Han snudde ansiktet bort fra bålet, og kjente den livkveikende strålevarmen bre seg oppover ryggen.
Han stødde hodet i høyre hånd, mens han speida ut over den svarte innsjøen. Nattekulda var begynt å sige på, og det steig liksom opp damp, en dis som la seg noen centimeter over den blanke vassflata. Der, like utenfor sivet, så han ringene etter et vak. Så ett til. Røya var aktiv i kveld. Men han hadde fått sin del. Nå var det å ta natta. Stillheten lå som et sukk over vatnet og slo tilbake mot den mørke lia han mer ante enn så over på den andre bredden.
Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget slik da han ble var båten. Den kom glidende der ute, og de var to om bord. En ganske liten båt, spissbåt antakelig, Han så heilt tydelig silhuetten av et menneske som satt ved årene. Og bak stod en annen og drog et garn. Sakte dro han garnet over ripa. Det glimta av og til skarpt i de våte trådene fra garnet. Men han kunne ikke avgjøre om de fikk fisk. Avstanden var for stor, kanskje tre hundre meter, de lå omtrent midtvegs til den andre bredden. Båten holdt seig og stø kurs midt etter vatnet, mens mannen som stod i rommet attom den bakre tofta omstendelig dro inn garnet. Han tenkte sløvt med seg sjøl at de måte være høvelig ukjente, siden de satte garn der ute på djupna. Forresten – båt – her? Dette var første gangen han hadde sett en båt her oppe. Men han kjente seg døsig, glippa met øynene, holdt på å døse av, men rykka til da han ble var at båten la om kursen. Nå styrte den innover mot land, rett mot vika der han hadde leirplassen sin. Den nesten hesteskoforma vika var kransa av ei kvit sandstrand. Fint å legge til med båt, tenkte han, men ønsket inderlig at de ikke kom akkurat dit han lå. Han likte seg best her inne i fjellet når han kunne være aleine med seg sjøl og ei steikepanne og ei fiskestang, en sovepose og fjellduken som han hadde som underlag, og som han kunne kveile seg inn i om det ble kaldt eller om det kom en regnskur. Men håpet syntes fåfengt. Et øyeblikk lurte han på om han rett og slett skulle stå opp og pisse på bålet, men det var nok for seint å slokke nå, de måtte for lengst ha sett nyingen hans. Men den fremmede båten bøyde likevel av, og glei i skjul bak neset ytterst i bukta.
Han dro et langt gjesp, kasta et siste blikk opp mot den månelause himmelen, snudde seg mot bålet, og kraup godt til rette nede i soveposen.
Det virka bare som om han bare hadde slumra noen sekunder. Men da han slo øynene opp, var det for lengst begynt å gry av dag. Han gikk ned til vatnet, satte seg på kne i sanden, laga ei skål av hendene sine og slo kaldt livkveikende fjellvatn over ansiktet. Så blåste han på glørne til han fikk fyr under kaffekjelen. Mens vatnet varma seg, jogget han bortover stranda for å få liv i de søvnstøle lemmene. Først da han var kommet rundt neset ytterst i bukta, kom han til å tenke på båten og de to garnfiskerne. Her ute hadde han utsyn vatnet rundt, men kunne ikke se spor, verken etter folk eller kjøl, heller ikke i den retninga han mente å ha hørt at de dro farkosten opp på land. Han ble stående i tanker et øyeblikk. Det var vel noe jeg drømte? Han skulle til å løpe videre, da han ble var noe som stakk opp av sanden, nesten helt inne ved torva, der hvor småskogen begynte. Et trestykke. En rotten trestamme? Nei. Det var forarbeidet, bøyd oppover. Han grov med nevene, Grå, morkne bordender klinka fast på den krokete stokken. Stavnen på en båt. Han reiste seg opp, og kjente det var råkaldt i fjellet, en riktig klarværsmorgen seint i august.
Da han kom tilbake til bålet, fosskokte kaffevatnet.
Finnbakk Skrivarstove 