Dette er et ledd i en serie relativt innholdssvake nordnorske beretninger. Hvis denne slår an, noe jeg ikke kan se noen grunn til, kommer det kanskje fleire. Kanskje ikke. Her følger i alle fall den første, og muligens siste, innholdssvake beretningen.
Nå var det en gang slik fatt, at Smørvikværingene, de var ikke aill når du såg dem, som det heter. Fri for kai var de, så det var beint fram en lyst. Søkte om midler, det gjorde de, like så årvisst som tjelden kom tilbake. Men hva fikk de, fra fylket og kommunen og staten? Nei, ikke så meget som bakpå min hånd. Så de så seg ikke anna råd einn å støype seg ei kai sjøl. Ut av betong, veit jeg. Så bjura de opp sementsekker med det rømtes nedi fjæra. Derpå lånte de sementblanderen hans Ledvart, og var det noe de hadde nok av i Smørvika, så var det fjærsand. Og vatn, for den saks skyld. Tok de så med seg hver sin jernspade, gluntene, og så hiva de seg i blandinga. (Det var nå ikke det de var mest vant til, å blande – helst tok de det ublanda, der i grenda. Parentes slutt). – Hm! Han bi før tørr! meinte han Ledvart, som hadde mest land og derfor hadde oppkasta seg til en slags syning, eller støypingsbas, og nå sto han som i trance og gløtta inn i sementblanderen.
– Kedå, tørr, ha du kje hørdd om vaselin? ropa han Krestian, idet han la inn en ny kvartrull skrå, og på sitt primitive vis atter gjorde forsøk på å være morsom.
– E meint støypen, din kålrabiskolt! svara basen, og slo ei bøtta kaldvatn i blanderen, bare så kalkskyen sto kvit omkring dem.
Han Hidevart, som hadde vært i transporten under førstegangstjenesten, sto for trillinga, og slingra det ene trillebårlasset etter det andre oppi forma. Mens han las bannskap heile tida. Jo, nå skulle det bli nykai, meinte smørvikværingene, og kasta oppi forma til armering alt de klarte å rote fram omkring heimhusene, av gamle ljåer og kaffekjeler uten lokk og rustne krokatspiker og gamle hestegreier og sykkelrammer og all den mannsjit som tenkes kunne av spesialavfall som de ville bli av med. Han Haubart kom liketil dragende med kårkallen, men da sa basen stopp.
Mens de holdt på med sitt der nede i fjæra, så kommer han Ark I. Medes våres luntandes forbi. Han hadde skjete på meir enn eitt dass, som man sier, og gikk for tiden på Universitetsskolen i Hovedstaden. Og ikke var han redd for å ta i et tak, heller, der han gikk og spønte småstein med finskoene sine bortover bygdavegen.
Gjorde han seg ærend ned i flomålet til den støypende foreldregenerasjonen, der akkurat kvinnfolkene, på sitt vis, var møtt fram for å ause opp småkaffe til havneproletariatet.
– Åja, heill dåkk støyping, goddag, sier han til kallene, flågvitet, idet han setter til livs en av Jonella sine uforlignelige småkaker
– Åja kai, sier han. – Å dåkk trur det vil flyt! sier han og gjør seg viktig.
– Mæn det skal jeg kavere for at det ikke gjør, tilføyer han selvsikkert. – For dåkk har ikke tatt tilstrekkelig omsyn til naturlovene, legger han til. – For det kommer alder i verden til å flyte hvis ikke pullertkoeffisienten på kaikanten blir høgere enn sementblanderen sitt tyngdepunkt. Veit eg, tilføyer han.
Men kallan de ikke så meget som estimerte ham. Hmnei, de la, om mulig, inn enda mer skråtobakk.
Derpå dro de trøstige heim, hver til sin ætt og husstand, og henta fjernsynsapparater og transistorradioer og avlagte videospillere og rev med seg melkemaskinene og badekarene og kjøkkeninnredningene og gamle munnladningshagler og tillike en blind gjeldmons, og braut det samfengt oppi førskallinga, alt i hop, i triumf.
Og ke du mein støpte de ikke flytekai? Og flaut det kanskje ikke? Jo for tenk så.
Finnbakk Skrivarstove 