Category Archives: Feature

Eldhuset – tidsmaskinen

 Sagnet sier at han het Jon og kom fra Jämtland. Men ingen veit med sikkerhet hvem han var, hva han het eller hvorfor han kom. Men han kom gående opp Leirskardalen, en gang i eldgammel tid, på det bleike 1600-tallet.

Eldhuset på Jamtjorda, slik det tar seg ut i dag (mai 2013). Foto: Torstein Finnbakk

Eldhuset på Jamtjorda, slik det tar seg ut i dag (mai 2013). Foto: Torstein Finnbakk

Kanskje var han en flyktning etter freden i Brømsebro, da den dansknorske kongen tapte Härjedalen og Jämtland til Sverige. Han etla seg i alle fall til å slå seg ned i en dal i Korgen, hvor ingen bumann tidligere skal ha bygd.
Et sted midt i dalen tok han seg en rast, kan hende. Kanskje stansa han bare for å stramme komagbandene. Sagnet sier i hvert fall at han hogg merket sitt inn i ei gran oppi Håjen, for å gi til kjenne at dette landet var erobra. Han fant ikke grønnere gress anna sted i dalen, så han slo seg ned der ved merkegrana. Plassen fikk navnet Jamtjorda, etter skogbygdene han kom fra.

Ett av de første husa som Jon bygde – sagnet sier at det var det aller første – står der den dag i dag. Byggeåret kjenner vi ikke. Hvis vi tar utgangspunkt i Brømsebro-freden, kan det ha vært på 1640-tallet. Men det kan også ha vært tidligere. Kilder  tyder på  at det flytta folk fra Jämtland til andre steder i Norge allerede mens området ennå var norsk. Dermed kan eldhuset nå nærme seg en alder av 400 år.

I årenes løp har årestua, eldhuset på Jamtjorda, nok  gått gjennom endel forandringer. Men de grove stokkene i veggene er de samme som jamtlendingen i si tid fravrista den frodige skogen i Leirskardalen. Ei av dørene i eldhuset viser at grana i høgeste grad var hogstmoden: Halve dørplata er gjort av ett eneste bord, nær halvanna alen bredt.

Den første registrerte brukeren på Jamtjorda het Kield. Noe farsnavn er ikke kjent. Han betalte 2 pund skyld, etter matrikkelen av 1647. Dette kan kanskje ha vært den samme mannen som sagnet kaller Jon, og altså den første brukeren i Leirskardalen. Men Kield kan også ha vært Jon sin sønn.

I eldhuset har det vært kokt og bakt i gråsteinsgruva i  manns minne og vel så det –  heilt fram til denne dag. Men fra først av skal det ha vært ei åpen gruve midt på golvet og ljore i taket. Det er på ett eller annet tidspunkt lagt inn loft i huset, kanskje da den første pipa blei mura. Takbjelkene oppe på loftet er sotete og godt innrøykte, og bærer tydelig preg av at bygget var ei pipelaus ei årestue fra først av.

Gjennom seklene har det vært brygga og baka, kjevlene har romla, den liflige lukta av nystekt brød har trengt ut fra ljore og skorstein, gjennom trange tider og høgkonjunkturer. Noen ganger lukta brødet skarpt av bark. Tenk deg at alle kamkak-leivene, flatbrødet og lefsene som har vært produsert i eldhuset på Jamtjorda blei lagt i en eneste stabel. Tenk deg videre at det hvert år i gjennomsnitt blei baka en meters stabel. Gjennom 350 år utgjør dette en brødstabel høgere enn Eiffeltårnet. Og brød trengtes, for det blei etter hvert mange munner å mette på Jamtjord-tunet.

Eldhuset er ett av de svært mange husene som etter hvert blei bygd her. Ja, det skulle vokse fram den reine landsbyen på tunet, hvor i alt fire garder kom til å ligge: Oppigarden, Midtigarden, Sandmoen og Volden.
På en skisse som Harald Brygfjell har tegna er det ført opp nærmere 40 større og mindre bygninger der på landsbytunet.  De fleste er borte i dag, men mange står igjen, blant anna også et stabbur med ukjent byggeår. Det samme gjelder steinfjøsen, smia og en jordkjeller. En teori går ut på at kjellerhuset kan være enda eldre enn de andre, en tenker seg at dette var det første krypinn som  mannen fra Jämtland bygde seg.


Før Petter Dass
– eldhuset som tidsmaskin

La oss anta at eldhuset blei bygd rundt 1640. Kongen i Danmark-Norge het Christian IV, også kjent som  Christian Kvart. Han grunnla blant anna en bitteliten by sør i landet, som blei døpt Christiania, som seinere skulle få navnet Oslo.
Da  eldhuset var bare få år gammalt, tumla det i England omkring en guttekvalp som ennå gikk i kortbukser. Han bar navnet Isac Newton, og hadde ennå ikke fått noe eple i hodet.
Eldhuset nord i det fjerne Norge stod like traust på syllsteinene sine mens Ludvig XIV solte seg i all sin glans i Versailles.
Da eldhuset i ett år eller så  hadde tjent som vern mot vind og vær for nybyggerfamilien på Jamtjorda, kom det til verden en liten pjokk som skulle bli kjent og kjær på heile Helgeland og vel så det. Han fikk i dåpen navnet Petter Dass, og da han blei vigd til prest var allerede bjelkene i årestua godt innrøykte.
Den siste heksa i Norge blei brent i 1670. Da hadde ilden i tretti år flamma på gruva i Leirskardalen
Da den franske revolusjonen kom med brask og bram i 1789, var huset allerede eldgammalt. Halvtanna århundre hadde segla forbi over mønet, mens fem generasjoner hadde tråkka over tunet på Jamtjorda. Minst en av beboerne hadde etter god skikk blitt frakta ut gjennom veggen som lik, så han ikke skulle «gang oppdagæ». Såret i tømringa finnes fremdeles.
Den berømte lekpredikanten Hans Nilsen Hauge besøkte Leirskardalen i 1803. Det gamle Eldhuset stod godt på syllstokkene. Da Norge fikk egen grunnlov i 1814  hadde huset snart stått han av nesten i to århundrer, og ved unionsoppløsninga i 1905 var det godt inne i sitt tredje århundre.
Våren 1940 blei allmenningsvegen gjennom dalen for første gang tråkka på av fremmede lands soldatstøvler. Da runda huset der ved vegkanten tre sekler Mye hadde det sett, men dette…
Huset har stilltiende tjent sine mennesker, bare knirka om dørhengslene var usmurte og knaka litt hver gang søraustdrogene kom nedover lia og slo mot veggen.
Etter hvert oppdaga menneskene eldhusets verdi, som klenodium og minnesmerke over slekters gang.
Det var på høg tid,  hadde kanskje eldhuset mumla, om det hadde brydd seg med å si noe.

IMG_0013

Vakre, frodige Leirskardalen, sett fra Jamtjorda, sørover mot Okstindan. Foto: Torstein Finnbakk

Video: Kamkakbaking i eldhuset på Jamtjorda

Jamtjorda, trolig tidlig 1990-tall. Foto: Digitalt Museum/ Norsk Folkemuseum

2 kommentarer

Filed under Feature

Rapport om et registrert dikt

Jeg var en av dem som i si tid fikk se mappa mi hos overvåkingspolitiet. Overvåkerne hadde overvåket ett av mine dikt, og de tok vare på det i flere årtier.

La det være sagt: Jeg var aldri noen stor stjerne på den revolusjonære morgenhimmelen, et faktum som jeg regner med at også POT, PST osv. merket seg seg. Men like fullt ble jeg ettertrykkelig registrert og innrapportert.

Etter at Lundkommisjonen la fram innstillinga si, og konkluderte med at alminnelige norske borgere hadde vært ulovlig overvåket i stor skale, ble det gitt anledning til innsyn i våre egne «mapper».


Suspekt flyttemelding

Det første sporet Innsynsutvalget fant om meg i overvåkingssjefen sine gjemmer, var en rapport som en konstituert Helgelands-politimester skreiv i 1975. Av denne skrivelsen framgår at undertegnede «tilhører AKP/RU (m-l) v/Nesna Lærerskole». Det tystes på litt krøkkete politispråk om at jeg «i fellesskap med andre lærerskoleelever av samme politiske syn tok initiativ til å få meldt seg inn i Nesna folkeregister våren 1975 for derved å komme i manntallet for Nesna og avgi stemme v/kommune- og fylkestingsvalget». Meget suspekt, tenker kanskje den skarpsindige leser, la seg innskrive i manntallet?  På Nesna!  Og til overmåI i den frekke, samfunnsnedbrytende hensikt å ville avgi stemme i kommune- og fylkestingsvalget! At dette bidro til sikkert kjærkomne skatteinntekter for Nesna kommune, har neppe vært noen formildende omstendighet for overvåkerne eller deres nidkjære stedlige kilde,

Året etter har en annen kst. politimester innsendt en medlemsfortegnelse over venstreradikalere ved det før nevnte lærested, og man bør merke seg at nedtegnelsen er gjort «med bistand fra ømtålig kilde» – som han skriver. Den dag i dag sitter jeg med en flau smak i munnen og skulle gjerne ha visst hvem denne nidkjære kilden var. En polititjenestemann? En lærerskolelektor? Eller til og med en medstudent?

Suspekte biler

star (6)_Snapseed

Klikk for større utgave av dokumentet.

Ved ikke mindre enn 2 (to) anledninger er biler tilhørende denne Finnbakk blitt behørig politiregistrert – i forbindelse med at han deltok på Rød Front sine sommerleire på Røkland i Salten og på Gimsøya i Lofoten (faksimilen over).

Bilnumrene, på henholdsvis ei Folkevognboble og en Fiat 128, er samvittighetsfullt notert og formodentlig uten unødig opphold sendt overvåkingssjefens kontor for arkivering. Om dette forholdet bemerker for øvrig en gammel venn: Kan hende gjorde overvåkerne av vanvare en riktig vurdering akkurat i dette tilfellet? For begge de to bilene utgjorde med sin tekniske tilstand utvilsomt en stor fare for rikets sikkerhet, men dette burde kanskje heller ha vært rapportet til Statens vegvesen.

Kulturkveld – i Mosjøen

Vi gjør et sprang i grafsemeldingene fra POT, fram til januar 1978. Da rapporteres det, med gjenpart til overvåkingssjef Haarstad, at undertegnede kanskje har gjort seg skyldig i å delta på en kulturkveld i Mosjøen. Det innberettes om en suspekt figur, «en som skal være kjent under psevdonymet ToFi, hvilken sannsynligvis er Torstein Finnbakk. Han er tidl. kjent å tilhøre AKP (m-l), og var i 1976
lærerstudent ved Nesna lærerskole. Han har meldt flytting til Vefsn, og arbeidet en tid ved Mosjøen Aluminiumverk, men sluttet der den 19.8. 1977, og hvor han arbeider i dag er foreløpig ikke kjent». Merk bruken av ordet «foreløpig». Man må rekne med at undertegnedes arbeidssted var en opplysning som snart ble ajourført.

«Star kan jage måse»

star (5)_Snapseed

«Vedlagt følger fotostatkopi av utklipp fra Klassekampen av. 12. januar 1978 som viser at det er dannet lag av Røde Pionerer – bestående av 4 barn – i Mo i Rana. Dette er nytt idet det ikke fantes noe slikt et par uker tidligere. Diktet på samme utklipp er av Torstein Finnbakk, f. 22 05 52 (tidligere kjent)», skriver Carl A Vendt i sin rapport til politimester Aasvold i Mosjøen. Klikk for større utgave av dokumentet

 

Denne mulige løsarbeideren sine beskjedne bidrag til norsk litteraturhistorie ble enda en gang viet oppmerksomhet, da man noen dager seinere registrerte at denne ToFi alias Torstein Finnbakk («tidligere kjent», som det heter i politiets språkdrakt), har et dikt på trykk i Klassekampen. Diktet, som er i bunden form og bærer tittelen «Star kan jage måse», ansees tydeligvis så i den grad undergravende at det ikke bare ble registrert, men det ble oppbevart i overvåkningstjenestens arkiv i nærmere et kvart århundre. Som rimsmed er jeg ikke lite smigra over denne oppmerksomheten, tatt i betraktning den lave interessen det ellers har vært for lyrikk i Norge.

star (2)_Snapseed

Klikk for større utgave.

star_Snapseed

Suspekt litteratur. Boka og diktet.

Lovlig politisk parti?

Det nyeste dokumentet jeg fikk fra mappa mi, var ordensmaktas avslørinng av at undertegnde stod oppført på Rød Valgallianses kommunevalgliste i 1983, «- mottatt fra Mo politikammer».

kommunevalg83

Klikk for større utgave av dokumentet.

Men i dag lar vi oss frivillig overvåke

5 kommentarer

Filed under Feature

Hain bi no vel rægn

Er det ikke underlig – vi kan aldri glede oss over den årstida vi har. I stedet er det alltid noen som heile tida skal spå om hvordan det blir, så vi har noe å grue oss til. I stedet for å gledes over alt det våren har å by på, er dette tida da man på død og liv skal spå hvordan sommeren blir:

Hvis skjura bygger reir – jeg husker ikke om det er høgt eller lågt – så blir det enten en varm eller en kald sommer. (Sjøl skulle jeg gjerne ha sett at akkurat den ulykkesfuglen verken hadde bygd høgt eller lågt.) Når vi er kommet så langt at vi veit hvordan sommeren ble, så er det til å spå om vinteren, med samme presisjon: Mye eller lite rognebær – mye eller lite snø, eller omvendt? (Rognebærene er dessuten oppskrytt. Jeg har prøvd å legge vin av dem, men den ble beisk.)

Nok om det.

På Halsøya, litt nord for Mosjøen sentrum, bodde det før i tida en mann, av det slaget som ble kalt original. La oss kalle han Edvart. Når han Edvart møtte folk på gata, eller når han kom inn på Samvirkelaget eller i kirka eller på en kafe, uansett om det var skyfri himmel og sol eller det hølja ned, så sa han alltid: «Hain bi no vel rægn!»

En gang var det en spissbur som trudde han skulle komme kan Edvart i forkjøpet og overrumple ham. Da de møttes på gata en riktig godværsdag, skynda den andre seg til å være først med å avlevere Edvart sin replikk: «Hain bi no vel rægn!»
Da ble han Edvart kjempesint og svara i affekt: «Trur du verkele dæ bi rægn a sjyfri himmel, din stortåsk!»

Edvart pleide hver morra å gå en halv mils veg fra Halsøya nordover Leirfjordvegen. Dette var et fast innslag i hverdagen – ja også søndagen. Edvart skofta visst aldri denne gangarturen, enten det var sol eller regn. Det hadde visstnok medisinske årsaker. De sa han «gikk av seg vatnet», hva de nå meinte med det. Etter hvert som vi eldes, vil kanskje noen og hver av oss mannfolk forstå dette begrepet bedre.

Hvorom allting er: Vegen var smal, smalere enn nå, og sjølsagt uten fasiliteter som fortau og desslike. Kanskje kunne denne ferdselsåra i tillegg være hullete og sølete. I alle fall er det sagt at bilistene, de lokalkjente, var oppmerksom på denne spesielle fotgjengeren, som like godt kunne gå midt etter vegbanen som langs kanten.

En morra da han Edvart var på sin sedvanlige gangartur, hendte det at det kom en fremmedkar kjørende. Idet denne villturisten runda en skarp og uoversiktlig kurve, fikk han for seint øye på den den mjuke trafikanten, som stod midt i vegbanen og urinerte noe så voldsomt. Dermed smalt det. Før turisten rakk å reagere, hadde han kjørt på mennesket, som spratt som en ullsekk bort i den djupe veggrøfta, og ut av syne.

Den svært engstelige bilisten bråbremsa, i frkt og beven for at det  aller verste skulle ha skjedd. Han sprang fram til grøftekanten der han hadde sett fotgjengeren forsvinne.

Mindre ble nok ikke skrekken da han fikk øye på en skikkelse som lå på rygg i grøfta. Livløs. Akkurat idet den andre skulle til å bøye seg ned og kjenne om det stod til liv og puls, åpna Edvart auene og stirra rett inn i ansiktet på bilisten, idet han sa med mild, men tydelig røst:

«Hain bi no vel rægn.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om møsbrøm og gjenbruk

Brunost eller prim (eller møsbrøm som det egentlig heter), er noe av det fornemste i norsk mattradisjon.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.Brunosten er noe av det fornemste innen norsk mattradisjon. Der hvor jeg kommer fra kaller vi brunosten – eller prim, det går for det samme –  for møsbrøm. Til om med Petter Dass skriver om møsbrøm, så du kan tenke deg.

Før i verden var det vanlig at man kokte brunost, altså møsbrøm, rundt omkring på gardene. Hvis man hadde ku eller geit, vel å merke.

Kona i Storskogen var en habil møsbrømkoker. En dag kom ei kjerring gående til Storskogen, i den hensikt å kjøpe møsbrøm. I de dager var innpakningspapir mangelvare, og kona i Storskogen beklaga at ho ikke hadde såpass som et stykke papir å emballere varene i.

Men da svara kunden: «Nei, bry deg kje om D,  D E kje fale, paper har eg sjøl. Sjå her…  Eg fainn eitt paper borti skogen – D ha vøre møsbrøm i D før!»

3 kommentarer

Filed under Feature

Hva i all verden er buffertering?

Dette intervjuet med forfatteren Stig Bang om det sær-ranske fenomenet buffertering ble i sin tid utført i samband med at Nordland Teater for meget lenge siden satt opp barnestykket «Fantastiske Faz», hvor såkalt buffertering ble sagt å inngå som et ikke uvesentlig kunstnerisk virkemiddel.

– Dette snakket om «tidenes største buffert»! Hva i all verden er dette slags tøv, Stig Bang?Buffertering – hain stei… En buffert er såvidt oss bekjent noe du finner på ei jernbanevogn, og dette er vel ikke noe man drar inn på Småscena og syner fram – for mindreårige – sjøl om det aldri så mye dreier seg om tidenes største? Hadde det enda dreid seg om idenes største koffert!

– Den klassiske, studentikose buffert, sier forfatteren Stig Bang ettertenksomt, idet han legger hakene i alvorlige folder. – Den klassiske, studentikose buffert ble praktisert på Mo på 1960-tallet. Senere dukket dette kulturelle særdraget opp i ulike eksilmiljøer, blant ranværinger i Bergen, Trondheim og Oslo, som et eksistensialistisk…

Nei, vet du hva! Dette går over vår forstand, og langt inn i ordførerens. Til saken, om man tør be.

– Nå. Altså, vår buffert er i grunnen noe helt annet. For å si det slik: når folk bufferterer, har de alltid en grunn til å gjøre dette. Vi har alle en buffert i magen. I det øyeblikk den slippes ut, står vi overfor en buffert. I stykket har bufferten en slags katarsis-funksjon, nær beslektet med primalskriket.

Nei, nå går det aldeles for vidt!

– Katarsis = renselse. Altså: I vårt stykke Fantastiske Faz har bufferten en renselses-funksjon. Verden ter seg forskjellig før og etter en buffert. Folka i stykket er ikke seg sjøl lik etter å ha gjennomført bufferteringen. Eller kanskje er det nettopp det de er… De står fram i ny ham, langt herligere enn deres gamle jeg.

Er dette over hodet noe oppsiktsvekkende?

– Jeg skal si deg en ting: en teaterbuffert med Nordland Teaters egne virkemidler vil bli noe ganske bemerkelsesverdig! Det unge (og hvorfor ikke også det gamle, egentlig?) publikum vil få en skarp, stram, nei sterk følelse av å være med på noe historisk.

Nå har oversetteren og forfatteren snakket seg varm, dessverre, får man nesten si:

– Til ungene vil jeg si: Buffert er fantastisk skøy. Og det er lett å lære. det er bare å gjøre det, så blir det buffert.

Vi er like klok, har vi på følelsen…

– Buffert lar seg egentlig ikke forklare. Men hvis ungene først har sett en buffert, har de såpass mer vett i skallen enn vi voksne at de får det til, hvis de orker å prøve seg på en buffert.
Kort sagt: Alle er vi buffertører, men bare når du er ganske liten er det enkelt å buffertere. Det vil si å slippe løs den skøye gærnskapen inni oss.

?

– Teaterstykkets Fantastiske Faz er en fenomenal felle-oppfinner: melkemannsnare med sviske-agn. Når fellene svikter, finnes kun en utveg: man tyr til en buffert!

I løpet av den siste utgytelsen har vi sneket oss til å slå opp i Aschehougs meget store konversasjonsleksikon: «Buffer(t) (eng.) (puffer), støtfanger med kraftige stålfjær, som anbringes ved enden av lokomotiver, jernbane- og sporvogner m.m. De normalsporede europeiske jernbanevogner har to b. i hver ende av vognen, en på hver side av koblingen. Eller brukes bare en (sentral) b. i hver vogn-ende, til dømes ved amerikanske jernbaner og enkelte smalsporbaner.»

Da herr Bang etter dette på nytt gjør mine til å skulle igang med ett eller annet, kaster vi gjentagne ganger demonstrative blikk på klokka. Vår tid er usedvanlig knapp. Han fatter det omsider, og intervjuet er over. Uten forsøk på utøvelse av buffert, gudskjelov.

2 kommentarer

Filed under Feature

Uhyggelig i Hommelstø

(Dette er en reprise 🙂 )

I Brønnøysunds Avis torsdag 24. april 2008 kunne vi lese om en rekke særdeles uhyggelige hendelser i Hommelstø, presentert under tittelen “Forsøkt lurt til kjøp”.

Etter å ha finlest artikkelen ser jeg for meg at følgende svært dramatiske hendelsesforløp har funnet sted: En mann har forsøkt å selge en kvinne et maleri, men kvinnen har takket nei. Den selvsamme mannen begir seg på forbrytersk vis videre til neste hus og forsøker atter å selge et skilderi til en oppsitter. Ja, så vidt går det, at handelen kommer i stand. Men da griper en stedlig drosjesåfør resolutt inn, og ber den potensielle selgeren “pakke sysakene sine og komme seg vekk derfra”. Ja, drosjesjåføren varsler endog – kanskje noe overraskende for noen av oss lesere – hjemmesykepleien om den inntrufne skandalen.

Og ikke bare det: Brønnøysunds Avis kan avsløre at den samme mannen (han med maleriene, ikke drosjesjåføren!) også har vært på en tredje kvinnes dør. Dette tredje offeret opplyser at den besøkende ikke bare har benyttet ringeklokken for å påkalle seg beboernes oppmerksomhet. Å neida, han har dessuten snakket! For da offeret kommer ut på trappen, sier den fremmede “Her må det være fint å bo?” Altså, for å oppsummere: Den fremmede har ikke bare ringt på en dørklokke – han har snakket. Og ikke bare det, han har på utspekulert vis antydet at det er fint å bo i Hommelstø. I HOMMELSTØ av alle steder på jordskorpen! Ikke rart at vedkommende oppsitter ble “overrasket og redd” etter en såpass skremmende opplevelse. For den som sier det er gjevt å bo i Hommelstø – sjøl om vedkommende sier det med et snev av spørsmålstegn i stemmen – kan umulig være vel bevart.

Det framgår av dette stykke reportasjearbeid, som endog har avstedkommet toppoppslag på første side i avisa, at innbyggere i Hommelstø føler seg utrygge og engstelige etter det som har skjedd. Videre uttrykkes det håp om at “de ansvarlige” nå snart må tak i problemet, slik at man slipper å ha folk rennende på dørene og snakke tøv om hvor vakkert det er i Velfjord.

Det er ikke til å stikke under en stol at denne kriminalreportasjen har rystet meg. Jeg går ut fra at den stedlige politimyndighet, som ser alvorlig på saken, ved tid og leilighet vil oppsøke Hommelstø for å foreta en rekonstruksjon av hendelsene omkring den serieforbryteren som her har vært på ferde.

2 kommentarer

Filed under Feature

Om «kaptein Sjøberg» – og et lensmannsmord utført av nordmenn i britisk tjeneste

Mytene fra motstandskampen på Helgeland er mange.

Hensikten med denne artikkelen er å nyansere krigshistorien på Helgeland. Store deler av lokalbefolkninga gjorde en heltemodig innsats i kampen mot okkupantene. Dette står urokkelig fast,og må aldri dras i tvil.

«Kaptein Sjøberg» hylles fortsatt som helt. Menn fra Kompani Linge skjøt og drepte lensmannen og en lensmannsbetjent i Bindal. Ingen av de to var nazister. Snarere tvert imot. Men hendelsen ble siden dysset ned.

«Kaptein Birger Sjøberg» alias Nils Berdal.

Sjøbergmarsjen mellom Austerfjorden i Vevelstad og Eiterådalen i Vefsn arrangeres hvert år, og er en minnesmarsj til ære for de som falt under 2. verdenskrig, i forbindelse med motstandsvirksomhet på Sør-Helgeland. Marsjen er oppkalt etter den såkalte «kaptein Birger Sjøberg». De sparsomme leksikalske opplysningene som finnes om «Birger Sjøberg», forteller at han egentlig het Nils Berdal, og var født i Åfjord i Trøndelag i 1905. Allerede i 1937 flytta han til Sverige, visstnok for å komme unna noen økonomiske misligheter. I perioden 1937 til 1939 bodde Berdahl i fjellbygda Bågnes, alene i ei koie ved Bielite i Vilhelmina kommune. I begynnelsen av 2. verdenskrig dukket han så opp, nærmest som troll av eske, for å lede illegal våpentransport på Helgeland. (Les mer om den angivelig svanske «kaptein Sjøberg i Egil Ulateigs bok «De gode mot de onde», hvor det blant annet heter: «I virkeligheten var denne mannen en ettersøkt forbryter og sjarlatan; han var ikke svensk og han het ikke Birger Sjøberg.» side 139 osv). Før han falt i 1944, rakk Nils Berdahl å gifte seg med motstandskvinna Liv Elisabeth Grannes fra Vefsn.

Liv Grannes ble for øvrig seinere gift med ingen ringere enn norsk etterkrigstids grå eminense, Jens Christian Hauge. Hauge hadde stått sentralt i Heimefronten, og befant seg i maktad sentrum i fleire tiår etter krugen. Denne alliansen med norsk politisk toppnivå skal sogar ha vært en medvirkende årsak til at det har vært vanskelig å få fram den fulle og hele historia om våpentransporten på Helgeland – og dermed få klarlagt den egentlige bakgrunnen for de store tragediene det medførte for sivilbefolkninga i Eiterådalen og Visten.

Dekkoperasjon
I dag ser fleire og flerie historikere på denne våpentransporten som en britisk dekkoperasjon, «Operasjon Jupiter», som skulle få Tyskland til å tru at det ble planlagt en alliert invasjon på Helgeland, en skinnmanøver foran den mye senere invasjonen i Normandie. Operasjonen ble ledet av en britisk militæravdeling for spesielle operasjoner, SOE, Special Operations Executive. SOE arbeidet uavhengig av de norske eksilmyndighetene i London. Dekkoperasjonen på Helgeland involverte mange patrioter satte mange liv på spill. Sivilbefolkninga på kysten og i innlandet på Midt- og Sør-Helgeland, lojale til de motstandsarbidet, gjorde en heroisk innsats for å smugle våpen fra de ytterste øyene, inn i fjordene og opp i fjellene. Våpen det aldri skulle bli bruk for, og som det aldri var hensikten skulle tas i bruk. Noen av de som deltok i dette livsfarlige arbeidet følte seg i ettertid grundig lurt av engelske og norske oppdragsgivere. Med god grunn.

Drepte lensmannen og betjenten
I etterdønningene, opprullinga av våpensmuglernettet, skjedde katastrofale ting på Helgeland, som blant annet endte med at et relativt stort antall sivile ble fengslet og/eller drept av okkupantene.

Ikke minst skyldtes dette de «autoriserte» motstandsfolkene,  Linge-karenes uvørne og i fleire tilfeller ansvarlige opptreden. En av hendelsene som var opptakten til massearrestasjoner og henrettelser, var de engelsk-ledede motstandfolkenes drap på lensmann Arnold Fossem og lensmannsbetjent Alf Skogmo på Urvollan i Bindal 14. september 1942. Lensmann Arnold Fossem var verken nazist eller tyskvennlig, og betjent Alf Skogmo fra Brønnøy var til overmål aktiv motstandsmann.

Likevel ble de skutt uten sjøl å ha løftet våpen, stikk i strid med såvel norsk strafferett som med enhver internasjonal konvensjon om atferd i en krigssituasjon. Det meste tyder på at de to, som var ute i ordinær tjeneste, «for sikkerhets skyld» ble henrettet av motstandsmennene, som dermed reddet sitt eget skinn.

Posttraumatisk stress kan ha vært en formildende årsak. Lingekarene hadde vært med blant annet vært involvert den harde trefningen med tyskerne på Tangen gård noen dager før dette.

Kilder mener at motstandsfolkene ved å gå smidigere fram i stedet kunne ha fått en avtale med lensmannsfolkene og kommet seg unna. Se for eksempel side 137-144 i boka «Helgeland i brennpunktet» (1990) av Hans Bræckan, og side 142-143 i «De gode mot de onde» av Egil Ulateig. Les også Arnt O. Aasvang: «Kapteinen : Nils Berdahl – Birger Sjøberg – hvem var han?«).  «Spionen i Kojan». Program på Sveriges Radio P4

Epilog
I dagens verden ser vi med tydelighet at ikke alle som tilslutter seg en motstandsbevegelse er guds beste barn, og slik var det uten tvil også med den norske motstanden. Konsekvensen av dobbeltmordet på Urvollan ble i alle fall katastrofalt for mange mennesker: 23 helgelendinger ble ført til Falstad og henrettet av naziokkupantene.

Lokalbefolkningas uegennyttige innsats kan ingen dra ned i søla. Desto mer bittert å tenke på er at så mange risikerte liv og helse for en iscenesatt aksjon så å si uten verdi for frihetskampen.

Torstein Finnbakk

Den drepte lensmann Arnold Fossems båre bæres fra heimen på Terråk. Bildet gjengitt i «Helgeland i brennpunktet» av Hans Bræckan. Fotograf ukjent.

Les også

Slaver for motstandskampen

Lokalhistorie:

Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

Jens Bjørneboe sa det slik:
Våre høye idealer
Vil de bare flire av:
Stjele, myrde, banne, hore,
Voldta, plyndre og bedra!
Kan De fatte og begripe
Hvor de har sin råskap fra?

Meget burde de beundre:
Dres­den efter­lot vi slik:
Som en tundra med fem hundre
Med fem hundre tusen lik!
Meget burde de beundre:
Vår kul­tur er høy og rik!

Vi har kjem­pet for mora­len,
For et rens­lig, ånd’lig liv.
Ung­dom­men er vill og galen,
Syk og rå og destruk­tiv!
For kul­tu­ren, for mora­len,
For et rens­lig, ånd’lig liv!

Kam­pen gjaldt et rens­lig klima
For kul­tur og disi­plin
Fra Katyn til Hiro­shima,
Dres­den, War­szawa, Ber­lin!
Fra Katyn til Hiro­shima,
Dres­den, War­szawa, Berlin!

Meget burde de beundre
Som de bare fli­rer av!
Stjele, myrde, brenne hore,
Voldta, plyndre og bedra!
Kan De fatte og begripe
Hvor de har sin råskap fra?

(Om ungdommens råskap)

5 kommentarer

Filed under Feature