Kategori: Feature

Av Torstein Finnbakk

Geriljasoldat,
sammen med
Peder Furubotn

Hans Møllersen (1919-2000) fra Rana var en av de få som kunne bringe øyenvitneskildringer fra Peder Furubotn sin geriljabase i Hemsedal. Møllersen hadde eventyrlige og nervepirrende opplevelser som kurer og grenselos under okkupasjonen, og han overlista Rinnans provokatører. Et treskeverk spilte ei viktig rolle i det illegale arbeidet. Over 70 år seinere dukka det samme landbruksredskapet uventa opp igjen.

– Nei, dette bærer
langt ut på
viddene!

Vi satt benka i sofaen på Englia i Rana.  Ingeborg Møllersen serverte kaffe og smørbrød, og praten var allerede i ferd med å finne sine egne veger.
– Jeg skulle jo egentlig ha vært død! sier Hans plutselig, med en høg latter.
Foranledninga til utbruddet var det standardspørsmålet som man gjerne stiller når folk er tippet over de 70:

– Og du er frisk?
– Jeg ble så sjuk som jeg aldri har vært. Jeg ble innlagt på Selfors… Ja, jeg veit da fan hvilken etasje det var… Til slutt måtte jeg mates med sånn slange, intravenøst. De sendte meg til Mosjøen, og det va omtrent som de stakk høvet mett inni i en sementblander.
– Computertomograf?
– Ja… De hadde spretta meg opp herifra og ned. Han viser med fingeren, fra brøstkassa og ned.
– De fant jo ut at jeg var full av kreft. Det stod pinadø tre doktrer utover meg, og de var helt enige: – Tusenvis av kreftceller. Ingenting å gjøre. Det er bare å sy igjen . Men for ordens skyld hadde de tatt noen prøver og sendt til Radiumhospitalet. Og plutselig kom resultatet. Jeg hadde ikke kreft, men var full av tuberkulose. Jeg ble kjørt i ambulanse til Bodø. Da var jeg bare delvis ved bevissthet. Men det tok bare tre dager, så begynte bedringa. Etter ei uke satt jeg i senga.
Aldri, verken før eller siden, har jeg vært så nært dauen.
Og det sier ikke lite, for Hans Møllersen er blant de som har vært med på mangt.
Det er velkjent at han var en framtredende og dristig motstandsmann under krigen, riktig en kaldfisk, og kommunist på sin hals. Det er også kjent at han i 23 år satt i kommunestyret for NKP, og at Brødrene Møllersen i si glanstid var blant de største anleggs-entreprenørene i landsdelen.
Når et slikt menneske skal intervjues, er det utallige saker som kan være utgangspunktet. Man veit aldri hvor man havner hen.
Han forteller utførlig om oppveksten sin på Englia, som eldstemann i en søskenflokk på fem. Faren var gruvearbeider i Mofjellet – og kommunist, samtidig som han dreiv gardsbruk.
En usedvanlig pliktoppfyllende gruvearbeider. Han var formann i Mofjellet Grubearbeiderforening i ganske mange år. Jeg skal vise dere her. Han henter et bilde av foreningsstyret ute i gangen. – Han la ikke lauvblad imellom, sier han om far sin.
Han hette Hans, han og.
– Det var mye slit, og lite søndagsskole, sier han om oppveksten sin. – Men på tross av at eg arbeidd jævla hardt mens eg va kørv, så ha eg ikkje hatt nån fare av det. Eg ha hatt god helsa.
Det er uunngåelig at vi nærmer oss krigen når vi snakker med Hans Møllersen. Han var 21 år i aprildagene 1940. Han hadde en onkel som var militær. Av denne ble han advart mot å melde seg frivillig.
– Det var for mye rot, sa han.
I stedet begynte Hans på Nordlandsbanen, fram til han fikk seg ei erklæring fra herredsagronomen om at han trengtes heime på garden. Det var nesten umulig å få slutte på jernbanen uten ei slik erklæring.
Dette var innledninga til det illegale arbeidet som Møllersen var i ledelsen for. Det var blitt danna et utvalg for å ta seg av faglig-politisk virksomhet under jorda.
– Vi dreiv med illegalt arbeid og rekognosering, for å si det forsiktig, fra Tysfjord til Mosjøen. I ledelsen var vi bare kommunister. De som ikke var det, ble det.
Men alt dette k a n du ikke skrive, sier han plutselig. – Då kjem du kje heim før seint på kvelden!
Dette blir etterhvert et omkvede i intervjuet, som undervegs tar mange sidespor, for allikevel alltid å vende tilbake til utgangspunktet.
Våren 1943 blir den unge Hans Møllersen sendt som kurer til Oslo, først til ledelsen for Norsk Arbeidsmandsforbund. Så enda lenger inn i farligheta.

Om Furubotn og et treskeverk

– Det ble spørsmål om å ta en tur til Hemsedal. Det var der selveste Gubben holdt til, han Furubotn.
For de av våre lesere som nå ryster uforstående på hodet, kan kort repeteres at Peder Furubotn var den legendariske lederen for de norske kommunistenes aktive motstandskamp under andre verdenskrig.
Turen oppover til Hemsedal var en sak for seg, som vi i her ikke kan dvele lenge ved.
Men det hadde vært et svært nazimøte i Oslo, og på turen ble Hans pent nødt til å samtale med sine medpassasjerer, for det var ei lang reise og trangt om plassen.
I lomma hadde han med seg enda ei erklæring fra denne herredsagronomen heime. Der stod det at han var på reise for om mulig å kjøpe inn treskeverk til ranværingene.
– Så eg gjord meg tåpen og spurt de der nazistan om dem visst nån stan å få tak i treskeverk. Ja, e du fan, sier han med ettertrykk.
– Nei, du kan ikke skrive alle disse detaljene. Da blir du aldri ferdig!
I Hemsedal ble den unge ranværingen ført til Peder Furubotns geriljabase, som lå i ei setergrend inne på fjellet. Han anslår det til å ha vært over førti motstandskjempere der på den tida, med væpna vaktposter og det hele.
– Og det ble stor holloi da de hørte at jeg kom fra Rana. For dette var akkurat under den store opprullinga av Majavatn-affæren. De var i sterk tvil om de skulle la meg få lov til å reise heim igjen. Sjøl mente jeg at treskeverk-fullmakten skulle holde som skalkeskjul, men det ville den jo ikke ha gjort, hvis jeg hadde blitt stoppa.
Mens jeg var der, kom det ei dame dit som hadde vært på et illegalt NKP-møte hvor selveste Rinnan hadde klart å komme seg inn.
På turen til Hemsedal reiste jeg for øvrig sammen med han Gauslo, som ble skutt fjorten dager seinere, da tyskerne hadde stor-razzia mot Furubotns leir.
– De kom med 4 000 mann da de slo til. Furubotn berga seg på hengende håret. Han sa til meg at det var flaksen som berga han.
Møllersen kom heim heilskinna, før razziaen. Men det var nok på hekta. Han berga seg på utrolig vis gjennom Trondheim, hvor det herska unntakstilstand, og hvor han fikk overlevert de viktige meldingene han hadde med seg.

Mange år seinere, i juni 2019, får journalisten en telefon. Det er Per Jakob Hansgård fra Ytteren i Rana. Han kan fortelle at treskeverket som var Møllersens dekkhistorie befinner seg i god stand på låven hans. Det ble bestilt av kureren, men på grunn av lang leveringstid kom det ikke fram til Rana før krigen var over, antakelig til heredsagronomens fortvilelse. Og siden har maskinen stått der, tørt og godt lagret.

Treskeverket befinner seg i fin form den dag i dag. Foto: Per Jakob Hansgård

I Rana foregikk motstandsarbeidet for fullt. Den faglig-politiske motstandscella hadde ikke på noe tidspunkt organisatorisk tilknytning til Heimefronten, og Møllersen er den dag i dag helt klar på dette punktet:
– Den norske etterretninga mangla konspirasjon, og her på Mo rakna det for dem flere ganger. Vi visste om forbindelsen mellom Mo og Mosjøen, og visste at det kom til å gå galt etter Majavatn-affæren.
Han nevner Petter Gruben-saka spesielt. Razziaen da den unge motstandsmannen ble skutt, og der man arresterte folk etter startlista til et skirenn, hvor svært mange motstandsfolk hadde deltatt.
– Da jeg hørte at han Holger, minstebroren min, var dratt i veg for å starte i det famøse skirennet, drog eg straks i veg og klappa tak i trøya hans.
Men det var for seint. 17-åringen starta likevel – og ble arrestert og sendt til Sachsenhausen.
– Det var en tragedie for seg, sier Hans.
– Men no e eg så langt på viddan at du kjem deg aldri heim!
Vi skal likevel fortelle om hvordan den unge ranværingen målbandt de to Rinnan-provokatørene som kom til Englia, listige som slanger.
– Jeg hadde sett at de kom hit i en fremmed bil, og påkledninga deres røpa også at noe ikke stemte. Jeg sa til fader’n at han fikk gå og legge seg, så han ikke kom i kontakt med dem. Sjøl satt jeg akkurat ved kjøkkenbordet og lappa kominger – komager – ja det er jo ikke sikkert at dere vet hva det er?
De var yderst høflige, og kledd som byfolk.
– Hva holder du på med? spurte de, og eg førklart at eg lappa kominga. De hadde jo aldri vært borti noe slikt, så det vart ei lang utredning om det der komingstellet, om huder og garving og skinn og lær. Ja, det var jo veldig interessant… Men etterhvert forstod jeg på dem at de ble urolige -. Den ene tok så opp et papir, med signaturen hans lensmann Pleym, og de spurte om jeg kjente skrifta. Ja, jeg gjorde jo det, for det var jo lensmannen i Nord-Rana.
Men Hans var snart med å tilføye at en slik øvrighetsperson ikke hadde særlig høg stjerne der i huset. Han smurte tjukt på med ei historie om at lensmannen pleide å være på Hammeren på fest. – Og når han kommer hit etterpå, legger han seg i vedskøtet vårt og sover ut rusen, til presten er gått av stolen, fortalte jeg dem, og ga inntrykk av at dette likte jeg dårlig.
De ble sittende der, og stadig var vi innom denne kominglappinga.
De prøvde å lokke den troskyldige bondegutten med svartebørsvarer og tobakk. Og kanskje frøs han litt på ryggen da de flere ganger kom inn på hvor nært det var til Sverige. Det var ikke mange dagene siden han var kommet tilbake fra en kurertur, helt til Stockholm, og det var ikke få flyktninger han hadde loset over fjella til nabolandet.
– Så sa de at det kunne vært ideelt å ha en radio her, men da svarte jeg dem at jeg abonnerte på Fritt Folk, og holdt meg orientert gjennom det.
De to måtte forlate Englia, uten å ha fått et eneste påtak. Det fikk de forresten heller ikke de andre stedene hvor de prøvde seg her i Rana. Etterpå dro de samme to karene til Lurøy, og rulla opp hele motstandsarbeidet der.
Dette var bare en flik av den nervepirrende hverdagen under okkupasjonen for disse dristige Rana-ungdommene. Det var mange andre ingredienser, som vi ikke kommer inn på her: meneskesmugling, illegale aviser, treningsleir i Kåtaviken i Sverige og andre vågale sysler.

Han fikk rett. Vi kom uunngåelig ut på viddene. Intervjuet har allerede sprengt sine rammer, og gått ut over den lusent tildelte spalteplassen. Skulle vi ha hatt med alt han ville fortelle, ville det ha blitt en hel føljetong.
Etter krigen var brødrene Møllersen med på å bygge opp det nye Rana, og vel så det. Større og større oppgaver. Større og større bygg: administrasjonsbygget på Jernverket, Revelheigata og alle blokkene på Selfors. Ja, også i Lofoten og i Salten, veger, tuneller, dreiv brødrene. Stadig var Hans Møllersen like standhaftige i sin kommunistiske overbevisning, tross McCarthy-tider, tross sine over 100 ansatte arbeidere.

– Var det ikke vanskelig å både være kapitalist og kommunist. Og hvem var det som reagerte mest, arbeiderne, andre kapitalister eller andre kommunister?
– Det var til sine tider et stort problem. Eg veit då fan ke som va verst.
Jeg var ettersøkt av de innafor NKP som ville knekke meg som politiker. De var fire mann fra sentralkomiteen her for å ta meg, sier han og flirer. – Jeg er fremdeles oppegående og har medlemskapet i orden. I dag er jeg både formann og kasserer i Rana NKP.

Av Torstein Finnbakk

Opprørspresten Lars Levi Læstadius (1800–1861), er en sentral person i Mikael Niemis krimroman, «Koke bjørn».

I tillegg til å være presteutdannet var Læstadius  en fremragende botaniker. Dette er kjent fra før, men i den historia som rulles opp i «Koke Bjørn» er romanfiguren Læstadius også en skarpsindig etterforsker, som tar i bruk nye og moderne metoder i sitt arbeid.

Denne noe annerledes krimromanen utspiller seg i Torneådalen i Nord-Sverige omkring midten av 1800-tallet. I Pajala-traktene, hvor Læstadius virker som prost, blir det begått et grusomt drap på ei ungjente. Bygdefolket og den brautende og særs enfoldige lensmannen mener det er en slagbjørn som står bak. En bjørn blir jaget og avlivet, men så begås enda et drap. Parallelt med lensmannens summariske etterforskning går prosten og hans samiske fostersønn Jussi grundig til verks og finner konkrete bevis på at en ganske annen gjerningsmann går løs i bygdene.

Mikael Niemi, kjent fra debutromanen «Populærmusikk fra Vittula», har sagt at han vokste opp bare et steinkast fra prestegården i Pajala hvor Læstadius bodde og arbeidet. I boka skildres opprørspresten med respekt og varme, som en intellektuell, klok og omgjengelig mann som står på det fattige bygdefolkets side, men som samtidig kan være kompromissløs i sin religionsutøvelse og forkynnelse. Læstadius inspirerte en bevegelse som kulminerte i Kautokeino-opprøret i 1852, en begivenhet som også blir omtalt i et avsnitt i boka.

Men hovedhistoria er mordene i Pajala og forsøket på å oppklare disse, og etterhvert skjebnen til fostersønnen Jussi.

En spennende og velskrevet bok, som i tillegg til å berette ei spennende historie også forteller om livet blant fattige samer og bønder i Torneådalen for lenge, lenge siden.

Det meste er som kjent best i original-tapping. Jeg hadde gleden av å høre den svenske lydbok-utgava, glimrende innlest av forfatteren, og som dessuten inneholder et bonuskapittel, et intervju med Mikael Niemi.

Se videoen Lars Levi Laestadius kokar björn med Mikael Niemi

Forfattertreff med Mikael Niemi

«…og jeg sa til tvende Snesejlstilbedere: «skal vi holde noget paa, at de gamle norske Vikingers Farkost idag som i gamle Dage gjør sig fortjent til Drottens Paaskjønnelse? Naturligvis de turde ikke vædde paa noget sa de; men deres elskværdige, edikkesure Mine tog rent Motet fra mig.» (Fra Tromsø Amtstidende, 1891)

Skarpseiler-trofé til hemnesværingene

På Hemnesberget finnes et gjevt trofé som vitner om stolte båttradisjoner på stedet, det dreier seg om H. M. Kongens pokal i gull og sølv, vunnet under Den 2den nordlandske Regatta i Tromsø i 1894.

I 1894 vant en båt eid av hemnesværingen Torstein Paulsen en stor regatta som ble holdt i Tromsø. Regattaen ble av mange sett på som et vegskille, hvor sneseglerne utkonkurrerte de som fremdeles sverget til råseglet. Den som førte båten var en annen hemnesværing, Jens Henriksen, men det var eieren, som seg hør og bør, som fikk den flotte pokalen i gull og sølv. I dag finnes den i slektas eie på Hemnesberget.

Fra Lesja til Hemnes

Torstein Paulsen var opprinnelig fra Lesjaskogen i Gudbrandsdalen. Han kom til Hemnesberget som 16-åring, og jobbet til å begynne med som handelsbetjent i båt- og trevareforretninga Johs. Aas. Unge Paulsen utmerket seg snart som en dyktig sjømann, og var blant annet fast segler for firmaet Presteng når båter skulle leveres til ulike steder i Nord-Norge.

Sist på 1800-tallet ble det arrangert fleire regattaer, også for bruksbåter, her i landsdelen. Rune Bang skriver i en artikkel i Årbok for Helgeland 1994 om årsakene til disse tevlingene og båtutstillingene. Det ble jobbet for å konstruere sikrere båter, ikke minst til bruk i fiskeriene. Regattaene var den tids «testbaner», for å se hvilke båter som var best på havet. Dette var ei brytningstid, hvor «sneseglere» som listerbåtene gjorde seg mer og mer gjeldende, til fortrengsel for den tradisjonelle nordlandsbåten med råseil.

Harstad 1891

Sommeren 1891 gjorde fleire hemnesværinger og båtene deres seg bemerket under en nordnorsk bruksbåt-regatta i Harstad.

I Harstad-regattaen dominerte råseilerne resultatlista. Beste snesegler var en såkalt «Canadabåt» fra Hemnesberget. Dette var den ene av tre båter i konkurransen som bygd av Erik Iversen Flatmo, og som tok henholdsvis første, andre og sjetteplass i konkurransen.

Den nest beste blant sneseglerne var Hemnes-båten «Bjørnstjerna Bjørnson», bygd av Erik Iversen Flatmo, eid av P. M. Jacobsen, og ført av Torstein Paulsen. Premien var «100 kroner i Guld» fra Statsraad Astrup.

Tromsø 1894

Da det var klart for den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, var enda fleire hemnesværinger på plass, og de skulle komme til å gjøre seg enda sterkere gjeldende enn i Harstad tre år tidligere. Og nå skulle det bli sneseglernes tur til å dominere.

I følge Rune Bang, som sjøl er oldebarn av regatta-vinneren, deltok båtbygger Hans Vedå med båtene «Hebe», «Mjølner», «Harald» og «Hero», Erik Iversen hadde bygd deltaker-båtene «Haabet» «Storfuglen», «Ulabrand», «Egil» og «Herkules», Karstein Johansen båtene «Edison», «Fortuna», og «Pilen», mens Nils Gabrielsen stilte med «Mira» og Jakob Jakobsen med sin «Haabet».

Ikke mindre enn 14 av båtene i regattaen var bygd på Hemnesberget, men bare to av dem var eid av og ble ført av hemnesværinger.

Den ene av dem var Martin Brennesviks «Mjølner», den andre var den enmastra snesegleren «Hebe», ført av jens Henriksen og eid av Torstein Paulsen.

«Hebe» brukte 3 timer 58 min. og 44 sek. på regattaen, og slo ut samtlige andre deltakere, uansett klasse.

Elleve dager seinere kunne hemnesværingene lese ei nyhetsmelding om dette i Nordlands Avis:

«Torstein Paulsens baad «Hebe» der ved regattaen i Tromsø vandt første præmie, kongepokalen, førtes af Jens Henriksen Hemnæs og var bygd av Hans Vedaa».

7,2 knop

Det er svært gode kilder som beskriver disse regattaene, ikke minst fordi fiskeriinspektøren innga utførlige rapporter. Der kan man lese at konkurransen foregikk i «en tæt frisk bris» fra nord-nordøst. Løpet var fire kvartmil langt, det vil si 34,9 kilometer. I følge Rune Bang viser resultatene at «Hebe» under kryss hadde ei gjennomsnittsfart på 3,3 knop, under romvind 7,2 knop, noe som gir ei gjennomsnittsfart på 4,2 knop.

Det var Stiftsamtmand Strøm som sto for premieutdelinga, og «Efter Uddelingen var tilendebragt, serveredes med Smørrebrød, Kaffe, Øl og Toddy. Idethele var stemningen fortræffelig og hyggelig, saa den vellykkede Sammenkomst vistnok længe vil mindes af Deltagerne».

«Ubeskrivelig skjønt var det i Solskinnet at se alle disse ligesom lueforgyldte Sejl duve op og ned medens Sjøen som en Fos skvulpede foran og over Stævnen. Saa rolige disse Mænd sad eller stod der i Skjorteærmer, som var det hele kun en Leg – en Leg hvori Baadriben oftest laa under Vandet og Topsejlet ligesom syntes at længte mod samme.» (Tromsø Amtstidende den 21de Juni 1891, «Regattaen ved Harstad»)

Av Torstein Finnbakk

Artikkelen er også med i Årbok for Hemnes 2018

(Kilder: Jens Erik Brose, Rune Bang (artikkel i Årbok for Helgeland 1994, Fiskeriinspektørens beretning etter regattaen i Harstad 1891 og Tromsø 1894, ohoi.no).

Mange unge ble under krigen involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige.

Arthur Stornes (1922-97) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet i nåværende Hemnes  kommune, da krigen brøt ut Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene.
– Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde.

Verva til kurer
– Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han.
Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.

Med pakker
– På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen.
Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren.
Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han.
– Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig.

Razzia
Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare.
Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter.

Mange turer
Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang.
En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det.

Møte på fjellet
En gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover.
Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk.

Fra England
En gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han.
Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange.

Risikabelt
Å passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert.
Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard.
Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.

Sender ved Tustervatnet
– Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre.
– Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige.
Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel.
Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt.
Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.

Bar senderen tilbake
Arthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret – blant annet de tunge bilbatteriene – tilbake til Sverige igjen.
I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag.
Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv.
Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått.
– Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din?
– Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes.
Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie.
Erling Tustervatn forteller:
– Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år).
– Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest.
På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen.
I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim.

Fra boka Hemnes i krig 1940-45 av Torstein Finnbakk 

Et 40-årsminne
Ved påsketider 1978 ga forlaget Oktober ut ei diktsamling av meg, «Når star kan jage måse», under psevdonymet ToFi.
I sin bokanmeldelse i Klassekampen gikk forfatteren Johanna Schwarz kraftig til felts mot utgivelsen. Særlig kritiserte hun forlaget for å ha gitt ut ei uferdig bok og for å ha gitt forfatteren lite eller ingen konsulenthjelp. Schwarz fikk støtte av blant andre Tor Obrestad og Arnljot Eggen, forfatterkollegaer i miljøet rundt ML-bevegelsen. I fleire måneder utover sommeren og hausten 1978 pågår nå debatten i Klassekampen sine spalter, for og imot ToFi sine faglige kvalifikasjoner som forfatter, for og imot utgivelsen av «Når star kan jage måse». Debatten kommer også i høg grad til å dreie seg om hvorvidt det er riktig å trykke verkene til «uferdige amatører», og om hvor man eventuelt skal trekke skillet mellom amatør og profesjonell. (Hørt den før?) Blant de som støtta ToFi var Tron Øgrim, den mest sjøltenkende og frittalende blant alle «de ledende kameratene i rørsla» (TF si eiga anmerkning…) ToFi-debatten, om forholdet mellom form og innhold i poesi og prosa, om skillet går mellom amatør og profesjonell, vakte gjenklang langt ut over Klassekampen sine spalter. Helge Rykkja skreiv for eksempel hovedoppgave om debatten.
Etterhvert ga jeg ut ei bok til, «Fem sjerne blenk» i 1982.
Sida ble det journalistarbeid jeg livnærte meg med i mange år. Mesteparten av den tida fikk jeg nok utløp for kreativitet og skriveferdighet gjennom jobben, før jeg avslutta min yrkesaktive karriere (som det heter) som statsansatt, med et jobbforhold som etter hvert heller innebar kreativ tørke, ørkenvandring og høgt blodtrykk… Men mer om dette i en annen sammenheng.

Titteldiktet «Fem stjerne blenk» ble behørig anmeldt til politiet, etterforska av PST og forsvarig arkivert i «mappa» mi.

I 1998, i anledning av at det var 20 år sida boka ble utgitt, ble jeg intervjua av Rana Blad.

Det var en gang en lyriker…
«Jeg går ned for telling. Det er en kroppslig smerte, en slags horisontal nummenhet det tar tid å komme over. Slik er det selv om alle andre anmeldelser er positive. Som forfatter føler du deg alltid som verdens største null og verdens største ener samtidig. Så lever du i svingningene mellom stormende jubel og full elendighet. Det er patetisk, men sant.» Dette sier forfatter Jan Kjærstad til Dagbladet om hans forhold til kritikk. Kanskje er det mer sant enn patetisk.
Torstein Finnbakk har aldri fått innpass i så mange bokhyller som Kjærstad, og kan ikke hånle av tidligere kritikker ved å vise til høye salgstall. Kritikere tar da også sjelden eller aldri hensyn til hvor du befinner deg på salgsstatistikken, og viste liten nåde da Finnbakk kom ut med dikt-boka «Når star kan jage måse» på Oktober forlag i 1978.
I diktene oppfordrer Torstein Finnbakk (under pseudonymet ToFi) til ansvar, handling og kamp for arbeidsfolk sine rettigheter:
Vi skal ikkje la den dagen kome
då nokon av oss blir jaga streifdyr
på dei trøysteslause viddene.
Vi skal lære av vargen!
(Utdrag fra diktet Vargen)
Om et registrert dikt

I kritikerens skuddlinje

Dette holdt ikke mål, var kritikernes dom, og i bokas kjølvann fulgte en opphetet debatt – som verserte under navnet ToFi-debatten. Diskusjonen pågikk i flere aviser, først og fremst i Klassekampen, med blant annet med Johanna Schwarz, Arnljot Eggen og Tor Obrestad i spissen.
Lyrikkboka ble stemplet som dårlig håndverk, og Finnbakk sier seg faktisk til en viss grad enig.
– Ikke den gang, men i ettertid ser jeg at de hadde mye rett i det de sa. En del av boka står jeg fortsatt ved i dag, men mye burde ikke gått ut på trykk, kanskje blant annet en del politiske leilighetsdikt, vedgår Torstein Finnbakk.
Men som ung 26-årig debutant var kritikken tildels tung å fordøye, forteller han.
– Det var en sterk opplevelse. På den ene siden var det spennende, på den annen var det tøft å få hele etablissementet i fleisen. Debatten gikk hemningsløst i Klassekampen. Jeg beit godt i fra meg, men egentlig burde jeg holdt kjeft.
– Hvorfor det?
– Fordi en del som ble sagt var sant. Jeg var nokså ung og det var vanskelig å se forskjell på kritikk og personangrep.

Tom for poesi
Det skulle gå fire år før Finnbakk kom ut med ei ny lyrikkbok, «Fem Stjerne blenk» på Tidens Forlag 1982, så i det lange løp hadde ikke kritikken skremt ham fullstendig bort fra den lyriske arena.
Likevel, den unge herr Finnbakk hadde nok fått seg et skudd for baugen, kanskje var noe av pågangsmotet borte, kanskje var ikke troen på at han kunne bli lyriker like sterkt til stede.
«En hyggelig kaffestund på altanen hos baker Pedersen» som er skrevet til et fotografi i Coldevins Bygdebok for Rana, er Finnbakks egen favoritt:
Nanna Pedersen – fødd Venes –
skjenk opp kaffe ifrå kanna
tel fru Pedersen i stasen
med ein slags salat på hatten
Jau – der e to kvinnfolk tel
men ser du – namnan e kje nemnt
Ei e fesja – ei e elder
begge to kledd i svart
Kanskje bakar-tjenestjente
bedd på kamkaka og kaffe?
Bakar Pedersen i flosshatt
med eitt mørkt og tyrkisk skjegg
Broder Pedro og i flosshatt
også iført kølsvart skjegg
Begge: klokk-kjeda på magen
og propell-sløyfe pund haka
Sjå: Per Hellervik har skalk
og siste nytt i engelsk tweed
Slåttonn-kara va di ikkje
Heller ikkje anleggs-sluska
Hatt – dress – vest – i steikjevarmen –
Vart di aller sveitt på ballan? –
– «Fem stjerne blenk» ble ikke viet spesielt stor oppmerksomhet. Siden har jeg kanskje beveget meg bort fra lyrikken. Jeg gikk på en måte tom for poesi…
– Er det en form for skrive-angst?
– Ja, det kan hende. Man er kanskje redd for ikke at egne evner ikke skal strekke til, og muligens er det en følelse som sitter igjen etter tidligere utgivelser, sier Finnbakk, som for to år siden skrev dokumentarboka «Hemnes i krig 1940-45». I åra som har gått har han blant annet hatt på trykk noen noveller.
– Men jeg har lenge holdt på med å oversette og gjendikte den skotske lyrikeren Ivor Cutler til norsk, og har nok manus til å fylle tre bøker. Så langt har ingen forlag tent på det prosjektet, men jeg fikk trykt en del Cutler-gjendiktninger i tidsskriftet Albatross.
De «fæle» forlagene
I dag irriterer ToFi seg i større grad på vegne av andre forfattere.
Over forlagene som han mener har tatt knekken på mange lyrikere og forfattere gjennom ensidig satsing på allerede etablerte navn.
– Det som irriterer meg mer og mer er at forlagene i dag kun er styrt av markedshensyn.
Tidligere var forlagenes rolle å være kulturbærende. Ser vi bort fra typiske bestselgere gjør de ingenting for å selge og markedsføre bøker. Ta for eksempel Magnar Mikkelsen, en forfatter som har skrevet solide bøker i 30 år og som er blant de beste i Norden. En av hans siste prosabøker ble det kun solgt solgt åtte stykker av! Jeg skulle solgt mer av samme bok på torget her en ettermiddag.
Det sier litt om distribusjonsmulighetene forfatterne tilbys, tordner Finnbakk, som oppfordrer skrivende folk til å utgi på eget forlag eller å publisere sine verker på internett.
– Spesielt lyrikerne har lidd under dette. Forlagene har knapt brukt fem flate øre på markedsføring av denne sjangeren, og det er en skam. For meg har det ikke hatt noen betydning. Jeg prøver ikke å leve av å skrive bøker. Likevel er det trist at nesten ingen kan tjene penger på å skrive lyrikk i dag.
Men det finnes forlag som tydeligvis jobber på en annen måte. Bladkompaniet, for eksempel, later til å ha en annen politikk enn forlag flest.
De har blant annet fått frem Willy Ustad som har skrevet serien «Fire Søsken». Han befatter seg med spenningsromaner fra etterkrigstidas Norge, gjør svært gode forundersøkelser før han skriver, og er etter min mening en av de mest interessante forfatterne i Norge for tiden.

Lyrikk er musikk
– Hva var dine intensjoner ved å gi ut ei lyrikkbok med såpass sterke politiske undertoner?
– Et ønske om å spre et budskap, skape debatt. Målet for de fleste forfattere og lyrikere er vel å påvirke folk, enten man skriver vekkelsessanger eller vuggeviser? Ei bok har en funksjon – man vil det skal føre til noe. I litteratur finnes det ikke noe vakuum, man påvirker alltid i den ene eller annen retning.
– Hva fascinerer deg ved lyrikken?
– Lyrikk har mye med bilder å gjøre, det blir mer stemning enn handling, mer en tilstand sammenlignet med prosa.
Språket blir veldig komprimert og konsentrert, og gir likevel assosiasjoner. Lyrikk ligner mer på musikk enn andre litterære former. Dikt er klang, rytme og lyder. Følelser. Det viktigste for en lyriker er å skape bilder og stimulere leseren. Et dikt kan snu verden på hodet og åpne leserens øyne for nye rom i tilværelsen.
– Får vi høre mer fra lyrikeren Finnbakk?
– Jeg tror ikke det. Jeg er først og fremst journalist, ikke lyriker, men hvem vet, sier Finnbakk.
– Så det var ikke kritikerne som tok knekken på «lyrikk-spiren»?
– Tja. Kanskje, nei neppe… Jeg er vel en journalist som en gang kalte meg forfatter, sier Torstein Finnbakk.

Av journalist Maiken Johansen

Les gjerne også om et overvåket dikt

Boka i digital utgave

«Dorthea» het ei stolt frakteskute, heimehørende på Lauvøya i Vikna. Siste eier var Øystein Ramfjord.

Skøyta var bygd i 1898 på gården Årsand, litt nord for Maurangerfjorden i Kvinnherad, Hordaland. Skuta ble bygd av båtbygger Hallvor Gausvik, etter oppdrag fra en Anders G. Aarsand.

Kona til byggherren het «Dorthea». Derav navnet. Ombord hang heile tida et stort smykke, et sølvkors som hadde tilhørt denne Dorthea. Dette skulle bringe båten båten lykke, kanskje istedenfor en mynt under mastefoten, som var den mest vanlige lykkeamuletten på en båt.

Skøyta hadde såkalt «høneræv», som var betegnelsen på den opprinnelige hekken, og var bygd som såkalt bankseilskøyte.

De offisielle målene på båten, ifølge målebrev fra 1940: lengde 58,3 fot, bredde 18,6 fot, dybde 7,7 fot. Bruttovekt 40,57 tonn.

Skuta har hatt mange eiere. I 1939 ble «Dorthea» solgt til Bernt og Olai Stornes på Inderøy i Trondheimsfjorden. Ved Mollans Verksted i Kristiansund fikk hun innsatt motor, en Record på 40 hk. Samtidig fikk hun styrehus. Før dette hadde skuta bare en såkalt styrebås. Seinere ble det montert en 70 hesters Säffle i «Dorthea». Trolig var det i 1953 hun ble ombygd i hekken, og dermed forsvant «høneræva».

12. mai 1954 ble båten kjøpt av Øystein Ramfjord på Lauvøya i Vikna, som noen år seinere satte inn en Caterpillar på 180 hk. Med den gjorde hun lett 11 knop på tom båt, sies det.

I de følgende ti-åra gikk «Dorthea» i ulike typer fraktefart langs kysten. Den siste tida hun var i drift var Bjørn Henningsen fra Lauvøya skipper. Noe av det siste hun frakta var tang til tangmelfabrikken på Rørvik.

Stor takk til Anton Ramfjord for alle opplysningene om «Dorthea» og for historiske bilder. Bildene av vrakrestene slik de i dag ligger i fjæra ved Flærøya på Lauvøya er mine egne, tatt på langfredagsfjæra påsken 2018.

This slideshow requires JavaScript.

De bandt Norge sammen med armeringsstål fra Mo

Eduardo Kobras massive veggmaleri i havneområdet i Rio de Janeiro er  oppført i Guinness rekordbok. I sterke farger viser kunstneren fem ansikter som representerer urfolk fra flere områder i verden.

Arbeidet ble bestilt i anledning OL i 2016, og dekker over 32 000 kvadratmeter.

«Farge, stil og kulturell livsstil,» tre adjektiv som beskriver byen Rio de Jainero, er illustrert på den 190 meter lange veggen.

Maleriene på Olympic Boulevard viser en Tajapo-gutt fra Brasil, en Mursi-kvinne fra Etiopia, en Kayin-kvinne fra Thailand, en mann fra det nordeuropeiske supi-folket og en representant for Huli-folket på Papua Ny-Guinea.

Kobra og teamet hans brukte om lag 100 liter kvitmaling, 400 liter farget maling og 2 800 bokser spraymaling  til jobben.

Kobra  har utført andre kjente gatekunstmalerier i byer som New York, London, Tokyo og Amsterdam.  Stilen hans er kjennetegnet ved lyse farger, geometriske former og mønstre som ligner quilt.

En smakebit fra Kobras veggmalerier i Rio:

Mannen som ulovlig rev Losjen i Mo i Rana sentrum, tjener 10-20 millioner på handlinga han ble straffedømt for.

Han fikk en million i bot. Men nå skal det bygges leiligheter på tomta. Millionene vil rulle inn, med kommunens og andre myndigheters velsignelse.

Losje Karakterens Prøve, få dager før den ble jevnet med jorda. Foto: Torstein Finnbakk

Dette minner meg om en petit jeg skrev for mange år sida:
«En «Ke det går?» jeg skrev på 90-tallet:
«Replikken, som var mynta på undertegnede, falt utpå haustparten for vel 19 år sia, da jeg flytta hit. På den tida vandra jeg rundt i gamle, idylliske Strandgata. Raseringa var allerede i gang, og jeg skyndte meg å ta bilder av noen av de låge, koselige små gamle trehusene. De forsvant i løpet av kort tid, det ene etter det andre. Den gang prata man i de ledende politiske kretser ennå høgt om at Moholmen burde jevnes med jorda, og det blei etter hvert en stor diskusjon om det skulle gå en transportveg på utsida av den gamle bybegyggelsen. Med «to stemmers overvekt og et nødrop» ble planene om vegen skrinlagt, og et slags «vern light»-regime for Moholmen blei innført. Ikke mange år etterpå ble den gamle arresten revet, noe som i praksis skjedde med kommunal og politisk velsignelse.
For meg, som hadde kommet flyttende fra Vefsn like før – med sitt nylig påbegynte Sjøgata-prosjekt – virka hodningene hos det «statsbærende» partiet i Rana håplaust reaksjonære, for å si det rett ut.

Etter kort tid slutta jeg å forbauses. Så å si heile Mo sentrum blei bygd nytt. Nå hadde man virkelig sjansen. Enn om Rana ville skjele litt til Rognan, hvor de etter en stor brann bygde opp et stilig sentrum, etter en plan som tok utgangspunkt i trivsel. Men her i Mo førte man opp det ene monumentale bygget styggere enn det andre – alle i hver sin stil. Folk behøvde ikke lenger å si det til meg: Du er kommet til Rana. Mye vatn er rent i havet siden da. Men de ledene kretser i Rana later ikke til å ha blitt klokere eller i takt med si tid.

Det meste av nybygging i Mo sentrum de siste 15-20 åra har vært en arkitektonisk og trivselsmessig katastrofe. Stakobygget er ett eksempel. Meyersenteret et nyere og ikke mindre groteskt, for ikke å snakke om den «forbrukerstyrte» nabokolossen. De fleste bymiljødiskusjoner i Rana ender med at snøscooterproletariatet uttrykker sitt «skrikende behov» for parkeringsplasser. Og parkeringshus har man virkelig hatt vett til å bygge – den ene bunkersen etter den andre, i herlig samrøre mellom handelsstand, og politisk ledelse. De to nevnte kategorier sitter vekselvis på fanget til hverandre her på Mo, som i dagens Øst-Europa.

Foreløpig klimaks i byplanlegginga på Mo skjer da den freda Losjen blir revet midt foran nesen på politisk og administrativ kommuneledele. Ikke engang politiet, som er raske til å rykke ut om en ranværing urinerer i et smug en sein nattetime, reagerte da Losjen ble smadra netters tid. Og nå – sentrumsparken. Jeg sier ikke meir. Du er kommet til Rana.»

Losjetomta januar 2018. Klipp fra Rana Blad

Høyesterettsdom om bot etter rivinga

Revyen til «Søstrenes og brødrenes» på Leines i Steigen ble en studie i løssluppenhet, latter og talent, ispedd en god porsjon profesjonalitet, på et fullsatt Vonheim – huset på Skjelstad.

Og alle i sal så vel som på scene lot til å more seg, fra teppet gikk opp til teppefall.

Revyen ble framført 29. april 2017 

Tekst og foto: Torstein Finnbakk

«Søstrenes og brødrenes»-revyforestillingen er en så godt som årlig foreteelse på Vonheim-huset på Skjelstad i Steigen. Til tross for navnet, var det kun «søstre» å se på scenen, mens en visst antall «brødre» sto for teknikk, lys og lyd.

Tv-kveld

Årets revy hadde form av en TV-kveld formidlet av det lokale LRK (Leiranger Rikskringkasting). Nyhetsankeret og flere av innslagene ble vist på storskjerm, mens de øvrige innslagene foregikk live på scenen.  Gjennom forskjellig programposter ble hendelser i lokalsamfunnet behørig presentert og gjenopplivet, formodentlig til ulik tilfredsstillelse for de parodierte parter.

Kommunestyrerepresentanter ble karikert som barn i lek i sandkassen. Tarald Sivertsen med sine ideer, ordfører Asle Schrøder med sin motvillighet mot «tante Ida» i Bodø, som både hadde mer sand og flere karameller – av enkelte også kalt kameler – å by på. I en annen sketsj ble heller ikke den administrative ledelsen i kommunen glemt. Ann-Merethe Willumsen gjorde en glitrende figur som den altoverskyggende kommunal-leder Tordis Sofie Langseth.

Sladrespeil

«Over hekken»-scenene fungerte fint som et speil av sladder og bygdeliv, spesielt scenen om den ikke ennå ferdigstilte avtredet på Brennviksanden, et opptrinn som endte opp i en noe spesiell dans. Birgitta Eidissen som «Ester» er nok ensemblets absolutt fremste komiske talent.

Men det er mange talenter blant de ni «søstrene» på scenen. Kristine Willumsen Theting gjorde en fantastisk god parodi på Steigens syngende YouTube-prest Per Grunnet, syngende foran sin faste følgesvenn, ovnen. Nina Einarsen må også nevnes, for sine utsvevende tolkning av den lokale størrelsen Lillian Selvik. «In Låve» har med dette fått en helt ny betydning.

Fingerspissfølelse

Ensemblet har likevel klart det kunststykket å karikere uten å fornærme, slik at det tvert imot er en anerkjennelse å bli karikert under «Søstrenes og brødrenes».

Selv om jeg her har trukket fram enkeltprestasjoner, må det understrekes at nivået på ensemblet som helhet er jevnt og godt. Fordelingen mellom storskjerm, scene, lyd og bilde var godt balansert og bidro til god flyt i forestillingen.

Det er gode tradisjoner for sceniske oppsetninger i Steigen, ikke minst Sagaspillet og flere lokalrevyer som settes opp med jevne mellomrom. «Søstrenes og brødrenes» er ikke noe unntak i så måte. 

Ensemblet:
Bjørg Røymo, Wibeke Aasjord Juul, Hege Albriktsen, Nina Einarsen, Birgitta Eidissen, Toril Eidissen, Ann-Merethe Willumsen, Kristine Willumsen Theting, Kaia Mari Oskarsen. Teknisk: Truls Theting.

This slideshow requires JavaScript.

Under kamphandlingene i mai 1940 ble befolkninga i Finneidfjord evakuert, men samekvinnen Kristine Klemetsen trossa kuler og granater og ble igjen hos husdyra.

Kristine arbeidet på gården Dalen, og hadde blant annet ansvaret for melking og stell av dyra. Da kamphandlingene mellom norske og tyske styrker nærmet seg tettstedet og kuler og granater begynte å svirre over Finneidfjord, ble alle som bodde der evakuert. Men budeia Kristine Klemetsen nekta å la seg rikke. Hun var trofast mot kyrn og småfeet hun hadde ansvaret for.

Kristine stelte fjøsen på Dalen. Og ikke bare det. Hun gikk også til nabogårdene og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk.

Opptil fleire ganger tok folk kontakt med henne, for å få henne ut av fjøsen og bort fra krigssonen.

Men Kristine nekta. Hun hadde en jobb å gjøre, mente hun, og mer var der ikke å si om den saka.

Ei kule på villstrå perforerte hodegjerdet på senga hennes. Hun var i fjøset da dette skjedde, og etterpå ville hun ikke ha noe prat om det.

Kristine Klemmetsen, eller Kristine Klemsdet på dialekt, var datter av Klemet Person i Krokan. Samefamilien hadde heimen sin under Klemethelleren, en steinheller i Leirskardalen. Respekte og empati med alle levende skapninger hadde hun nok fått med seg heimefra, fra oppveksten under helleren hvor familien og husdyra delte de sparsomme facilitetene.

Mer om krigen på Helgeland:

– Lederen overlot oss til vår undergang

Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

Slaver for motstandskampen

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja