Finnbakk Skrivarstove

Byfolk får ofte eit dårleg renommé hjå dei som bur i det næraste omlandet, ofte skuldast det kulturskilnader, som kan vere merkbare jamvel på nokre kilometers avstand, ofte para med klasseskilje. For eitparogtjue år sida vitja eg, saman med forograf, folk ute på  torgøyene, helst kalla «øyværingar» av byborgarane inne i Brønnøysund. Blant anna fortalte hen: – Jeg husker en fotballkamp mellom Brønnøysund og Mo. Sømnaværingene heiet på ranværingene, og ikke på brønnøysundværingene. Det ble sagt at når de fra Brønnøysund skulle kjøpe billett, så kom de med tusenlapper, for å vise seg…

Her er eit utdrag av artikkelen eg skreiv den gong:

Om øyværinger og høyferdige brønnøyværinger 

Øyværingen gikk i støvler, med et ganglag preget av svabergets avrundede form. Brønnøysundværinge gikk i kyss-meg-i-reva-frakk, røkte ferdig-sigaretter og strødde om seg med tusenlapper for å gjøre seg gjev. Forleden ga vi oss ut på jakt etter øyværingen i år 2002. 

Slik var det en gang. Sier myten. 

Etter sigende skal byborgerne i Brønnøysund ha kalt dem for øyværinger, alle som var fra Hestøya, Toft og Torget og utover der. 

Et ironisk paradoks, tenker en utenforstående iakttaker, all den tid Brønnøysund ligger på – ja nettopp – en mengde små holmer og øyer. 

I 1979 sto Brønnøysundbrua ferdig, i all sin prakt, og gjorde «øyværingene» – på Toft og Torget og utover der  – til likeså gode fastlandsfolk som visse andre. 

Det mennesket som sto hardest på for at brua over sundet skulle bli mer enn en drøm, var en mann fra Toft. Som i eventyrene var det mange som hadde prøvd seg før ham, men ingen hadde fått til noen bru. Da kom gårdbruker Nils Jæger fra Toft. Og så ble det bru. 

Men byfolket levner han liten ære: 

– Brønnøysundværingene har aldri villet nevne noen som har fått til noe her ute. De har bare gått rundt og trudd at de var noe.  

Jeg husker en fotballkamp mellom Brønnøysund og Mo. Sømnværingene heiet på ranværingene i stedet for på brønnøysundværingene.  

Det ble sagt at når de fra Brønnøysund skulle kjøpe billett, så kom de med tusenlapper, bare for å vise seg… 

– De kom til meg om brua, etter at de hadde mislyktes, sier Nils Jæger. 

– På kommunen lo de av meg, sier han. 

Men Nils brød seg lite om det. Han ble kompis med fylkesvegsjefen og fikk audiens hos samferdselsnemnda i fylket. Han kunne fortelle fylkespolitikerne at det bodde dobbelt så mye folk ute på disse øyene som i heile Vevelstad, og de storundret seg over dette.  

Nils Jæger kom tilbake på kommunehuset i Brønnøysund, og kopierte opp enda mer brupapirer. Da lo de bare enda mer bak ryggen hans. Kniste og lo, og pekte sikkert også. Men trur du han brød seg om det? 

– De hadde ikke vid nok horisont, slår han fast, litt unnskyldende, som om de var barn, disse byfolkene. 

– Når de kom til Oslo, kunne de fortelle at de var fra Brønnøysund, men ingen visste jo hvor det var hen! Jeg sa at jeg var fra ei lita øy – den øya hvor Torghatten ligger. Da visste folk med en gang hvor jeg var ifra! 

For 200 år sia var det dobbelt så mye folk utafor Brønnøysundet som innom. Lensmannen for Brønnø og Vega bodde her.  

Det var her ute det første meieriet ble bygd. Alle de som har betydd noe, har kommet fra Torget eller uti her et sted. Gamle Kvaløy – som stifta TTS og banken og sponsa veg fra Nordhus til Toft – han kom fra Kvaløya, forteller Nils Jæger. 

Det var gardbruker han var, men han kom i årenes løp til å inneha mange politiske verv, tillitsverv. Gårdsarbeidet gjorde han ofte på kveldstid, etter møtene. 

Han kom til å sitte i 16 år i landbruksskolenemnda, 12 av dem i styret. Han var kjent for å få gjennomslag for saker, og hadde godt lag med folk. Derfor ble han satt til å føre brukampen fram til seier, og fikk lovord av sjølveste vegsjef Erik Bjørnstad da brua ble offisielt åpnet. 

– Fjord Seafood ville ikke ha ligget her, hvis det ikke hadde vært for brua. Heller ikke alle boligområdene, sier han, mens vi tar farvel og fortsetter vår odyssé i det gamle øyriket.