Category Archives: Feature

Bakom

Dikt: Dag Máhtenjárga Dedikert til Oslo byfogdembete ved sorenskriver Inga Merethe Vik Bakom det norske sosialdemokratietskjuler det seg, …

Bakom

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

– Hvor fan blir det av kuvommene?

 

– Konsesjonslovene var glimrende, rett og slett et glimrende politisk håndverk!

Han begynner å snakke om dette nesten før vi har plassert oss i det rikholdige biblioteket hans.

Dag Skogheim (1928-2015) var en framragende forfatter, historiker, folkelivsgransker, kåsør, foredragsholder  og lærer. Han var født i Sømna, oppvokst i Brønnøysund, hvor han seinere ei tid arbeidet som lærer. Dette intervjuet ble gjor heime hos han på Levanger i anledning 75-årsdagen hans, og sto første gang på trykk i Brønnøysunds Avis i 2003.

 

Dag skogheim i godstolen på kontoret hans. Alle foto: Torstein Finnbakk

Han fyller 75-år  på sjølveste 17. mai. Han har for lengst slått seg ned på Levanger. Men ikke for å nyte sitt otium. Så langt ifra. Dag Skogheim er like aktiv, like vital, den samme arbeidsmauren som for tjue, ja, tredve år siden. Røsten er like malmfull, resonnementene like klare.

Han snakket som regel i formfullendte setninger, som om de allerede var skrevet ned i ei bok.

– Jeg synes konsesjonslovene er bemerkelsesverdige og flotte. De knesatte et prinsipp om at det som er i dette landet skal være et felles gode under felles administrasjon, med staten som eier.

«Alle burde unne seg å lese Stortingstidende fra 1880-åra»

– Jeg er langt fra noen venstremann, men det var et glimrende politisk arbeid Venstre gjorde der. Alle burde unne seg å lese Stortingstidende fra den gang, fra 1880-åra og utover. Det er den reine skjære skjønnlitteratur –da venstrefolkan kledde av storfolkan, disse som alltid prøvde å forklare hvorfor vi måtte selge fossefallene våre. Å du verden som venstrefolkan ga dem inn! De hadde det moro av å ta den oppblåste gjengen, og snudde alt opp-ned!

Venstres innsats gjorde at Arbeiderbevegelsen kom til et bord – det sosiale perspektivet – et bord som de kunne gå i gang med å dekke med timebetaling, ferie og alderstrygd. Konsesjonslovene kom fordi utenlandsk kapital hadde jukset – ja simpelthen jukset – til seg store verdier, enkelte ganger for en skvett brennevin og et par ruller tobakk.

Men de siste åra har vi sett et stormløp mot konsesjonslovene, innen olje, fisk, land og fjell. Dette er dødsens alvorlig, og det er ingen representant på Stortinget som kjenner til hvordan konsesjonslovene ble til. Årene mellom 1880 og 1920 – der kan man hente alt man behøver å vite om norsk historie. Det er derfor jeg har interessert meg mest for den tida,

«Offentlig kontroll over ressurser, ressurser som gjorde det mulig blant annet å bygge opp et skikkelig syke- og sosialvesen i Norge»

–  Det handlet om offentlig kontroll over ressurser, ressurser som gjorde det mulig blant annet å bygge opp et skikkelig syke- og sosialvesen i Norge. Men det kan ikke gjøres hvis det er på børsen bestemmelsene skal tas. Dette har jeg sett på nært hold, sier han.

– Det er ikke mulig, uansett hvor pengesterk man er, å holde en sjukling i så mange år for private midler. I dag er det ikke tuberkulosen som herjer, men folk får slag, helt nede i 30-årsalderen, blir sittende i rullestol. Da må det være noen som tar seg av dem. Finnes det da ikke et offentlig system, så kan du like gjerne selge bilen din med det samme! Og jeg hater veldedighet og ordet «hjelpe folk». Om du er sjuk, skal du være like mye verd som andre, og du skal slippe å ende som en utarmet stakkar. Det har jeg sett nok av, fordi det ikke fantes muligheter, sier han.

«Gudskjelov var jeg aldri på pleiehjemmet i Brønnøysund»

Sjøl tilbrakte han 11 av ungdomsåra sine på ulike tuberkulosesanatorier.

– Jeg møtte de tuberkuløse, kronikerne, som ikke eide to skjorter. En av dem hadde vært inneburet på et pleiehjem fra 1928 til 47, fordi tuberkuloselovene ga adgang til internering.

Gudskjelov var jeg aldri på pleiehjemmet i Brønnøysund!  Vet du at kommunene byttet stakkarene seg imellom, som oppgjør for gjeld de hadde til hverandre! Jeg har selv sett en sånn sending, da de tok en tæringssjuk og sendte ham som betaling med godsbåt til en annen kommune!

Dette var med på å forme min person. Jeg ville være uansvarlig hvis jeg skulle bidra til at dette ble glemt, sier mannen som har skrevet flere bøker og enda flere artikler om tuberkulosens historie i Norge.

«Det skal huskes at det ikke var landsdelens egne folk som bidro til at verning ble en realitet»

Dag Skogheim må også tilskrives hovedæren for at det gamle tuberkulosesanatoriet Vensmoen i Salten etter lang og seig kamp ble vernet, og at det ble tuberkulosemuseum der.

– Det må sies at dette først skjedde etter at riksantikvaren grep inn. Men det skal huskes at det ikke var landsdelens egne folk som bidro til at verning ble en realitet, understreker Skogheim.

«Jo, de setter forsyne meg fyr på sin egen by!»

I bunnen av alt det han gjør ligger alltid opprøret og begeistringa for opprørerne.

– Jeg vil nevne to episoder som fascinerer meg. Det ene er da Karl XII angrep Halden i 1716. Ved et kupp tok han byen ved hjelp av sine karolinere – den tids elitesoldater. Men hva gjør så borgerne i Halden? Jo, de setter forsyne meg fyr på sin egen by! De blir rett og slett så forbanna for dette overgrepet at de setter fyr på sine egne hus, og brenner ned byen!

Det andre eksempelet er fra 1808, da Russland atter en gang hadde overfalt Finland og herjet landet. Men folk satte seg til motverge. De nekta rekvisisjoner og tvangsinnkvartering av russiske tropper. De grep til øks og kniv og ljå, drepte og plyndret russiske forsyninger. Alt mens adel og embedsverk febrilsk prøvde å stoppe folket og sette i verk russerne sine påbud. Det var opprøret til dem i bushen. Og gjett om de hadde det moro, og gjett om de fortalte hverandre historier etterpå, heime i bushen: «Jeg skal si deg han var spak, da jeg tok ham med ljåen!» Dag Skogheim ler og tørker tårer når han tenker på dette.

«Hvor kuvommer lå ute på markene, oppblåste i vårsola«

Han ble født på Gjelet på Sør-Kvaløya i 1928, men allerede som ettåring bar det til Høyåsen i Brønnøysund, hvor Dag hadde oppveksten sin.

Han husker feriene, særlig påskeferiene hos slekta på Gjelet, hvor kuvommer lå ute på markene, oppblåste i vårsola. Sammen med kvite dyrekranier som lå der og grein. Slakteavfallet var verdifull gjødsel.

– Reminessenser av menneskenes orden på jord, kaller han det. – Dette var også en måte å overleve på. Fattigdommen var ikke bare elendighet og jammer. Fattigdom i den forstand at det var nød, hørte til unntakene. Folk holdt det gående med det lille de hadde.  De levde uten klokke og styrte seg sjøl. 

Mang en organisator i arbeiderbevegelsen ble forbanna da han fikk greie på at folk hadde forlatt arbeidet – de var pinadø dratt på Lofoten! Herlig! Den holdninga at mitt liv er mitt. Men ut fra en pengemessig betraktning, går det ikke. Å dra til Lofoten eller Gjæslingan på fiske var sjølsagt mye mer spennende enn å knoge i maskinduren.

Nå er alt så godt organisert at jeg spør hvor fan – nær sagt – blir det av kuvommene! Eller det å gå på fjæra og dett i hav.

Hos han Rafael i Hysværet

Han erindrer fra folkeminnegranskinga han gjennomførte i Sømna for flere årtier siden, om et besøk hos han Rafael i Lyngværet, hvor det ble servert nysteika vafflekaka og måseegg. Om kvel- den ble det redd opp til ham på kammerset, hvor han fikk æra av å ligge under husets egenproduserte e-dyne.

– Den svulmet opp, og lå liksom og svevde over meg, forstår du. Jeg har aldri sovet så godt som den natta! forsikrer han.

Innsamlinga av historiske minner gjorde at Dag Skogheim våren 2003, i sitt 75. år, ble tildelt Sømna kommunes kulturpris – en heder han satte meget stor pris på.

Olavskilden

– Jeg tok opp arbeidet med å samle inn stoff omkring Olavskilden på Vennesund. Skulle jeg ha et ønske i anledning 75-årsdagen, måtte det være at de holder et årlig arrangement i Sømna på Olsokdagen, 29. juli. Dit kan man invitere foredragsholdere og vise fram middelalderkultur. Det er mye å hente fra middelalderhistoria, mer enn nok til å gjøre dette til en årviss foreteelse i 200 år!

Ved Olavskilden har jeg vært mange herrens ganger. Jeg husker at min mormor på Sør-Kvaløya en gang ba sønnene sine om å dra til kilden for å hente vatn, fordi det var så godt. Kildevatn har blant annet vært brukt til å vaske sår, fordi det ikke er så mye partikler i det, i motsetning til rennende vatn. Det var nok en av grunnene til at kildevatn ble sett på som hellig, mener han.

Han var glad for det Sømna utretter på kulturfronten, i like stor grad som han også gledde seg over hva ildsjeler ellers på Sør-Helgeland har fått til.

– Jarle Johansen har vært utholdende i arbeidet med Tilremsyen. Han har virkelig fått til noe, og han veit at det arbeidet han gjør er viktig. Det syns jeg han skal ha ros for. Det samme gjelder vegværingenes arbeid med verdensarvstatusen, og Arnt O. Aasvang sitt arbeid med krigshistorien i Vevelstad.  Visten var jo selve innfallsporten til tragedien.

 

«På loftet lå 15 Krag Jørgensen-rifler, og det lukta geværolje»

Sammen med tuberkulosens historie og arbeiderbevegelsen preget 2. verdenskrig Dag Skogheim sitt virke som skjønn- og faglitterær forfatter.

– Min far var formann i skytterlaget. På loftet lå 15 Krag Jørgensen-rifler og det lukta geværolje. Far var underoffiser, og jeg vokste opp med underoffiserer fra hele distriktet, som jevnlig kom heim til oss iBrønnøysund, sier han, og nevner offiserer fra Velfjord og Vega.

– Jeg husker den ranke Eriksen fra Tilrem. Han gikk til Brønnøysund. Han hadde svære snurrebarter, vet du. Hvert år skulle de til Drevja på øvelse. Mens de ventet på lokalen, kom de til oss. Jeg husker skyene av tobakk mens de satt der og snakket i sine uniformer. 9. april 1940 for de av gårde. I løpet av sommeren kom de tilbake – og da kom de igjen til oss mens de ventet på lokalen. Og gjett om det ble snakket! Jeg fikk ikke lov til å komme inn på stua, men jeg hadde en strategisk posisjon i trappa opp til andre etasje. Jeg var 12 år og reseptiv og der hørte jeg hvert ord. Det var beretninger om de virkelig store sakene, forstår du. Mye mer spennende enn å sparke fotball!

«Han hadde som arbeider vært med og kjempet i Wiens gater i 1934, da fascismen slo ned arbeiderbevegelsen»

Behovet for å vite mer om krigstida steg i den voksne Dag Skogheim.

Hva var bak uniformene? var et spørsmål han stilte seg. Og på 60-tallet møtte han tilfeldigvis en østerriker i Oslo.

– Han var av profesjon mekaniker, og hadde som arbeider vært med og

kjempet i Wiens gater i 1934, da fascismen slo ned arbeiderbevegelsen.

Han rømte til Ungarn, men kom heim igjen i 1939, tidsnok til massemobiliseringa av mekanikere, og var stand by i tjeneste til 1945. Det var første gang jeg ble klar over at massen av dem som hadde vært her var tvangsinnrullert, og jeg vil ikke bebreide dem at de ikke ville bli stilt mot en vegg og skutt som desertører.

Det var kristeligdemokrater, sosialister, kommunister som bemannet Hitler sine styrker, sier han, og forteller om da han gjennom denne østerrikeren også fikk kontakt med Hans Offolderbach, som hadde vært prest i Brønnøysund under okkupasjonstida.

– Da jeg traff ham første gang, var han prest i det daværende DDR, en usedvanlig sympatisk fyr. Vi utviklet et fint vennskap. Jeg foretok mange intervjuer med ham. En annen var Jakob Gruber, som var i spissen i trefninga ved Storbjørnvatn i Vefsn i mai 1940. De var 12 mann og mistet fem.

— Nå er det bare en av alle mine informanter som lever, men stemmene deres har jeg. Hele krigsarkivet har jeg donert til Arkiv Nordland i Bodø, sier Skogheim, som også har donert andre deler av de meget rikholdige arkivene sine, blant annet til  Universitetet i Tromsø.

«Jeg er ikke interessert i soldatens drap på hverandre, men  hvem fan vår de?»

– Jeg har aldri arbeidet som krigshistoriker. Alt dokumentasjonsarbeidet  har jeg gjort for å skaffe et grunnlag for mine bøker. Jeg er ikke interessert i soldatens drap på hverandre, men  hvem fan vår de? Det er det som  interesserer meg. Det er det man har  bruk for når man utvikler en fiksjon. 

Jeg har foretatt et utvalg, og har aldri  villet operere med fotnoter. Men det jeg har brukt i mine dokumentarbøker kan enhver prove riktigheten av. 

«Det er nødvendig for meg å være i kunsten»

Utgangspunktet har aldri vært  en hovedfagsoppgave eller doktoravhandling, og slik er det fortsatt. Det er nødvendig for meg å være i kunsten. Også når det gjelder tuberkulosen arbeider jeg med sammenhengen mellom kunsten og sykdommen.  Dette interesserer meg mer og mer. 

For det litterære arbeidet sitt på mange felter har Dag Skogheim i  årenes løp høstet mange påskjønnelser, som Nordland Fylkes kulturpris i 1991, og i 2002 intet mindre enn Sverre Steen Prisen fra faghistorikernes eget laug, Den norske historiske forening. Han ble utnevnt til  æresbus i Sulitjelma og mottok  Havmannprisen i Mo i Rana.  

Han er innehaver av så vel  Sarpsborgprisen som avisa  Glåmdalens kulturpris, for å nevne  noen av anerkjennelsene – en mann som til siste slutt sto på for folkets historie.

– Det har vært verdt å leve – livet har  vært spennende og underfullt for  meg, avsluttet Dag Skogheim intervjuet den gang, på Levanger, i mai 2003.

Les også 

Hun stikker av, hun stikker av!

Olavskilden i Vennesund 

Talvik – sykehuset som moværingene ikke ville ha

3 kommentarer

Filed under Feature

Farvel, farvel klorofyll!

Hagl! Lukk døra, tenn lampa! No kjem han med han igjen.

Sommaren. Vi gikk med hjartet i halsen, visste at han  ein dag tok slutt –  no er han over.  Vi må vidare i runddansen.

«You gotta move! Du må dra i veg!» syng Mississippi Fred McDowell, som eg denne septemberdagen så snedig har som lydspor i bilstereoen –  på min lettare regisserte ferd mot hausten.

«You gotta move!» Innspela i 1965. Mange nye akkordar har blitt slått på bottleneckgitaren sida den gongen. Mick Jagger song også den songen om at vi må dra, med de breide leppene sine: «You gotta move!» Mick har for lengst tippa over dei 70. Sommarar har gått. Og haustar, ikkje minst.

Ein tind og venene hans har enno ein gong fått snø på toppen. Celsiustermometer viser ikkje lenger 25, men 2,5.

No er det stopp, potetene er gravd opp, rundballane er pakka. Elg og sau blir skotne og heng etter bakskankane.   Skolane har starta. Haltande, men med praktisk talt blanke ark.

Blada har for lengst tatt til å bli tørre og gule. Men no er det alvor.

Fotosyntesen, prosessen kor solenergi pluss vatn pluss karbondioksid gir druesukker og oksygen –  blir skrudd av.  Klorofyllen renn ut av plantane som sand frå eit timeglas. No får vi sjå kva det er gjort av, det fargerike fellesskapet:  Sjå, lyngen var ikkje grøn, men raud. Og gul. Og oransje. Og brunspetta.

Det skuldast ifølge mitt oppslagsverk eit fargestoff som sommaren gjøymde.

Karotenoidar heiter det. Oppkalla etter det engelske ordet «carrot», gulrot, rett og slett. Den fargen finst i reke, hummer, krabbe, kantarell, løvetann  – og i røsslyngen langs fylkesvegen.

Ein professor i botanikk , har sagt det så treffande: «Når det tar til å bli kaldt i lufta, stansar treet fotosyntesen, og da stansar også vasstilførslen. Det er om lag som når ei bedrift blir lagt ned. Kvifor skal den då kjøpe straum?» Nåja, kanskje mykje å seie om denne samanlikninga, men vi skjøner kva han meiner. Og kva skal ein vel med straum, når røsslyngen er nedlagd og bladlusa permittert?

«You gotta move.» Som sagt.

Dette er årstida da medlemmene av Norsk Hagebåtforeining blir anonyme, fordi også alle andre sine båtar snart ligg på land. Der ute ventar hauststormane. Du som seglar på trass, skal få smake storm. «Fløtt deg – You gotta move.»

Vi har dansa ein solsommar, billedleg sagt, sevja steig i kroppen og grunnvatnet sokk. No kjem den bønlause, skarpe årstida, med strikkejakke, huva godt nedfor øyra, vinterdekk, ski, peis og panelomnar. Og snømåking.

Han kjem til alle, hausten, som ein nemesis: » You may be high, you may be low. You may be rich, you may be poor – Du kan være høg eller låg, rik eller fattig.» Hjelper ikkje. Lyng eller lauv – same det, no ber det i veg.

For ikkje å snakke om når den store, store hausten kjem: «But when the lord gets ready You gotta move».

Men kjem han ikkje snart med  ei ny vårsol?

Jaudå.

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

///

Han tenker kan hende
på sola som varma
på regnet som piska
over eit lunt bol
på ungane som fór
prøvande i vinden
på snøen som falt
og som snart kjem att
Kan hende

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Bortanfor

Bortanfor skoddedottar

attanom svarte fjell

langt bortom sky

ligg det gylne landet

Den forgylte

staden

kor stundom

sol bryt fram 

Foto: Eva C. Hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

FESKARENKA

FESKARENKA

//Enno

//før ho va skikkele vaken

//smilt ho

//i drømmen

//om at alt va som før

//Men då ho slo opp auan

va di full av flagranes redsel

og me sjale over akslan

lista ha seg ne

//Men heller ikkje i natt

//va der folk

//i svalgangen

///Torstein Finnbakk – «Fem stjerne blenk»

Sjømannens hustru (Harald Wårvik). Skulptur. Rørvik.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Giske: Felt av trøndere. Ikke et offer, ikke venstre

Av Ove Bengt Berg

Den interne partikampen i Trøndelag Arbeiderparti om Trond Giske har blitt ei rikspolitisk sak for alle Ap-medlemmer og politisk engasjerte. Ikke …

Giske: Felt av trøndere. Ikke et offer, ikke venstre

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

– Så blir antirasisterna nyttiga idioter åt Sverigedemokraterna — steigan.no

Den svenske forfatteren, journalisten og samfunnsdebattanten Jan Guillou ergrer seg i Aftonbladet over at for en gangs skyld har en mann fra det svenske gammlehøyre et poeng.

– Så blir antirasisterna nyttiga idioter åt Sverigedemokraterna — steigan.no

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Heia Larris!

Hugsar du den heilnorske teikneserien Vangsgutane oppe frå Todalen? Nyleg vart eg minna om korleis det var med dei karane. Moralen i serien er av det enkle slaget: Det går deg bra med ærleg framferd og strevsamt arbeid, medan dei som ikkje er like flinke, blir dårleg lønt. Steinar og Kåre Vangen er arbeidsame gutar og gjer alltid det som rett er. På feil side er husmannsguten Larris. Ham driv med rampestrek og vil gjerne øydeleggje for Vangsgutane. Larris er rampete, lat og doven og finn på kreative pek – og difor blir han dømd nord og ne. Men kven tykkjer du eigentleg best om? Prektige Kåre Vangen som alltid gjer det som læraren seier, og heller ikkje går av vegen for å sladre og tyste på andre når det byr seg eit høve? Det finst mang ein vangsgut, av begge (alle?) kjønn: Eg skal varsko ho mor om at du bantes! Eg skal seie til læraren at du geipa bak ryggen hans! Det er ikkje lov å stupe her! Det er ikkje sunt å ete smågodt! Og som vaksne held vangsgutane og -jentene fram med å vere vangsgutar og passe på at vi andre gjer det som rett er. Hevar moralske peikefingrar mot dei som ikke syklar til jobben, ikkje et fem grønsaker om dagen, ikkje går tidleg heim frå fest. Røyst når det er val, hiv ikkje plast, kjeldesorter og tukle ikkje med knallfenghetter!
Mens Larris, derimot… Vi kan aldri få nok larrisar.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

I nattmorgonskodda

//Attani blautmyralandet

Grov dei opp grøfter

Slepa på gråstein

Bortanfor storsteinatstykkjet

Vaks det ein mur

Skoddeheimsmuren

I morgonlysdis

//Tekst og foto: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Hvordan skal vi forstå krigen i Syria?

Av Terje Alnes.

Det er feil å betrakte krigen i Syria som et folkelig opprør mot en diktator. Det er ingen borgerkrig, men et lenge planlagt angrep, …

Hvordan skal vi forstå krigen i Syria?

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

GAMMALBÅTEN

Foto: Eva C. Hildal

Vi har fare fint åt
med gammalbåten
Nymåla er han
og dugeleg bunnsmurt
God for mang  ei ferd
og meir enn eitt varp
I maksvér
på heimsjøen

No ligg han forsvarleg
fortøyd på land
I sommar
vart det ikkje om
at han kom på sjøen
Yamaha-en står i naustet

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Klassekamp eller identitetskamp? Svar til Elling Borgersrud.

Klassekamp eller identitetskamp? Svar til Elling Borgersrud.

Klassekamp eller identitetskamp? Svar til Elling Borgersrud.

Rapperen Elling Borgersrud (EB) gikk hardt ut på banen og hevdet at steigan.no «er rasistisk», at «Pål Steigan ikke er kommunist, men rasist» og han oppfordret til boikott og blokkering av steigan.no. Dette var så ytterliggående påstander at vi tilbød ham å begrunne dem i en artikkel på steigan.no. Det har han nå gjort og vi har publisert artikkelen her.

— Les på steigan.no/2020/07/klassekamp-eller-identitetskamp-svar-til-elling-borgersrud/

Av Pål Steigan

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Finsk friluftsteater

Tankene vandrer noen år tilbake i tid. I de dager hadde jeg et blaff av interesse for nordisk samarbeid. Slik gikk det til at   jeg i stort alvor dro  til byen Jyväskylä i Midt-Finland på finskkurs. 

Frikuftsteater, ofte kalt spel, er i vinden som aldri før, smittevernvennlig som det er. Da kan det kanskje passe med et nesten helt sannferdig, ukorrekt tilbakeblikk.

En flott sommerkveld  ble kursdeltakerne invitert  til sommerteater – friluftsteater-oppsetning med en amatørtrupp fra en liten landsby i nærheten. 

«Täälä Pohjan täden alla» het stykket, på norsk «Under polarstjernen», og var skrevet av ingen ringere enn Väinö Linna.

Scenen var et lite torp på et idyllisk nes ved en innsjø noen mil utafor byen. Det krydde av lokale skuespillere. Noen av dem hadde endatil forseggjorte husmannskostymer, slik at vi skjønte hvem som var med i stykket og hvem som bare var kommet for å se på. 

Og det var sommer og det var varmt. 

Ettersom vi alle – en del praktisk talt håndplukka, godt voksne nordmenn, dansker og svensker – hadde gjennomgått et to ukers finskkurs, sponsa av Nordisk ministerråd, stilte vi lydige opp til mellomfolkelig kulturkonsum i den lyse sommerettermiddagen. 

Kursdeltakerne var inndelt i grupper etter bakgrunnskunnskaper, nivå og formodet vett og forstand. Vi førsteklassingene  i Ryhme Yksi (Gruppe En)  ble tilvist  plass på fremste benk i friluftsteateret, formodentlig for at vi i det minste skulle få med oss litt av  handlinga – og for at lærerne skulle se oss.  Gruppa vår besto, utenom meg, av en lastebilsjåfør fra Bogen, en hestemegler fra Akureyri og en lett forvirra arbeidsmarkedsbyråkrat  fra København.

Vi i Ryhme Yksi  lo høgt og støyende da en hest plutselig  kom prompende inn på scenen. Hesten var blakk. Det var forresten jeg også, etter en runde på byen kvelden før. 

Da de skjøt med rødplast borti blåbærlyngen, rekna vi med at det var vinterkrig, sjøl om humla suste og kleggen beit den ettermiddagen. 

Vi hadde med oss niste som vi drakk av, for kvelden kom til å bli lang. 

Ved sida av meg satt  dansken. Han hadde med seg noe skikkelig oppkvikkende gammaldans, som vi nøt med forsiktighet og stil, for bak oss satt en svenske fra Ryhme Kaksi (Gruppe To). Han het Niska, var rotarymedlem og FPR (det er: Fenrik På Rep), og vi  frykta for at  han skulle sladre til læreren.

Vi hygga oss kraftig der vi satt på de komfortable furustubbene våre. Dansken og jeg  tok oss tid til å drøfte verdensproblemer.  Han kunne fortelle at  vi ville få en separatistbevegelse  i Nord-Norge innen utgangen av 90-tallet.  Jeg har sjelden truffet et så synsk  menneske som ham. 

Imens  hadde teateret gått sin gang, helt til der hvor lensmannen kommer inn på det stakkarslige tunet i en liten Chevrolet  lastebil, okerfarga, som veteranbilklubben i Jyväskylä hadde klart å sveive  i gang for anledninga. 

Og finnene huja og ropte «Horra!» 

Men da lensmannen hadde arrestert den arme Aleksii Koskela den eldre, åndet amerikaneren ut, slik at aktivistene fra   Bygdefolkets Krisehjelp  lettvint tok lovens lange tarm igjen borti vierkrattet –  stikk i strid med både manus og forventninger. 

Det blei tilløp til pipekonsert blant den yngre delen av publikum da massene på scenen – i stedet for å rive den forgjelda bonden ned av lasteplanet under seiersrop og rød fanevifting – ga seg til å skuve på chevvy’en til de endelig fikk den i gang, og forfølgelsesscenen kunne fortsette uforstyrra.  Mens svenskene på Ryhme Kaksi (Gruppe To) bælja og vifta med de tåpelige små skyggeluene sine. 

Lastebilsjåfør Sixten, derimot,  hadde gjennomskua det heile. «Skitt i forgasseren», sa han på sitt nylærte finsk, som nå var nesten flytende. Og  svor. 

Hvordan det gikk med storyen til slutt, fikk jeg aldri vite. 

Mens de holdt på med å forestille en primitiv  standrett, kom en annen kursdeltaker, folkepresten Abel fra Kiruna-traktene, smygende framover mellom benkene. Han foreslo kjettersk en diskret retrett til en idyllisk sauna i nabolaget –  i den hensikt å nyte noen kalde pils i all anstendighet. 

Og moro ble det. Og forbrødring. Og forsøstring og kulturutveksling over landegrensene. 

Over oss kneisa den stolte hoppbakken til Matti Nykänen, Laajavuori. Få husker vel Nykänen i dag. Blant de finske vinteridrettsutøverne var han en førstemann. Vodka sto ikke på dopingslistene  den gang. Ikke øl heller. Det heter  sikkert noe rart på finsk, det også, som ingen dopingkontrollør klarer å stave.

Nå skulle sjølsagt denne historia ha endt med at vi ble tatt i dopingkontroll og heimsendt i vanære.

Men alle sto og kunne dra heim i triumf – med  diplom.

På heimferden, like øst for  Waasa, husker jeg at Fiat’en min begynte å lekke kjølevæske. På en enpumpes bensinstasjon prøvde jeg å få assistanse, men forgjeves, siden kurset ikke hadde lært meg det lokale ordet for «kjølevæsketetningssement».

I stedet stanset jeg ved vegkanten og bega meg til fots bortover den østerbottniske prærien, til en kornbonde hvor jeg aller nådigst ba om vatn. Men han skjønte svensk, og faren hans hadde vært i de kvite slakterstyrkene til Mannerheim i 1917, etter medaljen i entreen å dømme. Da jeg hadde gått de par kilometrene tilbake til bilen med lua full av vatn, oppdaga jeg en sildrebekk like ved bilen, på den andre sida av vegen. 

Finsk friluftsteater ca 1987. Foto: Torstein Finnbakk

 

2 kommentarer

Filed under Feature

Naustet

Naustet
hans onkel Bergvald

på Roparneset
vart forma og designa etter
rekveden sin struktur og arkitektur
og vaks fram i harmoni
med sørvestvintrane
Her lagra han
sildekasser og hesjestreng
Vindusrammer funne på rak
og nesten sjøsettande bruk
Oljehyr
og nyttige syredunkar
til fløyt
Her samla han metervis med rør
til vassleidninga
som aldri var noko av

Den fjortenfots heksbåten
låg kvelva utfor veggen

Foto: Eva C. Hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Kampdag

Vi var vant til å ri

same dagen vi sala

 

I fjor ropte vi

frå dei høgaste toppane

og gynga frå den øvste greina

 

I år spør vi

om lov

til å synge 

på altanen

1. mai 2020

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

GATE I SKRÅTT LJOS

Foto: Eva C. Hildal

 

 

 

 

 

Folk slentrar
i gata
Skrått ljos
over fallande lauv
Løparen spring lett forbi
Ein dag
skal vi kome heim

Foto: Eva C Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

SKOTTLANDS LYSESTE HODER

Noen frie gjendiktninger etter den skotske poeten, musikkartisten, humoristen og multikunstneren Ivor Cutler. Cutler opptrådte blant anna i Beatles-filmen «Magical Mystery Tour». Disse tekstene mine ble første gang publisert i tidsskriftet Albatross nr. 4 1990, hvor Magnar Mikkelsen var utgiver og redaktør.

SKOTTLANDS LYSESTE HODER

— Skottlands lyseste hoder kommer fra silda, sa bestefar. 0g vi nikka, enda vi ikke skjønte bæra. Innimellom, for moros skyld, leika vi med sildehodene; klebrige og beinete saker, uten plass til noen hjerne – og med et begjærlig uttrykk i den smale soprankjeften.

En gang, ei vinternatt, løfta jeg lokket av søppelbøtta, og der; et kjølig, blått lysskjær i mørket. Så bestefar hadde kanskje rett.

For a være sikker på at vi skulle få i oss den mest intelligente silda, fiska han i elveosen. Der satte han opp et skilt hvor det sto: «Lesedyktig sild: Denne veg», under overflata, akkurat der strømmene møttes.

Silda, rødøyd etter all lesinga, passerer, leser plakaten og blir vár brakkvatnet, mildt og godt for øynene. Enda et par fot, og den oppnådde vennskapelig sameksistens med manillagarnet og en meningsfylt bisettelse. 

Det eksisterte bare en måte å tilberede sild på: Å bake den inn i en deig av graut til overs fra frokosten, og legge den på ei rist tvers over glørne i grua. I løpet av sekunder spredte det seg en tjukk aroma, som snodde seg langsmed veggene. Vi la oss ned og sikla på gulvmatta. 0g dessuten var lufta friskere der. Tida gikk. Etter nøyaktig tjuefem minutter sprakk deigen, og krafta syda fram med et lykkelig fizzz. Vi åt skorpa først, for å ta brodden av matlysta, slik at vi kunne nyte silda med respekt, hvilket vi også gjorde, beina inkludert.

Etter middag, når en skulle gå ut fra at silda var begynt å virke, blei vi eksaminert. Vi måtte

kjenne verbenes grunnformer, på latin, gresk og hebraisk. I geografi måtte vi ramse opp de fem største byene innafor tekstilindustrien i Midt-England, og i historie måtte vi gjøre rede for utviklinga av kloakksystemet i Glasgow.

Ingenting kan sammenliknes med Skotsk utdannelse. Man blir for alltid stående i ubotelig gjeld.

Hodet mitt er fremdeles fullt av uregelrette verb. 

 

APPELSIN

En dag kom far heim med et appelsin. Det var første gang vi så noe slikt.

Vi fletta skallet med fingrene 0g inhalerte dufta av Middelhavet. Den kvelden, etter silda, samla vi oss for å se på. Det var fantastisk å følge med på hvor kresent de knoklete

fingrene hans kjæla for den glødende globen. Han visste instinktivt hvor djupt han kunne trenge inn med kjøkkenkniven. Vi blei hypnotisert av den utenlandske aromaen –  munnen rant over av spytt. Pusten gikk fort og opphissa.

Sakte skrella han stykke etter stykke av skallet, for å åpenbare tette, saftfulle stykker, som var bøyd inn mot sentrum i fryd over sin forestående fruktbarhet, med kraftens tråder hengende i sønderrevet smerte.

– O saftige frukt, måtte du havne i munnen min snart, ba jeg.

-Tvi for å svelge den først, kviskra søstra mi, som elska å tygge med åpen munn. Mitt sjokkerte barnesinn fant ikke ord. Hvordan kan ei jente være så grov? Et lite sekunds tilfredsstillelse, en tynn ettersmak, og ingenting — knapt et minne. 

Er det på den måten en skal smake? Var det noe som feila meg?

Skulle en gulpe i seg livet? Det var alltid mer å ta av.

Men disse tankene nådde bare til overflata som ei bleik uro. Det var søstra mi sitt forsøk på å trampe på gledens skjøre blomst. 

Far trykka inn tommelen og vrei båtene fra hverandre. Det var akkurat en til hver. Mor rista smilende på hodet, til vår lettelse.

– Jeg er litt utafor, mumla hun.  

Jeg la min i vinduskarmen, dro skinnet av med grå negler. 0g så, sakte, en etter en, slikka jeg i meg de avlange båtene. 

En eller annen sto bak meg og smatta på fingrene sine. Det var søstra mi, som smilte, hoverende, ertende. Med et fortvilt skrik samla jeg ihop det som var igjen, 0g svelga det fort, mens jeg frykta for å ødelegge gleden. 

Så falt jeg ned på gulvet og gråt bittert. Jeg følte meg mishandla, og sørga over tapt uskyld. Hjernen min registrerte at all nytelse skulle gis og tas med kjærlighet.

Photo by Max Hermansson on Unsplash

Skottland. Foto: Max Hermansson på Unsplash

/////

Flere gjendiktninger etter Ivor Cutler
Noen av Torsteins uautoriserte gjendiktninger fra Ivor Cutlers bøker «Private Habits», «A Flat Man», «Large et Puffy» og «Many Flies Have Feathers». Første gang publisert i tidsskriftet Albatross nr. 4 1990.

 

 

Da jeg steig inn

     i Himmerik

     snubla jeg i teppet

     og måtte be

     om forlatelse

 

En lener seg bakover

     i stolen –

     men bare dersom den

     har rygg – som skal hindre

     at en lener    

            seg bakover

     Ryggløse stoler

     – også kalt krakker –

     er ikke brukbare til annet

     enn å lene seg forover

     eller til å sitte

     rett opp-og-ned

    

Egentlig skulle en tro

     at folk som virkelig ønsker

     å lene seg bakover

     helst ville foretrekke krakker

     To baller

     trilla nedover

     en bakke

     Den ene landa

     på sida

     Den andre ble

     liggende opp-ned

    

     – Hvem der?

     – Frøken Fløyelslipp!

     – Hva vil du?

     – Bli kysset!

     – De veit jeg kan ikke fordra fløyelssmak!

     – Greitt. Jeg skal ta på noe tjukk, feit

     leppestift.

     – Det blir jo som å kysse to vokslys

     på tvers!

     – Hva skal jeg gjøre da?

     – Ingenting, går jeg ut fra. Eller finn deg en type

     som liker å kysse fløyel.

     – Jeg har prøvd det. Men de vil heller ha

     ekte fløyel.

 

Sjølinnsikt

Mor mi visste hvem hun var.    

– Jeg er den jeg er, skreik hun rundt i heile huset, og daska til oss med golvtua, for å være viss på at vi forstod henne. Vi ble sittende på pottene våre, mens vi laga intelligente lyder og så rådville ut

    

Om brystene dine

     er tunge, vil du

     gå på trynet

     om du ikke

     har på deg ryggsekk

    

Hodet på spikeren

Hodet på spikeren er uregelmessig. 

     Det samme gjelder spissen – og stammen. 

     Det er alt

     som er ved en spiker.

     Spikrer er sløve saker.

         

Gjerdesmutten

Gjerdesmutten smatt fram og tilbake

     inni kattekjeften, på leting

     etter utgangen. 

     – Vent til jeg kommer heim, tenkte den. 

     – Da har jeg

     virkelig noe å fortelle.

       

Landsens dør

En mann banker på et tre

     Treet åpner døra si

     Mannen stiger inn og døra

     lukker seg

     Far min var slik

     Han gikk ut på landet

     og banka på et tre

 

Heile tida

Hvis vi grov hull

     gjennom månen

     kunne vi hatt lys

     heile tida

     Sola

     ville skinne

     igjennom

     om natta

    Hvis all corn flakes’en

     i Amerika blei fløta

     søraustover fra New York

    

Hvis alt sukkeret

     på Cuba blei frakta

     nordvestover

     Hvis all tørrmelka

     i Europa

     blei blåst vestover

 

Hvis alle ungene i verden

     blei lempa

     ut i Atlanterhavet –

 

Ikke

     mange fluer

     har fjær

    

 Jeg kan se nakken til Abie

    Jeg kan se 

     Nakken til Abie

     Der han ligger

     på bakken og snøfter.

     Svarte fluer

     Vandrer omkring

     På den bare issen hans.

 

Flammene speiler seg

     i knærne hans.

     Den kvite himmelen

     Er et usselt laken

     Til å dekke

     Såra hans med.

     Du kan se 

     Europavegen

     Om  du løfter

     På hodet

     Og kikker

     Over blodet.

    

En horde fluer

     med svarte fjær

     landa lydlaust

     i vinterdagen

     og 

     åt opp avlinga.

    

     Jeg høster 

     som jeg sår.

     Andre 

     sådde åkeren min.

     Jeg høster

     det óg.

     Dette er miraklet

     og

     spenninga i livet.

     Maskene

     til

     de som eide åkrene

     jeg

     sådde

     duger

     bare til

     å henge omkring

     og glane.

    

     Far min hadde

     engang 

     samkvem

     med en isbjørn

     i Canada.

     Om

     du spør ham,

     vil han,

     nekte for dette.

     sjøl om han ikke blir overraska,

     – Canada?

     kommer han til å utbryte

     med dempa røst,

     for å

     vinne tid.

    

 Stor mus

     har

     store tenner

    

Om alle

     likte alle

     ville det

     ikke vært noen igjen

     til noen

     andre

    

En fugl 

     flyr

     på himmelen

     med vingene

     inntil kroppen

     Nebbet

     kysser

     vinden

    

Sokken min

     er

     på foten min

     Sokken min

     er i skoen min

     Hvordan kan den

     både være

     to ulike steder

     og i to

     ulike tilstander

    

Sokker

     er sluere

     enn

     de ser ut til

 

Jungeltips – Dødsbie

     Blir du bitt av dødsbia, så bit

     igjen. En rekke alkaliske anti-

     stoffer vil da bli frigjort, som du kan

     spytte på såret, for å nøytralisere det.

     I tillegg får du nyte tilfredsstillelsen av å 

     å bite den vesle hårete kroppen i to.

    

Sandstein

Han sprang rundt hjørnet med et stykke sandstein og satte seg på en krakk. Hun løp opp trappa og tømte potta ut gjennom vinduet. Han lot som ingenting hadde hendt, med en bit toalettpapir i håret.

I det minste var sandsteinen tørr.

    

 Seks nagler

En mann spikra en støvel fast til et tre.

 Han brukte seks nagler. De gikk lett inn, for det var nesten blitt vinter. Støvelen var en advarsel, men folk flest overså det. 

     – Jeg trur det er moderne kunst, kviskra ei gammal fillete dame. 

     – Jeg elsker lær, smilte en fotballspiller.

    

Knickers

 

Jeg kjøpte meg  knickers, 

     men de var ubehagelige og kalde, 

     så jeg ga dem bort den til ei dame.

     Ikke rart at de er billigere enn

     kortbukser.

 

 

    

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Fødd 1952

Eg minnest

vintran heime

– men mest våran

den tida vegan

vart hengemyre

og Marshallhjølpa

va ei gul vegskarpa

Utdrag fra Torstein Finnbakk: «Fem stjerne blenk»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Korn

Gylne aks 

vaiar i vinden

Under ein

stålgrå himmel

Utan korn

låg alle landa

aude

Foto: Eva C. Hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Nystua

Foto: Eva C. Hildal

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter at øverstua brann
Bygde bessmor og bessfar
nerstua
Av vatn, sand og sement

Romsleg vart ho ikkje
Men bislaget låg i le

 

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Der vargen trekker

Dette er beretninga om hvordan 900 ivrige deltakere i Vargtrekket tråkket seg over fjellene fra Bleikvasslia til Korgen, en minneverdig marsdag i året 1993.

Vargtrekket eksisterer ikke lenger. Det var et 30 km langt turrenn mellom Bleikvasslia og Korgen i Hemnes  kommune. Rennet ble arrangert et trettitall ganger. Første gang i 1979, (foreløpig?) siste gang i 2018. Her gjengir jeg en reportasje jeg skrev som journalist i Rana Blad, 24. mars 1993.

 

 

 

 

PS! Etter 27 år oppdaget en observant (?) leser at jeg hadde gått i surr mht navnene på matstasjonene i 1993. Utilgivelig, men akk så vanskelig å korrigere!🤣

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om motstandskamp, et treskeverk og mye annet

Geriljasoldat,
sammen med
Peder Furubotn

Hans Møllersen (1919-2000) fra Rana var en av de få som kunne bringe øyenvitneskildringer fra Peder Furubotn sin geriljabase i Hemsedal. Møllersen hadde eventyrlige og nervepirrende opplevelser som kurer og grenselos under okkupasjonen, og han overlista Rinnans provokatører. Et treskeverk spilte ei viktig rolle i det illegale arbeidet. Over 70 år seinere dukka det samme landbruksredskapet uventa opp igjen.

– Nei, dette bærer
langt ut på
viddene!

Vi satt benka i sofaen på Englia i Rana.  Ingeborg Møllersen serverte kaffe og smørbrød, og praten var allerede i ferd med å finne sine egne veger.
– Jeg skulle jo egentlig ha vært død! sier Hans plutselig, med en høg latter.
Foranledninga til utbruddet var det standardspørsmålet som man gjerne stiller når folk er tippet over de 70:

– Og du er frisk?
– Jeg ble så sjuk som jeg aldri har vært. Jeg ble innlagt på Selfors… Ja, jeg veit da fan hvilken etasje det var… Til slutt måtte jeg mates med sånn slange, intravenøst. De sendte meg til Mosjøen, og det va omtrent som de stakk høvet mett inni i en sementblander.
– Computertomograf?
– Ja… De hadde spretta meg opp herifra og ned. Han viser med fingeren, fra brøstkassa og ned.
– De fant jo ut at jeg var full av kreft. Det stod pinadø tre doktrer utover meg, og de var helt enige: – Tusenvis av kreftceller. Ingenting å gjøre. Det er bare å sy igjen . Men for ordens skyld hadde de tatt noen prøver og sendt til Radiumhospitalet. Og plutselig kom resultatet. Jeg hadde ikke kreft, men var full av tuberkulose. Jeg ble kjørt i ambulanse til Bodø. Da var jeg bare delvis ved bevissthet. Men det tok bare tre dager, så begynte bedringa. Etter ei uke satt jeg i senga.
Aldri, verken før eller siden, har jeg vært så nært dauen.
Og det sier ikke lite, for Hans Møllersen er blant de som har vært med på mangt.
Det er velkjent at han var en framtredende og dristig motstandsmann under krigen, riktig en kaldfisk, og kommunist på sin hals. Det er også kjent at han i 23 år satt i kommunestyret for NKP, og at Brødrene Møllersen i si glanstid var blant de største anleggs-entreprenørene i landsdelen.
Når et slikt menneske skal intervjues, er det utallige saker som kan være utgangspunktet. Man veit aldri hvor man havner hen.
Han forteller utførlig om oppveksten sin på Englia, som eldstemann i en søskenflokk på fem. Faren var gruvearbeider i Mofjellet – og kommunist, samtidig som han dreiv gardsbruk.
En usedvanlig pliktoppfyllende gruvearbeider. Han var formann i Mofjellet Grubearbeiderforening i ganske mange år. Jeg skal vise dere her. Han henter et bilde av foreningsstyret ute i gangen. – Han la ikke lauvblad imellom, sier han om far sin.
Han hette Hans, han og.
– Det var mye slit, og lite søndagsskole, sier han om oppveksten sin. – Men på tross av at eg arbeidd jævla hardt mens eg va kørv, så ha eg ikkje hatt nån fare av det. Eg ha hatt god helsa.
Det er uunngåelig at vi nærmer oss krigen når vi snakker med Hans Møllersen. Han var 21 år i aprildagene 1940. Han hadde en onkel som var militær. Av denne ble han advart mot å melde seg frivillig.
– Det var for mye rot, sa han.
I stedet begynte Hans på Nordlandsbanen, fram til han fikk seg ei erklæring fra herredsagronomen om at han trengtes heime på garden. Det var nesten umulig å få slutte på jernbanen uten ei slik erklæring.
Dette var innledninga til det illegale arbeidet som Møllersen var i ledelsen for. Det var blitt danna et utvalg for å ta seg av faglig-politisk virksomhet under jorda.
– Vi dreiv med illegalt arbeid og rekognosering, for å si det forsiktig, fra Tysfjord til Mosjøen. I ledelsen var vi bare kommunister. De som ikke var det, ble det.
Men alt dette k a n du ikke skrive, sier han plutselig. – Då kjem du kje heim før seint på kvelden!
Dette blir etterhvert et omkvede i intervjuet, som undervegs tar mange sidespor, for allikevel alltid å vende tilbake til utgangspunktet.
Våren 1943 blir den unge Hans Møllersen sendt som kurer til Oslo, først til ledelsen for Norsk Arbeidsmandsforbund. Så enda lenger inn i farligheta.

Om Furubotn og et treskeverk

– Det ble spørsmål om å ta en tur til Hemsedal. Det var der selveste Gubben holdt til, han Furubotn.
For de av våre lesere som nå ryster uforstående på hodet, kan kort repeteres at Peder Furubotn var den legendariske lederen for de norske kommunistenes aktive motstandskamp under andre verdenskrig.
Turen oppover til Hemsedal var en sak for seg, som vi i her ikke kan dvele lenge ved.
Men det hadde vært et svært nazimøte i Oslo, og på turen ble Hans pent nødt til å samtale med sine medpassasjerer, for det var ei lang reise og trangt om plassen.
I lomma hadde han med seg enda ei erklæring fra denne herredsagronomen heime. Der stod det at han var på reise for om mulig å kjøpe inn treskeverk til ranværingene.
– Så eg gjord meg tåpen og spurt de der nazistan om dem visst nån stan å få tak i treskeverk. Ja, e du fan, sier han med ettertrykk.
– Nei, du kan ikke skrive alle disse detaljene. Da blir du aldri ferdig!
I Hemsedal ble den unge ranværingen ført til Peder Furubotns geriljabase, som lå i ei setergrend inne på fjellet. Han anslår det til å ha vært over førti motstandskjempere der på den tida, med væpna vaktposter og det hele.
– Og det ble stor holloi da de hørte at jeg kom fra Rana. For dette var akkurat under den store opprullinga av Majavatn-affæren. De var i sterk tvil om de skulle la meg få lov til å reise heim igjen. Sjøl mente jeg at treskeverk-fullmakten skulle holde som skalkeskjul, men det ville den jo ikke ha gjort, hvis jeg hadde blitt stoppa.
Mens jeg var der, kom det ei dame dit som hadde vært på et illegalt NKP-møte hvor selveste Rinnan hadde klart å komme seg inn.
På turen til Hemsedal reiste jeg for øvrig sammen med han Gauslo, som ble skutt fjorten dager seinere, da tyskerne hadde stor-razzia mot Furubotns leir.
– De kom med 4 000 mann da de slo til. Furubotn berga seg på hengende håret. Han sa til meg at det var flaksen som berga han.
Møllersen kom heim heilskinna, før razziaen. Men det var nok på hekta. Han berga seg på utrolig vis gjennom Trondheim, hvor det herska unntakstilstand, og hvor han fikk overlevert de viktige meldingene han hadde med seg.

Mange år seinere, i juni 2019, får journalisten en telefon. Det er Per Jakob Hansgård fra Ytteren i Rana. Han kan fortelle at treskeverket som var Møllersens dekkhistorie befinner seg i god stand på låven hans. Det ble bestilt av kureren, men på grunn av lang leveringstid kom det ikke fram til Rana før krigen var over, antakelig til heredsagronomens fortvilelse. Og siden har maskinen stått der, tørt og godt lagret.

Treskeverket befinner seg i fin form den dag i dag. Foto: Per Jakob Hansgård

I Rana foregikk motstandsarbeidet for fullt. Den faglig-politiske motstandscella hadde ikke på noe tidspunkt organisatorisk tilknytning til Heimefronten, og Møllersen er den dag i dag helt klar på dette punktet:
– Den norske etterretninga mangla konspirasjon, og her på Mo rakna det for dem flere ganger. Vi visste om forbindelsen mellom Mo og Mosjøen, og visste at det kom til å gå galt etter Majavatn-affæren.
Han nevner Petter Gruben-saka spesielt. Razziaen da den unge motstandsmannen ble skutt, og der man arresterte folk etter startlista til et skirenn, hvor svært mange motstandsfolk hadde deltatt.
– Da jeg hørte at han Holger, minstebroren min, var dratt i veg for å starte i det famøse skirennet, drog eg straks i veg og klappa tak i trøya hans.
Men det var for seint. 17-åringen starta likevel – og ble arrestert og sendt til Sachsenhausen.
– Det var en tragedie for seg, sier Hans.
– Men no e eg så langt på viddan at du kjem deg aldri heim!
Vi skal likevel fortelle om hvordan den unge ranværingen målbandt de to Rinnan-provokatørene som kom til Englia, listige som slanger.
– Jeg hadde sett at de kom hit i en fremmed bil, og påkledninga deres røpa også at noe ikke stemte. Jeg sa til fader’n at han fikk gå og legge seg, så han ikke kom i kontakt med dem. Sjøl satt jeg akkurat ved kjøkkenbordet og lappa kominger – komager – ja det er jo ikke sikkert at dere vet hva det er?
De var yderst høflige, og kledd som byfolk.
– Hva holder du på med? spurte de, og eg førklart at eg lappa kominga. De hadde jo aldri vært borti noe slikt, så det vart ei lang utredning om det der komingstellet, om huder og garving og skinn og lær. Ja, det var jo veldig interessant… Men etterhvert forstod jeg på dem at de ble urolige -. Den ene tok så opp et papir, med signaturen hans lensmann Pleym, og de spurte om jeg kjente skrifta. Ja, jeg gjorde jo det, for det var jo lensmannen i Nord-Rana.
Men Hans var snart med å tilføye at en slik øvrighetsperson ikke hadde særlig høg stjerne der i huset. Han smurte tjukt på med ei historie om at lensmannen pleide å være på Hammeren på fest. – Og når han kommer hit etterpå, legger han seg i vedskøtet vårt og sover ut rusen, til presten er gått av stolen, fortalte jeg dem, og ga inntrykk av at dette likte jeg dårlig.
De ble sittende der, og stadig var vi innom denne kominglappinga.
De prøvde å lokke den troskyldige bondegutten med svartebørsvarer og tobakk. Og kanskje frøs han litt på ryggen da de flere ganger kom inn på hvor nært det var til Sverige. Det var ikke mange dagene siden han var kommet tilbake fra en kurertur, helt til Stockholm, og det var ikke få flyktninger han hadde loset over fjella til nabolandet.
– Så sa de at det kunne vært ideelt å ha en radio her, men da svarte jeg dem at jeg abonnerte på Fritt Folk, og holdt meg orientert gjennom det.
De to måtte forlate Englia, uten å ha fått et eneste påtak. Det fikk de forresten heller ikke de andre stedene hvor de prøvde seg her i Rana. Etterpå dro de samme to karene til Lurøy, og rulla opp hele motstandsarbeidet der.
Dette var bare en flik av den nervepirrende hverdagen under okkupasjonen for disse dristige Rana-ungdommene. Det var mange andre ingredienser, som vi ikke kommer inn på her: meneskesmugling, illegale aviser, treningsleir i Kåtaviken i Sverige og andre vågale sysler.

Hans Møllersen (nr. 2 f.h.) sammen med andre motstandsfolk i trening i Kåtaviken i Sverige under 2. verdenskrig. Foto: Privat

Han fikk rett. Vi kom uunngåelig ut på viddene. Intervjuet har allerede sprengt sine rammer, og gått ut over den lusent tildelte spalteplassen. Skulle vi ha hatt med alt han ville fortelle, ville det ha blitt en hel føljetong.
Etter krigen var brødrene Møllersen med på å bygge opp det nye Rana, og vel så det. Større og større oppgaver. Større og større bygg: administrasjonsbygget på Jernverket, Revelheigata og alle blokkene på Selfors. Ja, også i Lofoten og i Salten, veger, tuneller, dreiv brødrene. Stadig var Hans Møllersen like standhaftige i sin kommunistiske overbevisning, tross McCarthy-tider, tross sine over 100 ansatte arbeidere.

– Var det ikke vanskelig å både være kapitalist og kommunist. Og hvem var det som reagerte mest, arbeiderne, andre kapitalister eller andre kommunister?
– Det var til sine tider et stort problem. Eg veit då fan ke som va verst.
Jeg var ettersøkt av de innafor NKP som ville knekke meg som politiker. De var fire mann fra sentralkomiteen her for å ta meg, sier han og flirer. – Jeg er fremdeles oppegående og har medlemskapet i orden. I dag er jeg både formann og kasserer i Rana NKP.

Av Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

I botn og grunn, som det heiter

La det vere sagt med ein gong: Eg har mine grunnar til å skrive dette.

Med andre ord: Eg har min eigen, skjulte agenda. Men dette inseratet er først og fremst eit bidrag til grunnforskinga – ein forsømt disiplin.

I boka «Den tvilsame tvillingen» av Mark Twain heiter hovudpersonen Kjøtthue Wilson. Namnet fekk han ein gong han gikk i land frå lokalbåten. På kaia fekk han auge på eit redselsfullt stygt beist av ein hund. Wilson peika på kjøteren og ytra omtrent følgjande: «Skulle ønske eg åtte halvparten av det dyret.» «Kvifor det? » «Fordi då ville eg avlive min halvpart», svara Wilson. Sidan meinte folk at han ikkje var spesielt glup – eller djup, som det også heiter. Med andre ord: Han blei stempla og plassert i lag med dei grunne i verda.

Det er ikkje spesielt problematisk med dei grunne som allereie har kome ut av skapet. Vi veit kor vi har dei. Verre er det med den  skjulte grunnheita – ofte kamuflert som djupheit. Blant utøvarane av kamuflert grunnskap er bablarane dei verste, dei som strør om seg med standardutsegner som «Ting tar tid», «Vegen blir til mens ein går», «Ein må sette tæring etter næring» og «i forhold til». Om den slags tyt ut av kjeften på folk, ønsker eg ofte at dei heller kunne ha synleggjort grunnheita si med for eksempel å tale om det fine veret vi har fått – eller rett og slett konversere om korleis ein gjeldar ein gris.

Spør du eit djupt menneskje, som ser ut til å ha falt i djupsindige tankar, om kva det funderer på, kan svaret vere «Eg grublar på kva vi skal her nede.»

Spør du derimot eit grunt menneskje, som ser ut til å ha falt i djupsindige tankar, om kva det funderer på, vil det til dømes svare: «Eg trur eg ska gang å pess.»

Forsvaret er ein etat kor dei grunne har det godt. Førstegongstenesta er faktisk det einaste høvet vi får til å lære oss noko så samfunnsnyttig som å stå i grunnstilling. Ein i troppen vår på rekruttskulen stilte forresten følgjande spørsmål til troppssjefen: «Ke vi ska gjær når vi bi nesten fri for skokrem?»

Eg minnest at vi hadde ein sambandsoffiser som vi slett ikkje mistenkte for å vere nokon uoppdaga åndshøvding. Derfor skvatt vi ein smule då han i ein time om felttelefonien sine mysterium starta førelesninga slik: «Eg har en filosofi: Kveil og merk!»

Ein bør og merke seg den livsvisdommen som ein bonde heimefrå ga uttrykk for: «Eit langt liv ha lærdd meg  at ska du jagæ sauen uinnæ lainne, så lyt du kom deg på øversiæ a dem.»

Eg kjenner ein hobbyfiskar. Rett nok er han akademikar, og han har vel sine grunnfag, men han vil nødig stå fram som djup. Når eg spør ham om kva det er som dreg han ut på dei store, våte viddene helg etter helg, svarar han, uutgrundeleg: «Eg har mine grunnar.»

Det kan hende han tilføyer: «Særs gode grunnar». Og om han er i det snakkesalege hjørnet legg han kanskje til: «Eg har mine heilt bestemte grunnar, seigrunnar.»

Eller som guten sa då han kika over båtripa:

«Eg trur…eg trur..» sa han med seg sjølv. «Eg trur her er djupare enn eg trur.»

 

 

Denne petiten skreiv eg for nokre år sidan. Dette er den nynorsk-versjonen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

På ytre høyre fløy sammen med Jens Stoltenberg

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein går 14. februar 2020 til angrep på vindkraftmotstand generelt og Motvind spesielt, i et innlegg hun har kalt «Motvind fra alle kanter». Hun innleder med å referere til den dystopiske filmen «The age of stupid». 

Av Christina Fjeldavli

— Les på christinafjeldavlino.home.blog/2020/02/15/pa-ytre-hoyre-floy-sammen-med-jens-stoltenberg/

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Bare en av hver!

Skuffelsen var påtakelig da sykehuskrangelen på Helgeland ebbet ut. Desto større ble gleden da jeg så en gammel kjenning dukke opp over fjellene i Vefsn: Flyplasskrangelen.

Godt, så er vi igang igjen! Nå skal snøen kostes av Drevja-flyplassen, som riktignok ikke finnes, og som dessuten for et tiår siden ble skrinlagt på grunn av tvilsomme vitenskaper som geografi og meteorologi.

Tenk så gjevt det ville vært med storflyplass i Drevja, og den skal sjølsagt være den eneste flyplassen på Helgeland, midt på Helgeland, som det heter.

For husk: Vi skal ha bare en ting av hver ting på Helgeland. Ett Helgelndssykehus, ei ferje, midt på Helgeland. Ett vegkryss, Helgelandskrysset, ei bru, Helgelandsbrua, en buss, Helgelandsbussen, en spark, Helgelandssparken, ett lokomotiv, Helgelandslokomotivet, en bussterminal, Helgelandsterminalen. Og disse skal ligge på ett sted, nøyaktig midt på Helgeland, øst, vest, nord eller SØR for Korgfjellet. Og gled dere til jul, da kommer den sentralt plasserte Helgelandsnissen. Men forbered dere på en storkrangel om hvem som skal være nisse. De fleste ordførerne i regionen vil nok melde seg på i kampen.

Helst vil vi vel også at det skal finnes bare en idiot på Helgeland, men det målet når vi aldri.

2 kommentarer

Filed under Feature

NY RESEPT

Det er blitt enklare

Å fjerne utbyttinga

I verda: 

Bruk litiumbatteri

Et hønsekjøt

Gå på vatnet

tofi-2020

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om hvorfor et reelt grønt skifte krever et systemskifte

Professor Harold Wilhite explains how our unsustainable behaviours emerged from the values of capitalism, and why those behaviours remain just so difficult to change.

https://www.sum.uio.no/english/research/blog/the-sum-blog/hal-wilhite/capitalism.html

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

“Klimakur 2030” – et program for å rasere Norge

“Klimakur 2030” – et program for å rasere Norge

«Klimakur 2030» – et program for å rasere Norge


— Les på steigan.no/2020/02/klimakur-2030-et-program-for-a-rasere-norge/

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Sitte-diktet

Det er godt å sitte
på gjerdet.
Heilt til du skal
hoppe ned og du
oppdagar at du
sit oppå ein av
staurane.

tofi – 2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Universitas

Universitas

– E ha gådd på Skogmo Universitetet,

pleide han å seie,

humoristen og rørleggjaren Svein

frå Brønnøysund.

Han gjekk bort for nokre år sida.

Han var ein kar som visste mykje, ikkje minst om hurtigruta.

Dette var før nokon kom på

den narrestreken at kvar einaste læreanstalt

i kvar einaste snobbete norsk by

skulle smykke seg med å vere universitet.

Grunnutdanninga si fekk han Svein

i grendeskolen

på Skogmo

som og er borte.

 

Grendeskole

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

VEGG

Slipa
av vind
bleika av sol,
krøkt av tid,
men står,
tett lafta,
fersk i margen

.
.
Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

UTAN TITTEL


Som ein drope i vinden
Som eit lauvblad i skogen
Som ei fjær i lyngen
Som ein dag imot vest

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

VÅR

Foto: Eva C. Hildal

 

«Hang down your head Tom Dooley…»

Ho la att augo og song,
mens ho slo på strengane
og samtidig kika ned i
Jørgen Ingmanns nybegynnarkurs.

«Hang down your head and cry…»

Ho tromma tankefullt
på Lucky Seven-gitaren
og  tenkte seg langt,
langt forbi strekkmetalltrappa,
eit kast med hovudet,
fekk lokkane
vekk frå fjeset.

Eit nytt grep,
ho  nynna lågare,
ifall dei sat og lya der inne.

Med eitt la ho gitaren ifrå seg,
kjeik vaktsamt over skuldra
før ho drog fram det kvite arket
ho hadde gøymd innpå barmen,
glatta det ut der i fanget,
las den jamne handskrifta
enno ein gong.

Det  kom så langt bortanfrå,
hadde vore så lenge på reise,
brevet.

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk Foto
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Bordet

På kjøkenbordet
var livsgrunnlaget.

Der vart grauten og flatbrødet sett fram,
og grovkaka og lefsa,
nyrørt rips og godt smør.
Til kvardags kasserollen
med uskrella, mjølne potetar.
Lettsalta torsk og flesk.
Ein sommars dag sprøsteikt auring
frå den grunne bekken.
Raud i kjøtet.

Kjøkenbordet
var midtpunktet
for ei handfull menneske
som benka seg rundt det
i ei tid gøymd bak bleike dagar.

Då han skulle ta dei første stega,
greip han
med dei små butte nevane sine
eit solid tak i bordkanten
for å heise seg opp.
For han var det
heilt utenkeleg
at det kunne velte.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@finnbakkskrivestue @tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Heim

I mange dagar

hadde vi gått.

Både hundane og vi

var svoltne

og slitne.

Så vi lægra oss der

ved stranda.

Det regna ikkje lenger.

Langt der borte

skein dei kvite fjella,

fjella våre.

.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Skrifta

Andre gongen det flødde
gjekk eg dit ned,
og las den same skrifta.

Neste dag gjekk eg ikkje ut.

Etter kvart la isen seg
i flomålet.

Du kan ikkje gå
på den same stranda
to gongar.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Det som var

Haken

heldt vindauget på gløtt
og slepte fri eimen
av steikt sild og
tynne rullings.
Kvitmålinga slepp taket
og rusten tving seg fram.
Enno held ho stand,
grønmålinga
ho kjøpte billig
på auksjon.

Foto:Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

Skoleungdom i klimastreik

Skoleungdom streiker mot klimaødeleggelsene. Det heter seg at kua er ikke blitt gammal før den har glømt at ho har vært kalv.  Sjøl har jeg rukket å bli 67 år – og jeg hadde nesten glømt at jeg en gang har vært bare 15.

For 50 år sida eller noe slikt meldte jeg meg inn i SUF. Vi demonstrerte og skreiv i avisene, mot USA i Vietnam, mot fascistjuntaen i Hellas, litt seinere var vi ikke bare imot at Norge skulle inn i EEC, som seinere ble EF som enda seinere ble EU. Og ikke bare det, vi var imot både EEC og noe vi kalte dyrtid, vi demonstrerte mot NATO, mot Sovjetunionens skjendige invasjon av Tsjekkoslovakia og mot det USA-støtta kuppet i Chile. «Kamp mot begge supermakter – USA og Sovjet!»

Vi demonstrerte heftig mot borgerskapet og pampan i LO og DNA og skreiv veggaviser på store gråpapirruller og samla inn bøtter med penger til streikende kjøttarbeidere. Noen av oss siterte ei lita rød bok fra Kina som om vi skulle ha vært skriftlærde munker. Vi gikk i tog for kvinners rettigheter og sjølbestemt abort. Av og til hadde vi korte paroler, av og til lange, som «Kamp mot krisa som skjerper kvinneundertrykkinga på alle områder».

Voksenverdenen – det meste av den verdenen – var enten fryktelig sinte på oss eller de rett og slett skoggerlo – ikke til oss, ikke med oss, men over hodene våre hvor håret grodde lenger og lenger. De fleste sa at vi fikk vel vett, vi også. Men de sa også at vi skulle skamme oss, protestere, vi som hadde fått det så godt. Det hendte at vi også handla mot miljøødeleggelser, av og til, stikkord som Mardøla og Alta-Kautokeino-vassdraget – men da var de fleste av oss slutta å være skoleelever, så det hører egentlig ikke hit –og de store sammenhengene –  miljøkrisa – så vi ikke. Nå er det vi – den unge krakilske som er blitt gammel og satt – som ler og moraliserer over skoleunger som aksjonerer fordi de ser at verden holder på å bli forgifta, oversvømt og avsvidd. De skulker skolen og streiker mot snauhogd regnskog og ødelagte hav og minner oss om at vi ikke har noen planet B å dra til. De veit at det nytter ikke uansett hvor store Mars-raketter Elon Musk lager, for det blir bare enda større miljøødeleggelser av slikt.

Vi retter formanende pekefingre mot dem, og spør om det nå er slik at dere ikke vil bli kjørt på trening, at dere ikke vil ha mobiltelefonene og moteklærne, dere som er så opptatt av miljøet. Sier vi. Men i stedet må vi spørre om det er ungene våre, om det er barnebarna våre som har skapt forbrukersamfunnet, som har funnet opp kapitalisme, global utbytting og krig? Er det ikke nettopp det de slåss imot nå, det som vi slåss imot den gang, i hvert fall noen av oss, kanskje ganske mange av oss? 

La oss i stedet heie på dem, mens det ennå er liv is oss!

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

At det hadde vore

Foto EvaCHildal isflak mars 2019

At det hadde vore liv
At det kunne vere liv
At det var liv
Ein stad
Mellom skjøre flak
Og svart vatn
Såg vi
Då isen brast

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

 

3 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

HALVE HIMMELEN OG HALVE JORDA

Av bleike mødrer føddest vi med møde
på kloden som skal gje oss liv og grøde
Og du som vart til søstra — kona — mora
skal eige halve himmelen og jorda

Dei fleste blir kje dronning og madonna
men slit det tyngste og gjer halve onna
Åt dei ber songen gjennom storm og tora
at du eig halve himmelen og jorda

Og fleire gjekk i skam — vart trellekvinne
i mørkre — basta — bundne — mura inne
Dei fann vel kanskje aldri rettesnora
og banna både himmelen og jorda

Så mang ei søster høvrer når det tetnar
— Gå heim til voggemeien til det letnar
Men trassig — tårebleik ho kviskrar orda
— Vi eig ei himmelflik og halve jorda

Sjå — nokre støyper ljos med varme hender
og aldri sløkkest veiken som dei tenner
Då syng dei — jenta — søstra — kona — mora
— No tar vi halve himmelen og jorda

(Fra Torstein Finnbakk: Fem stjerne blenk, Tiden / Nordnorsk Forfatterlag, 1982.)

1 kommentar

Filed under Feature

Lars Levi Læstadius koker bjørn

Opprørspresten Lars Levi Læstadius (1800–1861), er en sentral person i Mikael Niemis krimroman, «Koke bjørn».

I tillegg til å være presteutdannet var Læstadius  en fremragende botaniker. Dette er kjent fra før, men i den historia som rulles opp i «Koke Bjørn» er romanfiguren Læstadius også en skarpsindig etterforsker, som tar i bruk nye og moderne metoder i sitt arbeid.

kokabjorn1Denne noe annerledes krimromanen utspiller seg i Torneådalen i Nord-Sverige omkring midten av 1800-tallet. I Pajala-traktene, hvor Læstadius virker som prost, blir det begått et grusomt drap på ei ungjente. Bygdefolket og den brautende og særs enfoldige lensmannen mener det er en slagbjørn som står bak. En bjørn blir jaget og avlivet, men så begås enda et drap. Parallelt med lensmannens summariske etterforskning går prosten og hans samiske fostersønn Jussi grundig til verks og finner konkrete bevis på at en ganske annen gjerningsmann går løs i bygdene.

Mikael Niemi, kjent fra debutromanen «Populærmusikk fra Vittula», har sagt at han vokste opp bare et steinkast fra prestegården i Pajala hvor Læstadius bodde og arbeidet. I boka skildres opprørspresten med respekt og varme, som en intellektuell, klok og omgjengelig mann som står på det fattige bygdefolkets side, men som samtidig kan være kompromissløs i sin religionsutøvelse og forkynnelse. Læstadius inspirerte en bevegelse som kulminerte i Kautokeino-opprøret i 1852, en begivenhet som også blir omtalt i et avsnitt i boka.

Men hovedhistoria er mordene i Pajala og forsøket på å oppklare disse, og etterhvert skjebnen til fostersønnen Jussi.

En spennende og velskrevet bok, som i tillegg til å berette ei spennende historie også forteller om livet blant fattige samer og bønder i Torneådalen for lenge, lenge siden.

Det meste er som kjent best i original-tapping. Jeg hadde gleden av å høre den svenske lydbok-utgava, glimrende innlest av forfatteren, og som dessuten inneholder et bonuskapittel, et intervju med Mikael Niemi.

Se videoen Lars Levi Laestadius kokar björn med Mikael Niemi

Forfattertreff med Mikael Niemi

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Sakn

– Ke D går me deinn syke?

– Beire.

Mæn eg har frøktele ont når eg klip meg i nakken me beidde heinn.

Så D ha eg måttæ sluittæ me!

©tofi2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

En regatta – Om sneseiltilbedere og anna folk

«…og jeg sa til tvende Snesejlstilbedere: «skal vi holde noget paa, at de gamle norske Vikingers Farkost idag som i gamle Dage gjør sig fortjent til Drottens Paaskjønnelse? Naturligvis de turde ikke vædde paa noget sa de; men deres elskværdige, edikkesure Mine tog rent Motet fra mig.» (Fra Tromsø Amtstidende, 1891)

Trofeet. En båt eid av Torstein Paulsen vant den store regattaen. En annen hemnesværing, Jens Henriksen, førte båten. Bilde: Jens-Erik Brose

Skarpseiler-trofé til hemnesværingene

På Hemnesberget finnes et gjevt trofé som vitner om stolte båttradisjoner på stedet, det dreier seg om H. M. Kongens pokal i gull og sølv, vunnet under Den 2den nordlandske Regatta i Tromsø i 1894.

I 1894 vant en båt eid av hemnesværingen Torstein Paulsen en stor regatta som ble holdt i Tromsø. Regattaen ble av mange sett på som et vegskille, hvor sneseglerne utkonkurrerte de som fremdeles sverget til råseglet. Den som førte båten var en annen hemnesværing, Jens Henriksen, men det var eieren, som seg hør og bør, som fikk den flotte pokalen i gull og sølv. I dag finnes den i slektas eie på Hemnesberget.

Fra Lesja til Hemnes

Torstein Paulsen var opprinnelig fra Lesjaskogen i Gudbrandsdalen. Han kom til Hemnesberget som 16-åring, og jobbet til å begynne med som handelsbetjent i båt- og trevareforretninga Johs. Aas. Unge Paulsen utmerket seg snart som en dyktig sjømann, og var blant annet fast segler for firmaet Presteng når båter skulle leveres til ulike steder i Nord-Norge.

Sist på 1800-tallet ble det arrangert fleire regattaer, også for bruksbåter, her i landsdelen. Rune Bang skriver i en artikkel i Årbok for Helgeland 1994 om årsakene til disse tevlingene og båtutstillingene. Det ble jobbet for å konstruere sikrere båter, ikke minst til bruk i fiskeriene. Regattaene var den tids «testbaner», for å se hvilke båter som var best på havet. Dette var ei brytningstid, hvor «sneseglere» som listerbåtene gjorde seg mer og mer gjeldende, til fortrengsel for den tradisjonelle nordlandsbåten med råseil.

Harstad 1891

Fra regattaen i Harstad 1891, hvor blant annet mange hemnesværinger deltok og gjorde seg sterkt bemerket.

Sommeren 1891 gjorde fleire hemnesværinger og båtene deres seg bemerket under en nordnorsk bruksbåt-regatta i Harstad.

I Harstad-regattaen dominerte råseilerne resultatlista. Beste snesegler var en såkalt «Canadabåt» fra Hemnesberget. Dette var den ene av tre båter i konkurransen som bygd av Erik Iversen Flatmo, og som tok henholdsvis første, andre og sjetteplass i konkurransen.

Den nest beste blant sneseglerne var Hemnes-båten «Bjørnstjerna Bjørnson», bygd av Erik Iversen Flatmo, eid av P. M. Jacobsen, og ført av Torstein Paulsen. Premien var «100 kroner i Guld» fra Statsraad Astrup.

Tromsø 1894

Da det var klart for den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, var enda fleire hemnesværinger på plass, og de skulle komme til å gjøre seg enda sterkere gjeldende enn i Harstad tre år tidligere. Og nå skulle det bli sneseglernes tur til å dominere.

I følge Rune Bang, som sjøl er oldebarn av regatta-vinneren, deltok båtbygger Hans Vedå med båtene «Hebe», «Mjølner», «Harald» og «Hero», Erik Iversen hadde bygd deltaker-båtene «Haabet» «Storfuglen», «Ulabrand», «Egil» og «Herkules», Karstein Johansen båtene «Edison», «Fortuna», og «Pilen», mens Nils Gabrielsen stilte med «Mira» og Jakob Jakobsen med sin «Haabet».

regatta

Øverst ser vi en båt med råseil, og nederst en med sneseil.

Ikke mindre enn 14 av båtene i regattaen var bygd på Hemnesberget, men bare to av dem var eid av og ble ført av hemnesværinger.

Den ene av dem var Martin Brennesviks «Mjølner», den andre var den enmastra snesegleren «Hebe», ført av jens Henriksen og eid av Torstein Paulsen.

«Hebe» brukte 3 timer 58 min. og 44 sek. på regattaen, og slo ut samtlige andre deltakere, uansett klasse.

Elleve dager seinere kunne hemnesværingene lese ei nyhetsmelding om dette i Nordlands Avis:

«Torstein Paulsens baad «Hebe» der ved regattaen i Tromsø vandt første præmie, kongepokalen, førtes af Jens Henriksen Hemnæs og var bygd av Hans Vedaa».

7,2 knop

Fra den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, hvor hele 14 båter som var bygd på Hemnesberget deltok.

Det er svært gode kilder som beskriver disse regattaene, ikke minst fordi fiskeriinspektøren innga utførlige rapporter. Der kan man lese at konkurransen foregikk i «en tæt frisk bris» fra nord-nordøst. Løpet var fire kvartmil langt, det vil si 34,9 kilometer. I følge Rune Bang viser resultatene at «Hebe» under kryss hadde ei gjennomsnittsfart på 3,3 knop, under romvind 7,2 knop, noe som gir ei gjennomsnittsfart på 4,2 knop.

Det var Stiftsamtmand Strøm som sto for premieutdelinga, og «Efter Uddelingen var tilendebragt, serveredes med Smørrebrød, Kaffe, Øl og Toddy. Idethele var stemningen fortræffelig og hyggelig, saa den vellykkede Sammenkomst vistnok længe vil mindes af Deltagerne».

«Ubeskrivelig skjønt var det i Solskinnet at se alle disse ligesom lueforgyldte Sejl duve op og ned medens Sjøen som en Fos skvulpede foran og over Stævnen. Saa rolige disse Mænd sad eller stod der i Skjorteærmer, som var det hele kun en Leg – en Leg hvori Baadriben oftest laa under Vandet og Topsejlet ligesom syntes at længte mod samme.» (Tromsø Amtstidende den 21de Juni 1891, «Regattaen ved Harstad»)

Av Torstein Finnbakk

Artikkelen er også med i Årbok for Hemnes 2018

(Kilder: Jens Erik Brose, Rune Bang (artikkel i Årbok for Helgeland 1994, Fiskeriinspektørens beretning etter regattaen i Harstad 1891 og Tromsø 1894, ohoi.no).

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Enno ein snev

Enno er ikkje verda og veret

gått heilt av hengsla

Enno ein gong fekk eg sjå

ein snev av midtvinters svartmildverskog

 

©tofi2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Vær

No E D sklætta i Bodø by
Å politie ber fålk søk ly
D rægn i Vågan
Å snart står tågan
Sjå vijnn rør snyen
I Longyearbyen
No E hainn mainnbisk å ovabord
Å kvite båra å vijnn å tor
No blafra flagge, å hei å hå
No E D uvær – – – i NRK…

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Kurer for heimefronten

Mange unge ble under krigen involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige.

screenshot_20190124-164628-01356543774.jpegArthur Stornes (1922-97) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet i nåværende Hemnes  kommune, da krigen brøt ut Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene.
– Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde.

Verva til kurer
– Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han.
Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.

Med pakker
– På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen.
Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren.
Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han.
– Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig.

Razzia
Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare.
Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter.

Mange turer
Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang.
En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det.

screenshot_20190124-165134-01868990044.jpeg

Arthur ble som 22-åring verva til kurertjeneste. Privat foto.

Møte på fjellet
En gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover.
Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk.

Fra England
En gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han.
Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange.

Risikabelt
Å passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert.
Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard.
Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.

Sender ved Tustervatnet
– Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre.
– Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige.
Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel.
Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt.
Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.

Bar senderen tilbake
Arthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret – blant annet de tunge bilbatteriene – tilbake til Sverige igjen.
I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag.
Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv.
Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått.
– Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din?
– Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes.
Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie.
Erling Tustervatn forteller:
– Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år).
– Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest.
På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen.
I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim.

Fra boka Hemnes i krig 1940-45 av Torstein Finnbakk 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Hurtigruta juni 2011

 

 

Eg er ingen sjøulk.

Ein gong var eg med og spydde ut ein motortorpedobåt

Og eg minnest med gru ein seilas over Lopphavet

med gammal-Erling Jarl,
då sjyen kom forsande innabords
og det sto ein fot vatn på lugargolva

Men eg kom heim til jul.

Laurdagskveiden i den veka NRK sette kjøl på Nattønsket, sto eg klar på Nærøysundbrua, då NordNorge kom sigande med TV-kamera som gallionsfigur

i baugen,
og bror min ringte og fortalde at han såg meg.

Eg fotograferte hurtigruta med mobilen,

og med kamera.
Framanifrå og attanifrå der oppefrå brua

Før eg heiv meg på sykkelen og trødde inn til Rørvik, akkurat då ho sette på sidepropellane

og seig inn til kai.

Der møtte eg ein kompis som hadde sykla eins ærend
frå Brønnøysund.
Han skulle vere med NordNorge, ilag med turistar og TV-kamera, heim same kvelden.

Det var storsjau på kaia.
Viknaværingane passa på å feire Hurtigrutas Dag der i Rørvik den dagen med  ordføraren på alerten og hornmusikk på plass

Dei spela «Månemann»,
mens eg stod der og hang med sykkelen
med ein blå hjelm på skolten.

Eg måtte tråkle meg fram i trengselen bortover kaia,

Du kunne ikkje presse så mykje som tverrhanda mellom meg og medborgarane mine då.

Eg aksla meg framåt gammalhurtigruta, Nordstjernen,
sørgåande, som og va kommen inn til Rørvik.

Halvparten av Vikna sine 4000 innbyggarar var møtte opp der denne kvelden.
Halvparten. 2000 på kaia og i småbåtane.

Men så va det å hive seg på sykkelen igjen,
til hytta, kor eg hadde latt TV-en stå på.

Då var ho på veg nordover igjen,
gjennom det tronge sundet nord for Måneset.

Å så møtte ho Helgelandskysten
i den flottaste midtsommarnatta med rosa- oransje- og fiolettnyansane på fjell og sjø, og ho Kari Bremnes song – og det var lyst, og det er mykje mørkare no enn då,

For resten av signingsferda langs riksveg
nummer ein vart ei einaste midtsommarnattsdraum
med Helgelandskysten som suveren seierherre.

Eg satt og såg det på TV, då ho seig under
Brønnøysundbrua i stavstilla mens feststemte brønnøyværingar rølpa og skreik

«Velkåmmen tel Brønnøysschuinn» og vrengte av seg overskjorta og vifta med ho, mens dei brøla enno meir, for det var kyststevne der i byen – og øl å få.

Og dei heldt fikling med telefonane sine, alle ihop,  mobiltelefon i eine handa og eitt skilt av bølgepapp i den andre handa, som dei vifta med for at  ho Besta på Forvik, morsan og ho Prutt våres på Mindlandet skulle sjå dei på TV. Sjå meg – her er eg – på TV – og eg drit i hurtigruta – berre di ser meg heime. Meg. Meg.

Og Brønnøysund Musikkorps, sjølvaste BMK,
spela «Månemann».

Og sånn var dei – sånn var dei på kai etter kai, i Sandnessjøen var dei visst enno fullare,
for der var nattklubbane akkurat stengde då skipet  NordNorge gjorde sin entre og natta var fylt med nostalgi, magi og selfiar.

Vi såg dei alle, der dei sto på berga frammed fjæræ og vifta med pledd og småungar.

Somme hadde spjåka seg ekstra mykje ut,
til og med inni Trollfjorden var det nokre jenter
så ha kledd seg ut tel – ja no kan du gjette…troll.

Og av å til måtte eg på arbeid, mens TV-en stod på.

I Skjervøy såg eg kor sannsynleg uoppdragne ungar dei hadde der,
som heldt på å trø ned heile landgangen.

Og eg fekk sjå Honningsvåg.

Og så – så kom Kjøllefjord, i storm og juni-sklett.

Der såg eg ein elev, ein eg hadde  på barneskolen i 1973.

No stod han der og fraus stakkar i ein blå genser.

Og hornmusikk vart det. Og jentungane dansa. Og tok selfiar.

Men i Mehamn, der stod han Elvis Presley

me forsterkar i ei egnarbu med lokal båddygard.

Det var stort,

i tungsjøen langs månelandskapet bortover Aust-Finnmarka
med solgløtt over Vadsø.

Seiersgang gjorde ho – seierseilas før kysten, aksjonærane og Destination Helgeland.

Tenk at like til i Nepal sat dei og såg på dette,

og i Aserbajdsjan – derifrå fikk blandakoret i Honningsvåg
– eller kor det no var – innbyding til å komme og synge –

Og det var hurtigruta si skyld – og  NRK2.

Flere lyrikkvideoer fra forfatteren

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Oppe frå

Oppe frå bergknausen

kunne dei sjå fjorden

og kanskje

dei blå fjella bakom.

Dei kunne unne seg

ein rast.

Det var langt heim,

men dagen var ljos

og sola varma litt

framleis.

Tekst: Eva C. Hildal
Foto: Torstein Finnbakk

Instagram

@eva.c.hildal

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Den nye

Den nye guten
heldt vi oss unna
Han gjekk underleg
og hadde frekner
Heller ikkje hadde han
fødselsdag om våren

ToFi 2018

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk