Fem karer fyller det vesle kontoret med en eim av rå lomp og svette. Knut Pålsa Raudryggmo – sprengningsbas, tidligere båtbygger – setter et par skarpe, brune øyne i mennesket der bakom den blanke eiketresplata.
– Ke vi bi før? Dåkk ha trekt oss! Ha vi kanskje ikkje gjort godt nok arbeid? Han presser liksom fram ordene, ett for ett, nesten oppgitt, som om han snakket til en tungnem unge. Gruveingeniør Bentzen ser forbi arbeidslaget. Fem mann sterkt. Ser forbi dem. Bistert. Tar på seg brillene. Tar mot til seg, og ser skarpt på basen. Svarer at det er gjort larv med utsprengninga. At det finnes en innsnevring.
– Ein knøl ja. Kor i verden finn du kje ein knøl som står igjen? sier han Knut Pålsa.
– Men profilen e vid nok. Det kan du ta deg i blyanten på, at der e all evigheits plass.
– Det er dårlig, rent ut sagt slurvete arbeid som er utført. Da får det bli så som så med oppgjøret, svarer den lærde, og ser ned på arket han har framfor seg. Han fisker fram penn og blekk, og får det travelt med å bla videre i regnskapene. Audiensen er tydeligvis over.
Fem karer ut døra. Setter den bestemt i. Går på rekke ned trappa, i klynge oppetter bakkene mot gruva.
Han Pål Bas og han Små-Kornelius går rett til dynamittkista. Tar med seg mit, knall, en rull svart tjærelunte.
Fem mann går med knappe, kjappe skritt mot gruveåpninga, hvor to syninger ennå står i prat etter siste skiftet.
– Men kor ska de karan, vi e då sula opp tel helga, spør han oppsynsmann Laukvik.
– Vi ska brenn av verdens mest kostbare knøl, svarer Knut, mens de andre trenger seg forbi uten et ord.
De kommer til slangen med krana hvor de fyller vatn på karbidlyktene.
Det bærer innover. Innover og nedover. De klatrer stiger. Går mørke og fuktige ganger. Så går de løs. De skiftes om å bore, skiftes om å slå. Slår, borer.
– Ingeniørknøl. No lyt du tel pers.
– Profil nok her.
Kornelius myser opp mot henget.
Timene går. Uten opphold holder de på.
Hølene fylles med mit. De kjuker etter med de lange sumpkjeppene og tennsatsene gjøres istand. Øvde, svarte, knudrete never strekker ut lunte. Det går raskt. Presist. De strekker ut lunta, meter for meter.
Tenner.
– Varsko her! og så: – Fyr va det her!
De klemmer seg inn mot den ruglete bergveggen i den vesle nisja. Først trykket, så det veldige braket og støvkovet når salva suser forbi.
En ser ikke neven for seg i røyken. Lukter korditt og detonert nitroglyserin. Hører vatn risle et sted.
Lyktene er til liten nytte. Men så snart det letter litt, tar mennene seg fram, vant og raskt. Går igang med å renske opp. Fyller vaggene. Tømmer dem på stuffen, etter den krokete vegen ut av gruvegangen.
Ordner verktøyet på plass. Kjenner seg svette og varme. Halv lummer seinsommerluft gjør godt i lungene. Det bærer nedover bakkene. De gir seg av utenfor kontorbrakka. Torben Mojlanen kveiker pipa, og setter seg på en kvelva trebutt attmed veggen.
Inn på kontoret labber han Knut Pålsa. Der jobbes det seinkveld før helga. Gult lys strømmer ut mellom gardinene. En kan høre summinga av stemmer der inne. Den nasale røsten til ingeniøren, som truer stygt med å skjære over i fistel. Knut Pålsas nesten irriterende rolige, men av og til svakt dirrende svar.
De skjelner ikke ordene – men ut kommer basen, knappgådd nedover steintrappa.
– Her. Knølpenga, sier han, og fordeler noen kronesstykker mellom dem.
– Da er vi vel enige? spør han Israel Konradsen.
– Vi e ferdig her, ja. Det bærer nordover.
Torben kakker pipa mot støvelhælen.
– I syvtida ved båten, sier han Pål.
Ned til færingen hans Knut Pålsa kommer de, som avtalt. De eiendelene det ikke ble plass til i ryggsekken bærer de i nevene.
Men idet de skal til å skyve fra, kommer en mann hastende nedover bakkene. Ingeniøren.
– Nei, ha du sett…Trepp som ein rugmjølsekk.
– Ke du mein den der åndshøvdingen vil oss?
– Ventele ein knøl på taska han vil ha hjelp med.
– Nå…godt dere ikke er dratt, sier han, ettersom han får pustet seg opp.
– Hvor skal dere? De ser på hverandre.
– Sulis, svarer han Knut.
– Sulitjelma? Ja men i Herrens navn, vent litt, da. Ta nå dette fornuftig. Man forlater da vel ikke sitt arbeidssted slik uten videre!
– Ikke det? Torben Mojlanen lemper sekkene ombord.
– Fantegåing, kaller man slikt!
Israel er i full sving med å lense båten. Mellom to fulle ausekar mumler han noe om at sjøl borti junaiten er slaveholdet forlengst avskaffa.
– I lovs form, legger han til, gjennom munnvika.
– Men vi trenger dokker … Så sørgele trenger vi dokker. Ingeniøren slår om til sitt halvveis nordlandske.
– Knut! Dåkker er gjeve arbeidskarer …det gjeveste laget i gruven!
Dåkker skal få gode vilkår! Vi slår en strek over denne …e-episoden! Hva?
– Det vart ein ingeniørknøl for mykje, sier Knut idet han skyver fra og svinger seg ombord til de andre i båten.
Ingeniøren blir stående alene.
De har to mann ved årene, og skyter god fart ut den stille vika.
Finnbakk Skrivarstove 
Takk for gode ord!
Mesterlig skrevet, «En knøl for mye». Liker stemningen som orda gir, og smakte på setningene flere ganger. Tusen takk.
Tusen takk, Bjørn! Jeg setter ekstra stor pris på tilbakemelding fra deg. Sant å si er jeg grunnleggende usikker på kvaliteten på alt jeg skriver her. Derfor ekstra fint og inspirerende med konkrete innspill.
Du har en klar stemme som er din, bare din. Ønsker flere dikt fra deg, og likeså noveller eller romaner. Jeg vet at dette er ting som ligger for deg – du vil sjarmere oss i senk med dine fortellinger som har en herlig bakkekontakt der grasrota er. Jeg ville likt å lese noe fra dalgrendene rundt Korgen, noe sårt, noe beinhardt og strevfullt, men likevel fullt av underforstått humor. Sett deg ned, Torstein, lag deg arbeidsdager og skriv. Dersom jeg kan, vil jeg gi deg støtte. 🙂