Ja, hva skulle han egentlig med all denne krabben?
Også denne teina var full. Fjorten krabber telte han. Noen av dem svære beist.
Men hva skulle han med alle disse krabbene?
Etter at støyperiet ble nedlagt, var han gått rett ut på trygd., sammen med de fleste andre som nærma seg de 60. Til jul hadde han fått gullklokke, til påske var det lås og slå. Korsfest, korsfest. Han hadde gått over den store plassen for siste gang, og sett seg over skuldra i retning av den kalde skorsteinen og administrasjonsbygget. Blinde speilglassruter stirra tomt mot horisonten.
Han så seg stadig tilbake. Kunne ikke dy seg. Dette gjorde at han gikk på skrå over den store asfaltplassen.
– Jeg går på skrå, som en kjempemessig, grotesk kongekrabbe, hadde han tenkt.
Men dette var alminnelig, norsk brunkrabbe. Hannkrabbene heiv han over bord, en etter en. Hunnene slengte han bort i den store plastkassen, hvor det kravla og kravla allerede.
Han hadde for lenge sia lært seg å være varsom med krabbeklørne. Selv de minste jævlene kunne klype som en satan, om de fikk anledning til det. Innimellom hendte det likevel, som nå, da en sprelsk firefoting så sitt snitt til å knipe ham ytterst i lillefingeren. Det smertet slik at han skrek høgt, enda han var aleine i båten og langt fra folk, der han lå og dro teinene sine.
Som ellers tok han kraftig hevn over klyperen, reiv av ham vakkerkloa og slengte både terrorist og klo bort i kassen. «Her gjelder sharialovene! Klyp den som tør,» hauka han med triumf i stemmen.
Han treiv posen med agn, ferdig preparert, lekker småsei. Han var finspist, han krabbtykj. Han festa fiskestykkene på den store agnkroken, smekka på lokket, satte låshaken behørig i, og heiv teina over bord.
Han aktet, som alle andre dager, å kjøre inn til naustet med de skallete udyra, hvor de skulle henrettes i kokende vatn. Tyve minutter på kok, avkjøles mens ny ladning ble kokt, og sa ta til med renskinga. Det tok timer innen han hadde tatt ut alt kjøttet, renska alle klørne, lagt alt krabbestoffet tilbake i krabbeskjellene, lagt det heile i plastposer og sikra det i fryseren.
Men hva skulle han nå med all denne krabben? Kona åt ikke skalldyr. Ikke ungene heller. Bare yndlingsbarnebarnet hadde sagt at han likte krabbe, og han kunne faktisk sitte i timesvis ammen med bestefar og jumse krabbestoff, nybaka loff og majones, mens resten av familieselskapet hygget seg med taco og ana ensotisk kjøttdeigbarsert liksom-mat.
Han hadde knepet gutten i å sende øyekast til broren og søstera, utføre liksom-brekninger og andre grimaser som han ikke trudde bestefar la merke til. Det gikk omsider opp for ham at også guttens far, det vil si hans egen sønn, var med på dette skuespillet . Og kanskje var det da tanken for første gang slo ham, som om noen hadde dælja en femkilos frossen krabbepose i bakhodet hans: – Hva tjener dette til. Hva er det jeg skal med all denne krabben?
Han heiv kassen over bord, og fikk såvidt bivåne hvordan det kom nytt liv i de underlige skapningene, straks de merka at de igjen var tilbake i det heimekjente miljøet sitt.
Han satte lua bedre til rette på hodet, ga full gjeiping på den 9,9 hesters Yamaha-en, og satte kursen rett vestover, forbi fallene hvor sjøen av en eller annen sjelden anledning nå lå oljeblank og uten krusning mot haustnatta . Småbåten for som ei pil forbi Brostnflesa og de siste skjæra, rett mot vest bar det.
Der ute et sted lå Island, men det ga han jevnt helvete i.
Finnbakk Skrivarstove 
Reblogged this on Myblog's Blog.