«Den som hadde fått danse seg svett!»
Ho skreik det ut mellom kirkebenkene. Det var mens de sto og tok imot velsignelsen. Ho skreik det mot den snøkvite kista der ved kordørstokken.
«Jo ældere Verden hun bliver af Aar,
Jo verre, jo slemmer» er Menniskens Kaar,
Vi have alt levet det beste.» (Petter Dass)
Ho var ikke heilt sikker på om ho hadde skreket ordene høgt. Hun syntes de stirra på henne, der ho stod under svartsløret. Alle i hop. Hun syntes de stirra og strigråt. Til og med den unge presten. Nypresten, som hadde så rar en dialekt at noen av de eldre i menigheta ikke torde å ta imot nattverden ifra han.
Ho kjente kirkelukta, lukta av nymala vegger, talglys og våt ull. Kvitkirka hadde tatt imot dem som ho pleide, med halvåpne, svarte øyne og den høge , spisse hatten oppe på hodet, slik ho mintes fra ho var jentunge.
En mikroroman av Torstein Finnbakk
Også ute ved grava ropte ho det ut. «Den som bare hadde fått danse seg svett – om så bare en eneste gang!» Ho såg seg rundt, i undring over at ingen hadde hørt henne. Ho ble stående der og knyte hanskehanda si omkring den grønne stilken. Krampaktig. «Skal du ikke…?» kviskra grandtante og rørte varsomt ved albuen hennes. Igjen hørte seg sjøl rope et uhørlig «Nei!», men slapp taket, slik at rosa gjorde ei kollbøtte og landa med en svak, dump lyd på kistelokket.
«Så hvorfor står jeg da her og fryser!»
Igjen dette stille skriket.
Den innhule rumlinga da jordskuffene ble kasta på. «Til jord skal du bli». Men stå opp igjen?
Den natta kista var brakt til lands, hadde ho fått grandtante med seg. I den månelause natta hadde de tatt seg fram langs vegen, like til bårehust. De tente ikke lys, anna enn den vesle løkta de hadde med seg.
«Plombert,» fastslo grandtante, da kistelokket ikke lot seg rikke. Ho som hadde vært på markene i zulumisjonen og visste råd. Ho hadde både klohammer og tang i veska . Det peip i metall da lokket ble bendt til sides. Ho visste ikke hvor lenge de hadde blitt stående og einstirre. «Det er ikke folk, det der!» hadde ho brutt ut av seg, inni seg. Så ille tilredt. Ho fant ikke annet ord, heller ikke seinere, ikke i heile sitt liv kunne ho finne annet ord. Jo, visst hadde ho vært med da de slakta sau om hausten, rørte i blodet som hadde fossa ut, flådde, tok ut innvollene – den vemmelige vomma, strupen, luftrøret og lungene, og seinere da de hogg det sunt og la det oppi saltlake, det som de ikke mol opp til kjøttdeig. Men slik som dette!
Ho sokk ihop i knærne da ho ble var at den gamle kvinna varsomt stappa en peikefinger nedi kista, og etterpå holdt den opp i det dimme lyset og granska den. Lenge, med nærsynte øyne. Så stakk ho fingretuppen sin i munnen og smatta med tunga. «Spekt», sa den gamle, halvt, til seg sjøl. «Spekt?» spurte ho vantro. «Salta. Varmen, forstår du, barnet mitt».
Grandtante hadde holdt omkring henne. Lenge. «Å stakkars velsigna», hadde ho mumla , med den hese, låge gammalkvinnerstemmen sin. Etterpå hadde de hjelptes åt med å sette på lokket, for all verden, i all evighet.
«Du slipper nå å tørke opp skiten etter meg på ei stund!» var det siste han sa, før han trampa ut døra, og lukta av kropp og ryggsekk hang igjen i bislaget.
Ho skulle alltid stille seg de samme spørsmålene, hver natt før ho sovna, hver morgen når ho sto opp. Hvorfor måtte han ta avsted, og hva skulle han der å gjøre? Og var det virkelig slik han hadde kommet heim?
Ho gikk ned på bergene møt mørkret, og lot landvinden rive og slite i kåpa.
Å den som hadde fått danse seg svett, om så bare en eneste gang.
Finnbakk Skrivarstove 