Category Archives: Omtale

Det er nedtega mangt et epos om tapre motstandsmenn – og litt færre motstandskvinner, om lure grenseloser og snarrådige gutter på skauen – og ikke minst om dristige agenter i alliert tjeneste, med stengun i neven, radiosender i ryggsekken og engelske sigaretter i nikkerslomma.

Historia til alminnelige hverdagsmennesker, de som måtte klare seg som best de kunne gjennom fem okkupasjonsår, har vi hørt bemerkelsesverdig lite til.

I 2011 laga Margit Lines Våtvik og Øyvind Jenssen i fellesskap den vesle boka «Gestapo skal til Lines». Margit var fra den avsidesliggende garden Lines i Melfjorden, i Rødøy kommune på Helgelandskysten. På Lines vokste hun opp sammen med ni søsken, foreldre og besteforeldre. På Lines livnærte de seg av gardsbruk og heimefiske, slik folk der hadde gjort i generasjoner.

Omslaget på boka «Gestapo skal til Lines».

Så kom den store krigen til Lines. Den kom 15. juli 1942, i form av et sjøfly i alliert tjeneste. Flyet lander praktisk talt i støa på Lines, ei høglys sommernatt, midt foran øynene på nysgjerrige naboer, med god utsikt til skipsleia hvor tyske vaktbåter patruljerer kontinuerlig. Kasser med krigsmateriell blir båret i land. Fremmede karer kommer i hus, allierte agenter som skal bygge opp og betjene en viktig radiosender på øya Renga rett utfor Melfjordkjeften. Senderen fikk det berømte, myteomspundne kodenavnet Crux. Fleire ganger kommer sjøflyene til Lines med livsfarlig last. Like dumdristig hver gang, ved høglys dag. I lange perioder bor agentene på Lines. Linesfamilien har aldri lært anna enn å ta vel imot fremmedfolk, med stor gjestfrihet,  og de deler sitt terbovenbrød og sin sei med dem. Far og sønner på Lines blir umiddelbart rekvirert til halsbrekkende transportoppdrag for agentene, sønnene også som vikarer for å passe senderen i ura der ute på Renga. Det er folket på Lines som vederlagsfritt brødfør agentene, ellers ville de ha sultet ihjel i skjulestedet sitt ute på øya. Den vesle sjarken deres går nærmest i skytteltrafikk i illegale ærender.

Okkupantenes mistanker rettes etter hvert mot Lines. Det er uunngåelig. For ikke å risikere fengsling og tortur, må to av sønnene arrangere ei drukningsulykke, slik at de ubemerket får tatt seg over til Sverige. Midt oppi dette vokser Margit opp. Hun er 13 år når krigen bryter ut. Også hun tar sin tørn i store og små oppdrag for agentene. De lever under et stadig press, folket på Lines. Flere ganger kommer Gestapo dit på ransaking, men finner ingen ting, og det er ene og alene takket være familiens snarrådighet, for agentene virker ganske uansvarlige og lemfeldige når de strør om seg med spor. Det stadige nervepresset skal komme til å sette sitt preg på søsknene resten av deres liv. Det kanskje mest hjerteskjærende i den ellers lavmælte boka er avdekkinga av agentenes, de senere så høgt dekorerte krigsheltenes, arrogante og i noen tilfeller direkte smålige behandling av Lines-folket.

Episoder som denne – som kan synes ubetydelige for oss i dag, men som den gang var avslørende nok: Agentene har lovet Margit et kjoletøy til konfirmasjonsdagen, et flott stykke tøy de får sendt over fra London. Men i stedet for å holde løftet, tar agent Erling Moe like godt kjoletøyet med seg til Mo i Rana. Da agentene forlater Lines i 1944, «forærer» den samme Erling Moe en av sønnene et fotografiapparat «til odel og eie», som han sier. Men etter krigsslutt kommer Moe tilbake til Lines for å hente kameraet som han sier gutten har «oppbevart» for ham. Ingen store hendelser i verdenssamfunnet, men du verden, så smålig. Det sier mye om holdninga overfor dem som ga ly og mat og som uten å mukke slet for motstandsbevegelsen med livet som innsats.

Asbjørn Øksendal skrev i si tid bok  om den såkalte Lurøy-affæren, hvor agenten John Kristoffersen måtte rømme under dramatiske omstendigheter med tyskerne i hælene. Under sin flukt søker også Kristoffersen hjelp hos folket på Lines. Hit kommer han i en atskillg mer forkommen og psykisk nedbrutt tilstand enn både Kristoffersen sjøl og hans  historieskriver har villet ha det til. Seinere blir Kristoffersen tatt av Gestapo, og fra da av lever Lines-familien  i konstant frykt  for at han skal angi dem under tortur.

Boka viser mer enn noe anna det etiske dilemmaet ved å tvinge en familie med ni unger inn i et livsfarlig spill som dette. Øyvind Jenssen skriver i bokas sluttord: «Lines-familien ble tvangsinnmeldt i motstandsbevegelsen og ble dens slavearbeidere.(….) Agentene var modige menn. Men agentene som satt på hemmelig skjulested med senderne, kunne alltid slippe unna om det kom en razzia.»

Agentene fikk Kongens medaljer. Linesfolket fikk tynnslitte nerver. Slik kan historia om krigen oppsummeres – både den store krigen for 70 år sia og alle andre kriger.

«Gestapo skal til Lines»

Øyvind Jenssen og Margit Lines Våtvik

75 sider

Illustrert

Utgitt 2011

ISBN: 978-82-998741-0-6

Les også

Om «kaptein Sjøberg», motstand og en lensmann som ble skutt

Mer om ettertningsagentene på Renga

Lokalhistorie:

Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

«Midvintermörker av» Lars Wilderäng. Ensidig science fiction-thriller, men nifst aktuell med tanke på det som kan være under oppseiling i Europa akkurat nå.

«Tidigt på annandagens morgon år 2012 vaknar de jullediga svenskarna till en ny värld. Ett strömlöst, mörkt och iskallt Sverige. En dag då allting förändras.
En stor rysk militärövning i Östersjön förvandlas plötsligt till ett regelrätt anfall mot Sverige, som står helt oförberett. Katastrofen är total, statsministern är försvunnen, viktiga samhällsfunktioner slås ut och ett nedbantat försvar är på väg mot kollaps. Allteftersom dödstalen stiger får vi följa ett antal personers kamp under ett dygn som skakar Sverige i grunden.»

Anmeldelse av boka.

Da minister F. Wedel Jarlsberg i 1932 ga ut sine memoarer, skrev Hans Heiberg tidenes bokanmeldelse. Slakt er en mild betegnelse.

Vi siterer i fleng:

«Aldri har jeg sett en så gjestfri bok. Baronen inviterer oss i løpet av fire hundre sider til omtrent like mange middagsselskaper og frokoster i Europas alle høyeste cirkler. Hvis leseren vil holde seg i Wedels ånd, bør han lese boken i snippkjole.»

«Andre steder går det gemyttligere for seg, og det hender endog at en og annen dronning slår en flaske i hodet på gjestene som en kongelig spøk hun har lært seg i Russland.»

Les hele Hans Heibergs omtale av  «Minister Wedels erindringer»

Les F. Wedel Jarlsberg: «Reisen gjennem livet»

Hanna Winsnes’ kokebok.

«For ikke mere end 40–50 år siden var det Gud, som havde ordnet med de forskjellige samfundsklasser. Og han havde ordnet det fra evighed af; der var ikke mere at gjøre ved den ting», skrev Arne Garborg i sin syrlige omtale av Hanna Winsnes’  kokebok, «Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen».

Han viser på glimrende vis at også kokebøker kan ha et klassetstempel. Og fru Winsnes tilhører så avgjort de øverste lag:

«Der leves nemlig godt inde hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør; lader og kjeldere er fulde; man tager … tager … tager … og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden», skriver han blant annet.

Les den glitrende bokomtalen i sin helhet

Kokeboka finner du her

At det finnes mange talenter og mye kreativitet innafor kommunegrensene i Hemnes, bør knapt være en nyhet, og  kan umulig ikke overraske noen på Helgeland. Men at en gjeng aktive mennesker i pur entusiasme, pågangsmot og nysgjerrighet stifter ei ny lokalavis i 2012, bør bli sett på som en sensasjon – uansett hvor i Norge det skjer.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Papiravisene har i en mannsalder blitt spådd den visse død. Nordlands Avis, utgitt på Hemnesberget, gikk inn allerede i 1978. Men denne uka utkom nyskapningen Avisa Hemnes med sin fjerde utgave.

Allerede i første nummer satte de standarden, og de la lista høyt, både når det gjaldt innhold og formgivnig. Avisa fikk en velfortjent varm velkomst lokalt, og de har slett ikke hvilt på sine laurbær eller solt seg i glansen fra den positive oppmerksomheten. Tvert imot. De  har holdt stilen, med et variert utvalg av tildels meget velskrevet stoff, gode bilder og en lekker layout.

Alle i den skrivende staben, også redaktøren, ser på seg sjøl som amatører. Dette sjølbildet må de gjerne beholde, men produktet kan måle seg med hvilken som helst lokalavis med respekt for seg sjølk Avisa har knytta til seg en stab med dyktige og ivrige frilansere, som ut fra det de leverer ser ut til å stortrives med å lage avis. Dette tyder på at de alerede har klart å bygge opp et godt miljø rundt avisa. Dette er det aller,  aller viktigste for en journalist: Å blir vist tillit og få anlednng og rom til å boltre seg og gjøre akkurat det som en er god til.

Jeg hører at hemnesværinger og korgværingen leser den nye lokalavisa i filler, alle de 48 sidene, fra perm til perm. Det skjer neppe ofte at ei avis blir mottatt med så stor entusiasme, og det er i dette tilfellet velfortjent. For innholdet har hittil vært både interessant og spennende. Redaksjonen har heller ikke gått i den lettvinte fella å bringe til torgs tekstreklame eller å gi seg til talerør for særinteresser og/eller -grupperinger. Fortsett med det, men glem ikke at avisa også har til oppgave å være en kritisk røst og et korrektiv til etablerte sannheter og institusjoner. Denne avisetableringa har så langt vært en hyllest til det frie ord og til kreativitet og mangfold.

Avisa Hemnes har så langt kommet ut hver 14. dag, Jeg ser at de satser på å bli ukeavis utpå nyåret. Det blir spennende å følge med videre. Nye lokalaviser har i nyere tid hatt en stygg statistikk, en lei tendens til å få et kort liv. Dette behøver slett ikke å bli skjebnen til Avisa Hemnes. Men de kommer nok til å få tøffe tak. De vil være uslåelige nabo-for avisene i sør og nord når det gjelder lokalkunnskap og spennende lokalt innhold.

Annonsemarkedet er en annen skål. Men jeg har tru på at gjengen i Avisa Hemnes også der vil legge for dagen kreativitet nok til å skaffe seg et solid fotfeste, sjøl om det kanskje kan finnes krefter som har god lyst til å starte priskrig for å vippe nykomlingen av pinnen.

Jeg vil anbefale både de som bor i Hemnes, utflytta hemnesværinger og alle andre med interesse for gode lokalaviser: Gi deg sjøl ei skikkelig julegave som varer hele 2013: Tegn abonnement på Avisa Hemnes. Du kommer ikke til å angre.

Les avisa

Les mer på denne bloggen

«Vindenes hus», en dokumentarfilm laget av forfatteren Magnar Mikkelsen, hadde i 2010  premiere under Nordkapp filmefestival.   Filmen vises på NRK 2. den 5. og 8. januar 2011.
Vi husker Øyvind Sandbergs dokumentar «Å seile sin gen sjø», hvor Øystein Ludvigsen fra Hysvær i Vega var en sentral person. Magnar Mikkelsen «Vindens hus» har et nært slektskap med «Å seile sin egen sjø», men  samtidig er mye ulikt og kan ikke sammenliknes. Men  felles for de to verkene at de hver på sitt vis skildrer vanlig folks hverdag og helg, herlig fjernt fra det urbane liv.

– Jeg har med et lite videokamera gjennom ni år fulgt dagliglivet på mitt hjemsted Veidnes, ei sjøsamisk bygd med 30 hus og like mange naboer. Ut fra 130 timer råmateriale har jeg – med klipper Rachel Andersen som nærmeste medarbeider – lagd en én time lang personlig dokumentarfilm. Filmen adresseres som en bestefargave til mitt 16 år gamle barnebarn Tora i Oslo, og med fortellerstemmens korte, poetiske sentenser ordner jeg de mange små, myldrende historiene til en litterær og filmatisk helhet, sier Magnar Mikkelsen sjøl om filmen. Han har skrevet et drøyt dusin bøker innen flere litterære genre.

– Jeg satt alene i stua, omgitt av bøker og hauger av aviser og magasiner,  trett av et langt skriftlig liv. Da slo jeg på mitt nye kamera og ville med det hinsides ordenes grenser. Jeg ville inn i det som ikke kan sies, men bare så vidt sees og fornemmes. Med kameraet ville jeg forsøke å gripe det flyktige i våre liv. Jeg ville stanse noen av alle de øyeblikkene som strømmer forbi oss og blir borte for alltid, sier han

Det er i alt 21 små historier som i filmen flettes sammen til en enhet, ved hjelpe av korte,  poetiske tekster.  Til slutt glir det hele opp i en enhet, trådene samles.

«Vindenes hus» er også en av de sjeldne  som forteller noe om den sjøsamiske kulturen, til tross for at de fleste samer tilhører denne kulturen.

Sjøl om filmens lavmælte fortellerstemme taler direkte til  barnebarnet, går han aldri i den fallgruva å gjøre budskapet for privat.  Bildene og stemmen bak forteller om smått og stort på Veidnes gjennom ni år.   Her er bygdefolket på butikken, på lokalet når runde dager feires, her synges læstadianske salmer, her tennes kaffebål i fjæra, her legges skolen ned og her dras det opp fisk av et hav som blir fattigere og fattigere på grøde. Alt med en viss ærbødig distanse, verken bildene eller ordene blir for nærgående. Folk og hendelser får være som de er.  Og bildene er vakre og poetiske, enten det er uvær eller sol over et stille, uforanderlig landskap.

«Vindenes hus» er blitt et dokument som bør bevege og berøre. Det er en film om det som kalles livet og om de som kalles folket. Mikkel skrev en gang «Det store diktet om sauen». Denne gangen har han laget det store bildepoemet om kystfolket.

Av Torstein Finnbakk