Overskjorta
hadde folda seg ut
som ein spinnaker
i austavinden
Like før
hadde han skimta
den verkande stortåa
Tekst: Torstein Finnbakk

Foto: Jannis Lucas, Unsplash, under Public domain licence
Overskjorta
hadde folda seg ut
som ein spinnaker
i austavinden
Like før
hadde han skimta
den verkande stortåa
Tekst: Torstein Finnbakk
Foto: Jannis Lucas, Unsplash, under Public domain licence
Den sløkte lykta
står og kjenner seg
unyttig
Som eit vagt minne
om natta
som har vore
I Kattmarjaheimen
Veks villgras i tuver
På stien frå grinda
Kring steinar og klynger
Kring Kattmarjaheimen
Renn Småbakkabekken
Med sølvklunkesildring
Og ripsen i krattet
I Kattmarjaheimen
Sprang barføtte jenter
Med raudlette fletter
Og latter i lyngen
I Kattmarjaheimen
Her møter eg minner
Den nedgrodde trappa
I Kattmarjaheimen
Tekst: Torstein Finnbakk
Photo: Jonas Weckschmied, Unsplash
///TURISTEN
///Eg vil berre reise
dit kor ingen andre
har vore
sa han
Så fint
Då kjem han ikkje hit
For her har eg vore
///tofi-22
I natt møtte eg lokføraren
Han fortalde at når du kjører tog
vestover den amerikanske prærien
Sørover mot natta
ligg stjernehimmelen fast
Men mot nord
endrar stjernebileta seg heile tida
Blir du svimmel av denne
straumen av stjerner
er det berre å rette blikket
mot det faste
mot sør
Dette er natur
la ha til og forklarte
at oppe på Saltfjellet
skal dei lage ei utstilling
om dette
Tre stolpar
med ei fastlagd plassering
Når du siktar mellom dei
kan du sjå
korleis det heng saman
Lokføraren hadde på seg
venlege fritidsklede
men når han er på jobb
ber han ei av desse
store skjermhuvene
ein fargerik halsduk
og lange arbeidshanskar av skinn
på nevane
Det kan vere spennande
å stå der
fremst i toget
Om noko hender i natta
får du ikke tid til å bremse
Du berre køyrer på
Sa han
og kvarv
Tekst: Torstein Finnbakk
///Om han Jack Berntsen hadde levd
//Om han Jack Berntsen hadde levd, då hadde han tatt på seg den slitte skinnjakka si og klødd seg i skjegget og leita fram den gamle gitaren sin og laga ein song.
Det skulle ha vorte ein song om ho Lena som vakna av eit frykteleg drønn. Det skulle ha handla om at blokka ho budde i og skolen ho gjekk på vart lagd i grus, berre fordi ein mann borti eit anna land hadde fyra av alle nyttårsrakettane sine i mars
— enno det ikkje var lov
— og brent ned husa til folk som låg og sov.
Om han Jack Berntsen hadde fått levedagar, ville ha skrive songen om ho Lena som rømte over grensa saman med ho mamma og han lillebror, mens han pappa måtte i krigen og ein sliten, men trufast tøybamse vart liggjande att i ei branntomt.
Det ville han ha gjort, han Jack Berntsen, og så ville han ha rive seg i skjegget og slått på gitarkassa
— og tatt grep
— og sett seg ned saman med ungane,
og sunge av full hals at
«de store slemme lainnan de ska kje føl sæ trygg
— de snille land skal reise sæ og velte dem på rygg!»
///
…
Bildet: Bearbeidd avisutklipp
///Iskald måne
over svarte horisontar
Attom bølgjande aks
Løyner gult ljos frå grå hus
Løyner nådelause glimt
attom tagale tre
Såkornet brenn
Skular brenn
Massegraver
Despoten sine blå auge
blundar ikkje
Bleikt nåljos
skjelv over Europa
Tekst: Torstein Finnbakk
Foto: Luca, Public Domain License
Stolt sto di – steinan – stolt
Kvit gjekk han – forsen – kvit
Grønn rann ho – elva – grønn
Raud spratt ho – røyra – raud
Ilt lét ho – rypa – ilt
Krøkt veks ho – bjerka – krøkt
Svart ligg det – båle – svart
Stolt står di – steinan – stolt
Tekst: Torstein Finnbakk
Foto: Niklas Sagrén, Public Domain License
Sauene ørtar og havskodda sig
Oksen går rundt med ein flir
Humlene humlar og gjeldkua mig
attom ein trufast John Deer
tofi-2021
Foto: Joshua Woods, public domain license
Eg var
misunneleg
på dei som vart utvalde
til å spele
I skolekorpset
Men sjølv klarte eg nesten
å hamre meg gjennom
heile «Ja vi elsker»
På xylofon
Sidan har eg alltid
vore på leiting
etter ein alternativ
Fedrelandssong
🎺
tofi 2021
Eit utval
konkluderer med
at det no bur
færre folk i distrikta
Årsaka er
at det no bur
færre folk i distrikta.
Tekst: Torstein
Foto: Michaelf Fousert, fri lisens
Hagl! Lukk døra, tenn lampa! No kjem han med han igjen.
Sommaren. Vi gikk med hjartet i halsen, visste at han ein dag tok slutt – no er han over. Vi må vidare i runddansen.
«You gotta move! Du må dra i veg!» syng Mississippi Fred McDowell, som eg denne septemberdagen så snedig har som lydspor i bilstereoen – på min lettare regisserte ferd mot hausten.
«You gotta move!» Innspela i 1965. Mange nye akkordar har blitt slått på bottleneckgitaren sida den gongen. Mick Jagger song også den songen om at vi må dra, med de breide leppene sine: «You gotta move!» Mick har for lengst tippa over dei 70. Sommarar har gått. Og haustar, ikkje minst.
Ein tind og venene hans har enno ein gong fått snø på toppen. Celsiustermometer viser ikkje lenger 25, men 2,5.
No er det stopp, potetene er gravd opp, rundballane er pakka. Elg og sau blir skotne og heng etter bakskankane. Skolane har starta. Haltande, men med praktisk talt blanke ark.
Blada har for lengst tatt til å bli tørre og gule. Men no er det alvor.
Fotosyntesen, prosessen kor solenergi pluss vatn pluss karbondioksid gir druesukker og oksygen – blir skrudd av. Klorofyllen renn ut av plantane som sand frå eit timeglas. No får vi sjå kva det er gjort av, det fargerike fellesskapet: Sjå, lyngen var ikkje grøn, men raud. Og gul. Og oransje. Og brunspetta.
Det skuldast ifølge mitt oppslagsverk eit fargestoff som sommaren gjøymde.
Karotenoidar heiter det. Oppkalla etter det engelske ordet «carrot», gulrot, rett og slett. Den fargen finst i reke, hummer, krabbe, kantarell, løvetann – og i røsslyngen langs fylkesvegen.
Ein professor i botanikk , har sagt det så treffande: «Når det tar til å bli kaldt i lufta, stansar treet fotosyntesen, og da stansar også vasstilførslen. Det er om lag som når ei bedrift blir lagt ned. Kvifor skal den då kjøpe straum?» Nåja, kanskje mykje å seie om denne samanlikninga, men vi skjøner kva han meiner. Og kva skal ein vel med straum, når røsslyngen er nedlagd og bladlusa permittert?
«You gotta move.» Som sagt.
Dette er årstida da medlemmene av Norsk Hagebåtforeining blir anonyme, fordi også alle andre sine båtar snart ligg på land. Der ute ventar hauststormane. Du som seglar på trass, skal få smake storm. «Fløtt deg – You gotta move.»
Vi har dansa ein solsommar, billedleg sagt, sevja steig i kroppen og grunnvatnet sokk. No kjem den bønlause, skarpe årstida, med strikkejakke, huva godt nedfor øyra, vinterdekk, ski, peis og panelomnar. Og snømåking.
Han kjem til alle, hausten, som ein nemesis: » You may be high, you may be low. You may be rich, you may be poor – Du kan være høg eller låg, rik eller fattig.» Hjelper ikkje. Lyng eller lauv – same det, no ber det i veg.
For ikkje å snakke om når den store, store hausten kjem: «But when the lord gets ready You gotta move».
Men kjem han ikkje snart med ei ny vårsol?
Jaudå.
Bortanfor skoddedottar
attanom svarte fjell
langt bortom sky
ligg det gylne landet
Den forgylte
staden
kor stundom
sol bryt fram
Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
FESKARENKA
//Enno
//før ho va skikkele vaken
//smilt ho
//i drømmen
//om at alt va som før
//Men då ho slo opp auan
va di full av flagranes redsel
og me sjale over akslan
lista ha seg ne
//Men heller ikkje i natt
//va der folk
//i svalgangen
///Torstein Finnbakk – «Fem stjerne blenk»
//Attani blautmyralandet
Grov dei opp grøfter
Slepa på gråstein
Bortanfor storsteinatstykkjet
Vaks det ein mur
Skoddeheimsmuren
I morralysdis
//Tekst og foto: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue
Vi har fare fint åt
med gammalbåten
Nymåla er han
og dugeleg bunnsmurt
God for mang ei ferd
og meir enn eitt varp
I maksvér
på heimsjøen
No ligg han forsvarleg
fortøyd på land
I sommar
vart det ikkje om
at han kom på sjøen
Yamaha-en står i naustet
Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
Naustet
hans onkel Bergvald
på Roparneset
vart forma og designa etter
rekveden sin struktur og arkitektur
og vaks fram i harmoni
med sørvestvintrane
Her lagra han
sildekasser og hesjestreng
Vindusrammer funne på rak
og nesten sjøsettande bruk
Oljehyr
og nyttige syredunkar
til fløyt
Her samla han metervis med rør
til vassleidninga
som aldri var noko av
Den fjortenfots heksbåten
låg kvelva utfor veggen
Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
Folk slentrar
i gata
Skrått ljos
over fallande lauv
Løparen spring lett forbi
Ein dag
skal vi kome heim
Foto: Eva C Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
Eg minnest
vintran heime
– men mest våran
den tida vegan
vart hengemyre
og Marshallhjølpa
va ei gul vegskarpa
Utdrag fra Torstein Finnbakk: «Fem stjerne blenk»
Gylne aks
vaiar i vinden
Under ein
stålgrå himmel
Utan korn
låg alle landa
aude
Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
Det er blitt enklare
Å fjerne utbyttinga
I verda:
Bruk litiumbatteri
Et hønsekjøt
Gå på vatnet
tofi-2020
Det er godt å sitte
på gjerdet.
Heilt til du skal
hoppe ned og du
oppdagar at du
sit oppå ein av
staurane.
tofi – 2019
Maken
til ureint trav
har eg ikkje opplevd.
Ikkje sida gjeldkua heime sklei
i si eiga ruke
og vart sittande i eit kvepsebol,
ei kort stund.
Men då han kom attende
vaska og vaska
dei same dønningane
og langt der ute
var horisonten like bleik og utydeleg
~
Tekst: Torstein Finnbakk Foto: Eva C. Hildal
Universitas
– E ha gådd på Skogmo Universitetet,
pleide han å seie,
humoristen og rørleggjaren Svein
frå Brønnøysund.
Han gjekk bort for nokre år sida.
Han var ein kar som visste mykje, ikkje minst om hurtigruta.
Dette var før nokon kom på
den narrestreken at kvar einaste læreanstalt
i kvar einaste snobbete norsk by
skulle smykke seg med å vere universitet.
Grunnutdanninga si fekk han Svein
i grendeskolen
på Skogmo
som og er borte.
Slipa
av vind
bleika av sol,
krøkt av tid,
men står,
tett lafta,
fersk i margen
.
.
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue
Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Som ein drope i vinden
Som eit lauvblad i skogen
Som ei fjær i lyngen
Som ein dag imot vest
Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue
«Hang down your head Tom Dooley…»
Ho la att augo og song,
mens ho slo på strengane
og samtidig kika ned i
Jørgen Ingmanns nybegynnarkurs.
«Hang down your head and cry…»
Ho tromma tankefullt
på Lucky Seven-gitaren
og tenkte seg langt,
langt forbi strekkmetalltrappa,
eit kast med hovudet,
fekk lokkane
vekk frå fjeset.
Eit nytt grep,
ho nynna lågare,
ifall dei sat og lya der inne.
Med eitt la ho gitaren ifrå seg,
kjeik vaktsamt over skuldra
før ho drog fram det kvite arket
ho hadde gøymd innpå barmen,
glatta det ut der i fanget,
las den jamne handskrifta
enno ein gong.
Det kom så langt bortanfrå,
hadde vore så lenge på reise,
brevet.
Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk Foto
@tofi1952 @finnbakkskrivestue
På kjøkenbordet
var livsgrunnlaget.
Der vart grauten og flatbrødet sett fram,
og grovkaka og lefsa,
nyrørt rips og godt smør.
Til kvardags kasserollen
med uskrella, mjølne potetar.
Lettsalta torsk og flesk.
Ein sommars dag sprøsteikt auring
frå den grunne bekken.
Raud i kjøtet.
Kjøkenbordet
var midtpunktet
for ei handfull menneske
som benka seg rundt det
i ei tid gøymd bak bleike dagar.
Då han skulle ta dei første stega,
greip han
med dei små butte nevane sine
eit solid tak i bordkanten
for å heise seg opp.
For han var det
heilt utenkeleg
at det kunne velte.
Foto: Eva C. Hildal
@fotoevachildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@skrivarstovami
I mange dagar
hadde vi gått.
Både hundane og vi
var svoltne
og slitne.
Så vi lægra oss der
ved stranda.
Det regna ikkje lenger.
Langt der borte
skein dei kvite fjella,
fjella våre.
.
.
.
Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952
Andre gongen det flødde
gjekk eg dit ned,
og las den same skrifta.
Neste dag gjekk eg ikkje ut.
Etter kvart la isen seg
i flomålet.
Du kan ikkje gå
på den same stranda
to gongar.
.
.
Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952
Haken
heldt vindauget på gløtt
og slepte fri eimen
av steikt sild og
tynne rullings.
Kvitmålinga slepp taket
og rusten tving seg fram.
Enno held ho stand,
grønmålinga
ho kjøpte billig
på auksjon.
Foto:Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue
At det hadde vore liv
At det kunne vere liv
At det var liv
Ein stad
Mellom skjøre flak
Og svart vatn
Såg vi
Då isen brast
Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
– Ke D går me deinn syke?
– Beire.
Mæn eg har frøktele ont når eg klip meg i nakken me beidde heinn.
Så D ha eg måttæ sluittæ me!
©tofi2019
Enno er ikkje verda og veret
gått heilt av hengsla
Enno ein gong fekk eg sjå
ein snev av midtvinters svartmildverskog
©tofi2019
Eg er ingen sjøulk.
Ein gong var eg med og spydde ut ein motortorpedobåt
Og eg minnest med gru ein seilas over Lopphavet
med gammal-Erling Jarl,
då sjyen kom forsande innabords
og det sto ein fot vatn på lugargolva
Men eg kom heim til jul.
Laurdagskveiden i den veka NRK sette kjøl på Nattønsket, sto eg klar på Nærøysundbrua, då NordNorge kom sigande med TV-kamera som gallionsfigur
i baugen,
og bror min ringte og fortalde at han såg meg.
Eg fotograferte hurtigruta med mobilen,
og med kamera.
Framanifrå og attanifrå der oppefrå brua
Før eg heiv meg på sykkelen og trødde inn til Rørvik, akkurat då ho sette på sidepropellane
og seig inn til kai.
Der møtte eg ein kompis som hadde sykla eins ærend
frå Brønnøysund.
Han skulle vere med NordNorge, ilag med turistar og TV-kamera, heim same kvelden.
Det var storsjau på kaia.
Viknaværingane passa på å feire Hurtigrutas Dag der i Rørvik den dagen med ordføraren på alerten og hornmusikk på plass
Dei spela «Månemann»,
mens eg stod der og hang med sykkelen
med ein blå hjelm på skolten.
Eg måtte tråkle meg fram i trengselen bortover kaia,
Du kunne ikkje presse så mykje som tverrhanda mellom meg og medborgarane mine då.
Eg aksla meg framåt gammalhurtigruta, Nordstjernen,
sørgåande, som og va kommen inn til Rørvik.
Halvparten av Vikna sine 4000 innbyggarar var møtte opp der denne kvelden.
Halvparten. 2000 på kaia og i småbåtane.
Men så va det å hive seg på sykkelen igjen,
til hytta, kor eg hadde latt TV-en stå på.
Då var ho på veg nordover igjen,
gjennom det tronge sundet nord for Måneset.
Å så møtte ho Helgelandskysten
i den flottaste midtsommarnatta med rosa- oransje- og fiolettnyansane på fjell og sjø, og ho Kari Bremnes song – og det var lyst, og det er mykje mørkare no enn då,
For resten av signingsferda langs riksveg
nummer ein vart ei einaste midtsommarnattsdraum
med Helgelandskysten som suveren seierherre.
Eg satt og såg det på TV, då ho seig under
Brønnøysundbrua i stavstilla mens feststemte brønnøyværingar rølpa og skreik
«Velkåmmen tel Brønnøysschuinn» og vrengte av seg overskjorta og vifta med ho, mens dei brøla enno meir, for det var kyststevne der i byen – og øl å få.
Og dei heldt fikling med telefonane sine, alle ihop, mobiltelefon i eine handa og eitt skilt av bølgepapp i den andre handa, som dei vifta med for at ho Besta på Forvik, morsan og ho Prutt våres på Mindlandet skulle sjå dei på TV. Sjå meg – her er eg – på TV – og eg drit i hurtigruta – berre di ser meg heime. Meg. Meg.
Og Brønnøysund Musikkorps, sjølvaste BMK,
spela «Månemann».
Og sånn var dei – sånn var dei på kai etter kai, i Sandnessjøen var dei visst enno fullare,
for der var nattklubbane akkurat stengde då skipet NordNorge gjorde sin entre og natta var fylt med nostalgi, magi og selfiar.
Vi såg dei alle, der dei sto på berga frammed fjæræ og vifta med pledd og småungar.
Somme hadde spjåka seg ekstra mykje ut,
til og med inni Trollfjorden var det nokre jenter
så ha kledd seg ut tel – ja no kan du gjette…troll.
Og av å til måtte eg på arbeid, mens TV-en stod på.
I Skjervøy såg eg kor sannsynleg uoppdragne ungar dei hadde der,
som heldt på å trø ned heile landgangen.
Og eg fekk sjå Honningsvåg.
Og så – så kom Kjøllefjord, i storm og juni-sklett.
Der såg eg ein elev, ein eg hadde på barneskolen i 1973.
No stod han der og fraus stakkar i ein blå genser.
Og hornmusikk vart det. Og jentungane dansa. Og tok selfiar.
Men i Mehamn, der stod han Elvis Presley
me forsterkar i ei egnarbu med lokal båddygard.
Det var stort,
i tungsjøen langs månelandskapet bortover Aust-Finnmarka
med solgløtt over Vadsø.
Seiersgang gjorde ho – seierseilas før kysten, aksjonærane og Destination Helgeland.
Tenk at like til i Nepal sat dei og såg på dette,
og i Aserbajdsjan – derifrå fikk blandakoret i Honningsvåg
– eller kor det no var – innbyding til å komme og synge –
Og det var hurtigruta si skyld – og NRK2.
Flere lyrikkvideoer fra forfatteren
Oppe frå bergknausen
kunne dei sjå fjorden
og kanskje
dei blå fjella bakom.
Dei kunne unne seg
ein rast.
Det var langt heim,
men dagen var ljos
og sola varma litt
framleis.
Tekst: Eva C. Hildal
Foto: Torstein Finnbakk
@eva.c.hildal
@tofi1952
Den nye guten
heldt vi oss unna
Han gjekk underleg
og hadde frekner
Heller ikkje hadde han
fødselsdag om våren
ToFi 2018
35 grader
i formiddagsskuggen
Men ho gir blanke
Luftig kjole
Blårutete parasoll
Hastar bortover promenaden
Bryr seg ikkje
Ensar ikkje
turistar og tiggarar
halsande sveitte trimmarar
Varesyklar med isbitar
Ropande tøyseljarar
Hastar vidare
så fort sandalar og stokk maktar
Truleg skal ho heim
Ho er ei kvinne
På Ipanema
#riodejaneiro 2015
På ein benk
i skuggane
under dei
grøne by-trea
finst ei svalare verd
for trøytte menn
og tørste hundar
…
#riodejaneiro 2015
Ein slitar på kysten
Bygd på Vestlandet i 1898
I fjordfart, i kystfart
Med tømmer og plank
Bølgeblikk og forhudningspapp
Mjølkespann og smørbuttar
Taugkveiler og nøter
Høyballar og kornsekker
Komfyrar og sild og sirup
og tang, ikkje minst
Og ei geit som stod i band
frå Hortavær til Måneset
Rundt 80 år gamal vart ho
sett på land for siste gong
Beingrinda hennes
stikk enno opp av fjæra
Saman med restane
av ein seigliva
180 hk Caterpillar
#lauvøya 2018
Les også Frakteskuta «Dorthea»
Vi sveitta oss til topps
Aslam tolk, Tarjei og Eg
Der møtte vi den heilage mannen
brunbarka, mager og vindskeiv
Han peika utover dei veldige skogane
og forklarte himmelretningane
Så sette han seg på huk
og kleip sund ein lime
og blanda med friskt vatn
og rikeleg med sukker
Lot oss få i glaset sitt
eit solid kjøkkenglas
som hadde eit svakt rosa skjær
etter alt som hadde vore i det
Grådige drakk vi oss utørste etter tur
Etterpå fortalte han om livet sitt
og om at han sleit
med tuberkulose
….
#kerala 1991
Vridd og varpa
Djupe grå vindslepne furer
Jorda tar sitt tilbake
Tid etter tid
Til mold skal du bli
tekst: Torstein Finnbakk
foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
@finnbakkskrivestue
Ein lurvete roman
og den gamle trøya
pakka inn
i ei skitten matte
på ei rusten kjerre
Håpet
låg att
i minna
om ho som drog
Tekst: Torstein Finnbakk
Foto: Eva C. Hildal
#poesi @tofi1952
@Finnbakkskrivestue
#malaga #sorthvitt
Pål-Are Bakksjø har skrevet en vakker melodi til dette diktet mitt.
Å, den som kunne være den
som kjører følgebil gjennom tunnel.
Att og fram, att og fram.
Høre på radioens P4.
Småkaffe.
Att og fram, att og fram.
Matpakke.
Kaffe.
Att og fram, att og fram.
Høre på radioens P4.
Heim.
Middag.
Et herlig liv.
På blanke kvelden kom de fram tel Bratteng
Di va på veg med rein mot vinterland
Di fekk ein plass å kvil på eldhuslofte
Og det va blåe haust og kaldt og klårt
Ho Maret va på let som bleike snyen
Og ryggen vart så vrang me ve og verk
Ho svor på bo’n på Lund som i desember
Ha holdt ho hardt og tvenga ho me makt
Ho mintest kanskje redde mørke måna
Då ho ha surra seg me snor og band
Men rien reiv som okvass kniv i kjøtte
Ho va på have – svømt – gjekk under – sokk
Ho mintest redsla som ho ridd åleina
Ho mintest sommarn – slite -spya – alt
Ho såg seg sjøl – aleina mor i fjillan
Når nordaustkuling piska dyr og folk
Men på Lund der sto stabburan stinn
der sto sengern me dun og me fell
Ho tenkt seg sommarglea innme vatnan
Når sola laga song langs myr og skog
Når moltbærblomstern sto som brur i løngen
og ørret vaka vart langs kvitsteinstrand
Då svei det brått i lend lik blåe loga
Og angst og otta treiv om tanken tak
Di siste vean kom – ho Maret pressa
Me tørklesnepp i munn ho strøypt sett skrik
Han skreik vel nån sekund – så tystna gråten
Ho Maret kleip tel det vart blått og stilt
Nån veke ette fann di det i skjule
Og lensmann kom med høghuva og hest
På arbeishuse sleit ho bort sett beste
Di sa ho vart som sinnssjuk senda heim
Ho Maret Ellen Mårfjell fødd i dølgsmål
Men bo’n på Lund gjekk hedra i si grav
Før på Lund der sto stabburan stinn
der sto sengern me dun og me fell
Fra Fra min bok «Fem stjerne Blenk»