Category Archives: Feature

Følg oss på MeWe

Følg Finnbakk Skrivestue også på MeWe.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Fornøyd lærling hos Snekker’n

Marcus Jakobsen (bildet) trives som lærling hos Snekker’n Brønnøysund, og arbeidsgiveren er svært tilfreds med å få enda en stolt snekker i staben sin.

I august…

Tekst og foto: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Med polske flyktninger til Sverige

Mange unge kvinner gjorde en sterk og uegennyttig innsats i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig, blant annet som grenseloser.

I Bedehuset på Hemnesberget var det installert en fangeleir for polske krigsfanger. Noen ungjenter på stedet ble etterhvert svært engasjert i å hjelpe fangene.

– Vi var en gjeng med jenter som hadde kontakt med fangene og sendte brev og pakker til dem. Fleire av dem ønska å komme seg ut av fangenskapet, forteller Aud Valla (født 1922), med pikenavn Seljelid.

Intervjuet er gjengitt fra boka «Hemnes i krig 1940-45» av Torstein Finnbakk (utgitt 1995)

Planla flukt

– Ei jente, Edith Nordeng, hadde lyst å dra til Sverige og samtidig få med seg den fangen som hun sendte brev og pakker til. Det resulterte i at venninna hennes, Agnes Fjeldavli (seinere Valåmo), henvendte seg til meg, om jeg kunne hjelpe henne. Hun visste nemlig at far min hadde forbindelse med Johan Målvatn og var kjent i de traktene.

Vi bestemte oss for å sette i gang. Fangene fikk tak i ei knipetang. Tanga ble faktisk lagt på en høvelig plass av en tysker som arbeidde i en stall i nærheten.

Gjennom piggtråd

Polakken klipte seg ut gjennom piggtråden, men i det samme var det en annen fange som hadde fått snusen i det, og som tvang seg med. Dette var en strek i regninga for oss, for vi hadde bare rekna med én flyktning.

Rømlingen skulle møte oss på Åsen, hvor vi skulle få han inn i ei løe. Vi hørte klampinga da de to kom løpende, og trodde at fangen hadde soldater etter seg. Vi ble heilt skrekkslagne da vi så det var to stykker. Men vi heiv dem på sparken, og det bar i vill fart ned gjennom Prestengbakken.

Vi dro til Atterbranna, hvor vi tenkte vi skulle få de to, Jan og Alfons, inn i ei løe. Men det passa ikke. Leif Atterbrand ble i stedet med oss for å vise oss ei anna løe i Grønnvika.

Offiser på sparken

Fordi turen ble lenger enn planlagt, dro nå Agnes Fjeldavli tilbake til Hemnesberget for å si ifra om at de to andre jentene ville komme seint heim. Da det led på seinkvelden, ble mor til Aud redd for dem. Jentene møtte henne på Sund.

– Da vi kom opp i Præstengsbakken, dukka en feststemt tysk feldwebel opp. Vi kjente ham. Han slo følge med oss, satte seg på sparken og holdt mor på fanget. Med det samme vi kom til tettbebyggelsen, møtte vi den tyske streifvakta som kommanderte stopp. Men da de fikk se offiseren, fekta de oss alle av gårde. Det er ikke godt å si hvordan det hadde gått hvis ikke hadde hatt feldwebelen sammen med oss.

Image by Paul Marwood from Pixabay

Til Målvatnet

De neste dagene dro vi med mat til flyktningene i løa. Nøyaktig hvor lenge de var der, husker jeg ikke.

Jeg hadde en avtale med Kåre Kristiansen på Mo om at hvis jeg trengte alibi for en tur til Målvatnet, skulle han bli med. Vi starta den 5. februar 1943. Kåre og jeg gikk fremst. Bakerst gikk Edith. Hun skulle få fangene av vegen hvis det ble påkrevet. Vi kom oss opp Bjerkadalen og til Litjmålvatnet. Kåre og jeg gikk inn, og jeg ga tegn til Edith om at de andre skulle komme etter. Flyktningene fikk varme seg, de fikk mat og noe varmt å drikke.

Vi dro videre til Målvatnet. De måtte stå nede ved vatnet til jeg hadde vært til gards for å høre om det var tyske streifvakter i traktene. I mens kom Johan Målvatn kjørende med hest, og de fikk skyss med ham opp til husene. De fikk varme seg, spise, og de fikk ligge på låven.

Laga truger

Johan Målvatn laga truger til flyktningene av noen bord, og på dem satte han hesjestreng for å binde dem fast med.

Johan kjørte flyktningene med hest heilt til skoggrensen sin, men lenger turde han ikke å kjøre. Han sendte drengen sin, Jon Grane, sammen med oss, for at vi ikke skulle ta feil av vegen. Jeg hadde kart, men det var ikke det samme som å få en kjentmann med.

Vi var inne i Lifjell-hytta ved Kjensvatnet, for Jon Grane visste hvor nøkkelen var. Her fikk vi i oss litt varmt før vi dro videre.

En bymann på tur

Det var en fæl tur. En av flyktningene, han som hadde tvunget seg med, var nok en typisk bymann. Han hang over nakken på meg, ble dratt av gårde, la seg ned og nekta å dra videre. Men vi jaga bare på ham. Vi kunne ikke forlate ham, med sjansen for at han ble tatt og at dette gikk ut over oss alle sammen.

Jeg var bestemt på at jeg skulle heim igjen. Jeg skremte ham såpass at jeg fikk ham med meg.

Vi fulgte dem heilt til Svenskhytta ved østenden av Gressvatnet. Vi var heilt ferdige og la oss til å sove, alle sammen.

Gikk feil

De andre for videre. Jeg er fullstendig klar over at Edith må ha hatt en forferdelig tur, særlig med den ene flyktningen. Hun fikk kartet med seg, og jeg varskudde om at hun måtte holde seg til høyre heile tida for å holde klar av Umbukta. Men hun hadde vel hatt nok med å få med seg de to andre.

Seinere hadde Johan Målvatn møtt bonden i Högstaby. Han kunne fortelle at han hadde tatt rede på to krigsfanger og ei dame – som hadde vært på tur til Umbukta. Hadde de ikke blitt redda, ville det vel blitt ei sørgelig mølje.

Ny flukt

Den andre turen jeg gikk var sist i februar. Da hjalp jeg Jan Mroczeck, den fangen som jeg sjøl hadde korrespondert med og sendt pakker til. Det høres kanskje rart ut, men de tyske vaktene var humane og vant til at vi lurte pakker og gjorde tegn til fangene. Vi hadde hatt to polakker heime hos oss og drukket kaffe, sammen med ei vakt. Jan var den ene av dem, og jeg fikk et brev fra ham om at han hadde lyst til å treffe meg.

Det ble ordna slik at jeg skulle komme nedover til et visst klokkeslett, og gå inn i skilderhuset. Så ble Jan sluppet ut, og jeg fikk prate med ham.

Vi ble enige om at sjøl om det var blitt strengere i leiren, skulle han på noen bestemte dager prøve å komme seg ut.

Sammen med tøyet

Etter den første flukten var det blitt slik at fangene hver kveld måtte bære yttertøyet sitt ut i en garasje som stod utafor leirområdet. Jan hadde en stor kamerat, og han bar ham ut sammen med klærne sine. Det var nok helst slik at vakta overså dette. Det var en åpning ut under telet, hvor Jan kom seg ut.

Han for opp Bankbakken og heiv snø på vinduet mitt. Jeg slokka lyset og så en kar som stod og vinka.

Jeg sa til ho mor: «Det e han Jan», og da så jeg for meg Gressvatnet. Jeg hadde litt mareritt etter den forrige Gressvass-turen. Siden har jeg ikke vært glad i flat mark.

I potetkjelleren

Jeg fikk Jan inn i potetkjelleren. Det var tysk telefon heime hos oss. Vi mente de ikke ville begynne å leite i et hus hvor det var tyskere fra før av.

Jeg tok på meg ytterklærne, og vi gikk ut. Jeg syntes Jan så ut som en tysker som prøvde å kamuflere seg som sivil. Vi var ganske frekke, for vi rekna med at flukten ikke ville bli oppdaga med det første. Garasjen med klærne ville ikke bli åpna før om morgenen. Vi småsprang bortover Lapphella, men der møtte vi den tyske vakta.

Da lot vi som det var en tysker som var ute og flørta med jenta si, og vi stakk hodene våre sammen. Vakta kremta bare litt, for de hadde jo ikke lov til å snakke.

Nesten på Åsen møtte vi vakter igjen. Her bad jeg Jan gå bak et hus, til vi var sikre på at det gikk bra. Vi for videre til bestefaren min i Geitvika, hvor jeg fikk Jan opp på låven. Jeg husker ikke hvor mange døgn han var der.

Med sykkel og ski

Onkel Olav Gabrielsen ble med videre, for han pleide å være i Bjurbekkdalen. Jan kunne både sykle og renne på ski, så vi heiv oss alle tre på sykkel og tok med oss ski. Dette var om kvelden.

Mens onkel gikk til Bjurbekkdalen, for vi til Litjmålvatnet, hvor vi tok inn på låven. Etter å ha vært inne og varma oss og spist, dro vi om morgenen til Målvatnet, hvor vi også lå på låven. Dit kom Åsmund Dalan. Han var på tur til Sverige, så vi slo følge. Da sendte Johan drengen sammen med meg på nytt. Det var fint vær og fint skiføre, så den turen var ingen sak. Vi behøvde ikke å gå lenger enn til Gressvasshøvet, og det var jeg jammen takknemlig for.

Jeg hadde litt korrespondanse med Jan Mroczeck seinere under krigen, og fikk brev og bilde. Etter krigen har han vært på besøk her hos meg, og jeg har besøkt dem.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Fant vraket av Hurtigruta etter 80 år

10. mai 1940 ble hurtigruta «Nordnorge» skutt i senk ved kai på Hemnesberget. Først nå er vraket funnet.

Over 80 år seinere, 6. januar ble vraket av «Nordnorge» lokalisert på 280 meters dyp ved hjelp av …

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Brønnøysundregistrene – 40 år som statsetat i distrikts-Norge

For 40 år sida ble Løsøreregisteret satt i drift i Brønnøysund. Veteranene Håkon Olderbakk (71) og Ulf Skipsfjord (67) har vært ansatt ved registrene helt siden den gang.

Den 2. januar 1981 ble de første tinglysingene – fire i tallet – registrert i det nye Løsøreregisteret i Brønnøysund. Da begynte en æra med hittil 40 års drift og en eventyrlig vekst i antall oppgaver og antall arbeidsplasser.

– Vi tror på enda minst 40 års registerdrift i Brønnøysund, sier de to, som ikke er i tvil ….

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Sultestreik – Fem stjerne blenka

Sveltestreiken utanfor Stortinget i 1979

Vi har nylig markert den store Altaaksjonen i Stilla. Sultestreiken utanfor Stortinget i 1979 var ei vesentleg hending i kampen. Eg skreiv dette diktet til dei som sveltestreika. Sidan ga diktet namnet til diktsamlinga mi.

///FEM STJERNE BLENK

///Ser du fem stjerne blenk
goddag og farvel
over Šávžu
Eira og Gaup
Sara og Bæhr
og Tornensis

Kjenn du svelten han sig
og sett seg som
tele i tundra
Blikke bi matt
Men vilja e seig
som ein sentråd

Ser du fem stjerne venk
goddag og farvel
Ska di sløkkest
før at lyse ska vinn
før at land ska ligg fritt
nord i Šávžu

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Om kino og gul fugl

Den første filmen såg eg på samfunnshuset,truleg syttande mai.
Ein gul fugl var med,veit eg.
Eg var i førskolealderen. Meir enn 60 år har gått no.
Sida har eg sett mange filmar eg ikkje hugsar.

For ikkje å snakke om dei eg aldri fekk sjå.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

FØST KOM LAKSEN – SÅ KOM SEILAKSEN – ELLER OMVENDT

Før laksen ble masseprodusert og degradert til en bordets proletar, var skomakerlaksen, seilaksen, på alles bord. På Lovund ble «lakserstatning» for første gang lansert for helgelendingene som et kommersielt produkt.

En januardag i 1992 besøkte pressefotograf Geir Pedersen (Vea) og undertegnede øya Lovund, og møtte selaksens stamfar på Helgeland .

Seilaksens far

Seilaksen, sa en vittig sjel, er den beste fisk som svømmer i havet.

Og det var virkelig ei tid da sjøl journalisten knapt kunne tenke seg å sette til livs sitt speilegg uten ei flis rød seilaks oppå  – denne smørbrødets proletar.

Og seilaksens stamfar på Helgeland, praktisk talt, står her lys levende foran oss og håndhilser. Og hans navn er Emil Fjellgaard, og fordi det er sno og heller hustri her utendørs mellom husene, byr han oss opp i den gamle brygga hvor seilakseventyret foregikk.

Det begynte egentlig i 1947-48, første gangen, minnes Emil Fjellgaard. – Far min fikk via gode forbindelser, tak i ei oppskrift fra en god venn.

Ja, det var rett og slett industrispionasje! ler han.

– Den andre gangen vi begynte slik produksjon, var i 1967, og jeg tok med seilaksen på den første Idébank-messa hans Erik Bye.

Enkelt sagt består lakseerstatning av seilfilet-biter som er salta og røkt og farget rød, nedlagt hermetisk i soyaolje.

Fjellgaard viser fram hovedproduksjonsmidlet fra seilaksfabrikken, en elektrisk skjæremaskin som ble hand-matet. Fjellgaard sveiset på et

skråstilt plan, og vips, så hadde man Norges første skråskjæremaskin for seifilet. Den skrå snittflata ga ekstra god kvalitet på Go’biten, som var

varemerket.

Seilaks, et yndet pålegg. Nå er det mange som har tatt opp tradisjonen med å lage seilas heime.

Fabrikken ga sysselsetting.

– Vi hadde oppi åtte-ni kjerringer som pakka, sier han.

– Pa Lovund har det bestandig vært arbeid til folk. Fra 50- til 70-tallet var det tre fiskebruk her som hengte, og i de åra var absolutt alle i jobb. Ei tid

var det elleve fiskebruk i Lurøy. Nå er bare ett igang – på Lovund, og ett er under gjenoppstarting – også på Lovund (i 1992).

Her har det aldri stått stille, sier Fjellgaard, som sjøl har jobba med fisk siden han var åtte år gammel. Han

har vært på kvalfangst, og han var med på storsild-året 1948.

Den store sei-tida var fra 1955 og fram til 70-tallet. Det meste gikk til Nigeria. Jeg husker et år vi til og med hengte fisk lillejulaften. Da ringte

kjerringene og ville ha kallan heim til jul.

Bestefar hans dreiv med fisk, og lenge før den tid var det fiskebruk her.

Under det berømte storsild-året 1860 var det registrert 2 000 mennesker i Lovund. Før stor-året bodde det 12 familier der. etter gulltida gikk tallet ned til 13 familier.

— Aldri har jeg kunnet tenke meg til å bo andre steder. Det er enigheten og laksen som har holdt Lovund så godt oppe. Vi har vært enige bestandig, og har lånt av hverandre når det trengtes. Det eneste vi ikke har lånt, er kjerringene…

På innlandet derimot, har de bare vært enige om én eneste ting: At de skulle være uenige! sier Emil Fjellgaard,

Men seilaksen på Lovund er forlengst blitt historie. 

På 70-tallet ble dens domene her ute overtatt av den  ordentlige laksen –

Den Overordentlige Laksen.

Faksimile fra reportasje i Rana Blad 11. januar 1992. Foto: Geir Pedersen (Vea)

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Kan bli folkehøgskole på Vega i 2020

Tross Covid 19, kan Verdensarvsenteret på Vega oppsummere et godt og positivt år med stor økning i besøkstall. I 2022 kan det bli egen folkehøgskole på Vega, med utgangspunkt i verdensarvens verdigrunnlag.
– Situasjonen har gjort…

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Satser på heile Helgeland

Ikke alle på Helgeland krangler. Satsinga «Heile Helgeland» jobber for rekruttering og framsnakking av regionen. Artikkelen er levert av Finnbakk Skrivestue.

Rekrutteringssatsinga «Heile Helgeland” skal tiltrekke nye helgelendinger og få nye og gamle helgelendinger til å trives og hekte seg fast her på Helgeland….

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Bodil Aakre – «Brønnøysundregistrenes mor»

12. februar 2009 ble Bodil Aakres urne jordfestet i Brønnøysund. «Brønnøysundregistrenes mor», som hadde bodd i Benidorm i Spania fra 1988 til sin død 7. november 2008, var kommet heim.

Artikkelen ble publisert første gang i Årbok for Helgeland 2009

Mer enn noen annen enkeltperson bidro Bodil Aakre til at Løsøreregisteret høsten 1978 ble vedtatt lagt til Brønnøysund. Dermed ble den livskraftige spiren sådd, til registeretaten som for lengst har vokst til å bli Sør-Helgelands hjørnesteinsbedrift nummer en, med godt over 500 ansatte.

Bodil Aakre. Byste utenfor Brønnøysundregistrene, laget av Ola Stavseng.

Bodil Aakre hadde en bemerkelsesverdig karriere. Hun var født i en velstående Oslo-familie i 7. september.1922 i Oslo, som datter av disponent Hans Christian Aakre (1884-1973) og Jenny Otilie Johannessen (1886-1952). Som så mange andre i sin generasjon fikk hun avbrutt studiene sine på grunn av 2. verdenskrig, og hun tok sitt juridikum etter krigens slutt. I 1948 tiltrådte hun sin første jobb, som sakførerfullmektig i Hammerfest. Hun skulle bli i denne landsdelen heile sitt yrkesaktive liv, med unntak av åra hun tilbrakte på Stortinget.

Etter Hammerfest bar det til Alta som dommerfullmektig 1949-50. Hun ble overrettssakfører i 1950, og hadde egen sakførerforretning i Alta fra 1951 til1957, da hun ble tilsatt som juridisk konsulent ved Nordland Landbruksselskap i Bodø.

Den stillinga bekledde Bodil Aakre helt til hun i 1973, av Arbeiderpartiregjeringas justisminister Inger Lovise Valle, ble utnevnt til sorenskriver i Brønnøy. Norges første kvinnelige sorenskriver var blitt utnevnt året før. Bodil var altså en av de aller første kvinnene som innehadde dette embetet. Selv i dag, nærmere 50 år etter, er det få kvinnelige sorenskrivere i Norge. Stillinga som sorenskriver innehadde hun til hun gikk av med pensjon i1988, samme år som hun flytta til Spania.

Før hun kom til Brønnøysund, var Bodil Aakre blitt med i rikspolitikken. Sjøl har hun fortalt at hun ble aktiv Høyre-kvinne allerede mens hun bodde i Hammerfest. I perioden 1965-69 var hun valgt til første vararepresentant for Høyre i Nordland på Stortinget. Men hun kom til å møte fast som representant fra 12.10.1965 til 10.02.1967 for Håkon Kyllingmark som ble utnevnt til statsråd. Da stortingsrepresentant Harald Warholm fra Brønnøysund døde, rykket Bodil inn som fast representant igjen, fra 10.02.1967 fram til valgperioden var over. Etter neste valg var hun fra 1969 til 1973 fast representant. I den neste perioden, 1973 – 1977, ble hun ikke gjenvalgt, men enda en gang kom hun inn som første vararepresentant for Høyre på Nordlandsbenken.

Det var altså en kvinne med mye politisk erfaring som flytta inn i sorenskrivergården i Brønnøysund i 1973. Hun ble valgt til ordfører i Brønnøy kommune, en posisjon hun hadde fra 1975 til 1979.

Dermed var Bodil Aakre på samme tid både ordfører og sorenskriver, en sjelden dobbeltrolle
– en kombinasjon av politisk tillitsverv og embete som neppe ville vært tenkelig i dag. Bodil Aakre spøkte sjøl med denne dobbeltrollen når hun tenkte tilbake: Sorenskriverkontoret og ordførerkontoret lå den gang i samme etasje i det same bygget i Storgata i Brønnøysund. For Bodil var det bare å gå de få skrittene tvers over gangen – så hadde sorenskriveren skifta hatt, og var ordfører.

En vinterdag i 1978 kom sorenskriverens nære medarbeider Arne Lund inn på kontoret til Aakre. I handa holdt han et brev som nettopp var kommet i posten. Av skrivet, som kom fra Justisdepartementet, framgikk det at departementet planla å opprette et landsomfattende tinglysningsregister for rettigheter i løsøre – som det heter – med utgangspunkt i den nye panteloven som skulle tre i kraft fra 1. januar 1980. Om denne skrivelsen kunne være interessant for sorenskriveren – og muligens også ordføreren – å se nærmere på?

Bodil Aakre fortalte sjøl at hun straks fattet interesse. Som sorenskriver fordi det var tale om i starten 14 nye stillinger ved det sorenskriverkontoret som skulle få ansvaret for registeret. Som ordfører fordi det dermed ville bli noen, om enn bare noen få, nye sårt tiltrengte arbeidsplasser i utkantkommunen Brønnøy.

Informasjonsmengden et landsomfattende løsøreregister skulle hanskes med var så stor at det var nødvendig å ta datateknologi i bruk for å få dette til, og først nå, mot slutten av 1970-tallet, var den teknologiske utviklinga kommet så langt at dette var mulig. Og ettersom det skulle være IT-basert, kunne registeret i prinsippet ligge hvor som helst i Norge. Muligheten for etablering utenfor Oslo-området var i høg grad til stede, og dette var ei linje som det hersket bred politisk enighet om.

Dermed begynte snøballen å rulle, med Bodil Aakres gode hjelp. Sjøl sa hun at det neppe var noen av de øvrige sorenskriverne i landet som umiddelbart ble begeistret over tanken på å skulle få disse registerstillingene tillagt sitt kontor. De så kanskje mest på problemene og merarbeidet, og ikke så mye de mulige fordelene en etablering kunne by på, mente hun.

Aakres dobbeltrolle som sorenskriver og ordfører førte til at planene om et landsomfattende løsøreregister kom den øvrige politiske ledelsen i Brønnøy tidlig for øret. Dette skaffa Brønnøysund et solid forsprang, som skulle vise seg å holde med god margin helt fram til målstreken.
Vedtaket om opprettelse av «Landsregisteret for rettigheter i løsøre» i Brønnøysund, Løsøreregisteret, ble fattet under Stortingets budsjettbehandling seinhøstes 1978. Brønnøysund var ganske ubestridt som lokaliseringssted. Bare et lite mindretall stemte for Fyresdal i Telemark.

Å holde Brønnøysunds forsprang ved like, var ikke noe som kom av seg sjøl. Bodil Aakre hadde i mellomtida brukt alle sine nettverk og mange av sine forbindelser på administrativt og politisk hold til å agitere for lokalisering i Brønnøysund.

Ikke minst var det en stor fordel at potensiell arbeidskraft stor klar: Televerkets sentral i Brønnøysund skulle automatiseres, og mange ansatte – alle var kvinner – sto i fare for å bli uten noe å gjøre, samtidig som staten hadde et ansvar for å gi dem fortrinnsrett til nye offentlige jobber. Et annet viktig pre for Brønnøysund var at det raskt kunne skaffes til veie egnede lokaler til det nye registeret. Disse momentene som her er nevnt, er en historie for seg, som det ville føre for langt å fortelle her og nå.

Det videre beretningen om opprettelsen av Løsøreregisteret skal her gjøres kort: De første ansatte kom på plass, og de forberedende arbeidene begynte, allerede i 1979. Løsøreregisteret var fast post på statsbudsjettet fra 1. januar 1980. I løpet av 1980 ble materialet fra de gamle personregistrene og motorvognbøkene fra hele landet sendt til Brønnøysund og konvertert til digitalt format, og 1. januar 1981 var registeret i drift med nye registreringer og avgivelse av data. Samme år ble også det sentrale Ektepaktregisteret fysisk flytta til Brønnøysund, og mange flere små og store registre skulle i årenes løp bli etablert her.

Fram til 1988, da registrene i Brønnøysund ble gjort til en egen statsetat under navnet Brønnøysundregistrene, var virksomheten formelt underlagt Brønnøy sorenskriverembete, men med egen ledelse.

Bodil Aakre var aldri direktør for registrene i Brønnøysund. Likevel bærer hun, i kraft av sin unike rolle som fødselshjelp for Løsøreregisteret, den ubestridte hederstittelen «Brønnøysundregistrenes mor».

Bodil Aakre, biografiske data
(Kilde: Stortinget.no)

Personalia
Født 07.09.1922 i Oslo. Død 8 november 2008 i Benidorm, Spania.
Datter av disponent Hans Christian Aakre (1884-1973) og Jenny Otilie Johannessen (1886-1952)
Stortingsperioder
Vararepresentant nr 1 for Nordland, 1965 – 1969, H.
Representant nr 11 for Nordland, 1969 – 1973, H.
Vararepresentant nr 1 for Nordland, 1973 – 1977, H.
Vararepresentasjoner
Møtte fast som representant 12.10.1965-10.02.1967 for Håkon Kyllingmark.
Rykket opp som representant 10.02.1967 etter Harald Warholm død.

Medlemskap i stortingskomiteer

1965-69
Varamedlem, Valgkomiteen, 25.10.1967 – 30.09.1969
Medlem, Administrasjonskomiteen, 15.10.1965 – 30.09.1969
1969-73
Medlem, Justiskomiteen, 13.10.1970 – 30.09.1973
Medlem, Kirke- og undervisningskomiteen, 14.10.1969 – 13.10.1970
Medlem, Valgkomiteen, 08.10.1969 – 30.09.1973

Medlemskap i delegasjoner

1969-73
Varamedlem, Stortingets delegasjon til Nordisk Råd, 01.01.1969 – 01.01.1972

Utdanning og yrkeserfaring
Utdanning
Student fra 1942
Studieopphold ved Universitetet i Leyden fra 1947
Cand.jur. fra 1948
Yrke
Sakførerfullmektig i Hammerfest 1948-1949
Dommerfullmektig i Alta 1949-1950
Overrettssakfører fra 1950
Egen sakførerforretning i Alta 1951-1957
Juridisk konsulent ved Nordland Landbruksselskap 1957-1973
Sorenskriver i Brønnøysund 1973-1988
Sjef for Løsøreregistret 1980-1988
Pensjonist fra 1988

Verv
Ordfører Brønnøy kommunestyre 1975-1977, 1977-1979
Varaleder Skjønnskommisjonen for Bodin kommune 1965-1966
Medlem Arbeidsdirektoratets styre 1967-1971, nestleder 1975-1983
Medlem Utvalget til å utrede Stortingets konstitusjonelle kontroll med forvaltningen 1969-1972
Nestleder Styret for Arbeidstilsynet 1972-1988
Medlem Utvalget til å utrede Norsk Samferdselsplan 1972-1977
Medlem Havnestyret, Brønnøysund fra 1974
Leder Reisende Kontrollkommisjon for Helgeland 1974-1989
Formann A/S Vinmonopolets stedlige styre, Brønnøysund fra 1975
Medlem Det rådgivende utvalg for Direktoratet for sjømenn 1976-1990
Varamedlem Steriliseringsrådet 1978-1981, medlem fra 1982
Varamedlem Representantskapet i A/S Næringskreditt fra 1979 (offentlig representant)
Varamedlem Rådet for rettsinformasjon fra 1980
Medlem Teleutvalget 1980-1983
Medlem Utvalg til å gjennomgå NVE’s organisasjon 1980-1982
Varamedlem Styret for Norsk Olje A/S Norol fra 1980
Medlem Aldersgrenserådet fra 1980
Varamedlem Styret i Norsk rikskringkasting fra 1982
Leder Naturskadefondets ankenemnd 1982-1991

Tillitsverv i organisasjoner
Formann Lokalforeningen av Foreningen Norden i Alta (ca. 1955)
Formann Lokalforeningen av Riksmålsforbundet i Alta (ca. 1955)
Tillitsverv i partier
Formann Hammerfest Høyrekvinners klubb 1948-1949
Medlem Finnmark Høyres fylkesstyre 1955-1957
Medlem Høyres programkomité 1967-1969
Diverse
Varamedlem Representantskapet for Nordlandsbanken A/S 1969-1977, medlem fra 1977, nestformann fra 1982
Formann Styret i Sameiet Rosenborggt. 1 i Oslo

Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

«Retten» til matjorda

For mange år sia var jeg vitne  til et absurd teater i Rana herredsrett, eller skal vi si en thriller, hvor hvem som har rett til matjorda i dette landet sto sentralt. 

I utgangspunktet dreide saka seg om hvem som eide retten til et stykke land, en gard som først på 1700-tallet ble rydda midt inne i allmenningen i Rana. Kalt Fjellbakken. I urfolks land.

Den samme slekta hadde bebodd denne garden i snart 250 år.

«Like fullt satt en mann på Dønnes, en godseier, kaptein var han endatil, som blant mye anna også eide denne jordflekken

De hadde bygd husene sine, dyrka jorda og pleid skogen. Ytre skilte ikke denne garden seg ut fra andre garder deromkring. Slektsledd etter slektsledd hadde levd og dødd her, uår ble etterfulgt av kronår, sønn overtok etter far, mens sola gikk opp og ned over Fjellbakken. Folket på Fjellbakken tedde seg som sjøleiganes bønder, et folkeferd som fritt kunne gå attom nova og urinere utover egen mark. Likevel hadde det vært en vesentlig forskjell mellom Fjellbakken og endel andre norske gardsbruk, hevdet Makta. 

For jorda på Fjellbakken tilhørte nemlig en proprietær. Gardsfolket var leilendinger under en godseier. Og hvor mye de enn grøfta og plukka stein og bygde hus, hesja og tok imot smålam, så var og ble de leilendinger. I 200 år.

Det var de som hadde rydda landet her inne i marka. Det var de som hadde tømra husene og gjort om myra til åker. Like fullt satt en mann på Dønnes, en godseier, kaptein var han endatil, som blant mye anna også eide denne jordflekken langt oppe i Dunderlandsdalen, og som krevde inn leie for jorda som de på Fjellbakken hadde gjort så fruktbar. Punktlig ble leilendingkontraktene signert, stempla og behørig lyst på tinget og ført med sirlig fjærpenn inn i jordebøkene. Punktlig ble landskylda krevd inn — og betalt. 

Oppsitterne på Fjellbakken betalte sine dalere. Hva slags valg hadde de nå egentlig? Kanskje murra de for seg sjøl hver gang terminen nærma seg, og tenkte på hvor surt kongens mynt var drevet fram fra ei skrinn jord. Kanskje tvinna de de slitte skillingsstykkene mellom fingrene og lot dem skinne i det matte skjæret fra tranlampa, før landskylda ble sendt til proprietæren i forsegla konvolutt. Kanskje trudde de at matjorda på Fjellbakken faktisk v a r deres, likevel. Kanskje trudde de virkelig at landskylda bare var en av mange uforståelige og urimelige skatter som Kongen i København eller Stockholm krevde inn. 

Og sola gikk sin gang, som det heter. Ei ny tid hadde lenge vært i emning. Dampmaskiner var blitt oppfunnet. Malm ble sprengt ut av fjellene. Sist på 1880-tallet var godseieren nærmest for fallitt å rekne. Staten overtok alt proprietæren sitt gods, og formelt var leilendingen sin tidsalder forbi. Skulle man tru. Men for leilendingen var eier-skiftet knapt merkbart. Han skulle fremdeles svare sin leie og sin skatt. 

For i det nylig gjenfødte 1900-talls kongeriket Norge het godseieren Statens Skoger. 

Noen jordreform — slik vi i dag bruker ordet, helst når vi snakker om forholdene i utviklingsland — ble aldri gjennomført her i landet, den gang føydalismen ble lagt i grav og staten overtok godseiernes jord og makt.

«For penger kunne de nå erverve seg eiendomsretten til forfedrenes matjord.

Jo, en forskjell var det i forhold til før: Leilendingene kunne nå få lov til å kjøpe hos staten den jorda som slekta deres hadde odla i sju generasjoner. For penger kunne de nå erverve seg eiendomsretten til forfedrenes matjord. For dem på Fjellbakken var kanskje dette likeså urimelig som godseierens krav på jorda. De, i likhet med tusenvis av bønder med dem, mente seg å ha rett til den jorda de hadde holdt i hevd. For eide de ikke sjøl den jorda som de nå måtte kjøpe?

Det var dette som Rana herredsrett skulle  finne ut av, etter ei rettssak som altså hadde  fortonet seg som ei ganske absurd forestilling. Det sier seg sjøl at det var vanskelig for Fjellbakk-folket å bevise noen ting som helst ved hjelp av urgamle, ufullstendige dokumenter og vage overleveringer. Samtidig fikk regjeringsadvokaten den sure rolla å skulle føre bevis for at mer eller mindre frynsete godseiere og mer eller mindre rettskafne embedsmenn aldri hadde krumma så mye som et hår på hodet til noen leilending, og at de stempla og tinglyste dokumentene deres i ett og alt sto til troende. Dette for å bevise at Fader Stat var i sin fulle rett da han gikk i proprietærens fotspor og overtok både jorda og jordleia etter godseieren. 

«En knirkende statsadvokat

I retten var det 250 års slit for matjorda som materialiserte seg gjennom en hobbyjurist som slåss for rettferdighet for sin egen familie. Vi så samtidig at århundrers undertrykking av leilendinger, seklers formalistiske embetsmannsvelde ble materialisert gjennom en knirkende regjeringsadvokat. Godseieres kjøp og salg av mer enn halve matjorda i fedrelandet — og alt det løsøre som befant seg oppå denne jorda — ble gjennom statens advokat framstilt som den mest absolutte, den naturligste og norskeste av alle retter. 

Man både må og kan sette moralsketiske spørsmålstegn ved godseiernes opprinnelige «rett» til å ta alle disse områdene i besittelse. Hvem ga proprietæren «retten» til denne jorda, som rydningsfolket hadde gitt en verdi i form av det arbeidet de hadde nedlagt i jorda? Med hvilken «rett» overtok seinere staten disse områdene? 

I dag trenger vi også et annet og ganske vesentlig spørsmål seg fram. Tross urett og despoti som har vært begått mot rydningsmenn og småfolk: Hvilken «rett» har noen som helst til å eie jord mer enn andre, i et samfunn hvor det store flertallet ikke lenger har anledning til å skaffe seg «odel» på et stykke matjord? For «rettferdighet», «jus» og «rett» kan i virkelighetens verden være ganske vidt forskjellige begreper.

 

Og dessuten: Urfolks rett ble aldri nevnt.

(Den opprinnelig teksten ble skrevet i 1992)

Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

NRK utpeker naturvernere til folkefiender

Er det lerkefuglen, hubroen og hjorten, eller er det olje- og energiministeren som er det virkelige offeret når det bygges ut vindkraft på …

NRK utpeker naturvernere til folkefiender

Av Christina Fjeldavli

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Pess

Den siste uka har vært dominert av debatten som fulgte etter at Sylfest Lomheim vitnet i retten i Bertheussen-saken. Oppgaven hans var å vurdere …

Pess
Les mer på Hablablabla https://wp.me/s1QYxD-pess

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Bakom

Dikt: Dag Máhtenjárga Dedikert til Oslo byfogdembete ved sorenskriver Inga Merethe Vik Bakom det norske sosialdemokratietskjuler det seg, …

Bakom

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

– Hvor fan blir det av kuvommene?

 

– Konsesjonslovene var glimrende, rett og slett et glimrende politisk håndverk!

Han begynner å snakke om dette nesten før vi har plassert oss i det rikholdige biblioteket hans.

Dag Skogheim (1928-2015) var en framragende forfatter, historiker, folkelivsgransker, kåsør, foredragsholder  og lærer. Han var født i Sømna, oppvokst i Brønnøysund, hvor han seinere ei tid arbeidet som lærer. Dette intervjuet ble gjor heime hos han på Levanger i anledning 75-årsdagen hans, og sto første gang på trykk i Brønnøysunds Avis i 2003.

 

Dag skogheim i godstolen på kontoret hans. Alle foto: Torstein Finnbakk

Han fyller 75-år  på sjølveste 17. mai. Han har for lengst slått seg ned på Levanger. Men ikke for å nyte sitt otium. Så langt ifra. Dag Skogheim er like aktiv, like vital, den samme arbeidsmauren som for tjue, ja, tredve år siden. Røsten er like malmfull, resonnementene like klare.

Han snakket som regel i formfullendte setninger, som om de allerede var skrevet ned i ei bok.

– Jeg synes konsesjonslovene er bemerkelsesverdige og flotte. De knesatte et prinsipp om at det som er i dette landet skal være et felles gode under felles administrasjon, med staten som eier.

«Alle burde unne seg å lese Stortingstidende fra 1880-åra»

– Jeg er langt fra noen venstremann, men det var et glimrende politisk arbeid Venstre gjorde der. Alle burde unne seg å lese Stortingstidende fra den gang, fra 1880-åra og utover. Det er den reine skjære skjønnlitteratur –da venstrefolkan kledde av storfolkan, disse som alltid prøvde å forklare hvorfor vi måtte selge fossefallene våre. Å du verden som venstrefolkan ga dem inn! De hadde det moro av å ta den oppblåste gjengen, og snudde alt opp-ned!

Venstres innsats gjorde at Arbeiderbevegelsen kom til et bord – det sosiale perspektivet – et bord som de kunne gå i gang med å dekke med timebetaling, ferie og alderstrygd. Konsesjonslovene kom fordi utenlandsk kapital hadde jukset – ja simpelthen jukset – til seg store verdier, enkelte ganger for en skvett brennevin og et par ruller tobakk.

Men de siste åra har vi sett et stormløp mot konsesjonslovene, innen olje, fisk, land og fjell. Dette er dødsens alvorlig, og det er ingen representant på Stortinget som kjenner til hvordan konsesjonslovene ble til. Årene mellom 1880 og 1920 – der kan man hente alt man behøver å vite om norsk historie. Det er derfor jeg har interessert meg mest for den tida,

«Offentlig kontroll over ressurser, ressurser som gjorde det mulig blant annet å bygge opp et skikkelig syke- og sosialvesen i Norge»

–  Det handlet om offentlig kontroll over ressurser, ressurser som gjorde det mulig blant annet å bygge opp et skikkelig syke- og sosialvesen i Norge. Men det kan ikke gjøres hvis det er på børsen bestemmelsene skal tas. Dette har jeg sett på nært hold, sier han.

– Det er ikke mulig, uansett hvor pengesterk man er, å holde en sjukling i så mange år for private midler. I dag er det ikke tuberkulosen som herjer, men folk får slag, helt nede i 30-årsalderen, blir sittende i rullestol. Da må det være noen som tar seg av dem. Finnes det da ikke et offentlig system, så kan du like gjerne selge bilen din med det samme! Og jeg hater veldedighet og ordet «hjelpe folk». Om du er sjuk, skal du være like mye verd som andre, og du skal slippe å ende som en utarmet stakkar. Det har jeg sett nok av, fordi det ikke fantes muligheter, sier han.

«Gudskjelov var jeg aldri på pleiehjemmet i Brønnøysund»

Sjøl tilbrakte han 11 av ungdomsåra sine på ulike tuberkulosesanatorier.

– Jeg møtte de tuberkuløse, kronikerne, som ikke eide to skjorter. En av dem hadde vært inneburet på et pleiehjem fra 1928 til 47, fordi tuberkuloselovene ga adgang til internering.

Gudskjelov var jeg aldri på pleiehjemmet i Brønnøysund!  Vet du at kommunene byttet stakkarene seg imellom, som oppgjør for gjeld de hadde til hverandre! Jeg har selv sett en sånn sending, da de tok en tæringssjuk og sendte ham som betaling med godsbåt til en annen kommune!

Dette var med på å forme min person. Jeg ville være uansvarlig hvis jeg skulle bidra til at dette ble glemt, sier mannen som har skrevet flere bøker og enda flere artikler om tuberkulosens historie i Norge.

«Det skal huskes at det ikke var landsdelens egne folk som bidro til at verning ble en realitet»

Dag Skogheim må også tilskrives hovedæren for at det gamle tuberkulosesanatoriet Vensmoen i Salten etter lang og seig kamp ble vernet, og at det ble tuberkulosemuseum der.

– Det må sies at dette først skjedde etter at riksantikvaren grep inn. Men det skal huskes at det ikke var landsdelens egne folk som bidro til at verning ble en realitet, understreker Skogheim.

«Jo, de setter forsyne meg fyr på sin egen by!»

I bunnen av alt det han gjør ligger alltid opprøret og begeistringa for opprørerne.

– Jeg vil nevne to episoder som fascinerer meg. Det ene er da Karl XII angrep Halden i 1716. Ved et kupp tok han byen ved hjelp av sine karolinere – den tids elitesoldater. Men hva gjør så borgerne i Halden? Jo, de setter forsyne meg fyr på sin egen by! De blir rett og slett så forbanna for dette overgrepet at de setter fyr på sine egne hus, og brenner ned byen!

Det andre eksempelet er fra 1808, da Russland atter en gang hadde overfalt Finland og herjet landet. Men folk satte seg til motverge. De nekta rekvisisjoner og tvangsinnkvartering av russiske tropper. De grep til øks og kniv og ljå, drepte og plyndret russiske forsyninger. Alt mens adel og embedsverk febrilsk prøvde å stoppe folket og sette i verk russerne sine påbud. Det var opprøret til dem i bushen. Og gjett om de hadde det moro, og gjett om de fortalte hverandre historier etterpå, heime i bushen: «Jeg skal si deg han var spak, da jeg tok ham med ljåen!» Dag Skogheim ler og tørker tårer når han tenker på dette.

«Hvor kuvommer lå ute på markene, oppblåste i vårsola«

Han ble født på Gjelet på Sør-Kvaløya i 1928, men allerede som ettåring bar det til Høyåsen i Brønnøysund, hvor Dag hadde oppveksten sin.

Han husker feriene, særlig påskeferiene hos slekta på Gjelet, hvor kuvommer lå ute på markene, oppblåste i vårsola. Sammen med kvite dyrekranier som lå der og grein. Slakteavfallet var verdifull gjødsel.

– Reminessenser av menneskenes orden på jord, kaller han det. – Dette var også en måte å overleve på. Fattigdommen var ikke bare elendighet og jammer. Fattigdom i den forstand at det var nød, hørte til unntakene. Folk holdt det gående med det lille de hadde.  De levde uten klokke og styrte seg sjøl. 

Mang en organisator i arbeiderbevegelsen ble forbanna da han fikk greie på at folk hadde forlatt arbeidet – de var pinadø dratt på Lofoten! Herlig! Den holdninga at mitt liv er mitt. Men ut fra en pengemessig betraktning, går det ikke. Å dra til Lofoten eller Gjæslingan på fiske var sjølsagt mye mer spennende enn å knoge i maskinduren.

Nå er alt så godt organisert at jeg spør hvor fan – nær sagt – blir det av kuvommene! Eller det å gå på fjæra og dett i hav.

Hos han Rafael i Hysværet

Han erindrer fra folkeminnegranskinga han gjennomførte i Sømna for flere årtier siden, om et besøk hos han Rafael i Lyngværet, hvor det ble servert nysteika vafflekaka og måseegg. Om kvel- den ble det redd opp til ham på kammerset, hvor han fikk æra av å ligge under husets egenproduserte e-dyne.

– Den svulmet opp, og lå liksom og svevde over meg, forstår du. Jeg har aldri sovet så godt som den natta! forsikrer han.

Innsamlinga av historiske minner gjorde at Dag Skogheim våren 2003, i sitt 75. år, ble tildelt Sømna kommunes kulturpris – en heder han satte meget stor pris på.

Olavskilden

– Jeg tok opp arbeidet med å samle inn stoff omkring Olavskilden på Vennesund. Skulle jeg ha et ønske i anledning 75-årsdagen, måtte det være at de holder et årlig arrangement i Sømna på Olsokdagen, 29. juli. Dit kan man invitere foredragsholdere og vise fram middelalderkultur. Det er mye å hente fra middelalderhistoria, mer enn nok til å gjøre dette til en årviss foreteelse i 200 år!

Ved Olavskilden har jeg vært mange herrens ganger. Jeg husker at min mormor på Sør-Kvaløya en gang ba sønnene sine om å dra til kilden for å hente vatn, fordi det var så godt. Kildevatn har blant annet vært brukt til å vaske sår, fordi det ikke er så mye partikler i det, i motsetning til rennende vatn. Det var nok en av grunnene til at kildevatn ble sett på som hellig, mener han.

Han var glad for det Sømna utretter på kulturfronten, i like stor grad som han også gledde seg over hva ildsjeler ellers på Sør-Helgeland har fått til.

– Jarle Johansen har vært utholdende i arbeidet med Tilremsyen. Han har virkelig fått til noe, og han veit at det arbeidet han gjør er viktig. Det syns jeg han skal ha ros for. Det samme gjelder vegværingenes arbeid med verdensarvstatusen, og Arnt O. Aasvang sitt arbeid med krigshistorien i Vevelstad.  Visten var jo selve innfallsporten til tragedien.

 

«På loftet lå 15 Krag Jørgensen-rifler, og det lukta geværolje»

Sammen med tuberkulosens historie og arbeiderbevegelsen preget 2. verdenskrig Dag Skogheim sitt virke som skjønn- og faglitterær forfatter.

– Min far var formann i skytterlaget. På loftet lå 15 Krag Jørgensen-rifler og det lukta geværolje. Far var underoffiser, og jeg vokste opp med underoffiserer fra hele distriktet, som jevnlig kom heim til oss iBrønnøysund, sier han, og nevner offiserer fra Velfjord og Vega.

– Jeg husker den ranke Eriksen fra Tilrem. Han gikk til Brønnøysund. Han hadde svære snurrebarter, vet du. Hvert år skulle de til Drevja på øvelse. Mens de ventet på lokalen, kom de til oss. Jeg husker skyene av tobakk mens de satt der og snakket i sine uniformer. 9. april 1940 for de av gårde. I løpet av sommeren kom de tilbake – og da kom de igjen til oss mens de ventet på lokalen. Og gjett om det ble snakket! Jeg fikk ikke lov til å komme inn på stua, men jeg hadde en strategisk posisjon i trappa opp til andre etasje. Jeg var 12 år og reseptiv og der hørte jeg hvert ord. Det var beretninger om de virkelig store sakene, forstår du. Mye mer spennende enn å sparke fotball!

«Han hadde som arbeider vært med og kjempet i Wiens gater i 1934, da fascismen slo ned arbeiderbevegelsen»

Behovet for å vite mer om krigstida steg i den voksne Dag Skogheim.

Hva var bak uniformene? var et spørsmål han stilte seg. Og på 60-tallet møtte han tilfeldigvis en østerriker i Oslo.

– Han var av profesjon mekaniker, og hadde som arbeider vært med og

kjempet i Wiens gater i 1934, da fascismen slo ned arbeiderbevegelsen.

Han rømte til Ungarn, men kom heim igjen i 1939, tidsnok til massemobiliseringa av mekanikere, og var stand by i tjeneste til 1945. Det var første gang jeg ble klar over at massen av dem som hadde vært her var tvangsinnrullert, og jeg vil ikke bebreide dem at de ikke ville bli stilt mot en vegg og skutt som desertører.

Det var kristeligdemokrater, sosialister, kommunister som bemannet Hitler sine styrker, sier han, og forteller om da han gjennom denne østerrikeren også fikk kontakt med Hans Offolderbach, som hadde vært prest i Brønnøysund under okkupasjonstida.

– Da jeg traff ham første gang, var han prest i det daværende DDR, en usedvanlig sympatisk fyr. Vi utviklet et fint vennskap. Jeg foretok mange intervjuer med ham. En annen var Jakob Gruber, som var i spissen i trefninga ved Storbjørnvatn i Vefsn i mai 1940. De var 12 mann og mistet fem.

— Nå er det bare en av alle mine informanter som lever, men stemmene deres har jeg. Hele krigsarkivet har jeg donert til Arkiv Nordland i Bodø, sier Skogheim, som også har donert andre deler av de meget rikholdige arkivene sine, blant annet til  Universitetet i Tromsø.

«Jeg er ikke interessert i soldatens drap på hverandre, men  hvem fan vår de?»

– Jeg har aldri arbeidet som krigshistoriker. Alt dokumentasjonsarbeidet  har jeg gjort for å skaffe et grunnlag for mine bøker. Jeg er ikke interessert i soldatens drap på hverandre, men  hvem fan vår de? Det er det som  interesserer meg. Det er det man har  bruk for når man utvikler en fiksjon. 

Jeg har foretatt et utvalg, og har aldri  villet operere med fotnoter. Men det jeg har brukt i mine dokumentarbøker kan enhver prove riktigheten av. 

«Det er nødvendig for meg å være i kunsten»

Utgangspunktet har aldri vært  en hovedfagsoppgave eller doktoravhandling, og slik er det fortsatt. Det er nødvendig for meg å være i kunsten. Også når det gjelder tuberkulosen arbeider jeg med sammenhengen mellom kunsten og sykdommen.  Dette interesserer meg mer og mer. 

For det litterære arbeidet sitt på mange felter har Dag Skogheim i  årenes løp høstet mange påskjønnelser, som Nordland Fylkes kulturpris i 1991, og i 2002 intet mindre enn Sverre Steen Prisen fra faghistorikernes eget laug, Den norske historiske forening. Han ble utnevnt til  æresbus i Sulitjelma og mottok  Havmannprisen i Mo i Rana.  

Han er innehaver av så vel  Sarpsborgprisen som avisa  Glåmdalens kulturpris, for å nevne  noen av anerkjennelsene – en mann som til siste slutt sto på for folkets historie.

– Det har vært verdt å leve – livet har  vært spennende og underfullt for  meg, avsluttet Dag Skogheim intervjuet den gang, på Levanger, i mai 2003.

Les også 

Hun stikker av, hun stikker av!

Olavskilden i Vennesund 

Talvik – sykehuset som moværingene ikke ville ha

3 kommentarer

Filed under Feature

Farvel, farvel klorofyll!

Hagl! Lukk døra, tenn lampa! No kjem han med han igjen.

Sommaren. Vi gikk med hjartet i halsen, visste at han  ein dag tok slutt –  no er han over.  Vi må vidare i runddansen.

«You gotta move! Du må dra i veg!» syng Mississippi Fred McDowell, som eg denne septemberdagen så snedig har som lydspor i bilstereoen –  på min lettare regisserte ferd mot hausten.

«You gotta move!» Innspela i 1965. Mange nye akkordar har blitt slått på bottleneckgitaren sida den gongen. Mick Jagger song også den songen om at vi må dra, med de breide leppene sine: «You gotta move!» Mick har for lengst tippa over dei 70. Sommarar har gått. Og haustar, ikkje minst.

Ein tind og venene hans har enno ein gong fått snø på toppen. Celsiustermometer viser ikkje lenger 25, men 2,5.

No er det stopp, potetene er gravd opp, rundballane er pakka. Elg og sau blir skotne og heng etter bakskankane.   Skolane har starta. Haltande, men med praktisk talt blanke ark.

Blada har for lengst tatt til å bli tørre og gule. Men no er det alvor.

Fotosyntesen, prosessen kor solenergi pluss vatn pluss karbondioksid gir druesukker og oksygen –  blir skrudd av.  Klorofyllen renn ut av plantane som sand frå eit timeglas. No får vi sjå kva det er gjort av, det fargerike fellesskapet:  Sjå, lyngen var ikkje grøn, men raud. Og gul. Og oransje. Og brunspetta.

Det skuldast ifølge mitt oppslagsverk eit fargestoff som sommaren gjøymde.

Karotenoidar heiter det. Oppkalla etter det engelske ordet «carrot», gulrot, rett og slett. Den fargen finst i reke, hummer, krabbe, kantarell, løvetann  – og i røsslyngen langs fylkesvegen.

Ein professor i botanikk , har sagt det så treffande: «Når det tar til å bli kaldt i lufta, stansar treet fotosyntesen, og da stansar også vasstilførslen. Det er om lag som når ei bedrift blir lagt ned. Kvifor skal den då kjøpe straum?» Nåja, kanskje mykje å seie om denne samanlikninga, men vi skjøner kva han meiner. Og kva skal ein vel med straum, når røsslyngen er nedlagd og bladlusa permittert?

«You gotta move.» Som sagt.

Dette er årstida da medlemmene av Norsk Hagebåtforeining blir anonyme, fordi også alle andre sine båtar snart ligg på land. Der ute ventar hauststormane. Du som seglar på trass, skal få smake storm. «Fløtt deg – You gotta move.»

Vi har dansa ein solsommar, billedleg sagt, sevja steig i kroppen og grunnvatnet sokk. No kjem den bønlause, skarpe årstida, med strikkejakke, huva godt nedfor øyra, vinterdekk, ski, peis og panelomnar. Og snømåking.

Han kjem til alle, hausten, som ein nemesis: » You may be high, you may be low. You may be rich, you may be poor – Du kan være høg eller låg, rik eller fattig.» Hjelper ikkje. Lyng eller lauv – same det, no ber det i veg.

For ikkje å snakke om når den store, store hausten kjem: «But when the lord gets ready You gotta move».

Men kjem han ikkje snart med  ei ny vårsol?

Jaudå.

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

///

Han tenker kan hende
på sola som varma
på regnet som piska
over eit lunt bol
på ungane som fór
prøvande i vinden
på snøen som falt
og som snart kjem att
Kan hende

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Bortanfor

Bortanfor skoddedottar

attanom svarte fjell

langt bortom sky

ligg det gylne landet

Den forgylte

staden

kor stundom

sol bryt fram 

Foto: Eva C. Hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

FESKARENKA

FESKARENKA

//Enno

//før ho va skikkele vaken

//smilt ho

//i drømmen

//om at alt va som før

//Men då ho slo opp auan

va di full av flagranes redsel

og me sjale over akslan

lista ha seg ne

//Men heller ikkje i natt

//va der folk

//i svalgangen

///Torstein Finnbakk – «Fem stjerne blenk»

Sjømannens hustru (Harald Wårvik). Skulptur. Rørvik.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Giske: Felt av trøndere. Ikke et offer, ikke venstre

Av Ove Bengt Berg

Den interne partikampen i Trøndelag Arbeiderparti om Trond Giske har blitt ei rikspolitisk sak for alle Ap-medlemmer og politisk engasjerte. Ikke …

Giske: Felt av trøndere. Ikke et offer, ikke venstre

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

– Så blir antirasisterna nyttiga idioter åt Sverigedemokraterna — steigan.no

Den svenske forfatteren, journalisten og samfunnsdebattanten Jan Guillou ergrer seg i Aftonbladet over at for en gangs skyld har en mann fra det svenske gammlehøyre et poeng.

– Så blir antirasisterna nyttiga idioter åt Sverigedemokraterna — steigan.no

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Heia Larris!

Hugsar du den heilnorske teikneserien Vangsgutane oppe frå Todalen? Nyleg vart eg minna om korleis det var med dei karane. Moralen i serien er av det enkle slaget: Det går deg bra med ærleg framferd og strevsamt arbeid, medan dei som ikkje er like flinke, blir dårleg lønt. Steinar og Kåre Vangen er arbeidsame gutar og gjer alltid det som rett er. På feil side er husmannsguten Larris. Ham driv med rampestrek og vil gjerne øydeleggje for Vangsgutane. Larris er rampete, lat og doven og finn på kreative pek – og difor blir han dømd nord og ne. Men kven tykkjer du eigentleg best om? Prektige Kåre Vangen som alltid gjer det som læraren seier, og heller ikkje går av vegen for å sladre og tyste på andre når det byr seg eit høve? Det finst mang ein vangsgut, av begge (alle?) kjønn: Eg skal varsko ho mor om at du bantes! Eg skal seie til læraren at du geipa bak ryggen hans! Det er ikkje lov å stupe her! Det er ikkje sunt å ete smågodt! Og som vaksne held vangsgutane og -jentene fram med å vere vangsgutar og passe på at vi andre gjer det som rett er. Hevar moralske peikefingrar mot dei som ikke syklar til jobben, ikkje et fem grønsaker om dagen, ikkje går tidleg heim frå fest. Røyst når det er val, hiv ikkje plast, kjeldesorter og tukle ikkje med knallfenghetter!
Mens Larris, derimot… Vi kan aldri få nok larrisar.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

I nattmorgonskodda

//Attani blautmyralandet

Grov dei opp grøfter

Slepa på gråstein

Bortanfor storsteinatstykkjet

Vaks det ein mur

Skoddeheimsmuren

I morgonlysdis

//Tekst og foto: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Hvordan skal vi forstå krigen i Syria?

Av Terje Alnes.

Det er feil å betrakte krigen i Syria som et folkelig opprør mot en diktator. Det er ingen borgerkrig, men et lenge planlagt angrep, …

Hvordan skal vi forstå krigen i Syria?

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

GAMMALBÅTEN

Foto: Eva C. Hildal

Vi har fare fint åt
med gammalbåten
Nymåla er han
og dugeleg bunnsmurt
God for mang  ei ferd
og meir enn eitt varp
I maksvér
på heimsjøen

No ligg han forsvarleg
fortøyd på land
I sommar
vart det ikkje om
at han kom på sjøen
Yamaha-en står i naustet

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Klassekamp eller identitetskamp? Svar til Elling Borgersrud.

Klassekamp eller identitetskamp? Svar til Elling Borgersrud.

Klassekamp eller identitetskamp? Svar til Elling Borgersrud.

Rapperen Elling Borgersrud (EB) gikk hardt ut på banen og hevdet at steigan.no «er rasistisk», at «Pål Steigan ikke er kommunist, men rasist» og han oppfordret til boikott og blokkering av steigan.no. Dette var så ytterliggående påstander at vi tilbød ham å begrunne dem i en artikkel på steigan.no. Det har han nå gjort og vi har publisert artikkelen her.

— Les på steigan.no/2020/07/klassekamp-eller-identitetskamp-svar-til-elling-borgersrud/

Av Pål Steigan

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Finsk friluftsteater

Tankene vandrer noen år tilbake i tid. I de dager hadde jeg et blaff av interesse for nordisk samarbeid. Slik gikk det til at   jeg i stort alvor dro  til byen Jyväskylä i Midt-Finland på finskkurs. 

Frikuftsteater, ofte kalt spel, er i vinden som aldri før, smittevernvennlig som det er. Da kan det kanskje passe med et nesten helt sannferdig, ukorrekt tilbakeblikk.

En flott sommerkveld  ble kursdeltakerne invitert  til sommerteater – friluftsteater-oppsetning med en amatørtrupp fra en liten landsby i nærheten. 

«Täälä Pohjan täden alla» het stykket, på norsk «Under polarstjernen», og var skrevet av ingen ringere enn Väinö Linna.

Scenen var et lite torp på et idyllisk nes ved en innsjø noen mil utafor byen. Det krydde av lokale skuespillere. Noen av dem hadde endatil forseggjorte husmannskostymer, slik at vi skjønte hvem som var med i stykket og hvem som bare var kommet for å se på. 

Og det var sommer og det var varmt. 

Ettersom vi alle – en del praktisk talt håndplukka, godt voksne nordmenn, dansker og svensker – hadde gjennomgått et to ukers finskkurs, sponsa av Nordisk ministerråd, stilte vi lydige opp til mellomfolkelig kulturkonsum i den lyse sommerettermiddagen. 

Kursdeltakerne var inndelt i grupper etter bakgrunnskunnskaper, nivå og formodet vett og forstand. Vi førsteklassingene  i Ryhme Yksi (Gruppe En)  ble tilvist  plass på fremste benk i friluftsteateret, formodentlig for at vi i det minste skulle få med oss litt av  handlinga – og for at lærerne skulle se oss.  Gruppa vår besto, utenom meg, av en lastebilsjåfør fra Bogen, en hestemegler fra Akureyri og en lett forvirra arbeidsmarkedsbyråkrat  fra København.

Vi i Ryhme Yksi  lo høgt og støyende da en hest plutselig  kom prompende inn på scenen. Hesten var blakk. Det var forresten jeg også, etter en runde på byen kvelden før. 

Da de skjøt med rødplast borti blåbærlyngen, rekna vi med at det var vinterkrig, sjøl om humla suste og kleggen beit den ettermiddagen. 

Vi hadde med oss niste som vi drakk av, for kvelden kom til å bli lang. 

Ved sida av meg satt  dansken. Han hadde med seg noe skikkelig oppkvikkende gammaldans, som vi nøt med forsiktighet og stil, for bak oss satt en svenske fra Ryhme Kaksi (Gruppe To). Han het Niska, var rotarymedlem og FPR (det er: Fenrik På Rep), og vi  frykta for at  han skulle sladre til læreren.

Vi hygga oss kraftig der vi satt på de komfortable furustubbene våre. Dansken og jeg  tok oss tid til å drøfte verdensproblemer.  Han kunne fortelle at  vi ville få en separatistbevegelse  i Nord-Norge innen utgangen av 90-tallet.  Jeg har sjelden truffet et så synsk  menneske som ham. 

Imens  hadde teateret gått sin gang, helt til der hvor lensmannen kommer inn på det stakkarslige tunet i en liten Chevrolet  lastebil, okerfarga, som veteranbilklubben i Jyväskylä hadde klart å sveive  i gang for anledninga. 

Og finnene huja og ropte «Horra!» 

Men da lensmannen hadde arrestert den arme Aleksii Koskela den eldre, åndet amerikaneren ut, slik at aktivistene fra   Bygdefolkets Krisehjelp  lettvint tok lovens lange tarm igjen borti vierkrattet –  stikk i strid med både manus og forventninger. 

Det blei tilløp til pipekonsert blant den yngre delen av publikum da massene på scenen – i stedet for å rive den forgjelda bonden ned av lasteplanet under seiersrop og rød fanevifting – ga seg til å skuve på chevvy’en til de endelig fikk den i gang, og forfølgelsesscenen kunne fortsette uforstyrra.  Mens svenskene på Ryhme Kaksi (Gruppe To) bælja og vifta med de tåpelige små skyggeluene sine. 

Lastebilsjåfør Sixten, derimot,  hadde gjennomskua det heile. «Skitt i forgasseren», sa han på sitt nylærte finsk, som nå var nesten flytende. Og  svor. 

Hvordan det gikk med storyen til slutt, fikk jeg aldri vite. 

Mens de holdt på med å forestille en primitiv  standrett, kom en annen kursdeltaker, folkepresten Abel fra Kiruna-traktene, smygende framover mellom benkene. Han foreslo kjettersk en diskret retrett til en idyllisk sauna i nabolaget –  i den hensikt å nyte noen kalde pils i all anstendighet. 

Og moro ble det. Og forbrødring. Og forsøstring og kulturutveksling over landegrensene. 

Over oss kneisa den stolte hoppbakken til Matti Nykänen, Laajavuori. Få husker vel Nykänen i dag. Blant de finske vinteridrettsutøverne var han en førstemann. Vodka sto ikke på dopingslistene  den gang. Ikke øl heller. Det heter  sikkert noe rart på finsk, det også, som ingen dopingkontrollør klarer å stave.

Nå skulle sjølsagt denne historia ha endt med at vi ble tatt i dopingkontroll og heimsendt i vanære.

Men alle sto og kunne dra heim i triumf – med  diplom.

På heimferden, like øst for  Waasa, husker jeg at Fiat’en min begynte å lekke kjølevæske. På en enpumpes bensinstasjon prøvde jeg å få assistanse, men forgjeves, siden kurset ikke hadde lært meg det lokale ordet for «kjølevæsketetningssement».

I stedet stanset jeg ved vegkanten og bega meg til fots bortover den østerbottniske prærien, til en kornbonde hvor jeg aller nådigst ba om vatn. Men han skjønte svensk, og faren hans hadde vært i de kvite slakterstyrkene til Mannerheim i 1917, etter medaljen i entreen å dømme. Da jeg hadde gått de par kilometrene tilbake til bilen med lua full av vatn, oppdaga jeg en sildrebekk like ved bilen, på den andre sida av vegen. 

Finsk friluftsteater ca 1987. Foto: Torstein Finnbakk

 

2 kommentarer

Filed under Feature

Naustet

Naustet
hans onkel Bergvald

på Roparneset
vart forma og designa etter
rekveden sin struktur og arkitektur
og vaks fram i harmoni
med sørvestvintrane
Her lagra han
sildekasser og hesjestreng
Vindusrammer funne på rak
og nesten sjøsettande bruk
Oljehyr
og nyttige syredunkar
til fløyt
Her samla han metervis med rør
til vassleidninga
som aldri var noko av

Den fjortenfots heksbåten
låg kvelva utfor veggen

Foto: Eva C. Hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Kampdag

Vi var vant til å ri

same dagen vi sala

 

I fjor ropte vi

frå dei høgaste toppane

og gynga frå den øvste greina

 

I år spør vi

om lov

til å synge 

på altanen

1. mai 2020

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

GATE I SKRÅTT LJOS

Foto: Eva C. Hildal

 

 

 

 

 

Folk slentrar
i gata
Skrått ljos
over fallande lauv
Løparen spring lett forbi
Ein dag
skal vi kome heim

Foto: Eva C Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

SKOTTLANDS LYSESTE HODER

Noen frie gjendiktninger etter den skotske poeten, musikkartisten, humoristen og multikunstneren Ivor Cutler. Cutler opptrådte blant anna i Beatles-filmen «Magical Mystery Tour». Disse tekstene mine ble første gang publisert i tidsskriftet Albatross nr. 4 1990, hvor Magnar Mikkelsen var utgiver og redaktør.

SKOTTLANDS LYSESTE HODER

— Skottlands lyseste hoder kommer fra silda, sa bestefar. 0g vi nikka, enda vi ikke skjønte bæra. Innimellom, for moros skyld, leika vi med sildehodene; klebrige og beinete saker, uten plass til noen hjerne – og med et begjærlig uttrykk i den smale soprankjeften.

En gang, ei vinternatt, løfta jeg lokket av søppelbøtta, og der; et kjølig, blått lysskjær i mørket. Så bestefar hadde kanskje rett.

For a være sikker på at vi skulle få i oss den mest intelligente silda, fiska han i elveosen. Der satte han opp et skilt hvor det sto: «Lesedyktig sild: Denne veg», under overflata, akkurat der strømmene møttes.

Silda, rødøyd etter all lesinga, passerer, leser plakaten og blir vár brakkvatnet, mildt og godt for øynene. Enda et par fot, og den oppnådde vennskapelig sameksistens med manillagarnet og en meningsfylt bisettelse. 

Det eksisterte bare en måte å tilberede sild på: Å bake den inn i en deig av graut til overs fra frokosten, og legge den på ei rist tvers over glørne i grua. I løpet av sekunder spredte det seg en tjukk aroma, som snodde seg langsmed veggene. Vi la oss ned og sikla på gulvmatta. 0g dessuten var lufta friskere der. Tida gikk. Etter nøyaktig tjuefem minutter sprakk deigen, og krafta syda fram med et lykkelig fizzz. Vi åt skorpa først, for å ta brodden av matlysta, slik at vi kunne nyte silda med respekt, hvilket vi også gjorde, beina inkludert.

Etter middag, når en skulle gå ut fra at silda var begynt å virke, blei vi eksaminert. Vi måtte

kjenne verbenes grunnformer, på latin, gresk og hebraisk. I geografi måtte vi ramse opp de fem største byene innafor tekstilindustrien i Midt-England, og i historie måtte vi gjøre rede for utviklinga av kloakksystemet i Glasgow.

Ingenting kan sammenliknes med Skotsk utdannelse. Man blir for alltid stående i ubotelig gjeld.

Hodet mitt er fremdeles fullt av uregelrette verb. 

 

APPELSIN

En dag kom far heim med et appelsin. Det var første gang vi så noe slikt.

Vi fletta skallet med fingrene 0g inhalerte dufta av Middelhavet. Den kvelden, etter silda, samla vi oss for å se på. Det var fantastisk å følge med på hvor kresent de knoklete

fingrene hans kjæla for den glødende globen. Han visste instinktivt hvor djupt han kunne trenge inn med kjøkkenkniven. Vi blei hypnotisert av den utenlandske aromaen –  munnen rant over av spytt. Pusten gikk fort og opphissa.

Sakte skrella han stykke etter stykke av skallet, for å åpenbare tette, saftfulle stykker, som var bøyd inn mot sentrum i fryd over sin forestående fruktbarhet, med kraftens tråder hengende i sønderrevet smerte.

– O saftige frukt, måtte du havne i munnen min snart, ba jeg.

-Tvi for å svelge den først, kviskra søstra mi, som elska å tygge med åpen munn. Mitt sjokkerte barnesinn fant ikke ord. Hvordan kan ei jente være så grov? Et lite sekunds tilfredsstillelse, en tynn ettersmak, og ingenting — knapt et minne. 

Er det på den måten en skal smake? Var det noe som feila meg?

Skulle en gulpe i seg livet? Det var alltid mer å ta av.

Men disse tankene nådde bare til overflata som ei bleik uro. Det var søstra mi sitt forsøk på å trampe på gledens skjøre blomst. 

Far trykka inn tommelen og vrei båtene fra hverandre. Det var akkurat en til hver. Mor rista smilende på hodet, til vår lettelse.

– Jeg er litt utafor, mumla hun.  

Jeg la min i vinduskarmen, dro skinnet av med grå negler. 0g så, sakte, en etter en, slikka jeg i meg de avlange båtene. 

En eller annen sto bak meg og smatta på fingrene sine. Det var søstra mi, som smilte, hoverende, ertende. Med et fortvilt skrik samla jeg ihop det som var igjen, 0g svelga det fort, mens jeg frykta for å ødelegge gleden. 

Så falt jeg ned på gulvet og gråt bittert. Jeg følte meg mishandla, og sørga over tapt uskyld. Hjernen min registrerte at all nytelse skulle gis og tas med kjærlighet.

Photo by Max Hermansson on Unsplash

Skottland. Foto: Max Hermansson på Unsplash

/////

Flere gjendiktninger etter Ivor Cutler
Noen av Torsteins uautoriserte gjendiktninger fra Ivor Cutlers bøker «Private Habits», «A Flat Man», «Large et Puffy» og «Many Flies Have Feathers». Første gang publisert i tidsskriftet Albatross nr. 4 1990.

 

 

Da jeg steig inn

     i Himmerik

     snubla jeg i teppet

     og måtte be

     om forlatelse

 

En lener seg bakover

     i stolen –

     men bare dersom den

     har rygg – som skal hindre

     at en lener    

            seg bakover

     Ryggløse stoler

     – også kalt krakker –

     er ikke brukbare til annet

     enn å lene seg forover

     eller til å sitte

     rett opp-og-ned

    

Egentlig skulle en tro

     at folk som virkelig ønsker

     å lene seg bakover

     helst ville foretrekke krakker

     To baller

     trilla nedover

     en bakke

     Den ene landa

     på sida

     Den andre ble

     liggende opp-ned

    

     – Hvem der?

     – Frøken Fløyelslipp!

     – Hva vil du?

     – Bli kysset!

     – De veit jeg kan ikke fordra fløyelssmak!

     – Greitt. Jeg skal ta på noe tjukk, feit

     leppestift.

     – Det blir jo som å kysse to vokslys

     på tvers!

     – Hva skal jeg gjøre da?

     – Ingenting, går jeg ut fra. Eller finn deg en type

     som liker å kysse fløyel.

     – Jeg har prøvd det. Men de vil heller ha

     ekte fløyel.

 

Sjølinnsikt

Mor mi visste hvem hun var.    

– Jeg er den jeg er, skreik hun rundt i heile huset, og daska til oss med golvtua, for å være viss på at vi forstod henne. Vi ble sittende på pottene våre, mens vi laga intelligente lyder og så rådville ut

    

Om brystene dine

     er tunge, vil du

     gå på trynet

     om du ikke

     har på deg ryggsekk

    

Hodet på spikeren

Hodet på spikeren er uregelmessig. 

     Det samme gjelder spissen – og stammen. 

     Det er alt

     som er ved en spiker.

     Spikrer er sløve saker.

         

Gjerdesmutten

Gjerdesmutten smatt fram og tilbake

     inni kattekjeften, på leting

     etter utgangen. 

     – Vent til jeg kommer heim, tenkte den. 

     – Da har jeg

     virkelig noe å fortelle.

       

Landsens dør

En mann banker på et tre

     Treet åpner døra si

     Mannen stiger inn og døra

     lukker seg

     Far min var slik

     Han gikk ut på landet

     og banka på et tre

 

Heile tida

Hvis vi grov hull

     gjennom månen

     kunne vi hatt lys

     heile tida

     Sola

     ville skinne

     igjennom

     om natta

    Hvis all corn flakes’en

     i Amerika blei fløta

     søraustover fra New York

    

Hvis alt sukkeret

     på Cuba blei frakta

     nordvestover

     Hvis all tørrmelka

     i Europa

     blei blåst vestover

 

Hvis alle ungene i verden

     blei lempa

     ut i Atlanterhavet –

 

Ikke

     mange fluer

     har fjær

    

 Jeg kan se nakken til Abie

    Jeg kan se 

     Nakken til Abie

     Der han ligger

     på bakken og snøfter.

     Svarte fluer

     Vandrer omkring

     På den bare issen hans.

 

Flammene speiler seg

     i knærne hans.

     Den kvite himmelen

     Er et usselt laken

     Til å dekke

     Såra hans med.

     Du kan se 

     Europavegen

     Om  du løfter

     På hodet

     Og kikker

     Over blodet.

    

En horde fluer

     med svarte fjær

     landa lydlaust

     i vinterdagen

     og 

     åt opp avlinga.

    

     Jeg høster 

     som jeg sår.

     Andre 

     sådde åkeren min.

     Jeg høster

     det óg.

     Dette er miraklet

     og

     spenninga i livet.

     Maskene

     til

     de som eide åkrene

     jeg

     sådde

     duger

     bare til

     å henge omkring

     og glane.

    

     Far min hadde

     engang 

     samkvem

     med en isbjørn

     i Canada.

     Om

     du spør ham,

     vil han,

     nekte for dette.

     sjøl om han ikke blir overraska,

     – Canada?

     kommer han til å utbryte

     med dempa røst,

     for å

     vinne tid.

    

 Stor mus

     har

     store tenner

    

Om alle

     likte alle

     ville det

     ikke vært noen igjen

     til noen

     andre

    

En fugl 

     flyr

     på himmelen

     med vingene

     inntil kroppen

     Nebbet

     kysser

     vinden

    

Sokken min

     er

     på foten min

     Sokken min

     er i skoen min

     Hvordan kan den

     både være

     to ulike steder

     og i to

     ulike tilstander

    

Sokker

     er sluere

     enn

     de ser ut til

 

Jungeltips – Dødsbie

     Blir du bitt av dødsbia, så bit

     igjen. En rekke alkaliske anti-

     stoffer vil da bli frigjort, som du kan

     spytte på såret, for å nøytralisere det.

     I tillegg får du nyte tilfredsstillelsen av å 

     å bite den vesle hårete kroppen i to.

    

Sandstein

Han sprang rundt hjørnet med et stykke sandstein og satte seg på en krakk. Hun løp opp trappa og tømte potta ut gjennom vinduet. Han lot som ingenting hadde hendt, med en bit toalettpapir i håret.

I det minste var sandsteinen tørr.

    

 Seks nagler

En mann spikra en støvel fast til et tre.

 Han brukte seks nagler. De gikk lett inn, for det var nesten blitt vinter. Støvelen var en advarsel, men folk flest overså det. 

     – Jeg trur det er moderne kunst, kviskra ei gammal fillete dame. 

     – Jeg elsker lær, smilte en fotballspiller.

    

Knickers

 

Jeg kjøpte meg  knickers, 

     men de var ubehagelige og kalde, 

     så jeg ga dem bort den til ei dame.

     Ikke rart at de er billigere enn

     kortbukser.

 

 

    

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Fødd 1952

Eg minnest

vintran heime

– men mest våran

den tida vegan

vart hengemyre

og Marshallhjølpa

va ei gul vegskarpa

Utdrag fra Torstein Finnbakk: «Fem stjerne blenk»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Korn

Gylne aks 

vaiar i vinden

Under ein

stålgrå himmel

Utan korn

låg alle landa

aude

Foto: Eva C. Hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Nystua

Foto: Eva C. Hildal

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter at øverstua brann
Bygde bessmor og bessfar
nerstua
Av vatn, sand og sement

Romsleg vart ho ikkje
Men bislaget låg i le

 

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Der vargen trekker

Dette er beretninga om hvordan 900 ivrige deltakere i Vargtrekket tråkket seg over fjellene fra Bleikvasslia til Korgen, en minneverdig marsdag i året 1993.

Vargtrekket eksisterer ikke lenger. Det var et 30 km langt turrenn mellom Bleikvasslia og Korgen i Hemnes  kommune. Rennet ble arrangert et trettitall ganger. Første gang i 1979, (foreløpig?) siste gang i 2018. Her gjengir jeg en reportasje jeg skrev som journalist i Rana Blad, 24. mars 1993.

 

 

 

 

PS! Etter 27 år oppdaget en observant (?) leser at jeg hadde gått i surr mht navnene på matstasjonene i 1993. Utilgivelig, men akk så vanskelig å korrigere!🤣

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om motstandskamp, et treskeverk og mye annet

Av Torstein Finnbakk

Geriljasoldat,
sammen med
Peder Furubotn

Hans Møllersen (1919-2000) fra Rana var en av de få som kunne bringe øyenvitneskildringer fra Peder Furubotn sin geriljabase i Hemsedal. Møllersen hadde eventyrlige og nervepirrende opplevelser som kurer og grenselos under okkupasjonen, og han overlista Rinnans provokatører. Et treskeverk spilte ei viktig rolle i det illegale arbeidet. Over 70 år seinere dukka det samme landbruksredskapet uventa opp igjen.

– Nei, dette bærer
langt ut på
viddene!

Vi satt benka i sofaen på Englia i Rana.  Ingeborg Møllersen serverte kaffe og smørbrød, og praten var allerede i ferd med å finne sine egne veger.
– Jeg skulle jo egentlig ha vært død! sier Hans plutselig, med en høg latter.
Foranledninga til utbruddet var det standardspørsmålet som man gjerne stiller når folk er tippet over de 70:

– Og du er frisk?
– Jeg ble så sjuk som jeg aldri har vært. Jeg ble innlagt på Selfors… Ja, jeg veit da fan hvilken etasje det var… Til slutt måtte jeg mates med sånn slange, intravenøst. De sendte meg til Mosjøen, og det va omtrent som de stakk høvet mett inni i en sementblander.
– Computertomograf?
– Ja… De hadde spretta meg opp herifra og ned. Han viser med fingeren, fra brøstkassa og ned.
– De fant jo ut at jeg var full av kreft. Det stod pinadø tre doktrer utover meg, og de var helt enige: – Tusenvis av kreftceller. Ingenting å gjøre. Det er bare å sy igjen . Men for ordens skyld hadde de tatt noen prøver og sendt til Radiumhospitalet. Og plutselig kom resultatet. Jeg hadde ikke kreft, men var full av tuberkulose. Jeg ble kjørt i ambulanse til Bodø. Da var jeg bare delvis ved bevissthet. Men det tok bare tre dager, så begynte bedringa. Etter ei uke satt jeg i senga.
Aldri, verken før eller siden, har jeg vært så nært dauen.
Og det sier ikke lite, for Hans Møllersen er blant de som har vært med på mangt.
Det er velkjent at han var en framtredende og dristig motstandsmann under krigen, riktig en kaldfisk, og kommunist på sin hals. Det er også kjent at han i 23 år satt i kommunestyret for NKP, og at Brødrene Møllersen i si glanstid var blant de største anleggs-entreprenørene i landsdelen.
Når et slikt menneske skal intervjues, er det utallige saker som kan være utgangspunktet. Man veit aldri hvor man havner hen.
Han forteller utførlig om oppveksten sin på Englia, som eldstemann i en søskenflokk på fem. Faren var gruvearbeider i Mofjellet – og kommunist, samtidig som han dreiv gardsbruk.
En usedvanlig pliktoppfyllende gruvearbeider. Han var formann i Mofjellet Grubearbeiderforening i ganske mange år. Jeg skal vise dere her. Han henter et bilde av foreningsstyret ute i gangen. – Han la ikke lauvblad imellom, sier han om far sin.
Han hette Hans, han og.
– Det var mye slit, og lite søndagsskole, sier han om oppveksten sin. – Men på tross av at eg arbeidd jævla hardt mens eg va kørv, så ha eg ikkje hatt nån fare av det. Eg ha hatt god helsa.
Det er uunngåelig at vi nærmer oss krigen når vi snakker med Hans Møllersen. Han var 21 år i aprildagene 1940. Han hadde en onkel som var militær. Av denne ble han advart mot å melde seg frivillig.
– Det var for mye rot, sa han.
I stedet begynte Hans på Nordlandsbanen, fram til han fikk seg ei erklæring fra herredsagronomen om at han trengtes heime på garden. Det var nesten umulig å få slutte på jernbanen uten ei slik erklæring.
Dette var innledninga til det illegale arbeidet som Møllersen var i ledelsen for. Det var blitt danna et utvalg for å ta seg av faglig-politisk virksomhet under jorda.
– Vi dreiv med illegalt arbeid og rekognosering, for å si det forsiktig, fra Tysfjord til Mosjøen. I ledelsen var vi bare kommunister. De som ikke var det, ble det.
Men alt dette k a n du ikke skrive, sier han plutselig. – Då kjem du kje heim før seint på kvelden!
Dette blir etterhvert et omkvede i intervjuet, som undervegs tar mange sidespor, for allikevel alltid å vende tilbake til utgangspunktet.
Våren 1943 blir den unge Hans Møllersen sendt som kurer til Oslo, først til ledelsen for Norsk Arbeidsmandsforbund. Så enda lenger inn i farligheta.

Om Furubotn og et treskeverk

– Det ble spørsmål om å ta en tur til Hemsedal. Det var der selveste Gubben holdt til, han Furubotn.
For de av våre lesere som nå ryster uforstående på hodet, kan kort repeteres at Peder Furubotn var den legendariske lederen for de norske kommunistenes aktive motstandskamp under andre verdenskrig.
Turen oppover til Hemsedal var en sak for seg, som vi i her ikke kan dvele lenge ved.
Men det hadde vært et svært nazimøte i Oslo, og på turen ble Hans pent nødt til å samtale med sine medpassasjerer, for det var ei lang reise og trangt om plassen.
I lomma hadde han med seg enda ei erklæring fra denne herredsagronomen heime. Der stod det at han var på reise for om mulig å kjøpe inn treskeverk til ranværingene.
– Så eg gjord meg tåpen og spurt de der nazistan om dem visst nån stan å få tak i treskeverk. Ja, e du fan, sier han med ettertrykk.
– Nei, du kan ikke skrive alle disse detaljene. Da blir du aldri ferdig!
I Hemsedal ble den unge ranværingen ført til Peder Furubotns geriljabase, som lå i ei setergrend inne på fjellet. Han anslår det til å ha vært over førti motstandskjempere der på den tida, med væpna vaktposter og det hele.
– Og det ble stor holloi da de hørte at jeg kom fra Rana. For dette var akkurat under den store opprullinga av Majavatn-affæren. De var i sterk tvil om de skulle la meg få lov til å reise heim igjen. Sjøl mente jeg at treskeverk-fullmakten skulle holde som skalkeskjul, men det ville den jo ikke ha gjort, hvis jeg hadde blitt stoppa.
Mens jeg var der, kom det ei dame dit som hadde vært på et illegalt NKP-møte hvor selveste Rinnan hadde klart å komme seg inn.
På turen til Hemsedal reiste jeg for øvrig sammen med han Gauslo, som ble skutt fjorten dager seinere, da tyskerne hadde stor-razzia mot Furubotns leir.
– De kom med 4 000 mann da de slo til. Furubotn berga seg på hengende håret. Han sa til meg at det var flaksen som berga han.
Møllersen kom heim heilskinna, før razziaen. Men det var nok på hekta. Han berga seg på utrolig vis gjennom Trondheim, hvor det herska unntakstilstand, og hvor han fikk overlevert de viktige meldingene han hadde med seg.

Mange år seinere, i juni 2019, får journalisten en telefon. Det er Per Jakob Hansgård fra Ytteren i Rana. Han kan fortelle at treskeverket som var Møllersens dekkhistorie befinner seg i god stand på låven hans. Det ble bestilt av kureren, men på grunn av lang leveringstid kom det ikke fram til Rana før krigen var over, antakelig til heredsagronomens fortvilelse. Og siden har maskinen stått der, tørt og godt lagret.

Treskeverket befinner seg i fin form den dag i dag. Foto: Per Jakob Hansgård

I Rana foregikk motstandsarbeidet for fullt. Den faglig-politiske motstandscella hadde ikke på noe tidspunkt organisatorisk tilknytning til Heimefronten, og Møllersen er den dag i dag helt klar på dette punktet:
– Den norske etterretninga mangla konspirasjon, og her på Mo rakna det for dem flere ganger. Vi visste om forbindelsen mellom Mo og Mosjøen, og visste at det kom til å gå galt etter Majavatn-affæren.
Han nevner Petter Gruben-saka spesielt. Razziaen da den unge motstandsmannen ble skutt, og der man arresterte folk etter startlista til et skirenn, hvor svært mange motstandsfolk hadde deltatt.
– Da jeg hørte at han Holger, minstebroren min, var dratt i veg for å starte i det famøse skirennet, drog eg straks i veg og klappa tak i trøya hans.
Men det var for seint. 17-åringen starta likevel – og ble arrestert og sendt til Sachsenhausen.
– Det var en tragedie for seg, sier Hans.
– Men no e eg så langt på viddan at du kjem deg aldri heim!
Vi skal likevel fortelle om hvordan den unge ranværingen målbandt de to Rinnan-provokatørene som kom til Englia, listige som slanger.
– Jeg hadde sett at de kom hit i en fremmed bil, og påkledninga deres røpa også at noe ikke stemte. Jeg sa til fader’n at han fikk gå og legge seg, så han ikke kom i kontakt med dem. Sjøl satt jeg akkurat ved kjøkkenbordet og lappa kominger – komager – ja det er jo ikke sikkert at dere vet hva det er?
De var yderst høflige, og kledd som byfolk.
– Hva holder du på med? spurte de, og eg førklart at eg lappa kominga. De hadde jo aldri vært borti noe slikt, så det vart ei lang utredning om det der komingstellet, om huder og garving og skinn og lær. Ja, det var jo veldig interessant… Men etterhvert forstod jeg på dem at de ble urolige -. Den ene tok så opp et papir, med signaturen hans lensmann Pleym, og de spurte om jeg kjente skrifta. Ja, jeg gjorde jo det, for det var jo lensmannen i Nord-Rana.
Men Hans var snart med å tilføye at en slik øvrighetsperson ikke hadde særlig høg stjerne der i huset. Han smurte tjukt på med ei historie om at lensmannen pleide å være på Hammeren på fest. – Og når han kommer hit etterpå, legger han seg i vedskøtet vårt og sover ut rusen, til presten er gått av stolen, fortalte jeg dem, og ga inntrykk av at dette likte jeg dårlig.
De ble sittende der, og stadig var vi innom denne kominglappinga.
De prøvde å lokke den troskyldige bondegutten med svartebørsvarer og tobakk. Og kanskje frøs han litt på ryggen da de flere ganger kom inn på hvor nært det var til Sverige. Det var ikke mange dagene siden han var kommet tilbake fra en kurertur, helt til Stockholm, og det var ikke få flyktninger han hadde loset over fjella til nabolandet.
– Så sa de at det kunne vært ideelt å ha en radio her, men da svarte jeg dem at jeg abonnerte på Fritt Folk, og holdt meg orientert gjennom det.
De to måtte forlate Englia, uten å ha fått et eneste påtak. Det fikk de forresten heller ikke de andre stedene hvor de prøvde seg her i Rana. Etterpå dro de samme to karene til Lurøy, og rulla opp hele motstandsarbeidet der.
Dette var bare en flik av den nervepirrende hverdagen under okkupasjonen for disse dristige Rana-ungdommene. Det var mange andre ingredienser, som vi ikke kommer inn på her: meneskesmugling, illegale aviser, treningsleir i Kåtaviken i Sverige og andre vågale sysler.

Hans Møllersen (nr. 2 f.h.) sammen med andre motstandsfolk i trening i Kåtaviken i Sverige under 2. verdenskrig. Foto: Privat

Han fikk rett. Vi kom uunngåelig ut på viddene. Intervjuet har allerede sprengt sine rammer, og gått ut over den lusent tildelte spalteplassen. Skulle vi ha hatt med alt han ville fortelle, ville det ha blitt en hel føljetong.
Etter krigen var brødrene Møllersen med på å bygge opp det nye Rana, og vel så det. Større og større oppgaver. Større og større bygg: administrasjonsbygget på Jernverket, Revelheigata og alle blokkene på Selfors. Ja, også i Lofoten og i Salten, veger, tuneller, dreiv brødrene. Stadig var Hans Møllersen like standhaftige i sin kommunistiske overbevisning, tross McCarthy-tider, tross sine over 100 ansatte arbeidere.

– Var det ikke vanskelig å både være kapitalist og kommunist. Og hvem var det som reagerte mest, arbeiderne, andre kapitalister eller andre kommunister?
– Det var til sine tider et stort problem. Eg veit då fan ke som va verst.
Jeg var ettersøkt av de innafor NKP som ville knekke meg som politiker. De var fire mann fra sentralkomiteen her for å ta meg, sier han og flirer. – Jeg er fremdeles oppegående og har medlemskapet i orden. I dag er jeg både formann og kasserer i Rana NKP.

Av Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

I botn og grunn, som det heiter

La det vere sagt med ein gong: Eg har mine grunnar til å skrive dette.

Med andre ord: Eg har min eigen, skjulte agenda. Men dette inseratet er først og fremst eit bidrag til grunnforskinga – ein forsømt disiplin.

I boka «Den tvilsame tvillingen» av Mark Twain heiter hovudpersonen Kjøtthue Wilson. Namnet fekk han ein gong han gikk i land frå lokalbåten. På kaia fekk han auge på eit redselsfullt stygt beist av ein hund. Wilson peika på kjøteren og ytra omtrent følgjande: «Skulle ønske eg åtte halvparten av det dyret.» «Kvifor det? » «Fordi då ville eg avlive min halvpart», svara Wilson. Sidan meinte folk at han ikkje var spesielt glup – eller djup, som det også heiter. Med andre ord: Han blei stempla og plassert i lag med dei grunne i verda.

Det er ikkje spesielt problematisk med dei grunne som allereie har kome ut av skapet. Vi veit kor vi har dei. Verre er det med den  skjulte grunnheita – ofte kamuflert som djupheit. Blant utøvarane av kamuflert grunnskap er bablarane dei verste, dei som strør om seg med standardutsegner som «Ting tar tid», «Vegen blir til mens ein går», «Ein må sette tæring etter næring» og «i forhold til». Om den slags tyt ut av kjeften på folk, ønsker eg ofte at dei heller kunne ha synleggjort grunnheita si med for eksempel å tale om det fine veret vi har fått – eller rett og slett konversere om korleis ein gjeldar ein gris.

Spør du eit djupt menneskje, som ser ut til å ha falt i djupsindige tankar, om kva det funderer på, kan svaret vere «Eg grublar på kva vi skal her nede.»

Spør du derimot eit grunt menneskje, som ser ut til å ha falt i djupsindige tankar, om kva det funderer på, vil det til dømes svare: «Eg trur eg ska gang å pess.»

Forsvaret er ein etat kor dei grunne har det godt. Førstegongstenesta er faktisk det einaste høvet vi får til å lære oss noko så samfunnsnyttig som å stå i grunnstilling. Ein i troppen vår på rekruttskulen stilte forresten følgjande spørsmål til troppssjefen: «Ke vi ska gjær når vi bi nesten fri for skokrem?»

Eg minnest at vi hadde ein sambandsoffiser som vi slett ikkje mistenkte for å vere nokon uoppdaga åndshøvding. Derfor skvatt vi ein smule då han i ein time om felttelefonien sine mysterium starta førelesninga slik: «Eg har en filosofi: Kveil og merk!»

Ein bør og merke seg den livsvisdommen som ein bonde heimefrå ga uttrykk for: «Eit langt liv ha lærdd meg  at ska du jagæ sauen uinnæ lainne, så lyt du kom deg på øversiæ a dem.»

Eg kjenner ein hobbyfiskar. Rett nok er han akademikar, og han har vel sine grunnfag, men han vil nødig stå fram som djup. Når eg spør ham om kva det er som dreg han ut på dei store, våte viddene helg etter helg, svarar han, uutgrundeleg: «Eg har mine grunnar.»

Det kan hende han tilføyer: «Særs gode grunnar». Og om han er i det snakkesalege hjørnet legg han kanskje til: «Eg har mine heilt bestemte grunnar, seigrunnar.»

Eller som guten sa då han kika over båtripa:

«Eg trur…eg trur..» sa han med seg sjølv. «Eg trur her er djupare enn eg trur.»

 

 

Denne petiten skreiv eg for nokre år sidan. Dette er den nynorsk-versjonen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

På ytre høyre fløy sammen med Jens Stoltenberg

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein går 14. februar 2020 til angrep på vindkraftmotstand generelt og Motvind spesielt, i et innlegg hun har kalt «Motvind fra alle kanter». Hun innleder med å referere til den dystopiske filmen «The age of stupid». 

Av Christina Fjeldavli

— Les på christinafjeldavlino.home.blog/2020/02/15/pa-ytre-hoyre-floy-sammen-med-jens-stoltenberg/

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Bare en av hver!

Skuffelsen var påtakelig da sykehuskrangelen på Helgeland ebbet ut. Desto større ble gleden da jeg så en gammel kjenning dukke opp over fjellene i Vefsn: Flyplasskrangelen.

Godt, så er vi igang igjen! Nå skal snøen kostes av Drevja-flyplassen, som riktignok ikke finnes, og som dessuten for et tiår siden ble skrinlagt på grunn av tvilsomme vitenskaper som geografi og meteorologi.

Tenk så gjevt det ville vært med storflyplass i Drevja, og den skal sjølsagt være den eneste flyplassen på Helgeland, midt på Helgeland, som det heter.

For husk: Vi skal ha bare en ting av hver ting på Helgeland. Ett Helgelndssykehus, ei ferje, midt på Helgeland. Ett vegkryss, Helgelandskrysset, ei bru, Helgelandsbrua, en buss, Helgelandsbussen, en spark, Helgelandssparken, ett lokomotiv, Helgelandslokomotivet, en bussterminal, Helgelandsterminalen. Og disse skal ligge på ett sted, nøyaktig midt på Helgeland, øst, vest, nord eller SØR for Korgfjellet. Og gled dere til jul, da kommer den sentralt plasserte Helgelandsnissen. Men forbered dere på en storkrangel om hvem som skal være nisse. De fleste ordførerne i regionen vil nok melde seg på i kampen.

Helst vil vi vel også at det skal finnes bare en idiot på Helgeland, men det målet når vi aldri.

2 kommentarer

Filed under Feature

NY RESEPT

Det er blitt enklare

Å fjerne utbyttinga

I verda: 

Bruk litiumbatteri

Et hønsekjøt

Gå på vatnet

tofi-2020

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om hvorfor et reelt grønt skifte krever et systemskifte

Professor Harold Wilhite explains how our unsustainable behaviours emerged from the values of capitalism, and why those behaviours remain just so difficult to change.

https://www.sum.uio.no/english/research/blog/the-sum-blog/hal-wilhite/capitalism.html

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

“Klimakur 2030” – et program for å rasere Norge

“Klimakur 2030” – et program for å rasere Norge

«Klimakur 2030» – et program for å rasere Norge


— Les på steigan.no/2020/02/klimakur-2030-et-program-for-a-rasere-norge/

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Sitte-diktet

Det er godt å sitte
på gjerdet.
Heilt til du skal
hoppe ned og du
oppdagar at du
sit oppå ein av
staurane.

tofi – 2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Universitas

Universitas

– E ha gådd på Skogmo Universitetet,

pleide han å seie,

humoristen og rørleggjaren Svein

frå Brønnøysund.

Han gjekk bort for nokre år sida.

Han var ein kar som visste mykje, ikkje minst om hurtigruta.

Dette var før nokon kom på

den narrestreken at kvar einaste læreanstalt

i kvar einaste snobbete norsk by

skulle smykke seg med å vere universitet.

Grunnutdanninga si fekk han Svein

i grendeskolen

på Skogmo

som og er borte.

 

Grendeskole

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

VEGG

Slipa
av vind
bleika av sol,
krøkt av tid,
men står,
tett lafta,
fersk i margen

.
.
Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

UTAN TITTEL


Som ein drope i vinden
Som eit lauvblad i skogen
Som ei fjær i lyngen
Som ein dag imot vest

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

VÅR

Foto: Eva C. Hildal

 

«Hang down your head Tom Dooley…»

Ho la att augo og song,
mens ho slo på strengane
og samtidig kika ned i
Jørgen Ingmanns nybegynnarkurs.

«Hang down your head and cry…»

Ho tromma tankefullt
på Lucky Seven-gitaren
og  tenkte seg langt,
langt forbi strekkmetalltrappa,
eit kast med hovudet,
fekk lokkane
vekk frå fjeset.

Eit nytt grep,
ho  nynna lågare,
ifall dei sat og lya der inne.

Med eitt la ho gitaren ifrå seg,
kjeik vaktsamt over skuldra
før ho drog fram det kvite arket
ho hadde gøymd innpå barmen,
glatta det ut der i fanget,
las den jamne handskrifta
enno ein gong.

Det  kom så langt bortanfrå,
hadde vore så lenge på reise,
brevet.

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk Foto
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Bordet

På kjøkenbordet
var livsgrunnlaget.

Der vart grauten og flatbrødet sett fram,
og grovkaka og lefsa,
nyrørt rips og godt smør.
Til kvardags kasserollen
med uskrella, mjølne potetar.
Lettsalta torsk og flesk.
Ein sommars dag sprøsteikt auring
frå den grunne bekken.
Raud i kjøtet.

Kjøkenbordet
var midtpunktet
for ei handfull menneske
som benka seg rundt det
i ei tid gøymd bak bleike dagar.

Då han skulle ta dei første stega,
greip han
med dei små butte nevane sine
eit solid tak i bordkanten
for å heise seg opp.
For han var det
heilt utenkeleg
at det kunne velte.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@finnbakkskrivestue @tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Heim

I mange dagar

hadde vi gått.

Både hundane og vi

var svoltne

og slitne.

Så vi lægra oss der

ved stranda.

Det regna ikkje lenger.

Langt der borte

skein dei kvite fjella,

fjella våre.

.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk