Tollesmessdagen – med skate og lutefisk

Mange på Helgeland kaller lillejulaften «Tollesmessdagen». Navnet stammer fra en islandsk helgen, den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193).

Enkelte steder på Helgeland holder vi ved like tradisjonen med å spise fisk på lillejulaften, 23. desember. Hos oss går det gjerne på torsk, mølje eller lutefisk. På Island, derimot, mesker heile nasjonen seg med gjæra skate.

«Tolles» eller «Tollos» er utleda av navnet Thorlak, Thorlakr helgi Thorhallsson. Kanskje kan Thorlak sies å være en slags krysning mellom Petter Dass og Olav den hellige. I alle fall ble han mektig populær. I tillegg til Island ble han dyrka på Færøyene, noen få steder i Vest– og Nord–Norge – blant annet på Helgeland.

Hverdagsundere
I 1198 ble den islandske biskopen Thorlak Thorhallsson (Þorlákur Þórhallsson) utropt til helgen av Alltinget på Thingvellir. Thorlakur, som var død fem år tidligere, var allerede en myteomspunnet figur, som blant anna var sagt å ha gjort fleire undre.

En del av miraklene, jærtegnene, er omtalt i Jartegnsboka, som ble lest opp på Thingvellir i 1199 og som kan leses den dag i dag. For oss ikke–islandsk–kyndige finnes det oversettelser både til dansk og engelsk.
Realismen i Jartegnsboka får en og enhver bedømme sjøl. Hvorom allting er, de Thorlaks-undere som blir beskrevet var ganske jordnære. Han ble populær blant de fattige, fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser, vekke opp kyr fra de døde. Og ikke minst – sette gjær i øl!

Det heiter at Thorlak en gang var på veg mellom Thykkvibær og Skalholt. Han møtte da ei enke som satt ved vegkanten og gråt.
Thorlak spør: «Hvorfor gråter du da, min kjære?»
«Jo», sukker kjerringa. «Jeg er ei fattig enke, men hadde ei ku som skulle sette meg i stand til å forsørge barna mine. Nå ligger den død heime i fjøset, og jeg må gå «stafkarls stig» ». («Stafkarl» = stakkar, eg. tigger med stav).
«Gå du heim,» sier Thorlak bestemt, «og se om ikke kua lever.»
Nå viste det seg at kua sto frisk og sprek heime i fjøsen.
Å vekke ei ku opp fra de døde var sjølsagt et populært under blant fattigbønder.

Fikk øl til å gjære

En gang, forteller Jartegnsboka, hendte det på en gard at de fikk så dårlig «gong» i ølstampen sin. Da tok de den gamle bispestaven til Thorlak og satte oppi brygget, og straks ble det god gjæring og få hadde smakt så godt øl som dette.
Og ikke nok med dette underet. Etter at Thorlak er påkalt, blir en blind sau seende.
En olm okse som har stanga ei jente blir plutselig from og snill. Ei ørn tar fugl og egg, men folk lykkes i å drepe den etter at de har bedt til Thorlak om hjelp. Ei kjær øks som en har mista blir gjenfunnet med Thorlaks hjelp. Ei fattig kvinne får helgenens hjelp til å slå i hjel en sel til seg og de sultne ungene sine. Ei kvinne som forbrenner føttene sine i ei varm kilde blir på samme vis helbreda på rekordtid. Båter som er på rek segler mot vinden og blir redda – etter at Thorlak er bedt om assistanse ovenfra. Og ikke nok med det: Tørrhøy blir redda fra flommen, takket være den avdøde biskopens forbønn hos Vårherre.
Ved å fortelle slike episoder gir Jarteiknabok også god informasjon om hvilke store og små problem islendingene sleit med på 1100–tallet.

Også på Helgeland
En helgen som satte gjær i øl fikk sjølsagt en romslig plass i folkehjertene her nord – også på Helgeland. Meir enn «Hellige» Olav kan Thorlakur – Tolles – ha blitt oppfatta som fattigfolks ombudsmann i det hinsidige. En annen grunn til populariteten kan være Thorlaks kamp mot storbøndene, høvdingene, om retten til å skalte og valte med kirker og kirkegods. Han hadde nemlig som biskop et klart mandat fra erkebiskop Eysteinn om – på kirka sine vegne – å ta det økonomiske herredømmet over kirkegodset fra de mektige høvdingene på Island. Han lyktes aldri heilt med dette, men likevel kan striden ha gjort ham til en helt blant småfolk.

Sammen med Lussi
På Færøyene trudde folk at Thorlak opptrådte sammen med den førkristne vetten Lussi Langnatt. Som en slags Svarteper, en «katt blant hermelinerne», fikk «Tolles før jul» en status som kan likne den moderne Santa Claus.
Thorlak ble dyrka av allmuen i Island og Norge, men det skulle ta nesten 800 år før det behaget paven i Roma å godkjenne «Tolles» som helgen. Det skjedde ikke før i 1984.
St. Thorlak ble opprinnelig tillagt to messedager, 20. juli (som neppe tilfeldig ligger nært Olsok 29. juli– ) og 23. desember.
I si tid var 20. juli en stor dag på Island, hvor arbeidsfolk fikk fri og mottok gaver fra sine «herrer». Da samla islendingene seg på bestemte steder og festa, et gilde som ble kalt «Smalabusreid». På 1700–tallet ble 20. juli–feiringa avskaffa av kirka, av sedelighetsgrunner. Men Thorlaksmessa om vinteren skulle fortsette å bli markert langt inn i protestantisk tid.

Skate mot fråtsing
Det er sagt at biskop Thorlak var spesielt iherdig til å bekjempe skjørlevnet og fråtseri. Kanskje er det derfor islendingene nøyer seg med gjæra skate, kæist skata, på Tollesmessedagen, lille julaften?

Skatespisinga er opprinnelig en kysttradisjon på Island. 23. desember feires fremdeles på Island. I dag forbinder folk flest denne dagen med dårlig og ekstremt intens lukt. Stanken stammer fra modna skate, som bare nytes denne ene dagen i året. Modningsprosessen miner om rakfisk, men smaken er mye sterkere og lukta enda et hakk strammere. Som tilbehør bruker de bare poteter og harskt sauefett, forteller min islandske venn Gisli..

Det påstås at det reknes som heilt normalt dersom erfarne skateelskere må reise seg to–tre ganger under måltidet for å trekke pusten.
Nå for tida er det vanlig at folk blir invitert til skatemiddag hos en skatekjenner. De fleste restauranter har også skate på menyen Lille julaften. Delvis minner denne tradisjonen om lutefisklagene i Norge, og er etter hvert blitt en ganske Harry manndomsprøve…
Det fineste av alt er å bli invitert til en Vestlands–kar. Da kommer det gjerne et titalls gjester, og festen blir velsigna med en skvett Svartadaudi (islandsk brennevin, basert på kvann).
Den opprinnelige ideen var nok at man skulle spise det dårligste av all dårlig mat før jula begynte, med all sin gode mat, forteller Gisli
Ellers var det vanlig på Island Thorlaksmessedagen å spise tørrfisk kokt i kraft fra hangikjøtt, røyka lammekjøtt – julemat som ble kokt på denne dagen. Tilsvarende var det vanlig på Helgeland å lage fiskemølje Tollesmessedagen, med kraft fra sauerull–kokinga og flatbrød som tilbehør.

Mer fra Jartegnsboka:

Helbreda hesten
«Det hendte videre at en mann fikk kastrert en ung og god hest som han hadde. Men hesten fikk ei voldsom blødning og etterpå en veldig byll, og heile buken svulma opp, slik at den til sist ikke ville beite, og en mengde verk strømma ut, og det ble så store hull at man kunne stikke handa si inn i dem. Til sist gikk det betennelse i buken, og heile forhunden på lemmet ble skåret av hesten, og man rekna ikke med at den ville leve lenge. Etter det lova han som eide hesten at han skulle gi halvparten av den til salige biskop Thorlak, hvis den kom seg. Deretter førte han hesten bort, og det ble et voldsomt uvær. Men den salige biskop Thorlak tok seg så av hesten sånn at den i løpet av fjorten dager ble fullstendig kurert, og forhuden var som på andre gjeldhester. Men han som hadde avlagt løftet sitt kjøpte siden om våren heile hesten tilbake, og oppfylte løftet sitt etter å ha rådført seg med biskop Paul; og folk takka Gud og den salige biskop Thorlak for dette jærtegnet.»

Konkurrent til Olav D H
Det er sagt at den islandske kirka på 1100–tallet hadde et stort behov for en egen helgen, for å konkurrere med vår egen «Helligolav». Pilegrimer fra store deler av Europa var forlengst begynt å valfarte til Olav Haraldssons hellige skrin i Trondheim, for å tilbe helgenen og få kurert sjukdommer og plager. Med å skape sin egen «Helligolav» håpa kanskje den islandske kirka på å demme opp for den åndelige handelslekkasjen til Norge.
Thorlak helgi Thorhallsson var født i 1133. En digresjon: det var Thorlak si søster som oppfostra sogeskriveren Snorre Sturlasson. Thorlak ble satt i skole hos en sønn av historikeren Sæmundur frodi. Bare 18 år gammal ble han ordinert til prest. Etterpå studerte han i Paris og Lincoln. Da Thorlak kom heim igjen, ble han abbed i et augustinerkloster i bygda Thykkvibær. Han grunnla også et nonnekloster. Fra 1178 og fram til sin død var han biskop på Skalholt, det viktigste bispesetet på Island, nær Thingvellir. Som biskop jobba Thorlak hardt for å reformere kirka.

Se:
Den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193)

Wikipedia om Thorlákr Thorhallsson

Þorláksmessa – The Day of St. Thorlakur

Þorlákur Þórhallsson

Bok: Biskop Thorlaks saga