Den ser temmelig unnselig ut, den gamle skinnsekken. Over 150 år er den. Brun som jord og hard som flint av elde. Men den er omgitt av et mystikkens slør. Ingen veit hva den inneholder, og kanskje får aldri noen vite det heller.
Velfjord er et gammelt samisk kjerneområde, og Helgeland Museums avdeling i Velfjord har en betydelig samling samiske gjenstander, ikke mindre enn 50 i tallet, samla i Sameloftet på bygdetunet.
En av disse gjenstandene er en liten skinnsekk, som ifølge overleveringene er fra om lag 1860.
Det var i 1949 at bygdetunets far, Harald Strøm, fikk den overlevert i 1949. Mottakeren registrerte lakonisk «Finn-meis. Meisa er gjort av Finn Anders Persa, og har tilhørt broren Jo (Jon Persa). Tverrpartane og meiskroken er av reinhorn, remmane av bjørk med stropper av reinsdyrsenar».
Men til sekken, som allerede da hadde gått fra hånd til hånd i nesten 100 år, var det knytta en veldig spesiell klausul: «at dein så åpna sekken, dein ska det gå ille me». Finngan, sier kanskje noen, foraktelig. Andre sier det er bare tøv og oppspinn med denne sekken og den angivelige forbudet mot å kikke i den.
Mysterium nummer to: Det var en mann ved navn Einar Mathisen Nordfjellmark som ga Strøm sekken i 1949. Men ingen av familen hans hadde noen gang hørt Einar fortelle om sekken, og langt mindre at han i si tid skulle ha fått sekken fra en same ved navn Anders Perså.
Hvorom allting er: Hittil har sekken fått være som den var. Alle, ikke minst de på museet, har forholdt seg hundre prosent lojale mot forbudet som skalvære knytta til denne gaven. Sekken har aldri blitt åpna, og skal for alltid bli igjensnøra.
– Hvorfor er det så viktig å vite hva som er i den. Trenger vi å komme til bunns i all ting? Det er mange ting mellom himmel og jord som vi ikke får et fornuftig svar på, og det er greit. Ordene kommer fra Kåre M. Lande i Velfjord.
Men som kjent er det forbuden frukt som smaker aller best. Skoleklasser som besøker museet utviser stor nysgjerrighet, stilt overfor sekkens mysterium. Fra ett av disse besøkene fortelles det om en skolelærer som hadde vært litt for nærgående med å klå på sekken – og på heimturen kjørte han rett av vegen.
Det har ikke skorta på fantasi når det gjelder å gjette hva som kan være oppi. For noen år sida ble sekken vist fram på Norge rundt. Da ringte en mann nordfra til museet og sa at de snarest mulig burde røntgenfotografere sekken. Hvorfor det? undret Kåre M. Lande. Da serverte mannen en teori om at sekken antakelig inneholdt de franske kronjuvelene som ble borte i 1792 – og sia forsvant sporløst i Midt-Sverige. Skatten skulle altså av alle verdens steder ha endt i en sekk på bygdetunet i Velfjord.
Til og med har en fransk journalist vært i Velfjord for å lage reportasje om den vesle sekken. Og gjennom radioprogrammet Norgesglasset i fjor ble sekken atter en gang norgesberømt, med stor oppmerksomhet i media. Etter dette opplevde museet i Velfjord nærmest en storm av henvendelser. En av de mest nysgjerrige lovet at hvis han fikk gløtte aldri så lite i sekken, skulle han aldri røpe for en levende sjel hva han hadde sett, forteller museumsansatte Torill Flegstad.
Men gjett om denne hyper-nysgjerrig-Per fikk ønsket sitt oppfylt? Etter å ha tatt sekken ærbødig og ydmykt i øyesyn kan vi uten større risiko slå fast: Sekken hans Jo Persa kommer aldri til å bli fravrista sin hemmelighet. Sekken bærer preg av solid håndverk. Det tjukke læret er hardt og sprøtt som never, tørka mer og mer inn ettersom mannsaldrene har passert. Den som skal rive opp denne sekken, kommer til å ødelegge den fullstendig. Og kanskje attpåtil få en forbannelse over sitt hode. Det er neppe bryet verd.
Og hva har vi igjen, hvis mystikken blir brutt?
Tekst og foto: Torstein Finnbakk
(Kilder: Artikkel av Kåre M.lande i «Velfjord. Fra fjell til fjell». 2011, www.nrk.no, Torill Flegstad)
Bildene:
Solid håndverk. Skinnsekken på bygdetunet i Velfjord har ikke vært åpna sia1949, og ble sikkert snøra igjen mange år før den tid.
Detaljer fra sekken. Ei kokse henger utenpå den. Strammekroken er laga av bein.
Artikkelen ble først publisert og produsert på oppdrag av «Mye I Media», 2013.
Finnbakk Skrivarstove 