«Fem stjerne blenk» utgitt som E-bok

Diktsamlinga «Fem stjerne blenk» av Torstein Finnbakk kan du no laste ned som E-bok (PDF).

Boka blei utgitt i 1982, og har i mange år vore utseld frå forlaget. femstjerne_pdfFinnbakk Skrivestue gir derfor ut ei E-bok-utgåve av diktsamlinga.

I tillegg til dei opphavelege dikta i boka, inneheld denne utgåva også diktet «Saltfjille», som nokre av dykk kanskje kjenner.

Om du er interessert i boka, sender du ein e-post til finnbakk.skrivestue@gmail.com. Då vil du automatisk få tilsendt ei lenke for nedlasting.

Det er ikke sett nokon pris på E-boka. Om du vil, kan du gje ein donasjon på 100 NOK til Finnbakk Skrivestue på Vipps.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Utan tittel

fotspor 2

Men da han kom tilbake
vaska og vaska
dei same dønningane
og langt der ute
var horisonten like bleik og utydeleg


~
Tekst: Torstein Finnbakk Foto: Eva C. Hildal

@tofi1952
@finnbakkskrivestue

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Lyrikk

Universitas

Universitas

– E ha gådd på Skogmo Universitetet,

pleide han å seie,

humoristen og rørleggjaren Svein

frå Brønnøysund.

Han gjekk bort for nokre år sida.

Han var ein kar som visste mykje, ikkje minst om hurtigruta.

Dette var før nokon kom på

den narrestreken at kvar einaste læreanstalt

i kvar einaste snobbete norsk by

skulle smykke seg med å vere universitet.

Grunnutdanninga si fekk han Svein

i grendeskolen

på Skogmo

som og er borte.

 

Grendeskole

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

VEGG

Slipa
av vind
bleika av sol,
krøkt av tid,
men står,
tett lafta,
fersk i margen

.
.
Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

UTAN TITTEL


Som ein drope i vinden
Som eit lauvblad i skogen
Som ei fjær i lyngen
Som ein dag imot vest

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

VÅR

Foto: Eva C. Hildal

 

«Hang down your head Tom Dooley…»

Ho la att augo og song,
mens ho slo på strengane
og samtidig kika ned i
Jørgen Ingmanns nybegynnarkurs.

«Hang down your head and cry…»

Ho tromma tankefullt
på Lucky Seven-gitaren
og  tenkte seg langt,
langt forbi strekkmetalltrappa,
eit kast med hovudet,
fekk lokkane
vekk frå fjeset.

Eit nytt grep,
ho  nynna lågare,
ifall dei sat og lya der inne.

Med eitt la ho gitaren ifrå seg,
kjeik vaktsamt over skuldra
før ho drog fram det kvite arket
ho hadde gøymd innpå barmen,
glatta det ut der i fanget,
las den jamne handskrifta
enno ein gong.

Det  kom så langt bortanfrå,
hadde vore så lenge på reise,
brevet.

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk Foto
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Bordet

På kjøkenbordet
var livsgrunnlaget.

Der vart grauten og flatbrødet sett fram,
og grovkaka og lefsa,
nyrørt rips og godt smør.
Til kvardags kasserollen
med uskrella, mjølne potetar.
Lettsalta torsk og flesk.
Ein sommars dag sprøsteikt auring
frå den grunne bekken.
Raud i kjøtet.

Kjøkenbordet
var midtpunktet
for ei handfull menneske
som benka seg rundt det
i ei tid gøymd bak bleike dagar.

Då han skulle ta dei første stega,
greip han
med dei små butte nevane sine
eit solid tak i bordkanten
for å heise seg opp.
For han var det
heilt utenkeleg
at det kunne velte.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@finnbakkskrivestue @tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Heim

I mange dagar

hadde vi gått.

Både hundane og vi

var svoltne

og slitne.

Så vi lægra oss der

ved stranda.

Det regna ikkje lenger.

Langt der borte

skein dei kvite fjella,

fjella våre.

.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Skrifta

Andre gongen det flødde
gjekk eg dit ned,
og las den same skrifta.

Neste dag gjekk eg ikkje ut.

Etter kvart la isen seg
i flomålet.

Du kan ikkje gå
på den same stranda
to gongar.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Det som var

Haken

heldt vindauget på gløtt
og slepte fri eimen
av steikt sild og
tynne rullings.
Kvitmålinga slepp taket
og rusten tving seg fram.
Enno held ho stand,
grønmålinga
ho kjøpte billig
på auksjon.

Foto:Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

Skoleungdom i klimastreik

Skoleungdom streiker mot klimaødeleggelsene. Det heter seg at kua er ikke blitt gammal før den har glømt at ho har vært kalv.  Sjøl har jeg snart rukket å bli 67 år – hvis løkka er god – og jeg hadde nesten glømt at jeg en gang har vært 15-16 år. For 50 år sida eller noe slikt meldte jeg meg inn i SUF.

Vi demonstrerte og skreiv i avisene, mot USA i Vietnam, mot fascistjuntaen i Hellas, litt seinere var vi ikke bare imot at Norge skulle inn i EEC, som seinere ble EF som enda seinere ble EU. Og ikke bare det, vi var imot både EEC og noe vi kalte dyrtid, vi demonstrerte mot NATO, mot Sovjetunionens skjendige invasjon av Tsjekkoslovakia og mot det USA-støtta kuppet i Chile. «Kamp mot begge supermakter – USA og Sovjet!»

Vi demonstrerte heftig mot borgerskapet og pampan i LO og DNA og skreiv veggaviser på store gråpapirruller og samla inn bøtter med penger til streikende kjøttarbeidere. Noen av oss siterte ei lita rød bok fra Kina som om vi skulle ha vært skriftlærde munker. Vi gikk i tog for kvinners rettigheter og sjølbestemt abort. Av og til hadde vi korte paroler, av og til lange, som «Kamp mot krisa som skjerper kvinneundertrykkinga på alle områder».

Voksenverdenen – det meste av den verdenen – var enten fryktelig sinte på oss eller de rett og slett skoggerlo – ikke til oss, ikke med oss, men over hodene våre hvor håret grodde lenger og lenger. De fleste sa at vi fikk vel vett, vi også. Men de sa også at vi skulle skamme oss, protestere, vi som hadde fått det så godt. Det hendte at vi også handla mot miljøødeleggelser, av og til, stikkord som Mardøla og Alta-Kautokeino-vassdraget – men da var de fleste av oss slutta å være skoleelever, så det hører egentlig ikke hit –og de store sammenhengene –  miljøkrisa – så vi ikke. Nå er det vi – den unge krakilske som er blitt gammel og satt – som ler og moraliserer over skoleunger som aksjonerer fordi de ser at verden holder på å bli forgifta, oversvømt og avsvidd. De skulker skolen og streiker mot snauhogd regnskog og ødelagte hav og minner oss om at vi ikke har noen planet B å dra til. De veit at det nytter ikke uansett hvor store Mars-raketter Elon Musk lager, for det blir bare enda større miljøødeleggelser av slikt.

Vi retter formanende pekefingre mot dem, og spør om det nå er slik at dere ikke vil bli kjørt på trening, at dere ikke vil ha mobiltelefonene og moteklærne, dere som er så opptatt av miljøet. Sier vi. Men i stedet må vi spørre om det er ungene våre, om det er barnebarna våre som har skapt forbrukersamfunnet, som har funnet opp kapitalisme, global utbytting og krig? Er det ikke nettopp det de slåss imot nå, det som vi slåss imot den gang, i hvert fall noen av oss, kanskje ganske mange av oss? 

La oss i stedet heie på dem, mens det ennå er liv is oss!

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

At det hadde vore

Foto EvaCHildal isflak mars 2019

At det hadde vore liv
At det kunne vere liv
At det var liv
Ein stad
Mellom skjøre flak
Og svart vatn
Såg vi
Då isen brast

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

 

3 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

HALVE HIMMELEN OG HALVE JORDA

Av bleike mødrer føddest vi med møde
på kloden som skal gje oss liv og grøde
Og du som vart til søstra — kona — mora
skal eige halve himmelen og jorda

Dei fleste blir kje dronning og madonna
men slit det tyngste og gjer halve onna
Åt dei ber songen gjennom storm og tora
at du eig halve himmelen og jorda

Og fleire gjekk i skam — vart trellekvinne
i mørkre — basta — bundne — mura inne
Dei fann vel kanskje aldri rettesnora
og banna både himmelen og jorda

Så mang ei søster høvrer når det tetnar
— Gå heim til voggemeien til det letnar
Men trassig — tårebleik ho kviskrar orda
— Vi eig ei himmelflik og halve jorda

Sjå — nokre støyper ljos med varme hender
og aldri sløkkest veiken som dei tenner
Då syng dei — jenta — søstra — kona — mora
— No tar vi halve himmelen og jorda

(Fra Torstein Finnbakk: Fem stjerne blenk, Tiden / Nordnorsk Forfatterlag, 1982.)

1 kommentar

Filed under Feature

Lars Levi Læstadius koker bjørn

Opprørspresten Lars Levi Læstadius (1800–1861), er en sentral person i Mikael Niemis krimroman, «Koke bjørn».

I tillegg til å være presteutdannet var Læstadius  en fremragende botaniker. Dette er kjent fra før, men i den historia som rulles opp i «Koke Bjørn» er romanfiguren Læstadius også en skarpsindig etterforsker, som tar i bruk nye og moderne metoder i sitt arbeid.

kokabjorn1Denne noe annerledes krimromanen utspiller seg i Torneådalen i Nord-Sverige omkring midten av 1800-tallet. I Pajala-traktene, hvor Læstadius virker som prost, blir det begått et grusomt drap på ei ungjente. Bygdefolket og den brautende og særs enfoldige lensmannen mener det er en slagbjørn som står bak. En bjørn blir jaget og avlivet, men så begås enda et drap. Parallelt med lensmannens summariske etterforskning går prosten og hans samiske fostersønn Jussi grundig til verks og finner konkrete bevis på at en ganske annen gjerningsmann går løs i bygdene.

Mikael Niemi, kjent fra debutromanen «Populærmusikk fra Vittula», har sagt at han vokste opp bare et steinkast fra prestegården i Pajala hvor Læstadius bodde og arbeidet. I boka skildres opprørspresten med respekt og varme, som en intellektuell, klok og omgjengelig mann som står på det fattige bygdefolkets side, men som samtidig kan være kompromissløs i sin religionsutøvelse og forkynnelse. Læstadius inspirerte en bevegelse som kulminerte i Kautokeino-opprøret i 1852, en begivenhet som også blir omtalt i et avsnitt i boka.

Men hovedhistoria er mordene i Pajala og forsøket på å oppklare disse, og etterhvert skjebnen til fostersønnen Jussi.

En spennende og velskrevet bok, som i tillegg til å berette ei spennende historie også forteller om livet blant fattige samer og bønder i Torneådalen for lenge, lenge siden.

Det meste er som kjent best i original-tapping. Jeg hadde gleden av å høre den svenske lydbok-utgava, glimrende innlest av forfatteren, og som dessuten inneholder et bonuskapittel, et intervju med Mikael Niemi.

Se videoen Lars Levi Laestadius kokar björn med Mikael Niemi

Forfattertreff med Mikael Niemi

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Sakn

– Ke D går me deinn syke?

– Beire.

Mæn eg har frøktele ont når eg klip meg i nakken me beidde heinn.

Så D ha eg måttæ sluittæ me!

©tofi2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

En regatta – Om sneseiltilbedere og anna folk

«…og jeg sa til tvende Snesejlstilbedere: «skal vi holde noget paa, at de gamle norske Vikingers Farkost idag som i gamle Dage gjør sig fortjent til Drottens Paaskjønnelse? Naturligvis de turde ikke vædde paa noget sa de; men deres elskværdige, edikkesure Mine tog rent Motet fra mig.» (Fra Tromsø Amtstidende, 1891)

Trofeet. En båt eid av Torstein Paulsen vant den store regattaen. En annen hemnesværing, Jens Henriksen, førte båten. Bilde: Jens-Erik Brose

Skarpseiler-trofé til hemnesværingene

På Hemnesberget finnes et gjevt trofé som vitner om stolte båttradisjoner på stedet, det dreier seg om H. M. Kongens pokal i gull og sølv, vunnet under Den 2den nordlandske Regatta i Tromsø i 1894.

I 1894 vant en båt eid av hemnesværingen Torstein Paulsen en stor regatta som ble holdt i Tromsø. Regattaen ble av mange sett på som et vegskille, hvor sneseglerne utkonkurrerte de som fremdeles sverget til råseglet. Den som førte båten var en annen hemnesværing, Jens Henriksen, men det var eieren, som seg hør og bør, som fikk den flotte pokalen i gull og sølv. I dag finnes den i slektas eie på Hemnesberget.

Fra Lesja til Hemnes

Torstein Paulsen var opprinnelig fra Lesjaskogen i Gudbrandsdalen. Han kom til Hemnesberget som 16-åring, og jobbet til å begynne med som handelsbetjent i båt- og trevareforretninga Johs. Aas. Unge Paulsen utmerket seg snart som en dyktig sjømann, og var blant annet fast segler for firmaet Presteng når båter skulle leveres til ulike steder i Nord-Norge.

Sist på 1800-tallet ble det arrangert fleire regattaer, også for bruksbåter, her i landsdelen. Rune Bang skriver i en artikkel i Årbok for Helgeland 1994 om årsakene til disse tevlingene og båtutstillingene. Det ble jobbet for å konstruere sikrere båter, ikke minst til bruk i fiskeriene. Regattaene var den tids «testbaner», for å se hvilke båter som var best på havet. Dette var ei brytningstid, hvor «sneseglere» som listerbåtene gjorde seg mer og mer gjeldende, til fortrengsel for den tradisjonelle nordlandsbåten med råseil.

Harstad 1891

Fra regattaen i Harstad 1891, hvor blant annet mange hemnesværinger deltok og gjorde seg sterkt bemerket.

Sommeren 1891 gjorde fleire hemnesværinger og båtene deres seg bemerket under en nordnorsk bruksbåt-regatta i Harstad.

I Harstad-regattaen dominerte råseilerne resultatlista. Beste snesegler var en såkalt «Canadabåt» fra Hemnesberget. Dette var den ene av tre båter i konkurransen som bygd av Erik Iversen Flatmo, og som tok henholdsvis første, andre og sjetteplass i konkurransen.

Den nest beste blant sneseglerne var Hemnes-båten «Bjørnstjerna Bjørnson», bygd av Erik Iversen Flatmo, eid av P. M. Jacobsen, og ført av Torstein Paulsen. Premien var «100 kroner i Guld» fra Statsraad Astrup.

Tromsø 1894

Da det var klart for den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, var enda fleire hemnesværinger på plass, og de skulle komme til å gjøre seg enda sterkere gjeldende enn i Harstad tre år tidligere. Og nå skulle det bli sneseglernes tur til å dominere.

I følge Rune Bang, som sjøl er oldebarn av regatta-vinneren, deltok båtbygger Hans Vedå med båtene «Hebe», «Mjølner», «Harald» og «Hero», Erik Iversen hadde bygd deltaker-båtene «Haabet» «Storfuglen», «Ulabrand», «Egil» og «Herkules», Karstein Johansen båtene «Edison», «Fortuna», og «Pilen», mens Nils Gabrielsen stilte med «Mira» og Jakob Jakobsen med sin «Haabet».

regatta

Øverst ser vi en båt med råseil, og nederst en med sneseil.

Ikke mindre enn 14 av båtene i regattaen var bygd på Hemnesberget, men bare to av dem var eid av og ble ført av hemnesværinger.

Den ene av dem var Martin Brennesviks «Mjølner», den andre var den enmastra snesegleren «Hebe», ført av jens Henriksen og eid av Torstein Paulsen.

«Hebe» brukte 3 timer 58 min. og 44 sek. på regattaen, og slo ut samtlige andre deltakere, uansett klasse.

Elleve dager seinere kunne hemnesværingene lese ei nyhetsmelding om dette i Nordlands Avis:

«Torstein Paulsens baad «Hebe» der ved regattaen i Tromsø vandt første præmie, kongepokalen, førtes af Jens Henriksen Hemnæs og var bygd av Hans Vedaa».

7,2 knop

Fra den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, hvor hele 14 båter som var bygd på Hemnesberget deltok.

Det er svært gode kilder som beskriver disse regattaene, ikke minst fordi fiskeriinspektøren innga utførlige rapporter. Der kan man lese at konkurransen foregikk i «en tæt frisk bris» fra nord-nordøst. Løpet var fire kvartmil langt, det vil si 34,9 kilometer. I følge Rune Bang viser resultatene at «Hebe» under kryss hadde ei gjennomsnittsfart på 3,3 knop, under romvind 7,2 knop, noe som gir ei gjennomsnittsfart på 4,2 knop.

Det var Stiftsamtmand Strøm som sto for premieutdelinga, og «Efter Uddelingen var tilendebragt, serveredes med Smørrebrød, Kaffe, Øl og Toddy. Idethele var stemningen fortræffelig og hyggelig, saa den vellykkede Sammenkomst vistnok længe vil mindes af Deltagerne».

«Ubeskrivelig skjønt var det i Solskinnet at se alle disse ligesom lueforgyldte Sejl duve op og ned medens Sjøen som en Fos skvulpede foran og over Stævnen. Saa rolige disse Mænd sad eller stod der i Skjorteærmer, som var det hele kun en Leg – en Leg hvori Baadriben oftest laa under Vandet og Topsejlet ligesom syntes at længte mod samme.» (Tromsø Amtstidende den 21de Juni 1891, «Regattaen ved Harstad»)

Av Torstein Finnbakk

Artikkelen er også med i Årbok for Hemnes 2018

(Kilder: Jens Erik Brose, Rune Bang (artikkel i Årbok for Helgeland 1994, Fiskeriinspektørens beretning etter regattaen i Harstad 1891 og Tromsø 1894, ohoi.no).

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Enno ein snev

Enno er ikkje verda og veret

gått heilt av hengsla

Enno ein gong fekk eg sjå

ein snev av midtvinters svartmildverskog

 

©tofi2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Vær

No E D sklætta i Bodø by
Å politie ber fålk søk ly
D rægn i Vågan
Å snart står tågan
Sjå vijnn rør snyen
I Longyearbyen
No E hainn mainnbisk å ovabord
Å kvite båra å vijnn å tor
No blafra flagge, å hei å hå
No E D uvær – – – i NRK…

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Kurer for heimefronten

Mange unge ble under krigen involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige.

screenshot_20190124-164628-01356543774.jpegArthur Stornes (1922-97) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet i nåværende Hemnes  kommune, da krigen brøt ut Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene.
– Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde.

Verva til kurer
– Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han.
Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.

Med pakker
– På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen.
Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren.
Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han.
– Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig.

Razzia
Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare.
Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter.

Mange turer
Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang.
En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det.

screenshot_20190124-165134-01868990044.jpeg

Arthur ble som 22-åring verva til kurertjeneste. Privat foto.

Møte på fjellet
En gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover.
Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk.

Fra England
En gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han.
Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange.

Risikabelt
Å passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert.
Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard.
Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.

Sender ved Tustervatnet
– Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre.
– Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige.
Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel.
Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt.
Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.

Bar senderen tilbake
Arthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret – blant annet de tunge bilbatteriene – tilbake til Sverige igjen.
I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag.
Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv.
Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått.
– Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din?
– Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes.
Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie.
Erling Tustervatn forteller:
– Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år).
– Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest.
På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen.
I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim.

Fra boka Hemnes i krig 1940-45 av Torstein Finnbakk 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Hurtigruta juni 2011

Eg er ingen sjøulk.

Ein gong var eg med og spydde ut ein motortorpedobåt

Og eg minnest med gru ein seilas over Lopphavet

med gammal-Erling Jarl,
då sjyen kom forsande innabords
og det sto ein fot vatn på lugargolva

Men eg kom heim til jul.

Laurdagskveiden i den veka NRK sette kjøl på Nattønsket, sto eg klar på Nærøysundbrua, då NordNorge kom sigande med TV-kamera som gallionsfigur

i baugen,
og bror min ringte og fortalde at han såg meg.

Eg fotograferte hurtigruta med mobilen,

og med kamera.
Framanifrå og attanifrå der oppefrå brua

Før eg heiv meg på sykkelen og trødde inn til Rørvik, akkurat då ho sette på sidepropellane

og seig inn til kai.

Der møtte eg ein kompis som hadde sykla eins ærend
frå Brønnøysund.
Han skulle vere med NordNorge, ilag med turistar og TV-kamera, heim same kvelden.

Det var storsjau på kaia.
Viknaværingane passa på å feire Hurtigrutas Dag der i Rørvik den dagen med  ordføraren på alerten og hornmusikk på plass

Dei spela «Månemann»,
mens eg stod der og hang med sykkelen
med ein blå hjelm på skolten.

Eg måtte tråkle meg fram i trengselen bortover kaia,

Du kunne ikkje presse så mykje som tverrhanda mellom meg og medborgarane mine då.

Eg aksla meg framåt gammalhurtigruta, Nordstjernen,
sørgåande, som og va kommen inn til Rørvik.

Halvparten av Vikna sine 4000 innbyggarar var møtte opp der denne kvelden.
Halvparten. 2000 på kaia og i småbåtane.

Men så va det å hive seg på sykkelen igjen,
til hytta, kor eg hadde latt TV-en stå på.

Då var ho på veg nordover igjen,
gjennom det tronge sundet nord for Måneset.

Å så møtte ho Helgelandskysten
i den flottaste midtsommarnatta med rosa- oransje- og fiolettnyansane på fjell og sjø, og ho Kari Bremnes song – og det var lyst, og det er mykje mørkare no enn då,

For resten av signingsferda langs riksveg
nummer ein vart ei einaste midtsommarnattsdraum
med Helgelandskysten som suveren seierherre.

Eg satt og såg det på TV, då ho seig under
Brønnøysundbrua i stavstilla mens feststemte brønnøyværingar rølpa og skreik

«Velkåmmen tel Brønnøysschuinn» og vrengte av seg overskjorta og vifta med ho, mens dei brøla enno meir, for det var kyststevne der i byen – og øl å få.

Og dei heldt fikling med telefonane sine, alle ihop,  mobiltelefon i eine handa og eitt skilt av bølgepapp i den andre handa, som dei vifta med for at  ho Besta på Forvik, morsan og ho Prutt våres på Mindlandet skulle sjå dei på TV. Sjå meg – her er eg – på TV – og eg drit i hurtigruta – berre di ser meg heime. Meg. Meg.

Og Brønnøysund Musikkorps, sjølvaste BMK,
spela «Månemann».

Og sånn var dei – sånn var dei på kai etter kai, i Sandnessjøen var dei visst enno fullare,
for der var nattklubbane akkurat stengde då skipet  NordNorge gjorde sin entre og natta var fylt med nostalgi, magi og selfiar.

Vi såg dei alle, der dei sto på berga frammed fjæræ og vifta med pledd og småungar.

Somme hadde spjåka seg ekstra mykje ut,
til og med inni Trollfjorden var det nokre jenter
så ha kledd seg ut tel – ja no kan du gjette…troll.

Og av å til måtte eg på arbeid, mens TV-en stod på.

I Skjervøy såg eg kor sannsynleg uoppdragne ungar dei hadde der,
som heldt på å trø ned heile landgangen.

Og eg fekk sjå Honningsvåg.

Og så – så kom Kjøllefjord, i storm og juni-sklett.

Der såg eg ein elev, ein eg hadde  på barneskolen i 1973.

No stod han der og fraus stakkar i ein blå genser.

Og hornmusikk vart det. Og jentungane dansa. Og tok selfiar.

Men i Mehamn, der stod han Elvis Presley

me forsterkar i ei egnarbu med lokal båddygard.

Det var stort,

i tungsjøen langs månelandskapet bortover Aust-Finnmarka
med solgløtt over Vadsø.

Seiersgang gjorde ho – seierseilas før kysten, aksjonærane og Destination Helgeland.

Tenk at like til i Nepal sat dei og såg på dette,

og i Aserbajdsjan – derifrå fikk blandakoret i Honningsvåg
– eller kor det no var – innbyding til å komme og synge –

Og det var hurtigruta si skyld – og  NRK2.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Oppe frå

Oppe frå bergknausen

kunne dei sjå fjorden

og kanskje

dei blå fjella bakom.

Dei kunne unne seg

ein rast.

Det var langt heim,

men dagen var ljos

og sola varma litt

framleis.

Tekst: Eva C. Hildal
Foto: Torstein Finnbakk

Instagram

@eva.c.hildal

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Den nye

Den nye guten
heldt vi oss unna
Han gjekk underleg
og hadde frekner
Heller ikkje hadde han
fødselsdag om våren

ToFi 2018

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Kvinne på Ipanema

35 grader
i formiddagsskuggen
Men ho gir blanke
Luftig kjole
Blårutete parasoll

Hastar bortover promenaden

Bryr seg ikkje
Ensar ikkje
turistar og tiggarar
halsande sveitte trimmarar
Varesyklar med isbitar
Ropande tøyseljarar

Hastar vidare
så fort sandalar og stokk maktar

Truleg skal ho heim
Ho er ei kvinne
På Ipanema

#riodejaneiro 2015

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Ol Tomså – bjørnejeger, reindriftssame og romanfigur

Han het Ole Elias Thomassen, ble kalt Ol Tomsa, var født for over 200 år sida, var same og skjøt trolig mer enn 100 bjørner.

Dette er noen av det vi kjenner sikkert til om mannen som ble en myte og en legende allerede før han døde i 1895.

Bibliotek i Nærøy og på Helgeland byr på opplesing og foredrag viet Ol Tomsa.

Tidligere i år ble Velfjord-forfatteren Arvid Sveli (1920-2018) sin historiske roman «Stien til Maajeh-Tjokka» gitt ut som lydbok. Boka, første gang gitt ut i 1964, forteller om bjørnejegeren Jo Tomsa, og bygger på den virkelige Ol Tomsas liv og virksomhet. De fleste navn på personer og steder i romanen er fiktive.

Skuespiller og regissør Magne Olav Aarsand Brevik har lest inn lydboka, og i biblioteket leste han flere utdrag fra den.

I romanen heter hovedpersonen Jo Tomså. Forfatteren har valgt å bruke fiktive navn på steder og på noen av personene som er med i fortellinga. Majeh-Tjokka er nok ment å vise til på det samiske navnet på fjellet Majaklumpen, Maajeh-tjahke.

Den historiske Ol Tomså var reineier og utøvde si næring i deler av Sør-Helgeland og Ytter-Namdalen. Odd Walter Bakksjø, som er avdelingsleder ved Helgeland museum i Bindal, forteller hva en i dag vet om den virkelige Ol Tomsa. Bakksjø hadde gjort grundige undersøkelser i det kildematerialet som er tilgjengelig om den store bjørnejegeren. Han punkterer en del myter og vandrehistorier, noen av dem også gjenfortalt i Svelis roman, og viser samtidig til kilder som bekrefter noen av de gamle fortellingene om Ol Tomsa. Bakksjø har også gjort funn som bekrefter at samer ble forskjellsbehandlet i forhold til etnisk norske, blant annet ved unøyaktig føring av opplysninger om samer i kirkebøkene.

Fakta om Ol Tomså

Ole Elias Thomassen ble født ca 1812. I fjella mellom Tosbotn og Lomsdalen. Foreldre Lisbeth og Stor-Thomas. Konfirmert i Vik kirke i 1830. I 1831 kjøper han sitt første gevær og skyter sin første bjørn.
Det var ei flintbørse, et munnladningsgevær på 5,5 kilo som lades med ei kule gjennom løpet, hvor kruttet ble lagt på ei panne oppå løpet. Omladning tok ca ett minutt.
Vi veit at Ol Tomså minst fire ganger sloss med bjørn. To ganger ble han hardt skadet, en gang reiv bjørnen skalpen løs. Ol ble svimeslått. Bjørnen begynte å grave ei grop, og da fikk Ol mulighet for å sette inn et dødbringende skudd. Jegeren tok seg fram til folk, og var lenge innlagt på sykehuset i Søvik i Alstahaug. I et annet tilfelle reiv bjørnen av ham venstre hands tommel.

En gang skjøt Ol Tomså tre bjørner på en dag, en på Borkamo, og to i nærheten av Nordfjellmark. Flere ganger hadde han god hjelp av hunden Must.
Stortinget vedtok i 1850 at alle er fire rovdyrarter skulle utryddes totalt. Han skjøt minst 109 bjørner (dokumentert). Som reineier er det meget sannsynlig at han også skjøt andre rovdyr.
Ole fikk stjernepremie for felling av flest rovdyr fra Centralforening av Legemsøvelser og Vaabenbrug, Norges første landssammenslutning for skytterlag og idrettslag. Han fikk ei børse og hundre skudd. Men han likte ikke dette våpenet, på grunn av siktemidlene.

Han fikk også gullmedalje fra Kong Oscar II for sin dyktighet og tapperhet som bjørnejeger. Den gikk han med innsydd i kofta.

Ole gifta seg med Kirsten Jonsdatter i 1843, trolig i Hattfjelldal. Første sønn, Hans Mathias f. 1845. De fikk til sammen fem, kanskje seks barn. Ingen av dem levde opp. De andre barna vi kjenner til var Thomas Johan, Ole Kristian, Hans Mathias Lund og Elen. Elen forsvant som liten på mystisk vis fra leirplassen vel Elvan i Bindal.

«Komsebarnet»

Dette er ei historie som blant annet er tillagt Ol Tomså og hans familie: Mora henger komsa med den lille ifra seg i et tre, men finner etterpå aldri igjen stedet. Dette er også skrevet om i Svelis roman «Stien til Maajeh-Tjokka», men er trolig ei vandrehistorie, og er også blitt tillagt andre samefamilier. Det er lite sannsynlig at folk som oppholder seg og arbeider utendørs 365 dager i året er så dårlige til å orientere seg i naturen.

Etter Kirstens død ble Ol Tomså gift på nytt, med Nelle Tomine som fra før hadde dattera Serina.

Ol Tomså ble begravet på Kolvereid.

 

Kilder:

Peder Lande, artikkel i Velfjord bygdebok
Arvid Sveli, «Stien til Maajeh-Tjokka»
Muntlige overlevninger ligger til grunn for jaktfortellingene.
Knut Strompdal: «Samane i helg og yrke»
En artikkel fra Åbok for Helgeland 1982.
Sijti jarnges arkiv over samiske slekter.
Hovedvekt på opplysninger fra kirkebøker.

Les gjerne også det episke diktet «Ho Maret Ellen Mårfjell fødd i dølgsmål»

Magne Olav Aarsand Brevik leser fra Arvid Svelis bo «Stien til Maajeh-Tjokka».

Odd Walter Bakksjø (t.v.) og Magne Olav Aarsand Brevik.

Odd Walter Bakksjø (t.v.) og Magne Olav Aarsand Brevik

Odd Walter Bakksjø forteller om den historiske personen Ol Tomså.

12 kommentarer

Filed under Omtale

En skoledag i Johan Olsens liv

Han trasker den ubrøyta vegen fram mot det låge, svarte tømringshuset. Et gult lys kryper ut av vinduene. Siver inn i morgenlysninga. Det er i den gråblå morgentimen. Dagen er ei lita lysning bakom åsene med svarte graner. Johan er på veg til skolen. I slitt, lappet, arvet fottøy. Svart vadmelstrøye, bukse av samme slaget. Strikkelua langt ned i panna. Ranselen henger på halvåtte over de små skrå skuldrene. Han snufser litt. Snyter seg i votten. Tankene har for vane å bli stående stille slike morgener. Han lar bare øynene slippe inn det sparsomme lyset, og har nok med det. Han får igjen dette ekle nede i halsen. Som et dyr der nede. Det vil verken opp eller ned. Han må hive etter pusten, men prøver å la det være. Prøver å puste rolig, på folkvis, men da blir det bare verre. Han kjenner prikkinga helt ut i fingertuppene, og må hive etter været. Nei, han får la være å tenke på det. Får bare la øynene suge inn i seg den mørke tømringa som blir tydeligere der framme, med gule vindusglugger og blå røyk rett til værs fra pipa. Pedellen har vært tidlig oppe og fyrt.

Ovnen der inne er raudflekket. Det lukter bjørkeved. En etter en, noen i flokk, kommer ungene sigende. Tar av seg ransler, slenger fra seg vesker, strikkeskjerf, luer, votter, trøyer og gensere. Noen reimer opp sko og gnir frosne tær, dytter hverandre for å få plass nær ovnen, bak skjermbrettet. Lærer Gideon Skarberg er ennå ikke kommet. Han er ikke langt unna, og skravlinga dempes. Det bør være stille idet han entrer dørstokken fra «Det Aller Helligste», som de i smug kaller lærerens bolig i enden av skolehuset.

Døra der innefra glir opp på velsmurte hengsler. Han står ved katetret, og det rumler fra unger som ryr på plass mens de prøver å gjøre seg lydløse. Fadervår går unna i ei handvending. …Stilt i heilag fred…toner salmesangen ut, og oppropet går kjapt og kontant.

-Røys deg når eg snakk åt deg, Ole-Krestian. Eg sa røys opp med deg. Men du e sein. Akkurat som far din. Tvangsauksjon og fattigkassen. Egentleg e jo slikt arveleg. Neimen så sett deg berre då, og stand ikkje der lekså ein frostvar gjeldmons.

Lærer Skarberg ser ned i leseboka. Ser opp igjen, så tilbake til boka. Legger med rappe fingre hårstråene sine over den blanke issen. På tvers. Som vanlig. Ser ned i boka. Myser ut over klasserommet.

 

– Det va vel slik at dåkk sku lær eitt dekt tel i dag? Utenat. Ordensmann – kem som e det? Olaf, no du Olaf, ke før ei sia står det her dekte på i boka?

– Ehm…sia…nei…ehm. Eg minnes ikkje.

– Minnes ikkje, minnes ikkje! Minnes du dett eiga navn? Eller e du vørten like bevisstlaus som han bessfar din, han Tullkrestaffør? Sett deg, pøyk. Umuleg e du, bryr deg ikkje om å lær. Han bror din va akkurat likeins – likegyldig – egentleg akkurat slik.

Olaf rødmer, tier og setter seg nølende.

– Jens, du e kanskje ventelig meir før vett å tak. Kem så ha skreve det her dekte?

– Han Vi..vi..Vi..Vidje…

– ViVidje, ViVidje. Hahaha. Du veit vel knapt ke ei vidja e før slag, ban, skoglaus så dåkk e på Litjrabben. Men klauven kjenn du venteleg tel. Du ha vel haurt snakk om en klauvgalte? Hahaha. Åsmunn Olafsån Vinje heita han, så ha skreve dekte. Vinje. E det før mykkje førlanga at du ska kan stava, no så du strakst ska stand før presten?

Noen flirer, andre ser ned i pultlokkene.

– Johan, ha du lærd deg det herre?

-…

– Nei, det va vel det eg tenkt!

– J-j-jau, det ha-ha-ha eg s-så re-re-rett.

Johan svarer kjapt til han å være. Ordene pleier å flakse rundt omkring som svarte kråker inni hodet hans. Det samme gjør bokstavene, når han skal lese høyt fra boka. Og hos Skarberg skjer det ofte. Men satt han ikke i to heile timer i går attmed kjøkkenbordet, i lag med ho mor. Og ho hadde lest for han. Vers for vers. Strofe for strofe. Og han hadde gjentatt og gjentatt, til det satt som limt med kveitmjølsklister oppi hodet hans. Og oppdaget de ikke attpå til at når han sa fram noe han hadde lært seg utenat, så rant ordene ut av han som det reine steinskredet. Og før Gideon Skarberg får samlet seg til ei ny breiside, er Johan i full gang. «At far min kunde gjera» blir lest feilfritt, uten bok. Han sier det fram med heile seg, og det blir enda stillere enn vanlig i rommet.

Men så snart Johan er ferdig med siste strofa, bykser Skarberg fram, og er med ett bak ved pulten til Johan. Læreren triver den ihopslåtte boka, og holder den tett opp under nesen på gutten.

– Va det ikkje det eg egentleg trudd! Men du va snar å klapp att boka. Meg juks du ikkje. Las i smug utur boka gjord du, din stamhedning. Undermålar, men unnser deg ikkje før å bedrag meg rett oppi synet. Det svartner for øynene for Johan, men han biter sammen tennene, og hvisler:

– Ho va-va-va kje å-å-åpen, å d-det veit du gå-gå-gått.

De nærmeste ungene kvepper litt til på pultene, over Johan si plutselige ureddhet. Sier lavt til læreren at boka var virkelig ikke åpen.

– No. Du kom deg unna, den her gongen. Men det e best du les reint før ettertida. Eg lyt jo tru du stam berre før å slepp å les, av egentleg pur latskap! …No, mens eg har deg her, du kan kanskje førklar ke han Vinje mein med den her strofa: «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd»?

– A-at d-det sk-sku va så jæ-jæ-jæft å v-va sto-sto-storkar. M-men han f-far sei no at det ha dø-døtte mang ein ma-ma-ma-mannlort unna ein b-bra m-mann og.

Skarberg blir rød. Nærmest fiolett nedover nakken. Fiker til Johan under det ene øret, så under det andre, og på nytt under det første. Han tar spesialgrepet sitt, kliper av all kraft, presser tommelfingeren sin inn under Johan sitt kragebein. De nærmeste mener de hører det knaser.

– Kom deg ut. Skarberg hveser.

– Og vis deg ikkje her før du ha bødd meg om førlatels før munnbruken din.

Johan vegrer å følge med, men blir løftet i været etter øreflippene. Gutten ser ingen ting for tårene som presses fram. Føler bar at det gjør vondt, som om hodet skulle ha revnet i to. han blir slengt ut ytterdøra og ned trappa. Ranselen etter, og han griper den i ørska. Han skjener bortover vegen. Bortover, heimover. Kjenner at det renner nedover halsen. Han tørker med handa, og kjenner det varme blodet. Han merker den strenge kulda. Lua og vottene er blitt igjen der inne.

Hodet kjennes tomt. Han hikster etter været. Men gråten vil ikke komme. Han ser for seg leseboka med flagrende ord. Han siger i hop ved snøkanten da han hører at det kommer noen. Det er han Leif, nabogutten, som kommer med hest og slede fra meieriet.

-Men ke det e med deg? spør Leif, og blir var dette med ørene.

– Kom. Her bi det dokterskyss!

– N-n-nei. I-i-ikkje det…d-du må-må kjør meg he-heim.

Og slik blir det. Han løper oppover fra vegen til heimhusene. Mora vasker varlig øreflippene hans, og får etter hvert høre hvordan det har gått for seg. Ho veit ikke råd. Sier han Gideon er no så flink til å lære ifra seg, sjøl om han er litt snarsint. Det heile er nok glømt til i morra hvis bare han Johan holder seg fin gutt heretter. Og de blir enige om ikke å si noe til faren, som er så trøtt og oppfarende når han kommer heim.. Johan blir sendt et ærend til en av nabogardene, og er ikke snar om å dra heim igjen.

Det blir mørkt, og han veit at faren er kommet.

Straks Johan kommer inn på kjøkkenet, ser han ryggen til mor si. Ser ryggen og akslene. Ho står ved ovnen og snur sild i steikpanna, bøyer seg, legger mer ved i ovnen. Snur sild. Han har den breide ryggen hennes vendt mot seg heile tida, og han kjenner osen fra silda på panna. Makko henger til tørk over komfyren, og han tenker at den kommer til å lukte steikt sild. Det freser fra varmt feitt, og han spør som for å si noe:

– K-kor e han f-far?

-I skøtet, svarer ho omsider. Ho snur sild.

– Du sa kje du ha vøre oppkjeftig, fortsetter ho så.

– O-o-oppkjeftig?

– Ja, just det! Og ho sier mer. Ho sier at han må ikke komme her med meir lyging. Han far har fått vite alt som er verdt å vite da han kom fra skogen på Storvelta, og traff ungene der.

– No e vi utbørn i bygda, både han far din og eg.

Og han far har vært hos han Gideon, og han Gideon har gitt klar beskjed: de må i veg og be om unnskyldning, ellers behøver ikke han Johan å vise seg meir på skolen. Det har han Gideon sagt, og det skulle bare mangle. Og satt ikke ho, enno ho hadde annet å gjøre, i timesvis og terpa leksa med han, store glunten. Og hva fikk ho igjen for det, anna enn utakknemleheit, tåpskap og trållheit?

Han står der og ser den breide ryggen hennes, og sterkere og sterkere kjenner han eimen av stekt sild. Den lukta skal alle dager minne han om dette. Lukta av stekt sild skal minne han om et svik. Det blir et stille sildemåltid. Ett og annet ordet foreldrene imellom, om kveldsfjøsen. Heller ikke småøskenene sier noe, men kaster bare øynene på han nå og da, stjålent.

Til kveldsstellet gjør han som vanlig sin del av arbeidet, og tåger ned høy til kyrne. Resten av kvelden sitter han usynlig i kroken på kjøkkenet, og ser på årringene i golvborda. Svarte strek mellom borda, noen steder breide, noen steder smalere. Han eter ikke kveldsmat, og ingen nøder ham til det.

Det blir heller ikke sagt noe da han går til sengs samtidig med de små.

Han drar det tunge vatt-teppet over hodet. Da kommer gråten, som ei flomdiger vårelv som rensker opp, slik at bare slette berget og stor kuppelstein ligger igjen langs bredden. Det er en gråt uten sans og styring. Søvnen kommer. Svart. Uten drøm.

Utpå natta våkner han. Det er kaldt under teppet. Han har gjort seg våt. Gjennomvåt.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Kvild

menn under tre rio 2015

 

På ein benk
i skuggane
under dei
grøne by-trea
finst ei svalare verd
for trøytte menn
og tørste hundar

#riodejaneiro 2015

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Diktet om «Dorthea»

Ein slitar på kysten

Bygd på Vestlandet i 1898

I fjordfart, i kystfart

Med tømmer og plank

Bølgeblikk og forhudningspapp

Mjølkespann og smørbuttar

Taugkveiler og nøter

Høyballar og kornsekker

Komfyrar og sild og sirup

og tang, ikkje minst

Og ei geit som stod i band

frå Hortavær til Måneset

 

Rundt 80 år gamal vart ho

sett på land for siste gong

Beingrinda hennes

stikk enno opp av fjæra

Saman med restane

av ein seigliva

180 hk Caterpillar

 

#lauvøya 2018

 

Les også Frakteskuta «Dorthea»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Topptur

1822165354743-01
Vi sveitta oss til topps
Aslam tolk, Tarjei og Eg
Der møtte vi den heilage mannen
brunbarka, mager og vindskeiv
Han peika utover dei veldige skogane
og forklarte himmelretningane
Så sette han seg på huk
og kleip sund ein lime
og blanda med friskt vatn
og rikeleg med sukker
Lot oss få i glaset sitt
eit solid kjøkkenglas
som hadde eit svakt rosa skjær
etter alt som hadde vore i det
Grådige drakk vi oss utørste etter tur
Etterpå fortalte han om livet sitt
og om at han sleit
med tuberkulose

….

#kerala 1991

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Vridd og varpa

Vridd og varpa
Djupe grå vindslepne furer
Jorda tar sitt tilbake
Tid etter tid
Til mold skal du bli

tekst: Torstein Finnbakk
foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

@finnbakkskrivestue

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Når star kan jage måse – et skrått tilbakeblikk

Et 40-årsminne
Ved påsketider 1978 ga forlaget Oktober ut ei diktsamling av meg, «Når star kan jage måse», under psevdonymet ToFi.
I sin bokanmeldelse i Klassekampen gikk forfatteren Johanna Schwarz kraftig til felts mot utgivelsen. Særlig kritiserte hun forlaget for å ha gitt ut ei uferdig bok og for å ha gitt forfatteren lite eller ingen konsulenthjelp. Schwarz fikk støtte av blant andre Tor Obrestad og Arnljot Eggen, forfatterkollegaer i miljøet rundt ML-bevegelsen. I fleire måneder utover sommeren og hausten 1978 pågår nå debatten i Klassekampen sine spalter, for og imot ToFi sine faglige kvalifikasjoner som forfatter, for og imot utgivelsen av «Når star kan jage måse». Debatten kommer også i høg grad til å dreie seg om hvorvidt det er riktig å trykke verkene til «uferdige amatører», og om hvor man eventuelt skal trekke skillet mellom amatør og profesjonell. (Hørt den før?) Blant de som støtta ToFi var Tron Øgrim, den mest sjøltenkende og frittalende blant alle «de ledende kameratene i rørsla» (TF si eiga anmerkning…) ToFi-debatten, om forholdet mellom form og innhold i poesi og prosa, om skillet går mellom amatør og profesjonell, vakte gjenklang langt ut over Klassekampen sine spalter. Helge Rykkja skreiv for eksempel hovedoppgave om debatten.
Etterhvert ga jeg ut ei bok til, «Fem sjerne blenk» i 1982.
Sida ble det journalistarbeid jeg livnærte meg med i mange år. Mesteparten av den tida fikk jeg nok utløp for kreativitet og skriveferdighet gjennom jobben, før jeg avslutta min yrkesaktive karriere (som det heter) som statsansatt, med et jobbforhold som etter hvert heller innebar kreativ tørke, ørkenvandring og høgt blodtrykk… Men mer om dette i en annen sammenheng.

Titteldiktet «Fem stjerne blenk» ble behørig anmeldt til politiet, etterforska av PST og forsvarig arkivert i «mappa» mi.

I 1998, i anledning av at det var 20 år sida boka ble utgitt, ble jeg intervjua av Rana Blad.

Det var en gang en lyriker…
«Jeg går ned for telling. Det er en kroppslig smerte, en slags horisontal nummenhet det tar tid å komme over. Slik er det selv om alle andre anmeldelser er positive. Som forfatter føler du deg alltid som verdens største null og verdens største ener samtidig. Så lever du i svingningene mellom stormende jubel og full elendighet. Det er patetisk, men sant.» Dette sier forfatter Jan Kjærstad til Dagbladet om hans forhold til kritikk. Kanskje er det mer sant enn patetisk.
Torstein Finnbakk har aldri fått innpass i så mange bokhyller som Kjærstad, og kan ikke hånle av tidligere kritikker ved å vise til høye salgstall. Kritikere tar da også sjelden eller aldri hensyn til hvor du befinner deg på salgsstatistikken, og viste liten nåde da Finnbakk kom ut med dikt-boka «Når star kan jage måse» på Oktober forlag i 1978.
I diktene oppfordrer Torstein Finnbakk (under pseudonymet ToFi) til ansvar, handling og kamp for arbeidsfolk sine rettigheter:
Vi skal ikkje la den dagen kome
då nokon av oss blir jaga streifdyr
på dei trøysteslause viddene.
Vi skal lære av vargen!
(Utdrag fra diktet Vargen)
Om et registrert dikt

I kritikerens skuddlinje

Dette holdt ikke mål, var kritikernes dom, og i bokas kjølvann fulgte en opphetet debatt – som verserte under navnet ToFi-debatten. Diskusjonen pågikk i flere aviser, først og fremst i Klassekampen, med blant annet med Johanna Schwarz, Arnljot Eggen og Tor Obrestad i spissen.
Lyrikkboka ble stemplet som dårlig håndverk, og Finnbakk sier seg faktisk til en viss grad enig.
– Ikke den gang, men i ettertid ser jeg at de hadde mye rett i det de sa. En del av boka står jeg fortsatt ved i dag, men mye burde ikke gått ut på trykk, kanskje blant annet en del politiske leilighetsdikt, vedgår Torstein Finnbakk.
Men som ung 26-årig debutant var kritikken tildels tung å fordøye, forteller han.
– Det var en sterk opplevelse. På den ene siden var det spennende, på den annen var det tøft å få hele etablissementet i fleisen. Debatten gikk hemningsløst i Klassekampen. Jeg beit godt i fra meg, men egentlig burde jeg holdt kjeft.
– Hvorfor det?
– Fordi en del som ble sagt var sant. Jeg var nokså ung og det var vanskelig å se forskjell på kritikk og personangrep.

Tom for poesi
Det skulle gå fire år før Finnbakk kom ut med ei ny lyrikkbok, «Fem Stjerne blenk» på Tidens Forlag 1982, så i det lange løp hadde ikke kritikken skremt ham fullstendig bort fra den lyriske arena.
Likevel, den unge herr Finnbakk hadde nok fått seg et skudd for baugen, kanskje var noe av pågangsmotet borte, kanskje var ikke troen på at han kunne bli lyriker like sterkt til stede.
«En hyggelig kaffestund på altanen hos baker Pedersen» som er skrevet til et fotografi i Coldevins Bygdebok for Rana, er Finnbakks egen favoritt:
Nanna Pedersen – fødd Venes –
skjenk opp kaffe ifrå kanna
tel fru Pedersen i stasen
med ein slags salat på hatten
Jau – der e to kvinnfolk tel
men ser du – namnan e kje nemnt
Ei e fesja – ei e elder
begge to kledd i svart
Kanskje bakar-tjenestjente
bedd på kamkaka og kaffe?
Bakar Pedersen i flosshatt
med eitt mørkt og tyrkisk skjegg
Broder Pedro og i flosshatt
også iført kølsvart skjegg
Begge: klokk-kjeda på magen
og propell-sløyfe pund haka
Sjå: Per Hellervik har skalk
og siste nytt i engelsk tweed
Slåttonn-kara va di ikkje
Heller ikkje anleggs-sluska
Hatt – dress – vest – i steikjevarmen –
Vart di aller sveitt på ballan? –
– «Fem stjerne blenk» ble ikke viet spesielt stor oppmerksomhet. Siden har jeg kanskje beveget meg bort fra lyrikken. Jeg gikk på en måte tom for poesi…
– Er det en form for skrive-angst?
– Ja, det kan hende. Man er kanskje redd for ikke at egne evner ikke skal strekke til, og muligens er det en følelse som sitter igjen etter tidligere utgivelser, sier Finnbakk, som for to år siden skrev dokumentarboka «Hemnes i krig 1940-45». I åra som har gått har han blant annet hatt på trykk noen noveller.
– Men jeg har lenge holdt på med å oversette og gjendikte den skotske lyrikeren Ivor Cutler til norsk, og har nok manus til å fylle tre bøker. Så langt har ingen forlag tent på det prosjektet, men jeg fikk trykt en del Cutler-gjendiktninger i tidsskriftet Albatross.
De «fæle» forlagene
I dag irriterer ToFi seg i større grad på vegne av andre forfattere.
Over forlagene som han mener har tatt knekken på mange lyrikere og forfattere gjennom ensidig satsing på allerede etablerte navn.
– Det som irriterer meg mer og mer er at forlagene i dag kun er styrt av markedshensyn.
Tidligere var forlagenes rolle å være kulturbærende. Ser vi bort fra typiske bestselgere gjør de ingenting for å selge og markedsføre bøker. Ta for eksempel Magnar Mikkelsen, en forfatter som har skrevet solide bøker i 30 år og som er blant de beste i Norden. En av hans siste prosabøker ble det kun solgt solgt åtte stykker av! Jeg skulle solgt mer av samme bok på torget her en ettermiddag.
Det sier litt om distribusjonsmulighetene forfatterne tilbys, tordner Finnbakk, som oppfordrer skrivende folk til å utgi på eget forlag eller å publisere sine verker på internett.
– Spesielt lyrikerne har lidd under dette. Forlagene har knapt brukt fem flate øre på markedsføring av denne sjangeren, og det er en skam. For meg har det ikke hatt noen betydning. Jeg prøver ikke å leve av å skrive bøker. Likevel er det trist at nesten ingen kan tjene penger på å skrive lyrikk i dag.
Men det finnes forlag som tydeligvis jobber på en annen måte. Bladkompaniet, for eksempel, later til å ha en annen politikk enn forlag flest.
De har blant annet fått frem Willy Ustad som har skrevet serien «Fire Søsken». Han befatter seg med spenningsromaner fra etterkrigstidas Norge, gjør svært gode forundersøkelser før han skriver, og er etter min mening en av de mest interessante forfatterne i Norge for tiden.

Lyrikk er musikk
– Hva var dine intensjoner ved å gi ut ei lyrikkbok med såpass sterke politiske undertoner?
– Et ønske om å spre et budskap, skape debatt. Målet for de fleste forfattere og lyrikere er vel å påvirke folk, enten man skriver vekkelsessanger eller vuggeviser? Ei bok har en funksjon – man vil det skal føre til noe. I litteratur finnes det ikke noe vakuum, man påvirker alltid i den ene eller annen retning.
– Hva fascinerer deg ved lyrikken?
– Lyrikk har mye med bilder å gjøre, det blir mer stemning enn handling, mer en tilstand sammenlignet med prosa.
Språket blir veldig komprimert og konsentrert, og gir likevel assosiasjoner. Lyrikk ligner mer på musikk enn andre litterære former. Dikt er klang, rytme og lyder. Følelser. Det viktigste for en lyriker er å skape bilder og stimulere leseren. Et dikt kan snu verden på hodet og åpne leserens øyne for nye rom i tilværelsen.
– Får vi høre mer fra lyrikeren Finnbakk?
– Jeg tror ikke det. Jeg er først og fremst journalist, ikke lyriker, men hvem vet, sier Finnbakk.
– Så det var ikke kritikerne som tok knekken på «lyrikk-spiren»?
– Tja. Kanskje, nei neppe… Jeg er vel en journalist som en gang kalte meg forfatter, sier Torstein Finnbakk.

Av journalist Maiken Johansen

Les gjerne også om et overvåket dikt

Boka i digital utgave

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Ein lurvete roman

Ein lurvete roman
og den gamle trøya
pakka inn
i ei skitten matte
på ei rusten kjerre
Håpet
låg att
i minna
om ho som drog

Tekst: Torstein Finnbakk
Foto: Eva C. Hildal
#poesi @tofi1952
@Finnbakkskrivestue
#malaga #sorthvitt

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Frakteskuta «Dorthea»

«Dorthea» het ei stolt frakteskute, heimehørende på Lauvøya i Vikna. Siste eier var Øystein Ramfjord.

Skøyta var bygd i 1898 på gården Årsand, litt nord for Maurangerfjorden i Kvinnherad, Hordaland. Skuta ble bygd av båtbygger Hallvor Gausvik, etter oppdrag fra en Anders G. Aarsand.

Kona til byggherren het «Dorthea». Derav navnet. Ombord hang heile tida et stort smykke, et sølvkors som hadde tilhørt denne Dorthea. Dette skulle bringe båten båten lykke, kanskje istedenfor en mynt under mastefoten, som var den mest vanlige lykkeamuletten på en båt.

Skøyta hadde såkalt «høneræv», som var betegnelsen på den opprinnelige hekken, og var bygd som såkalt bankseilskøyte.

De offisielle målene på båten, ifølge målebrev fra 1940: lengde 58,3 fot, bredde 18,6 fot, dybde 7,7 fot. Bruttovekt 40,57 tonn.

Skuta har hatt mange eiere. I 1939 ble «Dorthea» solgt til Bernt og Olai Stornes på Inderøy i Trondheimsfjorden. Ved Mollans Verksted i Kristiansund fikk hun innsatt motor, en Record på 40 hk. Samtidig fikk hun styrehus. Før dette hadde skuta bare en såkalt styrebås. Seinere ble det montert en 70 hesters Säffle i «Dorthea». Trolig var det i 1953 hun ble ombygd i hekken, og dermed forsvant «høneræva».

12. mai 1954 ble båten kjøpt av Øystein Ramfjord på Lauvøya i Vikna, som noen år seinere satte inn en Caterpillar på 180 hk. Med den gjorde hun lett 11 knop på tom båt, sies det.

I de følgende ti-åra gikk «Dorthea» i ulike typer fraktefart langs kysten. Den siste tida hun var i drift var Bjørn Henningsen fra Lauvøya skipper. Noe av det siste hun frakta var tang til tangmelfabrikken på Rørvik.

Stor takk til Anton Ramfjord for alle opplysningene om «Dorthea» og for historiske bilder. Bildene av vrakrestene slik de i dag ligger i fjæra ved Flærøya på Lauvøya er mine egne, tatt på langfredagsfjæra påsken 2018.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

De bandt Norge sammen med armeringsstål fra Mo

2 kommentarer

Filed under Feature

Hos maskemakeren i Santa Teresa

Marcilio Barroco i bydelen Santa Teresa i Rio de Janeiro lager masker, men ikke hvilke som helst masker.

De spektakulære maskene. laget av ulike typer lær, er etter hvert blitt verdenskjent. Blant annet har han vært i Tyskland og vist fram maskene sine med stort hell. Verkstedet hans ligger i pittoreske og for oss eksotiske omgivelser i bydelen Santa Teresa, høyt over sentrumsområdet i Rio. Inntil nylig  var det mange mange kunstnere som med verkstedene sine holdt til her i Santa Teresa. Uheldige sider ved det brasilianske samfunnet og liten satsing på bydeler som dette har gjort at mange av dem har flyttet til andre deler av storbyen.

Han begynte å lage skulpturer i harpiks, og den første utstillinga hans førte til en invitasjon til å jobbe i teater som scenograf. Etter det var han blant annet ansvarlig for kunst-innholdet i filmen Love at First Sight av Arnaldo Jabor,  og siden laget han masker for en rekke forestillinger, blant annet «Sacos & Canudos», som vant Mollière Especial-prisen i 1976. Og siden har det gått slag i slag, slik at han i dag er Brasils mest kjente og anerkjente lærmaske-makere. Teater- og karnevalsmaskene hans er blitt beskerevet slik: Marcílio Barrocos former er rause, sterkt dramatiske i uttrykket når det settes spotlight på dem.

Noen av mine bilder fra Mundo Mascarado – verkstedet til Marcilio Barroco

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

#kobra – verdensmester i graffiti

Eduardo Kobras massive veggmaleri i havneområdet i Rio de Janeiro er  oppført i Guinness rekordbok. I sterke farger viser kunstneren fem ansikter som representerer urfolk fra flere områder i verden.

Arbeidet ble bestilt i anledning OL i 2016, og dekker over 32 000 kvadratmeter.

«Farge, stil og kulturell livsstil,» tre adjektiv som beskriver byen Rio de Jainero, er illustrert på den 190 meter lange veggen.

Maleriene på Olympic Boulevard viser en Tajapo-gutt fra Brasil, en Mursi-kvinne fra Etiopia, en Kayin-kvinne fra Thailand, en mann fra det nordeuropeiske supi-folket og en representant for Huli-folket på Papua Ny-Guinea.

Kobra og teamet hans brukte om lag 100 liter kvitmaling, 400 liter farget maling og 2 800 bokser spraymaling  til jobben.

Kobra  har utført andre kjente gatekunstmalerier i byer som New York, London, Tokyo og Amsterdam.  Stilen hans er kjennetegnet ved lyse farger, geometriske former og mønstre som ligner quilt.

En smakebit fra Kobras veggmalerier i Rio:

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Escadaria Selarón – de berømte trappene i Rio

Escadaria Selarón er oppkalt etter kunstneren Jorge Selarón, skaperen av de verdenskjente trappene som ligger i bydelen Lapa i Rio de Janeiro. I alt 250 er det trinn, dekket av over 2 000 fliser fra mer enn 60 land.

Han var i utgangspunktet en maler, men begynte en dag å pusse opp de utkjørte trappetrinnene ved huset sitt. Han brukte fliser, keramikk, og speil til å skape en spennende kombinasjon av farger og materialer, og det ble en 20 år lang besettelse som skjøv hans tidligere lidenskap til side.

Selve trappen har 250 trinn, som er dekket av over 2000 fliser fra over 60 av verdens land. Selarón håndmalte omkring 300 av flisene med motiv av en gravid afrikansk kvinne. Hans eneste, mystiske kommentar til dette var at det var et personlig problem fra fortiden hans. Mange av flisene samlet han først fra byggesteder og søppelhauger, men etter som trappene ble populære begynte donasjoner å strømme inn.

Jorge Selarón ble funnet død i 2013, liggende på sitt eget kunstverk.

Årlig strømmer turister til Lapa for å se Escadaria Selarón, som har vært vist i magasiner, aviser, reiseprogrammer, reklamer, og dokumentarer.

(Teksten er i hovedsak  fra nettstedet riodejaneiro.no).

Les gjerne også omtaler på Tripadvisor

More about Escadaria Selarón

Disse bildene tok jeg i trappene i februar 2018

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

– She’s running away, she’s running away!

Melstein, Norway, February 1692: Four men were brutally murdered. The heroine of the drama is a 14-year servant girl who ran away, risking her own life.

By Torstein Finnbakk

Translated from the Norwegian by Dr. Gregory M. Shreve

A February night in 1692 unfolded into an eerie drama on the small island of Melstein in Helgeland when four men were brutally murdered.

A boat crewed by four men decided to seek shelter at the farm owned by Sjul Paulsen and Anne Pedersdatter on the island of Melstein. It proved to be a fateful decision.

This article is based primarily on interviews recorded in 2013 with writer and folklorist Dag Skogheim (1928-2015). Dag himself was from Southern Kvaløya in Sømna, just a few kilometers from Melstein. He knew very well the story of the murders that transpired there. In the 1970s he collected several variations of the murder legend, including one told by his grandfather. He also wrote also a short story on the subject, which was later dramatized.

dagskogheim

Dag Skogheim (1928-2015)

 

Melstein or Steine as it is often called, is just a few kilometers from the western side of South Kvaløya in Bindalsfjorden, roughly midway between Sømna and Leka.

So, this is the history and legend of Anne and Sjul, a couple who robbed and murdered four men on Melstein in 1692.

Destitute

In the book Farm and Family in Bindal, Melstein is referred to as “the most marginal farm in Bindal.” Melstein was a simple cotter’s holding, a husmannsplass. The mountainous island is only a kilometer long, offering the possibility of earning only a very scant livelihood. Those who lived there in the 1600s had very little livestock, outside of a few sheep and maybe a cow. These were truly destitute people, living mostly by fishing.

There are no sources—at least none known—that relate where Anne and Sjul originally came from. Church records indicate that Anne Pedersdatter and Sjul Paulsen were married in Solstad Church in 1682. Sjul was listed as a værmann (fisherman) and bruker (farm holder) in Melstein from 1682 to 1693. At the time of the murders the couple had lived on the island of Melstein for ten years and may have been about 30 to 40 years old. They were childless.

Whether they had previously committed any other murders or crimes has not been discovered; so one can only speculate. Melstein was an isolated place, but lay right along a shipping channel. Boats would sail by just a stone’s throw from the island.

melstein_hustuft

From the island. House foundation on Melstein. Photo: Håvard Sylten, Farm and Family in Bindal, Volume 1

 

Anne and Sjul’s house was tucked into a cove at the northern end of Melstein, a location where, in later times, there were also other houses. The later inhabitants of Melstein were not related to Anne and Sjul. The cove had a small earthen bank behind it. Practically speaking, there really was no other place where one could have erected buildings.  The barn on the property must have been close to what was once a marsh. There are, in fact, stone slabs at a place where it was natural to build a barn, about 50-100 meters from the house.

Through documents, articles, and not least, Dag Skogheim’s interviews with people who have related the legend of the killings, the events that transpired on the island are well described.

There came a boat

A ten-oared boat is sailing south. Four men are on board, Karsten Jensen, Lars Størkersen, Størker Olsen and Lars Larsen. All of them are from Grønnøy in Meløy, further north in Helgeland.

kart_stort

Presumably these men were on their way to Bergen, but some sources say they did not intend to sail further than Trondelag and the Meløy district to buy and sell goods. There is no place, really, to store great riches in a ten-oared boat, but there may have been, among other things, equipment, money, and some silver.

wp-1473598419452

A ten-oared boat can be up to 50 feet in length. Photo: Torstein Finnbakk

 

In South Helgeland seafarers can encounter difficulties with the weather. Probably there were winds off the shore as well as easterlies. On the fjord between Vennesund and Holm easterlies can be especially problematic. Landing on Melstein in such weather would have been quite difficult. The four beached the boat on the seaward side, the only place they could land given the east wind that was blowing—and then they came up onto the shore.

melstein_kart_sylten

There they ran into Anne and Sjul along with their maid, or perhaps foster daughter, of 14 years, Anne Jonsdatter. The three inhabitants were greatly astonished by this late evening visit.

Dag: “I can also imagine that these men are a bit ostentatious. The four men came upon these destitute conditions; they see a house nearby, maybe just a hut walled in stones and sealed with peat. Then these four men appear, brusque and domineering, giving the inhabitants an immediate sense of inferiority.”

There is no space inside the hut. Anne and Sjul have no lodging to offer these visitors other than the barn, where there is hay they can lie down on. Without a doubt, they have also taken their pelts from the boat along with them.

There is nothing in court documents that indicate that these men protected themselves or kept watch. They fell asleep. They were tired, having maneuvered the longboat ashore against a hard easterly wind. It was difficult to moor the boat in the wind—they were at risk of life and limb. The four men probably didn’t discuss the landing much—they were tired, and there was still a long way to go to reach Leka. So they simply decided to go ashore on Melstein.

melstein_steingjerde

From the island.

 

Kill them!

Their boorish behavior and belongings soon revealed that the visitors had not come empty-handed to the farm. They have with them many valuable things. Anne and Sjul have probably speculated, imagining what these four possessed. Some of the men have perhaps bragged too much, or foolishly displayed their belongings. Anne and Sjul began, perhaps, to fantasize and become more and more tempted. If they could take what the men had, they figured, maybe it would secure their future. Here, now, it seemed there were riches that they could take and use.

They must have thought, “How can we get these riches? — Yes, we can kill them!”

melstein_aneogsjulisteine_1993_ytringen

A 1993 production of the Nordland Theatre and National Theatre, The Drama of Ane and Sjul in Steine based on the novel by Dag Skogheim Photo: The newspaper Ytringen.

Dag: “I do not think that these two discussed the murders to any great length. I believe that, given their social position, they really didn’t reflect on any culpability, any consequences. They saw only this: riches were here now, here on Melstein.”

“Anne and Sjul each have their own axe with them when they go out of the house on their way to the barn. I think that there were two adults, two strong people. They will attempt to kill four men. You have to be flexible and relaxed—loose-limbed—when you kill someone with an axe. This is true especially when the conditions under which this terrible work had to be done are as complex as they must have been in this small barn. It was bright enough; but there was only moonlight, nothing else.”

“The barn had scarcely a real door, rather just a wooden bar, and when they opened it up, it was certainly bright enough inside.”

“The four victims must have placed themselves in such a way that it was relatively easy to go from one to the other cutting them down in turn. The records of the trial don’t reveal if they used the sharp edge or the blunt poll of the axe. But the four must have slept with sufficient distance between them—so it was possible to take them unawares, man for man. During the trial it emerged that both Anne and Sjul had cut the victims with their axes.”

A scream in the moonlight

In Farm and Family in Bindal, Volume 1 Havard Sylten says:

“They didn’t really land a good first blow on the last man; he reared up on his elbows and let out a scream before the killing blow landed. Foster daughter Anne Jonsdatter woke up at the screaming. She got up and rushed out. In the moonlight she could see that Anne and Sjul had dragged a man wearing a black shirt out of the barn and on up the mountain. After a while they came back and pulled out another man dressed in black—and did the same thing with him. The remaining two were dragged out over the rocks and thrown into the sea. When Anne and Sjul had finished with them all, they just went in and lay down.”

melstein_leka

Melstein with Leka in the background, taken from the costal route. Photo: Torstein Finnbakk

Two men were tossed into the sea. Two men were sunk in a boggy marsh on the island.

The next day Anne and Sjul were breaking open casks they had taken from the boat’s hold when the foster daughter discovered blood on the grass in the field. When she asked the couple about it, they threatened her life.

Visitors from Gimsen

A few weeks afterwards, neighbors Torger Jonsen and Jørgen Sjursen visited from the island of Gimsen. Sjul told them that he had found a boat and some debris by the seashore. The two men agreed to keep this find hidden from any others and divide up the spoils. They helped Sjul chop the ten-oared longboat into pieces, and then these two neighbors took the ship’s sails home with them to Gimsen.

Dag: “This is how it happened. The conditions were right for the murders. It was light enough, and the men were asleep. Then, when the frenzy of the killing grew, and they were nearly finished: the girl. We know she is 14 years old. We don’t know where she came from. During the trial she stated that she pretended she was asleep. But she had heard Anne and Sjul talking together. Then while the murders were being perpetrated, she heard screaming.”

melstein_flyfoto

Melstein Island.

 

Legends

Dag Skogheim relates the legend as he heard it from his paternal grandfather:

“Out on Melstein there were once lived three people: Anne and Sjul in Steine, and a servant girl. Strangers came to the island. They brought a lot with them—so Anne and Sjul agreed that they would kill them and hide the bodies. But they didn’t know that the maid had seen and heard them. Eventually they figured out that she knew something she shouldn’t know. So they decided to kill her too. They decided to do this during the grain harvest in September. During this time in autumn you went inland to get what you needed for the winter. This was a good time to take her somewhere while collecting wood and lure her to her death. But when they had arrived at Rangådalen and got ready to return home, the girl said that she forgotten her neckerchief at her mother’s. Sjul had to wait for her while she ran uphill to fetch it. But then she broke into a run, rushing to get away towards Gutvik farm. Sjul grabbed his axe, and ran off after her. She ran until she saw the Gutvik farm, and then she shouted. Those working there stopped to look, and Sjul had almost caught up to her. When she came up to the first farm, he threw his axe at her, but he missed, and it lodged in a wall.”

Skogheim reflects: “I think the girl must have been quite astute. She understood that because of what she heard, her life was in great danger. She successfully pretended she didn’t know anything. She managed constantly to play someone ignorant.”

And, of course, she also had no one to tell this story to. Skogheim believed that no one had any errands requiring them to visit Melstein. The few who could possibly have landed at Melstein during the spring and summer might have been occasional fishermen who went ashore temporarily to eat the food they had brought with them. But, most likely, this was not a place people had any reason to go to.

The tense situation with the girl continued throughout the spring and summer. There must have been things they had stolen that she saw, but she couldn’t talk about them. After the murder there must have been many occasions where she had seen things they had taken from the boat that couldn’t be hidden.

“And the girl couldn’t escape—she simply could not escape. Maybe she considered suicide, jumping into the sea and drowning herself, but she didn’t do it. But I think that they must have become suspicious of her, so much so that they must have talked amongst themselves about it. Maybe there was a slip of the tongue, and she heard them discussing her. They must have known that she was the only one who could betray them.”

Another grandfather tells it…

My maternal grandfather always told it this way:

“It must have been that they had to go inland to fetch wood. They needed other goods too, but had to find someone who had them. If you are on Melstein, where can you find these things? Yes, they had to be found in the Gutvik country where there are krongel pines and birch. It was September, and they were bringing in the corn then. They probably had to force the girl, up to the very end, to join in the work. The boat was to be filled up. The wood had to be harvested and pruned, and the wood cut into lengths and carried down to the boat. Someone had to stand by boat, while the others pulled the wood up into it. It could have happened that Sjul is down by boat when the girl begins to run off south toward Gutvik.”

“So begins this nightmare, which for me is even more intense than the actual murder scene. Sjul must have understood right off that she’s running away. She’s running away! She’s running to Gutvik to tell people what she knows! Now, he doesn’t have any choice, boat or no boat, he has to go after the girl. And he knows he must beat her to death. That’s when Sjul of Steine takes up his axe and starts to run after her. She ran until she could see Gutvik, where people were out harvesting the grain, and she called out.”

“Those people heard someone shout and they stopped working. As the two came up to the first farm, he was so close behind her that he threw his axe, but it missed and stuck into a wall.”

This, I think, is a legend variant where they make it very dramatic. And grandfather always ended it this way:

“Then the lensmann, the sheriff, came to Melstein. He sat down with Sjul at the table—and said to him: you don’t have a human heart at all!”

melstein-i-kveldssol

The sheriff finds out

It is certain that the sheriff in Leka went out to Melstein to investigate early on, very soon after objects began to appear that had come from the ship’s hold. Anne and Sjul had tried to sell them. The sheriff went there that first time but had to come back empty-handed, without proof. At home in Grønnøy, where the missing men were from, people start getting worried about the boat that had never come home. There was a lot of relatively dense boat traffic along the shipping channel, and rumors started up about the longboat crew that had vanished without a trace. Records mention, particularly, that the father of one of the missing men had initiated an inquiry into the fate of the crew.

Dag: “Then the girl enters into this dramatic story. She talks about what happened out there on the island. Now, as far as the sheriff is concerned, the circumstantial evidence is now so strong that he goes back out to Melstein to bring the couple in for questioning.”

So it’s finished now. In court the foster daughter relates all of the sinister events. Sjul confesses. Anne never does. The two neighbors who shared the plunder, apparently in the belief that it had just washed up on the shore in the boat, are only sentenced to fines.

The breaking wheel

Both Anne and Sjul were sentenced to suffer the ultimate penalty, the breaking wheel. The two of them were to be killed and dismembered in Trondheim.

melstein-steile-og-hjul1

Breaking wheels.

 

But both died in prison before the sentence was ever executed. However, the bodies were still treated according to the final judgment. The Trondheim Assembly Book of Judgments says that they were broken on the wheel and that on the 14th of August 1694 there was a request that the city rakker (night men) remove the bodies and bury them in Galgebierg, since they could not be buried in consecrated ground. Galgebierg was at that time a place in Trondheim lying just outside the city walls, at the foot of the Steinberget Ila.

rettsbok

Trondheim Assembly Book of Judgments

 

Whatever happened to the foster daughter, Anne Jonsdatter? It doesn’t say.

A poem about the murders by Sigrid Wågan is on page 59 of the book Hverdadsdikt (not translated).

Ha du haurt om hain Sjul i Steine
ha du haurt at dæ seies før saint,
at hain drap dæ som kom på lainne,
både storkar og faranes faint.

Hain bod utpå Melstein åelinæ,
bære hain me kjærring å taus,

dem tok imot folk utme leie,
som i skavere plagast å fraus.

 Sigrid Wågan

Sources: Arnt Ragnar Arntsen and Torstein Finnbakk: Interview with Dag Skogheim, Levanger 2013. Farm and Family in Bindal, Volume 1, page 165. Sømna Bygdebok, Volume 2, page 80. It happened in Melstein 1692, article by Arnt O. Åsvang in Yearbook Helgeland 1973. Gunnar Solum: Adventure Coast: From Å to Træna, page 58.R

Related

– Hun stikker av, hun stikker av! This story in Norwegian

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Karneval i Rio

Mitt album fra karnevalsløyer, blocos i Rio de Janeiro februar 2017 og februar 2018.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

En lønnsom forbrytelse

Mannen som ulovlig rev Losjen i Mo i Rana sentrum, tjener 10-20 millioner på handlinga han ble straffedømt for.

Han fikk en million i bot. Men nå skal det bygges leiligheter på tomta. Millionene vil rulle inn, med kommunens og andre myndigheters velsignelse.

Screenshot_20180105-234045-01

Losje Karakterens Prøve, få dager før den ble jevnet med jorda. Foto: Torstein Finnbakk

Dette minner meg om en petit jeg skrev for mange år sida:
«En «Ke det går?» jeg skrev på 90-tallet:
«Replikken, som var mynta på undertegnede, falt utpå haustparten for vel 19 år sia, da jeg flytta hit. På den tida vandra jeg rundt i gamle, idylliske Strandgata. Raseringa var allerede i gang, og jeg skyndte meg å ta bilder av noen av de låge, koselige små gamle trehusene. De forsvant i løpet av kort tid, det ene etter det andre. Den gang prata man i de ledende politiske kretser ennå høgt om at Moholmen burde jevnes med jorda, og det blei etter hvert en stor diskusjon om det skulle gå en transportveg på utsida av den gamle bybegyggelsen. Med «to stemmers overvekt og et nødrop» ble planene om vegen skrinlagt, og et slags «vern light»-regime for Moholmen blei innført. Ikke mange år etterpå ble den gamle arresten revet, noe som i praksis skjedde med kommunal og politisk velsignelse.
For meg, som hadde kommet flyttende fra Vefsn like før – med sitt nylig påbegynte Sjøgata-prosjekt – virka hodningene hos det «statsbærende» partiet i Rana håplaust reaksjonære, for å si det rett ut.

Etter kort tid slutta jeg å forbauses. Så å si heile Mo sentrum blei bygd nytt. Nå hadde man virkelig sjansen. Enn om Rana ville skjele litt til Rognan, hvor de etter en stor brann bygde opp et stilig sentrum, etter en plan som tok utgangspunkt i trivsel. Men her i Mo førte man opp det ene monumentale bygget styggere enn det andre – alle i hver sin stil. Folk behøvde ikke lenger å si det til meg: Du er kommet til Rana. Mye vatn er rent i havet siden da. Men de ledene kretser i Rana later ikke til å ha blitt klokere eller i takt med si tid.

Det meste av nybygging i Mo sentrum de siste 15-20 åra har vært en arkitektonisk og trivselsmessig katastrofe. Stakobygget er ett eksempel. Meyersenteret et nyere og ikke mindre groteskt, for ikke å snakke om den «forbrukerstyrte» nabokolossen. De fleste bymiljødiskusjoner i Rana ender med at snøscooterproletariatet uttrykker sitt «skrikende behov» for parkeringsplasser. Og parkeringshus har man virkelig hatt vett til å bygge – den ene bunkersen etter den andre, i herlig samrøre mellom handelsstand, og politisk ledelse. De to nevnte kategorier sitter vekselvis på fanget til hverandre her på Mo, som i dagens Øst-Europa.

Foreløpig klimaks i byplanlegginga på Mo skjer da den freda Losjen blir revet midt foran nesen på politisk og administrativ kommuneledele. Ikke engang politiet, som er raske til å rykke ut om en ranværing urinerer i et smug en sein nattetime, reagerte da Losjen ble smadra netters tid. Og nå – sentrumsparken. Jeg sier ikke meir. Du er kommet til Rana.»

Losjetomta januar 2018. Klipp fra Rana Blad

Høyesterettsdom om bot etter rivinga

4 kommentarer

Filed under Feature

Ei ekte lokalavis fyller år

Avisa Hemnes har fylt fem år.
Jeg innrømmer gjerne at jeg som relativt gammal journalist åpna det første nummeret med en viss skepsis, blanda med ikke så reint lite nysgjerrighet. For hvordan skulle det gå for seg for en gjeng glade amatører, å starte ei ny papiravis i lille Hemnes, mens trauste, tilårskomne, feite og sjøltilfredse norske lokalaviser hold på å dø som fluer?

Ikke desto mindre ble jeg positivt og behagelig overraska, både over innhold og utførelse. For her dominerte verken krøkkete skolestilaktige skrivestykker eller plump tekstreklame for det lokale næringslivet. I hvertfall ikke verre enn hos «søsterpublikasjonene» sør og nord for Korgen. Snarere tvert imot.

Innlegg skrevet for Avisa Hemnes nr. 1 – 2018

Og slik har det fortsatt, utgave etter utgave. Gode, aktuelle artikler og nyheter fra bygda og tettbebyggelse, fra politikk og næringsliv og idrett og kultur, har avløst hverandre. De unge skriveføre talentene er de som har imponert meg mest. Noe av det bedre jeg har lest av lokalreportasjer – ever – var fra ei sauleiting i Leirskardalen. Et strålende arbeidsstykke og det beste bevis på at en ikke behøver å være innesnya selv om en er lokal. Gode historiske reportasjer fra engasjerte og skriveføre frilansere har heller ikke mangla, og da minnes jeg især stoff henta fra Sørfjellet og Røsvass-området. Og så må jeg ta med de gode kulturanmeldelsene og -omtalene, på høyde med og til dels over det beste helgelandske, for å si det slik. Den lokale politiske dekninga i avisa er det heller ingen grunn til å skjemmes over, verken med hensyn til aktualitet og for det meste også journalistisk integritet. Per Jomars framifrå sogeskriving i beste Jon Leirfall-stil er så absolutt en høydarene. Men det var aldeles for mye av det gode da det nylig også ble plusset på med ei heilsides lite morsom «Pontoppidans forklaring» til dette humorinnslaget. Hvis det overhodet trengtes utdyping, hadde vært mer enn nok med ei stikkordliste. Hvis man trykker en over to siders artikkel som krever virkelig krever ei sides «tolkning» bør man vurdere hensikten med det hele.

Og da er vi over på den andre sida: Hva kan gjøres bedre?

Redaktøren må i større grad – ingen nevnt, ingen glemte- våge å stryke, forkorte, redigere og i enkelte tilfeller refusere – gjerne med påskriften «Skriv om!», «Skaff bedre bilder!», «Alt for langt!» etc. For i enkelte tilfeller er det presentert aktuelle saker og reportasjer gjort «me vijnsterhainnæ», på lettvintmåten, med telefon og e-post og tilfeldig bildebruk, i stedet for å ta den kjøreturen, lage intervjuet ansikt til ansikt, og knipse bilder der og da. Og husk, det skal ikke være lov for en journalist å intervjue eller omtale egne familiemedlemmer.

Men som sagt, heilhetsinntrykket er svært sympatisk og positivt. Hemnes-regionen fikk den avisa dere fortjente. Avisa har levert, hver eneste uke i fem år, og gjort en bragd som få andre har klart i nyere norsk mediehistorie. I dag bør sjansen til å overleve være enda større enn for fem år siden, nå som det er atskillig færre papirutgaver å konkurrere med. Jeg ønsker og håper at Avisa Hemnes får ei lysende framtid.

1 kommentar

Filed under Omtale

Klabbføre

Vijntern står før døræ, så di sei.

Eg kjæm så ihog mainn så kåm på besøk åt ein fjillgarl å D va eitt førrykanes snyver D lavæ ne utå loktæ å så slo D så smått om å vart millar, mæn deinn dær mainn hainn  gryinnæ seg tæ gars å vart gått mottikjen a garsfålkje. Hainn bon sjøl va aillersålite reliøs, så hainn gløttæ utijønæ kjøkenglase, å D va bjyint å bi skomt så hainn sa nåkkæ sånt så  at
«No får vi  håp å tru at Jesus hjemsøker vårt hus.»
Då svaræ mainn så just ha trampæ kramsnyen a beksemskon:

«Næi eg trur kje at hainn kjæm i kveill i D hær hælvetes klabbføre!»

1 kommentar

Filed under Feature

Jøder på flukt – november 1942

Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og Annies mor til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig. Seinhøstes bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen.

Antisemittismens pest sprer seg enda en gang i Europa. Vi må aldri glemme jødenes skjebne.

Dette skjedde den andre krigsvinteren, under opptakten til deporteringa av jødene i Norge, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet skulle få ei sentral og lite ærerik rolle, og uten at Heimefronten foretok seg noe.

Annie og Kåre Wicklund i forlovelsesdagene. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Familien Wicklund fikk nå meldeplikt. To ganger om dagen måtte de melde seg for lensmannen, og de skjønte at de når som helst kunne bli tatt.

– Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige, fortalte Annie Sachs Wicklund seinere.

– Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte.

Et drivstoff-problem

Planene om flukt prøvde de å holde så hemmelig som mulig. Ikke engang husverten Rasmus Korgen ble informert om planene, i tilfelle han ble utsatt for tysk forhør.

For å komme seg over Røsvatnet, måtte de ha tak i motorbåt. Men først måtte det skaffes drivstoff til båten.

Annie Wicklund: – Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham. Østerrikeren sa «flykt så fort dere kan – det blir verre!» «Ja, men vi har ikke noen bensin.» «Har du en tom kanne?» spurte han. Jo, det hadde Kåre. «Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil». Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket.

Utsatt flukt

Olav Fjeldavli hadde urmakerverksted og -forretning i Korgen. Annie Wicklund arbeidde ei tid hos ham:

– Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre. Da var gode råd dyre, for på det tidspunktet var Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de stod og venta på bussen. Kåre ringte til meg fra Røsvatnet, og sa at jeg måtte forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen gikk. Jeg fikk varskudd dem, og de ble helt ute av det. De måtte melde seg for lensmannen igjen. Reisa måtte utsettes til neste dag.

Til Røsvatnet

Neste dag flyktet de, etter at Kåre hadde klart å skaffe en hjelpesmann med motorbåt. Til Røsvassbukta kom Annie Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kom med bussen, andre mener de fikk lastebilskyss fra Korgen.

Annie Wicklund:

– Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon.

Olaus Sørdal fra Varntresk skulle skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streika motoren. Kåre Wicklund gikk straks til Linvika, til Jon Simonsen som skyssa flyktningene videre til Nymoen.

Med hest til Sverige

Arne Tortenli:

– Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute.

På svensk side av grensen tok flyktningene inn i ei samekåte. Annie Wicklund har fortalt at de nærmest ble røykforgifta, ettersom Kåre glømte å åpne ljoren i taket da han tente opp varme i kåta.

Bilde fra boka

Bilde fra boka «Hemnes i krig 1940-45»

Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tok Wicklund.familien fra kåta og videre til Rönes:

– Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom.

Lensmannen reagerer

Lensmann Selseth på Hemnesberget fikk trolig ikke vite om flukten før det var gått 14-15 timer. Rasmus Korgen var pålagt å melde ifra hvis jødene forsvant. Men han venta så lenge som mulig før han ringte lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg har drøyd i det lengste før han satte i verk ettersøkning.

Gulle Røsvassbukt:
– Dagen etter at de hadde rømt, begynte lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta. Lensmannen sa at han hadde vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det var ikke noe spor etter jødene. Han mente at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da var de jo for lengst over i Sverige.

Selseth tinga Johan Røsvassbukt til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sa Johan, lensmannen kunne være sikker på at han skulle huke dem. Jeg så sporene etter ham seinere. Han hadde vært innom alle løene og han hadde vært inne på Valberg og spurt folk etter flyktningene. Han måtte gjøre dette for å kunne vise at han hadde gjort som lensmannen sa. I fleire dager etterpå dreiv Selseth og ringte og spurte Johan om han hadde sett noen spor etter jødefamilien.

Slå på storgryta

Arne Tortenli:

– Da Kåre Wicklund rømte, var grensepolitiet om bord da «Kolbein» kom dagen etter. Båten var full av tyskere, og fløyta for hver gard den passerte, forteller. De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika rodde ut til «Kolbein». Ho visste jo nøye om flyktningene, siden det var de som hadde skyssa dem. Men nei, ho var ikke blitt vis noen, sa ho. Tyskerne sa at hvis de hørte noe, måtte de ringe. Da sier ho Karen: «Jau, då ska vi slå på storgrytæ!» For det var nemlig ikke telefon i Linvika…

Båten savna

– Båten hans Olaus i Sørdalen ble liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man ble redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag var Olaus ikke kommet heim. I Varntresk var de redde for at noe skulle ha tilstøtt ham. De ringte til oss på Sundsåsen, om vi hadde sett eller hørt noen motorbåt.

Jeg skulle da gå til Nordenget og spørre om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det var seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kom heim i mellomtida, skulle de ringe, og Gunvald, bror min skulle gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.

Førevitja

Best som det var, så jeg at han var der med lykta og lyste. Da jeg kom heim, sier de at jeg har nå ikke vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det hadde han da ikke, for de hadde ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringte vi dit, og akkurat i det vi ringte var Olaus kommet heim.

Det var merkelig at jeg hadde sett lyssignalet. Det var nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han så denne krigskvelden.

Auksjon i Korgen

Etter at familien Wicklund hadde rømt, ble eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga var interessert i å by på disse tingene. Men noe ble kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.

Flyktningpolitikk

Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag.

Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man ikke meinte det var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet… Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last.

Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.

Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra boka Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

Norske polititjenestemenn bidro sterkt til at jødene ble arrestert og myrdet

Norsk politi beklager overfor norske jøder

«Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall» av Ingvar Ambjørnsen

kildenett.no om de norske jødenes skjebne under krigen

«Marte Michelet bretter ut vår nasjonale skam»

4 kommentarer

Filed under Feature

Ei trøppæ på trappene

Her før ei stuinn siæ muræ di ei trøppæ oppijønæ Trångskarle i Mossjyen, slik at di no kainn kleinne i småskon både opp å ne detdær skarle – deinn så tør å E i hælsn å har aill jeitn heime så vi sei. Å dein så ikkje e høvveik å heill seg ædru – å deinn så ist. D vart novel bra jæft me deinndær trøppæ. Å ralt, så vi sei. Vis mainn ikkje e høvveik, ja, D ha eg vesst næmt. Hælgelainnstrøppæ var ho døft. Veit så, veit så. No kainn væfsnengan draks me seg nårskamerkaneræ å leirfjorlengæ samt ainner etniske væfsnengæ opp på Øyfjille, osjæmt. Å E d finver å klårt sjenn, så kainn di stainn der oppå flågan å staræ utåver både Marsørå å sjølve Mossjyen å di kainn sjå heilt åt Halsøyen, å omkje di sir heile Hælgelainn rekti, så i værtfaill ein tiændedel uta region. Å eg ha tænkt at ei sånn trøppæ D sku eg ha haft hog å haft.
Å eg ha kje før skreve dein hær hyllestn tæl Helgelaninnstrøppæ færddi, jau så sir eg førsynemeg på di såkailte sosiale medier at no ska di bryt seg på å lagæ ei trøppæ på Vega åg. Ho ska no bære heit Vegatrøppæ, veit eg, å ikkje eingång Sørhælgelainnstrøppæ, einno ho ska gang heilt opp på Ravnflåje så du kainn sjå både tæl Melstein å Låvuinn derifrå. Å D dær flåje D E nåkkæ høgt, førstår eg, å abakle å kelinne opp på me hainnmakt. Jau, jau. Di E no ulite smålåtn der uti værdensarven, veit eg. Ja, åså sir eg førsyne meg at Sparebanken ska ijnn me åttehuinneråfæmtitusn NOK tæl deinndær trøppæ, ja D bi væl anveinnte midler, så vi sei, D E eg steiksekker på.
Eg før mijnn del ska no snart jær vijnter så eg bruk å jær kvart år her i Thomaslenninga. Å då bruk eg å skruv fast eitt stykkje me kunstgres eg kjøft her ein åre, sålesn at vi kje ska dætt a rygg å bryt å lårhærsjen her heime på stutrøppæ, åksæ keilt Værdenstrøppæ. Ja, veit så.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Jeg tar gjerne freelance-jobber

Jeg tar gjerne freelance-jobber. Les mer om dette

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Glitrende revy av «søstrene» i Steigen

Revyen til «Søstrenes og brødrenes» på Leines i Steigen ble en studie i løssluppenhet, latter og talent, ispedd en god porsjon profesjonalitet, på et fullsatt Vonheim – huset på Skjelstad.

Og alle i sal så vel som på scene lot til å more seg, fra teppet gikk opp til teppefall.

Revyen ble framført 29. april 2017 

Tekst og foto: Torstein Finnbakk

«Søstrenes og brødrenes»-revyforestillingen er en så godt som årlig foreteelse på Vonheim-huset på Skjelstad i Steigen. Til tross for navnet, var det kun «søstre» å se på scenen, mens en visst antall «brødre» sto for teknikk, lys og lyd.

Tv-kveld

Årets revy hadde form av en TV-kveld formidlet av det lokale LRK (Leiranger Rikskringkasting). Nyhetsankeret og flere av innslagene ble vist på storskjerm, mens de øvrige innslagene foregikk live på scenen.  Gjennom forskjellig programposter ble hendelser i lokalsamfunnet behørig presentert og gjenopplivet, formodentlig til ulik tilfredsstillelse for de parodierte parter.

Kommunestyrerepresentanter ble karikert som barn i lek i sandkassen. Tarald Sivertsen med sine ideer, ordfører Asle Schrøder med sin motvillighet mot «tante Ida» i Bodø, som både hadde mer sand og flere karameller – av enkelte også kalt kameler – å by på. I en annen sketsj ble heller ikke den administrative ledelsen i kommunen glemt. Ann-Merethe Willumsen gjorde en glitrende figur som den altoverskyggende kommunal-leder Tordis Sofie Langseth.

Sladrespeil

«Over hekken»-scenene fungerte fint som et speil av sladder og bygdeliv, spesielt scenen om den ikke ennå ferdigstilte avtredet på Brennviksanden, et opptrinn som endte opp i en noe spesiell dans. Birgitta Eidissen som «Ester» er nok ensemblets absolutt fremste komiske talent.

Men det er mange talenter blant de ni «søstrene» på scenen. Kristine Willumsen Theting gjorde en fantastisk god parodi på Steigens syngende YouTube-prest Per Grunnet, syngende foran sin faste følgesvenn, ovnen. Nina Einarsen må også nevnes, for sine utsvevende tolkning av den lokale størrelsen Lillian Selvik. «In Låve» har med dette fått en helt ny betydning.

Fingerspissfølelse

Ensemblet har likevel klart det kunststykket å karikere uten å fornærme, slik at det tvert imot er en anerkjennelse å bli karikert under «Søstrenes og brødrenes».

Selv om jeg her har trukket fram enkeltprestasjoner, må det understrekes at nivået på ensemblet som helhet er jevnt og godt. Fordelingen mellom storskjerm, scene, lyd og bilde var godt balansert og bidro til god flyt i forestillingen.

Det er gode tradisjoner for sceniske oppsetninger i Steigen, ikke minst Sagaspillet og flere lokalrevyer som settes opp med jevne mellomrom. «Søstrenes og brødrenes» er ikke noe unntak i så måte. 

 

Ensemblet:
Bjørg Røymo, Wibeke Aasjord Juul, Hege Albriktsen, Nina Einarsen, Birgitta Eidissen, Toril Eidissen, Ann-Merethe Willumsen, Kristine Willumsen Theting, Kaia Mari Oskarsen. Teknisk: Truls Theting.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Eit arævillers gomattråg – ei bokmelding

Bokomtale fra 1999 – Dialektord i Hemnes

Ordet arævillers er ett av noen få ord fra Korgen som er registret i den nasjonale «språkbibelen» Norsk ordbok. Storartet, overmåte er betydninga. Et gomattråg var det trauet som gomaten, kaffebrødet, kakene, ble lagt oppi og brakt ut til slottefolket når det var oppsylar etter endt onn. Mary Boldermos bok «Dialektord i Hemnes» er uten tvil blitt et rekti så arævillers gomattråg, spesielt for alle oss som elsker denne dialekten over alt på jord, og dessuten for språkinteresserte folk flest.

dialektord

Illustrasjon: Trond Stien

En dag da min bestefar Jakob Israelsa skulle dra lagna (garnet) i Leirelva, fant han det fullt av og delvis ødelagt av rusk og rask. Da han skulle ble spurt hva det var som hadde kommet i garnet, svarte han: «Ein okje, ein stuke, ein stake, ja formele ein krakje!» I 1999 ville mange, sjøl sambygdinger, ha hatt vondt for å forstå meninga i dette utsagnet. Men utgivelsen av «Dialektord i Hemnes» vil igjen gjøre det mulig å forstå det fortvilte utbruddet over den sundslitte lagna.
På 270 sider presenteres nærmere 4.000 dialektord fra det området som i dag omfatter Hemnes kommune og som i grove trekk er utbredelsesområdet for det som tradisjonelt har vært kalt sørranværings-dialekten.
Et liknende innsamlings-og registreringsarbeid har aldri vært gjort verken i sør- eller nordransk område. Det er derfor et pionerarbeid vi snakker om.
Det er interessen for detheimlige talemålet, og sikkert også en god del sunn nysgjerrighet, som i en årrekke har drevet Mary Boldermo til å samle på ord. På oppdrag fra Hemnes kommune har hun påtatt seg arbeidet med å systematisere ordsamlinga og lage bok av det. I arbeidet har forfatteren støttet seg på ei referansegruppe med innfødte fra ulike deler av kommunen. Hemnes kommune står som forlegger for utgivelsen.
Boka innledes med artikkelen «Talemålet i Hemnes», skrevet av vefsningen og språkmannen Per Sjåvik. Dette er en liten, men ikke desto mindre verdifull, del av boka, som gir en lettfattet språkvitenskapelig omtale av sørranværings-dialekten/ hemnesdialekten, et talemål som skiller seg klart fra både vefsnmålet og «søsterdialekten» i Nord-Rana.
Jeg skal her ikke gå inn i detaljene, bare nevne en ellers lite påakta kuriositet som Sjåvik påpeker. Sørranværingen er nemlig en av få norske dialekter som fremdeles aktivt bruker dativ, sjøl om mye av språklitteraturen hardnakka hevder at dativ er gått ut av norsk talemål. I bygdene i Hemnes kan man fremdeles høre brukt preposisjonsuttrykk som i tretien, i ainnerstuen, i Bleikvasslien, åt fjøsæ, i justerelven osv. I følge Sjåvik er slike former «arkaiske drag som har eldgamle tradisjoner», like fra norrøn tid.
Det som nok de fleste, og jeg blant dem, vil synes er aller flottes med denne boka, er å sitte og bla, side etter side, og smake på gomat fra dialekten vår. Ordene er ordna alfabetisk, og presentert på luftig og elegant vis, slik at sidene ikke blir for tettpakka. Det hele er krydra med morsomme og illustrative tegninger, utført av Tore Furuhatt og Trond Stien.
Mange vil nok bruke boka til å leite etter ord som er unike for Hemnes-området, og de vil neppe bli skuffa. jeg har allerede nevnt et par eksempler, å det formele kralæ a slekt i bokæ. Krenel, for eksempel, er som kjent (nesten) det samme som fattigmannsbakkels. Eller sjerel, som sjølsagt er det egentlige navnet på…. spissmus.
«Dialektord i Hemnes» tar ikke bare for seg kuriositetene, de aller merkeligste orda, men viser også hvordan ord som er i bruk i heile landet blir uttalt og brukt i dette området. Det syns jeg også er verdifullt når dialekten i heile si bredde skal presenteres.
Etter den omfattende ordlista følger flere avdelinger viet ulike sider ved dialektbruken. Her finner vi lokale uttrykk og uttrykksmåter, noen av dem i aktivt bruk, andre gått av moten, men så gode at de med fordel kunne tas opp igjen. Eksempler: «Stainn i jeitsteræ» (stå i dype tanker); «ute å tar høgdæ» (holde seg til fint folk) . Et kapittel tar for seg gamle uttrykk fra båtbruk og båtbygging. Det er spesielt viktig at disse begrepene fra et gammalt handverk, som nå er så godt som borte, blir bevart for etterslekta. Videre følger et kapittel med ordtak og talemåter, som «Det nøtt kje å sal pørkæ» og «Gle deg gråjeit, i måræ bi du kvit». Gåter, rim, regler og ellinger har fått sin plass, og lokale navn fra flora og fauna. Her finner vi både bjynnguplæ (geitrams) og ømmer (lom), move (rips) og auskarlomp (rumpetroll), finnpip (åkersnelle) og haræhokræ (perleugle).
Sjølsagt er det umulig å registrere rubbel og bit av dialektord i en utgave som dette, og så vel forfatteren som Hemnes kulturkontor etterlyser mer av samme slaget.
For oss som for lengst har viklet oss ut av ut av segerhinnæ (fosterhinne), og som husker noen av de gamle dialektorda i bruk, er dette rett og slett en skatt. Men også fæsjen og småkørvan og sjeiddebræstingan har godt av dette, og kommer til å sette pris på at det innsamlingsarbeidet er gjort og nå altså spredd til mangmainn». På dette viset hindrer man at denne ordskatten blir avglemt. Men ikke bare det, man kan også «risikere» at noen av de de gamle, trauste orda kommer i bruk igjen. Utgivelsen passer som hånd i hanske med den gjeldende læreplanen i skolen, hvor integrering mellom skole og lokalmiljø er vektlagt, og en kan rekne med at boka derfor vil finne sin sjølskrevne plass i Hemnes-skolene si norskundervisning.
Bak i boka finnes en CD med kostelige klipp fra Radio Korgen, også en viktig dialektbærer. Disse målprøvene fra ulike steder i Hemnes gjør det mulig å ikke bare lese, men i tillegg lytte til dialekten, og samtidig få med seg noen riktig gode historier. Min favoritt er Telmar Thomassen sine motorsykkelhistorier, «Davidson er død, men Thomassen lever».
La meg dessuten ikke glemme å nevne omslaget, som er ei tegning av bygde-kunstneren Sigurd Trongmo. Vi ser karikaturer av forlengst henfarne korgværinger utenfor Eitran i Kørgsjyen en preiksøndag ca. 1910.
Alt i alt: Mary Boldermo og utgiver Hemnes kommune har med denne utgivelsen gjort et stort og viktig, ja uvurderlig stykke kulturvern-arbeid.
Den som eventuelt ikke liker boka, er og blir en kryselstake (sutrende person), med andre ord en søtterkommode. Man blir rett og slett katæ (kvikk, opplagt) når man ser at det lages ei bok som dette.

Mary Boldermo
Dialektord i Hemnes
268 sider pluss CD med målprøver
Illustrert

Følg Facebook-gruppa Ord og uttrykk fra Hemnes- og Rana-distriktet

 

1 kommentar

Filed under Feature, Omtale

Noen måtte se etter dyra

Under kamphandlingene i mai 1940 ble befolkninga i Finneidfjord evakuert, men samekvinnen Kristine Klemetsen trossa kuler og granater og ble igjen hos husdyra.

Kristine arbeidet på gården Dalen, og hadde blant annet ansvaret for melking og stell av dyra. Da kamphandlingene mellom norske og tyske styrker nærmet seg tettstedet og kuler og granater begynte å svirre over Finneidfjord, ble alle som bodde der evakuert. Men budeia Kristine Klemetsen nekta å la seg rikke. Hun var trofast mot kyrn og småfeet hun hadde ansvaret for.

Kristine stelte fjøsen på Dalen. Og ikke bare det. Hun gikk også til nabogårdene og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk.

Opptil fleire ganger tok folk kontakt med henne, for å få henne ut av fjøsen og bort fra krigssonen.

Men Kristine nekta. Hun hadde en jobb å gjøre, mente hun, og mer var der ikke å si om den saka.

Ei kule på villstrå perforerte hodegjerdet på senga hennes. Hun var i fjøset da dette skjedde, og etterpå ville hun ikke ha noe prat om det.

Kristine Klemmetsen, eller Kristine Klemsdet på dialekt, var datter av Klemet Person i Krokan. Samefamilien hadde heimen sin under Klemethelleren, en steinheller i Leirskardalen. Respekte og empati med alle levende skapninger hadde hun nok fått med seg heimefra, fra oppveksten under helleren hvor familien og husdyra delte de sparsomme facilitetene.

Mer om krigen på Helgeland:

– Lederen overlot oss til vår undergang

Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

Slaver for motstandskampen

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

 

2 kommentarer

Filed under Feature

Hvem banker?

Hvem banker! sa Per Anker

Det er muslimer! sa Per Svimer

Hva vil de? sa Per Skli

Ha asyl, sa Per Spyl

Hvor mange? sa Per Slange

En to tre fire, sa Per Flire

Vis dem inn! sa Per Spinn

Kast og dump! sa Per Trump

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Gjør PC-en om til et nettbrett

:nsker du å bruke de samme appe-ene på PCen som du har på telefonen? Det finnes flere alternativer i Android-floraen.

Jeg fikk i hende en Acer Aspire V5-122P, med Windows 8 installert. Laptop-en var produsert i 2013, men var etter hvert blitt så treg at den i praksis var ubrukelig. Den brukte minutter på oppstart, og ytterligere minutter før applikasjonene reagerte.

Treg

Men før jeg ga den helt opp, gjorde jeg en del søk på nettet. Resultatet var nedslående: Akkurat denne modellen fra Acer blir dømt ut i diverse brukerfora. Prosessoren var av det dårlige slaget, selv den gang denne laptopen ble lansert. Dette, sammen med at maskina ble levert med 4 GB RAM, ga den treghetsopplevelsen som også jeg hadde sett. Acer Aspire V5-122P var med andre ord stemt ut av det gode selskap.

Løsning 1: Linux

Ettersom jeg har fusket litt med Linux til heimebruk i mange år, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk. Jeg erstattet Windows 8 med en light-versjon av Linux Mint XC XFCE. I likhet med de fleste Linux-distribusjonene er dette fullverdige operativsystemet gratis.

Og straks ble det mer fart i sakene. Nå boota maskinen ganske radkt, og det ble mulig både å bruke tekstbehandling og diverse nett-applikasjoner. Men høvelig treg var den.

wp-1485978780379.jpg

Android på PC.

Løsning 2: Android for PC

Tilbake til min Acer. Nylig hadde jeg lest et gratis operativsystem, Phoenix OS for PC. I store trekk er dette Android OS, som er installert på telefoner og nettbrett. Forskjellen er at Phoenix OS er tilpassa maskinvaren i en PC. Det betyr at du får en PC hvor du kan installere og bruke alt det du lyster fra Googles App-store. Phoenix har i tillegg en egen app-butikk som du kan installere fra. Hvis PC-en ikke har berøringsskjerm, kan du bruke mus og tastatur. Har den berøringsskjerm, kan du i tillegg gjøre deg nytte av dette.

Det finnes nå enda flere Android for PC-varianter å velge mellom, og framgangsmåten for installering er den samme.

Det finnes et enkelt program som hjelper deg å installere OS-et ved sida av den Windows-en du eventuelt har installert fra før. Da kan du ved oppstart av PC-en velge om du vil at den skal starte opp Phoenix eller Windows.

Men nå hadde jeg utstyrt min maskin med Linux. Et nytt nettsøk førte meg til YouTube, vår tids hovedkilde til visdom.

Der fant jeg en flott video som forklarer hvordan du kan installere Phoenix OS ved sida av Ubuntu Linux:

Og ved neste omstart kunne jeg nå velge mellom Phoenix og Linux.

Installasjonsprogram

Er du så heldig at du har en PC med fungerende Windows på, er det enda enklere å installere Phoenix OS. Da kan du bare laste ned programmet PhoenixOS downloader for Windows. Du starter dette programmet og installasjonen av Phoenix OS vil gå av seg sjøl. Nesta gang du restarter maskina, kan du velge om du vil starte den med Phoenix eller Windows.

Nettbrett de luxe

Brukeropplevelsen i Phoenix OS er omtrent som på et nettbrett. Men du kan bruke det vanlige tastaturet, noe mange vil oppleve som en fordel. Dessuten kan du jobbe mot en skjerm i breddeformat, som du ikke behøver å ha liggende i fanget ☺. Dessuten kan du benytte deg av alle app-ene som du har på telefonen din. Hvis du ikke er avhengig av store office-pakker, er det i stedet enkelt å bruke for eksempel Google Dokumenter eller Dropbox, som også gir deg mulighet for lettvint å dele dokumenter med andre. Og ikke bare det: Nå har jeg en PC med Android-grensenitt, som dessuten har en masse lagringsplass. Ubuntu-partisjonen ligger for det meste ubrukt på maskina mi, men opptar ikke mer enn en brøkdel av harddisken.

Mer minne

Min Acer Aspire V5-122P var som nevnt utstyrt med 4 GB RAM. Med en treg prosessor blir dette vel lite minne. Acer oppgir selv at minnet på denne maskina kan oppgraderes til 6 GM. Men etter litt lesing på diverse brukerfora spanderte jeg 8 GB ekstra, og det viste seg at maskina uten plunder godtok 10 GB RAM. Da ble den smidig i bru. Phoenix OS er i utgangspunktet lite kraftkrevende og virker greit med bare 4 GB RAM. Et minus er at mange og store minnebrikker går ut over batterikapasiteten. PC-en hadde for øvrig en vanlig «gammaldags» harddisk, som jeg har erstatta med en mindre ressurskrevende og raskere SSD-disk.

9 kommentarer

Filed under Feature

The Storied Past

Sixty-Sixty

Joan inherited a keen and abiding interest in the history of her (very) Scandinavian family from her parents and grandparents. She inherited documents, letters, photographs, and a variety of treasured heirlooms from both her Swedish paternal side and her Norwegian maternal side. Family histories done the old way, from personal accounts and letters, library research, and maybe a paid researcher from the old country, were passed down along both lines. These treasured manuscripts—links to an exotic, fascinating past, shaped Joan’s lifelong interest in her Swedish and Norwegian family roots.

But maybe it was the stories—most of all—that captivated her. To a young child, especially one as curious as Joan, stories of distant places and olden times bore a special fascination. Especially vivid in her active imagination was Norway.

From an early age her grandfather, Martin Cornelius, had regaled her with tales of that far-off country. He even used to read to her…

Vis opprinnelig innlegg 3 577 ord igjen

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om gammalkongens død, Golfkrigen, Simon Slåttvik og Mo i Rana

E12, mellomriksvegen Mo i Rana-Umbukta. Ved Utsikten er bommen nede.

Jeg svinger inn på utkjørselen, og parkerer den vesle toyotaen ved sia av den kvite Volvoen. Svartemarja er blitt kvit, tenker jeg. Det liker sikkert Arne Myrdal. Men den har striper på sida.

Februar 1991. Dette ble skrevet i høve forberedelsene til HM Kong Olav Vs begravelse, Kong Harald Vs innsettelse – og Golfkrigen.

En av de svartkledde står og skuler på meg bak hjørnet på den vesle moelvenbrakka. En annen ligger på kne ved et lite dieselaggregat borte i snøen. Jeg gjør kameraet klart. Bajonetter på. Rusler påtatt sjølsikkert bort til dem, med lua kjekt på snei.
– Jeg kommer fra Rana Blad…
– Jaha, sier den myndigste av dem, og mønstrer meg alvorlig. – Tred ind om her er trangt. Det ER trangt. Vi stabler oss oppimellom bordet etter hverandre. Trangt, ja. Men varmt, for de har som antyda aggregat. Og elektrisk ovn. Foreløpig ingen energikrise.
– Det er ganske trangt her…
– Vi du ha kaffe?
– Jatakk…
Dette virker som en noe midt mellom konfirmasjonsleir og speidermerkeprøve. De er jo så unge, disse karene. Men jeg går ut fra at de har stemmerett, såvel som førerkort klasse BE. Derfor sier jeg ikke noe i nevnte retning, for ikke å røpe min egen framskredne alder.
Hvordan det er å være på den slags vakt?
– Nei, det er da en vanlig jobb. Ja, ikke SÅ vanlig , men ganske vanlig, joda vi er jo litt ekstra i heilspenn. Og så er vi bevæpna. (Taushet) …men det skal vi visst ikke si.
– Kaliber 22?
– Nei, 38.
De ser prøvende på hverandre. Hvorfor spør han så masse-passe oss for journalisten-blikket.
– Smith & Wesson, svarer han som er mest for seg, han med feltjakka. Jenta bare smiler kvitt i kvitt.
Han i grønt begynner på en kronikk om Saddam Hussein. Og kaffen er i tjukkeste laget.
– Kan du fatt kefør di ikkje ha harva over han derre…
Han prater seg virkelig varm.
– Men det nøtta vel lite så lenge vi sett her og spør svenskan etter legitimasjon, så lenge Rana e overfylt av kurdera og muhammedanera.

Ke D skaft?

– Kefør e dåkk ikkje heller innmed grensa?
– Svenskan har ein post på si sida, innmed Strimasund.
– Men det e da minst seks mil dit?
– Ja…
Igjen dette det va då frøktele ke han spør-blikket.
– Det e no bestemt at vi ska vær her. Og så er det så høvelig , i og med at det er en bom akkurat her. Men det blir litt vanskelig nå imot helga, når alle hytteeieran kommer.
– Hva gjør dere da?
– Vi stopp berre dem som kjem aust…nei vestover, må det vel bli.
– Og de uten legitimasjon sender vi tilbake til Sverige.
– Nordmenn også?
– Ja, de uten legitimasjon, til Sverige?
– Nei, nei, di må fer heim og hent det. Hvis vi ikke kjenn dem.
Om det har hendt noe?
– Nei, det einaste va ein Pajero som kom frå Mo. Han kjørt rett inn i bommen, før han va så nysgjerrig på politibilen.
Da kommer det en bil vestover. Bildemotiv. Utsikten. Bil som stanses av politiførstebetjent.
– Nei, det e jo han som kjørt østover i formiddag…
– Jaja, vi får poser litt før pressa!
– Sertifikat og vognkort…Jaha…Enn han som sett attmed deg, hen e vell like fri før legitimasjon no så han va då han kjørt innover?
– Bi han sendt tel Sverige no?
Hvor de har vært? Sjåføren rødmer, rett og slett. Men når han i feltjakka er kommet på sytten skritts avstand, sier sjåføren til meg gjennom munnvika:
– Sant å sei så ha vi vøre på fjelle å prøva skutern. Heilt ulovle, før å sei det rett ut!
Hva de synes om å bli sjekka sånn?
– Jo, det verk frøktele betrygganes. Og så e det no greiar enn om dem ha stilt seg opp og fekta med makinpistola…. Men egentle e det nokka helvetes førbainna tåpskap. Her kunn man ha kjørt att og fram over grensen med sprengstoff på ein snøskuter dagen på tamp. Men det e no greitt at dem sjekk, forsåvidt…
Vakkerjenta i politiuniform poserer, stadig like kvitt i kvitt, mens ho åpner bommen.

Flashback to Fageråsen

Idet jeg kjører ned fra fjellet, hører jeg på radioen at den nye kongen skal tas i ed.
Under Norgesmesterskapet i spesielt hopprenn i Fageråsen 1957 så jeg Kong Olav for første gang, nei, Kronprins Olav var han ennå, og jeg var fem år.

Jeg mener i hvertfall at jeg så ham, i kvit anorakk, og så Rolf Kirkvaag fra Kringkastingen, og jeg mener å huske at også han var i kvit anorakk. Og østerdalslue. Men det er mulig jeg blander.

I hvertfall er det slik at jeg i bakhodet har et bilde av Kirkvaag, stående på kulen i Fageråsen i kvit anorakk og østerdalslue – foran en svær mikrofon.

Det var tider, det, med Kronprinsen, Kirkvaag og Kringkastingen. Og Simon Slåttvik (t.v. på dette pessebildet fra 1952, sammen med Erling Kroken), nesten-ranværingen Simon, som riktignok bare nesten ble Norgesmester. Men hoppa langt . I sjølveste Fageråsen.

Det var nok de voksne som hadde mest glede av det. Sjøl fraus jeg på beina. Jeg sto lenge bak ei raud fjølbu ned på sletta et sted og hoppa opp og ned i de nye filtskoene for å få varme i tærne.

På heimturen kjørte bussen seg fast i snøsørpa et sted på Riksveg 50 mellom Finneidfjord og Korgen. De siste milene fikk vi skyss med lærer Leirskar som kjørte oss heilt heim i en beige Pobeda, eller kanskje det var en PV, jeg er ikke sikkert, for det var mørkt da vi kom heim, og jeg var bilsjuk.

Røssvoll i Rana minus 12

Firogtredve år seinere svinger jeg inn på parkeringsplassen ved Mo i Rana lufthavn, Røssvoll i Rana, mens radioen melder om enda mer kirurgisk presisjonsbombing over Bagdad, god sikt og pluss femhundre grader celsius.
I innkjørselen ligger en overkjørt fugl, flatklemt fredsdue, pressa paloma blanca, pax ala Bush.
Utafor terminalen står ei til av disse kvite svartemarjene, som før beskrevet. Inni den ikke uoversiktlige ankomsthallen er det folketomt, for det er langt mellom landingene og tettere mellom overflygningene, vinters tid som det er.
Her kunne jeg ha storma inn med en busslast baader-meinhofere, en bunt detonerende lunte, sytte kilo TNT og en kinaputt, fylt toalettskålene med nitroglyserin, robba kronesautomaten fra Redningsselskapet og rømt åstedet på spark – hvis jeg hadde vært en slik en.
Jeg stikker hodet, nei overkroppen, inn gjennom billettluka. Det er folketomt, bare enn blinkende dataskjerm. Nå. Så er det vel noen i tårnet. Tobias, for eksempel. Borti et hjørne holder i hvertfall Tante Sofie på og mopper. Hun kaster et skrått, misbilligende blikk på meg og mopper videre.
«Adgang Forbudt» står det på ei dør, som jeg straks river opp og snubler over dørstokken inn på et slags kontor.
– Eg sku ha snakka med purken.
– Dem e her inne. Eg ska vis deg ke dem sett hen.
– Her. Han kommer ifrå Ranabla, sier den hjelpsomme flyplassmannen.
De sitter som i andakt på TV-rommet. Nykongen tas i ed.
Jeg hilser høvisk og setter meg ned ytterst på en plaststol med veska på knærne. Litt utilpass inni boblejakka. Ingenting sies. Man forstyrrer ikke ordensmakta mens Kongen innsettes.

Security anno 1991

Vaksinasjonsarret på venstre skulder verker litt. Om noen dager drar jeg til India. Via Frankfurt. Det blir ventelig meir oppstyr på flyplassene dernedover, tyskere med nystaila caps og små snertne maskinpistoler.
Imens blir Kongen ekte Konge. Ikke det at det er viktig, men jeg har notert at Sonja mista noe i dronningstolen, som hun plukka diskret opp idet hun skulle gå.
– Æh..E dåkk her heile døgnet på tamp?
– Nei, no må du vent, æ ska sjekk-opp nå først.
Den eldste av de svartkledde reiser på seg og går ut for døra ei vending. Skrap..skrap…ein fra Rana Blad, ska vi sei at..Nå!…Nå!
Jeg hører det i radioen til ham som sitter nærmest meg, før han skrur ned volumet. Begge de to politiførstebetjentene har barter. De skuler på meg, syns jeg. Blir jeg lagt i jern, nå, og kilt under føttene? Jeg skraper litt med skoen.
Så skrider den eldste inn igjen. Han er trønder og har sjekka-opp noe.
– Ka det va du vill?
Han er ikke entydig godmodig.
Også han er politiførstebetjent, viser det seg. Et kronglete ord å skrive: politiførstebetjent.
Ikke får jeg mye ut av ham, heller. De er her for å passe på. Ferdig med det.

Konstabel på sin post

– Bilde? Kan det vær nødvendig. Javel. DU får still opp!
En av de yngre blir kommandert. Han er bare politikonstabel. Foran døra til rullebanen blir han foreviget. Han stiller seg i bredbeint positur, med armene over kors på brøstet.
– Nei, pass-på våpenet! sier trønderen. – Vi vell helst itj at det ska bli fokkusert på det, tilføyer han forklarende til pressen.
Konstabelen gjør da med et elegant hopp vending på stedet, som en kosakk, stadig med armene i kryss. Han blir stående i den nye stillinga, ubevegelig, med pistolhylsteret vendt bort.

Bildet tas behørig, og får teksten «Mo i Rana lufthavn. Førstepolitikonstabel på post mot den internasjonale terrorismen»

2 kommentarer

Filed under Feature