Hvem eier jorda?

Hvem eier jorda? På 1600-tallet kom danskekongen i pengenød, etter alle krigene han hadde rota seg inn i. Men han visste råd, og lånte penger hos noen krøsuser i periferien, hos storfolk i lyderiket Norge. Han satte i pant «sine» eiendommer i Norge, såkalt krongods.

«Hvem eier luftens renhet og glitteret i vannet?» skal høvding Seattle angivelig ha spurt den amerikanske regjeringa i 1854.

Og Kronen, det var Kongen personlig. Dermed skapte han en søkkrik klasse av godseiere, som Giske, Brodtkorb, Coldevin og hva de nå het alle sammen. De beriket seg med andre ord på kongens tjuvgods. Bønder som intetanende, i generasjoner, hadde rydda og dyrka jord i det som faktisk var allmenning, ble plutselig gjort til leilendinger under godseierne – tjuvgodsforvalterne. På slutten av 1800-tallet kjøpte den norske staten disse eiendommene. Men godseierskogen ble holdt tilbake, Statens Skoger, Statskog, som høyrekreftene stadig ønsker å gjøre heilt privat igjen. Og leilendingene var fortsatt leilendinger – under staten. Alt som følge av danske kongens kjeltringstrek på 1600-1700–tallet. I 1992 pågikk det ei rettssak om dette i Rana: Hvem hadde egentlig retten til jorda og skogen i de store områdene som staten hadde kjøpt av godseierne som igjen hadde erverva de enorme eiendommene fra danskekongen? Jeg skreiv en kommentar om dette:

///«Retten» til matjorda///

//De siste dagene har vi vært vitne til et absurd teater i Rana herredsrett, eller skal vi si en thriller, hvor spørsmålet hvem som har rett til matjorda i dette landet har stått sentralt.

I utgangspunktet har saka dreid seg om hvem som eier retten til et stykke land, en gard som først på 1700-tallet ble rydda midt inne i allmenningen i Rana.

Den samme slekta har bebodd denne garden i snart 250 år. De har bygd husene sine, dyrka jorda og pleid skogen. Ytre sett har ikke denne garden skilt seg ut fra andre garder. Slektsledd etter slektsledd har levd og dødd her, nødsår har blitt etterfulgt av kronår, sønn har overtatt etter far, mens sola har gått opp og ned over Fjellbakken.

Folket på Fjellbakken har tedd seg som sjølegne bønder, et folkeferd som frit!  kunne gå attom nova og urinere  utover egen mark. Likevel har 3 det vært en vesentlig forskjell 

mellom Fjellbakken og endel andre norske gardsbruk, hevder Makta. For jorda på Fjellbakken tilhørte nemlig en proprietær. Gardsfolket var leilendinger under en godseier. Og hvor mye de enn grøfta og plukka stein og bygde hus, hesja og tok imot smålam, så var og ble de leilendinger. I 200 år. Det var de som hadde rydda landet her inne i marka. Det var

de som hadde tømra husene og gjorde om myra til åker. Like fullt satt en mann på Dønnes, en godseier, kaptein var han endatil, som blant mye annet også eide denne jordflekken langt oppe i Dunderlandsdalen, og som krevde inn leie for jorda som de på Fjellbakken hadde gjort så fruktbar. Punktlig ble leilendingskontraktene signert, stempla og I behørig lyst på tinget og ført med sirlig fjærpenn inn i jordebøkene. Punktlig ble landskylda krevd inn – og betalt. 

Oppsitterne på Fjellbakken betalte sine dalere. Hva slags valg hadde de nå egentlig? Kanskje murra de for seg sjøl hver gang terminen nærma seg, og kjente på hvor surt kongens mynt var drevet fram fra ei skrinn jord. Kanskje tvinna de slitte skillingsstykkene mellom fingrene og lot dem skinne i det matte skjæret fra tranlampa, før landskylda ble sendt til proprietæren i forsegla konvolutt. Kanskje trudde de at matjorda på Fjellbakken faktisk v a r deres, likevel. Kanskje trudde de virkelig at det som på fint ble kalt landskyld bare var en av mange uforståelige og urimelige skatter som Kongen i København eller Stockholm krevde inn.

Og sola gikk sin gang, som det heter. Ei ny tid hadde lenge vært i emning. Darnpmaskiner var blitt oppfunnet. Malm ble sprengt ut av fjellene. Sist på 1880-tallet var godseieren nærmest for fallitt å rekne. Staten overtok alt proprietæren sitt gods, og formelt var leilendingen sin tidsalder forbi. 

Skulle en tru.

Men for leilendingene var eierskiftet knapt merkbart. De skulle fremdeles svare sin leie og sin skatt. For i det nylig gjenfødte 1900-talls kongeriket Norge het godseieren Statens Skoger. Noen jordreforrn – slik vi i dag bruker ordet, helst når vi snakker om forholdene i utviklingsland – ble aldri foretatt her i landet, den gang føydalismen ble lagt i grav og staten overtok godseiemes jord.

Jo, en forskjell var det i forhold til før: leilendingene kunne nå få lov til  å kjøpe hos staten den jorda som slekta deres hadde odla i sju generasjoner. For penger kunne de nå erverve seg eiendomsretten til forfedrenes matjord.

For dem på Fjellbakken var kanskje dette like så urimelig som godseierens krav på jorda. De, i likhet med tusenvis av bønder med dem, mente seg å ha rett til den jorda de hadde holdt i hevd.

Men eide de jorda? Det er dette som Rana herredsrett skal finne ut av, etter ei rettssak som altså har fortona seg som ei ganske absurd forestilling.

Det sier seg sjøl at det har vært vanskelig for Fjellbakk-folket å bevise noen ting som helst ved hjelp av urgamle, ufullstendige dokumenter og vage overleveringer.

Samtidig har regjeringsadvokaten fått den sure rolla å skulle føre bevis for at mer eller mindre frynsete godseiere og mer eller mindre rettskafne embetsmenn aldri har krummet så mye som et har på hodet til noen leilending, og at de stempla og tinglyste dokumentene deres i ett og alt står til troende. Dette for å bevise at Fader Stat var i sin fulle rett da han overtok både jorda og jordleia etter godseieren.

I retten står 250 års slit for matjorda har materialisert seg gjennom en lite rettssal-øvd grunneier med juridikum som slåss for rettferdighet for sin egen familie. Vi har samtidig sett at árhundrers undertrykking av leilendinger, seklers formalistiske embetsmannsvelde, har blitt gestaltet gjennom en knirkende regjeringsadvokat.

Godseieres kjøp og salg av mer enn halve matjorda i fedrelandet – og alt det som befant seg oppå denne jorda – er gjennom statens advokat blitt framstilt som den mest absolutte, den naturligste og norskeste av alle retter.

Man både må og kan stille moralske-etiske spørsmålstegn ved godseiemes opprinnelige «rett» til å ta alle disse områdene i besittelse. Hvem ga proprietæren «retten» til denne jorda, som rydningsfolket hadde gitt en verdi i form av det arbeidet de hadde nedlagt ? Med hvilken «rett» overtok seinere staten disse områdene?

I dag trenger vi også et annet og ganske vesentlig spørsmål seg fram. Tross urett og despoti som har vært begått mot rydningsmenn og smáfolk: 

Hvilken «rett» har noen som helst til å eie jord mer enn andre, i et samfunn hvor det store flertallet ikke lenger har anledning til å skaffe seg odel på et stykke matjord?

For «rettferdighet», «jus» og «rett» kan i virkelighetens verden være ganske vidt forskjellige og høyst tøybare begreper.

Illustrasjonsbilde. Dette er ikke Fjellbakken, men garden Bjellånes sett fra Stormdalsheia, Dunderlandsdalen siste halvdel av 1800-tallet. Foto: Ole Tobias Olsen/ Nasjonalbiblioteket. Fargelagt av TF.