Avisa Hemnes har fylt fem år.
Jeg innrømmer gjerne at jeg som relativt gammal journalist åpna det første nummeret med en viss skepsis, blanda med ikke så reint lite nysgjerrighet. For hvordan skulle det gå for seg for en gjeng glade amatører, å starte ei ny papiravis i lille Hemnes, mens trauste, tilårskomne, feite og sjøltilfredse norske lokalaviser hold på å dø som fluer?
Ikke desto mindre ble jeg positivt og behagelig overraska, både over innhold og utførelse. For her dominerte verken krøkkete skolestilaktige skrivestykker eller plump tekstreklame for det lokale næringslivet. I hvertfall ikke verre enn hos «søsterpublikasjonene» sør og nord for Korgen. Snarere tvert imot.
Innlegg skrevet for Avisa Hemnes nr. 1 – 2018
Og slik har det fortsatt, utgave etter utgave. Gode, aktuelle artikler og nyheter fra bygda og tettbebyggelse, fra politikk og næringsliv og idrett og kultur, har avløst hverandre. De unge skriveføre talentene er de som har imponert meg mest. Noe av det bedre jeg har lest av lokalreportasjer – ever – var fra ei sauleiting i Leirskardalen. Et strålende arbeidsstykke og det beste bevis på at en ikke behøver å være innesnya selv om en er lokal. Gode historiske reportasjer fra engasjerte og skriveføre frilansere har heller ikke mangla, og da minnes jeg især stoff henta fra Sørfjellet og Røsvass-området. Og så må jeg ta med de gode kulturanmeldelsene og -omtalene, på høyde med og til dels over det beste helgelandske, for å si det slik. Den lokale politiske dekninga i avisa er det heller ingen grunn til å skjemmes over, verken med hensyn til aktualitet og for det meste også journalistisk integritet. Per Jomars framifrå sogeskriving i beste Jon Leirfall-stil er så absolutt en høydarene. Men det var aldeles for mye av det gode da det nylig også ble plusset på med ei heilsides lite morsom «Pontoppidans forklaring» til dette humorinnslaget. Hvis det overhodet trengtes utdyping, hadde vært mer enn nok med ei stikkordliste. Hvis man trykker en over to siders artikkel som krever virkelig krever ei sides «tolkning» bør man vurdere hensikten med det hele.
Og da er vi over på den andre sida: Hva kan gjøres bedre?
Redaktøren må i større grad – ingen nevnt, ingen glemte- våge å stryke, forkorte, redigere og i enkelte tilfeller refusere – gjerne med påskriften «Skriv om!», «Skaff bedre bilder!», «Alt for langt!» etc. For i enkelte tilfeller er det presentert aktuelle saker og reportasjer gjort «me vijnsterhainnæ», på lettvintmåten, med telefon og e-post og tilfeldig bildebruk, i stedet for å ta den kjøreturen, lage intervjuet ansikt til ansikt, og knipse bilder der og da. Og husk, det skal ikke være lov for en journalist å intervjue eller omtale egne familiemedlemmer.
Men som sagt, heilhetsinntrykket er svært sympatisk og positivt. Hemnes-regionen fikk den avisa dere fortjente. Avisa har levert, hver eneste uke i fem år, og gjort en bragd som få andre har klart i nyere norsk mediehistorie. I dag bør sjansen til å overleve være enda større enn for fem år siden, nå som det er atskillig færre papirutgaver å konkurrere med. Jeg ønsker og håper at Avisa Hemnes får ei lysende framtid.
