Før laksen ble masseprodusert og degradert til en bordets proletar, var skomakerlaksen, seilaksen, på alles bord. På Lovund ble «lakserstatning» for første gang lansert for helgelendingene som et kommersielt produkt.
En januardag i 1992 besøkte pressefotograf Geir Pedersen (Vea) og undertegnede øya Lovund, og møtte selaksens stamfar på Helgeland .
Seilaksens far
Seilaksen, sa en vittig sjel, er den beste fisk som svømmer i havet.
Og det var virkelig ei tid da sjøl journalisten knapt kunne tenke seg å sette til livs sitt speilegg uten ei flis rød seilaks oppå – denne smørbrødets proletar.
Og seilaksens stamfar på Helgeland, praktisk talt, står her lys levende foran oss og håndhilser. Og hans navn er Emil Fjellgaard, og fordi det er sno og heller hustri her utendørs mellom husene, byr han oss opp i den gamle brygga hvor seilakseventyret foregikk.
Det begynte egentlig i 1947-48, første gangen, minnes Emil Fjellgaard. – Far min fikk via gode forbindelser, tak i ei oppskrift fra en god venn.
Ja, det var rett og slett industrispionasje! ler han.
– Den andre gangen vi begynte slik produksjon, var i 1967, og jeg tok med seilaksen på den første Idébank-messa hans Erik Bye.
Enkelt sagt består lakseerstatning av seilfilet-biter som er salta og røkt og farget rød, nedlagt hermetisk i soyaolje.
Fjellgaard viser fram hovedproduksjonsmidlet fra seilaksfabrikken, en elektrisk skjæremaskin som ble hand-matet. Fjellgaard sveiset på et
skråstilt plan, og vips, så hadde man Norges første skråskjæremaskin for seifilet. Den skrå snittflata ga ekstra god kvalitet på Go’biten, som var
varemerket.
Fabrikken ga sysselsetting.
– Vi hadde oppi åtte-ni kjerringer som pakka, sier han.
– Pa Lovund har det bestandig vært arbeid til folk. Fra 50- til 70-tallet var det tre fiskebruk her som hengte, og i de åra var absolutt alle i jobb. Ei tid
var det elleve fiskebruk i Lurøy. Nå er bare ett igang – på Lovund, og ett er under gjenoppstarting – også på Lovund (i 1992).
Her har det aldri stått stille, sier Fjellgaard, som sjøl har jobba med fisk siden han var åtte år gammel. Han
har vært på kvalfangst, og han var med på storsild-året 1948.
Den store sei-tida var fra 1955 og fram til 70-tallet. Det meste gikk til Nigeria. Jeg husker et år vi til og med hengte fisk lillejulaften. Da ringte
kjerringene og ville ha kallan heim til jul.
Bestefar hans dreiv med fisk, og lenge før den tid var det fiskebruk her.
Under det berømte storsild-året 1860 var det registrert 2 000 mennesker i Lovund. Før stor-året bodde det 12 familier der. etter gulltida gikk tallet ned til 13 familier.
— Aldri har jeg kunnet tenke meg til å bo andre steder. Det er enigheten og laksen som har holdt Lovund så godt oppe. Vi har vært enige bestandig, og har lånt av hverandre når det trengtes. Det eneste vi ikke har lånt, er kjerringene…
Men seilaksen på Lovund er forlengst blitt historie.
På 70-tallet ble dens domene her ute overtatt av den ordentlige laksen –
Finnbakk Skrivarstove 