De store guttene bygde et skikkelig hopp denne gangen. Bakken hadde en perfekt profil, og det var snø i mengder. Og kaldt, skikkelig kaldt. Takket være frosten fikk vi lov til å være på den sida av elva. For der kunne det svære skred når mildværet satte inn og fonnene slapp seg nedover med rokk og larm. Store, buldrende skred, som vokste og vokste til de til slutt seig ut og ble til store trekanta voller med hardtrampa snø, nederst i lia.
Her på skredsida av dalen sto fjellet til endes. Først ei steil, ulendt li opp dit svabergene begynte. Derfra var det bare flåg i flåg, nærmere tusen meter til værs. Bare sauer trivdes oppigjennom der – sommers tid. Men nå var det vinteren som rådde.
Nederst i den bratte lia den nye hoppbakken lå. Bakken hadde bare ligget der i all si tid, skapt av moder jord, med bratt ovarenn. Og en perfekt forma kul kneiste over et unnarenn så vakkert i linjene at det kunne ha vært tegna med blyant.
Ingen hadde oppdaga denne hoppbakken. Ikke før denne dagen. Guttene hadde straks sett bakkens skjønnhet og potensial, på samme vis som billedhoggeren ser den smekre skulpturen gjemt inne ei steinblokk. Vi gikk i gang med å preparere. Med ei medbrakt skuff ble hoppet bygd opp. Stampa og trakka snø, lag for lag, et skikkelig høgt hopp med ei langstrakt, nesten plan flate oppå, som var en majestetiske storbakke verdig.
Snart gjorde de sine luftige svev, en etter en. Som skikken var, stega de – trakka seg oppover etter hvert hopp, slik at det bratte unnarennet ble trampa hardere og hardere, mer og mer perfekt til sitt bruk. Jeg var også med og trakka.
«Skal du ikke hoppe?» spurte de.
«Eh…jo, kanskje det.» Jeg dro nok litt på det, yngst som jeg var, og i tillegg kortvokst og engstelig.
Men så, med et plutselig mot i magen, fiskebeinklatra jeg helt til topps. Det var god utsikt deroppefra. Svært god. Unnarennet var så bratt at det forsvant ut av syne under hoppet. Jeg løfta blikket og så over den frosne elva og heim – og ble svimmel.
«Nei», sa jeg, fåmælt som jeg alltid har vært. Skar ut av ovarennet og ploga meg ned på sletta.
Det kan ha vært min egen idé, men det kan også ha vært en av de andre guttene som foreslo at jeg kanskje skulle øve meg litt først. Litt tilvenning med mindre hopp, noen øvelseshopp – og så storbakken. Så jeg trakka meg et lite hopp borte i lia, like ved sida. Der holdt jeg det gående, opp og ta fart – over hoppet, ned, tråkke opp igjen. Om igjen og om igjen.
De store hoppa og huia i storbakken, av og til sklei jeg bortover og kikka på dem. Lenger og lenger tøyde de bakkerekorden. Til det med ett stod helt klart for meg:
«Nå går jeg og hopper på ordentlig, jeg og.»
Av sted på skrå oppover lia, med kurs mot det stedet jeg hadde stått tidligere, til jeg var kommet nesten helt øverst i ovarennet.
Men da. Like før jeg var på toppen, like før jeg var klar – da ble det ropt mat. Vi måtte heim og spise, og det med en gang.
Jeg med sytestemme: «Men jeg skal jo hoppe!»
«Nei, det får du gjøre seinere!» hauka noen kvasst tilbake.
Jeg sto vel noen sekunder, tok vel et par stavtak videre oppover. Men snudde motstrebende, lydig som jeg var, og ploga ned til de andre. Så rente vi etter hverandre tilbake over elva og heim. Jeg kan vel ha kaste et blikk eller to over skuldra, mot den steile fjellsida og den staselige bakken der borte i lia.
Allerede var det så smått begynt å skumres, og etter middag var det blitt mørkt.
Den natta kom mildværet. Og rasene gikk der borte i lia, de skikkelig store snøskredene.
Hva vi gjorde resten av vinteren, har jeg glemt. Det kan vel ha vært så mangt.
Finnbakk Skrivarstove 
Minner om da eg sjøl var 7år og ble oppfordra til å hoppe i bakken der de store hoppa, – 13-14åringan. Jeg var så stolt fordi di kjente meg, at jeg satte utfor…….Det var bare det at de hadde ropa til ei jente med samme navn som meg…………
😍
Reblogged this on Myblog's Blog.
Herlig!