– Konsesjonslovene var glimrende, rett og slett et glimrende politisk håndverk!
Han begynner å snakke om dette nesten før vi har plassert oss i det rikholdige biblioteket hans.
Dag Skogheim (1928-2015) var en framragende forfatter, historiker, folkelivsgransker, kåsør, foredragsholder og lærer. Han var født i Sømna, oppvokst i Brønnøysund, hvor han seinere ei tid arbeidet som lærer. Dette intervjuet ble gjor heime hos han på Levanger i anledning 75-årsdagen hans, og sto første gang på trykk i Brønnøysunds Avis i 2003.
Han fyller 75-år på sjølveste 17. mai. Han har for lengst slått seg ned på Levanger. Men ikke for å nyte sitt otium. Så langt ifra. Dag Skogheim er like aktiv, like vital, den samme arbeidsmauren som for tjue, ja, tredve år siden. Røsten er like malmfull, resonnementene like klare.
Han snakket som regel i formfullendte setninger, som om de allerede var skrevet ned i ei bok.
– Jeg synes konsesjonslovene er bemerkelsesverdige og flotte. De knesatte et prinsipp om at det som er i dette landet skal være et felles gode under felles administrasjon, med staten som eier.
«Alle burde unne seg å lese Stortingstidende fra 1880-åra»
– Jeg er langt fra noen venstremann, men det var et glimrende politisk arbeid Venstre gjorde der. Alle burde unne seg å lese Stortingstidende fra den gang, fra 1880-åra og utover. Det er den reine skjære skjønnlitteratur –da venstrefolkan kledde av storfolkan, disse som alltid prøvde å forklare hvorfor vi måtte selge fossefallene våre. Å du verden som venstrefolkan ga dem inn! De hadde det moro av å ta den oppblåste gjengen, og snudde alt opp-ned!
Venstres innsats gjorde at Arbeiderbevegelsen kom til et bord – det sosiale perspektivet – et bord som de kunne gå i gang med å dekke med timebetaling, ferie og alderstrygd. Konsesjonslovene kom fordi utenlandsk kapital hadde jukset – ja simpelthen jukset – til seg store verdier, enkelte ganger for en skvett brennevin og et par ruller tobakk.
Men de siste åra har vi sett et stormløp mot konsesjonslovene, innen olje, fisk, land og fjell. Dette er dødsens alvorlig, og det er ingen representant på Stortinget som kjenner til hvordan konsesjonslovene ble til. Årene mellom 1880 og 1920 – der kan man hente alt man behøver å vite om norsk historie. Det er derfor jeg har interessert meg mest for den tida,
«Offentlig kontroll over ressurser, ressurser som gjorde det mulig blant annet å bygge opp et skikkelig syke- og sosialvesen i Norge»
– Det handlet om offentlig kontroll over ressurser, ressurser som gjorde det mulig blant annet å bygge opp et skikkelig syke- og sosialvesen i Norge. Men det kan ikke gjøres hvis det er på børsen bestemmelsene skal tas. Dette har jeg sett på nært hold, sier han.
– Det er ikke mulig, uansett hvor pengesterk man er, å holde en sjukling i så mange år for private midler. I dag er det ikke tuberkulosen som herjer, men folk får slag, helt nede i 30-årsalderen, blir sittende i rullestol. Da må det være noen som tar seg av dem. Finnes det da ikke et offentlig system, så kan du like gjerne selge bilen din med det samme! Og jeg hater veldedighet og ordet «hjelpe folk». Om du er sjuk, skal du være like mye verd som andre, og du skal slippe å ende som en utarmet stakkar. Det har jeg sett nok av, fordi det ikke fantes muligheter, sier han.
«Gudskjelov var jeg aldri på pleiehjemmet i Brønnøysund»
Sjøl tilbrakte han 11 av ungdomsåra sine på ulike tuberkulosesanatorier.
– Jeg møtte de tuberkuløse, kronikerne, som ikke eide to skjorter. En av dem hadde vært inneburet på et pleiehjem fra 1928 til 47, fordi tuberkuloselovene ga adgang til internering.
Gudskjelov var jeg aldri på pleiehjemmet i Brønnøysund! Vet du at kommunene byttet stakkarene seg imellom, som oppgjør for gjeld de hadde til hverandre! Jeg har selv sett en sånn sending, da de tok en tæringssjuk og sendte ham som betaling med godsbåt til en annen kommune!
Dette var med på å forme min person. Jeg ville være uansvarlig hvis jeg skulle bidra til at dette ble glemt, sier mannen som har skrevet flere bøker og enda flere artikler om tuberkulosens historie i Norge.
«Det skal huskes at det ikke var landsdelens egne folk som bidro til at verning ble en realitet»
Dag Skogheim må også tilskrives hovedæren for at det gamle tuberkulosesanatoriet Vensmoen i Salten etter lang og seig kamp ble vernet, og at det ble tuberkulosemuseum der.
– Det må sies at dette først skjedde etter at riksantikvaren grep inn. Men det skal huskes at det ikke var landsdelens egne folk som bidro til at verning ble en realitet, understreker Skogheim.
«Jo, de setter forsyne meg fyr på sin egen by!»
I bunnen av alt det han gjør ligger alltid opprøret og begeistringa for opprørerne.
– Jeg vil nevne to episoder som fascinerer meg. Det ene er da Karl XII angrep Halden i 1716. Ved et kupp tok han byen ved hjelp av sine karolinere – den tids elitesoldater. Men hva gjør så borgerne i Halden? Jo, de setter forsyne meg fyr på sin egen by! De blir rett og slett så forbanna for dette overgrepet at de setter fyr på sine egne hus, og brenner ned byen!
Det andre eksempelet er fra 1808, da Russland atter en gang hadde overfalt Finland og herjet landet. Men folk satte seg til motverge. De nekta rekvisisjoner og tvangsinnkvartering av russiske tropper. De grep til øks og kniv og ljå, drepte og plyndret russiske forsyninger. Alt mens adel og embedsverk febrilsk prøvde å stoppe folket og sette i verk russerne sine påbud. Det var opprøret til dem i bushen. Og gjett om de hadde det moro, og gjett om de fortalte hverandre historier etterpå, heime i bushen: «Jeg skal si deg han var spak, da jeg tok ham med ljåen!» Dag Skogheim ler og tørker tårer når han tenker på dette.
«Hvor kuvommer lå ute på markene, oppblåste i vårsola«
Han ble født på Gjelet på Sør-Kvaløya i 1928, men allerede som ettåring bar det til Høyåsen i Brønnøysund, hvor Dag hadde oppveksten sin.
Han husker feriene, særlig påskeferiene hos slekta på Gjelet, hvor kuvommer lå ute på markene, oppblåste i vårsola. Sammen med kvite dyrekranier som lå der og grein. Slakteavfallet var verdifull gjødsel.
– Reminessenser av menneskenes orden på jord, kaller han det. – Dette var også en måte å overleve på. Fattigdommen var ikke bare elendighet og jammer. Fattigdom i den forstand at det var nød, hørte til unntakene. Folk holdt det gående med det lille de hadde. De levde uten klokke og styrte seg sjøl.
Mang en organisator i arbeiderbevegelsen ble forbanna da han fikk greie på at folk hadde forlatt arbeidet – de var pinadø dratt på Lofoten! Herlig! Den holdninga at mitt liv er mitt. Men ut fra en pengemessig betraktning, går det ikke. Å dra til Lofoten eller Gjæslingan på fiske var sjølsagt mye mer spennende enn å knoge i maskinduren.
Nå er alt så godt organisert at jeg spør hvor fan – nær sagt – blir det av kuvommene! Eller det å gå på fjæra og dett i hav.
Hos han Rafael i Hysværet
Han erindrer fra folkeminnegranskinga han gjennomførte i Sømna for flere årtier siden, om et besøk hos han Rafael i Lyngværet, hvor det ble servert nysteika vafflekaka og måseegg. Om kvel- den ble det redd opp til ham på kammerset, hvor han fikk æra av å ligge under husets egenproduserte e-dyne.
– Den svulmet opp, og lå liksom og svevde over meg, forstår du. Jeg har aldri sovet så godt som den natta! forsikrer han.
Innsamlinga av historiske minner gjorde at Dag Skogheim våren 2003, i sitt 75. år, ble tildelt Sømna kommunes kulturpris – en heder han satte meget stor pris på.
Olavskilden
– Jeg tok opp arbeidet med å samle inn stoff omkring Olavskilden på Vennesund. Skulle jeg ha et ønske i anledning 75-årsdagen, måtte det være at de holder et årlig arrangement i Sømna på Olsokdagen, 29. juli. Dit kan man invitere foredragsholdere og vise fram middelalderkultur. Det er mye å hente fra middelalderhistoria, mer enn nok til å gjøre dette til en årviss foreteelse i 200 år!
Ved Olavskilden har jeg vært mange herrens ganger. Jeg husker at min mormor på Sør-Kvaløya en gang ba sønnene sine om å dra til kilden for å hente vatn, fordi det var så godt. Kildevatn har blant annet vært brukt til å vaske sår, fordi det ikke er så mye partikler i det, i motsetning til rennende vatn. Det var nok en av grunnene til at kildevatn ble sett på som hellig, mener han.
Han var glad for det Sømna utretter på kulturfronten, i like stor grad som han også gledde seg over hva ildsjeler ellers på Sør-Helgeland har fått til.
– Jarle Johansen har vært utholdende i arbeidet med Tilremsyen. Han har virkelig fått til noe, og han veit at det arbeidet han gjør er viktig. Det syns jeg han skal ha ros for. Det samme gjelder vegværingenes arbeid med verdensarvstatusen, og Arnt O. Aasvang sitt arbeid med krigshistorien i Vevelstad. Visten var jo selve innfallsporten til tragedien.
«På loftet lå 15 Krag Jørgensen-rifler, og det lukta geværolje»
Sammen med tuberkulosens historie og arbeiderbevegelsen preget 2. verdenskrig Dag Skogheim sitt virke som skjønn- og faglitterær forfatter.
– Min far var formann i skytterlaget. På loftet lå 15 Krag Jørgensen-rifler og det lukta geværolje. Far var underoffiser, og jeg vokste opp med underoffiserer fra hele distriktet, som jevnlig kom heim til oss iBrønnøysund, sier han, og nevner offiserer fra Velfjord og Vega.
– Jeg husker den ranke Eriksen fra Tilrem. Han gikk til Brønnøysund. Han hadde svære snurrebarter, vet du. Hvert år skulle de til Drevja på øvelse. Mens de ventet på lokalen, kom de til oss. Jeg husker skyene av tobakk mens de satt der og snakket i sine uniformer. 9. april 1940 for de av gårde. I løpet av sommeren kom de tilbake – og da kom de igjen til oss mens de ventet på lokalen. Og gjett om det ble snakket! Jeg fikk ikke lov til å komme inn på stua, men jeg hadde en strategisk posisjon i trappa opp til andre etasje. Jeg var 12 år og reseptiv og der hørte jeg hvert ord. Det var beretninger om de virkelig store sakene, forstår du. Mye mer spennende enn å sparke fotball!
«Han hadde som arbeider vært med og kjempet i Wiens gater i 1934, da fascismen slo ned arbeiderbevegelsen»
Behovet for å vite mer om krigstida steg i den voksne Dag Skogheim.
Hva var bak uniformene? var et spørsmål han stilte seg. Og på 60-tallet møtte han tilfeldigvis en østerriker i Oslo.
– Han var av profesjon mekaniker, og hadde som arbeider vært med og
kjempet i Wiens gater i 1934, da fascismen slo ned arbeiderbevegelsen.
Han rømte til Ungarn, men kom heim igjen i 1939, tidsnok til massemobiliseringa av mekanikere, og var stand by i tjeneste til 1945. Det var første gang jeg ble klar over at massen av dem som hadde vært her var tvangsinnrullert, og jeg vil ikke bebreide dem at de ikke ville bli stilt mot en vegg og skutt som desertører.
Det var kristeligdemokrater, sosialister, kommunister som bemannet Hitler sine styrker, sier han, og forteller om da han gjennom denne østerrikeren også fikk kontakt med Hans Offolderbach, som hadde vært prest i Brønnøysund under okkupasjonstida.
– Da jeg traff ham første gang, var han prest i det daværende DDR, en usedvanlig sympatisk fyr. Vi utviklet et fint vennskap. Jeg foretok mange intervjuer med ham. En annen var Jakob Gruber, som var i spissen i trefninga ved Storbjørnvatn i Vefsn i mai 1940. De var 12 mann og mistet fem.
— Nå er det bare en av alle mine informanter som lever, men stemmene deres har jeg. Hele krigsarkivet har jeg donert til Arkiv Nordland i Bodø, sier Skogheim, som også har donert andre deler av de meget rikholdige arkivene sine, blant annet til Universitetet i Tromsø.
«Jeg er ikke interessert i soldatens drap på hverandre, men hvem fan vår de?»
– Jeg har aldri arbeidet som krigshistoriker. Alt dokumentasjonsarbeidet har jeg gjort for å skaffe et grunnlag for mine bøker. Jeg er ikke interessert i soldatens drap på hverandre, men hvem fan vår de? Det er det som interesserer meg. Det er det man har bruk for når man utvikler en fiksjon.
Jeg har foretatt et utvalg, og har aldri villet operere med fotnoter. Men det jeg har brukt i mine dokumentarbøker kan enhver prove riktigheten av.
«Det er nødvendig for meg å være i kunsten»
Utgangspunktet har aldri vært en hovedfagsoppgave eller doktoravhandling, og slik er det fortsatt. Det er nødvendig for meg å være i kunsten. Også når det gjelder tuberkulosen arbeider jeg med sammenhengen mellom kunsten og sykdommen. Dette interesserer meg mer og mer.
For det litterære arbeidet sitt på mange felter har Dag Skogheim i årenes løp høstet mange påskjønnelser, som Nordland Fylkes kulturpris i 1991, og i 2002 intet mindre enn Sverre Steen Prisen fra faghistorikernes eget laug, Den norske historiske forening. Han ble utnevnt til æresbus i Sulitjelma og mottok Havmannprisen i Mo i Rana.
Han er innehaver av så vel Sarpsborgprisen som avisa Glåmdalens kulturpris, for å nevne noen av anerkjennelsene – en mann som til siste slutt sto på for folkets historie.
– Det har vært verdt å leve – livet har vært spennende og underfullt for meg, avsluttet Dag Skogheim intervjuet den gang, på Levanger, i mai 2003.
Les også
Finnbakk Skrivarstove 
Kommenter innlegget