Dikt: Dag Máhtenjárga Dedikert til Oslo byfogdembete ved sorenskriver Inga Merethe Vik Bakom det norske sosialdemokratietskjuler det seg, …
Bakom
Bakom
Kategori: Uncategorized
SKOTTLANDS LYSESTE HODER
Noen frie gjendiktninger etter den skotske poeten, musikkartisten, humoristen og multikunstneren Ivor Cutler. Cutler opptrådte blant anna i Beatles-filmen «Magical Mystery Tour». Disse tekstene mine ble første gang publisert i tidsskriftet Albatross nr. 4 1990, hvor Magnar Mikkelsen var utgiver og redaktør.
SKOTTLANDS LYSESTE HODER
— Skottlands lyseste hoder kommer fra silda, sa bestefar. 0g vi nikka, enda vi ikke skjønte bæra. Innimellom, for moros skyld, leika vi med sildehodene; klebrige og beinete saker, uten plass til noen hjerne – og med et begjærlig uttrykk i den smale soprankjeften.
En gang, ei vinternatt, løfta jeg lokket av søppelbøtta, og der; et kjølig, blått lysskjær i mørket. Så bestefar hadde kanskje rett.
For a være sikker på at vi skulle få i oss den mest intelligente silda, fiska han i elveosen. Der satte han opp et skilt hvor det sto: «Lesedyktig sild: Denne veg», under overflata, akkurat der strømmene møttes.
Silda, rødøyd etter all lesinga, passerer, leser plakaten og blir vár brakkvatnet, mildt og godt for øynene. Enda et par fot, og den oppnådde vennskapelig sameksistens med manillagarnet og en meningsfylt bisettelse.
Det eksisterte bare en måte å tilberede sild på: Å bake den inn i en deig av graut til overs fra frokosten, og legge den på ei rist tvers over glørne i grua. I løpet av sekunder spredte det seg en tjukk aroma, som snodde seg langsmed veggene. Vi la oss ned og sikla på gulvmatta. 0g dessuten var lufta friskere der. Tida gikk. Etter nøyaktig tjuefem minutter sprakk deigen, og krafta syda fram med et lykkelig fizzz. Vi åt skorpa først, for å ta brodden av matlysta, slik at vi kunne nyte silda med respekt, hvilket vi også gjorde, beina inkludert.
Etter middag, når en skulle gå ut fra at silda var begynt å virke, blei vi eksaminert. Vi måtte
kjenne verbenes grunnformer, på latin, gresk og hebraisk. I geografi måtte vi ramse opp de fem største byene innafor tekstilindustrien i Midt-England, og i historie måtte vi gjøre rede for utviklinga av kloakksystemet i Glasgow.
Ingenting kan sammenliknes med Skotsk utdannelse. Man blir for alltid stående i ubotelig gjeld.
Hodet mitt er fremdeles fullt av uregelrette verb.
APPELSIN
En dag kom far heim med et appelsin. Det var første gang vi så noe slikt.
Vi fletta skallet med fingrene 0g inhalerte dufta av Middelhavet. Den kvelden, etter silda, samla vi oss for å se på. Det var fantastisk å følge med på hvor kresent de knoklete
fingrene hans kjæla for den glødende globen. Han visste instinktivt hvor djupt han kunne trenge inn med kjøkkenkniven. Vi blei hypnotisert av den utenlandske aromaen – munnen rant over av spytt. Pusten gikk fort og opphissa.
Sakte skrella han stykke etter stykke av skallet, for å åpenbare tette, saftfulle stykker, som var bøyd inn mot sentrum i fryd over sin forestående fruktbarhet, med kraftens tråder hengende i sønderrevet smerte.
– O saftige frukt, måtte du havne i munnen min snart, ba jeg.
-Tvi for å svelge den først, kviskra søstra mi, som elska å tygge med åpen munn. Mitt sjokkerte barnesinn fant ikke ord. Hvordan kan ei jente være så grov? Et lite sekunds tilfredsstillelse, en tynn ettersmak, og ingenting — knapt et minne.
Er det på den måten en skal smake? Var det noe som feila meg?
Skulle en gulpe i seg livet? Det var alltid mer å ta av.
Men disse tankene nådde bare til overflata som ei bleik uro. Det var søstra mi sitt forsøk på å trampe på gledens skjøre blomst.
Far trykka inn tommelen og vrei båtene fra hverandre. Det var akkurat en til hver. Mor rista smilende på hodet, til vår lettelse.
– Jeg er litt utafor, mumla hun.
Jeg la min i vinduskarmen, dro skinnet av med grå negler. 0g så, sakte, en etter en, slikka jeg i meg de avlange båtene.
En eller annen sto bak meg og smatta på fingrene sine. Det var søstra mi, som smilte, hoverende, ertende. Med et fortvilt skrik samla jeg ihop det som var igjen, 0g svelga det fort, mens jeg frykta for å ødelegge gleden.
Så falt jeg ned på gulvet og gråt bittert. Jeg følte meg mishandla, og sørga over tapt uskyld. Hjernen min registrerte at all nytelse skulle gis og tas med kjærlighet.
/////
Flere gjendiktninger etter Ivor Cutler
Noen av Torsteins uautoriserte gjendiktninger fra Ivor Cutlers bøker «Private Habits», «A Flat Man», «Large et Puffy» og «Many Flies Have Feathers». Første gang publisert i tidsskriftet Albatross nr. 4 1990.
Da jeg steig inn
i Himmerik
snubla jeg i teppet
og måtte be
om forlatelse
En lener seg bakover
i stolen –
men bare dersom den
har rygg – som skal hindre
at en lener
seg bakover
Ryggløse stoler
– også kalt krakker –
er ikke brukbare til annet
enn å lene seg forover
eller til å sitte
rett opp-og-ned
Egentlig skulle en tro
at folk som virkelig ønsker
å lene seg bakover
helst ville foretrekke krakker
To baller
trilla nedover
en bakke
Den ene landa
på sida
Den andre ble
liggende opp-ned
– Hvem der?
– Frøken Fløyelslipp!
– Hva vil du?
– Bli kysset!
– De veit jeg kan ikke fordra fløyelssmak!
– Greitt. Jeg skal ta på noe tjukk, feit
leppestift.
– Det blir jo som å kysse to vokslys
på tvers!
– Hva skal jeg gjøre da?
– Ingenting, går jeg ut fra. Eller finn deg en type
som liker å kysse fløyel.
– Jeg har prøvd det. Men de vil heller ha
ekte fløyel.
Sjølinnsikt
Mor mi visste hvem hun var.
– Jeg er den jeg er, skreik hun rundt i heile huset, og daska til oss med golvtua, for å være viss på at vi forstod henne. Vi ble sittende på pottene våre, mens vi laga intelligente lyder og så rådville ut
Om brystene dine
er tunge, vil du
gå på trynet
om du ikke
har på deg ryggsekk
Hodet på spikeren
Hodet på spikeren er uregelmessig.
Det samme gjelder spissen – og stammen.
Det er alt
som er ved en spiker.
Spikrer er sløve saker.
Gjerdesmutten
Gjerdesmutten smatt fram og tilbake
inni kattekjeften, på leting
etter utgangen.
– Vent til jeg kommer heim, tenkte den.
– Da har jeg
virkelig noe å fortelle.
Landsens dør
En mann banker på et tre
Treet åpner døra si
Mannen stiger inn og døra
lukker seg
Far min var slik
Han gikk ut på landet
og banka på et tre
Heile tida
Hvis vi grov hull
gjennom månen
kunne vi hatt lys
heile tida
Sola
ville skinne
igjennom
om natta
Hvis all corn flakes’en
i Amerika blei fløta
søraustover fra New York
Hvis alt sukkeret
på Cuba blei frakta
nordvestover
Hvis all tørrmelka
i Europa
blei blåst vestover
Hvis alle ungene i verden
blei lempa
ut i Atlanterhavet –
Ikke
mange fluer
har fjær
Jeg kan se nakken til Abie
Jeg kan se
Nakken til Abie
Der han ligger
på bakken og snøfter.
Svarte fluer
Vandrer omkring
På den bare issen hans.
Flammene speiler seg
i knærne hans.
Den kvite himmelen
Er et usselt laken
Til å dekke
Såra hans med.
Du kan se
Europavegen
Om du løfter
På hodet
Og kikker
Over blodet.
En horde fluer
med svarte fjær
landa lydlaust
i vinterdagen
og
åt opp avlinga.
Jeg høster
som jeg sår.
Andre
sådde åkeren min.
Jeg høster
det óg.
Dette er miraklet
og
spenninga i livet.
Maskene
til
de som eide åkrene
jeg
sådde
duger
bare til
å henge omkring
og glane.
Far min hadde
engang
samkvem
med en isbjørn
i Canada.
Om
du spør ham,
vil han,
nekte for dette.
sjøl om han ikke blir overraska,
– Canada?
kommer han til å utbryte
med dempa røst,
for å
vinne tid.
Stor mus
har
store tenner
Om alle
likte alle
ville det
ikke vært noen igjen
til noen
andre
En fugl
flyr
på himmelen
med vingene
inntil kroppen
Nebbet
kysser
vinden
Sokken min
er
på foten min
Sokken min
er i skoen min
Hvordan kan den
både være
to ulike steder
og i to
ulike tilstander
Sokker
er sluere
enn
de ser ut til
Jungeltips – Dødsbie
Blir du bitt av dødsbia, så bit
igjen. En rekke alkaliske anti-
stoffer vil da bli frigjort, som du kan
spytte på såret, for å nøytralisere det.
I tillegg får du nyte tilfredsstillelsen av å
å bite den vesle hårete kroppen i to.
Sandstein
Han sprang rundt hjørnet med et stykke sandstein og satte seg på en krakk. Hun løp opp trappa og tømte potta ut gjennom vinduet. Han lot som ingenting hadde hendt, med en bit toalettpapir i håret.
I det minste var sandsteinen tørr.
Seks nagler
En mann spikra en støvel fast til et tre.
Han brukte seks nagler. De gikk lett inn, for det var nesten blitt vinter. Støvelen var en advarsel, men folk flest overså det.
– Jeg trur det er moderne kunst, kviskra ei gammal fillete dame.
– Jeg elsker lær, smilte en fotballspiller.
Knickers
Jeg kjøpte meg knickers,
men de var ubehagelige og kalde,
så jeg ga dem bort den til ei dame.
Ikke rart at de er billigere enn
kortbukser.
Jeg tar gjerne freelance-jobber
Hus ved Røsvatnet
– Monstruöst hyckleri om Ukraina
Åsa Linderborg i svenske Aftonbladet:
«Vi behöver en tredje ståndpunkt»
Torstein digital
To av mine bokutgivelser er tilgjengelige digitalt på Nasjonalbiblioteket:
«Fem stjerne blenk» (Lenke til digital utgave) (lyrikk, Tiden norsk forlag, 1982)
«Hemnes i krig 1940-45» (lenke til digital utgave) (faglitteratur, lokalhistorie, Hemnes kommune 1995)
Bildegalleri
Hvem eller hva er urfolk?
I et hefte utgitt av amatørhistorikeren Åsmund Evindsen mener forfatteren å påvise at «samene ikke er urbefolkning på Helgeland». Den sparsomme argumentasjonen som kommer fram, tyder på en temmelig grunn og synse-prega analyse av urbefolkningsspørsmålet, ut fra den feilaktige oppfatninga at «urbefolkning» betyr «de som kom først».
ILOs (International Labour Organisation) konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b: «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hørte til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.» Det internasjonale samfunnet med FN i spissen har de siste 20—30 åra gitt urbefolkningsbegrepet en noe mer nyansert innhold enn dette. Slik er det forklart i Store norske leksikon: «En klar tendens siden 1990-årene har vært at det i mindre grad blir lagt vekt på opprinnelighet som enerådende definerende element, men at man har betonet urbefolkningsgruppers utsatte posisjon som et resultat av kolonisering og marginalisering.» Snarere er det slik at dagens definisjon på et urfolk er et folkeslag som ikke kan forbindes med industriell økonomi eller som er knyttet til statlig politiske organisasjoner.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet skriver på sine nettsider blant anna dette om urbefolkninger: «Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av urfolk. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de er den av folkegruppene som bebodde området først. De har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den dominerende befolkningen. Urfolk utgjør ofte også en minoritet i landet, men dette gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolket et betydelig flertall av befolkningen.» Objektivt sett kan det neppe såes tvil om hvorvidt samene i Norden og på Kolahalvøya – herunder også sørsamer – som folkegruppe har slike kjennetegn.
Ifølge FN finnes det rundt 5 000 forskjellige urbefolkninger i verden. Av disse utgjør samefolket den ene – også her på Helgeland. Men hevder Eivindsen merkelig nok at det er «få stedsnavn eller kulturminner etter samene» her hos oss. I virkelighetens verden skal en ikke se seg om lenge før en støter på navn med samiske røtter og samiske kulturminner her i regionen. Personlig syns jeg det er foruroligende å lese at en person med såpass begrensa kunnskap viser seg å ha vært ansvarlig for registrering av fornminner og stadnavn i en av kommunene på Helgeland.
Ifølge FN kan omkring 350 millioner mennesker rundt om i verden reknes som urfolk. Disse lever i et syttitall ulike land. Situasjonen til de forskjellige urfolkene varierer etter hvor i verden de befinner seg. Urfolkene blir mange steder tvunget til å leve etter de regler og lover som er fastsatt av staten til det storsamfunnet som omgir dem.
FNs definisjon på urfolk:
«Indigenous populations are composed of the existing descendants of the peoples who inhabited the present territory of a country wholly or partially at the time when persons of a different culture or ethnic origin arrived there from other parts of the world, overcame them, by conquest, settlement or other means, reduced them to a non-dominant or colonial condition; who today live more in conformity with their particular social, economic and cultural customs and traditions than with the institutions of the country of which they now form part, under a state structure which incorporates mainly national, social and cultural characteristics of other segments of the population which are predominant».
Med ønske om en fortsatt god dag
Torstein Finnbakk
Helbredelse
To brør bodde i ei lita bygd. Foreldra deres var religiøse mennesker. Derfor hadde alle ungene der i huset bibelske navn. De to brørne det her skal berettes om bar navnene Kanar og Isak.
Det var ei bærekraftig bygd de bodde i. Derfor dreiv brørne med jakt som attåtnæring, ikke minst revejakt. En gang hadde de felt en rev som var full av skabb. Visse tegn tyda på at de to var blitt smitta av denne skabbreven. Derfor måtte de to gi seg i veg til doktoren. Det var ei gruve der i bygda. Der hadde de en bedriftslege som var tysk, og la oss si at hun het Frau Ziegel.
Kanar og Isak kom inn på legekontoret, strauk luene av seg og bar fram ærendet sitt. De snakka på den måten at den andre overtok der den første slutta:
«Det va no deinn her klåen, førstår du», «at vi truidd kanskje vi va vørt besmettæ ita skabb, førstår du» «ja, asså ita rævskabb, førstår fruen»
«Refeschkabb? Jawohl.» sa bedriftslege Frau Ziegel, satte brillene på seg, tok i øyesyn de skurvete nevene til karene og grøsset en smule. Nå var dette en lidelse som strengt tatt lå utfor allmenn-legen sin kompetanse, og derfor bestemte ho seg for å konsultere den lokale dyrlegen. Veterinæren var opprinnelig dansk, og når kyr ble sjuke, hadde han alltid et standardråd. «Giv koen tjære», pleide han da å si.
Mens han Kanar og han Isak nå satt der og klødde de skabb-befengte nevene sine, ringte Frau Ziegel til distriktsveterinæren. Hun hadde ett av disse telefonapparatene med høyttalerfunksjon, slik at pasientene kunne følge med i samtalen som utspant seg.
Legen: «Jah, jai skulle ja gjerne vite om du har noe guten råd mot refeschkabb?»
Veterinæren: «Ja men det fins da kun et effektivt middel, der virker – ikke?»
Legen: «Jawohl?»
Veterinæren: «De smittede individer må man jo straks ta og skyde!»
Legen: «Jawohl?»
Veterinæren: «Og så må jo kadavrene destrueres, det vi si» brændes og umiddelbart graves ned!»
Legen: «Jawohl»
Hun løftet blikket, men så bare hælene på han Kanar og han Isak, som i full fart rømte fra legekontoret.
Finnbakk Skrivarstove 