Huset skjeler forsagt imot meg. Ingen vinduer er heime lenger. Ei mosegrodd trapp er et dårlig tegn. Allerede brua over bekken sier sitt, og er knapt farbar.
Da jeg skotta opp hit fra bygdavegen, innså jeg at denne heimen har vært folklaus lenge. Men det er likevel med ei kjensle av innbrudd jeg trår over dørstokken til bislaget.
Golvet skråner bratt mot hullet der kjøkkendøra en gang var.
I det samme tar vinden tak, leker seg litt og lar en hardt medfaren avis få det glatte lag der den segler gjennom rommet. Datoen sier sitt: Mandag 16. oktober 1967. På første side meldtes at et parti flybårne druer fra Bucuresti nylig har ankommet Nordland.
Blikket dras mot den velta komfyren.
En gang, en fjern søndag, fyltes akkurat dette kjøkkenet med duft av brunsaus, småsteik og ertestuing.
Hvor ble det av dem, de som ga liv til dette huset – til denne vesle garden som ikke lenger finns, uten hylsteret av den?
Vi veit ikke sikkert. Men de dro. En vakker deg, eller en forargelsens dag.
En gråtens dag, eller var den kanskje lystig.
De slakta vel ho Staselin. Og dro. Til Mosjøen, Mo i Rana, Trondheim eller Oslo – eller like til Australia.
Bort, fra fraudyngen og utedassen. Vrei om nøkkelen, og ulik Loets hustru så de seg aldri tilbake.
Men kjøkkenbordet tok de ikke med seg. På dette vindskjeve bordet ble det satt fram grovkaka og lefsa, nyrørt rips og godt smør.
Til kvardags kasserollen med uskrella, mjølne poteter. Lettsalta torsk og stekt flesk. Kanskje sprøstekt, ørret fra gardsbekken, raud i fisken.
Dette var sentrum i verden for en handfull mennesker, i ei tid gjømt bak bleike årstall.
Kjøkkenbordet var grunnpilaren i tilværelsen for en liten tass. Da han skulle ta de første stega, tok han med de små butte nevne sine et solid tak i bordkanten, og heisa seg opp. For ham var det heilt utenkelig at det skulle velte – sjølveste kjøkkenbordet.
Nå farer vinden og regnet over bordet, men også solgløtt gjennom åpningene. Spor av en bordkniv står trassig tilbake i bordplata.
Det fargerike belegget som en gang dekka golvplankene og gjorde litt stas, er gått i oppløsning.
Vindushullene gisper etter luft og har spytta karmene ut på marka.
Kanskje var det en hage her, et tun, et bed. Nå rår bringebærriset, og ripsbuskene står tettere enn noen gang.
Forsiktig åpner jeg enda ei dør. Snarere skubber den opp. Også her har vinden vært før meg. Et ungjenterom. Et eksemplar av ”Romantikk”, et bilde av Pat Boone, sirlig ut klipt i silhuett, har kanskje vært stifta fast over ei mjuk seng.
Sia har snøskavlene ligget i krokene. Vinter etter vinter har forsøkt å viske ut sporene etter henne. Men papir forgår ikke så lett, og vi kan fremdeles bringe i erfaring at ho i 1963 fra Wesico Forlag i Oslo har bestilt ”1 gitar Lucky Seven og Jørgen Ingmanns gitarkurs”. Gitaren skal betales med 15 avdrag a kr. 11,-.
Så satt ho vel her i en blomstret sommerkjole og klimpra på ”Guitar Boogie”, mens ho drømte seg langt, langt forbi låvebrua. Kanskje hadde ho lært seg noen grep, som ho akkompagnerte seg sjøl med, mens ho nynna lågt, så de ikke skulle høre det ute i kjøkkenet: ”Det är julkveld på Hawaii…”
Vi veit nemlig at ho har sendt en julepakke til en sjømann, kanskje etter oppfordring i et populært radioprogram, hva veit vi?
For se her: På nyåret fikk ho svar, via air mail. Han var svenske, 38 år gammal, førståss og båtsmann på 20.000 -tonneren MT Eidsfoss ”på reise fra Philadelfia USA til Punta Cardon i Venezuela”. Han har ikke vært heime siden 1939 og skriver i det ennå lesbare brevet: ”Jeg vart torpedert med en Amerikansk tankbåt i 1942 i Stille Havet og satt siden fange hos Japanerne i Tokyo til krigen sluttet. Pakken fra Deg fikk jeg i Curacao Vest-India. Vi kom dit på Julafton”. Helsing Sture fra De sju hav til ei lengtende gitarspilende jente under bildet av Pat Boone i et hus på Helgeland.
Kladdebøkene fra skolen er ennå lesbare. Det samme er Aksel Skretting si ”Kristenlære med salmar”.
Vedkomfyren er ennå ikke rusta bort. Ja, til og med den røde kåpa hennes mor henger fremdeles her, på den samme spikeren uti gangen.
Et hus, en gang fylt av liv, stemmer, stillheten i stua i skjømminsgstimen. Fjøslukt og raut fra svart – og kvitflekka nordlandskyr.
Når jeg forsiktig setter meg i den morkne gyngestolen på loftet, er det jeg forsøker å sette sammen fragmenter av ei tid, gjenspeila i markspiste papirbiter. For mannen i huset har ført en korrespondanse med et elektrofirma i Sandnessjøen, et brev hvor han forhører seg om muligheten for å få bytta inn et gammalt radioapparat i en ny Tandberg Sølvsuper.
Finnbakk Skrivarstove 
Tusen takk. Nydelig, Torstein