søstra — kona — mora
skal eige halve himmelen og jorda

Dei fleste blir kje dronning og madonna
men slit det tyngste og gjer halve onna
Åt dei ber songen gjennom storm og tora
at du eig halve himmelen og jorda

Og fleire gjekk i skam — vart trellekvinne
i mørkre — basta — bundne — mura inne
Dei fann vel kanskje aldri rettesnora
og banna både himmelen og jorda

Så mang ei søster høvrer når det tetnar
— Gå heim til voggemeien til det letnar
Men trassig — tårebleik ho kviskrar orda
— Vi eig ei himmelflik og halve jorda

Sjå — nokre støyper ljos med varme hender
og aldri sløkkest veiken som dei tenner
Då syng dei — jenta — søstra — kona — mora
— No tar vi halve himmelen og jorda

(Fra Torstein Finnbakk: Fem stjerne blenk, Tiden / Nordnorsk Forfatterlag, 1982.)

1 kommentar

Filed under Feature

Lars Levi Læstadius koker bjørn

Opprørspresten Lars Levi Læstadius (1800–1861), er en sentral person i Mikael Niemis krimroman, «Koke bjørn».

I tillegg til å være presteutdannet var Læstadius  en fremragende botaniker. Dette er kjent fra før, men i den historia som rulles opp i «Koke Bjørn» er romanfiguren Læstadius også en skarpsindig etterforsker, som tar i bruk nye og moderne metoder i sitt arbeid.

kokabjorn1Denne noe annerledes krimromanen utspiller seg i Torneådalen i Nord-Sverige omkring midten av 1800-tallet. I Pajala-traktene, hvor Læstadius virker som prost, blir det begått et grusomt drap på ei ungjente. Bygdefolket og den brautende og særs enfoldige lensmannen mener det er en slagbjørn som står bak. En bjørn blir jaget og avlivet, men så begås enda et drap. Parallelt med lensmannens summariske etterforskning går prosten og hans samiske fostersønn Jussi grundig til verks og finner konkrete bevis på at en ganske annen gjerningsmann går løs i bygdene.

Mikael Niemi, kjent fra debutromanen «Populærmusikk fra Vittula», har sagt at han vokste opp bare et steinkast fra prestegården i Pajala hvor Læstadius bodde og arbeidet. I boka skildres opprørspresten med respekt og varme, som en intellektuell, klok og omgjengelig mann som står på det fattige bygdefolkets side, men som samtidig kan være kompromissløs i sin religionsutøvelse og forkynnelse. Læstadius inspirerte en bevegelse som kulminerte i Kautokeino-opprøret i 1852, en begivenhet som også blir omtalt i et avsnitt i boka.

Men hovedhistoria er mordene i Pajala og forsøket på å oppklare disse, og etterhvert skjebnen til fostersønnen Jussi.

En spennende og velskrevet bok, som i tillegg til å berette ei spennende historie også forteller om livet blant fattige samer og bønder i Torneådalen for lenge, lenge siden.

Det meste er som kjent best i original-tapping. Jeg hadde gleden av å høre den svenske lydbok-utgava, glimrende innlest av forfatteren, og som dessuten inneholder et bonuskapittel, et intervju med Mikael Niemi.

Se videoen Lars Levi Laestadius kokar björn med Mikael Niemi

Forfattertreff med Mikael Niemi

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Sakn

– Ke D går me deinn syke?

– Beire.

Mæn eg har frøktele ont når eg klip meg i nakken me beidde heinn.

Så D ha eg måttæ sluittæ me!

©tofi2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

En regatta – Om sneseiltilbedere og anna folk

«…og jeg sa til tvende Snesejlstilbedere: «skal vi holde noget paa, at de gamle norske Vikingers Farkost idag som i gamle Dage gjør sig fortjent til Drottens Paaskjønnelse? Naturligvis de turde ikke vædde paa noget sa de; men deres elskværdige, edikkesure Mine tog rent Motet fra mig.» (Fra Tromsø Amtstidende, 1891)

Trofeet. En båt eid av Torstein Paulsen vant den store regattaen. En annen hemnesværing, Jens Henriksen, førte båten. Bilde: Jens-Erik Brose

Skarpseiler-trofé til hemnesværingene

På Hemnesberget finnes et gjevt trofé som vitner om stolte båttradisjoner på stedet, det dreier seg om H. M. Kongens pokal i gull og sølv, vunnet under Den 2den nordlandske Regatta i Tromsø i 1894.

I 1894 vant en båt eid av hemnesværingen Torstein Paulsen en stor regatta som ble holdt i Tromsø. Regattaen ble av mange sett på som et vegskille, hvor sneseglerne utkonkurrerte de som fremdeles sverget til råseglet. Den som førte båten var en annen hemnesværing, Jens Henriksen, men det var eieren, som seg hør og bør, som fikk den flotte pokalen i gull og sølv. I dag finnes den i slektas eie på Hemnesberget.

Fra Lesja til Hemnes

Torstein Paulsen var opprinnelig fra Lesjaskogen i Gudbrandsdalen. Han kom til Hemnesberget som 16-åring, og jobbet til å begynne med som handelsbetjent i båt- og trevareforretninga Johs. Aas. Unge Paulsen utmerket seg snart som en dyktig sjømann, og var blant annet fast segler for firmaet Presteng når båter skulle leveres til ulike steder i Nord-Norge.

Sist på 1800-tallet ble det arrangert fleire regattaer, også for bruksbåter, her i landsdelen. Rune Bang skriver i en artikkel i Årbok for Helgeland 1994 om årsakene til disse tevlingene og båtutstillingene. Det ble jobbet for å konstruere sikrere båter, ikke minst til bruk i fiskeriene. Regattaene var den tids «testbaner», for å se hvilke båter som var best på havet. Dette var ei brytningstid, hvor «sneseglere» som listerbåtene gjorde seg mer og mer gjeldende, til fortrengsel for den tradisjonelle nordlandsbåten med råseil.

Harstad 1891

Fra regattaen i Harstad 1891, hvor blant annet mange hemnesværinger deltok og gjorde seg sterkt bemerket.

Sommeren 1891 gjorde fleire hemnesværinger og båtene deres seg bemerket under en nordnorsk bruksbåt-regatta i Harstad.

I Harstad-regattaen dominerte råseilerne resultatlista. Beste snesegler var en såkalt «Canadabåt» fra Hemnesberget. Dette var den ene av tre båter i konkurransen som bygd av Erik Iversen Flatmo, og som tok henholdsvis første, andre og sjetteplass i konkurransen.

Den nest beste blant sneseglerne var Hemnes-båten «Bjørnstjerna Bjørnson», bygd av Erik Iversen Flatmo, eid av P. M. Jacobsen, og ført av Torstein Paulsen. Premien var «100 kroner i Guld» fra Statsraad Astrup.

Tromsø 1894

Da det var klart for den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, var enda fleire hemnesværinger på plass, og de skulle komme til å gjøre seg enda sterkere gjeldende enn i Harstad tre år tidligere. Og nå skulle det bli sneseglernes tur til å dominere.

I følge Rune Bang, som sjøl er oldebarn av regatta-vinneren, deltok båtbygger Hans Vedå med båtene «Hebe», «Mjølner», «Harald» og «Hero», Erik Iversen hadde bygd deltaker-båtene «Haabet» «Storfuglen», «Ulabrand», «Egil» og «Herkules», Karstein Johansen båtene «Edison», «Fortuna», og «Pilen», mens Nils Gabrielsen stilte med «Mira» og Jakob Jakobsen med sin «Haabet».

regatta

Øverst ser vi en båt med råseil, og nederst en med sneseil.

Ikke mindre enn 14 av båtene i regattaen var bygd på Hemnesberget, men bare to av dem var eid av og ble ført av hemnesværinger.

Den ene av dem var Martin Brennesviks «Mjølner», den andre var den enmastra snesegleren «Hebe», ført av jens Henriksen og eid av Torstein Paulsen.

«Hebe» brukte 3 timer 58 min. og 44 sek. på regattaen, og slo ut samtlige andre deltakere, uansett klasse.

Elleve dager seinere kunne hemnesværingene lese ei nyhetsmelding om dette i Nordlands Avis:

«Torstein Paulsens baad «Hebe» der ved regattaen i Tromsø vandt første præmie, kongepokalen, førtes af Jens Henriksen Hemnæs og var bygd av Hans Vedaa».

7,2 knop

Fra den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, hvor hele 14 båter som var bygd på Hemnesberget deltok.

Det er svært gode kilder som beskriver disse regattaene, ikke minst fordi fiskeriinspektøren innga utførlige rapporter. Der kan man lese at konkurransen foregikk i «en tæt frisk bris» fra nord-nordøst. Løpet var fire kvartmil langt, det vil si 34,9 kilometer. I følge Rune Bang viser resultatene at «Hebe» under kryss hadde ei gjennomsnittsfart på 3,3 knop, under romvind 7,2 knop, noe som gir ei gjennomsnittsfart på 4,2 knop.

Det var Stiftsamtmand Strøm som sto for premieutdelinga, og «Efter Uddelingen var tilendebragt, serveredes med Smørrebrød, Kaffe, Øl og Toddy. Idethele var stemningen fortræffelig og hyggelig, saa den vellykkede Sammenkomst vistnok længe vil mindes af Deltagerne».

«Ubeskrivelig skjønt var det i Solskinnet at se alle disse ligesom lueforgyldte Sejl duve op og ned medens Sjøen som en Fos skvulpede foran og over Stævnen. Saa rolige disse Mænd sad eller stod der i Skjorteærmer, som var det hele kun en Leg – en Leg hvori Baadriben oftest laa under Vandet og Topsejlet ligesom syntes at længte mod samme.» (Tromsø Amtstidende den 21de Juni 1891, «Regattaen ved Harstad»)

Av Torstein Finnbakk

Artikkelen er også med i Årbok for Hemnes 2018

(Kilder: Jens Erik Brose, Rune Bang (artikkel i Årbok for Helgeland 1994, Fiskeriinspektørens beretning etter regattaen i Harstad 1891 og Tromsø 1894, ohoi.no).

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Enno ein snev

Enno er ikkje verda og veret

gått heilt av hengsla

Enno ein gong fekk eg sjå

ein snev av midtvinters svartmildverskog

 

©tofi2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Vær

No E D sklætta i Bodø by
Å politie ber fålk søk ly
D rægn i Vågan
Å snart står tågan
Sjå vijnn rør snyen
I Longyearbyen
No E hainn mainnbisk å ovabord
Å kvite båra å vijnn å tor
No blafra flagge, å hei å hå
No E D uvær – – – i NRK…

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Kurer for heimefronten

Mange unge ble under krigen involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige.

screenshot_20190124-164628-01356543774.jpegArthur Stornes (1922-97) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet i nåværende Hemnes  kommune, da krigen brøt ut Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene.
– Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde.

Verva til kurer
– Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han.
Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.

Med pakker
– På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen.
Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren.
Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han.
– Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig.

Razzia
Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare.
Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter.

Mange turer
Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang.
En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det.

screenshot_20190124-165134-01868990044.jpeg

Arthur ble som 22-åring verva til kurertjeneste. Privat foto.

Møte på fjellet
En gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover.
Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk.

Fra England
En gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han.
Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange.

Risikabelt
Å passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert.
Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard.
Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.

Sender ved Tustervatnet
– Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre.
– Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige.
Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel.
Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt.
Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.

Bar senderen tilbake
Arthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret – blant annet de tunge bilbatteriene – tilbake til Sverige igjen.
I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag.
Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv.
Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått.
– Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din?
– Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes.
Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie.
Erling Tustervatn forteller:
– Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år).
– Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest.
På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen.
I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim.

Fra boka Hemnes i krig 1940-45 av Torstein Finnbakk 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Hurtigruta juni 2011

Eg er ingen sjøulk.

Ein gong var eg med og spydde ut ein motortorpedobåt

Og eg minnest med gru ein seilas over Lopphavet

med gammal-Erling Jarl,
då sjyen kom forsande innabords
og det sto ein fot vatn på lugargolva

Men eg kom heim til jul.

Laurdagskveiden i den veka NRK sette kjøl på Nattønsket, sto eg klar på Nærøysundbrua, då NordNorge kom sigande med TV-kamera som gallionsfigur

i baugen,
og bror min ringte og fortalde at han såg meg.

Eg fotograferte hurtigruta med mobilen,

og med kamera.
Framanifrå og attanifrå der oppefrå brua

Før eg heiv meg på sykkelen og trødde inn til Rørvik, akkurat då ho sette på sidepropellane

og seig inn til kai.

Der møtte eg ein kompis som hadde sykla eins ærend
frå Brønnøysund.
Han skulle vere med NordNorge, ilag med turistar og TV-kamera, heim same kvelden.

Det var storsjau på kaia.
Viknaværingane passa på å feire Hurtigrutas Dag der i Rørvik den dagen med  ordføraren på alerten og hornmusikk på plass

Dei spela «Månemann»,
mens eg stod der og hang med sykkelen
med ein blå hjelm på skolten.

Eg måtte tråkle meg fram i trengselen bortover kaia,

Du kunne ikkje presse så mykje som tverrhanda mellom meg og medborgarane mine då.

Eg aksla meg framåt gammalhurtigruta, Nordstjernen,
sørgåande, som og va kommen inn til Rørvik.

Halvparten av Vikna sine 4000 innbyggarar var møtte opp der denne kvelden.
Halvparten. 2000 på kaia og i småbåtane.

Men så va det å hive seg på sykkelen igjen,
til hytta, kor eg hadde latt TV-en stå på.

Då var ho på veg nordover igjen,
gjennom det tronge sundet nord for Måneset.

Å så møtte ho Helgelandskysten
i den flottaste midtsommarnatta med rosa- oransje- og fiolettnyansane på fjell og sjø, og ho Kari Bremnes song – og det var lyst, og det er mykje mørkare no enn då,

For resten av signingsferda langs riksveg
nummer ein vart ei einaste midtsommarnattsdraum
med Helgelandskysten som suveren seierherre.

Eg satt og såg det på TV, då ho seig under
Brønnøysundbrua i stavstilla mens feststemte brønnøyværingar rølpa og skreik

«Velkåmmen tel Brønnøysschuinn» og vrengte av seg overskjorta og vifta med ho, mens dei brøla enno meir, for det var kyststevne der i byen – og øl å få.

Og dei heldt fikling med telefonane sine, alle ihop,  mobiltelefon i eine handa og eitt skilt av bølgepapp i den andre handa, som dei vifta med for at  ho Besta på Forvik, morsan og ho Prutt våres på Mindlandet skulle sjå dei på TV. Sjå meg – her er eg – på TV – og eg drit i hurtigruta – berre di ser meg heime. Meg. Meg.

Og Brønnøysund Musikkorps, sjølvaste BMK,
spela «Månemann».

Og sånn var dei – sånn var dei på kai etter kai, i Sandnessjøen var dei visst enno fullare,
for der var nattklubbane akkurat stengde då skipet  NordNorge gjorde sin entre og natta var fylt med nostalgi, magi og selfiar.

Vi såg dei alle, der dei sto på berga frammed fjæræ og vifta med pledd og småungar.

Somme hadde spjåka seg ekstra mykje ut,
til og med inni Trollfjorden var det nokre jenter
så ha kledd seg ut tel – ja no kan du gjette…troll.

Og av å til måtte eg på arbeid, mens TV-en stod på.

I Skjervøy såg eg kor sannsynleg uoppdragne ungar dei hadde der,
som heldt på å trø ned heile landgangen.

Og eg fekk sjå Honningsvåg.

Og så – så kom Kjøllefjord, i storm og juni-sklett.

Der såg eg ein elev, ein eg hadde  på barneskolen i 1973.

No stod han der og fraus stakkar i ein blå genser.

Og hornmusikk vart det. Og jentungane dansa. Og tok selfiar.

Men i Mehamn, der stod han Elvis Presley

me forsterkar i ei egnarbu med lokal båddygard.

Det var stort,

i tungsjøen langs månelandskapet bortover Aust-Finnmarka
med solgløtt over Vadsø.

Seiersgang gjorde ho – seierseilas før kysten, aksjonærane og Destination Helgeland.

Tenk at like til i Nepal sat dei og såg på dette,

og i Aserbajdsjan – derifrå fikk blandakoret i Honningsvåg
– eller kor det no var – innbyding til å komme og synge –

Og det var hurtigruta si skyld – og  NRK2.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Oppe frå

Oppe frå bergknausen

kunne dei sjå fjorden

og kanskje

dei blå fjella bakom.

Dei kunne unne seg

ein rast.

Det var langt heim,

men dagen var ljos

og sola varma litt

framleis.

Tekst: Eva C. Hildal
Foto: Torstein Finnbakk

Instagram

@eva.c.hildal

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Den nye

Den nye guten
heldt vi oss unna
Han gjekk underleg
og hadde frekner
Heller ikkje hadde han
fødselsdag om våren

ToFi 2018

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Kvinne på Ipanema

35 grader
i formiddagsskuggen
Men ho gir blanke
Luftig kjole
Blårutete parasoll

Hastar bortover promenaden

Bryr seg ikkje
Ensar ikkje
turistar og tiggarar
halsande sveitte trimmarar
Varesyklar med isbitar
Ropande tøyseljarar

Hastar vidare
så fort sandalar og stokk maktar

Truleg skal ho heim
Ho er ei kvinne
På Ipanema

#riodejaneiro 2015

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Kvild

menn under tre rio 2015

 

På ein benk
i skuggane
under dei
grøne by-trea
finst ei svalare verd
for trøytte menn
og tørste hundar

#riodejaneiro 2015

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Diktet om «Dorthea»

Ein slitar på kysten

Bygd på Vestlandet i 1898

I fjordfart, i kystfart

Med tømmer og plank

Bølgeblikk og forhudningspapp

Mjølkespann og smørbuttar

Taugkveiler og nøter

Høyballar og kornsekker

Komfyrar og sild og sirup

og tang, ikkje minst

Og ei geit som stod i band

frå Hortavær til Måneset

 

Rundt 80 år gamal vart ho

sett på land for siste gong

Beingrinda hennes

stikk enno opp av fjæra

Saman med restane

av ein seigliva

180 hk Caterpillar

 

#lauvøya 2018

 

Les også Frakteskuta «Dorthea»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Topptur

1822165354743-01
Vi sveitta oss til topps
Aslam tolk, Tarjei og Eg
Der møtte vi den heilage mannen
brunbarka, mager og vindskeiv
Han peika utover dei veldige skogane
og forklarte himmelretningane
Så sette han seg på huk
og kleip sund ein lime
og blanda med friskt vatn
og rikeleg med sukker
Lot oss få i glaset sitt
eit solid kjøkkenglas
som hadde eit svakt rosa skjær
etter alt som hadde vore i det
Grådige drakk vi oss utørste etter tur
Etterpå fortalte han om livet sitt
og om at han sleit
med tuberkulose

….

#kerala 1991

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Vridd og varpa

Vridd og varpa
Djupe grå vindslepne furer
Jorda tar sitt tilbake
Tid etter tid
Til mold skal du bli

tekst: Torstein Finnbakk
foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

@finnbakkskrivestue

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Når star kan jage måse – et skrått tilbakeblikk

Et 40-årsminne
Ved påsketider 1978 ga forlaget Oktober ut ei diktsamling av meg, «Når star kan jage måse», under psevdonymet ToFi.
I sin bokanmeldelse i Klassekampen gikk forfatteren Johanna Schwarz kraftig til felts mot utgivelsen. Særlig kritiserte hun forlaget for å ha gitt ut ei uferdig bok og for å ha gitt forfatteren lite eller ingen konsulenthjelp. Schwarz fikk støtte av blant andre Tor Obrestad og Arnljot Eggen, forfatterkollegaer i miljøet rundt ML-bevegelsen. I fleire måneder utover sommeren og hausten 1978 pågår nå debatten i Klassekampen sine spalter, for og imot ToFi sine faglige kvalifikasjoner som forfatter, for og imot utgivelsen av «Når star kan jage måse». Debatten kommer også i høg grad til å dreie seg om hvorvidt det er riktig å trykke verkene til «uferdige amatører», og om hvor man eventuelt skal trekke skillet mellom amatør og profesjonell. (Hørt den før?) Blant de som støtta ToFi var Tron Øgrim, den mest sjøltenkende og frittalende blant alle «de ledende kameratene i rørsla» (TF si eiga anmerkning…) ToFi-debatten, om forholdet mellom form og innhold i poesi og prosa, om skillet går mellom amatør og profesjonell, vakte gjenklang langt ut over Klassekampen sine spalter. Helge Rykkja skreiv for eksempel hovedoppgave om debatten.
Etterhvert ga jeg ut ei bok til, «Fem sjerne blenk» i 1982.
Sida ble det journalistarbeid jeg livnærte meg med i mange år. Mesteparten av den tida fikk jeg nok utløp for kreativitet og skriveferdighet gjennom jobben, før jeg avslutta min yrkesaktive karriere (som det heter) som statsansatt, med et jobbforhold som etter hvert heller innebar kreativ tørke, ørkenvandring og høgt blodtrykk… Men mer om dette i en annen sammenheng.

Titteldiktet «Fem stjerne blenk» ble behørig anmeldt til politiet, etterforska av PST og forsvarig arkivert i «mappa» mi.

I 1998, i anledning av at det var 20 år sida boka ble utgitt, ble jeg intervjua av Rana Blad.

Det var en gang en lyriker…
«Jeg går ned for telling. Det er en kroppslig smerte, en slags horisontal nummenhet det tar tid å komme over. Slik er det selv om alle andre anmeldelser er positive. Som forfatter føler du deg alltid som verdens største null og verdens største ener samtidig. Så lever du i svingningene mellom stormende jubel og full elendighet. Det er patetisk, men sant.» Dette sier forfatter Jan Kjærstad til Dagbladet om hans forhold til kritikk. Kanskje er det mer sant enn patetisk.
Torstein Finnbakk har aldri fått innpass i så mange bokhyller som Kjærstad, og kan ikke hånle av tidligere kritikker ved å vise til høye salgstall. Kritikere tar da også sjelden eller aldri hensyn til hvor du befinner deg på salgsstatistikken, og viste liten nåde da Finnbakk kom ut med dikt-boka «Når star kan jage måse» på Oktober forlag i 1978.
I diktene oppfordrer Torstein Finnbakk (under pseudonymet ToFi) til ansvar, handling og kamp for arbeidsfolk sine rettigheter:
Vi skal ikkje la den dagen kome
då nokon av oss blir jaga streifdyr
på dei trøysteslause viddene.
Vi skal lære av vargen!
(Utdrag fra diktet Vargen)
Om et registrert dikt

I kritikerens skuddlinje

Dette holdt ikke mål, var kritikernes dom, og i bokas kjølvann fulgte en opphetet debatt – som verserte under navnet ToFi-debatten. Diskusjonen pågikk i flere aviser, først og fremst i Klassekampen, med blant annet med Johanna Schwarz, Arnljot Eggen og Tor Obrestad i spissen.
Lyrikkboka ble stemplet som dårlig håndverk, og Finnbakk sier seg faktisk til en viss grad enig.
– Ikke den gang, men i ettertid ser jeg at de hadde mye rett i det de sa. En del av boka står jeg fortsatt ved i dag, men mye burde ikke gått ut på trykk, kanskje blant annet en del politiske leilighetsdikt, vedgår Torstein Finnbakk.
Men som ung 26-årig debutant var kritikken tildels tung å fordøye, forteller han.
– Det var en sterk opplevelse. På den ene siden var det spennende, på den annen var det tøft å få hele etablissementet i fleisen. Debatten gikk hemningsløst i Klassekampen. Jeg beit godt i fra meg, men egentlig burde jeg holdt kjeft.
– Hvorfor det?
– Fordi en del som ble sagt var sant. Jeg var nokså ung og det var vanskelig å se forskjell på kritikk og personangrep.

Tom for poesi
Det skulle gå fire år før Finnbakk kom ut med ei ny lyrikkbok, «Fem Stjerne blenk» på Tidens Forlag 1982, så i det lange løp hadde ikke kritikken skremt ham fullstendig bort fra den lyriske arena.
Likevel, den unge herr Finnbakk hadde nok fått seg et skudd for baugen, kanskje var noe av pågangsmotet borte, kanskje var ikke troen på at han kunne bli lyriker like sterkt til stede.
«En hyggelig kaffestund på altanen hos baker Pedersen» som er skrevet til et fotografi i Coldevins Bygdebok for Rana, er Finnbakks egen favoritt:
Nanna Pedersen – fødd Venes –
skjenk opp kaffe ifrå kanna
tel fru Pedersen i stasen
med ein slags salat på hatten
Jau – der e to kvinnfolk tel
men ser du – namnan e kje nemnt
Ei e fesja – ei e elder
begge to kledd i svart
Kanskje bakar-tjenestjente
bedd på kamkaka og kaffe?
Bakar Pedersen i flosshatt
med eitt mørkt og tyrkisk skjegg
Broder Pedro og i flosshatt
også iført kølsvart skjegg
Begge: klokk-kjeda på magen
og propell-sløyfe pund haka
Sjå: Per Hellervik har skalk
og siste nytt i engelsk tweed
Slåttonn-kara va di ikkje
Heller ikkje anleggs-sluska
Hatt – dress – vest – i steikjevarmen –
Vart di aller sveitt på ballan? –
– «Fem stjerne blenk» ble ikke viet spesielt stor oppmerksomhet. Siden har jeg kanskje beveget meg bort fra lyrikken. Jeg gikk på en måte tom for poesi…
– Er det en form for skrive-angst?
– Ja, det kan hende. Man er kanskje redd for ikke at egne evner ikke skal strekke til, og muligens er det en følelse som sitter igjen etter tidligere utgivelser, sier Finnbakk, som for to år siden skrev dokumentarboka «Hemnes i krig 1940-45». I åra som har gått har han blant annet hatt på trykk noen noveller.
– Men jeg har lenge holdt på med å oversette og gjendikte den skotske lyrikeren Ivor Cutler til norsk, og har nok manus til å fylle tre bøker. Så langt har ingen forlag tent på det prosjektet, men jeg fikk trykt en del Cutler-gjendiktninger i tidsskriftet Albatross.
De «fæle» forlagene
I dag irriterer ToFi seg i større grad på vegne av andre forfattere.
Over forlagene som han mener har tatt knekken på mange lyrikere og forfattere gjennom ensidig satsing på allerede etablerte navn.
– Det som irriterer meg mer og mer er at forlagene i dag kun er styrt av markedshensyn.
Tidligere var forlagenes rolle å være kulturbærende. Ser vi bort fra typiske bestselgere gjør de ingenting for å selge og markedsføre bøker. Ta for eksempel Magnar Mikkelsen, en forfatter som har skrevet solide bøker i 30 år og som er blant de beste i Norden. En av hans siste prosabøker ble det kun solgt solgt åtte stykker av! Jeg skulle solgt mer av samme bok på torget her en ettermiddag.
Det sier litt om distribusjonsmulighetene forfatterne tilbys, tordner Finnbakk, som oppfordrer skrivende folk til å utgi på eget forlag eller å publisere sine verker på internett.
– Spesielt lyrikerne har lidd under dette. Forlagene har knapt brukt fem flate øre på markedsføring av denne sjangeren, og det er en skam. For meg har det ikke hatt noen betydning. Jeg prøver ikke å leve av å skrive bøker. Likevel er det trist at nesten ingen kan tjene penger på å skrive lyrikk i dag.
Men det finnes forlag som tydeligvis jobber på en annen måte. Bladkompaniet, for eksempel, later til å ha en annen politikk enn forlag flest.
De har blant annet fått frem Willy Ustad som har skrevet serien «Fire Søsken». Han befatter seg med spenningsromaner fra etterkrigstidas Norge, gjør svært gode forundersøkelser før han skriver, og er etter min mening en av de mest interessante forfatterne i Norge for tiden.

Lyrikk er musikk
– Hva var dine intensjoner ved å gi ut ei lyrikkbok med såpass sterke politiske undertoner?
– Et ønske om å spre et budskap, skape debatt. Målet for de fleste forfattere og lyrikere er vel å påvirke folk, enten man skriver vekkelsessanger eller vuggeviser? Ei bok har en funksjon – man vil det skal føre til noe. I litteratur finnes det ikke noe vakuum, man påvirker alltid i den ene eller annen retning.
– Hva fascinerer deg ved lyrikken?
– Lyrikk har mye med bilder å gjøre, det blir mer stemning enn handling, mer en tilstand sammenlignet med prosa.
Språket blir veldig komprimert og konsentrert, og gir likevel assosiasjoner. Lyrikk ligner mer på musikk enn andre litterære former. Dikt er klang, rytme og lyder. Følelser. Det viktigste for en lyriker er å skape bilder og stimulere leseren. Et dikt kan snu verden på hodet og åpne leserens øyne for nye rom i tilværelsen.
– Får vi høre mer fra lyrikeren Finnbakk?
– Jeg tror ikke det. Jeg er først og fremst journalist, ikke lyriker, men hvem vet, sier Finnbakk.
– Så det var ikke kritikerne som tok knekken på «lyrikk-spiren»?
– Tja. Kanskje, nei neppe… Jeg er vel en journalist som en gang kalte meg forfatter, sier Torstein Finnbakk.

Av journalist Maiken Johansen

Les gjerne også om et overvåket dikt

Boka i digital utgave

1 kommentar

Filed under Feature

Ein lurvete roman

Ein lurvete roman
og den gamle trøya
pakka inn
i ei skitten matte
på ei rusten kjerre
Håpet
låg att
i minna
om ho som drog

Tekst: Torstein Finnbakk
Foto: Eva C. Hildal
#poesi @tofi1952
@Finnbakkskrivestue
#malaga #sorthvitt

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Frakteskuta «Dorthea»

«Dorthea» het ei stolt frakteskute, heimehørende på Lauvøya i Vikna. Siste eier var Øystein Ramfjord.

Skøyta var bygd i 1898 på gården Årsand, litt nord for Maurangerfjorden i Kvinnherad, Hordaland. Skuta ble bygd av båtbygger Hallvor Gausvik, etter oppdrag fra en Anders G. Aarsand.

Kona til byggherren het «Dorthea». Derav navnet. Ombord hang heile tida et stort smykke, et sølvkors som hadde tilhørt denne Dorthea. Dette skulle bringe båten båten lykke, kanskje istedenfor en mynt under mastefoten, som var den mest vanlige lykkeamuletten på en båt.

Skøyta hadde såkalt «høneræv», som var betegnelsen på den opprinnelige hekken, og var bygd som såkalt bankseilskøyte.

De offisielle målene på båten, ifølge målebrev fra 1940: lengde 58,3 fot, bredde 18,6 fot, dybde 7,7 fot. Bruttovekt 40,57 tonn.

Skuta har hatt mange eiere. I 1939 ble «Dorthea» solgt til Bernt og Olai Stornes på Inderøy i Trondheimsfjorden. Ved Mollans Verksted i Kristiansund fikk hun innsatt motor, en Record på 40 hk. Samtidig fikk hun styrehus. Før dette hadde skuta bare en såkalt styrebås. Seinere ble det montert en 70 hesters Säffle i «Dorthea». Trolig var det i 1953 hun ble ombygd i hekken, og dermed forsvant «høneræva».

12. mai 1954 ble båten kjøpt av Øystein Ramfjord på Lauvøya i Vikna, som noen år seinere satte inn en Caterpillar på 180 hk. Med den gjorde hun lett 11 knop på tom båt, sies det.

I de følgende ti-åra gikk «Dorthea» i ulike typer fraktefart langs kysten. Den siste tida hun var i drift var Bjørn Henningsen fra Lauvøya skipper. Noe av det siste hun frakta var tang til tangmelfabrikken på Rørvik.

Stor takk til Anton Ramfjord for alle opplysningene om «Dorthea» og for historiske bilder. Bildene av vrakrestene slik de i dag ligger i fjæra ved Flærøya på Lauvøya er mine egne, tatt på langfredagsfjæra påsken 2018.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

De bandt Norge sammen med armeringsstål fra Mo

2 kommentarer

Filed under Feature

Hos maskemakeren i Santa Teresa

Marcilio Barroco i bydelen Santa Teresa i Rio de Janeiro lager masker, men ikke hvilke som helst masker.

De spektakulære maskene. laget av ulike typer lær, er etter hvert blitt verdenskjent. Blant annet har han vært i Tyskland og vist fram maskene sine med stort hell. Verkstedet hans ligger i pittoreske og for oss eksotiske omgivelser i bydelen Santa Teresa, høyt over sentrumsområdet i Rio. Inntil nylig  var det mange mange kunstnere som med verkstedene sine holdt til her i Santa Teresa. Uheldige sider ved det brasilianske samfunnet og liten satsing på bydeler som dette har gjort at mange av dem har flyttet til andre deler av storbyen.

Han begynte å lage skulpturer i harpiks, og den første utstillinga hans førte til en invitasjon til å jobbe i teater som scenograf. Etter det var han blant annet ansvarlig for kunst-innholdet i filmen Love at First Sight av Arnaldo Jabor,  og siden laget han masker for en rekke forestillinger, blant annet «Sacos & Canudos», som vant Mollière Especial-prisen i 1976. Og siden har det gått slag i slag, slik at han i dag er Brasils mest kjente og anerkjente lærmaske-makere. Teater- og karnevalsmaskene hans er blitt beskerevet slik: Marcílio Barrocos former er rause, sterkt dramatiske i uttrykket når det settes spotlight på dem.

Noen av mine bilder fra Mundo Mascarado – verkstedet til Marcilio Barroco

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

#kobra – verdensmester i graffiti

Eduardo Kobras massive veggmaleri i havneområdet i Rio de Janeiro er  oppført i Guinness rekordbok. I sterke farger viser kunstneren fem ansikter som representerer urfolk fra flere områder i verden.

Arbeidet ble bestilt i anledning OL i 2016, og dekker over 32 000 kvadratmeter.

«Farge, stil og kulturell livsstil,» tre adjektiv som beskriver byen Rio de Jainero, er illustrert på den 190 meter lange veggen.

Maleriene på Olympic Boulevard viser en Tajapo-gutt fra Brasil, en Mursi-kvinne fra Etiopia, en Kayin-kvinne fra Thailand, en mann fra det nordeuropeiske supi-folket og en representant for Huli-folket på Papua Ny-Guinea.

Kobra og teamet hans brukte om lag 100 liter kvitmaling, 400 liter farget maling og 2 800 bokser spraymaling  til jobben.

Kobra  har utført andre kjente gatekunstmalerier i byer som New York, London, Tokyo og Amsterdam.  Stilen hans er kjennetegnet ved lyse farger, geometriske former og mønstre som ligner quilt.

En smakebit fra Kobras veggmalerier i Rio:

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Escadaria Selarón – de berømte trappene i Rio

Escadaria Selarón er oppkalt etter kunstneren Jorge Selarón, skaperen av de verdenskjente trappene som ligger i bydelen Lapa i Rio de Janeiro. I alt 250 er det trinn, dekket av over 2 000 fliser fra mer enn 60 land.

Han var i utgangspunktet en maler, men begynte en dag å pusse opp de utkjørte trappetrinnene ved huset sitt. Han brukte fliser, keramikk, og speil til å skape en spennende kombinasjon av farger og materialer, og det ble en 20 år lang besettelse som skjøv hans tidligere lidenskap til side.

Selve trappen har 250 trinn, som er dekket av over 2000 fliser fra over 60 av verdens land. Selarón håndmalte omkring 300 av flisene med motiv av en gravid afrikansk kvinne. Hans eneste, mystiske kommentar til dette var at det var et personlig problem fra fortiden hans. Mange av flisene samlet han først fra byggesteder og søppelhauger, men etter som trappene ble populære begynte donasjoner å strømme inn.

Jorge Selarón ble funnet død i 2013, liggende på sitt eget kunstverk.

Årlig strømmer turister til Lapa for å se Escadaria Selarón, som har vært vist i magasiner, aviser, reiseprogrammer, reklamer, og dokumentarer.

(Teksten er i hovedsak  fra nettstedet riodejaneiro.no).

Les gjerne også omtaler på Tripadvisor

More about Escadaria Selarón

Disse bildene tok jeg i trappene i februar 2018

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

– She’s running away, she’s running away!

Melstein, Norway, February 1692: Four men were brutally murdered. The heroine of the drama is a 14-year servant girl who ran away, risking her own life.

By Torstein Finnbakk

Translated from the Norwegian by Dr. Gregory M. Shreve

A February night in 1692 unfolded into an eerie drama on the small island of Melstein in Helgeland when four men were brutally murdered.

A boat crewed by four men decided to seek shelter at the farm owned by Sjul Paulsen and Anne Pedersdatter on the island of Melstein. It proved to be a fateful decision.

This article is based primarily on interviews recorded in 2013 with writer and folklorist Dag Skogheim (1928-2015). Dag himself was from Southern Kvaløya in Sømna, just a few kilometers from Melstein. He knew very well the story of the murders that transpired there. In the 1970s he collected several variations of the murder legend, including one told by his grandfather. He also wrote also a short story on the subject, which was later dramatized.

dagskogheim

Dag Skogheim (1928-2015)

 

Melstein or Steine as it is often called, is just a few kilometers from the western side of South Kvaløya in Bindalsfjorden, roughly midway between Sømna and Leka.

So, this is the history and legend of Anne and Sjul, a couple who robbed and murdered four men on Melstein in 1692.

Destitute

In the book Farm and Family in Bindal, Melstein is referred to as “the most marginal farm in Bindal.” Melstein was a simple cotter’s holding, a husmannsplass. The mountainous island is only a kilometer long, offering the possibility of earning only a very scant livelihood. Those who lived there in the 1600s had very little livestock, outside of a few sheep and maybe a cow. These were truly destitute people, living mostly by fishing.

There are no sources—at least none known—that relate where Anne and Sjul originally came from. Church records indicate that Anne Pedersdatter and Sjul Paulsen were married in Solstad Church in 1682. Sjul was listed as a værmann (fisherman) and bruker (farm holder) in Melstein from 1682 to 1693. At the time of the murders the couple had lived on the island of Melstein for ten years and may have been about 30 to 40 years old. They were childless.

Whether they had previously committed any other murders or crimes has not been discovered; so one can only speculate. Melstein was an isolated place, but lay right along a shipping channel. Boats would sail by just a stone’s throw from the island.

melstein_hustuft

From the island. House foundation on Melstein. Photo: Håvard Sylten, Farm and Family in Bindal, Volume 1

 

Anne and Sjul’s house was tucked into a cove at the northern end of Melstein, a location where, in later times, there were also other houses. The later inhabitants of Melstein were not related to Anne and Sjul. The cove had a small earthen bank behind it. Practically speaking, there really was no other place where one could have erected buildings.  The barn on the property must have been close to what was once a marsh. There are, in fact, stone slabs at a place where it was natural to build a barn, about 50-100 meters from the house.

Through documents, articles, and not least, Dag Skogheim’s interviews with people who have related the legend of the killings, the events that transpired on the island are well described.

There came a boat

A ten-oared boat is sailing south. Four men are on board, Karsten Jensen, Lars Størkersen, Størker Olsen and Lars Larsen. All of them are from Grønnøy in Meløy, further north in Helgeland.

kart_stort

Presumably these men were on their way to Bergen, but some sources say they did not intend to sail further than Trondelag and the Meløy district to buy and sell goods. There is no place, really, to store great riches in a ten-oared boat, but there may have been, among other things, equipment, money, and some silver.

wp-1473598419452

A ten-oared boat can be up to 50 feet in length. Photo: Torstein Finnbakk

 

In South Helgeland seafarers can encounter difficulties with the weather. Probably there were winds off the shore as well as easterlies. On the fjord between Vennesund and Holm easterlies can be especially problematic. Landing on Melstein in such weather would have been quite difficult. The four beached the boat on the seaward side, the only place they could land given the east wind that was blowing—and then they came up onto the shore.

melstein_kart_sylten

There they ran into Anne and Sjul along with their maid, or perhaps foster daughter, of 14 years, Anne Jonsdatter. The three inhabitants were greatly astonished by this late evening visit.

Dag: “I can also imagine that these men are a bit ostentatious. The four men came upon these destitute conditions; they see a house nearby, maybe just a hut walled in stones and sealed with peat. Then these four men appear, brusque and domineering, giving the inhabitants an immediate sense of inferiority.”

There is no space inside the hut. Anne and Sjul have no lodging to offer these visitors other than the barn, where there is hay they can lie down on. Without a doubt, they have also taken their pelts from the boat along with them.

There is nothing in court documents that indicate that these men protected themselves or kept watch. They fell asleep. They were tired, having maneuvered the longboat ashore against a hard easterly wind. It was difficult to moor the boat in the wind—they were at risk of life and limb. The four men probably didn’t discuss the landing much—they were tired, and there was still a long way to go to reach Leka. So they simply decided to go ashore on Melstein.

melstein_steingjerde

From the island.

 

Kill them!

Their boorish behavior and belongings soon revealed that the visitors had not come empty-handed to the farm. They have with them many valuable things. Anne and Sjul have probably speculated, imagining what these four possessed. Some of the men have perhaps bragged too much, or foolishly displayed their belongings. Anne and Sjul began, perhaps, to fantasize and become more and more tempted. If they could take what the men had, they figured, maybe it would secure their future. Here, now, it seemed there were riches that they could take and use.

They must have thought, “How can we get these riches? — Yes, we can kill them!”

melstein_aneogsjulisteine_1993_ytringen

A 1993 production of the Nordland Theatre and National Theatre, The Drama of Ane and Sjul in Steine based on the novel by Dag Skogheim Photo: The newspaper Ytringen.

Dag: “I do not think that these two discussed the murders to any great length. I believe that, given their social position, they really didn’t reflect on any culpability, any consequences. They saw only this: riches were here now, here on Melstein.”

“Anne and Sjul each have their own axe with them when they go out of the house on their way to the barn. I think that there were two adults, two strong people. They will attempt to kill four men. You have to be flexible and relaxed—loose-limbed—when you kill someone with an axe. This is true especially when the conditions under which this terrible work had to be done are as complex as they must have been in this small barn. It was bright enough; but there was only moonlight, nothing else.”

“The barn had scarcely a real door, rather just a wooden bar, and when they opened it up, it was certainly bright enough inside.”

“The four victims must have placed themselves in such a way that it was relatively easy to go from one to the other cutting them down in turn. The records of the trial don’t reveal if they used the sharp edge or the blunt poll of the axe. But the four must have slept with sufficient distance between them—so it was possible to take them unawares, man for man. During the trial it emerged that both Anne and Sjul had cut the victims with their axes.”

A scream in the moonlight

In Farm and Family in Bindal, Volume 1 Havard Sylten says:

“They didn’t really land a good first blow on the last man; he reared up on his elbows and let out a scream before the killing blow landed. Foster daughter Anne Jonsdatter woke up at the screaming. She got up and rushed out. In the moonlight she could see that Anne and Sjul had dragged a man wearing a black shirt out of the barn and on up the mountain. After a while they came back and pulled out another man dressed in black—and did the same thing with him. The remaining two were dragged out over the rocks and thrown into the sea. When Anne and Sjul had finished with them all, they just went in and lay down.”

melstein_leka

Melstein with Leka in the background, taken from the costal route. Photo: Torstein Finnbakk

Two men were tossed into the sea. Two men were sunk in a boggy marsh on the island.

The next day Anne and Sjul were breaking open casks they had taken from the boat’s hold when the foster daughter discovered blood on the grass in the field. When she asked the couple about it, they threatened her life.

Visitors from Gimsen

A few weeks afterwards, neighbors Torger Jonsen and Jørgen Sjursen visited from the island of Gimsen. Sjul told them that he had found a boat and some debris by the seashore. The two men agreed to keep this find hidden from any others and divide up the spoils. They helped Sjul chop the ten-oared longboat into pieces, and then these two neighbors took the ship’s sails home with them to Gimsen.

Dag: “This is how it happened. The conditions were right for the murders. It was light enough, and the men were asleep. Then, when the frenzy of the killing grew, and they were nearly finished: the girl. We know she is 14 years old. We don’t know where she came from. During the trial she stated that she pretended she was asleep. But she had heard Anne and Sjul talking together. Then while the murders were being perpetrated, she heard screaming.”

melstein_flyfoto

Melstein Island.

 

Legends

Dag Skogheim relates the legend as he heard it from his paternal grandfather:

“Out on Melstein there were once lived three people: Anne and Sjul in Steine, and a servant girl. Strangers came to the island. They brought a lot with them—so Anne and Sjul agreed that they would kill them and hide the bodies. But they didn’t know that the maid had seen and heard them. Eventually they figured out that she knew something she shouldn’t know. So they decided to kill her too. They decided to do this during the grain harvest in September. During this time in autumn you went inland to get what you needed for the winter. This was a good time to take her somewhere while collecting wood and lure her to her death. But when they had arrived at Rangådalen and got ready to return home, the girl said that she forgotten her neckerchief at her mother’s. Sjul had to wait for her while she ran uphill to fetch it. But then she broke into a run, rushing to get away towards Gutvik farm. Sjul grabbed his axe, and ran off after her. She ran until she saw the Gutvik farm, and then she shouted. Those working there stopped to look, and Sjul had almost caught up to her. When she came up to the first farm, he threw his axe at her, but he missed, and it lodged in a wall.”

Skogheim reflects: “I think the girl must have been quite astute. She understood that because of what she heard, her life was in great danger. She successfully pretended she didn’t know anything. She managed constantly to play someone ignorant.”

And, of course, she also had no one to tell this story to. Skogheim believed that no one had any errands requiring them to visit Melstein. The few who could possibly have landed at Melstein during the spring and summer might have been occasional fishermen who went ashore temporarily to eat the food they had brought with them. But, most likely, this was not a place people had any reason to go to.

The tense situation with the girl continued throughout the spring and summer. There must have been things they had stolen that she saw, but she couldn’t talk about them. After the murder there must have been many occasions where she had seen things they had taken from the boat that couldn’t be hidden.

“And the girl couldn’t escape—she simply could not escape. Maybe she considered suicide, jumping into the sea and drowning herself, but she didn’t do it. But I think that they must have become suspicious of her, so much so that they must have talked amongst themselves about it. Maybe there was a slip of the tongue, and she heard them discussing her. They must have known that she was the only one who could betray them.”

Another grandfather tells it…

My maternal grandfather always told it this way:

“It must have been that they had to go inland to fetch wood. They needed other goods too, but had to find someone who had them. If you are on Melstein, where can you find these things? Yes, they had to be found in the Gutvik country where there are krongel pines and birch. It was September, and they were bringing in the corn then. They probably had to force the girl, up to the very end, to join in the work. The boat was to be filled up. The wood had to be harvested and pruned, and the wood cut into lengths and carried down to the boat. Someone had to stand by boat, while the others pulled the wood up into it. It could have happened that Sjul is down by boat when the girl begins to run off south toward Gutvik.”

“So begins this nightmare, which for me is even more intense than the actual murder scene. Sjul must have understood right off that she’s running away. She’s running away! She’s running to Gutvik to tell people what she knows! Now, he doesn’t have any choice, boat or no boat, he has to go after the girl. And he knows he must beat her to death. That’s when Sjul of Steine takes up his axe and starts to run after her. She ran until she could see Gutvik, where people were out harvesting the grain, and she called out.”

“Those people heard someone shout and they stopped working. As the two came up to the first farm, he was so close behind her that he threw his axe, but it missed and stuck into a wall.”

This, I think, is a legend variant where they make it very dramatic. And grandfather always ended it this way:

“Then the lensmann, the sheriff, came to Melstein. He sat down with Sjul at the table—and said to him: you don’t have a human heart at all!”

melstein-i-kveldssol

The sheriff finds out

It is certain that the sheriff in Leka went out to Melstein to investigate early on, very soon after objects began to appear that had come from the ship’s hold. Anne and Sjul had tried to sell them. The sheriff went there that first time but had to come back empty-handed, without proof. At home in Grønnøy, where the missing men were from, people start getting worried about the boat that had never come home. There was a lot of relatively dense boat traffic along the shipping channel, and rumors started up about the longboat crew that had vanished without a trace. Records mention, particularly, that the father of one of the missing men had initiated an inquiry into the fate of the crew.

Dag: “Then the girl enters into this dramatic story. She talks about what happened out there on the island. Now, as far as the sheriff is concerned, the circumstantial evidence is now so strong that he goes back out to Melstein to bring the couple in for questioning.”

So it’s finished now. In court the foster daughter relates all of the sinister events. Sjul confesses. Anne never does. The two neighbors who shared the plunder, apparently in the belief that it had just washed up on the shore in the boat, are only sentenced to fines.

The breaking wheel

Both Anne and Sjul were sentenced to suffer the ultimate penalty, the breaking wheel. The two of them were to be killed and dismembered in Trondheim.

melstein-steile-og-hjul1

Breaking wheels.

 

But both died in prison before the sentence was ever executed. However, the bodies were still treated according to the final judgment. The Trondheim Assembly Book of Judgments says that they were broken on the wheel and that on the 14th of August 1694 there was a request that the city rakker (night men) remove the bodies and bury them in Galgebierg, since they could not be buried in consecrated ground. Galgebierg was at that time a place in Trondheim lying just outside the city walls, at the foot of the Steinberget Ila.

rettsbok

Trondheim Assembly Book of Judgments

 

Whatever happened to the foster daughter, Anne Jonsdatter? It doesn’t say.

A poem about the murders by Sigrid Wågan is on page 59 of the book Hverdadsdikt (not translated).

Ha du haurt om hain Sjul i Steine
ha du haurt at dæ seies før saint,
at hain drap dæ som kom på lainne,
både storkar og faranes faint.

Hain bod utpå Melstein åelinæ,
bære hain me kjærring å taus,

dem tok imot folk utme leie,
som i skavere plagast å fraus.

 Sigrid Wågan

Sources: Arnt Ragnar Arntsen and Torstein Finnbakk: Interview with Dag Skogheim, Levanger 2013. Farm and Family in Bindal, Volume 1, page 165. Sømna Bygdebok, Volume 2, page 80. It happened in Melstein 1692, article by Arnt O. Åsvang in Yearbook Helgeland 1973. Gunnar Solum: Adventure Coast: From Å to Træna, page 58.R

Related

– Hun stikker av, hun stikker av! This story in Norwegian

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Karneval i Rio

Mitt album fra karnevalsløyer, blocos i Rio de Janeiro februar 2017 og februar 2018.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

En lønnsom forbrytelse

Mannen som ulovlig rev Losjen i Mo i Rana sentrum, tjener 10-20 millioner på handlinga han ble straffedømt for.

Han fikk en million i bot. Men nå skal det bygges leiligheter på tomta. Millionene vil rulle inn, med kommunens og andre myndigheters velsignelse.

Screenshot_20180105-234045-01

Losje Karakterens Prøve, få dager før den ble jevnet med jorda. Foto: Torstein Finnbakk

Dette minner meg om en petit jeg skrev for mange år sida:
«En «Ke det går?» jeg skrev på 90-tallet:
«Replikken, som var mynta på undertegnede, falt utpå haustparten for vel 19 år sia, da jeg flytta hit. På den tida vandra jeg rundt i gamle, idylliske Strandgata. Raseringa var allerede i gang, og jeg skyndte meg å ta bilder av noen av de låge, koselige små gamle trehusene. De forsvant i løpet av kort tid, det ene etter det andre. Den gang prata man i de ledende politiske kretser ennå høgt om at Moholmen burde jevnes med jorda, og det blei etter hvert en stor diskusjon om det skulle gå en transportveg på utsida av den gamle bybegyggelsen. Med «to stemmers overvekt og et nødrop» ble planene om vegen skrinlagt, og et slags «vern light»-regime for Moholmen blei innført. Ikke mange år etterpå ble den gamle arresten revet, noe som i praksis skjedde med kommunal og politisk velsignelse.
For meg, som hadde kommet flyttende fra Vefsn like før – med sitt nylig påbegynte Sjøgata-prosjekt – virka hodningene hos det «statsbærende» partiet i Rana håplaust reaksjonære, for å si det rett ut.

Etter kort tid slutta jeg å forbauses. Så å si heile Mo sentrum blei bygd nytt. Nå hadde man virkelig sjansen. Enn om Rana ville skjele litt til Rognan, hvor de etter en stor brann bygde opp et stilig sentrum, etter en plan som tok utgangspunkt i trivsel. Men her i Mo førte man opp det ene monumentale bygget styggere enn det andre – alle i hver sin stil. Folk behøvde ikke lenger å si det til meg: Du er kommet til Rana. Mye vatn er rent i havet siden da. Men de ledene kretser i Rana later ikke til å ha blitt klokere eller i takt med si tid.

Det meste av nybygging i Mo sentrum de siste 15-20 åra har vært en arkitektonisk og trivselsmessig katastrofe. Stakobygget er ett eksempel. Meyersenteret et nyere og ikke mindre groteskt, for ikke å snakke om den «forbrukerstyrte» nabokolossen. De fleste bymiljødiskusjoner i Rana ender med at snøscooterproletariatet uttrykker sitt «skrikende behov» for parkeringsplasser. Og parkeringshus har man virkelig hatt vett til å bygge – den ene bunkersen etter den andre, i herlig samrøre mellom handelsstand, og politisk ledelse. De to nevnte kategorier sitter vekselvis på fanget til hverandre her på Mo, som i dagens Øst-Europa.

Foreløpig klimaks i byplanlegginga på Mo skjer da den freda Losjen blir revet midt foran nesen på politisk og administrativ kommuneledele. Ikke engang politiet, som er raske til å rykke ut om en ranværing urinerer i et smug en sein nattetime, reagerte da Losjen ble smadra netters tid. Og nå – sentrumsparken. Jeg sier ikke meir. Du er kommet til Rana.»

Losjetomta januar 2018. Klipp fra Rana Blad

Høyesterettsdom om bot etter rivinga

4 kommentarer

Filed under Feature

Klabbføre

Vijntern står før døræ, så di sei.

Eg kjæm så ihog mainn så kåm på besøk åt ein fjillgarl å D va eitt førrykanes snyver D lavæ ne utå loktæ å så slo D så smått om å vart millar, mæn deinn dær mainn hainn  gryinnæ seg tæ gars å vart gått mottikjen a garsfålkje. Hainn bon sjøl va aillersålite reliøs, så hainn gløttæ utijønæ kjøkenglase, å D va bjyint å bi skomt så hainn sa nåkkæ sånt så  at
«No får vi  håp å tru at Jesus hjemsøker vårt hus.»
Då svaræ mainn så just ha trampæ kramsnyen a beksemskon:

«Næi eg trur kje at hainn kjæm i kveill i D hær hælvetes klabbføre!»

1 kommentar

Filed under Feature

Jøder på flukt – november 1942

Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og Annies mor til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig. Seinhøstes bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen.

Antisemittismens pest sprer seg enda en gang i Europa. Vi må aldri glemme jødenes skjebne.

Dette skjedde den andre krigsvinteren, under opptakten til deporteringa av jødene i Norge, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet skulle få ei sentral og lite ærerik rolle, og uten at Heimefronten foretok seg noe.

Annie og Kåre Wicklund i forlovelsesdagene. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Familien Wicklund fikk nå meldeplikt. To ganger om dagen måtte de melde seg for lensmannen, og de skjønte at de når som helst kunne bli tatt.

– Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige, fortalte Annie Sachs Wicklund seinere.

– Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte.

Et drivstoff-problem

Planene om flukt prøvde de å holde så hemmelig som mulig. Ikke engang husverten Rasmus Korgen ble informert om planene, i tilfelle han ble utsatt for tysk forhør.

For å komme seg over Røsvatnet, måtte de ha tak i motorbåt. Men først måtte det skaffes drivstoff til båten.

Annie Wicklund: – Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham. Østerrikeren sa «flykt så fort dere kan – det blir verre!» «Ja, men vi har ikke noen bensin.» «Har du en tom kanne?» spurte han. Jo, det hadde Kåre. «Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil». Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket.

Utsatt flukt

Olav Fjeldavli hadde urmakerverksted og -forretning i Korgen. Annie Wicklund arbeidde ei tid hos ham:

– Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre. Da var gode råd dyre, for på det tidspunktet var Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de stod og venta på bussen. Kåre ringte til meg fra Røsvatnet, og sa at jeg måtte forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen gikk. Jeg fikk varskudd dem, og de ble helt ute av det. De måtte melde seg for lensmannen igjen. Reisa måtte utsettes til neste dag.

Til Røsvatnet

Neste dag flyktet de, etter at Kåre hadde klart å skaffe en hjelpesmann med motorbåt. Til Røsvassbukta kom Annie Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kom med bussen, andre mener de fikk lastebilskyss fra Korgen.

Annie Wicklund:

– Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon.

Olaus Sørdal fra Varntresk skulle skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streika motoren. Kåre Wicklund gikk straks til Linvika, til Jon Simonsen som skyssa flyktningene videre til Nymoen.

Med hest til Sverige

Arne Tortenli:

– Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute.

På svensk side av grensen tok flyktningene inn i ei samekåte. Annie Wicklund har fortalt at de nærmest ble røykforgifta, ettersom Kåre glømte å åpne ljoren i taket da han tente opp varme i kåta.

Bilde fra boka

Bilde fra boka «Hemnes i krig 1940-45»

Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tok Wicklund.familien fra kåta og videre til Rönes:

– Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom.

Lensmannen reagerer

Lensmann Selseth på Hemnesberget fikk trolig ikke vite om flukten før det var gått 14-15 timer. Rasmus Korgen var pålagt å melde ifra hvis jødene forsvant. Men han venta så lenge som mulig før han ringte lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg har drøyd i det lengste før han satte i verk ettersøkning.

Gulle Røsvassbukt:
– Dagen etter at de hadde rømt, begynte lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta. Lensmannen sa at han hadde vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det var ikke noe spor etter jødene. Han mente at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da var de jo for lengst over i Sverige.

Selseth tinga Johan Røsvassbukt til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sa Johan, lensmannen kunne være sikker på at han skulle huke dem. Jeg så sporene etter ham seinere. Han hadde vært innom alle løene og han hadde vært inne på Valberg og spurt folk etter flyktningene. Han måtte gjøre dette for å kunne vise at han hadde gjort som lensmannen sa. I fleire dager etterpå dreiv Selseth og ringte og spurte Johan om han hadde sett noen spor etter jødefamilien.

Slå på storgryta

Arne Tortenli:

– Da Kåre Wicklund rømte, var grensepolitiet om bord da «Kolbein» kom dagen etter. Båten var full av tyskere, og fløyta for hver gard den passerte, forteller. De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika rodde ut til «Kolbein». Ho visste jo nøye om flyktningene, siden det var de som hadde skyssa dem. Men nei, ho var ikke blitt vis noen, sa ho. Tyskerne sa at hvis de hørte noe, måtte de ringe. Da sier ho Karen: «Jau, då ska vi slå på storgrytæ!» For det var nemlig ikke telefon i Linvika…

Båten savna

– Båten hans Olaus i Sørdalen ble liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man ble redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag var Olaus ikke kommet heim. I Varntresk var de redde for at noe skulle ha tilstøtt ham. De ringte til oss på Sundsåsen, om vi hadde sett eller hørt noen motorbåt.

Jeg skulle da gå til Nordenget og spørre om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det var seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kom heim i mellomtida, skulle de ringe, og Gunvald, bror min skulle gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.

Førevitja

Best som det var, så jeg at han var der med lykta og lyste. Da jeg kom heim, sier de at jeg har nå ikke vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det hadde han da ikke, for de hadde ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringte vi dit, og akkurat i det vi ringte var Olaus kommet heim.

Det var merkelig at jeg hadde sett lyssignalet. Det var nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han så denne krigskvelden.

Auksjon i Korgen

Etter at familien Wicklund hadde rømt, ble eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga var interessert i å by på disse tingene. Men noe ble kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.

Flyktningpolitikk

Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag.

Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man ikke meinte det var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet… Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last.

Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.

Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra boka Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

Norske polititjenestemenn bidro sterkt til at jødene ble arrestert og myrdet

Norsk politi beklager overfor norske jøder

«Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall» av Ingvar Ambjørnsen

kildenett.no om de norske jødenes skjebne under krigen

«Marte Michelet bretter ut vår nasjonale skam»

4 kommentarer

Filed under Feature

Ei trøppæ på trappene

Her før ei stuinn siæ muræ di ei trøppæ oppijønæ Trångskarle i Mossjyen, slik at di no kainn kleinne i småskon både opp å ne detdær skarle – deinn så tør å E i hælsn å har aill jeitn heime så vi sei. Å dein så ikkje e høvveik å heill seg ædru – å deinn så ist. D vart novel bra jæft me deinndær trøppæ. Å ralt, så vi sei. Vis mainn ikkje e høvveik, ja, D ha eg vesst næmt. Hælgelainnstrøppæ var ho døft. Veit så, veit så. No kainn væfsnengan draks me seg nårskamerkaneræ å leirfjorlengæ samt ainner etniske væfsnengæ opp på Øyfjille, osjæmt. Å E d finver å klårt sjenn, så kainn di stainn der oppå flågan å staræ utåver både Marsørå å sjølve Mossjyen å di kainn sjå heilt åt Halsøyen, å omkje di sir heile Hælgelainn rekti, så i værtfaill ein tiændedel uta region. Å eg ha tænkt at ei sånn trøppæ D sku eg ha haft hog å haft.
Å eg ha kje før skreve dein hær hyllestn tæl Helgelaninnstrøppæ færddi, jau så sir eg førsynemeg på di såkailte sosiale medier at no ska di bryt seg på å lagæ ei trøppæ på Vega åg. Ho ska no bære heit Vegatrøppæ, veit eg, å ikkje eingång Sørhælgelainnstrøppæ, einno ho ska gang heilt opp på Ravnflåje så du kainn sjå både tæl Melstein å Låvuinn derifrå. Å D dær flåje D E nåkkæ høgt, førstår eg, å abakle å kelinne opp på me hainnmakt. Jau, jau. Di E no ulite smålåtn der uti værdensarven, veit eg. Ja, åså sir eg førsyne meg at Sparebanken ska ijnn me åttehuinneråfæmtitusn NOK tæl deinndær trøppæ, ja D bi væl anveinnte midler, så vi sei, D E eg steiksekker på.
Eg før mijnn del ska no snart jær vijnter så eg bruk å jær kvart år her i Thomaslenninga. Å då bruk eg å skruv fast eitt stykkje me kunstgres eg kjøft her ein åre, sålesn at vi kje ska dætt a rygg å bryt å lårhærsjen her heime på stutrøppæ, åksæ keilt Værdenstrøppæ. Ja, veit så.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Glitrende revy av «søstrene» i Steigen

Revyen til «Søstrenes og brødrenes» på Leines i Steigen ble en studie i løssluppenhet, latter og talent, ispedd en god porsjon profesjonalitet, på et fullsatt Vonheim – huset på Skjelstad.

Og alle i sal så vel som på scene lot til å more seg, fra teppet gikk opp til teppefall.

Revyen ble framført 29. april 2017 

Tekst og foto: Torstein Finnbakk

«Søstrenes og brødrenes»-revyforestillingen er en så godt som årlig foreteelse på Vonheim-huset på Skjelstad i Steigen. Til tross for navnet, var det kun «søstre» å se på scenen, mens en visst antall «brødre» sto for teknikk, lys og lyd.

Tv-kveld

Årets revy hadde form av en TV-kveld formidlet av det lokale LRK (Leiranger Rikskringkasting). Nyhetsankeret og flere av innslagene ble vist på storskjerm, mens de øvrige innslagene foregikk live på scenen.  Gjennom forskjellig programposter ble hendelser i lokalsamfunnet behørig presentert og gjenopplivet, formodentlig til ulik tilfredsstillelse for de parodierte parter.

Kommunestyrerepresentanter ble karikert som barn i lek i sandkassen. Tarald Sivertsen med sine ideer, ordfører Asle Schrøder med sin motvillighet mot «tante Ida» i Bodø, som både hadde mer sand og flere karameller – av enkelte også kalt kameler – å by på. I en annen sketsj ble heller ikke den administrative ledelsen i kommunen glemt. Ann-Merethe Willumsen gjorde en glitrende figur som den altoverskyggende kommunal-leder Tordis Sofie Langseth.

Sladrespeil

«Over hekken»-scenene fungerte fint som et speil av sladder og bygdeliv, spesielt scenen om den ikke ennå ferdigstilte avtredet på Brennviksanden, et opptrinn som endte opp i en noe spesiell dans. Birgitta Eidissen som «Ester» er nok ensemblets absolutt fremste komiske talent.

Men det er mange talenter blant de ni «søstrene» på scenen. Kristine Willumsen Theting gjorde en fantastisk god parodi på Steigens syngende YouTube-prest Per Grunnet, syngende foran sin faste følgesvenn, ovnen. Nina Einarsen må også nevnes, for sine utsvevende tolkning av den lokale størrelsen Lillian Selvik. «In Låve» har med dette fått en helt ny betydning.

Fingerspissfølelse

Ensemblet har likevel klart det kunststykket å karikere uten å fornærme, slik at det tvert imot er en anerkjennelse å bli karikert under «Søstrenes og brødrenes».

Selv om jeg her har trukket fram enkeltprestasjoner, må det understrekes at nivået på ensemblet som helhet er jevnt og godt. Fordelingen mellom storskjerm, scene, lyd og bilde var godt balansert og bidro til god flyt i forestillingen.

Det er gode tradisjoner for sceniske oppsetninger i Steigen, ikke minst Sagaspillet og flere lokalrevyer som settes opp med jevne mellomrom. «Søstrenes og brødrenes» er ikke noe unntak i så måte. 

 

Ensemblet:
Bjørg Røymo, Wibeke Aasjord Juul, Hege Albriktsen, Nina Einarsen, Birgitta Eidissen, Toril Eidissen, Ann-Merethe Willumsen, Kristine Willumsen Theting, Kaia Mari Oskarsen. Teknisk: Truls Theting.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Eit arævillers gomattråg – ei bokmelding

Bokomtale fra 1999 – Dialektord i Hemnes

Ordet arævillers er ett av noen få ord fra Korgen som er registret i den nasjonale «språkbibelen» Norsk ordbok. Storartet, overmåte er betydninga. Et gomattråg var det trauet som gomaten, kaffebrødet, kakene, ble lagt oppi og brakt ut til slottefolket når det var oppsylar etter endt onn. Mary Boldermos bok «Dialektord i Hemnes» er uten tvil blitt et rekti så arævillers gomattråg, spesielt for alle oss som elsker denne dialekten over alt på jord, og dessuten for språkinteresserte folk flest.

dialektord

Illustrasjon: Trond Stien

En dag da min bestefar Jakob Israelsa skulle dra lagna (garnet) i Leirelva, fant han det fullt av og delvis ødelagt av rusk og rask. Da han skulle ble spurt hva det var som hadde kommet i garnet, svarte han: «Ein okje, ein stuke, ein stake, ja formele ein krakje!» I 1999 ville mange, sjøl sambygdinger, ha hatt vondt for å forstå meninga i dette utsagnet. Men utgivelsen av «Dialektord i Hemnes» vil igjen gjøre det mulig å forstå det fortvilte utbruddet over den sundslitte lagna.
På 270 sider presenteres nærmere 4.000 dialektord fra det området som i dag omfatter Hemnes kommune og som i grove trekk er utbredelsesområdet for det som tradisjonelt har vært kalt sørranværings-dialekten.
Et liknende innsamlings-og registreringsarbeid har aldri vært gjort verken i sør- eller nordransk område. Det er derfor et pionerarbeid vi snakker om.
Det er interessen for detheimlige talemålet, og sikkert også en god del sunn nysgjerrighet, som i en årrekke har drevet Mary Boldermo til å samle på ord. På oppdrag fra Hemnes kommune har hun påtatt seg arbeidet med å systematisere ordsamlinga og lage bok av det. I arbeidet har forfatteren støttet seg på ei referansegruppe med innfødte fra ulike deler av kommunen. Hemnes kommune står som forlegger for utgivelsen.
Boka innledes med artikkelen «Talemålet i Hemnes», skrevet av vefsningen og språkmannen Per Sjåvik. Dette er en liten, men ikke desto mindre verdifull, del av boka, som gir en lettfattet språkvitenskapelig omtale av sørranværings-dialekten/ hemnesdialekten, et talemål som skiller seg klart fra både vefsnmålet og «søsterdialekten» i Nord-Rana.
Jeg skal her ikke gå inn i detaljene, bare nevne en ellers lite påakta kuriositet som Sjåvik påpeker. Sørranværingen er nemlig en av få norske dialekter som fremdeles aktivt bruker dativ, sjøl om mye av språklitteraturen hardnakka hevder at dativ er gått ut av norsk talemål. I bygdene i Hemnes kan man fremdeles høre brukt preposisjonsuttrykk som i tretien, i ainnerstuen, i Bleikvasslien, åt fjøsæ, i justerelven osv. I følge Sjåvik er slike former «arkaiske drag som har eldgamle tradisjoner», like fra norrøn tid.
Det som nok de fleste, og jeg blant dem, vil synes er aller flottes med denne boka, er å sitte og bla, side etter side, og smake på gomat fra dialekten vår. Ordene er ordna alfabetisk, og presentert på luftig og elegant vis, slik at sidene ikke blir for tettpakka. Det hele er krydra med morsomme og illustrative tegninger, utført av Tore Furuhatt og Trond Stien.
Mange vil nok bruke boka til å leite etter ord som er unike for Hemnes-området, og de vil neppe bli skuffa. jeg har allerede nevnt et par eksempler, å det formele kralæ a slekt i bokæ. Krenel, for eksempel, er som kjent (nesten) det samme som fattigmannsbakkels. Eller sjerel, som sjølsagt er det egentlige navnet på…. spissmus.
«Dialektord i Hemnes» tar ikke bare for seg kuriositetene, de aller merkeligste orda, men viser også hvordan ord som er i bruk i heile landet blir uttalt og brukt i dette området. Det syns jeg også er verdifullt når dialekten i heile si bredde skal presenteres.
Etter den omfattende ordlista følger flere avdelinger viet ulike sider ved dialektbruken. Her finner vi lokale uttrykk og uttrykksmåter, noen av dem i aktivt bruk, andre gått av moten, men så gode at de med fordel kunne tas opp igjen. Eksempler: «Stainn i jeitsteræ» (stå i dype tanker); «ute å tar høgdæ» (holde seg til fint folk) . Et kapittel tar for seg gamle uttrykk fra båtbruk og båtbygging. Det er spesielt viktig at disse begrepene fra et gammalt handverk, som nå er så godt som borte, blir bevart for etterslekta. Videre følger et kapittel med ordtak og talemåter, som «Det nøtt kje å sal pørkæ» og «Gle deg gråjeit, i måræ bi du kvit». Gåter, rim, regler og ellinger har fått sin plass, og lokale navn fra flora og fauna. Her finner vi både bjynnguplæ (geitrams) og ømmer (lom), move (rips) og auskarlomp (rumpetroll), finnpip (åkersnelle) og haræhokræ (perleugle).
Sjølsagt er det umulig å registrere rubbel og bit av dialektord i en utgave som dette, og så vel forfatteren som Hemnes kulturkontor etterlyser mer av samme slaget.
For oss som for lengst har viklet oss ut av ut av segerhinnæ (fosterhinne), og som husker noen av de gamle dialektorda i bruk, er dette rett og slett en skatt. Men også fæsjen og småkørvan og sjeiddebræstingan har godt av dette, og kommer til å sette pris på at det innsamlingsarbeidet er gjort og nå altså spredd til mangmainn». På dette viset hindrer man at denne ordskatten blir avglemt. Men ikke bare det, man kan også «risikere» at noen av de de gamle, trauste orda kommer i bruk igjen. Utgivelsen passer som hånd i hanske med den gjeldende læreplanen i skolen, hvor integrering mellom skole og lokalmiljø er vektlagt, og en kan rekne med at boka derfor vil finne sin sjølskrevne plass i Hemnes-skolene si norskundervisning.
Bak i boka finnes en CD med kostelige klipp fra Radio Korgen, også en viktig dialektbærer. Disse målprøvene fra ulike steder i Hemnes gjør det mulig å ikke bare lese, men i tillegg lytte til dialekten, og samtidig få med seg noen riktig gode historier. Min favoritt er Telmar Thomassen sine motorsykkelhistorier, «Davidson er død, men Thomassen lever».
La meg dessuten ikke glemme å nevne omslaget, som er ei tegning av bygde-kunstneren Sigurd Trongmo. Vi ser karikaturer av forlengst henfarne korgværinger utenfor Eitran i Kørgsjyen en preiksøndag ca. 1910.
Alt i alt: Mary Boldermo og utgiver Hemnes kommune har med denne utgivelsen gjort et stort og viktig, ja uvurderlig stykke kulturvern-arbeid.
Den som eventuelt ikke liker boka, er og blir en kryselstake (sutrende person), med andre ord en søtterkommode. Man blir rett og slett katæ (kvikk, opplagt) når man ser at det lages ei bok som dette.

Mary Boldermo
Dialektord i Hemnes
268 sider pluss CD med målprøver
Illustrert

Følg Facebook-gruppa Ord og uttrykk fra Hemnes- og Rana-distriktet

 

1 kommentar

Filed under Feature, Omtale

Noen måtte se etter dyra

Under kamphandlingene i mai 1940 ble befolkninga i Finneidfjord evakuert, men samekvinnen Kristine Klemetsen trossa kuler og granater og ble igjen hos husdyra.

Kristine arbeidet på gården Dalen, og hadde blant annet ansvaret for melking og stell av dyra. Da kamphandlingene mellom norske og tyske styrker nærmet seg tettstedet og kuler og granater begynte å svirre over Finneidfjord, ble alle som bodde der evakuert. Men budeia Kristine Klemetsen nekta å la seg rikke. Hun var trofast mot kyrn og småfeet hun hadde ansvaret for.

Kristine stelte fjøsen på Dalen. Og ikke bare det. Hun gikk også til nabogårdene og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk.

Opptil fleire ganger tok folk kontakt med henne, for å få henne ut av fjøsen og bort fra krigssonen.

Men Kristine nekta. Hun hadde en jobb å gjøre, mente hun, og mer var der ikke å si om den saka.

Ei kule på villstrå perforerte hodegjerdet på senga hennes. Hun var i fjøset da dette skjedde, og etterpå ville hun ikke ha noe prat om det.

Kristine Klemmetsen, eller Kristine Klemsdet på dialekt, var datter av Klemet Person i Krokan. Samefamilien hadde heimen sin under Klemethelleren, en steinheller i Leirskardalen. Respekte og empati med alle levende skapninger hadde hun nok fått med seg heimefra, fra oppveksten under helleren hvor familien og husdyra delte de sparsomme facilitetene.

Mer om krigen på Helgeland:

– Lederen overlot oss til vår undergang

Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

Slaver for motstandskampen

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

 

2 kommentarer

Filed under Feature

Hvem banker?

Hvem banker! sa Per Anker

Det er muslimer! sa Per Svimer

Hva vil de? sa Per Skli

Ha asyl, sa Per Spyl

Hvor mange? sa Per Slange

En to tre fire, sa Per Flire

Vis dem inn! sa Per Spinn

Kast og dump! sa Per Trump

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Gjør PC-en om til et nettbrett

:nsker du å bruke de samme appe-ene på PCen som du har på telefonen? Det finnes flere alternativer i Android-floraen.

Jeg fikk i hende en Acer Aspire V5-122P, med Windows 8 installert. Laptop-en var produsert i 2013, men var etter hvert blitt så treg at den i praksis var ubrukelig. Den brukte minutter på oppstart, og ytterligere minutter før applikasjonene reagerte.

Treg

Men før jeg ga den helt opp, gjorde jeg en del søk på nettet. Resultatet var nedslående: Akkurat denne modellen fra Acer blir dømt ut i diverse brukerfora. Prosessoren var av det dårlige slaget, selv den gang denne laptopen ble lansert. Dette, sammen med at maskina ble levert med 4 GB RAM, ga den treghetsopplevelsen som også jeg hadde sett. Acer Aspire V5-122P var med andre ord stemt ut av det gode selskap.

Løsning 1: Linux

Ettersom jeg har fusket litt med Linux til heimebruk i mange år, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk. Jeg erstattet Windows 8 med en light-versjon av Linux Mint XC XFCE. I likhet med de fleste Linux-distribusjonene er dette fullverdige operativsystemet gratis.

Og straks ble det mer fart i sakene. Nå boota maskinen ganske radkt, og det ble mulig både å bruke tekstbehandling og diverse nett-applikasjoner. Men høvelig treg var den.

wp-1485978780379.jpg

Android på PC.

Løsning 2: Android for PC

Tilbake til min Acer. Nylig hadde jeg lest et gratis operativsystem, Phoenix OS for PC. I store trekk er dette Android OS, som er installert på telefoner og nettbrett. Forskjellen er at Phoenix OS er tilpassa maskinvaren i en PC. Det betyr at du får en PC hvor du kan installere og bruke alt det du lyster fra Googles App-store. Phoenix har i tillegg en egen app-butikk som du kan installere fra. Hvis PC-en ikke har berøringsskjerm, kan du bruke mus og tastatur. Har den berøringsskjerm, kan du i tillegg gjøre deg nytte av dette.

Det finnes nå enda flere Android for PC-varianter å velge mellom, og framgangsmåten for installering er den samme.

Det finnes et enkelt program som hjelper deg å installere OS-et ved sida av den Windows-en du eventuelt har installert fra før. Da kan du ved oppstart av PC-en velge om du vil at den skal starte opp Phoenix eller Windows.

Men nå hadde jeg utstyrt min maskin med Linux. Et nytt nettsøk førte meg til YouTube, vår tids hovedkilde til visdom.

Der fant jeg en flott video som forklarer hvordan du kan installere Phoenix OS ved sida av Ubuntu Linux:

Og ved neste omstart kunne jeg nå velge mellom Phoenix og Linux.

Installasjonsprogram

Er du så heldig at du har en PC med fungerende Windows på, er det enda enklere å installere Phoenix OS. Da kan du bare laste ned programmet PhoenixOS downloader for Windows. Du starter dette programmet og installasjonen av Phoenix OS vil gå av seg sjøl. Nesta gang du restarter maskina, kan du velge om du vil starte den med Phoenix eller Windows.

Nettbrett de luxe

Brukeropplevelsen i Phoenix OS er omtrent som på et nettbrett. Men du kan bruke det vanlige tastaturet, noe mange vil oppleve som en fordel. Dessuten kan du jobbe mot en skjerm i breddeformat, som du ikke behøver å ha liggende i fanget ☺. Dessuten kan du benytte deg av alle app-ene som du har på telefonen din. Hvis du ikke er avhengig av store office-pakker, er det i stedet enkelt å bruke for eksempel Google Dokumenter eller Dropbox, som også gir deg mulighet for lettvint å dele dokumenter med andre. Og ikke bare det: Nå har jeg en PC med Android-grensenitt, som dessuten har en masse lagringsplass. Ubuntu-partisjonen ligger for det meste ubrukt på maskina mi, men opptar ikke mer enn en brøkdel av harddisken.

Mer minne

Min Acer Aspire V5-122P var som nevnt utstyrt med 4 GB RAM. Med en treg prosessor blir dette vel lite minne. Acer oppgir selv at minnet på denne maskina kan oppgraderes til 6 GM. Men etter litt lesing på diverse brukerfora spanderte jeg 8 GB ekstra, og det viste seg at maskina uten plunder godtok 10 GB RAM. Da ble den smidig i bru. Phoenix OS er i utgangspunktet lite kraftkrevende og virker greit med bare 4 GB RAM. Et minus er at mange og store minnebrikker går ut over batterikapasiteten. PC-en hadde for øvrig en vanlig «gammaldags» harddisk, som jeg har erstatta med en mindre ressurskrevende og raskere SSD-disk.

9 kommentarer

Filed under Feature

The Storied Past

Sixty-Sixty

Joan inherited a keen and abiding interest in the history of her (very) Scandinavian family from her parents and grandparents. She inherited documents, letters, photographs, and a variety of treasured heirlooms from both her Swedish paternal side and her Norwegian maternal side. Family histories done the old way, from personal accounts and letters, library research, and maybe a paid researcher from the old country, were passed down along both lines. These treasured manuscripts—links to an exotic, fascinating past, shaped Joan’s lifelong interest in her Swedish and Norwegian family roots.

But maybe it was the stories—most of all—that captivated her. To a young child, especially one as curious as Joan, stories of distant places and olden times bore a special fascination. Especially vivid in her active imagination was Norway.

From an early age her grandfather, Martin Cornelius, had regaled her with tales of that far-off country. He even used to read to her…

Vis opprinnelig innlegg 3 577 ord igjen

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om gammalkongens død, Golfkrigen, Simon Slåttvik og Mo i Rana

E12, mellomriksvegen Mo i Rana-Umbukta. Ved Utsikten er bommen nede.

Jeg svinger inn på utkjørselen, og parkerer den vesle toyotaen ved sia av den kvite Volvoen. Svartemarja er blitt kvit, tenker jeg. Det liker sikkert Arne Myrdal. Men den har striper på sida.

Februar 1991. Dette ble skrevet i høve forberedelsene til HM Kong Olav Vs begravelse, Kong Harald Vs innsettelse – og Golfkrigen.

En av de svartkledde står og skuler på meg bak hjørnet på den vesle moelvenbrakka. En annen ligger på kne ved et lite dieselaggregat borte i snøen. Jeg gjør kameraet klart. Bajonetter på. Rusler påtatt sjølsikkert bort til dem, med lua kjekt på snei.
– Jeg kommer fra Rana Blad…
– Jaha, sier den myndigste av dem, og mønstrer meg alvorlig. – Tred ind om her er trangt. Det ER trangt. Vi stabler oss oppimellom bordet etter hverandre. Trangt, ja. Men varmt, for de har som antyda aggregat. Og elektrisk ovn. Foreløpig ingen energikrise.
– Det er ganske trangt her…
– Vi du ha kaffe?
– Jatakk…
Dette virker som en noe midt mellom konfirmasjonsleir og speidermerkeprøve. De er jo så unge, disse karene. Men jeg går ut fra at de har stemmerett, såvel som førerkort klasse BE. Derfor sier jeg ikke noe i nevnte retning, for ikke å røpe min egen framskredne alder.
Hvordan det er å være på den slags vakt?
– Nei, det er da en vanlig jobb. Ja, ikke SÅ vanlig , men ganske vanlig, joda vi er jo litt ekstra i heilspenn. Og så er vi bevæpna. (Taushet) …men det skal vi visst ikke si.
– Kaliber 22?
– Nei, 38.
De ser prøvende på hverandre. Hvorfor spør han så masse-passe oss for journalisten-blikket.
– Smith & Wesson, svarer han som er mest for seg, han med feltjakka. Jenta bare smiler kvitt i kvitt.
Han i grønt begynner på en kronikk om Saddam Hussein. Og kaffen er i tjukkeste laget.
– Kan du fatt kefør di ikkje ha harva over han derre…
Han prater seg virkelig varm.
– Men det nøtta vel lite så lenge vi sett her og spør svenskan etter legitimasjon, så lenge Rana e overfylt av kurdera og muhammedanera.

Ke D skaft?

– Kefør e dåkk ikkje heller innmed grensa?
– Svenskan har ein post på si sida, innmed Strimasund.
– Men det e da minst seks mil dit?
– Ja…
Igjen dette det va då frøktele ke han spør-blikket.
– Det e no bestemt at vi ska vær her. Og så er det så høvelig , i og med at det er en bom akkurat her. Men det blir litt vanskelig nå imot helga, når alle hytteeieran kommer.
– Hva gjør dere da?
– Vi stopp berre dem som kjem aust…nei vestover, må det vel bli.
– Og de uten legitimasjon sender vi tilbake til Sverige.
– Nordmenn også?
– Ja, de uten legitimasjon, til Sverige?
– Nei, nei, di må fer heim og hent det. Hvis vi ikke kjenn dem.
Om det har hendt noe?
– Nei, det einaste va ein Pajero som kom frå Mo. Han kjørt rett inn i bommen, før han va så nysgjerrig på politibilen.
Da kommer det en bil vestover. Bildemotiv. Utsikten. Bil som stanses av politiførstebetjent.
– Nei, det e jo han som kjørt østover i formiddag…
– Jaja, vi får poser litt før pressa!
– Sertifikat og vognkort…Jaha…Enn han som sett attmed deg, hen e vell like fri før legitimasjon no så han va då han kjørt innover?
– Bi han sendt tel Sverige no?
Hvor de har vært? Sjåføren rødmer, rett og slett. Men når han i feltjakka er kommet på sytten skritts avstand, sier sjåføren til meg gjennom munnvika:
– Sant å sei så ha vi vøre på fjelle å prøva skutern. Heilt ulovle, før å sei det rett ut!
Hva de synes om å bli sjekka sånn?
– Jo, det verk frøktele betrygganes. Og så e det no greiar enn om dem ha stilt seg opp og fekta med makinpistola…. Men egentle e det nokka helvetes førbainna tåpskap. Her kunn man ha kjørt att og fram over grensen med sprengstoff på ein snøskuter dagen på tamp. Men det e no greitt at dem sjekk, forsåvidt…
Vakkerjenta i politiuniform poserer, stadig like kvitt i kvitt, mens ho åpner bommen.

Flashback to Fageråsen

Idet jeg kjører ned fra fjellet, hører jeg på radioen at den nye kongen skal tas i ed.
Under Norgesmesterskapet i spesielt hopprenn i Fageråsen 1957 så jeg Kong Olav for første gang, nei, Kronprins Olav var han ennå, og jeg var fem år.

Jeg mener i hvertfall at jeg så ham, i kvit anorakk, og så Rolf Kirkvaag fra Kringkastingen, og jeg mener å huske at også han var i kvit anorakk. Og østerdalslue. Men det er mulig jeg blander.

I hvertfall er det slik at jeg i bakhodet har et bilde av Kirkvaag, stående på kulen i Fageråsen i kvit anorakk og østerdalslue – foran en svær mikrofon.

Det var tider, det, med Kronprinsen, Kirkvaag og Kringkastingen. Og Simon Slåttvik (t.v. på dette pessebildet fra 1952, sammen med Erling Kroken), nesten-ranværingen Simon, som riktignok bare nesten ble Norgesmester. Men hoppa langt . I sjølveste Fageråsen.

Det var nok de voksne som hadde mest glede av det. Sjøl fraus jeg på beina. Jeg sto lenge bak ei raud fjølbu ned på sletta et sted og hoppa opp og ned i de nye filtskoene for å få varme i tærne.

På heimturen kjørte bussen seg fast i snøsørpa et sted på Riksveg 50 mellom Finneidfjord og Korgen. De siste milene fikk vi skyss med lærer Leirskar som kjørte oss heilt heim i en beige Pobeda, eller kanskje det var en PV, jeg er ikke sikkert, for det var mørkt da vi kom heim, og jeg var bilsjuk.

Røssvoll i Rana minus 12

Firogtredve år seinere svinger jeg inn på parkeringsplassen ved Mo i Rana lufthavn, Røssvoll i Rana, mens radioen melder om enda mer kirurgisk presisjonsbombing over Bagdad, god sikt og pluss femhundre grader celsius.
I innkjørselen ligger en overkjørt fugl, flatklemt fredsdue, pressa paloma blanca, pax ala Bush.
Utafor terminalen står ei til av disse kvite svartemarjene, som før beskrevet. Inni den ikke uoversiktlige ankomsthallen er det folketomt, for det er langt mellom landingene og tettere mellom overflygningene, vinters tid som det er.
Her kunne jeg ha storma inn med en busslast baader-meinhofere, en bunt detonerende lunte, sytte kilo TNT og en kinaputt, fylt toalettskålene med nitroglyserin, robba kronesautomaten fra Redningsselskapet og rømt åstedet på spark – hvis jeg hadde vært en slik en.
Jeg stikker hodet, nei overkroppen, inn gjennom billettluka. Det er folketomt, bare enn blinkende dataskjerm. Nå. Så er det vel noen i tårnet. Tobias, for eksempel. Borti et hjørne holder i hvertfall Tante Sofie på og mopper. Hun kaster et skrått, misbilligende blikk på meg og mopper videre.
«Adgang Forbudt» står det på ei dør, som jeg straks river opp og snubler over dørstokken inn på et slags kontor.
– Eg sku ha snakka med purken.
– Dem e her inne. Eg ska vis deg ke dem sett hen.
– Her. Han kommer ifrå Ranabla, sier den hjelpsomme flyplassmannen.
De sitter som i andakt på TV-rommet. Nykongen tas i ed.
Jeg hilser høvisk og setter meg ned ytterst på en plaststol med veska på knærne. Litt utilpass inni boblejakka. Ingenting sies. Man forstyrrer ikke ordensmakta mens Kongen innsettes.

Security anno 1991

Vaksinasjonsarret på venstre skulder verker litt. Om noen dager drar jeg til India. Via Frankfurt. Det blir ventelig meir oppstyr på flyplassene dernedover, tyskere med nystaila caps og små snertne maskinpistoler.
Imens blir Kongen ekte Konge. Ikke det at det er viktig, men jeg har notert at Sonja mista noe i dronningstolen, som hun plukka diskret opp idet hun skulle gå.
– Æh..E dåkk her heile døgnet på tamp?
– Nei, no må du vent, æ ska sjekk-opp nå først.
Den eldste av de svartkledde reiser på seg og går ut for døra ei vending. Skrap..skrap…ein fra Rana Blad, ska vi sei at..Nå!…Nå!
Jeg hører det i radioen til ham som sitter nærmest meg, før han skrur ned volumet. Begge de to politiførstebetjentene har barter. De skuler på meg, syns jeg. Blir jeg lagt i jern, nå, og kilt under føttene? Jeg skraper litt med skoen.
Så skrider den eldste inn igjen. Han er trønder og har sjekka-opp noe.
– Ka det va du vill?
Han er ikke entydig godmodig.
Også han er politiførstebetjent, viser det seg. Et kronglete ord å skrive: politiførstebetjent.
Ikke får jeg mye ut av ham, heller. De er her for å passe på. Ferdig med det.

Konstabel på sin post

– Bilde? Kan det vær nødvendig. Javel. DU får still opp!
En av de yngre blir kommandert. Han er bare politikonstabel. Foran døra til rullebanen blir han foreviget. Han stiller seg i bredbeint positur, med armene over kors på brøstet.
– Nei, pass-på våpenet! sier trønderen. – Vi vell helst itj at det ska bli fokkusert på det, tilføyer han forklarende til pressen.
Konstabelen gjør da med et elegant hopp vending på stedet, som en kosakk, stadig med armene i kryss. Han blir stående i den nye stillinga, ubevegelig, med pistolhylsteret vendt bort.

Bildet tas behørig, og får teksten «Mo i Rana lufthavn. Førstepolitikonstabel på post mot den internasjonale terrorismen»

2 kommentarer

Filed under Feature

Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

29. oktober 1947 ble en 49 år gammel mann fra Drammen dømt til døden for å ha myrdet fire jugoslaviske krigsfanger i Korgen. Han var ikke den eneste nordmannen som drepte vergeløse fanger.

Drammenseren, som het Olaf Aleksander Gamborg Nilsen, var en av flere nordmenn som gjorde tjeneste i norske SS Vaktbataljon under tysk ledelse. Mange av disse nordmennene drepte forsvarsløse mennesker i krigsfangeleirene i Norge under 2. verdenskrig.

Før Olaf kom til Korgen-leiren i oktober 1942, hadde han tjenestegjort som fangevokter i en tilsvarende leir i Beisfjord sør for Narvik. I Beisfjord var i ett tilfelle 300 fanger skutt, fordi tyskerne fryktet for at de var smittet av flekktyfus. Etter fire måneder i Beisfjord-leiren var bare 150 av de opprinnelige 900 fangene i live. Disse ble flyttet til leirene i Osen og Korgen.

Korgfjellet. Jugoslaviske fanger på vegarbeid. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45.

Ordren fra kommandant Karl Hesse i Korgen var å skyte uten skånsel hvis noen av fangene prøvde å rømme.

Det første drapet utførte hirdmannen Olaf Aleksander Gamborg Nilsen (født 1898) mens han var vakt over et arbeidslag på vegarbeid. Plutselig løp en av fangene oppover en skrent. Gamborg Nilsen skjøt straks mot fangens hode, på under ti meters hold. Fangen døde momentant. «Fluktforsøk», rapporterte nordmannen, da tyske soldater kom strømmende til. Fjorten dagers tid etter dette er mannen fra Drammen satt til å vokte over noen fanger som hogger tømmer. Plutselig roper en av de tyske soldatene: «Da, da, Mensch!», og peker på en fange som er på veg bort fra arbeidsstedet. Drammenseren skyter på 15-20 meters hold. Fangen segner om, men er ikke død ennå. Han blir båret opp på skogsbilvegen like ved. Etter ordre fra en tysker skyter den norske vakten fangen i hodet og dreper ham. Noen uker seinere samme høst er Olaf igjen vakt på veganlegget. Han har gått litt unna arbeidsstedet for å gå på do. En eldre fange kommer løpende rett mot ham, men bråsnur da han får øye på vakten som sitter på huk i grøfta. Fra denne stillinga griper Olaf geværet og skyter mot den løpende fangen, og treffer ham i halsen. Samtidig skyter en tysk soldat med maskinpistol, og fangen blir drept etter at han er truffet av flere skudd i hodet.

Det fjerde offeret het Stephan Besselmann. Han var overløper, jugoslavisk statsborger av tysk eller bulgarsk herkomst, som kommandant Hesse hadde utnevnt til «kapo», brakkesjef. Den tidligere bokseren var stor og sterk og særdeles brutal mot medfangene sine. Han hadde drept elleve fanger i Korgen. Han pleide å stå på trappa til brakka og slå etter fangene med en stokk når de passerte. Han var så farlig at også noen av de norske vaktene var redd ham. De ble enige om at de skulle drepe ham ved første anledning. Da Olaf blir satt på vakt sammen med Besselmann, skyter han ham ned bakfra på kloss hold, med ett skudd i korsryggen og ett gjennom hodet. Han rapporterte at Besselmann var skutt under flukt.

Flere norske drapsmenn

Beretninga om denne norske SS-vakten i Korgen er bare ei av flere liknende historier. Ved mange av fangeleirene var de norske vaktene vel så brutale og hensynsløse som de tyske. I Korgen var det ifølge vitneutsagn under rettsoppgjøret flere, eller rettere sagt mange norske leirvakter som drepte fanger, og noen norske skal også ha deltatt i massehenrettelser. De fleste av voldsmennene var enten tilknyttet NS’ paramilitære organisasjon Hirden eller den norske SS vaktbataljonen.

Sterke vitnemål under landsvikrettssakene styrket oppfatningen av at drap var utbredt blant de norske vaktene. Korgværinger som Gunvald Villmones, Arthur Brendmo, Ivar Buvik og Benoni Monsen, og oppsynsmann Kristian Rugaas fra Velfjord, var blant dem som vitnet om dette og navnga flere av de norske volds- og drapsmennene i leirene i Korgen og Osen.
«Bare skyt!»

En dag korgengutten Jakob Fagereng (født 1928) kommer gående forbi leiren, på veg heim fra skolen, roper en norsk hirdmann til ham fra leiren: – Kom hit, så skal du få låne geværet mitt. Han skal få lov til å skyte noen av de som er innenfor gjerdet, lokker mannen. Skolegutten blir sjølsagt forskrekket og løper heim.

Hvem var de?

Dommen mot Olaf Aleksander Gamborg Nilsen og diskusjonen omkring denne har vært omtalt offentlig mange ganger. I boka «Nådeløse Nordmenn – Hirden» har Eirik Veum viet flere sider til omtale av drap og mishandling utført av norske leirvakter i Korgen og Osen. Her finner vi også fullt navn på mange av gjerningsmennene. Ingen lokale hirdmedlemmer gjorde tjeneste som fangevoktere i Korgen og Osen. Når det gjelder andre dømte draps- og voldsmenn har jeg i det følgende valgt å bruke fornavn og alder.

Den yngste av dem er 16 år gamle Harald fra Lørenskog. Ute på veganlegget skyter han en av fangene i hodet. Også 31-åringen Erik fra Agdenes blir drapsmann. På samme vis dreper 23 år gamle Leif fra Arendal dreper flere krigsfanger. 17-årige Harry fra Nesodden stikker minst to fanger med bajonett, slik at de dør av skadene. Mange vitneprov fra rettssakene etter krigen fortalte også om nordmenn som deltok i mishandling og grov tortur av fanger.

Den før nevnte 16-årige Harald blir omtalt som en av de verste mishandlerne. Han sparker og slår fanger med en slik råskap at til og med andre norske vakter reagerer på det. 16-åringen deltar også i annen fysisk avstraffelse av fanger.

17-årige Harry fra Nesodden er også en ivrig torturist og plageånd for fangene. I ett tilfelle tvinger han en jugoslavisk unggutt til å spise ei levende mus. Den unge fangen dør seinere.

23-åringen fra Arendal regnes som spesielt aggressiv og farlig. Han slår fanger med en stokk og gjennomfører egne avstraffelser på fanger som han ikke syns arbeider nok.

Andre hirdmenn som mishandler fanger i Korgen-leiren er Anders fra Gran, Alf fra Arendal, Ola fra Orkdal, Magnus fra Bergen, Ernst fra Kongsvinger med flere.

I Osen-leiren på sørsida av Korgfjellet er forholdene minst like ille. Også her ble det begått både drap og grov mishandling. I ett tilfelle voldtar en av de norske vaktene en psykisk utviklingshemmet kvinne i nabolaget. Etter krigen blir det funnet i alt 435 lik etter søk i og ved leirområdet i Osen.

Dødsdømt og benådet

I lagmannsretten etter krigen ble Olaf Aleksander Gamborg Nilsen fra Drammen dømt til livsvarig straffarbeid for drapene på fire serbere i Korgen-leiren. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om dødsstraff, og anket dommen. Høyesterett skjerpet da også dommen til dødsstraff, men i neste omgang ble drapsmannen benådet av regjeringa. Dommen ble omgjort til livsvarig straffarbeid, og Olaf ble løslatt 20. april 1956. Boka «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin gir rettsoppgjøret grundig behandling. Forfatteren tar for seg sakene til alle de 25 nordmennene som ble henrettet under landssvikoppgjøret, og de som først ble dømt til døden, men senere ble benådet.

For og imot dødsstraff

Benådningen av drammenseren førte til store diskusjoner nasjonalt. Deler av pressen gikk generelt inn for dødsstraff og mot benådning av dødsdømte. Et opprop for dødsstraff var undertegnet av blant andre forfatterne Sigrid Undset og Arnulf Øverland. Deres forfatterkollega Aksel Sandemose uttalte derimot: «En kunne ha forstått en massakre i mai 1945, en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst. I 1947 er eksekusjonene bare bestialske. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i groveste form. Den er et tilbakefall i mørke, til straffen som rå gjengjeldelse».

Stortinget diskuterte selve dommen mot drammenseren, og debatterte samtidig dødsstraff på prinsipielt grunnlag. I forbindelse med landssvikoppgjøret var nemlig dødsstraff gjeninnført i norsk lovgivning, etter å ha vært forkastet helt siden 1800-tallet.

Av et betydelig antall nordmenn som myrdet og mishandlet fanger i Korgen og Osen ble bare Olaf fra Drammen idømt lovens strengeste straff. En rekke av mennene fra den norske SS-vaktkommandoen ble dømt for drap og fikk livsvarig straffarbeid, noen fikk betydelig kortere fengselsstraffer, mens andre ble frikjent. De som fikk livstidsdommer slapp oftest ut etter få års soning.

Blodveien – strategisk vegbygging med slavearbeid

Det var av strategiske grunner tyskerne forserte planene om riksvegforbindelse over Vesterfjellet (som i dag stort sett bare kalles Korgfjellet). Arbeidet kom for alvor i gang hausten 1941. I september 1941 var mellom 70 og 100 mann i arbeid på korgsida av fjellet.

De jugoslaviske fangene fra Beisfjord ble flytta til de nybygde leirene Fagerlimoen i Korgen og til Osen sør for Korgfjellet. SS Obersturmfűhrer Karl Hesse og hans nestkommanderende SS Untersturmfűhrer Karl Lampe hadde kommandoen i Korgen-leiren.

Bruken av krigsfanger som slaver på veganlegget var en del av planen. Bygginga av leirer for jugoslaviske fanger i Osen og Korgen ble derfor påbegynt i januar 1942, og var ferdig samme vår. I hver leir ble det innkvartert om lag 400 fanger og 50 vaktposter.

Blodveien

De jugoslaviske fangene fikk ikke engang status som krigsfanger, ettersom de fleste av dem var tilfangetatte geriljasoldater, partisaner.

I løpet av 1942-43 skulle over 600 av fangene dø på dette veganlegget, som betegnende nok ble kalt Blodveien.

I de enkle brakkene ble fangene stuet sammen i køyer uten underlag. De måtte henge av seg klærne om natta, og fikk bare lov til å ha et tynt teppe over seg.

Fangene ble foret med potetsuppe: 10 kilo poteter til fire hundre mann. 10 mann måtte dele ett brød. Voksne karer ble så utsultet at de etter noen uker i leir veide bare 40 kilo.

Til å begynne med hadde de fryktede tyske SS-styrkene vaktholdet i leirene. De for ekstra brutalt fram. I mars 1943 overtok Wehrmacht vaktholdet, som da ble noe mildere. Dette hadde en klar sammenheng med at fangene først nå fikk krigsfangestatus. 40-50 personer fra norsk hird og den norske SS vaktbataljonen verva seg også som voktere.

30. juni 1942 starta de første vegarbeider «med assistanse av krigsfanger», som det het i Statens Vegvesens dokumenter. Da de store tyske styrkene trakk seg tilbake fra Finland seinhaustes 1944, var vegen over Vesterfjellet kjørbar.

500 fanger til Korgen

fangeleir

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Cveja Jovanovic fra Jugoslavia, som var krigsfange i Korgen, skriver i boka «Flukt til friheten» at leiren stod ferdig 23. juni 1942. Da kom «396 deporterte jugoslaviske fanger med den andre sjøtransporten. Leirkommandoen var, som i Osen-leiren, tysk SS-mannskap med tyske politimenn og norske hirdvaktposter.

Fra Beisfjord-leiren kom 70 mann den 2. oktober, og den 4. oktober samme året kom det 70 mann med den tredje sjøtransporten fra Tyskland. Alt i alt ble det sendt 536 deporterte til Korgen-leiren.

I begynnelsen av 1943, den 2. januar, ble 149 mann flyttet til Osen-leiren – det var nå 234 mann i Korgen-leiren, etter at 156 til den tid var omkommet av sult, kulde, sykdom, eller ble drept i leiren eller på arbeidsplassen.

Rømte

Til den 6. mars 1943, da den tyske vernemakten overtok de jugoslaviske fangeleirene og de deporterte ble anerkjent som krigsfanger, hadde SS-bødlene tilintetgjort 181 mann av de «opprinnelige» Korgen-deporterte, og 212 mann ble overlatt til vernemakten av de «opprinnelige» 396 (i Korgen-leiren og av dem som i begynnelsen av januar 1943 ble flyttet til Osen-leiren). I begynnelsen av april 1943 ble det sendt 85 mann til Korgen-leiren (en del av den fjerde transporten som kom til Drammen i begynnelsen av mars). Etter noen få dager kom det 80 fanger fra en leir i Bjøllånes (i Rana, red. anm.), og 115 mann ble sendt til sykeleiren i Øysand. Den 19. juli ble det fra Osen til Korgen sendt 144 fanger. I løpet av de neste 11 måneder forandret antallet seg stadig på grunn av dødsfall, overflytting til andre arbeidsleirer eller til Falstad-straffeleiren, men også på grunn av flukt. Den 6. mai 1944 ble det fra Korgen-leiren overført 309 fanger til leiren Potthus i Salten. På leirkirkegården i Korgen ble 200 fanger igjen for evig tid».

fagerlimo2

Jugoslaviske krigsfanger på Fagerlimoen i Korgen, like etter frigjøringa i mai 1945, med tegning av den jugoslaviske partisan- og statsleder Josip Broz Tito. Fotograf ukjent.

Barbari

Bak denne nøkterne skildringa skjuler det seg ufattelige lidelser og barbarisk tysk og norsk behandling av krigsfanger, hvor vilkårlige drap hørte til dagens orden. Fanger ble lemlesta, ihjelslått og skutt, andre døde av sult, sjukdom og frost.

Ulike kilder oppgir ulike tall for hvor mange fanger som var i leirene. Nettsida norgeshistorie.no oppgir at det kom 4 268 fanger fra Jugoslavia til Norge fra juni 1942 til mai 1945. Totalt overlevde omkring 1 700 av dem. Flertallet av fangene fra Jugoslavia var unge menn mellom 18 og 30 år. Enkelte var ikke mer enn 14 år gamle, mens de eldste var opp mot 60 år.

fagerlimo2

Fagerlimoen hvor krigsfangeleiren i Korgen lå. Minnestøtta står der hvor retterstedet var. Foto: Torstein Finnbakk

Et eksempel på redselsregimet i leirene: Da to fanger i Korgen drepte en tysk vokter og rømte, ga kommandant Hesse ordre om at det som hevn skulle skytes 39 fanger i Korgen og 20 i Osen. Dette var 17. juli 1942. Hesse startet myrderiene med sjøl å skyte flere fanger. De nærmeste dagene ble det på Reichskommissar Terbovens personlige ordre skutt om lag 400 krigsfanger i forskjellige leirer – som hevn for én død tysker. I korgenleiren alene ble det henrettet 39, tilfeldig utplukket blant fangene som måtte ligge hele dagen på plassen mellom brakkene. To og to ble fangene buntet sammen med streng før de ble skutt, og medfangene måtte slepe dem fram til massegrava som fanger var satt til å grave .

Trusler mot lokalbefolkninga

Etter drapet på tyskeren ble det innført unntakstilstand og portforbud i Korgen. Det hevdes at allerede før denne flukten og drapet på den tyske fangevokteren hadde tyskerne satt opp ei liste med navnet på ti korgværinger som skulle tas som gisler i slike tilfeller.

Dette var personer som skulle arresteres, sendes i konsentrasjonsleir og i verste fall skytes som hevn. Etter at de hadde foretatt massehenrettelsene i juli 1942, skal tyskerne ha vært meget innstilt på å ta de lokale gislene.

Dette skjedde ikke. Lensmann Johan Martin Selseth som selv var NS-medlem og ble dømt for det etter krigen, gikk god for at ingen i bygda var delaktig i drapet på fangevokteren. Fordi han fikk tyskerne til å tro på dette, reddet han trolig liv. Det skal ha vært harde forhandlinger mellom lensmannen og den tyske kommandanten, og Selseth skal ha blitt truet med at han var den første som ville bli skutt hvis det viste seg at lokalbefolkningen hadde hjulpet de to jugoslaviske rømlingene, Overfor sin lensmannsbetjent John Sand uttalte Selseth siden at det var hans NS-medlemskap som reddet de ti korgværingene fra døden.

Arrestert

I juli 1942 ble Ivar Hellbekkmo på Baklandet arrestert. En fange var rømt fra leiren i Korgen, og hadde lånt Ivars båt for å ro over Røssåga. Båten ble liggende på andre sida av elva, og på grunn av ubetenksomt folkesnakk kom dette tyskerne for øre. Ivar ble arrestert og ført til leiren. Han sa han trudde Bjarne Olsen hadde lånt båten. Hirdmannen som henta Bjarne Olsen til forhør, fortalte Olsen hva Hellbekkmo hadde sagt. Bjarne fortalte da at han hadde lånt Hellbekkmo sin båt. Dette trodde tyskerne, og dermed ble Hellbekkmo sluppet fri.

Så heldig var ikke Benoni Monsen. Han arbeidet på veganlegget og var ivrig til å hjelpe krigsfangene. Ei anleggskokke fra Bindalen brevveksla i 1943 med en av fangene som hun hadde blitt godt kjent med. Benoni var «postbud» mellom dem. Ved en razzia i fangeleiren ble noen av brevene funnet. Både Benoni Monsen og kokka ble arrestert 11. august 1943 og sendt til Falstad leir. Benoni Monsen ble sittende i fangenskap til 3. februar 1944.

Så fanger bli myrda

Mange fra Korgen ble utskrevet av tyskerne til å arbeide på riksveg 50 over Vesterfjellet. De var arbeidsledere for fangene fra leirene i Osen og Korgen. De norske vegarbeiderne ble øyenvitner til vokterne si brutale framferd mot fangene, også drap. Korgværingene på vegen ble viktige hjelpere for fangene ved å smugle mat og klær til dem.

Et varig vennskap oppstod mellom fangene og lokalbefolkninga, et vennskap som har bestått heilt fram til i dag. Flere av lokalbefolkninga ble på grunn av hjelpen til de jugoslaviske fangene seinere hedra med høge offisielle jugoslaviske utmerkelser.

Bygde fangeleiren

– Jeg begynte på brakkeoppsetting i Jeskhåjen i 1942. Vi satte opp to brakker der, forteller Asbjørn Bjerkmo som i flere år arbeidde på veganlegget over Vesterfjellet.

– Det hadde vært snakk om at det skulle komme jugoslaviske fanger. På Fagerlimoen var det satt opp to brakker. I påskehelga kom ordren om at fangeleiren skulle bygges. Det var tett med granskog der, som vi rydda i all hast. De to brakkene som stod der, ble revet og flytta lenger inn på moen. Vi reiv ei av brakkene i Jeskhåjen, og flytta den til leiren. I tillegg satte vi opp flere nye brakker, og reiv og flytta noen.

Vegvesenet bygde leiren, men tyskerne stod for planlegginga. Oppsynsmann John Johnsen var daglig leder for arbeidet.

De kom ved Sankthans

Ved sankthans kom fangene, men leiren var ikke heilt ferdig ennå. Arne Espervik og jeg ble satt til å flytte vaktbrakka ut av leirområdet. Vi hadde fanger sammen med oss i arbeidet.

Tidligere var det satt ut akkorder på vegarbeidet, og arbeidet var begynt. Men da fangene kom, ble det slutt på akkordarbeidet. Da ble to norske plassert sammen med hvert sitt fangelag som var på ca. 20 mann. Tyskerne ville ikke ha fangene spredt. De måtte plasseres nokså tett på grunn av vaktholdet.

La ut mat

Det var veldig stor forskjell på vaktpostene. Ikke alle var like ille. Noen var håpløse, og lot oss ikke verken snakke med eller gi fangene noe. Noen var rimeligere. Fangene pleide å si fra til oss: «I dag god post!» Det hendte vi kunne snakke med vaktpostene om å gi fangene ting.

Noen ganger ble det lagt ut mat og annet de hadde bruk for, slik at de skulle finne det når de kom om morgenen. Det kunne være votter og småting, som for eksempel fyrstikker. Jeg fikk brev fra dem om et og annet de ville ha: Tysk-norske lommeordbøker, skrivepapir og blyanter. Blagoje Marenkovic skreiv en gang til meg via en annen fange. Han var da i leiren og hadde fått brannkopper. Jeg måtte skaffe medisin, og jeg hadde ei krukke med slik salve som han skulle ha. Den dagen var det en satans vaktpost. Jeg snakka med fangen som skulle bringe medisinen, og slapp ned den lille medisinkrukka. Posten ensa dette, fant krukka og kjefta meg opp. Men fangen fikk ta med seg medisinen likevel, og den kom fram.

God kontakt

Vi fikk god kontakt med de fangene som lærte seg å snakke norsk, og snakka mye med dem.

Asbjørn Bjerkmo kjente godt Vladislav Miler og Radovan Dimovic, som rømte etter at de hadde drept en tysk vaktpost.

– Det var veldig godt vær den dagen. Einar Hansen og jeg satt og hadde middagspause borte i skogen. Da kom de to fangene forbi, etter setervegen, bærende på en stor dunk med kaffeerstatning, som vi fikk smake litt av. Det var akkurat like før de drepte tyskeren, men dette skjedde såpass langt ifra oss, nede i skogen, at vi ikke hørte noe. Men det tok ei tid før tyskerne oppdaga det. Det kom beskjed om at de tok fangene ned til leiren, og at vi måtte fare heim. Da vi gikk forbi leiren, lå fangene med nesen nede i marka, mens tyskerne gikk og slo på dem med staver. Vi stansa opp, men ble jaga derifra.

Hørte skuddene

Da henrettelsene begynte, hørte vi salvene heilt heim.

Jeg så mange ganger at fanger ble mishandla, men aldri at de ble skutt. Men jeg så blodpølene. På det verste var dette et uhyggelig arbeid, men forholdene ble betraktelig bedre etter at Wehrmacht overtok, sier Asbjørn Bjerkmo. Han mottok etter krigen en offisiell æresbevisning fra den jugoslaviske stat for sin hjelpsomhet overfor krigsfangene.

– Jeg gikk mye på snekkerarbeid og var på vegen heilt til freden kom. Men en periode, da tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, ble jeg og flere tvangssendt til vegarbeid i Saksenvik i Salten, sier Asbjørn.

fagerlimo1

Jugoslaviske krigsfanger på Fagerlimoen like etter frigjøringa i mai 1945. Ordfører i Korgen, Svend Kibsgaard (til høyre i bildet), holder tale. Ved sida av ham står en jugoslavisk tolk. Fotograf ukjent.

Så fanger bli skutt

Gunvald Villmones (født 1908) var da dette ble skrevet i 1995 en annen av de få gjenlevende av de norske vegarbeiderne fra krigens dager.

– Jeg begynte på vegarbeidet i 1942, etter at jeg hadde arbeidd på jernbanen. Vi begynte arbeidet ved Brennmoen i 1942. Det var ei trasig tid. Jeg hadde tyve serbere sammen med meg, og to tyske vakter. Vi var bare en eller to norske sammen med tyve fanger.

Vegarbeidet gikk med handmakt. Ingen ting var mekanisert. Dette arbeidet pågikk både vinter og sommer, forteller Gunvald.

korgbrua1945

Korgen bru, 17. mai 1945. Eks-krigsfanger og lokalbefolkning i tog. Fotograf ukjent

I tresko

– Om vinteren hadde fangene bare tresko på føttene. De var nødt til å arbeide litt for å holde varmen. Det var serbiske vegingeniører blant fangene, men de ville ikke gjøre kjent at de var ingeniører. De stod i vanlig arbeid som de andre. Fangene hogg bjerk langt opp i Vesterfjellet, oppom setra. De måtte bære med seg hver si bjerk når de gikk heim til leiren om kveldene – i tresko.

Den første tida var det SS som hadde vaktholdet. Så overtok den norske hirden, men på slutten kom vanlige tyske Wehrmacht-soldater, som var de likeste, i hvert fall de fleste av dem. Da fikk vi beskjed om at vi kunne gi fangene mat. Vi koka fisk og potet og tok med til fangene. Men det var noen tyske streifvakter som gikk langs heile linja. Hvis de andre tyskerne så dem komme, måtte de bare feie vekk all maten.

– Før Wehrmacht overtok hadde det ikke vært lov i det heile tatt å gi fangene mat?

– Nei.

– Men det hendte at dere smugla mat til fangene på den tida også?

– Ja, det hendte. Men det var ikke så mye, for det var jo mange som skulle ha.

Skjøt tre

Gunvald sier at de verste vaktene var de norske hirdfolkene. Han forteller også om drapene som ble utført av den norske vakten Olav Aleksander Gamborg Nilsen.

– Jeg så på at tre serbere ble skutt, og det var en nordmann som skjøt dem, riktig nok etter ordre fra tyskerne.

Etter frigjøringa var jeg i lagmannsretten og peika ut den nordmannen som hadde skutt de tre fangene.

– Hvorfor ble de tre jugoslavene skutt?

– Uten grunn, så vidt jeg vet. De som skulle skytes på arbeid, hadde fått tegna røde strek på buksene før de forlot leiren. Ikke få ble skutt i løpet av de årene. Fangene arbeidet ti timer om dagen, og hadde to timer lengre arbeidsdag enn oss. Vi visste ikke hva som kunne hende når vi ikke var der.

Uhyggelig arbeid

– Dette vegarbeidet må ha vært ganske uhyggelig?

– Ja, det var siste sort.

Gunvald Villmones viser fram ei pipe som en av de jugoslaviske fangene laga til ham. «Til Gunvald fra Peter. 23. V. 1943» står det inngravert på den.

– Dere som jobba på vegen over Vesterfjellet fikk god kontakt med de jugoslaviske fangene?

– Ja. Jeg har fått brev og julegaver. Hver jul har jeg fått kort, men nå er det ei stund siden. Noen av dem som jeg kjente har vært her også. Nesten hver sommer var noen av dem her, men ikke siden de begynte å krige i Jugoslavia, sier Gunvald Villmones.

På fange-leiting

– Når fanger rømte, hendte det ikke så sjelden at tyskerne kom på gardene på leiting, husker Molvin Villmo.

– En gang var en fange rømt, og tyskerne kom til oss på husundersøkelse. Jeg måtte følge dem til fjøsen. I fjøsgangen var det ei dør inn til stallen. Det var et lite luftehull i denne døra. Vi hadde ei merr som var kvit på nesen. Da ho hørte det kom folk i fjøsgangen, satte ho nesen i hullet på døra. Det så jo ut som et ansikt. Tyskeren inntok skytterstilling med en gang, mens en annen reiv opp døra. De ble litt flaue -.

Skoleveg forbi fangeleiren

– Far min, Inge Jørgensen, arbeidde sammen med serberfangene på vegen over Korgfjellet, heilt fra de kom hit og til krigen var slutt, forteller Jakob Fagereng (født 1928).

– Fangene fikk mye hjelp fra sivilbefolkninga i Korgen, for eksempel fikk de egg og medisinsk tran.

De hadde ikke mat i det heile tatt. De fikk bare grønnsaksuppe.

Omtrent daglig kom far heim og fortalte om at det var fanger som var blitt skutt. Den norske hirden behandlet fangene verst. Vi var flere som måtte gå forbi leiren når vi gikk til skolen. Til å begynne med var vi litt redde for å gå forbi leiren, men etter hvert ble vi vant til det, med tyskerne og hirden.

Det hendte ofte jeg møtte fangene når de kom fra arbeid. De hadde bare lørve på seg og treklomper på føttene. Om vinteren ble det et tjukt lag med klabbe under treskoene, slik at føttene vrikket alle veger, mens fangene bar på store bjerkstokker. Heilt avmagra var de. Det var utrulig at de overlevde.

Ble kjent

Jeg ble kjent med noen av fangene som jobba i smia ovenfor Brennmoen. Vi pleide å lure til dem fyrstikker, brødskiver og forskjellige småting. Noen av fangene arbeidde på sagbruket hans Frans Fordelsen og hogg i skogen. Mange av dem snakka litt norsk. Men egentlig var det forbudt å snakke med dem. Enkelte av vaktene var greie, og brød seg ikke om at vi stakk litt til fangene, men andre var verre.

nordfallet1945

Korgen bru, 17. mai 1945. Eks-krigsfanger og lokalbefolkning i tog. Forrest bærer de ei tegning av Josip Broz Tito. Fotograf ukjent.

Ulovlige egg

En gang holdt det på å gå galt. Korgværingene hadde med seg flere kilo egg de hadde kokt til fangene. Men det ble oppdaget at en fange spiste på et egg, og dette ble rapportert. Det ble kroppsvisitasjon av alle sammen da de kom til leiren. Arbeiderne hadde hørt nyss om dette, og var litt engstelige da de kom på jobb neste morgen. De spurte da fangene om det hadde blitt funnet egg. Nei, svarte fangene. Men hvor var det blitt av skallene? Da pekte de bare på magene sine. De hadde spist opp alt i hop.

Jeg var mye hos tanta mi på Brennmoen, en gard som ligger like ved der leiren på Fagerlimoen lå, og så at fanger ble mishandla, forteller Jakob Fagereng.

– En gang jobba en del fanger i svingen ved Brennmoen. De hadde trillebårer med jernhjul. Når de smale plankene ble sleipe av gjørme, glei hjulet av. Til straff måtte de ligge strak på tærne og armene og heve seg opp og ned, til de ble så utmatta at de datt med ansiktet ned i leira. Sånn holdt de på med dem og slo dem. Det var ikke likt noen ting.

Massegrav

Jeg så da de grov massegravene, den gangen nærmere 40 fanger ble skutt som represalier etter ei rømning. Fangene måtte sjøl grave sine egne graver. Jeg for forbi der da de ble straffa. Alle fangene måtte ligge et heilt døgn med ansiktet ned på marka. De som rørte på seg, ble skutt.

minneplate

Minneplata som pryder det enkle monumentet på Fagerlimoen i Korgen. Foto: Torstein Finnbakk

Milenko Milovic rømte

Mange av fangene i Korgen-leiren var unge, i tyveårsalderen og yngre.

Jeg har hatt kontakt med noen av dem etter krigen. Milenko Milovic er en av dem. Den gang var han en ungdom på bare 16 år. Han arbeidde sammen med faren min.

Jeg fikk tak i et kompass til ham, og faren min hjalp ham med å tegne et kart. Milenko greide å rømme sammen med en annen fra leiren da de skulle hente vatn til leirkommandanten.

De la seg i høyet i løa på setra i Granhatten. Det stod en stige der, og den hiva de ned etter at de hadde klatra opp. Han trudde det var det som berga dem, for tyskerne var nede i fjøsen og leita etter dem. Han sa at da pusta han lett.

Gikk feil

Kart og kompass til tross, i terrenget hadde Milenko tatt feil av retningene. De havna først like ved fangeleiren i Osen. Harald Knutli fulgte dem videre på veg, på den smale passasjen mellom fangeleiren i Osen og Luktvatnet. Derfra kom serberen til Svartvatnet øverst i Kongsdalen, men han tulla seg derifra og ned til Kjuklingmoen. Derfra tok han seg fram til Storskogen, ble rodd over elva og for over Bleikvatnet og videre til Røssvatnet. Han hadde brukt ei veke på flukten.

Han var på besøk her i 1950, sammen med forfatteren Sigurd Evensmo, mens de holdt på med å spille inn filmen «Blodveien.»

Russerfanger på Bjerka

russerfanger

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

På Bjerka lå en fangeleir for russiske krigsfanger, i det området hvor Helgeland Kraft i dag har bygget sitt.

Både i Korgen, på Hemnesberget og på Bjerka lå det også mindre kirgsfangeleire. Noen russiske fanger var fengslet på Ungdomshuset i Korgen. En del av dem ble utkommandert til skogsarbeid ulike steder, under ledelse av en spesiell hogstkommando som tyskerne hadde forlagt i Korgen. I bedehuset på Hemnesberget var det polske fanger.

Skutt like før freden

– Like før krigens slutt fikk jeg beskjed fra Heimefronten om at jeg var utpekt som norsk tillitsmann for leiren på Bjerka etter krigen, forteller Trygve Boge.

– Da var det 83 russere der. Det skulle ha vært 84, men den siste ble skutt bare to-tre dager før krigen var over.

Det skjedde like utenfor stasjonsvinduet. Fangene arbeidet i skogen rett over lina der. Ei kvinne borte i vokterboligen vifta med noe mat til fangene, og tyskeren som var sammen med dem ga russerfangen beskjed om at han kunne gå dit og hente matpakka.

Men uhellet var at bak stasjonen kom et kobbel med offiserer, fem stykker. For å berge seg sjøl ropte tyskeren «Halt!», men i sin iver fortsatte bare fangen. Dermed smalt det.

russergrav

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Fangene fikk mye mat fra bygdefolk her. I tida like før frigjøringa kom det heile transportspann med melk til russerne. Bygdefolket her var fantastiske, sier Boge.

De sang

– Noe av det første jeg fikk beskjed om etter frigjøringa, var å sørge for at fangene fikk vaska seg. Vi gikk over til Vallakaia, og jeg glømmer aldri da de marsjerte rundt Vallabotn og sang. De kunne synge! De hadde også mange musikere. De slo ut vegger oppe i den store tyskerbrakka og laga en svær sal og hadde reint orkester. Det kom også en tropp med russere fra Saltfjellet som var musikere. Det ble en stor konsert.

Fangene var noen enestående folk. Etter fredsslutninga kom det russiske offiserer fra Mo og snakka med fangene. To russere ble sjefer i leiren, med politimyndighet. De sa til kameratene sine at om de nå ble fri, måtte de ikke spille bajas eller foreta hevnaksjoner. Og for all del måtte de være forsiktige med maten.

Dette stod også på de skjemaene som jeg fikk. Det kom mat hit som jeg skulle dele ut, men til å begynne med fikk de en temmelig mager rasjon, fordi de ikke tålte maten så godt.

Jeg kunne gi russerne tillatelse til å reise inntil 100 kilometer for å besøke kjente. Det hendte aldri at noen russere unnlot å komme tilbake.

Fikk sprit

Den eneste gangen det var bråk var en gang det var kommet noe denaturert sprit til leiren, to 20 liters-dunker. Da kalte de russiske offiserene de andre fram på geledd, og ba de ansvarlige om å melde seg. Da var det en som måtte fram. Han gikk i giv akt foran offiseren og tilstod at han hadde skaffa spriten til veie.

Med det samme smalt det, rett over kjakan, så han gikk i spinn. Men han var like snart oppe igjen, og stod rett.

Halvanna måned etter at krigen var slutt reiste fangene heim, forteller Trygve Boge.

Utlevert

Kommandanten og nestkommanderende i Korgen-leiren ble etter krigen utlevert til Jugoslavia og henrettet for ugjerningene sine. Dette skjedde med flere av de tyske leirkommandantene, blant annet sjefen for leiren i Beisfjord hvor 300 fanger ble skutt på en og samme dag.

Disse ledende offiserene fra krigsfangeleirene i nord ble henrettet ved skyting i Jugoslavia: Franz Kiefer (kommandant i Botn), Karl Hesse (SS kommandant i Korgen), Karl Lampe (nestkommanderende i Korgen), Ignaz Witten (Osen), Karl Schwander (Osen), Johan Aninger (Beisfjord ogKarasjok), Hans Genninger (Beisfjord og Karasjok), Fritz Lehmann (Beisfjord), August Riemer (Botn), Karl Matheus (Beisfjord), Willbald Kranz (Beisfjord), Fridrich Kapuss (Beisfjord), Fridrich Dwelk (Beisfjord), Kurt Bretscneider (Beisfjord, Botn), Richard Hager (Beisfjord, Botn), Willy Seifert (Beisfjord). Alle SS-personell.
Kilder:
Mye av denne artikkelen er utdrag fra min bok «Hemnes i krig 1940-45», som ble utgitt i 1995. Cveja Jovanovic : «Flukt til friheten». I dag kan en finne mange opplysninger på internett, som ikke var tilgjengelige i 1995, for eksempel en oversikt over rettsoppgjørett. I de seinere år har flere journalister og historikere publisert materiale som den gang var helt eller delvis utilgjengelig, som bøkene «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin og «Nådeløse nordmenn. Hirden» av Eirik Veum.

Les også

Jøder på flukt – november 1942

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

– Lederen overlot oss til vår undergang

Lille Berlin – litt arkeologi

Slaver for motstandskampen

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Hun stikker av, hun stikker av!

Fire mennesker blir brutalt myrdet. Helten i dramaet er ei 14-årig tjenestejente som stikker av med fare for sitt eget liv.

Ei februarnatt i 1692 utspant det seg et uhyggelig drama på den vesle øya Melstein på Helgelandskysten.

Av Torstein Finnbakk

Et båtlag med fire karer bestemte seg for å søke husly hos Sjur Paulsen og Anne Pedersdatter på Melstein. Det viste seg å bli en skjebnesvanger beslutning.

Artikkelen bygger primært på intervju med forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim (1928-2015). Intervjuet ble gjort i 2013. Han var sjøl fra Sør-Kvaløya i Sømna, bare noen kilometer fra Melstein, og  kjente svært godt historia om drapene der ute. På 1970-tallet samla han inn fleire varianter av sagnet. Han skreiv  også en novelle om dette, som seinere ble dramatisert.

dagskogheim

Dag Skogheim forteller sagnet om Anne og Sjul. Foto: Arnt Ragnar Arntsen

Dag Skogheim tok utgangspunkt i et sagn, slik han blant annet hadde hørt det fortalt av bestefar sin. Melstein, eller Steine som det ofte kalles, ligger bare noen kilometer fra vestsida av Sør-Kvaløya, i Bindalsfjorden, omtrent midtvegs mellom Sømna og Leka.

Historia og sagnet handler om Anne og Sjul , som i 1692 plyndret og slo ihjel fire mann på Melstein.

Lutfattige

I bokverket «Gård og slekt i Bindal» er Melstein omtalt som «Den mest marginale gården i Bindal». Melstein var nærmest en husmannsplass. Den berglendte øya er bare en kilometer lang, med mulighet for et svært begrenset utkomme. De som bodde der på 1600-tallet har neppe hatt andre husdyr enn et par sauer og i høyden ei ku. Dette var lutfattige folk, sjøl om de i det alt vesentligste levde av fiske.

Ingen kilder forteller hvor de to som bodde på Melstein kom ifra. Av kirkebøkene framgår det at Anne Pedersdatter og Sjul Paulsen ble gift i Solstad kirke i 1682. Sjul står oppført som «værmann»og bruker på Melstein fra 1682-1693. De hadde altså bodd der i ti år før de begikk drapene, og kan ha  vært i 30-40-åra. De hadde ingen barn.

Hvorvidt de også tidligere hadde begått liknende eller andre forbrytelser som ikke var blitt oppdaget, kan man bare spekulere over. Melstein var et avsides sted, men følger du dagens skipslei, segler du bare et skikkelig steinkast fra øya.

melstein_hustuft

Hustuft på Melstein. Foto: Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Huset til Anne og Sjul stod nok i ei vik nord på Melstein hvor det også i seinere tider var hus. De som seinere bodde på Melstein, var ikke i slekt med Anne og Sjul. I praksis fantes det ingen andre steder hvor en kunne reise en bygning. Det er ei fin vik med en liten jordvoll bak. Løa må ha ligget i nærheten av det som den gang var ei myr. Der er det nemlig en steinheller, et sted hvor det var naturlig å bygge ei løe,  50 – 100 meter fra huset.

Gjennom dokumenter, artikler og ikke minst Skogheims intervjuer med folk som har viderefortalt sagnet om drapene er hendelsene godt beskrevet:

Det kom en båt

En fembøring kommer seilende sørover. Fire mann er ombord: Karsten Jensen, Lars Størkersen, Størker Olsen og Lars Larsen. Alle fra Grønnøy i Meløy, lengst nord på Helgeland.

kart_stort

Mellom Kvaløya og Leka ligger Melstein. Det høgeste punktet på øya er 29 meter over havet.

Antakelig var de på veg til Bergen, men noen kilder sier de ikke aktet seg lenger enn til et Trøndelag. Meløyfjerdingene skal selge varer, og de skal kjøpe med seg saker og ting  hei

En fembøring kan være opptil 50 fot. Foto: Torstein Finnbakk

Det er ikke plass til virkelig store rikdommer i en fembøring, men noe har det vært, blant annet utstyr, penger og en del sølv. På Sør-Helgeland  får de sjøfarende vanskeligheter med vær og vind. Sannsynligvis har det vært landvind, østavind. På fjorden mellom Vennesund og Holm kan østavinden være problematisk. På Melstein var ikke ilandkommende i slikt vær.

melstein_kart_sylten

Kart over Melstein. Fra Gård og Slekt i Bindal, bind 1. Huset til Anne og Sjul stod trolig i Husvika, nord på øya.

De fire legger båten på yttersida, det eneste stedet de kan komme til lands i østavinden. De tar seg på land. De kommer inn til disse to som har ei tjenestejente eller forsterdatter på 14 år, Anne Jonsdatter. Det tre som bor der blir nok forbauset når det kommer besøk på seinkvelden.

Dag: – Jeg kan også tenke meg at de har vært litt brautende. De kom jo til disse utfattige forholdene, i et hus som nærmeste kan ha vært ei gamme, murt opp med stein og tettet med torv. Når disse fire kommer inn der, litt bryske og dominerende, får de som bor der en følelse av mindreverd.

Det er ikke plass inne. Anne og Sjul har ikke annet å by dem enn løa. Der er det høy som de kan ligge på, og sikkert har de tatt med seg skinnfeller fra båten.

Det er ingenting i rettsdokumentene som tyder på at de har  varet seg eller holdt vakt. De sovner inn. De er slitne, etter å ha buksert fembøringen på land i austavinden. Det var vanskelig å belegge båten i blåsten, med fare for liv og lemmer. De  fire karene har neppe diskutert særlig mye seg imellom. De var slitne, og ennå var det langt til Leka, så de har rett og slett bestemt seg for å gå i land på Melstein.

melstein_steingjerde

Steingjerde mellom dyrket mark og beite på Melstein. Bilde fra Gård og slekt i Bindal bind 1. Foto: Håvard Sylten

Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Slå dem ihjel

En brautende adferd og det de har med seg, har avslørt at de besøkende ikke kommer tomhendte til gards.  De har med seg mange verdifulle saker. Anne og Sjul har nok gjort seg forestillinger om hva disse fire har med seg. Noe har mennene kanskje skrytt av, noe har de kanskje vist fram. Ane og Sjul begynte kanskje å fabulere, og blitt mer og mer fristet. Fikk de tak i dette, regnet de kanskje med at framtida deres var sikra. Dette var rikdommer som de kunne gjøre seg nytte av. ”Og hvordan kan vi få tak i dette? Jo, vi kan slå dem i hjel!”

melstein_aneogsjulisteine_1993_ytringen

I 1993 ble «Dramaet om Ane og Sjul i Steine», basert på en novelle av Dag Skogheim, satt opp i regi av Nordland Teater og Riksteatret. Foto: Avisa Ytringen

Dag : – Jeg tror ikke at de diskuterte dette opp og ned. Jeg tror at deres sosiale plassering gjorde at de ikke reflekterte over eventuell straffeskyld. De så dette, at rikdommene var der, på Melstein.

Anne og Sjul har hver sin øks med seg når de går bort til løa. Jeg tror det er to voksne, sterke mennesker, som nå skal drepe fire mann. Du skal være både bøyelig og lett i lemmene når du skal slå i hjel noen med øks, når arbeidsforholdene er så vidt kompliserte som de må ha vært i denne lille løa.

Det var ei forutsetning at det var lyst nok, og det var det – måneskinn. Løa hadde neppe noen dør, snarere en lem, og når du åpnet den, ble det lyst nok.

De fire må ha plassert seg slik at det var relativt enkelt å komme til hver enkelt når de hugg dem i hjel. Det framgår ikke av rettspapirene om de brukte eggen eller øksehammeren. Men de må ha ligget med en viss avstand mellom seg, slik at det var mulig å ta dem, mann for mann. I rettssakene framgår det at begge to hogg.

Et skrik i måneskinn

I «Gård og slekt i Bindal» bind 1 skriver Håvard Sylten om dette: «På den siste fikk de ikke inn skikkelig slag med det samme, slik at han rakk å reise seg opp på albuen og ga fra seg et skrik før han fikk det siste slaget. Da fosterdattera Anne Jonsdatter vakna av skriket, sto hun opp og snek seg ut. I månelyset kunne hun se at Anne og Sjul slepte en mannsperson iført en svart skjorte ut av løa og oppover berget. Etter ei stund kom de tilbake og dro ut en ny mann som var svartkledd og for samme veg med ham. De to siste ble dratt over berget mot sjøen. Da Anne og Sjul var ferdig med dette, gikk de inn og la seg.»

DSC_6286-Edit-01

Melstein med Leka i bakgrunnen. Foto: Torstein Finnbakk

To ble kasta på havet. To ble senka i ei kjønn, nærmest ei myr, på øya.

Dagen etter, da Anne og Sjul begynte å bryte opp bommene de hadde tatt fra båtlaget, oppdaget fosterdattera blod på marka. Da hun spurte dem om dette, truet de henne på livet.

Gimsenkarene

Et par uker seinere kom naboene Torger Jonsen og Jørgen Sjursen fra øya Gimsen på besøk. Sjul kunne da fortelle dem at han hadde funnet en båt og en del vrakgods på sjøen. De ble enige om å holde dette skjult og dele byttet. De hjalp dessuten Sjul med å hugge i stykker fembøringen, og tok med seg seglene heim til Gimsen.

Dag: – Slik gikk det til. Fordi forutsetningene var til stede for drapene: Det var lys nok, og mennene var sovnet. Når drapene var gjort, kommer det som øker intensiteten i det hele: Jenta. Vi vet hun er 14 år. Vi vet ikke hvor hun kom fra. Fra rettsaken framgår det at hun har latt som om hun sov. Hun har hørt at de snakket sammen. Mens mordene ble utført, har hun hørt et skrik.

melstein_flyfoto

Flyfoto av Melstein. Kilde: norgeibilder.no

Sagnet

Dag Skogheim forteller her sagnet, slik han hørte det fortalt av bestefar sin:

– Ute på Melstein var det en gang tre mennesker som bodde, ho Anne og han Sjul i Steine, og ei tjenestejente. Det kom fremmedfolk til øya. De hadde med seg mye, og så ble Anne og Sjul enige om at de skulle ta livet av dem. Og det gjerde de. Men de visste ikke at tjenestejenta og hadde sett og hørt dette. Og etter hvert ble de klar over at hun visste noe hun ikke burde vite. De ville ta livet av henne også. Dette bestemte de seg for å gjøre under kornonna, i september. Det passet godt, for på den tida henter du fra innlandet både ved og det du trenger for vinteren. Da kan han ta henne av dage, for hun skal være med innover å hente ved. Da de kom dit, til Rangådalen, og de gjorde seg ferdig til å dra heim, sa sier jenta at hun har glømt halstørkleet hennes mor. Han måtte vente på henne, mens hun sprang oppover bakkene. Da er det hun legger på sprang for å komme seg unna til Gutvika. Da tok Sjul Øksa og sprang etter henne. Då ho va kommen så langt at ho såg Gutviksgårdene, då ropa ho. Då stoppa dem å arbeid der, og då var han like innpå henne. Då ho kom til den første gården, kasta han øksa etter henne slik at den sto i veggen. Skogheim reflekterer videre: – Jeg tror hun må ha vært nokså gløgg. Hun har forstått at på grunn av det hun har hørt, var hennes liv i fare. Det har lyktes henne å late som om hun ikke visste noe. Hun har hele tida klart å spille den som ikke vet noe. Hun hadde dessuten ingen å fortelle til, for ingen hadde ærend på Melstein, mente Skogheim, og støttet seg på lokale informanter. De neste som eventuelt hadde vært i land på Melstein denne våren og sommeren, kan ha vært en og annen fisker som gikk på land for å spise maten de hadde med seg. Men høyst sannsynlig var ikke dette et sted folk hadde ærend til.

Den dramatiske situasjonen øker etter hvert. Det blir vår og sommer. Men noen ganger må det nødvendigvis ha kommet til uttrykk noe som man ikke har kunnet snakke om. 

 Etter drapet må det ha vært mange anledninger hvor det fantes ting som ikke kunne skjules.

Og jenta kunne ikke flykte, hun kunne ikke stikke av. Det måtte i tilfelle være et overlagt selvmord, hoppe til havs og drukne seg, men hun gjør jo ikke det. Men jeg tenker at de må ha fattet mistanke til henne, for så mye må de ha snakket seg imellom og kanskje forsnakket seg. De må ha tenkt at hun var den eneste som kunne forråde dem.

Morfars versjon

Min morfar fortalte det alltid slik: Det ha vorri sånn at dem mått hent ved på innlandet. Det behøvd kji å vara så mytji ved, men nåkka mått dem ha. Å når du er på Melstein, ke du finn denn veen hen? Jau den finn du på Gutviklandet. For der veks det krongelfuru og bjørk. Det va i september., og dem dreiv med kornet da. De skulle utnytte muskelkrafta hennes til siste slutt. Hun ble med innover for å arbeide. Båten skulle belegges. Veden skulle hogges og kvistes, og strangene bæres ned til båten. Etter hvert må en av dem stå ved båten, mens den andre drar veden fram. Det kan ha skjedd slik at Sjur er ved båten, og da legger jenta av sørover mot Gutvik.

Så begynner dette marerittet, som for meg er mer ladet enn selve mordscenen. Sjul må på ett eller annet tidspunkt ha forstått at hun stikker av. Hun stikker av! Hun stikker til Gutvika for å fortelle til folk dette. Nå har ikke skjul noe valg, båt eller ikke båt, han må nå igjen jenta, og han må slå henne i hjel. Det er da han Sjul i Steine tar øksa og begynner å springe etter henne. Då ho kom så langt at ho kunn sjå Gutvika, der folk va ute og dreiv på med kornet, då kauka ho. Då vart dem var at det va nån så ropa og då slutta dem åarbeid, Då va hainn så nær innpå ho at då ho kom tel første gården, då kasta han øksa etter henne så øksa stod i veggen. Dette tror jeg er en sagn-variant, ved det at man gjør det veldig dramatisk. Og bestefar avsluttet alltid slik: «Då lensmainn kom te Melstein, då satt ́n Sjul på bordet. Å då sa hainn: E mangla eitt menneskjehjarte.»

melstein-i-kveldssol

Kveldsol over Melstein. Foto: Torstein Finnbakk

Det går et lys opp for lensmannen

Ett er sikkert: Lensmannen i Leka dro så ut til  Melstein for å undersøke saka, etter at det var funnet gjenstander som hadde tilhørt båtlaget, som Anne og Sjul hadde forsøkt å omsette. Lensmannen drar først en gang utover, men kommer tomhendt tilbake. Heime på Grønnøy begynner folk å bli urolige for båtlaget som aldri kommer heim. Det var forholdsvis tett båttrafikk langs leia. Praten har nok begynt å gå, om fembøringen med mannskap som er sporløst forsvunnet. Det er spesielt nevnt at far til en av de savnede satte i gang etterlysning etter mannskapet.

Dag: – Så kommer den dramatiske rømningen til jenta. Hun forteller om hva som har hendt der ute på øya. For lensmannen blir indisiene nå så sterke at han drar til Melstein for å hente ekteparet til forhør.

Så er det gjort. I retten kan fosterdattera fortelle de uhyggeligste ting. Sjul tilstår. Anne tilstår aldri. De naboene som har vært med å dele byttet, angivelig i den tro at det var vrakgods, blir dømt til bøter.

Steile og hjul

Både Anne og Sjul blir dømt til lovens strengeste straff, steile og hjul: Ta livet av dem og partere lemmene. Det skjedde i Trondheim.

melstein-steile-og-hjul

Steile og hjul.

Men begge døde i fangenskap, før dommen ble eksekvert. Likene ble likevel behandlet i henhold til domsslutinga. TrondhJems Lagtings Justisprotokoll forteller  at de endte på hjul og steile og at det 14. august 1694 henstilles til byens «rakker» om å fjerne likene og begrave dem på Galgebierget, ettersom de ikke kunne gravlegges i vigslet jord. Galgebierget var på den tiden retterstedet i Trondheim og lå rett utenfor bymuren, ved foten av Steinberget på Ila.

rettsbok

Hvordan det siden gikk med fosterdattera Anne Jonsdatter, fortelles  ingenting om.

Ha du haurt om hain Sjul i Steine
ha du haurt at dæ seies før saint,
at hain drap dæ som kom på lainne,
både storkar og faranes faint.

Hain bod utpå Melstein åelinæ,
bære hain me kjærring å taus,

dem tok imot folk utme leie,
som i skavere plagast å fraus.
                                 Sigrid Wågan

Heile diktet til Sigrid Wågan finner du på side 59 i boka «Hverdagsdikt»

Kilder: Arnt Ragnar Arntsen og Torstein Finnbakk: intervju med Dag Skogheim, Levanger 2013. Gård og slekt i Bindal, bind 1, side 165. Sømna bygdebok, bind 2, side 80. Det hendte i Melstein 1692, artikkel av Arnt O. Åsvang i Årbok for Helgeland 1973. Gunnar Solum: Eventyrkysten: Fra Rørvik til Træna, side 58.


 

7 kommentarer

Filed under Feature

Om båndtvang og fjols til fjells

Båndtvang er en bestemmelse i god, gammel norsk tradisjon, for å skape større trygghet for bufe og ville dyr ute i den herlige naturen vår. Helst skulle jeg ha sett at denne bestemmelsen gjaldt hele året, i hele landet.

davEttersom jeg av og til går tur med hund, er jeg faktisk veldig glad for båndtvangen. Hunden også, egentlig. Det samme kan man ikke si om alle hundeeiere.

Noen dager før frigjøringsdagen gikk jeg sammen med vår mellompuddel Bruno opp på noen topper som hører til målene for årets Fjelltrim her i distriktet.

 

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo.

Vi var akkurat på veg nedover igjen da det skjedde: Over den nærmeste knausen kommer et knurrende og lavfrekvent-bjeffende, gulbrunt uhyre. En storvokst, løs sjæfer. Den løp rett mot hunden og meg. Jeg hadde min fulle hyre med å rope improviserte stoppekommandoer til den åpenbart aggressive angriperen, mens jeg forsøkte å holde min hund unna de kvasse tennene. Da dukket eieren opp, som troll av eske over horisonten, halsende og hivende etter pusten. Han grep sitt elskelige dyr i halsbåndet, trakk den vekk – og faren var over. Uten en fysisk skramme på hunden min, såvidt jeg har kunnet konstatere. Heldigvis, må jeg tilføye.

Litt skjelven var jeg, men fikk tre ord fikk jeg fram:

– Det er båndtvang.

– Hva? Nærmest skrek mannen, som nok var like full av adrenalin som dyret hans.

– Båndtvang, gjentok jeg lavt, – det er båndtvang.

– Ja, selvsagt vet jeg det, jeg beklager, svarte han, og kom med ei omstendelig forklaring. Han hadde kikket seg veldig godt omkring i terrenget før han slapp bikkja løs. Og så var det dette at hunden måtte drite, og da måtte den jo være løs, mente han, hvis jeg forsto ham rett. En åpenbar løgn, tenkte jeg.

– Men gikk det bra? spurte han så, for å liksom skifte emne.

alex-klopcic-217426La meg her innskyte at jeg aldri har opplevd at det å gå i bånd og samtidig drite, er et problem for en hund. Jeg har heller aldri hørt at dette skal være en formildende omstendighet som gjør det aktverdig å bryte norsk lov. Jeg fikk rett og slett inntrykk av at mannen hadde gått med hunden løs, kort og godt.

Men jeg kommenterte det ikke . Heller ikke besvarte jeg spørsmålet om hvorvidt det hadde «gått bra». I stedet hentet jeg fram to ord fra mitt B-vokabular, et arsenal av uttrykk som jeg ikke har anvendt de siste 30 år, og som jeg kanskje ikke kommer til å gjengi her.

Etter å ha avfyrt denne karakteristikken, snudde jeg ryggen til. Bruno og jeg hastet videre, lengst mulig bort derifra. Smilte blott og vendte om, som det heter. For jeg moret meg en smule, over mannen som satt der, overskrevs på sjæferen sin og holdt den i halsbåndet. Jeg hadde i brøkdelen av et sekund vurdert om jeg skulle fiske fram telefonen og forevige dette selsomme syn, og kanskje spørre om dette var et vanlig tidsfordriv i familien hans.

Men Bruno og jeg vandret videre i den sørhelgelandske naturen. Det var  nordnorsk vår i lufta, og vi var blitt ei erfaring rikere. Som en annen Lots hustru så jeg meg likevel tilbake. Mannen fortsatte sin ferd bortover stien. Han jogget med  svikt i knærne – som vår nære slektning sjimpansen – med et stødig grep om halsbåndet på den gule hyenen sin. Noe ordentlig bånd så jeg aldri  Han hadde det nok i lomma, tenker jeg.

Neste gang jeg skal til fjells vurderer jeg å henge en langbladet kniv i beltet. For å spikke tennved til bålet, selvsagt. Hva trodde du?

Men du er kanskje nysgjerrig på hva det var for en to-ords karakteristikk jeg brukte. OK, her er den:

«Hælvetes tåpkuk!»

img_20190804_112637-02743463678251985317.jpeg

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

De bandt Norge sammen med armeringsstål fra Mo

Dette som her er skrevet, er fragmenter fra ei fraktskuteferd. Disse minnene skriver seg fra en seilas langs kysten i august 1991, med armeringsstål fra Mo i Rana til Stavanger. Skipper på Marlin, Per Ole Lund, gikk dessverre så altfor tidlig bort i 2017.

"Marlin" - frakteskute

Marlin – med armeringsstål fra Jernverket i Mo i Rana

 

Vi la ut fra Jernverkskaia i Mo i Rana, med frakteskuta Marlin, mens en altfor tidlig morgen fremdeles svøpte sin tunge presenning over bakhodet mitt, og i magen lå en seig kaffe som en underjordisk asfaltsjø. Fra messa kunne vi høre de dempa drønnene fra lukene som blei lagt på oppe på dekk.

Marlin hadde med seg skarve 900 tonn armeringsjern fra Stålverket på Mo, ei last som neppe ruvde. Stålet bare lå der, nederst i rommet. Noen bunter uoksydert armeringsstål som bare lå der – og rett og slett veide ni hundre tonn.

Ut den uendelige Ranfjorden var det kaffe og atter kaffe, mens dagen tok til å feste seg på netthinna.

Til da var det en uavbrutt tradisjon med fraktefart på kysten: Fra den tid da jektene dro til Bergen, og fra pomorhandelen si tid. Ja, enda lenger tilbake, fra urminnes tid.

Fraktefarta og distrikts-Norge hørte uløselig sammen. De små rederiene, gjerne bare med en eneste båt, hørte heime i små lokalsamfunnene langs kysten, der åtte arbeidsplasser, slik som på Marlin, kunne være det skjøre bolverket mot fraflytting. Kystflåta ga ringvirkninger i grisgrendt-Norge, for båtene trengte forsyninger, bunkers, reparasjoner på den lokale slipen.

Den gang, først på 90-tallet, stampa frakteflåta stadig i veg. Men det tyntes i rekkene.

Marlin med sine 900 tonn i rommet var ett av disse fartøyene. Hun var ferdigbygd i Mandal i 1970, og døpt 22. mai samme år av fru direktør Kaja Jensen. Marlin var den gang i dansk eie.

"Marlin" - frakteskute

Marlin utafor Sandnessjøen.

Kanskje var hun med sine knappe seksti meters lengde ikke noen atlanterhavspløyer. Men hun var visst ingen dårlig sjøbåt, og hadde uten problemer takla vinterstormer i Nordsjøen.

Men nå var det andre tider, med 900 tonn armeringsstål til oljeplattformene av betong, som fremdeles ble bygd på Hinnavågen ved Stavanger. Nordover hadde Marlin med 900 tonn skrapjern i retur, for at Jernverket skulle kunne lage nytt armeringsstål, blant anna til oljeplattformene. Resirkulering med andre ord. Det er en evighetsmaskin, som det heter i visa.

Per Ole Lund

Per Ole Lund på brua.

– Det er dekkslasta som gjør at vi får det til å gå rundt, sa skipper Per Ole Lund.

Men ikke alle turene hadde vært like gode og innbringende.

Ikke uten ei viss motvilje mintes mannskapet en gang  de gikk med et par hundre tonn råjernbarrer, som en mottaker skulle ha til ballast i båten sin. Da de kom fram, var det ingen som gadd å losse båten, så de måtte stå nede i rommet og lempe opp alt jernet for hand og stable det på kaia.

– Slik var det bestandig før i tida. Det var ingen som stilte opp for ei frakteskute. Man var nederst på rangstigen. Man måtte sjøl sørge for å få lasta på land.

Kona Anna Lisa og han utgjorde to tredeler av redersida i enbåts-rederiet Marlin. Begge jobba om bord.

Anna-Lisa var på den tida den eneste kvinnelige matros i den norske innenriks-frakteflåten, kokk-kyndig matros. Hun sveiva like bra med winsjen som hun diska opp med middag i stiv kuling i byssa.

Utafor Sandnessjøen tok vi opp en fisker og sjarken hans. Båt og børnskap hadde han med seg til Stavanger, en tur han gjorde hvert år nå. Sørpå fiska 60-åringen krabbe og makrell. Han hadde åtte unger. Den nest yngste var 16 – den yngste to år. I Stavanger venta tre voksne oljejobbende sønner på ham. Underveis med Marlin sørover benyttet han tida til å stelle sjarken.

Leirfjordingen hadde et lommeur av sølv. Det hadde onkelen hans fått for tapper redningsdåd, på Åsvær fyr, nyttårsaften 1917. Orkan og en fryktelig flodbølge raserte fyrvokterboligen. Havet sto opp i tårnet da fyrvokterfamilien berga seg oppover i trappene, men fyrvokterens vesle datter sprang tilbake, og falt ned i kavet. Da sprang fiskerens onkel til og redda jenta i siste sekund. Hedersklokka gikk ennå, 84 år etter dramaet på Åsvær. Jeg husker ennå hvordan den tikka.

Skipper Lund så pessimistisk på næringa: .

– Det finnes ikkje ungdom. Det finnes ikkje ungdom. Gjentok han. – Utflagginga gjør at de ikkje får fartstid. De førsvinn ifra yrket.

marlin2

Olav Skogmo fra Brønnøysund var yngstemann om bord, og ferievikar i den firemanns besetninga på Marlin. Han hadde skipperskolen og alle papirer i orden, men det hadde vært svært vanskelig å få seg fartstid.

– E ringte et rederi. De spurt om e hadde fartstid. Nei, kor e sku ha fått det? Spurt e. Ja, du får det i hvert fall ikke hos meg! svarte rederiets mann. Fortalte Skogmo. Da vi passerte Brønnøysundet, sto Olav Skogmo ved rekka og vinka til familien sin. Mange år seinere traff jeg han igjen, som skipper på hurtigbåt.

– Ungdommen, de nevn ikkje havet, sa Harald, som var fjerdemann om bord.

–  De hører kanskje lite positivt om sjølivet?

– Æ snakke aldri positivt om havet, repliserte Harald.

Han plagdes stadig med sjøverk. Likevel slo han fast:

– Æ blir om bord tel de hive mæ på lainn!

Fyr

Kjeungen fyr. Bilde  tatt fra Marlin.

I blikkstilla seilte Marlin forbi idyll etter idyll. Grønne øyer og skjær på Helgelands- og Trøndelagskysten, med kvite hus og små røde fjøs i ei rolig stø. Sauer på fredelig beite på en liten grasbevokst holme.

Vi møtte hurtigruta i et oljeblankt sund. Ingen mennesker på dekk. Bare duringa fra digre maskiner.

De vanskelige havstykkene viste seg fra si mest solrike side på denne frakteferda. Folda, Hustadvika, Stadhavet – hvor ingen skjærgård skjermer – det var bare dønninger der disse dagene. Men Marlin duva godt, med som sagt 900 tonn armeringsjern i botn.

Det mangler ellers ikke på dramatiske episoder, sagn og historier fra den urgamle kulturen langs kysten. Mannskapet fortalte historier, om drap og forlis, drukning og redning i de mest ureine og værharde farvatn som vi passerte.

Imens gikk livet om bord på Marlin sin monotone gang, de tre døgnene fra Mo til Stavanger. Besetninga på fire jobba to og to sammen, – seks timer på vakt, seks timers hvile. Arbeide, spise, sove. Slik gikk dagene i sjøen, seks uker på jobb, seks uker fri, hvor skift nummer to gikk om bord.

Jeg fant lugaren min, også den siste natta mi om bord, som ble avbrutt av dempa dunk imot skipssida. Jeg stavra meg opp på brua, skua ut over Norwegian Contractors oljeplattform-landskap i Hinnavågen.

Der skulle jeg med sjølsyn få se hvordan stålet fra Helgeland ble bundet sammen som skjelett til verdens høgeste betongplattform – Troll. Det var liksom armeringsstålet bandt sammen dette landet.

Det første hivet var allerede på veg i land over rekka, på frakteskuta som for lengst er bare minner.

Plattformbygging - HinnavÂgen

Plattformbygging i Hinnavågen ved Stavanger 1991.

Om frakteskuta «Dorthea»

 

 

1 kommentar

Filed under Feature

Herre, hjelp oss, vi forgår

stockvault-cemetery-graveyard131043

Kirkegård. freepik.com

En kirkegård på Helgeland er en fredens plett å være på, og jeg veit jeg snart skal ut av porten igjen. Denne gangen.

Mitt aldrende leksikon sier, under oppslagsordet Kirkegård: “Hvert sogn skal ha en k., dog slik at to el. flere menigheter kan ha en felles k. Utenfor k. må begravelse ikke finne sted uten Regjeringens tillatelse. K. skal kunne gi plass til et antall graver som tilsv. halvparten av sognets el. grendas innbyggertall. Utgiftene ved anlegg og vedlikehold påhviler kommunen”

Herre, hjelp oss, vi forgår. Nødropet står skrevet på den store støtta som er reist over alle de som kom bort på havet, som aldri ble senka i ei tørr grav. De som drukna på Lofoten og på Folda, på Polhavet og i Bindalsfjorden, som ble krigstorpedert i Stillehavet eller kullsegla ved Kvitingan, en gang i ei bleik fortid.

Her, på denne sletta, blir vi alle like, er det sagt. Vi får hver vår støtte, hver vår stein. Og det er det. Ei tildelt tid, til kirkevergen triller steinen din bort til glemselen og en nykommer overtar plassen din.

Bankkontiene, matjorda, buskapen, varelageret, aksjepostene og sølvskjeene får som kjent ingen ta med seg over i etterlivet. Noen etterlatte har likevel sørget for å ta vare på titlene: Her hviler en grosserer, en lensmann, en handelsbestyrer, ja til og med en proprietær, samt en los og hans hustru.

Noen få andre, litt lengre nede på den jordiske rangstigen, er på samme vis begravd som det de var: En lærer, en stuert. På et kors av smijern står skrevet: “Herunder hviler jordmoder Anna Jacobsen”.

I åsatruas bleike tidsalder meinte folk at en kunne ta med seg meir enn som så til den andre verdenen, og folk ble lagt inni svære hauger.

Ei islandsk kvinne som het Grunnhelga innreda seg hus inni haugen før hun døde og satte inn en stol hun kunne sitte på. I sagaene kan en lese om livet i gravhaugen. Helge Hundingsbane het en som hadde nok av drikke i haugen sin, og dessuten kvinnelig selskap.

Et sted fortelles det om Åsmund som fikk en trell med seg da han ble hauglagt. Skal en tru sagaen, skjedde det frivillig. Men sønnen drømte at faren var misfornøyd med selskapet, for det ble så trangt der inne. Derfor åpna han haugen og tok trellen ut. Gunnar på Lidarende satt munter og glad i haugen sin og titta på månen, mens han sang så tydelig at folk kunne høre hvert ord. Det veit i alle fall sagaen å fortelle.

Gravhauger var mest for for rikfolk. Treller og leilendinger fikk bare lite eller ingenting med seg i grava. Trellene fikk vel knapt nok ei grav.

Kanskje var det best at det ble slutt på denne skikken ikke minst av hensyn til jordbruket. Tenk på alle steinrøysene vi i dag ville ha hatt bortover åkrene. Hvor skulle vi da ha plassert rundballene?

Brenning av de døde er en utbredt skikk i mange land. Også her hos oss blir stadig flere kremert.

I bronsealderen og jernalderen var likbrenning var nesten enerådende gravskikk her til lands. Branngravene var den første tida enkle, ofte uten gravgaver og uten noe symbol over bakken. I romersk jernalder endra begravelsene seg. Og de la ned til dels mye rikt gravgods sammen med den døde.

Men dette er lenge sia nå. Leksikonet mitt definerer begravelse som “nedleggelse av de avdøde i jorden, ved siden av likbrenning (bålferd) det vanligste dødsritual hos alle folkeslag. Ifølge no. lov må b. ikke finne sted utenfor kirkegård uten Kongens tillatelse, og siden 1805 har det vært forbudt å opprette gravsted i el. under kirke.”

Jeg vandrer videre blant gravsteiner. Noen av dem vitner om lange liv og høg alder, om en livssyklus i harmoni med naturen for øvrig: Høsten kommer, ugjenkallelig.

Mer hjerteskjærende, i all si enkle skjønnhet er de slitte steinene som forteller om bittesmå menneskeskjebner: “Kort var ditt besøk.”

1 kommentar

Filed under Feature

Løkka – et dikt og en sang

Pål-Are Bakksjø har skrevet en vakker melodi til dette diktet mitt.

lokka

Hør også diktene Ho Maret Ellen Mårfjell fødd i dølgsmål og Saltfjille

 

Flere dikt finner du i boka «Fem stjerne blenk»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature