Category Archives: Fortelling

Olavskilda i Vennesund 

7-800 meter sør for ferjeleiet i Vennesund i Sømna ligger den legendariske Sankt Olavs kilde.

Sagnet sier at Olav Digre Haraldsson en gang skal ha vært i beit for vatn da han og hans følge kom seilende forbi der. Kongen skal da ha bedt til Gud, med det resultat at det spruta opp vatn fra berget. Og fra den dag skal vatnet fra denne kilda ha hatt ei legende virkning. Dette er en av de få olavskidene som ble jevnlig besøkt og brukt for helsebot, nesten helt opp til vår tid, det vil si til 1840-åra.

dsc_0984_27670868645_o

Nedgangen til Olavskilda. I midten av juni 2016 var den ganske tørr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

At Olav Haraldsson, som etter sin død på Stiklestad ble erklært hellig, faktisk har vært på dette stedet, er langt fra  bekrefta. Men det skal være rimelig sikkert at  han innom Nord-Norge. Hvis han virkelig reiste i denne labsdelen, er det overveiende sannsynlig at  kongen seila gjennom Vennnesundet, i stedet for å velge den mer utrygge ytterleia rundt Sør-Kvaløya.

Men om den etter sigende omfangsrike Olav Digre var i stand til å gå fra fjæra oppover stien til kilda (bildet), skal vi her la være usagt.  Et faktum er likevel at vatnet i kilda gjennom flere hundre år ble sett på som helbredende, og pilegrimer kom hit i skarer.

Sankt Olavs Kilde i Vennesund er så vidt vi vet første gang omtalt i `Nommedals lens Beskriffuelse` fra 1597, altså 60 år etter reformasjonen. Her heter det blant anna at `Det samme Vand smage lige saa godt som godt Viin nu smage på denne Tiid`. Ifølge biskop Bang var denne kilda en av de få som ble besøkt helt fram til 1840-årene. Hit valfarta pilegrimer, blinde og halte, spedalske og tæringssjuke, for å få en smak av det livgivende vatnet, i håp om å bli sottfrie og friske. Det var ofte at de syke ikke gikk til kilda. De ble sittende et stykke ifra, mens deres nærmeste gikk opp og hentet kildevatnet til dem.

DSCN1675_Snapseed

Dag Skogheim interesserte seg spesielt for Olavskilda. Foto: Torstein Finnbakk

– En informant  fortalte meg at han i 1917/1918 hadde rodd en  tuberkulosesyk mann til kilda for å hente vatn, som en siste utveg, fortalte  nå avdøde forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim (bildet) til meg.

Skogheim interesserte seg sterkt for Sankt Olavs-kjida. Han var født på Sør-Kvaløy, i kjidas nærområde. I 2004 mottok han Sømna kommunes kulturpris, ikke minst takket være hans lokalhistoriske arbeid omkring Olav den helliges kilde i Vennesund.

– Mor mi og onklene mine sendte gjerne noen for å hente vatn i Sankt Olavs Kilde til bruk ved festlige anledninger, når det skulle gjøres ekstra stas på noen, fortalte Skogheim.

Folkeminnesamleren Knut Strompdal hadde flere variasjoner av sagn omkring kilda.

skilt3

Skilt ved kilda.

En mann fra Herøy fortalte at når de var i Bindalen og henta ved, la de alltid til i Vennesund for å hente vatn i kilda, har Erling Kvaløy fortalt.

– Vi står overfor et fenomen: Når dette var institusjonalisert som en hellig kilde, fikk det en etterklang gjennom flere hundre år. Folk kom helst til kilda ved olsok-leite, for trua var at virkninga var sterkest da, på Olav den helliges dødsdag, fortalte Dag Skogheim.

Olavskilda i Vennesund skal være er den nordligst av mange Sankt Olavs-kilder. Den østligste man kjenner til ligger i Finland, mens den sørligste er i Nord-Tyskland. Dessuten finnes det slike hellige kilder også i Sverige og Danmark.

Mens interessen for kilda i Vennesund og dens historie var på topp, stilte Dag Skogheim årvisst opp som foredragsholder i Sømna. Han mente  kilda etterhvert har blitt for lite nevnt som et lokalt folkeminne.

– Her er det mer enn nok å øse av i kultursammenheng. Stevner er vel og bra. Men både på kort og lang sikt må man være klar over at man her står overfor et fenomen som kan utvikles, også i som teater. For en dramatiker bør kilda kunne være grunnlag for ei oppsetning. Gjerne også med dans, og Brønnøysund har jo et profesjonelt dansemiljø, påpekte Dag. – Hvis man er våken på Sør-Helgeland, vil man se at dette er som skapt for ei teateroppsetning i friluft, mente han, og illustrerte litt av stemninga som kan ha vært i forbindelse med mirakelkilda:

hassel

Hassel vokser ved den bratte stien fra fjæra opp til kilda.

– De som kom dit var krøplinger. De ble gjerne rodd dit og slepet av gårde oppover til kilda – blinde, halte og spedalske. Nede på stranda der i Vennesund, der har det vært mange scener, mente han.

De som hadde indre plager, drakk av vatnet. Ved andre lidelser ble den sjuke vaska i vatnet, og de plaggene som vedkommende hadde hatt på seg ble lagt ved kilda eller hengt opp på kors som ble reist like ved.

Skogheim konkluderte med at Sankt Olavs Kilde er av vesentlig betydning og med det stort potensial for heile distriktet.

Skogheim satte kilda i en kulturell sammenheng med blant anna Verdensarven i Vega og hulemaleriene i Monshola i Skårn.

– Kilda er noe som må tas vare å, og ikke legges ut som fri åte for hvem som helst. Nå er det bare å sette i gang, sa han den gang.

Noen tiår før jeg gjorde intervjuet med Dag Skogheim, var det ved Olsok – 29. juli –  blitt arrangert  årlige pilegrimsvandringer til, og det var i forbindelse med dette et eget arrangement ved museet i Sømna. Men utover 90-tallet dalte interessen for kilda, som er freda som et kulturminne.

Mer om dette:

NRK hadde i 1984 et radioprogram om Olavskilda i Vennesund

Olavkilder

Turer i Hellige Olavs fotspor

 

 

 

 

2 kommentarer

Filed under Fortelling

Sikkerhetstiltak

– Ke D skaft, har du kje sleps på deg på fæst?

– Næi, E du gærn, D tør eg kje!

– Ke då?

– Jau før tenkje vis D bi slåsting å nån kjæm å dræg i smaltampen

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Palmemordet – et minne

Den februarmorgenen for nøyaktig 30 år sida gjorde jeg og en kompis oss klare til å kjøre fra Mo i Rana til Hemavan for å stå slalåm.

olof_palme_statsminister2c_tidigt_70-talVi hadde jo hørt at Olof Palme var skutt kvelden før, men regnet med at det kanskje ikke var kø i skiheisene på en slik dag.
Idet vi var i ferd med å gå inn i bilen, lente en nabo seg ut gjennom vinduet i første etasje og ropte: «Dåkk må tje fær te Sværge, lainne E uten fast styring!»

Tross advarselen dro vi i veg. Men oppe på fjellet måtte vi gjøre vendereis.

Bommen var nede, mellomriksvegen var stengt. Ikke på grunn av Palmemordet, men på grunn av snøstorm.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

2015 in review

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2015 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A New York City subway train holds 1,200 people. This blog was viewed about 6,300 times in 2015. If it were a NYC subway train, it would take about 5 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Julkaup

No må dåkk værsego

Et attåt maten!

Nei, ke eg sei…

Drekk attåt kaffen!

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Kaffe på altanen

kaffeslabraset

3 kommentarer

23. desember 2015 · 09:15

Mangfold – minner

mangfold2

Legg igjen en kommentar

15. oktober 2015 · 17:00

«E det sånt dokker gjør sørpå?»

Reblogger denne, skrevet av Hildekat.

HildeKatBlog

Spørsmålet ligger i munnhula, det glir nærmere og nærmere åpninga der framme.

Jeg er på sommerens cruise-reise. I ei heil uke har jeg gleda meg, forestilt meg interiøret om bord, kunsten på veggene, jeg har tenkt på de fredelige timene med blikket mot havflata. Når jeg løfter blikket vil jeg se små grupper av hus langs landet, åser, fjell og himmel, eller tåke, låge skyer, regn.

View original post 670 more words

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Tron Øgrim – et helt menneske

bok-cover

Bo Brekke har skrevet Tron Øgrims biografi.

Fikk endelig somla meg til å lese Bo Brekkes bok om Tron Øgrim (1947-2007). En svært informativ, men også hjerteskjærende og rørende biografi over et helt menneske, et i mer enn en forstand kjempende menneske, som gikk alt for tidlig bort.

Jeg kan med handa på hjertet si at jeg alltid syntes Tron var en knakende kjekk kar, alltid spennede og engasjerende, enten det dreide seg om politikk, skriving eller data. Så var det i det minste en vurdering hvor jeg ikke tok feil. Drittkommentarer frabes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Opptakt til en fredsrus

Sukker er som kjent en viktig ingrediens når sprit skal produseres. Under okkupasjonen, og ei tid etterpå var sukker en mangelvare, og her i landet var det rasjonert.

En mann fra Helgeland fortalte at han etter frigjøringa bestemte seg for å sette opp en gagnlig sats for å svi seg noen liter «tæl deinn søttende mai», som han sa. Men sukker var ikke å få tak i, utenom de knappe rasjonene en fikk på kort.

Så mannen treiv ryggsekken, satte seg på sykkelen og sykla i veg de fire milene fra Korgen oppover til Røsvassbuka, formodentlig på en vårlig grusveg som var mer eller mindre i oppløsning.

Her lånte han en båt og rodde videre de nær to milene til Steikvasselva.

Vel framkommet dit, gikk han til fots over fjellet til butikken i Joesjø i Sverige. Det blir,  la oss si, halvannen mil til.

Svenskene hadde sukker, så der kjøpte han 50 kilo, som han uten unødig opphold bar samme strekninga tilbake til Røsvatnet, rodde  over vatnet, og sykla til sist de fire milene heim til Korgen med femtikilossekken i trygg forvaring på ryggen.

Som rimelig kan være var han trøtt da han kom fram, men vi kan gå ut fra at han var lykkelig til sinns da han gikk til sengs,  for sukkeret var vel i havn.

Videre fortalte mannen:

– Morgenen etter fikk vi høre i radioen at sukker-rasjoneringa var oppheva…

2 kommentarer

Filed under Fortelling

Dødt hus med fragmenter fra en handfull liv

Huset skjeler forsagt imot meg. Ingen vinduer er heime lenger. Ei mosegrodd trapp er et dårlig tegn. Allerede brua over bekken sier sitt, og er knapt farbar.

husetDa jeg skotta opp hit  fra bygdavegen, innså jeg  at denne heimen  har vært folklaus lenge. Men det er likevel med ei kjensle av innbrudd jeg  trår over dørstokken til bislaget.

Golvet skråner bratt mot hullet der kjøkkendøra en gang var.

I det samme tar vinden tak, leker seg litt og lar en hardt medfaren avis få det glatte lag der den segler gjennom rommet. Datoen sier sitt: Mandag 16. oktober 1967. På første side meldtes at et parti flybårne druer fra Bucuresti nylig har ankommet Nordland.

Blikket dras mot den velta komfyren.

En gang, en fjern søndag, fyltes akkurat dette kjøkkenet med duft av brunsaus, småsteik og ertestuing.

Hvor ble det av dem, de som ga liv til dette huset – til denne vesle garden som ikke lenger finns, uten hylsteret av den?

Vi veit ikke sikkert. Men de dro. En vakker deg, eller en forargelsens dag.

En gråtens dag,  eller var den kanskje lystig.

De slakta vel ho Staselin. Og dro. Til Mosjøen, Mo i Rana, Trondheim eller Oslo – eller  like til Australia.

Bort, fra fraudyngen og utedassen. Vrei om nøkkelen,  og ulik Loets hustru  så de seg aldri tilbake.

Men kjøkkenbordet tok de ikke med seg. På dette vindskjeve bordet  ble det satt fram grovkaka og lefsa, nyrørt rips og godt smør.

Til kvardags kasserollen med uskrella, mjølne poteter. Lettsalta torsk og stekt flesk. Kanskje sprøstekt,  ørret fra gardsbekken, raud i fisken.

Dette var sentrum i verden for en handfull mennesker, i ei tid gjømt bak  bleike årstall.

Kjøkkenbordet var grunnpilaren i tilværelsen for en liten tass. Da han skulle ta de første stega, tok han med de små butte nevne sine et solid tak i bordkanten, og heisa seg opp. For ham var det heilt utenkelig at det skulle velte – sjølveste kjøkkenbordet.

Nå farer vinden og regnet over bordet, men også solgløtt gjennom åpningene. Spor av en bordkniv står trassig tilbake i bordplata.

Det fargerike belegget som en gang dekka golvplankene og gjorde litt stas, er gått i oppløsning.

Vindushullene  gisper etter  luft og har spytta karmene ut på marka.

Kanskje var det en hage her, et tun, et bed. Nå rår bringebærriset, og ripsbuskene står tettere enn noen gang.

Forsiktig åpner jeg enda ei dør.  Snarere skubber den opp. Også her har vinden vært før meg. Et ungjenterom.  Et eksemplar av ”Romantikk”, et bilde av Pat Boone, sirlig ut klipt i silhuett, har kanskje vært stifta fast over ei mjuk seng.

Sia har snøskavlene ligget i krokene. Vinter etter vinter har forsøkt  å viske ut sporene etter henne. Men papir forgår ikke så lett, og vi kan fremdeles bringe i erfaring at ho i 1963 fra Wesico Forlag i Oslo har bestilt ”1 gitar Lucky Seven og Jørgen Ingmanns gitarkurs”. Gitaren skal betales med 15 avdrag a kr. 11,-.

Så satt ho vel her i en blomstret sommerkjole og klimpra på  ”Guitar Boogie”, mens ho drømte seg langt, langt forbi låvebrua. Kanskje  hadde ho lært seg noen grep, som ho akkompagnerte seg sjøl med, mens ho nynna lågt, så de ikke skulle høre det ute i kjøkkenet: ”Det är julkveld på Hawaii…”

Vi veit nemlig at ho har sendt en julepakke til en sjømann, kanskje etter oppfordring i et populært radioprogram, hva veit vi?

For se her: På nyåret fikk ho svar, via air mail. Han var svenske, 38 år gammal, førståss  og båtsmann på 20.000 -tonneren MT Eidsfoss ”på reise fra Philadelfia USA til Punta Cardon i Venezuela”. Han har ikke vært heime siden 1939 og skriver i det ennå lesbare brevet: ”Jeg vart torpedert med en Amerikansk tankbåt i 1942 i Stille Havet og satt siden fange hos Japanerne i Tokyo til krigen sluttet. Pakken fra Deg fikk jeg i Curacao Vest-India. Vi kom dit på Julafton”. Helsing Sture fra De sju hav til ei lengtende gitarspilende jente under bildet av Pat Boone i et hus på Helgeland.

Kladdebøkene fra skolen er ennå lesbare. Det samme er Aksel Skretting si ”Kristenlære med salmar”.

Vedkomfyren er ennå ikke rusta bort. Ja, til og med den røde kåpa hennes mor henger fremdeles her, på den samme spikeren uti gangen.

Et hus, en gang fylt av liv, stemmer, stillheten i stua i skjømminsgstimen. Fjøslukt og raut fra svart – og kvitflekka nordlandskyr.

Når jeg forsiktig setter meg i den morkne gyngestolen på loftet,  er det jeg forsøker å sette sammen fragmenter av ei  tid, gjenspeila i markspiste papirbiter.  For  mannen i huset har ført en korrespondanse med et elektrofirma i Sandnessjøen, et brev hvor han forhører seg  om muligheten for å få bytta inn et gammalt radioapparat i en ny Tandberg Sølvsuper.

1 kommentar

Filed under Fortelling

Blodpannekaker

Reblogger denne utmerkede oppskrifta, ettersom blodpannekaker er noe av det beste jeg veit 🙂 Takk til Alfhild for oppskriften!

Alfhilds

Blodpannekaker er gammel tradisjonskost, og disse pannkakene er virkelig kjempegode. Enkelt og greit er det også å lage de.

Blod fås kjøpt på de fleste matbutikker, og er å finne i frysedisken.

Ingredienser:

5 dl opptint blod

5 dl kaldt vann (man kan bruke mindre vann dersom man foretrekker det)

5 ss sukker

1/2 ts salt

Hvetemel til passende røre

Fremgangsmåte: Rør sammen blod og vann, tilsett salt og sukker. Visp inn hvetemel til passende røre, konsistensen skal være tilsvarende vanlig pannkakerøre.

La røren stå et kvarter. Pannkakene stekes i steikepanne. Det skal ikke være nødvendig med smør i pannen dersom man bruker en teflonpanne.

Serveres nystekt og varme med sukker eller sirup. Kalde blodpannkaker smaker best dersom man tar smør under sukkeret eller sirupen.

Vel bekomme!

Blodpannekaker En stabel med herlige pannekaker, klar til servering 🙂

Blodpannekaker Blodpannekaker med sirup og et stort glass melk til, nam nam!

SONY DSC

View original post

2 kommentarer

Filed under Fortelling

Dødt hus med fragmenter fra en handfull liv

huset

«Hang down your head Tom Dooley…»

Med lukka øyne sang ho, mens ho klimpra på  den nykjøpte gitaren. «Hang down your head and cry…» Ho tenkte seg langt, langt forbi låvebrua, gjorde et kast med hodet, slik at de lange lokkene flaug vekk fra det fregna fjeset. Ho tok et nytt grep, mens ho nynna lågt, så de ikke skulle høre henne der  inne på kjøkkenet.

Et øyeblikk la ho ifra seg gitaren, kjeik seg forsiktig over skuldra før ho drog fram det kvite arket ho hadde gjømt innpå barmen. Ho glatta det ut i der i fanget, og leste den jevne handskrifta enda en gang. Det kom så langt bortefra, og hadde vært så lenge på reise, det brevet.

«Ombord på M/T Skotfoss den 2/1 1961 på reise fra Philadelphia USA til Punta Cardon i Venezuela
Hei Jorid !!!
Takk for den fine pakken med skrivepappir, som Du ser jeg hade bruk for.
Jeg er Båtsmann ombord, og Svenske 38 år gammel, men jeg har ikke vært i Skandinavia siden 1937 då jeg reiste ut for første gang 15 år gammel har nu fart i Norske båter i 11 år.
Du kanske vil vete mer om meg, jeg er ogift mine foreldre lever, de bor i Stockholm, og jeg skall besøke dem i sommer det er første gang jeg kommer hjem siden 1937.
Jeg vart torpedert i 1942 med en amerikansk tankbåt i Stille Havet og satt siden fange hos Japanerne i Tokyo til krigen sluttet.
Pakken fra Deg fikk jeg i Curacao Vest-India . Vi kom dit på Julafton.  Brofors er en tankbåt på 20.000 ton den er 17 månader gammel og bygd i Amsterdam Holland. Jeg har vart ombord siden vi gikk ut første gang 4. september 1959. Siden den gang har vi vart i Japan, Kina, Australia, Nya Zeland, Borneo, Afrika, Amerika. Venezuela, Tyskland, England, Vest-Indien, nu vet vi ikke vart det blir at gå efter Venezuela.
Håper Du fikk selge mange blader til jul. Du liker ju at selge blader.
Ja, Jorid nu sluter jeg med mången Hilsen til Deg og dine 2 søsken hilse også Mamma og Pappe, eg har  som Du ser vanskelig at skrive Norsk, men håper Du forstår meg likevel, vist Du har lyst kan Du ju skrive til meg igen min adresse er
Olle Jacobsson  MT Skotfoss
Thor Thoresen & Co
H. Heyerdalsgatan 1 OSLO»

Ho bretta sammen brevet, stakk det på plass igjen, mens hun satte seg til rett igjen med gitaren og strøk varsomt over strengene. Og dette var før den store stilla la seg der over tunet.

Nå  skjeler huset forsagt mot vegen. Ingen vinduer er heime lenger. Ei mosegrodd trapp sier sitt.

Det samme gjør den knapt farbare brua over bekken. Med ei kjensle av innbrudd trår jeg inn i bislaget, hvor golvet skråner bratt mot holet der kjøkkendøra en gang var.

I det samme tar vinden tak, leker seg litt og lar en hardt medfaren avis få det glatte lag der den segler gjennom rommet, med dato mandag 16. oktober 1967: Et parti flybårne druer fra Bucuresti nylig har ankommet Nordland.

Blikket dras mot den velta komfyren.

En gang, en fjern søndag, fyltes akkurat dette kjøkkenet med duft av brunsaus, småsteik og ertestuing.

Hvor ble det av dem, de som ga liv til huset – til denne vesle garden som ikke lenger finnes.  Bare et hylster er tilbake. Ingen har kunnet si meg hvorfor. Men ett er sikkert: De dro. En vakker deg, eller en forargelsens dag,  en gråtens dag –  eller var den kanskje fylt av lys latter og lette fottrinn og sigarettrøyk?

De slakta kanskje, som i klisjeen, den siste kua. Og dro. Til Mo i Rana, Trondheim eller Oslo – eller  like til Australias land.

Bort fra møkkerdungen og utedassen fór de. Vrei om nøkkelen. Ja, ulik Lots hustru  så de seg aldri tilbake, og ble følgelig ikke forvandla til saltstøtter.

Men kjøkkenbordet tok de ikke med seg. På dette vindskjeve bordet  ble det satt fram grovkaka og lefsa, nyrørt rips og godt smør. Til kvardags kasserollen med uskrella, men mjølne poteter. Lettsalta torsk og stekt flesk. En sommers dag sprøstekt  ørret fra den grunne gardsbekken, raud i fisken. Kjøkkenbordet var verdens midtpunkt for en handfull mennesker, i ei tid gjømt bak en bleik dato på en istykkerrevet  avis. Kjøkkenbordet var grunnpilaren i tilværelsen for en liten tass. Da han skulle ta de første stega, tok han med de små butte nevene et solid tak i bordkanten  – og heisa seg opp. For ham var  det heilt utenkelig, det  som da hendte, at det skulle velte over ham – sjølveste kjøkkenbordet.
Nå farer vinden og regnet over bordet, men også solgløtt blidt gjennom åpningene. Spor av en bordkniv står trassig tilbake i bordplata.

Det fargerike belegget som en gang dekka golvplankene og gjorde litt stas, er gått i oppløsning. Vindusholene  gisper etter  luft og har spytta karmene ut på marka.

Kanskje var det en hage her, med et blomsterbed. Nå rår bringebærriset, og om hausten står ripsen rødere enn noen gang.

Enda ei gissen dør  skubbes opp. Også her har vinden vært først. Ungjenterommet.  Et eksemplar av «Romantikk», et bilde av Pat Boone, sirlig utklipt i silhuett, har vært fastgjort med tegnestift over ei grønnmåla seng med nyvaska laken i.

Med kvart har snøskavlene ligget i krokene. Vinter etter vinter har forsøkt  å viske ut sporene etter henne. Men papir forgår ikke så lett. Fakturaen borte i hjørnet har overlevd, og sladrer om at ho i 1963 fra Wesico Forlag i Oslo har bestilt «1 gitar Lucky Seven og Jørgen Ingmanns gitarkurs». Gitaren skal betales med 15 avdrag a kr. 11,-.

«Hang down your head Tom Dooley, Poor boy, you’re bound to die».


1 kommentar

Filed under Fortelling

Historia om en gard, ei bygd og ei tid

Omslag_oldernesetÅ skrive historia om sin egen heimgard, og samtidig skulle gjøre produktet til allmenn interessant lesning, er  ingen lett oppgave. Men Sissel Aanes (74 år) fra Korgen har klart oppgaven med glans, når hun leverer boka «Olderneset. Garden – slekta – minnene». Det er blitt ei velskrevet bok om heimgarden, slekta og minnene fra oppveksten i Olderneset, spekket med interessant og spennende lesestoff og et vell av gode bilder.

Korgen ligger i Sør-Rana, og er kommunesenteret i nåværende Hemnes kommune. Fram til 1964 var Korgen egen kommune. På et bredt nes i en av de vakre slyngene som Storelva, Røssåga, gjør gjennom bygda, ligger de to Oldernes-gardene. Forfatteren av boka, Sissel Aanes, er født og oppvokst på den ene av disse gardene, bruksnummer en. Det er denne garden hun skriver mest om i boka, en gard med etter forholdene rikelige ressurser, både i form av jord og skog. Noe atypisk, kan en si, for i Sør-Rana var nok gjennomsnittsbrukene tradisjonelt betydelig mindre i omfang enn Olderneset. Men i boka skildres ikke bare livet til folkene i Olderneset. Også nabogårder og folk flest i bygda får sin plass i boka, og gjør derfor dette til langt mer enn ei soge om heimgarden og folkene som levde der.

Boka gir masse verdifullt innsyn og viktig kunnskap om hvordan folk i ei nordnorsk bygd levde i ei tid som for lengst er borte. Vi følger folket på Olderneset og omegn gjennom gleder og sorger, gjennom alle årstider, i fest og sorg. Vi får et tilbakeblikk til de slektsleddene som levde før forfatteren ble født. Men det  meste av boka er forfatterens egne minner, gjenfortalt på levende vis og med glimt i øyet,  og med en stødig og sikker penn som er den pensjonerte læreren verdig.  Boka viser oss enda en gang at folks egne fortellinger og minner, hvis de er godt fortalt og framstilt, kan være blant de mest verdifulle kildene til å lære og forstå historia vår.

Bilde fra boka «Olderneset». Korgen ca. 1950.  F.v. Ser vi Korgen Landhandel, Svendsenhuset, Meieriet, Martin Nerleirmohuset, John Olderneshuset, Misjonshuset, Samvirkelaget, Berner-stua og Arne Vallas hus. Rett mot kirka ser vi Bortigarden. Så følger Ungdomshuset og vår gård. Helt til høyre skimter vi Oldernes-sagene. Seljebakkneset i forgrunnen.

Bilde fra boka «Olderneset». Korgen ca. 1950. F.v. ser vi Korgen Landhandel, Svendsenhuset, Meieriet, Martin Nerleirmo-huset, John Oldernes-huset, Misjonshuset, Samvirkelaget, Berner-stua og Arne Vallas hus. Rett mot kirka ser vi Bortigarden. Så følger Ungdomshuset og vår gård. Helt til høyre skimter vi Oldernes-sagene. Det idylliske  Seljebakkneset i forgrunnen.

Sissel er født i 1938. Korgbygda gjennomgikk ei rivende utvikling nettopp i de åra da hun vokste opp fra barn til voksen. I de tidlige etterkrigsåra ble stedet forvandla fra ei sovende, noe satt og –  vil noen hevde – innesnødd nordnorsk landsbygd, til et moderne anleggsentrum med alt det nye som dette første med seg. Røssåga skulle bygges ut og skaffe strøm til Jernverket på Mo. Hit, også til Olderneset,  kom anleggsslusk og ingeniører med den tids high tech, bygda fikk mer enn dobbelt så mange innbyggere som før  og ble aldri den samme. Dette gjør ei velskrevet gardshistorie fra dette stedet enda mer interessant, for Korgen ble i miniformat et bilde på den utviklinga som hele Norge gjennomlevde i løpet av ei historisk sett veldig kort tid.

Jeg skal ikke falle for fristelsen til å gjengi noe av boka, for den bør leses, la og fortjener en leserkrets langt ut over de som bor i  eller er fra Korgen. Forfatterens skarpe og tydelige observasjoner, både i mikro- og makrokosmos , gjør at dette har blitt et både spennende, viktig og interessant stoff. Og framfor alt velskrevet og velredigert. Også bildestoffet er svært bra. Boka bærer preg av at det har vært lagt ned mye arbeid på å skaffe til veie mange bilder med varierte motiv, og  ikke minst: Man har vært nøye med å få med navnene på personene som er avbilda. Layouten er enkel og smakfull.

Det framgår vel med tydelighet at jeg er meget begeistret over at  Olderneset og dets historie har kommet mellom to permer. Boka er trykt i beskjedne 500 eksemplarer, men det skal forundre meg mye om den ikke kommer i flere opplag.

Sissel Aanes
Olderneset
Maribo Forlag
255 sider Innb.

Pris 300 kr.

Omtalen er publisert i Nordnorsk Magasin nr. 1 2013

1 kommentar

Filed under Fortelling

Innholdsløse nordnorske beretninger Vol. 3 – Revidert med fotnoter

Her skal det berettes videre om små og mellomstore begivenheter i smørvikværingenes heller grå og traurige hverdagstilværelse, fjernt, akk så fjernt fra verdens forlokkende maktsentra. 
Ettersom teknologien også etter hvert innhenta Smørvika, var det ikke til å unngå at man der, som ellers i det vi i dag kjenner som den vestlige verden, tok i bruk moderne teknologi.La meg, før jeg går videre, nevne et transportmiddel, som viset seg å bli sentralt i de begivenheter som jeg i den videre framstilling skal forsøke å beskrive brokker av. Det dreier seg om bilen. 1) 
Til Smørvika var altså bilen kommet, om ikke for å bli, så i alle fall for å sette sitt preg på en i historisk sammenheng antakelig svært begrenset tidsperiode.
Ollvar i Smørvika 2) var en av dem som tidlig skaffet seg en lastebil, hvormed han på bestilling drev befordring av ulike vareslag, som for eksempel høy eller grus. En gang ble han til sin ergrelse forbikjørt av en drosjebil, som milevis hadde ligget bak ham og tuta. På ei noenlunde rett og oversiktlig strekning så drosjesjåføren sitt snitt til å tvinge seg forbi. Da så også Ollvar sitt snitt  til å gjøre en finte med lastebilen, slik at han skrapte opp hele sida på drosjebilen. For å gjøre ei lang beretning kort: Det endte i herredsretten, som det kanskje den gang het. Her måtte den snarrådige automobilfører svare for sine handlinger. Det gjorde han med glans, idet han uttalte til sitt forsvar:

– Ke ainnæ kuinn eg gjær, når deinn der steintuillingen kom å kjaur førbi meg på mi venstersiæ!

Seinere, ved ei anna anledning, gjorde den samme Ollvar seg atter bemerket i det lokale trafikkbildet, men denne gang som passasjer.

Nærmere bestemt som påsitter på sin nabo Ødevarts traktortilhenger. Hvorfra de kom, og hvor ferden siden endte, er for lengst skjult i forglemmelsens tåke. Men nettopp denne dagen høvde det seg så forkjært at øvrigheten, i en bilsakkyndiges skikkelse, observerte dem.

Nå blir traktor, med tilhenger og påsitter stanset, og øvrighetspersonen påpeker – en smule bryskt, kan man forestille seg –  at passasjeren må forlate tilhengeren uten unødig opphold 3).

Nå er det at Ollvar uttaler disse ord, som der i bygdasenere er blitt som et munnhell. Mens han sitter der, med sin rake rygg lent mot forkarmen i traktortilhengeren, med armene over kors og med sitt bå blikk vendt ut mot horisonten,  ytrer Ollvar med et sukk:

– No førtæl deinn sakkyndige meg spilder nytt!

Fotnoter:

1)  Bilen. Egentlig «automobilen», men menneskets aldri sviktende forkortingstrang har gjort at denne metallkasse på fire hjul, selvdrevet ved hjelp av en eksplosjonsmotor, hos oss  er blitt hetende «bilen». Blant våre brødre- og søsterfolk, som eksempelvis det tyske, har man villet det annerledes, og beholdt kun første ledd: «Auto». Hos engelskmannen (og engelskkvinnen) heter det «car»,  men gi nå pokker i det, da, la oss komme videre i historia! Jada, men la meg til slutt skyte inn at benevnelsen «trikken» kommer på samme vis fra «elektrikken». Hvis utviklingen hadde forløpt litt annerledes, ville vi kanskje i dag, fordi det opprinnelig het hestedrosje, ha kalt sporvognen for «hest», eller snarere «est», som jo er det danske ord for en estlending. Spiller ingen rolle. Nå for tida heter det «T-banen».

2)  O. Smørvik er muligens tidligere omtalt i en tidligere artikkel.

3) For så heter det faktisk  i forvaltningen. Og dene resulutte reaksjon fra en myndighetsperson kom formodentlig som et resultat av at kjøredoningen i dette tilfellet neppe verken var godkjent eller sertifisert for personbefordring.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Innholdsløse nordnorske beretninger Vol. 3,14

Dette er et ledd i en serie relativt innholdssvake nordnorske beretninger. Hvis denne slår an, noe jeg ikke kan se noen grunn til, kommer det kanskje fleire. Kanskje ikke. Her følger i alle fall den første, og muligens siste, innholdssvake beretningen.

Nå var det en gang slik fatt, at Smørvikværingene, de var ikke aill når du såg dem, som det heter. Fri for kai var de, så det var beint fram en lyst. Søkte om midler, det gjorde de, like så årvisst som tjelden kom tilbake. Men hva fikk de, fra fylket og kommunen og staten? Nei, ikke så meget som bakpå min hånd. Så de så seg ikke anna råd einn å støype seg ei kai sjøl. Ut av betong, veit jeg. Så bjura de opp sementsekker med det rømtes nedi fjæra. Derpå lånte de sementblanderen hans Ledvart, og var det noe de hadde nok av i Smørvika, så var det fjærsand. Og vatn, for den saks skyld. Tok de så med seg hver sin jernspade, gluntene, og så hiva de seg i blandinga. (Det var nå ikke det de var mest vant til, å blande – helst tok de det ublanda, der i grenda. Parentes slutt). – Hm! Han bi før tørr! meinte han Ledvart, som hadde mest land og derfor hadde oppkasta seg til en slags syning, eller støypingsbas, og nå sto han som i trance og gløtta inn i sementblanderen.

– Kedå, tørr, ha du kje hørdd om vaselin? ropa han Krestian, idet han la inn en ny kvartrull skrå, og på sitt primitive vis atter gjorde forsøk på å være morsom.

– E meint støypen, din kålrabiskolt! svara basen, og slo ei bøtta kaldvatn i blanderen, bare så kalkskyen sto kvit omkring dem.

Han Hidevart, som hadde vært i transporten under førstegangstjenesten, sto for trillinga, og slingra det ene trillebårlasset etter det andre oppi forma. Mens han las bannskap heile tida. Jo, nå skulle det bli nykai, meinte smørvikværingene, og kasta oppi forma til armering alt de klarte å rote fram omkring heimhusene, av gamle ljåer og kaffekjeler uten lokk og rustne krokatspiker og gamle hestegreier og sykkelrammer og all den mannsjit som tenkes kunne av spesialavfall som de ville bli av med. Han Haubart kom liketil dragende med kårkallen, men da sa basen stopp.

Mens de holdt på med sitt der nede i fjæra, så kommer han Ark I. Medes våres luntandes forbi. Han hadde skjete på meir enn eitt dass, som man sier, og gikk for tiden på Universitetsskolen i Hovedstaden. Og ikke var han redd for å ta i et tak, heller, der han gikk og spønte småstein med finskoene sine bortover bygdavegen.

Gjorde han seg ærend ned i flomålet til den støypende foreldregenerasjonen, der akkurat kvinnfolkene, på sitt vis, var møtt fram for å ause opp småkaffe til havneproletariatet.

– Åja, heill dåkk støyping, goddag, sier han til kallene, flågvitet, idet han setter til livs en av Jonella sine uforlignelige småkaker

– Åja kai, sier han. – Å dåkk trur det vil flyt! sier han og gjør seg viktig.

– Mæn det skal jeg kavere for at det ikke gjør, tilføyer han selvsikkert. – For dåkk har ikke tatt tilstrekkelig omsyn til naturlovene, legger han til. – For det kommer alder i verden til å flyte hvis ikke pullertkoeffisienten på kaikanten blir høgere enn sementblanderen sitt tyngdepunkt. Veit eg, tilføyer han.

Men kallan de ikke så meget som estimerte ham. Hmnei, de la, om mulig, inn enda mer skråtobakk.

Derpå dro de trøstige heim, hver til sin ætt og husstand, og henta fjernsynsapparater og transistorradioer og avlagte videospillere og rev med seg melkemaskinene og badekarene og kjøkkeninnredningene og gamle munnladningshagler og tillike en blind gjeldmons, og braut det samfengt oppi førskallinga, alt i hop, i triumf.

Og ke du mein støpte de ikke flytekai? Og flaut det kanskje ikke? Jo for tenk så.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hvor er sør?

Under anleggstida i Korgen kom han Aksel i diskusjon med en ingeniør sørfra.

Aksel var en original, en mann som hadde greie på mye, han levde livet på sitt vis og var langt ifra et A4-menneske. Denne historia er fortalt i mange varianter. Slik fikk jeg den fortalt: En dag kom Aksel i heftig diskusjon med en nokså nylig ankommet anleggsingeniør – en såkalt søring – kanskje sågar en relativt nyutdanna sådan.

Emnet var: I hvilken retning er sør? Aksel, som hadde levd heile sitt liv i bygda, kjente nok himmelretningene godt, så ha pekte med stø hand ut for ingeniøren og peika: «Der E sør.» «Tøv», mente ingeniøren, og slo ut med armen i en ganske anna retning, idet han støtta seg til en angivelig pålitelig teori om at alle store elever alltid rant i nord-sør-retning.
«Nei, sør er DER.» Aksel peika og sto på sitt. Det gjorde også ingeniøren, til kjedsommelighet, formoder jeg.

Da de hadde stått slik ei god stund, satte Aksel capsen godt til rette på skolten, stakk nevene i bukselommene, og ytra rolig, med ei skuldertrekning:
«Jaja. Vesst innsinørn appselutt vell ha sør der, så E D greitt før meg!»

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Det har gått altfor, altfor langt

Enkelte grantrær har kommet på skråplanet og hetser de eldre i samfunnet. Dette har gått for langt.

Brønnøysunds Avis på nett, også kalt banett.no, har i et rikt illustrert oppslag så å si gått til rota med ett av vår tids største utfordringer, trær som håner mennesker. I dette tilfellet er mobbingen rettet mot de eldre i lokalsamfunnet. En av avisens bedre fotografer har prompte rykket ut til åstedet, sykehjemmet, etter tips fra en årvåken leser, som «reagerer på juletreet som er belyst utenfor bygget».

Det rystende oppslaget på banett.no 18.12.2012 kan få stor samfunnsmessig betydning.

Det rystende oppslaget på banett.no 18.12.2012 kan få stor samfunnsmessig betydning.

Det framgår dessverre bare delvis av artikkelen – men den skarpsindige leser vil etter en tid legge merke til – at det «belyste» treet er skjevt, altså ikke i vater. Og det er denne skjevheten i forhold til grunnlinja som har ført til sterke reaksjoner i befolkningen, skal en tro avisa. Vedkommende uttaler til avisa at treet «er en hån mot gammelt folk», og kilden tilføyer blant annet at slikt ikke skjer «lenger sør i landet».

Avisa – som til daglig synes å leve etter mottoet «Tier når det blir krevd» – har som sagt lagt breisia til når det gjelder juletresaken. De har sågar fått tak i den øverst ansvarlige leder for helsevesenet i kommunen, som om enn noe slukøret og defensivt lover bot og bedring med hensyn til juletre-uvesenet i Brønnøy.

Men er dette nok? Langtifra. Vi savner at lokalavisa i dagene som kommer legger atskillig mer tyngde bak sin penn og sine kameraer i denne samfunnsak nr. 1. For så langt er vi kommet i dette landet, at veslevoksne grantrær i 2012 kan stille seg opp og håne de eldste iblant oss, uten at det blir tatt seriøst til motmæle og statuert eksempler. I ett av verdens rikeste land.

Jeg er rystet. Her må det kreves en granskning. Hvordan har dette treet fått framføre og rendyrke sin hån, under flere ordførerer-regimer, uten at det har blitt tatt affære, ikke før nå da pressen så sin besøkelsestid og etter mye gravende journalistikk og betydelige personellkostnader brakte uvesenet for en dag.

En kommunal granskning må settes i verk allerde i romjula, og en fyldig rapport om det inntrufne bør helst foreligge i god tid før påske.

Tida er dessuten overmoden for å opprette et statlig juletretilsyn. I mellomtida bør vi  etablere ei politisk oppnevnt smågrannemnd, som kan føre regionalt ettersyn, spesielt innretta mot å avsløre uoppdragne løstrær, Skjeve trær på rot bør i det minste tilsnakkes, og dersom åpenlyst hånsk opptreden fortsetter, bør en vurdere bot og frihetsberøvelse.

Jeg ser for meg at minst ett av våre utallige fremskrittspartier nå vil kreve et juletreregnskap. Hvis et slikt regnskap skulle komme til å avdekke at vi ingenting har å tjene på å la uartige trær ta seg til rette slik vi her har sett, bør fellingstillatelse gis.

Hugg dem, og send dem tilbake dit de kom fra!

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Det var natt og jeg så henne stå der på svaberget

‎«Jo ældere Verden hun bliver af Aar,
Jo verre, jo slemmer’ er Menniskens Kaar,
Vi have alt levet det beste.» (Petter Dass)


«Den som hadde fått danse seg svett!»

Ho skreik det ut mellom kirkebenkene. Det var mens de sto og tok imot velsignelsen. Ho skrik det mot den snøkvite kista der ved kordørstokken. Ho var ikke heilt sikker på om ho hadde skreket ordene høgt. Hun syntes de stirra på henne, der ho stod under svartsløret. Alle i hop. Hun syntes de stirra og strigråt. Til og med den unge presten. Nypresten, som hadde så rar en dialekt at noen av de eldre i menigheta ikke torde å ta imot nattverden ifra han.

Ho kjente kirkelukta, lukta av nymala vegger, talglys og våt ull. Kvitkirka hadde tatt imot dem som ho pleide, med halvåpne, svarte øyne og den høge , spisse hatten oppe på hodet, slik ho mintes fra ho var jentunge.

Også ute ved grava skreik ho det ut. «Den som bare hadde fått danse seg svett – om så bare en eneste gang!» Ho såg seg rundt, i undring over at ingen hadde hørt henne. Ho ble stående der og knyte hanskehanda si omkring den grønne stilken. Krampaktig. «Skal du ikke…?» kviskra grandtante og rørte varsomt  ved albuen hennes. Igjen hørte seg sjøl rope  et uhørlig «Nei!», men slapp  taket,  slik at rosa gjorde ei kollbøtte og landa med en svak, dump lyd på kistelokket.

«Så hvorfor står jeg da her og fryser!»

Igjen dette stille skriket.

Den innhule rumlinga da jordskuffene ble kasta på. «Til jord skal du bli». Men stå opp igjen?

Den natta kista var brakt til lands, hadde ho fått grandtante med seg. I den månelause natta hadde de tatt seg fram langs vegen, like til bårehust. De tente ikke lys, anna enn den vesle løkta de hadde med seg.

«Plombert,» fastslo grandtante, da kistelokket ikke lot seg rikke. Ho som hadde vært på markene i zulumisjonen og visste råd. Ho hadde både klohammer og tang i veska . Det peip i metall da lokket ble bendt til sides.  Ho visste ikke hvor lenge de hadde blitt stående  og einstirre.  «Det er ikke folk, det der!» hadde ho brutt ut av seg, inni seg. Så  ille tilredt. Ho fant ikke annet ord, heller ikke seinere, ikke i heile sitt liv kunne ho finne annet ord. Jo, visst hadde ho vært med da de slakta sau om hausten, rørte i blodet som hadde fossa ut, flådde, tok ut innvollene – den vemmelige vomma, strupen, luftrøret og lungene, og seinere da de hogg det sunt og la det oppi saltlake, det som de ikke mol opp til kjøttdeig. Men slik som dette!

Ho sokk ihop  i knærne da ho ble var at den gamle kvinna varsomt stappa en peikefinger nedi kista, og etterpå holdt den opp i det dimme lyset og granska  den.  Lenge, med nærsynte øyne. Så stakk ho fingretuppen sin i munnen og smatta med tunga. «Spekt», sa den gamle, halvt, til seg sjøl. «Spekt?» spurte ho vantro. «Salta. Varmen, forstår du, barnet mitt».

Grandtante hadde holdt omkring henne. Lenge. «Å stakkars velsigna», hadde ho mumla , med den hese, låge gammalkvinnerstemmen sin. Etterpå hadde hjulptes med å sette på lokket, for all verden, i  all evighet.

 

«Du slipper nå å tørke opp skiten etter meg på ei stund!» var det siste han sa, før han trampa ut døra, og lukta av kropp og ryggsekk hang igjen i bislaget.

Ho skulle alltid stille seg de samme spørsmålene, hver natt før ho sovna, hver morgen når ho sto opp. Hvorfor måtte han ta avsted, og hva skulle han der å gjøre? Og var det virkelig slik han hadde kommet heim?

Ho gikk ned på bergene møt mørkret, og lot landvinden rive og slite i kåpa.

Å den som hadde fått danse seg svett, om så bare en eneste gang.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Båten

Han snudde ansiktet bort fra bålet, og kjente den livkveikende strålevarmen bre seg oppover ryggen.
Han stødde hodet i høyre hånd, mens han speida ut over den svarte innsjøen. Nattekulda var begynt å sige på, og det steig liksom opp damp, en dis som la seg noen centimeter over den blanke vassflata. Der, like utenfor sivet, så han ringene etter et vak. Så ett til. Røya var aktiv i kveld. Men han hadde fått sin del. Nå var det å ta natta. Stillheten lå som et sukk over vatnet og slo tilbake mot den mørke lia han mer ante enn så over på den andre bredden.

Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget slik da han ble var båten. Den kom glidende der ute, og de var to om bord. En ganske liten båt, spissbåt antakelig, Han så heilt tydelig silhuetten av et menneske som satt ved årene. Og bak stod en annen og drog et garn. Sakte dro han garnet over ripa. Det glimta av og til skarpt i de våte trådene fra garnet. Men han kunne ikke avgjøre om de fikk fisk. Avstanden var for stor, kanskje tre hundre meter, de lå omtrent midtvegs til den andre bredden. Båten holdt seig og stø kurs midt etter vatnet, mens mannen som stod i rommet attom den bakre tofta omstendelig dro inn garnet. Han tenkte sløvt med seg sjøl at de måte være høvelig ukjente, siden de satte garn der ute på djupna. Forresten – båt – her? Dette var første gangen han hadde sett en båt her oppe. Men han kjente seg døsig, glippa met øynene, holdt på å døse av, men rykka til da han ble var at båten la om kursen. Nå styrte den innover mot land, rett mot vika der han hadde leirplassen sin. Den nesten hesteskoforma vika var kransa av ei kvit sandstrand. Fint å legge til med båt, tenkte han, men ønsket inderlig at de ikke kom akkurat dit han lå. Han likte seg best her inne i fjellet når han kunne være aleine med seg sjøl og ei steikepanne og ei fiskestang, en sovepose og fjellduken som han hadde som underlag, og som han kunne kveile seg inn i om det ble kaldt eller om det kom en regnskur. Men håpet syntes fåfengt. Et øyeblikk lurte han på om han rett og slett skulle stå opp og pisse på bålet, men det var nok for seint å slokke nå, de måtte for lengst ha sett nyingen hans.  Men den fremmede båten bøyde likevel av, og glei i skjul bak neset ytterst i bukta.
Han dro et langt gjesp, kasta et siste blikk opp mot den månelause himmelen, snudde seg mot bålet, og kraup godt til rette nede i soveposen.
Det virka bare som om han bare hadde slumra noen sekunder. Men da han slo øynene opp, var det for lengst begynt å gry av dag. Han gikk ned til vatnet, satte seg på kne i sanden, laga ei skål av hendene sine og slo kaldt livkveikende fjellvatn over ansiktet. Så blåste han på glørne til han fikk fyr under kaffekjelen. Mens vatnet varma seg, jogget han bortover stranda for å få liv i de søvnstøle lemmene. Først da han var kommet rundt neset ytterst i bukta, kom han til å tenke på båten og de to garnfiskerne. Her ute hadde han utsyn vatnet rundt, men kunne ikke se spor, verken etter folk eller kjøl, heller ikke i den retninga han mente å ha hørt at de dro farkosten opp på land. Han ble stående i tanker et øyeblikk. Det var vel noe jeg drømte? Han skulle til å løpe videre, da han ble var noe som stakk opp av sanden, nesten helt inne ved torva, der hvor småskogen begynte. Et trestykke. En rotten trestamme? Nei. Det var forarbeidet, bøyd oppover.   Han grov med nevene, Grå, morkne bordender klinka fast på den krokete stokken. Stavnen på en båt. Han reiste seg opp, og kjente det var råkaldt i fjellet, en riktig klarværsmorgen seint i august.
Da han kom tilbake til bålet, fosskokte kaffevatnet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

En skoledag i Johan Olsens liv

Han trasker den ubrøyta vegen fram mot det låge, svarte tømringshuset. Et gult lys kryper ut av vinduene. Siver inn i morgenlysninga. Det er i den gråblå morgentimen. Dagen er ei lita lysning bakom åsene med svarte graner. Johan er på veg til skolen. I slitt, lappet, arvet fottøy. Svart vadmelstrøye, bukse av samme slaget. Strikkelua langt ned i panna. Ranselen henger på halvåtte over de små skrå skuldrene. Han snufser litt. Snyter seg i votten. Tankene har for vane å bli stående stille slike morgener. Han lar bare øynene slippe inn det sparsomme lyset, og har nok med det. Han får igjen dette ekle nede i halsen. Som et dyr der nede. Det vil verken opp eller ned. Han må hive etter pusten, men prøver å la det være. Prøver å puste rolig, på folkvis, men da blir det bare verre. Han kjenner prikkinga helt ut i fingertuppene, og må hive etter været. Nei, han får la være å tenke på det. Får bare la øynene suge inn i seg den mørke tømringa som blir tydeligere der framme, med gule vindusglugger og blå røyk rett til værs fra pipa. Pedellen har vært tidlig oppe og fyrt.

 

 

Ovnen der inne er raudflekket. Det lukter bjørkeved. En etter en, noen i flokk, kommer ungene sigende. Tar av seg ransler, slenger fra seg vesker, strikkeskjerf, luer, votter, trøyer og gensere. Noen reimer opp sko og gnir frosne tær, dytter hverandre for å få plass nær ovnen, bak skjermbrettet. Lærer Gideon Skarberg er ennå ikke kommet. Han er ikke langt unna, og skravlinga dempes. Det bør være stille idet han entrer dørstokken fra «Det Aller Helligste», som de i smug kaller lærerens bolig i enden av skolehuset.

 

 

Døra der innefra glir opp på velsmurte hengsler. Han står ved katetret, og det rumler fra unger som ryr på plass mens de prøver å gjøre seg lydløse. Fadervår går unna i ei handvending. …Stilt i heilag fred…toner salmesangen ut, og oppropet går kjapt og kontant.

-Røys deg når eg snakk åt deg, Ole-Krestian. Eg sa røys opp med deg. Men du e sein. Akkurat som far din. Tvangsauksjon og fattigkassen. Egentleg e jo slikt arveleg. Neimen så sett deg berre då, og stand ikkje der lekså ein frostvar gjeldmons.

 

 

Lærer Skarberg ser ned i leseboka. Ser opp igjen, så tilbake til boka. Legger med rappe fingre hårstråene sine over den blanke issen. På tvers. Som vanlig. Ser ned i boka. Myser ut over klasserommet.

 

– Det va vel slik at dåkk sku lær eitt dekt tel i dag? Utenat. Ordensmann – kem som e det? Olaf, no du Olaf, ke før ei sia står det her dekte på i boka?

 

– Ehm…sia…nei…ehm. Eg minnes ikkje.

 

– Minnes ikkje, minnes ikkje! Minnes du dett eiga navn? Eller e du vørten like bevisstlaus som han bessfar din, han Tullkrestaffør? Sett deg, pøyk. Umuleg e du, bryr deg ikkje om å lær. Han bror din va akkurat likeins – likegyldig – egentleg akkurat slik.

Olaf rødmer, tier og setter seg nølende.

 

 

 

– Jens, du e kanskje ventelig meir før vett å tak. Kem så ha skreve det her dekte?

 

– Han Vi..vi..Vi..Vidje…

 

– ViVidje, ViVidje. Hahaha. Du veit vel knapt ke ei vidja e før slag, ban, skoglaus så dåkk e på Litjrabben. Men klauven kjenn du venteleg tel. Du ha vel haurt snakk om en klauvgalte? Hahaha. Åsmunn Olafsån Vinje heita han, så ha skreve dekte. Vinje. E det før mykkje førlanga at du ska kan stava, no så du strakst ska stand før presten?

 

 

Noen flirer, andre ser ned i pultlokkene.

 

– Johan, ha du lærd deg det herre?

 

-…

 

– Nei, det va vel det eg tenkt!

 

– J-j-jau, det ha-ha-ha eg s-så re-re-rett.

 

Johan svarer kjapt til han å være. Ordene pleier å flakse rundt omkring som svarte kråker inni hodet hans. Det samme gjør bokstavene, når han skal lese høyt fra boka. Og hos Skarberg skjer det ofte. Men satt han ikke i to heile timer i går attmed kjøkkenbordet, i lag med ho mor. Og ho hadde lest for han. Vers for vers. Strofe for strofe. Og han hadde gjentatt og gjentatt, til det satt som limt med kveitmjølsklister oppi hodet hans. Og oppdaget de ikke attpå til at når han sa fram noe han hadde lært seg utenat, så rant ordene ut av han som det reine steinskredet. Og før Gideon Skarberg får samlet seg til ei ny breiside, er Johan i full gang. «At far min kunde gjera» blir lest feilfritt, uten bok. Han sier det fram med heile seg, og det blir enda stillere enn vanlig i rommet.

 

 

Men så snart Johan er ferdig med siste strofa, bykser Skarberg fram, og er med ett bak ved pulten til Johan. Læreren triver den ihopslåtte boka, og holder den tett opp under nesen på gutten.

 

– Va det ikkje det eg egentleg trudd! Men du va snar å klapp att boka. Meg juks du ikkje. Las i smug utur boka gjord du, din stamhedning. Undermålar, men unnser deg ikkje før å bedrag meg rett oppi synet. Det svartner for øynene for Johan, men han biter sammen tennene, og hvisler:

 

– Ho va-va-va kje å-å-åpen, å d-det veit du gå-gå-gått.

 

De nærmeste ungene kvepper litt til på pultene, over Johan si plutselige ureddhet. Sier lavt til læreren at boka var virkelig ikke åpen.

 

– No. Du kom deg unna, den her gongen. Men det e best du les reint før ettertida. Eg lyt jo tru du stam berre før å slepp å les, av egentleg pur latskap! …No, mens eg har deg her, du kan kanskje førklar ke han Vinje mein med den her strofa: «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd»?

 

– A-at d-det sk-sku va så jæ-jæ-jæft å v-va sto-sto-storkar. M-men han f-far sei no at det ha dø-døtte mang ein ma-ma-ma-mannlort unna ein b-bra m-mann og.

 

 

Skarberg blir rød. Nærmest fiolett nedover nakken. Fiker til Johan under det ene øret, så under det andre, og på nytt under det første. Han tar spesialgrepet sitt, kliper av all kraft, presser tommelfingeren sin inn under Johan sitt kragebein. De nærmeste mener de hører det knaser.

 

– Kom deg ut. Skarberg hveser.

 

– Og vis deg ikkje her før du ha bødd meg om førlatels før munnbruken din.

 

 

Johan vegrer å følge med, men blir løftet i været etter øreflippene. Gutten ser ingen ting for tårene som presses fram. Føler bar at det gjør vondt, som om hodet skulle ha revnet i to. han blir slengt ut ytterdøra og ned trappa. Ranselen etter, og han griper den i ørska. Han skjener bortover vegen. Bortover, heimover. Kjenner at det renner nedover halsen. Han tørker med handa, og kjenner det varme blodet. Han merker den strenge kulda. Lua og vottene er blitt igjen der inne.

 

Hodet kjennes tomt. Han hikster etter været. Men gråten vil ikke komme. Han ser for seg leseboka med flagrende ord. Han siger i hop ved snøkanten da han hører at det kommer noen. Det er han Leif, nabogutten, som kommer med hest og slede fra meieriet.

-Men ke det e med deg? spør Leif, og blir var dette med ørene.

– Kom. Her bi det dokterskyss!

– N-n-nei. I-i-ikkje det…d-du må-må kjør meg he-heim.

Og slik blir det. Han løper oppover fra vegen til heimhusene. Mora vasker varlig øreflippene hans, og får etter hvert høre hvordan det har gått for seg. Ho veit ikke råd. Sier han Gideon er no så flink til å lære ifra seg, sjøl om han er litt snarsint. Det heile er nok glømt til i morra hvis bare han Johan holder seg fin gutt heretter. Og de blir enige om ikke å si noe til faren, som er så trøtt og oppfarende når han kommer heim.. Johan blir sendt et ærend til en av nabogardene, og er ikke snar om å dra heim igjen.

 

Det blir mørkt, og han veit at faren er kommet.

Straks Johan kommer inn på kjøkkenet, ser han ryggen til mor si. Ser ryggen og akslene. Ho står ved ovnen og snur sild i steikpanna, bøyer seg, legger mer ved i ovnen. Snur sild. Han har den breide ryggen hennes vendt mot seg heile tida, og han kjenner osen fra silda på panna. Makko henger til tørk over komfyren, og han tenker at den kommer til å lukte steikt sild. Det freser fra varmt feitt, og han spør som for å si noe:

– K-kor e han f-far?

-I skøtet, svarer ho omsider. Ho snur sild.

– Du sa kje du ha vøre oppkjeftig, fortsetter ho så.

– O-o-oppkjeftig?

– Ja, just det! Og ho sier mer. Ho sier at han må ikke komme her med meir lyging. Han far har fått vite alt som er verdt å vite da han kom fra skogen på Storvelta, og traff ungene der.

– No e vi utbørn i bygda, både han far din og eg.

Og han far har vært hos han Gideon, og han Gideon har gitt klar beskjed: de må i veg og be om unnskyldning, ellers behøver ikke han Johan å vise seg meir på skolen. Det har han Gideon sagt, og det skulle bare mangle. Og satt ikke ho, enno ho hadde annet å gjøre, i timesvis og terpa leksa med han, store glunten. Og hva fikk ho igjen for det, anna enn utakknemleheit, tåpskap og trållheit?

 

Han står der og ser den breide ryggen hennes, og sterkere og sterkere kjenner han eimen av stekt sild. Den lukta skal alle dager minne han om dette. Lukta av stekt sild skal minne han om et svik. Det blir et stille sildemåltid. Ett og annet ordet foreldrene imellom, om kveldsfjøsen. Heller ikke småøskenene sier noe, men kaster bare øynene på han nå og da, stjålent.

 

Til kveldsstellet gjør han som vanlig sin del av arbeidet, og tåger ned høy til kyrne. Resten av kvelden sitter han usynlig i kroken på kjøkkenet, og ser på årringene i golvborda. Svarte strek mellom borda, noen steder breide, noen steder smalere. Han eter ikke kveldsmat, og ingen nøder ham til det.

Det blir heller ikke sagt noe da han går til sengs samtidig med de små.

 

Han drar det tunge vatt-teppet over hodet. Da kommer gråten, som ei flomdiger vårelv som rensker opp, slik at bare slette berget og stor kuppelstein ligger igjen langs bredden. Det er en gråt uten sans og styring. Søvnen kommer. Svart. Uten drøm.

Utpå natta våkner han. Det er kaldt under teppet. Han har gjort seg våt. Gjennomvåt.

 



Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hoppet

De store guttene bygde et skikkelig hopp denne gangen. Bakken hadde en perfekt profil, og det var snø i mengder. Og kaldt, skikkelig kaldt. Takket være frosten fikk vi lov til å være på den sida av elva. For der kunne det svære skred når mildværet satte inn og fonnene slapp seg nedover med rokk og larm. Store, buldrende skred, som vokste og vokste til de til slutt seig ut og ble til store trekanta voller med hardtrampa snø, nederst i lia.
Her på skredsida av dalen sto fjellet til endes. Først ei steil, ulendt li opp dit svabergene begynte. Derfra var det bare flåg i flåg, nærmere tusen meter til værs. Bare sauer trivdes oppigjennom der – sommers tid. Men nå var det vinteren som rådde
.

Nederst i den bratte lia den nye hoppbakken lå. Bakken hadde bare ligget der i all si tid, skapt av moder jord, med bratt ovarenn. Og en perfekt forma kul kneiste over et unnarenn så vakkert i linjene at det kunne ha vært tegna med blyant.
Ingen hadde oppdaga denne hoppbakken. Ikke før denne dagen. Guttene hadde straks sett bakkens skjønnhet og potensial, på samme vis som billedhoggeren ser den smekre skulpturen gjemt inne ei steinblokk. Vi gikk i gang med å preparere. Med ei medbrakt skuff ble hoppet bygd opp. Stampa og trakka snø, lag for lag, et skikkelig høgt hopp med ei langstrakt, nesten plan flate oppå, som var en majestetiske storbakke verdig.

Snart gjorde de sine luftige svev, en etter en. Som skikken var, stega de – trakka seg oppover etter hvert hopp, slik at det bratte unnarennet ble trampa hardere og hardere, mer og mer perfekt til sitt bruk. Jeg var også med og trakka.

«Skal du ikke hoppe?» spurte de.
«Eh…jo, kanskje det.» Jeg dro nok litt på det, yngst som jeg var, og i tillegg kortvokst og engstelig.

Men så, med et plutselig mot i magen, fiskebeinklatra jeg helt til topps. Det var god utsikt deroppefra. Svært god. Unnarennet var så bratt at det forsvant ut av syne under hoppet. Jeg løfta blikket og så over den frosne elva og heim – og ble svimmel.
«Nei», sa jeg, fåmælt som jeg alltid har vært. Skar ut av ovarennet og ploga meg ned på sletta.

Det kan ha vært min egen idé, men det kan også ha vært en av de andre guttene som foreslo at jeg kanskje skulle øve meg litt først. Litt tilvenning med mindre hopp, noen øvelseshopp – og så storbakken. Så jeg trakka meg et lite hopp borte i lia, like ved sida. Der holdt jeg det gående, opp og ta fart – over hoppet, ned, tråkke opp igjen. Om igjen og om igjen.

De store hoppa og huia i storbakken, av og til sklei jeg bortover og kikka på dem. Lenger og lenger tøyde de bakkerekorden. Til det med ett stod helt klart for meg:
«Nå går jeg og hopper på ordentlig, jeg og.»

Av sted på skrå oppover lia, med kurs mot det stedet jeg hadde stått tidligere, til jeg var kommet nesten helt øverst i ovarennet.

Men da. Like før jeg var på toppen, like før jeg var  klar – da ble det ropt mat. Vi måtte heim og spise, og det med en gang.

Jeg med sytestemme: «Men jeg skal jo hoppe!»
«Nei, det får du gjøre seinere!» hauka noen kvasst tilbake.

Jeg sto vel noen sekunder, tok vel et par stavtak videre oppover. Men snudde motstrebende, lydig som jeg var, og ploga ned til de andre. Så rente vi etter hverandre tilbake over elva og heim. Jeg kan vel ha kaste et blikk eller to over skuldra, mot den steile fjellsida og den staselige bakken der borte i lia.
Allerede var det så smått begynt å skumres, og etter middag var det blitt mørkt.

Den natta kom mildværet. Og rasene gikk der borte i lia, de skikkelig store snøskredene.

Hva vi gjorde resten av vinteren, har jeg glemt. Det kan vel ha vært så mangt.

 

4 kommentarer

Filed under Fortelling

Hva skulle han med krabbe?

Ja, hva skulle han egentlig med all denne krabben?

Også denne teina var full. Fjorten krabber telte han. Noen av dem svære beist.

Men hva skulle han med alle disse krabbene?

Etter at støyperiet ble nedlagt, var han gått rett ut på trygd., sammen med de fleste andre som nærma seg de 60. Til jul hadde han fått gullklokke, til påske var det lås og slå. Korsfest, korsfest. Han hadde gått over den store plassen for siste gang, og sett seg over skuldra i retning  av den kalde skorsteinen og  administrasjonsbygget. Blinde speilglassruter stirra tomt mot horisonten.

Han så seg stadig tilbake. Kunne ikke dy seg. Dette gjorde at han gikk på skrå over den store asfaltplassen.

– Jeg går på skrå, som en kjempemessig, grotesk kongekrabbe, hadde han tenkt.

Men dette var alminnelig, norsk brunkrabbe. Hannkrabbene heiv han over bord, en etter en. Hunnene slengte han bort i den store plastkassen, hvor det kravla og kravla allerede.

Han hadde for lenge sia lært seg å være varsom med krabbeklørne. Selv de minste jævlene kunne klype som en satan, om de fikk anledning til det. Innimellom hendte det likevel, som nå, da en sprelsk firefoting så sitt snitt til å knipe ham ytterst i lillefingeren. Det smertet slik at han skrek høgt, enda han var aleine i båten og langt fra folk, der han lå og dro teinene sine.

Som ellers tok han kraftig hevn over klyperen, reiv av ham vakkerkloa og slengte både terrorist og klo bort i kassen. «Her gjelder sharialovene! Klyp den som tør,» hauka han med triumf i stemmen.

Han treiv posen med agn, ferdig preparert, lekker småsei. Han var finspist, han krabbtykj. Han festa fiskestykkene på den store agnkroken, smekka på lokket, satte låshaken behørig i, og heiv teina over bord.

Han aktet, som alle andre dager, å kjøre inn til naustet med de skallete udyra, hvor de skulle henrettes i kokende vatn. Tyve minutter på kok, avkjøles mens ny ladning ble kokt, og sa ta til med renskinga. Det tok timer innen han hadde tatt ut alt kjøttet, renska alle klørne, lagt alt krabbestoffet tilbake i krabbeskjellene, lagt det heile i plastposer og sikra det i fryseren.

Men hva skulle han nå med all denne krabben? Kona åt ikke skalldyr. Ikke ungene heller. Bare yndlingsbarnebarnet hadde sagt at han likte krabbe, og han kunne faktisk sitte i timesvis ammen med bestefar  og jumse krabbestoff, nybaka loff og majones, mens resten av familieselskapet hygget seg med taco og ana ensotisk kjøttdeigbarsert liksom-mat.

Han hadde knepet gutten i å sende øyekast til broren og søstera, utføre liksom-brekninger og andre grimaser som han ikke trudde bestefar la merke til. Det gikk omsider opp for ham  at også guttens far, det vil si hans egen sønn, var med på dette skuespillet . Og kanskje var det da tanken for første gang slo ham, som om noen hadde dælja en femkilos frossen krabbepose i bakhodet hans: – Hva tjener dette til. Hva er det jeg skal  med all denne krabben?

Han heiv kassen over bord, og fikk såvidt bivåne hvordan det kom nytt liv i de underlige skapningene, straks de merka at de igjen var tilbake i det heimekjente miljøet sitt.

Han satte lua bedre til rette på hodet, ga full gjeiping på den 9,9 hesters Yamaha-en, og satte kursen rett vestover,  forbi fallene hvor sjøen av en eller annen sjelden anledning nå lå oljeblank og uten krusning mot haustnatta . Småbåten for som  ei pil forbi Brostnflesa og de siste skjæra, rett mot vest bar det.

Der ute et sted lå Island, men det ga han jevnt helvete i.

1 kommentar

Filed under Fortelling