Finnbakk Skrivarstove

Det følgende referatet ble ført i pennen torsdag 18. januar 1996. Mange levde fortsatt i naiv forvissning om at den kalde krigens tid var over, og henfalt istedet til andre, mer jordnære konflikter.

STEINALDERVÆR TIL RETTSBESVÆR
Dersom du vil ha din neste eller hans  villfarne steinalderfår til holde seg unna din eiendom, er det ikke alltid like lurt å anmelde ham for brudd på Hanndyrloven.

Ovenstående er ei mulig slutning man kan trekke etter ei sak som gikk for herredsretten på Nesna Saka var i seg sjøl sjelden. Mest  oppsiktsvekkende var det imidlertid at prosessen endte med den nokså usedvanlige foreteelsen at aktor la ned påstand om frifinnelse.

Foranledningen var som følger. En mann fra Helgelandskysten var anmeldt av naboen for å ha overtrådt den på folkemunne kalt Hanndyrloven, «Lov om avgrensing av rett til å sleppa hingstar, oksar, verar og geitebukkar på beite». Mannen var av politiet ilagt 2 000 kroner i hot for å ha overtrådt denne loven, men han hadde nekta å betale. Dermed mol rettskverna.

Dårlig sildepris
Det heile starta med at et gitt antall av tiltaltes værer – av såkalt steinaldersautype – i fjor vår gjentagne ganger hadde tatt seg over på eiendommen til naboen, for der å meske seg på grønne grasganger. Naboen gikk så til anmeldelse for brudd på Hanndyrloven, et lovverk som ifølge aktor Olav Tofte Larsen «sjelden anvendes for retten».

Som sedvanlig i retten, må de impliserte gjøre rede for visse personlige data. Tiltalte oppga således å ha tjent 30 000 kroner siste år, riktignok nettofortjeneste, men dommeren undra seg likevel over denne beskjedne summen.
– Vi fikk ingenting for silda, torklarte tiltalte, som på spørsmål om status oppga at han var fisker.

Ennå, så

Da statsborgerskapet skulle gjøres rede tør, svarte tiltalte bekreftende på spørsmålet om han var norsk, men tillføyde et knapt hørbart, men likevel tankevekkende, «ennå».

Noe seinere, da straffeprosessen var godt i gang, ble tiltalte utesket om hvorvidt han erkjente straffeskyld eller ei.
– Jeg syns ikke jeg er straffeskyldig. Det er i tilfelle værene som har gjort noe galt, men tross alt har de jo bare spist noe gras, mente tiltalte.

Han førte sitt eget forsvar i retten, noe som skulle vise seg å være et kløktig trekk

Innrømt skyld?
På et annet tidspunkt konfronterte aktor tiltale med at han jo hadde skrevet under på ei politiforklaring hvor han også hadde sagt seg skyldig og straffskyldig i forholdet.
– Nei, det er feil, jeg har ikke erkjent skyId, mente tiltalte.

– Men du har jo skrevet under på den avgitte politiforklartnga, hvor du har erkjent straffskyId, framholdt aktor.
– Ja, men det har jeg ikke gjort. Jeg har erkjent skyld for at væren har vært der, men jeg sa uttrykkelig ifra om at jeg ikke var straffskyldig.
– Leste du ikke gjennom forklaringa før du skreiv under? ville dommerfullmektig Birgitte Kollerud vite.
– Nei.
– Hvorfor ikke?
– Førde eg ha ikkje brillan mæ meg.

Delt skjebne
I løpet av rettsmøtet ble blant annet kart over det aktuelle området studert, og etterhvert avtegna det seg et bilde av at dårlig og mangelfull gjerding, samt ei lavtfungerende kommunal ferist, var noe av stridens opphav, kanskje ikke minst blanda sammen med en god, gammal nabokrangel.

Tiltalte hadde lyst til å gi kommunen breisida, fordi ferista de hadde ført opp mellom ham og naboens eiendom var hinsides enhver funksjonell byggeskikk.

Naboen hadde på si side en hang til å gi de så å si umælende steinaldersauene det glatte lag.

Som tilhører følte man seg av og til en smule urolig på sjøIve sauens vegne. Det slo oss med full styrke at denne vennesæle urinnvåneren i vår fauna langt fra er like velsett i alle samfunnslag, en ublid skjebne den deler med urbefolkninger flest.

Naboen som hadde anmeldt tiltalte for brudd på Hanndyrloven, gjorde rede for vanskene med å holde tiltaltes steinaldersauer borte fra innmarkene sine. I ett tilfelle hadde lensmannen blitt tilkalt, og en av steinalderværene var blitt henrettet for sin villfarenhet.

Skade?
– Hva slags skade har du fått av værene? ville aktor vite.
– Hva slags skade! Så snart det kjem eit grønt strå, beit dem det heilt ned tel rota, di der karan.
– Har tiltaltes værer vært sammen med dine sauer? undret dommeren.
– Nei, heldigvis ikke, jeg har sauer der bare om hausten, parerte vitnet og skuttet seg vel nesten ved tanken på at så galt skulle ha kunnet skje.

Det var på dette tidspunktet såvel aktor som rettens administrator været «noe pussig».
Vitnet ble seinere på nytt spurt om det virkelig forholdt seg slik at ingen av hans søyer var blitt forsøkt bedekket av tiltaltes steinalderværer.
– Såvidt jeg veit har det ikke vært noen sammenblanding, men de begynte å gnage på innmarka mi, gjentok han.

Fast parringstid
Loven som var anvendt i forbindelse med anmeldelsen er som antydet ovenfor ment å hindre at hunndyr skal bli bedekket av i dette tilfelle værer på vidvanke. Men ingen, aller minst den som hadde anmeldt dette konkrete forholdet, hadde påstått at noen søye var så mye som forsøkt  bedekket. Tiltalte forklarte også utførlig for retten at steinaldersauene, også kalt utegangersau, har fast parringstid om hausten, mens de heile resten av året kan  gå side om side med søyene, uten så mye som å lukte på dem, nærmest som i en slags forenkla edens have.

Derimot, mente aktor, kunne det godt være et spersmål om at tiltalte ikke hadde overholdt gjerdeplikten, og dermed brutt en heilt annen lov – men dette var han verken anmeldt eller tiltalt for.
– Jeg har problemer med å  opprettholde tiltalen, sa aktor, og i den relativt korte prosedyren sin la han da også ned påstand om frifinnelse, noe som neppe kan reknes som hverdagskost i en norsk rettssal.

Dommeren fant imidlertid  å måtte si noen formanende ord til tiltalte, omtrent som følger.
– Til sommeren må du tenke på dette: Pass på sauene og gjerdeplikten, og ikke bare skylde på kommunen, eller plassere sauene på en holme. Det er ditt ansvar. Og dette bør du tenke gjennom.

Dommen ble avsagt forholdsvis raskt  – og lød sjølsagt på full frifinnelse.

Torstein, Rana Blad, januar 1996