Finnbakk Skrivarstove

BOKOMTALE
Hans Henrik Strøm
Den stillferdige ranværingen
Roman
Orkana forlag 2006
139 s.
Omtalen sto første gang på trykk 30. nov. 2006

«Den stillferdige ranværingen» er tittelen på debutromanen til Hans Henrik Strøm, som til daglig er lungelege i Sandnessjøen.Kort fortalt handler boka om en grisk og umoralsk ung dresskledd mann fra Mo i Rana som kommer til Helgelandskysten og ødelegger næringslivet.Bokas hoved- og jeg-person, innflytta østlending ogveterinær, kommer i konflikt med denne ufyselige mannen fra Rana, både profesjonelt og ikke minst på det personlige planet. Det handler om oppdrett, forsmådd kjærlighet – og altså en uridderlig ranværing.

Mytenes parade

Om Mo heter det for eksempel at «sentrumsgatene ble holdt snøfrie av gratis spillvarme fra Jernverket». Gratis? Videre: «Ingen hevdet retten sin bedre enn moværingene. Ingen insisterte mer på at deres rett var viktigst. Det var en regel like mye som Janteloven var en lov. Det var regelen om den bortskjemte bøllen». Her bringer forfatteren, gjennom bokas jeg-person, til torgs de gamle usanne mytene om late jernverksarbeidere, og etniske moværinger skjæres over en kam som et degenerert folkeferd, holdt kunstig i live med statssubsidier, på bekostning av Helgelands øvrige strevsomme, fattigslige og svette befolkning.

«Ranaregelen var den største trusselen mot velferdsstaten. Noen måtte produserenoe. Alle kunne ikke bare ta». Og så videre. Og så videre. Jeg har ikke sett noe liknende siden Agnar Mykle skrev sin berømte karakteristikk av Sunnmøringen.Men Mykle gjorde det virtuost og elegant. Hos Hans Henrik Strøm blir det bare platt og ufikst.Heller ikke andre steder på indre Helgeland går fri å få negative karakteristikker.

Hemnesberget i forfall og trygd

Om Hemnesberget heter det at stedet lukter «forfall og trygd». Ikke pent, spør du meg. Handlinga i boka går ut på at en rik ranværing, full av sjøltillit og statssubsidier, kommer ut til kysten og ødelegger oppdrettsnæringa. Til og med ILA-smitten kommer fra Rana.Og ikke bare det. Den selv-samme slemme ranværingen tar også på skammelig vis jenta fra bokas jegperson.Poengene er billige. Og dessverre er handlinga ganskeflat, lineær, uten de store toppene. Derfor blir boka også uspennende. Språklig er boka ganske grei,bortsett fra at forfatteren ikkeer god til å lage troverdige replikker. Noen avsnitt om oppdrett dessuten ganske interessante, reint faglig.

Elg med hover

En noe komisk lapsus er det at elgen på ytre strøk utstyres med hover, en biologisk blunder som forlaget bør ta sin del av ansvaret for.

For øvrig syns jeg det er merkelig at Orkana forlag gir ut «Den stillferdige ranværingen», slik den her foreligger. Med kraftig bearbeiding kunne dette kanskje ha blitt en interessant debutroman. Nå framstår den bare som en pinlig, misjonerende pamflett.

I det store og hele har jeg vanskelig for å ta denne boka alvorlig. Det er også vanskeligå lese den som satire, ettersom den ikke inneholder humor.

Etniske ranværinger

Derimot bidrar denne utgivelsen til å spre myter, fordommer, primitiv lokalpatriotisme og reaksjonært sludder. Den unyanserte, opportunistiske, generaliseringa av folk etterhva slags biologisk opphav dehar eller hvilket sted de kommer fra, framstår som ganske stygg.

Jeg føler gufset fra holdninger som minner meg omBalkan. Bytt ut «ranværing» med «serber» og «øyværing» med «bosnier». Det er ikke det minste rart at det blir krig.

Torstein Finnbakk