FEM STJERNE BLENK — DIKT Kjøp e-boka

Diktsamlinga «Fem stjerne blenk» av Torstein Finnbakk kan du enkelt laste ned som e-bok.

Med nordnorsk lynne tolkar Torstein Finnbakk sin eigen landsdel, folk og natur, i fortid og nåtid. Han nyttar ulike uttrykksmiddel — frå underfundig kortform til myndig viseform. Og her er ikkje langt frå saftig humor til djupt alvor.

FESKARENKA

Enno
før ho var vaken
smilt ho
i drømmen
om at alt va som før

Men då ho slo opp auan
va de full av flagranes redsel
og me sjale over akslan
lista ho seg ne

men heller ikkje i natt
va der folk
i svalgangen —

Boka blei første gong utgitt i 1982, og var i mange år vore utseld frå forlaget.

femstjerne_pdf
Men Finnbakk Skrivestue har produsert den som e-bok, som du kan laste ned.

I tillegg til dei opprinnelege dikta, inneheld e-boka også diktet «Saltfjille».

Om du er interessert i boka og vi vite korleis du kan laste ho ned, sender du oss ein e-post. Da får du svar med ein gong, med lenke til boka.

E-boka kostar 100 kroner, som du kan vippse til Finnbakk Skrivestue #566947.

1 kommentar

Filed under Lyrikk, Omtale, Uncategorized

Bordet

På kjøkenbordet
var livsgrunnlaget.

Der vart grauten og flatbrødet sett fram,
og grovkaka og lefsa,
nyrørt rips og godt smør.
Til kvardags kasserollen
med uskrella, mjølne potetar.
Lettsalta torsk og flesk.
Ein sommars dag sprøsteikt auring
frå den grunne bekken.
Raud i kjøtet.

Kjøkenbordet
var midtpunktet
for ei handfull menneske
som benka seg rundt det
i ei tid gøymd bak bleike dagar.

Då han skulle ta dei første stega,
greip han
med dei små butte nevane sine
eit solid tak i bordkanten
for å heise seg opp.
For han var det
heilt utenkeleg
at det kunne velte.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@finnbakkskrivestue @tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Kampdag

Vi var vant til å ri

same dagen vi sala

 

I fjor ropte vi

frå dei høgaste toppane

og gynga frå den øvste greina

 

I år spør vi

om lov

til å synge 

på altanen

1. mai 2020

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

GATE I SKRÅTT LJOS

Foto: Eva C. Hildal

 

 

 

 

 

Folk slentrar
i gata
Skrått ljos
over fallande lauv
Løparen spring lett forbi
Ein dag
skal vi kome heim

Foto: Eva C Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

SKOTTLANDS LYSESTE HODER

Noen frie gjendiktninger etter den skotske poeten, musikkartisten, humoristen og multikunstneren Ivor Cutler. Cutler opptrådte blant anna i Beatles-filmen «Magical Mystery Tour». Disse tekstene mine ble første gang publisert i tidsskriftet Albatross nr. 4 1990, hvor Magnar Mikkelsen var utgiver og redaktør.

SKOTTLANDS LYSESTE HODER

— Skottlands lyseste hoder kommer fra silda, sa bestefar. 0g vi nikka, enda vi ikke skjønte bæra. Innimellom, for moros skyld, leika vi med sildehodene; klebrige og beinete saker, uten plass til noen hjerne – og med et begjærlig uttrykk i den smale soprankjeften.

En gang, ei vinternatt, løfta jeg lokket av søppelbøtta, og der; et kjølig, blått lysskjær i mørket. Så bestefar hadde kanskje rett.

For a være sikker på at vi skulle få i oss den mest intelligente silda, fiska han i elveosen. Der satte han opp et skilt hvor det sto: «Lesedyktig sild: Denne veg», under overflata, akkurat der strømmene møttes.

Silda, rødøyd etter all lesinga, passerer, leser plakaten og blir vár brakkvatnet, mildt og godt for øynene. Enda et par fot, og den oppnådde vennskapelig sameksistens med manillagarnet og en meningsfylt bisettelse. 

Det eksisterte bare en måte å tilberede sild på: Å bake den inn i en deig av graut til overs fra frokosten, og legge den på ei rist tvers over glørne i grua. I løpet av sekunder spredte det seg en tjukk aroma, som snodde seg langsmed veggene. Vi la oss ned og sikla på gulvmatta. 0g dessuten var lufta friskere der. Tida gikk. Etter nøyaktig tjuefem minutter sprakk deigen, og krafta syda fram med et lykkelig fizzz. Vi åt skorpa først, for å ta brodden av matlysta, slik at vi kunne nyte silda med respekt, hvilket vi også gjorde, beina inkludert.

Etter middag, når en skulle gå ut fra at silda var begynt å virke, blei vi eksaminert. Vi måtte

kjenne verbenes grunnformer, på latin, gresk og hebraisk. I geografi måtte vi ramse opp de fem største byene innafor tekstilindustrien i Midt-England, og i historie måtte vi gjøre rede for utviklinga av kloakksystemet i Glasgow.

Ingenting kan sammenliknes med Skotsk utdannelse. Man blir for alltid stående i ubotelig gjeld.

Hodet mitt er fremdeles fullt av uregelrette verb. 

 

APPELSIN

En dag kom far heim med et appelsin. Det var første gang vi så noe slikt.

Vi fletta skallet med fingrene 0g inhalerte dufta av Middelhavet. Den kvelden, etter silda, samla vi oss for å se på. Det var fantastisk å følge med på hvor kresent de knoklete

fingrene hans kjæla for den glødende globen. Han visste instinktivt hvor djupt han kunne trenge inn med kjøkkenkniven. Vi blei hypnotisert av den utenlandske aromaen –  munnen rant over av spytt. Pusten gikk fort og opphissa.

Sakte skrella han stykke etter stykke av skallet, for å åpenbare tette, saftfulle stykker, som var bøyd inn mot sentrum i fryd over sin forestående fruktbarhet, med kraftens tråder hengende i sønderrevet smerte.

– O saftige frukt, måtte du havne i munnen min snart, ba jeg.

-Tvi for å svelge den først, kviskra søstra mi, som elska å tygge med åpen munn. Mitt sjokkerte barnesinn fant ikke ord. Hvordan kan ei jente være så grov? Et lite sekunds tilfredsstillelse, en tynn ettersmak, og ingenting — knapt et minne. 

Er det på den måten en skal smake? Var det noe som feila meg?

Skulle en gulpe i seg livet? Det var alltid mer å ta av.

Men disse tankene nådde bare til overflata som ei bleik uro. Det var søstra mi sitt forsøk på å trampe på gledens skjøre blomst. 

Far trykka inn tommelen og vrei båtene fra hverandre. Det var akkurat en til hver. Mor rista smilende på hodet, til vår lettelse.

– Jeg er litt utafor, mumla hun.  

Jeg la min i vinduskarmen, dro skinnet av med grå negler. 0g så, sakte, en etter en, slikka jeg i meg de avlange båtene. 

En eller annen sto bak meg og smatta på fingrene sine. Det var søstra mi, som smilte, hoverende, ertende. Med et fortvilt skrik samla jeg ihop det som var igjen, 0g svelga det fort, mens jeg frykta for å ødelegge gleden. 

Så falt jeg ned på gulvet og gråt bittert. Jeg følte meg mishandla, og sørga over tapt uskyld. Hjernen min registrerte at all nytelse skulle gis og tas med kjærlighet.

Photo by Max Hermansson on Unsplash

Skottland. Foto: Max Hermansson på Unsplash

/////

Flere gjendiktninger etter Ivor Cutler
Noen av Torsteins uautoriserte gjendiktninger fra Ivor Cutlers bøker «Private Habits», «A Flat Man», «Large et Puffy» og «Many Flies Have Feathers». Første gang publisert i tidsskriftet Albatross nr. 4 1990.

 

 

Da jeg steig inn

     i Himmerik

     snubla jeg i teppet

     og måtte be

     om forlatelse

 

En lener seg bakover

     i stolen –

     men bare dersom den

     har rygg – som skal hindre

     at en lener    

            seg bakover

     Ryggløse stoler

     – også kalt krakker –

     er ikke brukbare til annet

     enn å lene seg forover

     eller til å sitte

     rett opp-og-ned

    

Egentlig skulle en tro

     at folk som virkelig ønsker

     å lene seg bakover

     helst ville foretrekke krakker

     To baller

     trilla nedover

     en bakke

     Den ene landa

     på sida

     Den andre ble

     liggende opp-ned

    

     – Hvem der?

     – Frøken Fløyelslipp!

     – Hva vil du?

     – Bli kysset!

     – De veit jeg kan ikke fordra fløyelssmak!

     – Greitt. Jeg skal ta på noe tjukk, feit

     leppestift.

     – Det blir jo som å kysse to vokslys

     på tvers!

     – Hva skal jeg gjøre da?

     – Ingenting, går jeg ut fra. Eller finn deg en type

     som liker å kysse fløyel.

     – Jeg har prøvd det. Men de vil heller ha

     ekte fløyel.

 

Sjølinnsikt

Mor mi visste hvem hun var.    

– Jeg er den jeg er, skreik hun rundt i heile huset, og daska til oss med golvtua, for å være viss på at vi forstod henne. Vi ble sittende på pottene våre, mens vi laga intelligente lyder og så rådville ut

    

Om brystene dine

     er tunge, vil du

     gå på trynet

     om du ikke

     har på deg ryggsekk

    

Hodet på spikeren

Hodet på spikeren er uregelmessig. 

     Det samme gjelder spissen – og stammen. 

     Det er alt

     som er ved en spiker.

     Spikrer er sløve saker.

         

Gjerdesmutten

Gjerdesmutten smatt fram og tilbake

     inni kattekjeften, på leting

     etter utgangen. 

     – Vent til jeg kommer heim, tenkte den. 

     – Da har jeg

     virkelig noe å fortelle.

       

Landsens dør

En mann banker på et tre

     Treet åpner døra si

     Mannen stiger inn og døra

     lukker seg

     Far min var slik

     Han gikk ut på landet

     og banka på et tre

 

Heile tida

Hvis vi grov hull

     gjennom månen

     kunne vi hatt lys

     heile tida

     Sola

     ville skinne

     igjennom

     om natta

    Hvis all corn flakes’en

     i Amerika blei fløta

     søraustover fra New York

    

Hvis alt sukkeret

     på Cuba blei frakta

     nordvestover

     Hvis all tørrmelka

     i Europa

     blei blåst vestover

 

Hvis alle ungene i verden

     blei lempa

     ut i Atlanterhavet –

 

Ikke

     mange fluer

     har fjær

    

 Jeg kan se nakken til Abie

    Jeg kan se 

     Nakken til Abie

     Der han ligger

     på bakken og snøfter.

     Svarte fluer

     Vandrer omkring

     På den bare issen hans.

 

Flammene speiler seg

     i knærne hans.

     Den kvite himmelen

     Er et usselt laken

     Til å dekke

     Såra hans med.

     Du kan se 

     Europavegen

     Om  du løfter

     På hodet

     Og kikker

     Over blodet.

    

En horde fluer

     med svarte fjær

     landa lydlaust

     i vinterdagen

     og 

     åt opp avlinga.

    

     Jeg høster 

     som jeg sår.

     Andre 

     sådde åkeren min.

     Jeg høster

     det óg.

     Dette er miraklet

     og

     spenninga i livet.

     Maskene

     til

     de som eide åkrene

     jeg

     sådde

     duger

     bare til

     å henge omkring

     og glane.

    

     Far min hadde

     engang 

     samkvem

     med en isbjørn

     i Canada.

     Om

     du spør ham,

     vil han,

     nekte for dette.

     sjøl om han ikke blir overraska,

     – Canada?

     kommer han til å utbryte

     med dempa røst,

     for å

     vinne tid.

    

 Stor mus

     har

     store tenner

    

Om alle

     likte alle

     ville det

     ikke vært noen igjen

     til noen

     andre

    

En fugl 

     flyr

     på himmelen

     med vingene

     inntil kroppen

     Nebbet

     kysser

     vinden

    

Sokken min

     er

     på foten min

     Sokken min

     er i skoen min

     Hvordan kan den

     både være

     to ulike steder

     og i to

     ulike tilstander

    

Sokker

     er sluere

     enn

     de ser ut til

 

Jungeltips – Dødsbie

     Blir du bitt av dødsbia, så bit

     igjen. En rekke alkaliske anti-

     stoffer vil da bli frigjort, som du kan

     spytte på såret, for å nøytralisere det.

     I tillegg får du nyte tilfredsstillelsen av å 

     å bite den vesle hårete kroppen i to.

    

Sandstein

Han sprang rundt hjørnet med et stykke sandstein og satte seg på en krakk. Hun løp opp trappa og tømte potta ut gjennom vinduet. Han lot som ingenting hadde hendt, med en bit toalettpapir i håret.

I det minste var sandsteinen tørr.

    

 Seks nagler

En mann spikra en støvel fast til et tre.

 Han brukte seks nagler. De gikk lett inn, for det var nesten blitt vinter. Støvelen var en advarsel, men folk flest overså det. 

     – Jeg trur det er moderne kunst, kviskra ei gammal fillete dame. 

     – Jeg elsker lær, smilte en fotballspiller.

    

Knickers

 

Jeg kjøpte meg  knickers, 

     men de var ubehagelige og kalde, 

     så jeg ga dem bort den til ei dame.

     Ikke rart at de er billigere enn

     kortbukser.

 

 

    

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Fødd 1952

Eg minnest

vintran heime

– men mest våran

den tida vegan

vart hengemyre

og Marshallhjølpa

va ei gul vegskarpa

Utdrag fra Torstein Finnbakk: «Fem stjerne blenk»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Korn

Gylne aks 

vaiar i vinden

Under ein

stålgrå himmel

Utan korn

låg alle landa

aude

Foto: Eva C. Hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Nystua

Foto: Eva C. Hildal

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter at øverstua brann
Bygde bessmor og bessfar
nerstua
Av vatn, sand og sement

Romsleg vart ho ikkje
Men bislaget låg i le

 

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Der vargen trekker

Dette er beretninga om hvordan 900 ivrige deltakere i Vargtrekket tråkket seg over fjellene fra Bleikvasslia til Korgen, en minneverdig marsdag i året 1993.

Vargtrekket eksisterer ikke lenger. Det var et 30 km langt turrenn mellom Bleikvasslia og Korgen i Hemnes  kommune. Rennet ble arrangert et trettitall ganger. Første gang i 1979, (foreløpig?) siste gang i 2018. Her gjengir jeg en reportasje jeg skrev som journalist i Rana Blad, 24. mars 1993.

 

 

 

 

PS! Etter 27 år oppdaget en observant (?) leser at jeg hadde gått i surr mht navnene på matstasjonene i 1993. Utilgivelig, men akk så vanskelig å korrigere!🤣

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om motstandskamp, et treskeverk og mye annet

Geriljasoldat,
sammen med
Peder Furubotn

Hans Møllersen (1919-2000) fra Rana var en av de få som kunne bringe øyenvitneskildringer fra Peder Furubotn sin geriljabase i Hemsedal. Møllersen hadde eventyrlige og nervepirrende opplevelser som kurer og grenselos under okkupasjonen, og han overlista Rinnans provokatører. Et treskeverk spilte ei viktig rolle i det illegale arbeidet. Over 70 år seinere dukka det samme landbruksredskapet uventa opp igjen.

– Nei, dette bærer
langt ut på
viddene!

Vi satt benka i sofaen på Englia i Rana.  Ingeborg Møllersen serverte kaffe og smørbrød, og praten var allerede i ferd med å finne sine egne veger.
– Jeg skulle jo egentlig ha vært død! sier Hans plutselig, med en høg latter.
Foranledninga til utbruddet var det standardspørsmålet som man gjerne stiller når folk er tippet over de 70:

– Og du er frisk?
– Jeg ble så sjuk som jeg aldri har vært. Jeg ble innlagt på Selfors… Ja, jeg veit da fan hvilken etasje det var… Til slutt måtte jeg mates med sånn slange, intravenøst. De sendte meg til Mosjøen, og det va omtrent som de stakk høvet mett inni i en sementblander.
– Computertomograf?
– Ja… De hadde spretta meg opp herifra og ned. Han viser med fingeren, fra brøstkassa og ned.
– De fant jo ut at jeg var full av kreft. Det stod pinadø tre doktrer utover meg, og de var helt enige: – Tusenvis av kreftceller. Ingenting å gjøre. Det er bare å sy igjen . Men for ordens skyld hadde de tatt noen prøver og sendt til Radiumhospitalet. Og plutselig kom resultatet. Jeg hadde ikke kreft, men var full av tuberkulose. Jeg ble kjørt i ambulanse til Bodø. Da var jeg bare delvis ved bevissthet. Men det tok bare tre dager, så begynte bedringa. Etter ei uke satt jeg i senga.
Aldri, verken før eller siden, har jeg vært så nært dauen.
Og det sier ikke lite, for Hans Møllersen er blant de som har vært med på mangt.
Det er velkjent at han var en framtredende og dristig motstandsmann under krigen, riktig en kaldfisk, og kommunist på sin hals. Det er også kjent at han i 23 år satt i kommunestyret for NKP, og at Brødrene Møllersen i si glanstid var blant de største anleggs-entreprenørene i landsdelen.
Når et slikt menneske skal intervjues, er det utallige saker som kan være utgangspunktet. Man veit aldri hvor man havner hen.
Han forteller utførlig om oppveksten sin på Englia, som eldstemann i en søskenflokk på fem. Faren var gruvearbeider i Mofjellet – og kommunist, samtidig som han dreiv gardsbruk.
En usedvanlig pliktoppfyllende gruvearbeider. Han var formann i Mofjellet Grubearbeiderforening i ganske mange år. Jeg skal vise dere her. Han henter et bilde av foreningsstyret ute i gangen. – Han la ikke lauvblad imellom, sier han om far sin.
Han hette Hans, han og.
– Det var mye slit, og lite søndagsskole, sier han om oppveksten sin. – Men på tross av at eg arbeidd jævla hardt mens eg va kørv, så ha eg ikkje hatt nån fare av det. Eg ha hatt god helsa.
Det er uunngåelig at vi nærmer oss krigen når vi snakker med Hans Møllersen. Han var 21 år i aprildagene 1940. Han hadde en onkel som var militær. Av denne ble han advart mot å melde seg frivillig.
– Det var for mye rot, sa han.
I stedet begynte Hans på Nordlandsbanen, fram til han fikk seg ei erklæring fra herredsagronomen om at han trengtes heime på garden. Det var nesten umulig å få slutte på jernbanen uten ei slik erklæring.
Dette var innledninga til det illegale arbeidet som Møllersen var i ledelsen for. Det var blitt danna et utvalg for å ta seg av faglig-politisk virksomhet under jorda.
– Vi dreiv med illegalt arbeid og rekognosering, for å si det forsiktig, fra Tysfjord til Mosjøen. I ledelsen var vi bare kommunister. De som ikke var det, ble det.
Men alt dette k a n du ikke skrive, sier han plutselig. – Då kjem du kje heim før seint på kvelden!
Dette blir etterhvert et omkvede i intervjuet, som undervegs tar mange sidespor, for allikevel alltid å vende tilbake til utgangspunktet.
Våren 1943 blir den unge Hans Møllersen sendt som kurer til Oslo, først til ledelsen for Norsk Arbeidsmandsforbund. Så enda lenger inn i farligheta.

Om Furubotn og et treskeverk

– Det ble spørsmål om å ta en tur til Hemsedal. Det var der selveste Gubben holdt til, han Furubotn.
For de av våre lesere som nå ryster uforstående på hodet, kan kort repeteres at Peder Furubotn var den legendariske lederen for de norske kommunistenes aktive motstandskamp under andre verdenskrig.
Turen oppover til Hemsedal var en sak for seg, som vi i her ikke kan dvele lenge ved.
Men det hadde vært et svært nazimøte i Oslo, og på turen ble Hans pent nødt til å samtale med sine medpassasjerer, for det var ei lang reise og trangt om plassen.
I lomma hadde han med seg enda ei erklæring fra denne herredsagronomen heime. Der stod det at han var på reise for om mulig å kjøpe inn treskeverk til ranværingene.
– Så eg gjord meg tåpen og spurt de der nazistan om dem visst nån stan å få tak i treskeverk. Ja, e du fan, sier han med ettertrykk.
– Nei, du kan ikke skrive alle disse detaljene. Da blir du aldri ferdig!
I Hemsedal ble den unge ranværingen ført til Peder Furubotns geriljabase, som lå i ei setergrend inne på fjellet. Han anslår det til å ha vært over førti motstandskjempere der på den tida, med væpna vaktposter og det hele.
– Og det ble stor holloi da de hørte at jeg kom fra Rana. For dette var akkurat under den store opprullinga av Majavatn-affæren. De var i sterk tvil om de skulle la meg få lov til å reise heim igjen. Sjøl mente jeg at treskeverk-fullmakten skulle holde som skalkeskjul, men det ville den jo ikke ha gjort, hvis jeg hadde blitt stoppa.
Mens jeg var der, kom det ei dame dit som hadde vært på et illegalt NKP-møte hvor selveste Rinnan hadde klart å komme seg inn.
På turen til Hemsedal reiste jeg for øvrig sammen med han Gauslo, som ble skutt fjorten dager seinere, da tyskerne hadde stor-razzia mot Furubotns leir.
– De kom med 4 000 mann da de slo til. Furubotn berga seg på hengende håret. Han sa til meg at det var flaksen som berga han.
Møllersen kom heim heilskinna, før razziaen. Men det var nok på hekta. Han berga seg på utrolig vis gjennom Trondheim, hvor det herska unntakstilstand, og hvor han fikk overlevert de viktige meldingene han hadde med seg.

Mange år seinere, i juni 2019, får journalisten en telefon. Det er Per Jakob Hansgård fra Ytteren i Rana. Han kan fortelle at treskeverket som var Møllersens dekkhistorie befinner seg i god stand på låven hans. Det ble bestilt av kureren, men på grunn av lang leveringstid kom det ikke fram til Rana før krigen var over, antakelig til heredsagronomens fortvilelse. Og siden har maskinen stått der, tørt og godt lagret.

Treskeverket befinner seg i fin form den dag i dag. Foto: Per Jakob Hansgård

I Rana foregikk motstandsarbeidet for fullt. Den faglig-politiske motstandscella hadde ikke på noe tidspunkt organisatorisk tilknytning til Heimefronten, og Møllersen er den dag i dag helt klar på dette punktet:
– Den norske etterretninga mangla konspirasjon, og her på Mo rakna det for dem flere ganger. Vi visste om forbindelsen mellom Mo og Mosjøen, og visste at det kom til å gå galt etter Majavatn-affæren.
Han nevner Petter Gruben-saka spesielt. Razziaen da den unge motstandsmannen ble skutt, og der man arresterte folk etter startlista til et skirenn, hvor svært mange motstandsfolk hadde deltatt.
– Da jeg hørte at han Holger, minstebroren min, var dratt i veg for å starte i det famøse skirennet, drog eg straks i veg og klappa tak i trøya hans.
Men det var for seint. 17-åringen starta likevel – og ble arrestert og sendt til Sachsenhausen.
– Det var en tragedie for seg, sier Hans.
– Men no e eg så langt på viddan at du kjem deg aldri heim!
Vi skal likevel fortelle om hvordan den unge ranværingen målbandt de to Rinnan-provokatørene som kom til Englia, listige som slanger.
– Jeg hadde sett at de kom hit i en fremmed bil, og påkledninga deres røpa også at noe ikke stemte. Jeg sa til fader’n at han fikk gå og legge seg, så han ikke kom i kontakt med dem. Sjøl satt jeg akkurat ved kjøkkenbordet og lappa kominger – komager – ja det er jo ikke sikkert at dere vet hva det er?
De var yderst høflige, og kledd som byfolk.
– Hva holder du på med? spurte de, og eg førklart at eg lappa kominga. De hadde jo aldri vært borti noe slikt, så det vart ei lang utredning om det der komingstellet, om huder og garving og skinn og lær. Ja, det var jo veldig interessant… Men etterhvert forstod jeg på dem at de ble urolige -. Den ene tok så opp et papir, med signaturen hans lensmann Pleym, og de spurte om jeg kjente skrifta. Ja, jeg gjorde jo det, for det var jo lensmannen i Nord-Rana.
Men Hans var snart med å tilføye at en slik øvrighetsperson ikke hadde særlig høg stjerne der i huset. Han smurte tjukt på med ei historie om at lensmannen pleide å være på Hammeren på fest. – Og når han kommer hit etterpå, legger han seg i vedskøtet vårt og sover ut rusen, til presten er gått av stolen, fortalte jeg dem, og ga inntrykk av at dette likte jeg dårlig.
De ble sittende der, og stadig var vi innom denne kominglappinga.
De prøvde å lokke den troskyldige bondegutten med svartebørsvarer og tobakk. Og kanskje frøs han litt på ryggen da de flere ganger kom inn på hvor nært det var til Sverige. Det var ikke mange dagene siden han var kommet tilbake fra en kurertur, helt til Stockholm, og det var ikke få flyktninger han hadde loset over fjella til nabolandet.
– Så sa de at det kunne vært ideelt å ha en radio her, men da svarte jeg dem at jeg abonnerte på Fritt Folk, og holdt meg orientert gjennom det.
De to måtte forlate Englia, uten å ha fått et eneste påtak. Det fikk de forresten heller ikke de andre stedene hvor de prøvde seg her i Rana. Etterpå dro de samme to karene til Lurøy, og rulla opp hele motstandsarbeidet der.
Dette var bare en flik av den nervepirrende hverdagen under okkupasjonen for disse dristige Rana-ungdommene. Det var mange andre ingredienser, som vi ikke kommer inn på her: meneskesmugling, illegale aviser, treningsleir i Kåtaviken i Sverige og andre vågale sysler.

Hans Møllersen (nr. 2 f.h.) sammen med andre motstandsfolk i trening i Kåtaviken i Sverige under 2. verdenskrig. Foto: Privat

Han fikk rett. Vi kom uunngåelig ut på viddene. Intervjuet har allerede sprengt sine rammer, og gått ut over den lusent tildelte spalteplassen. Skulle vi ha hatt med alt han ville fortelle, ville det ha blitt en hel føljetong.
Etter krigen var brødrene Møllersen med på å bygge opp det nye Rana, og vel så det. Større og større oppgaver. Større og større bygg: administrasjonsbygget på Jernverket, Revelheigata og alle blokkene på Selfors. Ja, også i Lofoten og i Salten, veger, tuneller, dreiv brødrene. Stadig var Hans Møllersen like standhaftige i sin kommunistiske overbevisning, tross McCarthy-tider, tross sine over 100 ansatte arbeidere.

– Var det ikke vanskelig å både være kapitalist og kommunist. Og hvem var det som reagerte mest, arbeiderne, andre kapitalister eller andre kommunister?
– Det var til sine tider et stort problem. Eg veit då fan ke som va verst.
Jeg var ettersøkt av de innafor NKP som ville knekke meg som politiker. De var fire mann fra sentralkomiteen her for å ta meg, sier han og flirer. – Jeg er fremdeles oppegående og har medlemskapet i orden. I dag er jeg både formann og kasserer i Rana NKP.

Av Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

I botn og grunn, som det heiter

La det vere sagt med ein gong: Eg har mine grunnar til å skrive dette.

Med andre ord: Eg har min eigen, skjulte agenda. Men dette inseratet er først og fremst eit bidrag til grunnforskinga – ein forsømt disiplin.

I boka «Den tvilsame tvillingen» av Mark Twain heiter hovudpersonen Kjøtthue Wilson. Namnet fekk han ein gong han gikk i land frå lokalbåten. På kaia fekk han auge på eit redselsfullt stygt beist av ein hund. Wilson peika på kjøteren og ytra omtrent følgjande: «Skulle ønske eg åtte halvparten av det dyret.» «Kvifor det? » «Fordi då ville eg avlive min halvpart», svara Wilson. Sidan meinte folk at han ikkje var spesielt glup – eller djup, som det også heiter. Med andre ord: Han blei stempla og plassert i lag med dei grunne i verda.

Det er ikkje spesielt problematisk med dei grunne som allereie har kome ut av skapet. Vi veit kor vi har dei. Verre er det med den  skjulte grunnheita – ofte kamuflert som djupheit. Blant utøvarane av kamuflert grunnskap er bablarane dei verste, dei som strør om seg med standardutsegner som «Ting tar tid», «Vegen blir til mens ein går», «Ein må sette tæring etter næring» og «i forhold til». Om den slags tyt ut av kjeften på folk, ønsker eg ofte at dei heller kunne ha synleggjort grunnheita si med for eksempel å tale om det fine veret vi har fått – eller rett og slett konversere om korleis ein gjeldar ein gris.

Spør du eit djupt menneskje, som ser ut til å ha falt i djupsindige tankar, om kva det funderer på, kan svaret vere «Eg grublar på kva vi skal her nede.»

Spør du derimot eit grunt menneskje, som ser ut til å ha falt i djupsindige tankar, om kva det funderer på, vil det til dømes svare: «Eg trur eg ska gang å pess.»

Forsvaret er ein etat kor dei grunne har det godt. Førstegongstenesta er faktisk det einaste høvet vi får til å lære oss noko så samfunnsnyttig som å stå i grunnstilling. Ein i troppen vår på rekruttskulen stilte forresten følgjande spørsmål til troppssjefen: «Ke vi ska gjær når vi bi nesten fri for skokrem?»

Eg minnest at vi hadde ein sambandsoffiser som vi slett ikkje mistenkte for å vere nokon uoppdaga åndshøvding. Derfor skvatt vi ein smule då han i ein time om felttelefonien sine mysterium starta førelesninga slik: «Eg har en filosofi: Kveil og merk!»

Ein bør og merke seg den livsvisdommen som ein bonde heimefrå ga uttrykk for: «Eit langt liv ha lærdd meg  at ska du jagæ sauen uinnæ lainne, så lyt du kom deg på øversiæ a dem.»

Eg kjenner ein hobbyfiskar. Rett nok er han akademikar, og han har vel sine grunnfag, men han vil nødig stå fram som djup. Når eg spør ham om kva det er som dreg han ut på dei store, våte viddene helg etter helg, svarar han, uutgrundeleg: «Eg har mine grunnar.»

Det kan hende han tilføyer: «Særs gode grunnar». Og om han er i det snakkesalege hjørnet legg han kanskje til: «Eg har mine heilt bestemte grunnar, seigrunnar.»

Eller som guten sa då han kika over båtripa:

«Eg trur…eg trur..» sa han med seg sjølv. «Eg trur her er djupare enn eg trur.»

 

 

Denne petiten skreiv eg for nokre år sidan. Dette er den nynorsk-versjonen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

På ytre høyre fløy sammen med Jens Stoltenberg

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein går 14. februar 2020 til angrep på vindkraftmotstand generelt og Motvind spesielt, i et innlegg hun har kalt «Motvind fra alle kanter». Hun innleder med å referere til den dystopiske filmen «The age of stupid». 

Av Christina Fjeldavli

— Les på christinafjeldavlino.home.blog/2020/02/15/pa-ytre-hoyre-floy-sammen-med-jens-stoltenberg/

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Bare en av hver!

Skuffelsen var påtakelig da sykehuskrangelen på Helgeland ebbet ut. Desto større ble gleden da jeg så en gammel kjenning dukke opp over fjellene i Vefsn: Flyplasskrangelen.

Godt, så er vi igang igjen! Nå skal snøen kostes av Drevja-flyplassen, som riktignok ikke finnes, og som dessuten for et tiår siden ble skrinlagt på grunn av tvilsomme vitenskaper som geografi og meteorologi.

Tenk så gjevt det ville vært med storflyplass i Drevja, og den skal sjølsagt være den eneste flyplassen på Helgeland, midt på Helgeland, som det heter.

For husk: Vi skal ha bare en ting av hver ting på Helgeland. Ett Helgelndssykehus, ei ferje, midt på Helgeland. Ett vegkryss, Helgelandskrysset, ei bru, Helgelandsbrua, en buss, Helgelandsbussen, en spark, Helgelandssparken, ett lokomotiv, Helgelandslokomotivet, en bussterminal, Helgelandsterminalen. Og disse skal ligge på ett sted, nøyaktig midt på Helgeland, øst, vest, nord eller SØR for Korgfjellet. Og gled dere til jul, da kommer den sentralt plasserte Helgelandsnissen. Men forbered dere på en storkrangel om hvem som skal være nisse. De fleste ordførerne i regionen vil nok melde seg på i kampen.

Helst vil vi vel også at det skal finnes bare en idiot på Helgeland, men det målet når vi aldri.

2 kommentarer

Filed under Feature

NY RESEPT

Det er blitt enklare

Å fjerne utbyttinga

I verda: 

Bruk litiumbatteri

Et hønsekjøt

Gå på vatnet

tofi-2020

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om hvorfor et reelt grønt skifte krever et systemskifte

Professor Harold Wilhite explains how our unsustainable behaviours emerged from the values of capitalism, and why those behaviours remain just so difficult to change.

https://www.sum.uio.no/english/research/blog/the-sum-blog/hal-wilhite/capitalism.html

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

“Klimakur 2030” – et program for å rasere Norge

“Klimakur 2030” – et program for å rasere Norge

«Klimakur 2030» – et program for å rasere Norge


— Les på steigan.no/2020/02/klimakur-2030-et-program-for-a-rasere-norge/

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Sitte-diktet

Det er godt å sitte
på gjerdet.
Heilt til du skal
hoppe ned og du
oppdagar at du
sit oppå ein av
staurane.

tofi – 2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Sjukehus-strid på Helgeland

Maken

til ureint trav

har eg ikkje opplevd.

Ikkje sida gjeldkua heime sklei

i si eiga ruke

og vart sittande i eit kvepsebol,

ei kort stund.

Legg igjen en kommentar

Filed under Lyrikk

Utan tittel

fotspor 2

Men da han kom tilbake
vaska og vaska
dei same dønningane
og langt der ute
var horisonten like bleik og utydeleg


~
Tekst: Torstein Finnbakk Foto: Eva C. Hildal

@tofi1952
@finnbakkskrivestue

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Lyrikk

Universitas

Universitas

– E ha gådd på Skogmo Universitetet,

pleide han å seie,

humoristen og rørleggjaren Svein

frå Brønnøysund.

Han gjekk bort for nokre år sida.

Han var ein kar som visste mykje, ikkje minst om hurtigruta.

Dette var før nokon kom på

den narrestreken at kvar einaste læreanstalt

i kvar einaste snobbete norsk by

skulle smykke seg med å vere universitet.

Grunnutdanninga si fekk han Svein

i grendeskolen

på Skogmo

som og er borte.

 

Grendeskole

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

VEGG

Slipa
av vind
bleika av sol,
krøkt av tid,
men står,
tett lafta,
fersk i margen

.
.
Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

UTAN TITTEL


Som ein drope i vinden
Som eit lauvblad i skogen
Som ei fjær i lyngen
Som ein dag imot vest

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal
Tekst: Torstein Finnbakk
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

VÅR

Foto: Eva C. Hildal

 

«Hang down your head Tom Dooley…»

Ho la att augo og song,
mens ho slo på strengane
og samtidig kika ned i
Jørgen Ingmanns nybegynnarkurs.

«Hang down your head and cry…»

Ho tromma tankefullt
på Lucky Seven-gitaren
og  tenkte seg langt,
langt forbi strekkmetalltrappa,
eit kast med hovudet,
fekk lokkane
vekk frå fjeset.

Eit nytt grep,
ho  nynna lågare,
ifall dei sat og lya der inne.

Med eitt la ho gitaren ifrå seg,
kjeik vaktsamt over skuldra
før ho drog fram det kvite arket
ho hadde gøymd innpå barmen,
glatta det ut der i fanget,
las den jamne handskrifta
enno ein gong.

Det  kom så langt bortanfrå,
hadde vore så lenge på reise,
brevet.

Foto: Eva C. Hildal
@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk Foto
@tofi1952 @finnbakkskrivestue

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Heim

I mange dagar

hadde vi gått.

Både hundane og vi

var svoltne

og slitne.

Så vi lægra oss der

ved stranda.

Det regna ikkje lenger.

Langt der borte

skein dei kvite fjella,

fjella våre.

.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Skrifta

Andre gongen det flødde
gjekk eg dit ned,
og las den same skrifta.

Neste dag gjekk eg ikkje ut.

Etter kvart la isen seg
i flomålet.

Du kan ikkje gå
på den same stranda
to gongar.

.

.

Foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952

1 kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Det som var

Haken

heldt vindauget på gløtt
og slepte fri eimen
av steikt sild og
tynne rullings.
Kvitmålinga slepp taket
og rusten tving seg fram.
Enno held ho stand,
grønmålinga
ho kjøpte billig
på auksjon.

Foto:Eva C. Hildal

@evac.hildal

Tekst: Torstein Finnbakk

@tofi1952 @finnbakkskrivestue

2 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

Skoleungdom i klimastreik

Skoleungdom streiker mot klimaødeleggelsene. Det heter seg at kua er ikke blitt gammal før den har glømt at ho har vært kalv.  Sjøl har jeg rukket å bli 67 år – og jeg hadde nesten glømt at jeg en gang har vært bare 15.

For 50 år sida eller noe slikt meldte jeg meg inn i SUF. Vi demonstrerte og skreiv i avisene, mot USA i Vietnam, mot fascistjuntaen i Hellas, litt seinere var vi ikke bare imot at Norge skulle inn i EEC, som seinere ble EF som enda seinere ble EU. Og ikke bare det, vi var imot både EEC og noe vi kalte dyrtid, vi demonstrerte mot NATO, mot Sovjetunionens skjendige invasjon av Tsjekkoslovakia og mot det USA-støtta kuppet i Chile. «Kamp mot begge supermakter – USA og Sovjet!»

Vi demonstrerte heftig mot borgerskapet og pampan i LO og DNA og skreiv veggaviser på store gråpapirruller og samla inn bøtter med penger til streikende kjøttarbeidere. Noen av oss siterte ei lita rød bok fra Kina som om vi skulle ha vært skriftlærde munker. Vi gikk i tog for kvinners rettigheter og sjølbestemt abort. Av og til hadde vi korte paroler, av og til lange, som «Kamp mot krisa som skjerper kvinneundertrykkinga på alle områder».

Voksenverdenen – det meste av den verdenen – var enten fryktelig sinte på oss eller de rett og slett skoggerlo – ikke til oss, ikke med oss, men over hodene våre hvor håret grodde lenger og lenger. De fleste sa at vi fikk vel vett, vi også. Men de sa også at vi skulle skamme oss, protestere, vi som hadde fått det så godt. Det hendte at vi også handla mot miljøødeleggelser, av og til, stikkord som Mardøla og Alta-Kautokeino-vassdraget – men da var de fleste av oss slutta å være skoleelever, så det hører egentlig ikke hit –og de store sammenhengene –  miljøkrisa – så vi ikke. Nå er det vi – den unge krakilske som er blitt gammel og satt – som ler og moraliserer over skoleunger som aksjonerer fordi de ser at verden holder på å bli forgifta, oversvømt og avsvidd. De skulker skolen og streiker mot snauhogd regnskog og ødelagte hav og minner oss om at vi ikke har noen planet B å dra til. De veit at det nytter ikke uansett hvor store Mars-raketter Elon Musk lager, for det blir bare enda større miljøødeleggelser av slikt.

Vi retter formanende pekefingre mot dem, og spør om det nå er slik at dere ikke vil bli kjørt på trening, at dere ikke vil ha mobiltelefonene og moteklærne, dere som er så opptatt av miljøet. Sier vi. Men i stedet må vi spørre om det er ungene våre, om det er barnebarna våre som har skapt forbrukersamfunnet, som har funnet opp kapitalisme, global utbytting og krig? Er det ikke nettopp det de slåss imot nå, det som vi slåss imot den gang, i hvert fall noen av oss, kanskje ganske mange av oss? 

La oss i stedet heie på dem, mens det ennå er liv is oss!

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

At det hadde vore

Foto EvaCHildal isflak mars 2019

At det hadde vore liv
At det kunne vere liv
At det var liv
Ein stad
Mellom skjøre flak
Og svart vatn
Såg vi
Då isen brast

Foto: Eva C. Hildal
Tekst: Torstein Finnbakk

 

 

3 kommentarer

Filed under Feature, Lyrikk

HALVE HIMMELEN OG HALVE JORDA

Av bleike mødrer føddest vi med møde
på kloden som skal gje oss liv og grøde
Og du som vart til søstra — kona — mora
skal eige halve himmelen og jorda

Dei fleste blir kje dronning og madonna
men slit det tyngste og gjer halve onna
Åt dei ber songen gjennom storm og tora
at du eig halve himmelen og jorda

Og fleire gjekk i skam — vart trellekvinne
i mørkre — basta — bundne — mura inne
Dei fann vel kanskje aldri rettesnora
og banna både himmelen og jorda

Så mang ei søster høvrer når det tetnar
— Gå heim til voggemeien til det letnar
Men trassig — tårebleik ho kviskrar orda
— Vi eig ei himmelflik og halve jorda

Sjå — nokre støyper ljos med varme hender
og aldri sløkkest veiken som dei tenner
Då syng dei — jenta — søstra — kona — mora
— No tar vi halve himmelen og jorda

(Fra Torstein Finnbakk: Fem stjerne blenk, Tiden / Nordnorsk Forfatterlag, 1982.)

1 kommentar

Filed under Feature

Lars Levi Læstadius koker bjørn

Opprørspresten Lars Levi Læstadius (1800–1861), er en sentral person i Mikael Niemis krimroman, «Koke bjørn».

I tillegg til å være presteutdannet var Læstadius  en fremragende botaniker. Dette er kjent fra før, men i den historia som rulles opp i «Koke Bjørn» er romanfiguren Læstadius også en skarpsindig etterforsker, som tar i bruk nye og moderne metoder i sitt arbeid.

kokabjorn1Denne noe annerledes krimromanen utspiller seg i Torneådalen i Nord-Sverige omkring midten av 1800-tallet. I Pajala-traktene, hvor Læstadius virker som prost, blir det begått et grusomt drap på ei ungjente. Bygdefolket og den brautende og særs enfoldige lensmannen mener det er en slagbjørn som står bak. En bjørn blir jaget og avlivet, men så begås enda et drap. Parallelt med lensmannens summariske etterforskning går prosten og hans samiske fostersønn Jussi grundig til verks og finner konkrete bevis på at en ganske annen gjerningsmann går løs i bygdene.

Mikael Niemi, kjent fra debutromanen «Populærmusikk fra Vittula», har sagt at han vokste opp bare et steinkast fra prestegården i Pajala hvor Læstadius bodde og arbeidet. I boka skildres opprørspresten med respekt og varme, som en intellektuell, klok og omgjengelig mann som står på det fattige bygdefolkets side, men som samtidig kan være kompromissløs i sin religionsutøvelse og forkynnelse. Læstadius inspirerte en bevegelse som kulminerte i Kautokeino-opprøret i 1852, en begivenhet som også blir omtalt i et avsnitt i boka.

Men hovedhistoria er mordene i Pajala og forsøket på å oppklare disse, og etterhvert skjebnen til fostersønnen Jussi.

En spennende og velskrevet bok, som i tillegg til å berette ei spennende historie også forteller om livet blant fattige samer og bønder i Torneådalen for lenge, lenge siden.

Det meste er som kjent best i original-tapping. Jeg hadde gleden av å høre den svenske lydbok-utgava, glimrende innlest av forfatteren, og som dessuten inneholder et bonuskapittel, et intervju med Mikael Niemi.

Se videoen Lars Levi Laestadius kokar björn med Mikael Niemi

Forfattertreff med Mikael Niemi

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Sakn

– Ke D går me deinn syke?

– Beire.

Mæn eg har frøktele ont når eg klip meg i nakken me beidde heinn.

Så D ha eg måttæ sluittæ me!

©tofi2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

En regatta – Om sneseiltilbedere og anna folk

«…og jeg sa til tvende Snesejlstilbedere: «skal vi holde noget paa, at de gamle norske Vikingers Farkost idag som i gamle Dage gjør sig fortjent til Drottens Paaskjønnelse? Naturligvis de turde ikke vædde paa noget sa de; men deres elskværdige, edikkesure Mine tog rent Motet fra mig.» (Fra Tromsø Amtstidende, 1891)

Trofeet. En båt eid av Torstein Paulsen vant den store regattaen. En annen hemnesværing, Jens Henriksen, førte båten. Bilde: Jens-Erik Brose

Skarpseiler-trofé til hemnesværingene

På Hemnesberget finnes et gjevt trofé som vitner om stolte båttradisjoner på stedet, det dreier seg om H. M. Kongens pokal i gull og sølv, vunnet under Den 2den nordlandske Regatta i Tromsø i 1894.

I 1894 vant en båt eid av hemnesværingen Torstein Paulsen en stor regatta som ble holdt i Tromsø. Regattaen ble av mange sett på som et vegskille, hvor sneseglerne utkonkurrerte de som fremdeles sverget til råseglet. Den som førte båten var en annen hemnesværing, Jens Henriksen, men det var eieren, som seg hør og bør, som fikk den flotte pokalen i gull og sølv. I dag finnes den i slektas eie på Hemnesberget.

Fra Lesja til Hemnes

Torstein Paulsen var opprinnelig fra Lesjaskogen i Gudbrandsdalen. Han kom til Hemnesberget som 16-åring, og jobbet til å begynne med som handelsbetjent i båt- og trevareforretninga Johs. Aas. Unge Paulsen utmerket seg snart som en dyktig sjømann, og var blant annet fast segler for firmaet Presteng når båter skulle leveres til ulike steder i Nord-Norge.

Sist på 1800-tallet ble det arrangert fleire regattaer, også for bruksbåter, her i landsdelen. Rune Bang skriver i en artikkel i Årbok for Helgeland 1994 om årsakene til disse tevlingene og båtutstillingene. Det ble jobbet for å konstruere sikrere båter, ikke minst til bruk i fiskeriene. Regattaene var den tids «testbaner», for å se hvilke båter som var best på havet. Dette var ei brytningstid, hvor «sneseglere» som listerbåtene gjorde seg mer og mer gjeldende, til fortrengsel for den tradisjonelle nordlandsbåten med råseil.

Harstad 1891

Fra regattaen i Harstad 1891, hvor blant annet mange hemnesværinger deltok og gjorde seg sterkt bemerket.

Sommeren 1891 gjorde fleire hemnesværinger og båtene deres seg bemerket under en nordnorsk bruksbåt-regatta i Harstad.

I Harstad-regattaen dominerte råseilerne resultatlista. Beste snesegler var en såkalt «Canadabåt» fra Hemnesberget. Dette var den ene av tre båter i konkurransen som bygd av Erik Iversen Flatmo, og som tok henholdsvis første, andre og sjetteplass i konkurransen.

Den nest beste blant sneseglerne var Hemnes-båten «Bjørnstjerna Bjørnson», bygd av Erik Iversen Flatmo, eid av P. M. Jacobsen, og ført av Torstein Paulsen. Premien var «100 kroner i Guld» fra Statsraad Astrup.

Tromsø 1894

Da det var klart for den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, var enda fleire hemnesværinger på plass, og de skulle komme til å gjøre seg enda sterkere gjeldende enn i Harstad tre år tidligere. Og nå skulle det bli sneseglernes tur til å dominere.

I følge Rune Bang, som sjøl er oldebarn av regatta-vinneren, deltok båtbygger Hans Vedå med båtene «Hebe», «Mjølner», «Harald» og «Hero», Erik Iversen hadde bygd deltaker-båtene «Haabet» «Storfuglen», «Ulabrand», «Egil» og «Herkules», Karstein Johansen båtene «Edison», «Fortuna», og «Pilen», mens Nils Gabrielsen stilte med «Mira» og Jakob Jakobsen med sin «Haabet».

regatta

Øverst ser vi en båt med råseil, og nederst en med sneseil.

Ikke mindre enn 14 av båtene i regattaen var bygd på Hemnesberget, men bare to av dem var eid av og ble ført av hemnesværinger.

Den ene av dem var Martin Brennesviks «Mjølner», den andre var den enmastra snesegleren «Hebe», ført av jens Henriksen og eid av Torstein Paulsen.

«Hebe» brukte 3 timer 58 min. og 44 sek. på regattaen, og slo ut samtlige andre deltakere, uansett klasse.

Elleve dager seinere kunne hemnesværingene lese ei nyhetsmelding om dette i Nordlands Avis:

«Torstein Paulsens baad «Hebe» der ved regattaen i Tromsø vandt første præmie, kongepokalen, førtes af Jens Henriksen Hemnæs og var bygd av Hans Vedaa».

7,2 knop

Fra den andre nordlandske regattaen i Tromsø 10. juli 1894, hvor hele 14 båter som var bygd på Hemnesberget deltok.

Det er svært gode kilder som beskriver disse regattaene, ikke minst fordi fiskeriinspektøren innga utførlige rapporter. Der kan man lese at konkurransen foregikk i «en tæt frisk bris» fra nord-nordøst. Løpet var fire kvartmil langt, det vil si 34,9 kilometer. I følge Rune Bang viser resultatene at «Hebe» under kryss hadde ei gjennomsnittsfart på 3,3 knop, under romvind 7,2 knop, noe som gir ei gjennomsnittsfart på 4,2 knop.

Det var Stiftsamtmand Strøm som sto for premieutdelinga, og «Efter Uddelingen var tilendebragt, serveredes med Smørrebrød, Kaffe, Øl og Toddy. Idethele var stemningen fortræffelig og hyggelig, saa den vellykkede Sammenkomst vistnok længe vil mindes af Deltagerne».

«Ubeskrivelig skjønt var det i Solskinnet at se alle disse ligesom lueforgyldte Sejl duve op og ned medens Sjøen som en Fos skvulpede foran og over Stævnen. Saa rolige disse Mænd sad eller stod der i Skjorteærmer, som var det hele kun en Leg – en Leg hvori Baadriben oftest laa under Vandet og Topsejlet ligesom syntes at længte mod samme.» (Tromsø Amtstidende den 21de Juni 1891, «Regattaen ved Harstad»)

Av Torstein Finnbakk

Artikkelen er også med i Årbok for Hemnes 2018

(Kilder: Jens Erik Brose, Rune Bang (artikkel i Årbok for Helgeland 1994, Fiskeriinspektørens beretning etter regattaen i Harstad 1891 og Tromsø 1894, ohoi.no).

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Enno ein snev

Enno er ikkje verda og veret

gått heilt av hengsla

Enno ein gong fekk eg sjå

ein snev av midtvinters svartmildverskog

 

©tofi2019

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Vær

No E D sklætta i Bodø by
Å politie ber fålk søk ly
D rægn i Vågan
Å snart står tågan
Sjå vijnn rør snyen
I Longyearbyen
No E hainn mainnbisk å ovabord
Å kvite båra å vijnn å tor
No blafra flagge, å hei å hå
No E D uvær – – – i NRK…

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Kurer for heimefronten

Mange unge ble under krigen involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige.

screenshot_20190124-164628-01356543774.jpegArthur Stornes (1922-97) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet i nåværende Hemnes  kommune, da krigen brøt ut Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene.
– Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde.

Verva til kurer
– Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han.
Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.

Med pakker
– På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen.
Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren.
Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han.
– Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig.

Razzia
Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare.
Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter.

Mange turer
Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang.
En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det.

screenshot_20190124-165134-01868990044.jpeg

Arthur ble som 22-åring verva til kurertjeneste. Privat foto.

Møte på fjellet
En gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover.
Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk.

Fra England
En gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han.
Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange.

Risikabelt
Å passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert.
Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard.
Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.

Sender ved Tustervatnet
– Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre.
– Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige.
Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel.
Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt.
Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.

Bar senderen tilbake
Arthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret – blant annet de tunge bilbatteriene – tilbake til Sverige igjen.
I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag.
Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv.
Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått.
– Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din?
– Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes.
Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie.
Erling Tustervatn forteller:
– Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år).
– Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest.
På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen.
I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim.

Fra boka Hemnes i krig 1940-45 av Torstein Finnbakk 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Hurtigruta juni 2011

 

 

Eg er ingen sjøulk.

Ein gong var eg med og spydde ut ein motortorpedobåt

Og eg minnest med gru ein seilas over Lopphavet

med gammal-Erling Jarl,
då sjyen kom forsande innabords
og det sto ein fot vatn på lugargolva

Men eg kom heim til jul.

Laurdagskveiden i den veka NRK sette kjøl på Nattønsket, sto eg klar på Nærøysundbrua, då NordNorge kom sigande med TV-kamera som gallionsfigur

i baugen,
og bror min ringte og fortalde at han såg meg.

Eg fotograferte hurtigruta med mobilen,

og med kamera.
Framanifrå og attanifrå der oppefrå brua

Før eg heiv meg på sykkelen og trødde inn til Rørvik, akkurat då ho sette på sidepropellane

og seig inn til kai.

Der møtte eg ein kompis som hadde sykla eins ærend
frå Brønnøysund.
Han skulle vere med NordNorge, ilag med turistar og TV-kamera, heim same kvelden.

Det var storsjau på kaia.
Viknaværingane passa på å feire Hurtigrutas Dag der i Rørvik den dagen med  ordføraren på alerten og hornmusikk på plass

Dei spela «Månemann»,
mens eg stod der og hang med sykkelen
med ein blå hjelm på skolten.

Eg måtte tråkle meg fram i trengselen bortover kaia,

Du kunne ikkje presse så mykje som tverrhanda mellom meg og medborgarane mine då.

Eg aksla meg framåt gammalhurtigruta, Nordstjernen,
sørgåande, som og va kommen inn til Rørvik.

Halvparten av Vikna sine 4000 innbyggarar var møtte opp der denne kvelden.
Halvparten. 2000 på kaia og i småbåtane.

Men så va det å hive seg på sykkelen igjen,
til hytta, kor eg hadde latt TV-en stå på.

Då var ho på veg nordover igjen,
gjennom det tronge sundet nord for Måneset.

Å så møtte ho Helgelandskysten
i den flottaste midtsommarnatta med rosa- oransje- og fiolettnyansane på fjell og sjø, og ho Kari Bremnes song – og det var lyst, og det er mykje mørkare no enn då,

For resten av signingsferda langs riksveg
nummer ein vart ei einaste midtsommarnattsdraum
med Helgelandskysten som suveren seierherre.

Eg satt og såg det på TV, då ho seig under
Brønnøysundbrua i stavstilla mens feststemte brønnøyværingar rølpa og skreik

«Velkåmmen tel Brønnøysschuinn» og vrengte av seg overskjorta og vifta med ho, mens dei brøla enno meir, for det var kyststevne der i byen – og øl å få.

Og dei heldt fikling med telefonane sine, alle ihop,  mobiltelefon i eine handa og eitt skilt av bølgepapp i den andre handa, som dei vifta med for at  ho Besta på Forvik, morsan og ho Prutt våres på Mindlandet skulle sjå dei på TV. Sjå meg – her er eg – på TV – og eg drit i hurtigruta – berre di ser meg heime. Meg. Meg.

Og Brønnøysund Musikkorps, sjølvaste BMK,
spela «Månemann».

Og sånn var dei – sånn var dei på kai etter kai, i Sandnessjøen var dei visst enno fullare,
for der var nattklubbane akkurat stengde då skipet  NordNorge gjorde sin entre og natta var fylt med nostalgi, magi og selfiar.

Vi såg dei alle, der dei sto på berga frammed fjæræ og vifta med pledd og småungar.

Somme hadde spjåka seg ekstra mykje ut,
til og med inni Trollfjorden var det nokre jenter
så ha kledd seg ut tel – ja no kan du gjette…troll.

Og av å til måtte eg på arbeid, mens TV-en stod på.

I Skjervøy såg eg kor sannsynleg uoppdragne ungar dei hadde der,
som heldt på å trø ned heile landgangen.

Og eg fekk sjå Honningsvåg.

Og så – så kom Kjøllefjord, i storm og juni-sklett.

Der såg eg ein elev, ein eg hadde  på barneskolen i 1973.

No stod han der og fraus stakkar i ein blå genser.

Og hornmusikk vart det. Og jentungane dansa. Og tok selfiar.

Men i Mehamn, der stod han Elvis Presley

me forsterkar i ei egnarbu med lokal båddygard.

Det var stort,

i tungsjøen langs månelandskapet bortover Aust-Finnmarka
med solgløtt over Vadsø.

Seiersgang gjorde ho – seierseilas før kysten, aksjonærane og Destination Helgeland.

Tenk at like til i Nepal sat dei og såg på dette,

og i Aserbajdsjan – derifrå fikk blandakoret i Honningsvåg
– eller kor det no var – innbyding til å komme og synge –

Og det var hurtigruta si skyld – og  NRK2.

Flere lyrikkvideoer fra forfatteren

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Oppe frå

Oppe frå bergknausen

kunne dei sjå fjorden

og kanskje

dei blå fjella bakom.

Dei kunne unne seg

ein rast.

Det var langt heim,

men dagen var ljos

og sola varma litt

framleis.

Tekst: Eva C. Hildal
Foto: Torstein Finnbakk

Instagram

@eva.c.hildal

@tofi1952

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Den nye

Den nye guten
heldt vi oss unna
Han gjekk underleg
og hadde frekner
Heller ikkje hadde han
fødselsdag om våren

ToFi 2018

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Kvinne på Ipanema

35 grader
i formiddagsskuggen
Men ho gir blanke
Luftig kjole
Blårutete parasoll

Hastar bortover promenaden

Bryr seg ikkje
Ensar ikkje
turistar og tiggarar
halsande sveitte trimmarar
Varesyklar med isbitar
Ropande tøyseljarar

Hastar vidare
så fort sandalar og stokk maktar

Truleg skal ho heim
Ho er ei kvinne
På Ipanema

#riodejaneiro 2015

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Ol Tomså – bjørnejeger, reindriftssame og romanfigur

Han het Ole Elias Thomassen, ble kalt Ol Tomsa, var født for over 200 år sida, var same og skjøt trolig mer enn 100 bjørner.

Dette er noen av det vi kjenner sikkert til om mannen som ble en myte og en legende allerede før han døde i 1895.

Bibliotek i Nærøy og på Helgeland byr på opplesing og foredrag viet Ol Tomsa.

Tidligere i år ble Velfjord-forfatteren Arvid Sveli (1920-2018) sin historiske roman «Stien til Maajeh-Tjokka» gitt ut som lydbok. Boka, første gang gitt ut i 1964, forteller om bjørnejegeren Jo Tomsa, og bygger på den virkelige Ol Tomsas liv og virksomhet. De fleste navn på personer og steder i romanen er fiktive.

Skuespiller og regissør Magne Olav Aarsand Brevik har lest inn lydboka, og i biblioteket leste han flere utdrag fra den.

I romanen heter hovedpersonen Jo Tomså. Forfatteren har valgt å bruke fiktive navn på steder og på noen av personene som er med i fortellinga. Majeh-Tjokka er nok ment å vise til på det samiske navnet på fjellet Majaklumpen, Maajeh-tjahke.

Den historiske Ol Tomså var reineier og utøvde si næring i deler av Sør-Helgeland og Ytter-Namdalen. Odd Walter Bakksjø, som er avdelingsleder ved Helgeland museum i Bindal, forteller hva en i dag vet om den virkelige Ol Tomsa. Bakksjø hadde gjort grundige undersøkelser i det kildematerialet som er tilgjengelig om den store bjørnejegeren. Han punkterer en del myter og vandrehistorier, noen av dem også gjenfortalt i Svelis roman, og viser samtidig til kilder som bekrefter noen av de gamle fortellingene om Ol Tomsa. Bakksjø har også gjort funn som bekrefter at samer ble forskjellsbehandlet i forhold til etnisk norske, blant annet ved unøyaktig føring av opplysninger om samer i kirkebøkene.

Fakta om Ol Tomså

Ole Elias Thomassen ble født ca 1812. I fjella mellom Tosbotn og Lomsdalen. Foreldre Lisbeth og Stor-Thomas. Konfirmert i Vik kirke i 1830. I 1831 kjøper han sitt første gevær og skyter sin første bjørn.
Det var ei flintbørse, et munnladningsgevær på 5,5 kilo som lades med ei kule gjennom løpet, hvor kruttet ble lagt på ei panne oppå løpet. Omladning tok ca ett minutt.
Vi veit at Ol Tomså minst fire ganger sloss med bjørn. To ganger ble han hardt skadet, en gang reiv bjørnen skalpen løs. Ol ble svimeslått. Bjørnen begynte å grave ei grop, og da fikk Ol mulighet for å sette inn et dødbringende skudd. Jegeren tok seg fram til folk, og var lenge innlagt på sykehuset i Søvik i Alstahaug. I et annet tilfelle reiv bjørnen av ham venstre hands tommel.

En gang skjøt Ol Tomså tre bjørner på en dag, en på Borkamo, og to i nærheten av Nordfjellmark. Flere ganger hadde han god hjelp av hunden Must.
Stortinget vedtok i 1850 at alle er fire rovdyrarter skulle utryddes totalt. Han skjøt minst 109 bjørner (dokumentert). Som reineier er det meget sannsynlig at han også skjøt andre rovdyr.
Ole fikk stjernepremie for felling av flest rovdyr fra Centralforening av Legemsøvelser og Vaabenbrug, Norges første landssammenslutning for skytterlag og idrettslag. Han fikk ei børse og hundre skudd. Men han likte ikke dette våpenet, på grunn av siktemidlene.

Han fikk også gullmedalje fra Kong Oscar II for sin dyktighet og tapperhet som bjørnejeger. Den gikk han med innsydd i kofta.

Ole gifta seg med Kirsten Jonsdatter i 1843, trolig i Hattfjelldal. Første sønn, Hans Mathias f. 1845. De fikk til sammen fem, kanskje seks barn. Ingen av dem levde opp. De andre barna vi kjenner til var Thomas Johan, Ole Kristian, Hans Mathias Lund og Elen. Elen forsvant som liten på mystisk vis fra leirplassen vel Elvan i Bindal.

«Komsebarnet»

Dette er ei historie som blant annet er tillagt Ol Tomså og hans familie: Mora henger komsa med den lille ifra seg i et tre, men finner etterpå aldri igjen stedet. Dette er også skrevet om i Svelis roman «Stien til Maajeh-Tjokka», men er trolig ei vandrehistorie, og er også blitt tillagt andre samefamilier. Det er lite sannsynlig at folk som oppholder seg og arbeider utendørs 365 dager i året er så dårlige til å orientere seg i naturen.

Etter Kirstens død ble Ol Tomså gift på nytt, med Nelle Tomine som fra før hadde dattera Serina.

Ol Tomså ble begravet på Kolvereid.

 

Kilder:

Peder Lande, artikkel i Velfjord bygdebok
Arvid Sveli, «Stien til Maajeh-Tjokka»
Muntlige overlevninger ligger til grunn for jaktfortellingene.
Knut Strompdal: «Samane i helg og yrke»
En artikkel fra Åbok for Helgeland 1982.
Sijti jarnges arkiv over samiske slekter.
Hovedvekt på opplysninger fra kirkebøker.

Les gjerne også det episke diktet «Ho Maret Ellen Mårfjell fødd i dølgsmål»

Magne Olav Aarsand Brevik leser fra Arvid Svelis bo «Stien til Maajeh-Tjokka».

Odd Walter Bakksjø (t.v.) og Magne Olav Aarsand Brevik.

Odd Walter Bakksjø (t.v.) og Magne Olav Aarsand Brevik

Odd Walter Bakksjø forteller om den historiske personen Ol Tomså.

12 kommentarer

Filed under Omtale

En skoledag i Johan Olsens liv

Han trasker den ubrøyta vegen fram mot det låge, svarte tømringshuset. Et gult lys kryper ut av vinduene. Siver inn i morgenlysninga. Det er i den gråblå morgentimen. Dagen er ei lita lysning bakom åsene med svarte graner. Johan er på veg til skolen. I slitt, lappet, arvet fottøy. Svart vadmelstrøye, bukse av samme slaget. Strikkelua langt ned i panna. Ranselen henger på halvåtte over de små skrå skuldrene. Han snufser litt. Snyter seg i votten. Tankene har for vane å bli stående stille slike morgener. Han lar bare øynene slippe inn det sparsomme lyset, og har nok med det. Han får igjen dette ekle nede i halsen. Som et dyr der nede. Det vil verken opp eller ned. Han må hive etter pusten, men prøver å la det være. Prøver å puste rolig, på folkvis, men da blir det bare verre. Han kjenner prikkinga helt ut i fingertuppene, og må hive etter været. Nei, han får la være å tenke på det. Får bare la øynene suge inn i seg den mørke tømringa som blir tydeligere der framme, med gule vindusglugger og blå røyk rett til værs fra pipa. Pedellen har vært tidlig oppe og fyrt.

Ovnen der inne er raudflekket. Det lukter bjørkeved. En etter en, noen i flokk, kommer ungene sigende. Tar av seg ransler, slenger fra seg vesker, strikkeskjerf, luer, votter, trøyer og gensere. Noen reimer opp sko og gnir frosne tær, dytter hverandre for å få plass nær ovnen, bak skjermbrettet. Lærer Gideon Skarberg er ennå ikke kommet. Han er ikke langt unna, og skravlinga dempes. Det bør være stille idet han entrer dørstokken fra «Det Aller Helligste», som de i smug kaller lærerens bolig i enden av skolehuset.

Døra der innefra glir opp på velsmurte hengsler. Han står ved katetret, og det rumler fra unger som ryr på plass mens de prøver å gjøre seg lydløse. Fadervår går unna i ei handvending. …Stilt i heilag fred…toner salmesangen ut, og oppropet går kjapt og kontant.

-Røys deg når eg snakk åt deg, Ole-Krestian. Eg sa røys opp med deg. Men du e sein. Akkurat som far din. Tvangsauksjon og fattigkassen. Egentleg e jo slikt arveleg. Neimen så sett deg berre då, og stand ikkje der lekså ein frostvar gjeldmons.

Lærer Skarberg ser ned i leseboka. Ser opp igjen, så tilbake til boka. Legger med rappe fingre hårstråene sine over den blanke issen. På tvers. Som vanlig. Ser ned i boka. Myser ut over klasserommet.

 

– Det va vel slik at dåkk sku lær eitt dekt tel i dag? Utenat. Ordensmann – kem som e det? Olaf, no du Olaf, ke før ei sia står det her dekte på i boka?

– Ehm…sia…nei…ehm. Eg minnes ikkje.

– Minnes ikkje, minnes ikkje! Minnes du dett eiga navn? Eller e du vørten like bevisstlaus som han bessfar din, han Tullkrestaffør? Sett deg, pøyk. Umuleg e du, bryr deg ikkje om å lær. Han bror din va akkurat likeins – likegyldig – egentleg akkurat slik.

Olaf rødmer, tier og setter seg nølende.

– Jens, du e kanskje ventelig meir før vett å tak. Kem så ha skreve det her dekte?

– Han Vi..vi..Vi..Vidje…

– ViVidje, ViVidje. Hahaha. Du veit vel knapt ke ei vidja e før slag, ban, skoglaus så dåkk e på Litjrabben. Men klauven kjenn du venteleg tel. Du ha vel haurt snakk om en klauvgalte? Hahaha. Åsmunn Olafsån Vinje heita han, så ha skreve dekte. Vinje. E det før mykkje førlanga at du ska kan stava, no så du strakst ska stand før presten?

Noen flirer, andre ser ned i pultlokkene.

– Johan, ha du lærd deg det herre?

-…

– Nei, det va vel det eg tenkt!

– J-j-jau, det ha-ha-ha eg s-så re-re-rett.

Johan svarer kjapt til han å være. Ordene pleier å flakse rundt omkring som svarte kråker inni hodet hans. Det samme gjør bokstavene, når han skal lese høyt fra boka. Og hos Skarberg skjer det ofte. Men satt han ikke i to heile timer i går attmed kjøkkenbordet, i lag med ho mor. Og ho hadde lest for han. Vers for vers. Strofe for strofe. Og han hadde gjentatt og gjentatt, til det satt som limt med kveitmjølsklister oppi hodet hans. Og oppdaget de ikke attpå til at når han sa fram noe han hadde lært seg utenat, så rant ordene ut av han som det reine steinskredet. Og før Gideon Skarberg får samlet seg til ei ny breiside, er Johan i full gang. «At far min kunde gjera» blir lest feilfritt, uten bok. Han sier det fram med heile seg, og det blir enda stillere enn vanlig i rommet.

Men så snart Johan er ferdig med siste strofa, bykser Skarberg fram, og er med ett bak ved pulten til Johan. Læreren triver den ihopslåtte boka, og holder den tett opp under nesen på gutten.

– Va det ikkje det eg egentleg trudd! Men du va snar å klapp att boka. Meg juks du ikkje. Las i smug utur boka gjord du, din stamhedning. Undermålar, men unnser deg ikkje før å bedrag meg rett oppi synet. Det svartner for øynene for Johan, men han biter sammen tennene, og hvisler:

– Ho va-va-va kje å-å-åpen, å d-det veit du gå-gå-gått.

De nærmeste ungene kvepper litt til på pultene, over Johan si plutselige ureddhet. Sier lavt til læreren at boka var virkelig ikke åpen.

– No. Du kom deg unna, den her gongen. Men det e best du les reint før ettertida. Eg lyt jo tru du stam berre før å slepp å les, av egentleg pur latskap! …No, mens eg har deg her, du kan kanskje førklar ke han Vinje mein med den her strofa: «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd»?

– A-at d-det sk-sku va så jæ-jæ-jæft å v-va sto-sto-storkar. M-men han f-far sei no at det ha dø-døtte mang ein ma-ma-ma-mannlort unna ein b-bra m-mann og.

Skarberg blir rød. Nærmest fiolett nedover nakken. Fiker til Johan under det ene øret, så under det andre, og på nytt under det første. Han tar spesialgrepet sitt, kliper av all kraft, presser tommelfingeren sin inn under Johan sitt kragebein. De nærmeste mener de hører det knaser.

– Kom deg ut. Skarberg hveser.

– Og vis deg ikkje her før du ha bødd meg om førlatels før munnbruken din.

Johan vegrer å følge med, men blir løftet i været etter øreflippene. Gutten ser ingen ting for tårene som presses fram. Føler bar at det gjør vondt, som om hodet skulle ha revnet i to. han blir slengt ut ytterdøra og ned trappa. Ranselen etter, og han griper den i ørska. Han skjener bortover vegen. Bortover, heimover. Kjenner at det renner nedover halsen. Han tørker med handa, og kjenner det varme blodet. Han merker den strenge kulda. Lua og vottene er blitt igjen der inne.

Hodet kjennes tomt. Han hikster etter været. Men gråten vil ikke komme. Han ser for seg leseboka med flagrende ord. Han siger i hop ved snøkanten da han hører at det kommer noen. Det er han Leif, nabogutten, som kommer med hest og slede fra meieriet.

-Men ke det e med deg? spør Leif, og blir var dette med ørene.

– Kom. Her bi det dokterskyss!

– N-n-nei. I-i-ikkje det…d-du må-må kjør meg he-heim.

Og slik blir det. Han løper oppover fra vegen til heimhusene. Mora vasker varlig øreflippene hans, og får etter hvert høre hvordan det har gått for seg. Ho veit ikke råd. Sier han Gideon er no så flink til å lære ifra seg, sjøl om han er litt snarsint. Det heile er nok glømt til i morra hvis bare han Johan holder seg fin gutt heretter. Og de blir enige om ikke å si noe til faren, som er så trøtt og oppfarende når han kommer heim.. Johan blir sendt et ærend til en av nabogardene, og er ikke snar om å dra heim igjen.

Det blir mørkt, og han veit at faren er kommet.

Straks Johan kommer inn på kjøkkenet, ser han ryggen til mor si. Ser ryggen og akslene. Ho står ved ovnen og snur sild i steikpanna, bøyer seg, legger mer ved i ovnen. Snur sild. Han har den breide ryggen hennes vendt mot seg heile tida, og han kjenner osen fra silda på panna. Makko henger til tørk over komfyren, og han tenker at den kommer til å lukte steikt sild. Det freser fra varmt feitt, og han spør som for å si noe:

– K-kor e han f-far?

-I skøtet, svarer ho omsider. Ho snur sild.

– Du sa kje du ha vøre oppkjeftig, fortsetter ho så.

– O-o-oppkjeftig?

– Ja, just det! Og ho sier mer. Ho sier at han må ikke komme her med meir lyging. Han far har fått vite alt som er verdt å vite da han kom fra skogen på Storvelta, og traff ungene der.

– No e vi utbørn i bygda, både han far din og eg.

Og han far har vært hos han Gideon, og han Gideon har gitt klar beskjed: de må i veg og be om unnskyldning, ellers behøver ikke han Johan å vise seg meir på skolen. Det har han Gideon sagt, og det skulle bare mangle. Og satt ikke ho, enno ho hadde annet å gjøre, i timesvis og terpa leksa med han, store glunten. Og hva fikk ho igjen for det, anna enn utakknemleheit, tåpskap og trållheit?

Han står der og ser den breide ryggen hennes, og sterkere og sterkere kjenner han eimen av stekt sild. Den lukta skal alle dager minne han om dette. Lukta av stekt sild skal minne han om et svik. Det blir et stille sildemåltid. Ett og annet ordet foreldrene imellom, om kveldsfjøsen. Heller ikke småøskenene sier noe, men kaster bare øynene på han nå og da, stjålent.

Til kveldsstellet gjør han som vanlig sin del av arbeidet, og tåger ned høy til kyrne. Resten av kvelden sitter han usynlig i kroken på kjøkkenet, og ser på årringene i golvborda. Svarte strek mellom borda, noen steder breide, noen steder smalere. Han eter ikke kveldsmat, og ingen nøder ham til det.

Det blir heller ikke sagt noe da han går til sengs samtidig med de små.

Han drar det tunge vatt-teppet over hodet. Da kommer gråten, som ei flomdiger vårelv som rensker opp, slik at bare slette berget og stor kuppelstein ligger igjen langs bredden. Det er en gråt uten sans og styring. Søvnen kommer. Svart. Uten drøm.

Utpå natta våkner han. Det er kaldt under teppet. Han har gjort seg våt. Gjennomvåt.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Kvild

menn under tre rio 2015

 

På ein benk
i skuggane
under dei
grøne by-trea
finst ei svalare verd
for trøytte menn
og tørste hundar

#riodejaneiro 2015

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Diktet om «Dorthea»

Ein slitar på kysten

Bygd på Vestlandet i 1898

I fjordfart, i kystfart

Med tømmer og plank

Bølgeblikk og forhudningspapp

Mjølkespann og smørbuttar

Taugkveiler og nøter

Høyballar og kornsekker

Komfyrar og sild og sirup

og tang, ikkje minst

Og ei geit som stod i band

frå Hortavær til Måneset

 

Rundt 80 år gamal vart ho

sett på land for siste gong

Beingrinda hennes

stikk enno opp av fjæra

Saman med restane

av ein seigliva

180 hk Caterpillar

 

#lauvøya 2018

 

Les også Frakteskuta «Dorthea»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Topptur

1822165354743-01
Vi sveitta oss til topps
Aslam tolk, Tarjei og Eg
Der møtte vi den heilage mannen
brunbarka, mager og vindskeiv
Han peika utover dei veldige skogane
og forklarte himmelretningane
Så sette han seg på huk
og kleip sund ein lime
og blanda med friskt vatn
og rikeleg med sukker
Lot oss få i glaset sitt
eit solid kjøkkenglas
som hadde eit svakt rosa skjær
etter alt som hadde vore i det
Grådige drakk vi oss utørste etter tur
Etterpå fortalte han om livet sitt
og om at han sleit
med tuberkulose

….

#kerala 1991

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Vridd og varpa

Vridd og varpa
Djupe grå vindslepne furer
Jorda tar sitt tilbake
Tid etter tid
Til mold skal du bli

tekst: Torstein Finnbakk
foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

@finnbakkskrivestue

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Når star kan jage måse – et skrått tilbakeblikk

Et 40-årsminne
Ved påsketider 1978 ga forlaget Oktober ut ei diktsamling av meg, «Når star kan jage måse», under psevdonymet ToFi.
I sin bokanmeldelse i Klassekampen gikk forfatteren Johanna Schwarz kraftig til felts mot utgivelsen. Særlig kritiserte hun forlaget for å ha gitt ut ei uferdig bok og for å ha gitt forfatteren lite eller ingen konsulenthjelp. Schwarz fikk støtte av blant andre Tor Obrestad og Arnljot Eggen, forfatterkollegaer i miljøet rundt ML-bevegelsen. I fleire måneder utover sommeren og hausten 1978 pågår nå debatten i Klassekampen sine spalter, for og imot ToFi sine faglige kvalifikasjoner som forfatter, for og imot utgivelsen av «Når star kan jage måse». Debatten kommer også i høg grad til å dreie seg om hvorvidt det er riktig å trykke verkene til «uferdige amatører», og om hvor man eventuelt skal trekke skillet mellom amatør og profesjonell. (Hørt den før?) Blant de som støtta ToFi var Tron Øgrim, den mest sjøltenkende og frittalende blant alle «de ledende kameratene i rørsla» (TF si eiga anmerkning…) ToFi-debatten, om forholdet mellom form og innhold i poesi og prosa, om skillet går mellom amatør og profesjonell, vakte gjenklang langt ut over Klassekampen sine spalter. Helge Rykkja skreiv for eksempel hovedoppgave om debatten.
Etterhvert ga jeg ut ei bok til, «Fem sjerne blenk» i 1982.
Sida ble det journalistarbeid jeg livnærte meg med i mange år. Mesteparten av den tida fikk jeg nok utløp for kreativitet og skriveferdighet gjennom jobben, før jeg avslutta min yrkesaktive karriere (som det heter) som statsansatt, med et jobbforhold som etter hvert heller innebar kreativ tørke, ørkenvandring og høgt blodtrykk… Men mer om dette i en annen sammenheng.

Titteldiktet «Fem stjerne blenk» ble behørig anmeldt til politiet, etterforska av PST og forsvarig arkivert i «mappa» mi.

I 1998, i anledning av at det var 20 år sida boka ble utgitt, ble jeg intervjua av Rana Blad.

Det var en gang en lyriker…
«Jeg går ned for telling. Det er en kroppslig smerte, en slags horisontal nummenhet det tar tid å komme over. Slik er det selv om alle andre anmeldelser er positive. Som forfatter føler du deg alltid som verdens største null og verdens største ener samtidig. Så lever du i svingningene mellom stormende jubel og full elendighet. Det er patetisk, men sant.» Dette sier forfatter Jan Kjærstad til Dagbladet om hans forhold til kritikk. Kanskje er det mer sant enn patetisk.
Torstein Finnbakk har aldri fått innpass i så mange bokhyller som Kjærstad, og kan ikke hånle av tidligere kritikker ved å vise til høye salgstall. Kritikere tar da også sjelden eller aldri hensyn til hvor du befinner deg på salgsstatistikken, og viste liten nåde da Finnbakk kom ut med dikt-boka «Når star kan jage måse» på Oktober forlag i 1978.
I diktene oppfordrer Torstein Finnbakk (under pseudonymet ToFi) til ansvar, handling og kamp for arbeidsfolk sine rettigheter:
Vi skal ikkje la den dagen kome
då nokon av oss blir jaga streifdyr
på dei trøysteslause viddene.
Vi skal lære av vargen!
(Utdrag fra diktet Vargen)
Om et registrert dikt

I kritikerens skuddlinje

Dette holdt ikke mål, var kritikernes dom, og i bokas kjølvann fulgte en opphetet debatt – som verserte under navnet ToFi-debatten. Diskusjonen pågikk i flere aviser, først og fremst i Klassekampen, med blant annet med Johanna Schwarz, Arnljot Eggen og Tor Obrestad i spissen.
Lyrikkboka ble stemplet som dårlig håndverk, og Finnbakk sier seg faktisk til en viss grad enig.
– Ikke den gang, men i ettertid ser jeg at de hadde mye rett i det de sa. En del av boka står jeg fortsatt ved i dag, men mye burde ikke gått ut på trykk, kanskje blant annet en del politiske leilighetsdikt, vedgår Torstein Finnbakk.
Men som ung 26-årig debutant var kritikken tildels tung å fordøye, forteller han.
– Det var en sterk opplevelse. På den ene siden var det spennende, på den annen var det tøft å få hele etablissementet i fleisen. Debatten gikk hemningsløst i Klassekampen. Jeg beit godt i fra meg, men egentlig burde jeg holdt kjeft.
– Hvorfor det?
– Fordi en del som ble sagt var sant. Jeg var nokså ung og det var vanskelig å se forskjell på kritikk og personangrep.

Tom for poesi
Det skulle gå fire år før Finnbakk kom ut med ei ny lyrikkbok, «Fem Stjerne blenk» på Tidens Forlag 1982, så i det lange løp hadde ikke kritikken skremt ham fullstendig bort fra den lyriske arena.
Likevel, den unge herr Finnbakk hadde nok fått seg et skudd for baugen, kanskje var noe av pågangsmotet borte, kanskje var ikke troen på at han kunne bli lyriker like sterkt til stede.
«En hyggelig kaffestund på altanen hos baker Pedersen» som er skrevet til et fotografi i Coldevins Bygdebok for Rana, er Finnbakks egen favoritt:
Nanna Pedersen – fødd Venes –
skjenk opp kaffe ifrå kanna
tel fru Pedersen i stasen
med ein slags salat på hatten
Jau – der e to kvinnfolk tel
men ser du – namnan e kje nemnt
Ei e fesja – ei e elder
begge to kledd i svart
Kanskje bakar-tjenestjente
bedd på kamkaka og kaffe?
Bakar Pedersen i flosshatt
med eitt mørkt og tyrkisk skjegg
Broder Pedro og i flosshatt
også iført kølsvart skjegg
Begge: klokk-kjeda på magen
og propell-sløyfe pund haka
Sjå: Per Hellervik har skalk
og siste nytt i engelsk tweed
Slåttonn-kara va di ikkje
Heller ikkje anleggs-sluska
Hatt – dress – vest – i steikjevarmen –
Vart di aller sveitt på ballan? –
– «Fem stjerne blenk» ble ikke viet spesielt stor oppmerksomhet. Siden har jeg kanskje beveget meg bort fra lyrikken. Jeg gikk på en måte tom for poesi…
– Er det en form for skrive-angst?
– Ja, det kan hende. Man er kanskje redd for ikke at egne evner ikke skal strekke til, og muligens er det en følelse som sitter igjen etter tidligere utgivelser, sier Finnbakk, som for to år siden skrev dokumentarboka «Hemnes i krig 1940-45». I åra som har gått har han blant annet hatt på trykk noen noveller.
– Men jeg har lenge holdt på med å oversette og gjendikte den skotske lyrikeren Ivor Cutler til norsk, og har nok manus til å fylle tre bøker. Så langt har ingen forlag tent på det prosjektet, men jeg fikk trykt en del Cutler-gjendiktninger i tidsskriftet Albatross.
De «fæle» forlagene
I dag irriterer ToFi seg i større grad på vegne av andre forfattere.
Over forlagene som han mener har tatt knekken på mange lyrikere og forfattere gjennom ensidig satsing på allerede etablerte navn.
– Det som irriterer meg mer og mer er at forlagene i dag kun er styrt av markedshensyn.
Tidligere var forlagenes rolle å være kulturbærende. Ser vi bort fra typiske bestselgere gjør de ingenting for å selge og markedsføre bøker. Ta for eksempel Magnar Mikkelsen, en forfatter som har skrevet solide bøker i 30 år og som er blant de beste i Norden. En av hans siste prosabøker ble det kun solgt solgt åtte stykker av! Jeg skulle solgt mer av samme bok på torget her en ettermiddag.
Det sier litt om distribusjonsmulighetene forfatterne tilbys, tordner Finnbakk, som oppfordrer skrivende folk til å utgi på eget forlag eller å publisere sine verker på internett.
– Spesielt lyrikerne har lidd under dette. Forlagene har knapt brukt fem flate øre på markedsføring av denne sjangeren, og det er en skam. For meg har det ikke hatt noen betydning. Jeg prøver ikke å leve av å skrive bøker. Likevel er det trist at nesten ingen kan tjene penger på å skrive lyrikk i dag.
Men det finnes forlag som tydeligvis jobber på en annen måte. Bladkompaniet, for eksempel, later til å ha en annen politikk enn forlag flest.
De har blant annet fått frem Willy Ustad som har skrevet serien «Fire Søsken». Han befatter seg med spenningsromaner fra etterkrigstidas Norge, gjør svært gode forundersøkelser før han skriver, og er etter min mening en av de mest interessante forfatterne i Norge for tiden.

Lyrikk er musikk
– Hva var dine intensjoner ved å gi ut ei lyrikkbok med såpass sterke politiske undertoner?
– Et ønske om å spre et budskap, skape debatt. Målet for de fleste forfattere og lyrikere er vel å påvirke folk, enten man skriver vekkelsessanger eller vuggeviser? Ei bok har en funksjon – man vil det skal føre til noe. I litteratur finnes det ikke noe vakuum, man påvirker alltid i den ene eller annen retning.
– Hva fascinerer deg ved lyrikken?
– Lyrikk har mye med bilder å gjøre, det blir mer stemning enn handling, mer en tilstand sammenlignet med prosa.
Språket blir veldig komprimert og konsentrert, og gir likevel assosiasjoner. Lyrikk ligner mer på musikk enn andre litterære former. Dikt er klang, rytme og lyder. Følelser. Det viktigste for en lyriker er å skape bilder og stimulere leseren. Et dikt kan snu verden på hodet og åpne leserens øyne for nye rom i tilværelsen.
– Får vi høre mer fra lyrikeren Finnbakk?
– Jeg tror ikke det. Jeg er først og fremst journalist, ikke lyriker, men hvem vet, sier Finnbakk.
– Så det var ikke kritikerne som tok knekken på «lyrikk-spiren»?
– Tja. Kanskje, nei neppe… Jeg er vel en journalist som en gang kalte meg forfatter, sier Torstein Finnbakk.

Av journalist Maiken Johansen

Les gjerne også om et overvåket dikt

Boka i digital utgave

1 kommentar

Filed under Feature

Ein lurvete roman

Ein lurvete roman
og den gamle trøya
pakka inn
i ei skitten matte
på ei rusten kjerre
Håpet
låg att
i minna
om ho som drog

Tekst: Torstein Finnbakk
Foto: Eva C. Hildal
#poesi @tofi1952
@Finnbakkskrivestue
#malaga #sorthvitt

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature, Lyrikk

Frakteskuta «Dorthea»

«Dorthea» het ei stolt frakteskute, heimehørende på Lauvøya i Vikna. Siste eier var Øystein Ramfjord.

Skøyta var bygd i 1898 på gården Årsand, litt nord for Maurangerfjorden i Kvinnherad, Hordaland. Skuta ble bygd av båtbygger Hallvor Gausvik, etter oppdrag fra en Anders G. Aarsand.

Kona til byggherren het «Dorthea». Derav navnet. Ombord hang heile tida et stort smykke, et sølvkors som hadde tilhørt denne Dorthea. Dette skulle bringe båten båten lykke, kanskje istedenfor en mynt under mastefoten, som var den mest vanlige lykkeamuletten på en båt.

Skøyta hadde såkalt «høneræv», som var betegnelsen på den opprinnelige hekken, og var bygd som såkalt bankseilskøyte.

De offisielle målene på båten, ifølge målebrev fra 1940: lengde 58,3 fot, bredde 18,6 fot, dybde 7,7 fot. Bruttovekt 40,57 tonn.

Skuta har hatt mange eiere. I 1939 ble «Dorthea» solgt til Bernt og Olai Stornes på Inderøy i Trondheimsfjorden. Ved Mollans Verksted i Kristiansund fikk hun innsatt motor, en Record på 40 hk. Samtidig fikk hun styrehus. Før dette hadde skuta bare en såkalt styrebås. Seinere ble det montert en 70 hesters Säffle i «Dorthea». Trolig var det i 1953 hun ble ombygd i hekken, og dermed forsvant «høneræva».

12. mai 1954 ble båten kjøpt av Øystein Ramfjord på Lauvøya i Vikna, som noen år seinere satte inn en Caterpillar på 180 hk. Med den gjorde hun lett 11 knop på tom båt, sies det.

I de følgende ti-åra gikk «Dorthea» i ulike typer fraktefart langs kysten. Den siste tida hun var i drift var Bjørn Henningsen fra Lauvøya skipper. Noe av det siste hun frakta var tang til tangmelfabrikken på Rørvik.

Stor takk til Anton Ramfjord for alle opplysningene om «Dorthea» og for historiske bilder. Bildene av vrakrestene slik de i dag ligger i fjæra ved Flærøya på Lauvøya er mine egne, tatt på langfredagsfjæra påsken 2018.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

De bandt Norge sammen med armeringsstål fra Mo

2 kommentarer

Filed under Feature

Hos maskemakeren i Santa Teresa

Marcilio Barroco i bydelen Santa Teresa i Rio de Janeiro lager masker, men ikke hvilke som helst masker.

De spektakulære maskene. laget av ulike typer lær, er etter hvert blitt verdenskjent. Blant annet har han vært i Tyskland og vist fram maskene sine med stort hell. Verkstedet hans ligger i pittoreske og for oss eksotiske omgivelser i bydelen Santa Teresa, høyt over sentrumsområdet i Rio. Inntil nylig  var det mange mange kunstnere som med verkstedene sine holdt til her i Santa Teresa. Uheldige sider ved det brasilianske samfunnet og liten satsing på bydeler som dette har gjort at mange av dem har flyttet til andre deler av storbyen.

Han begynte å lage skulpturer i harpiks, og den første utstillinga hans førte til en invitasjon til å jobbe i teater som scenograf. Etter det var han blant annet ansvarlig for kunst-innholdet i filmen Love at First Sight av Arnaldo Jabor,  og siden laget han masker for en rekke forestillinger, blant annet «Sacos & Canudos», som vant Mollière Especial-prisen i 1976. Og siden har det gått slag i slag, slik at han i dag er Brasils mest kjente og anerkjente lærmaske-makere. Teater- og karnevalsmaskene hans er blitt beskerevet slik: Marcílio Barrocos former er rause, sterkt dramatiske i uttrykket når det settes spotlight på dem.

Noen av mine bilder fra Mundo Mascarado – verkstedet til Marcilio Barroco

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

#kobra – verdensmester i graffiti

Eduardo Kobras massive veggmaleri i havneområdet i Rio de Janeiro er  oppført i Guinness rekordbok. I sterke farger viser kunstneren fem ansikter som representerer urfolk fra flere områder i verden.

Arbeidet ble bestilt i anledning OL i 2016, og dekker over 32 000 kvadratmeter.

«Farge, stil og kulturell livsstil,» tre adjektiv som beskriver byen Rio de Jainero, er illustrert på den 190 meter lange veggen.

Maleriene på Olympic Boulevard viser en Tajapo-gutt fra Brasil, en Mursi-kvinne fra Etiopia, en Kayin-kvinne fra Thailand, en mann fra det nordeuropeiske supi-folket og en representant for Huli-folket på Papua Ny-Guinea.

Kobra og teamet hans brukte om lag 100 liter kvitmaling, 400 liter farget maling og 2 800 bokser spraymaling  til jobben.

Kobra  har utført andre kjente gatekunstmalerier i byer som New York, London, Tokyo og Amsterdam.  Stilen hans er kjennetegnet ved lyse farger, geometriske former og mønstre som ligner quilt.

En smakebit fra Kobras veggmalerier i Rio:

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature