Ol Tomså – bjørnejeger, reindriftssame og romanfigur

Han het Ole Elias Thomassen, ble kalt Ol Tomsa, var født for over 200 år sida, var same og skjøt trolig mer enn 100 bjørner.

Det er noen av de fakta vi kjenner til om mannen som ble en myte og en legende allerede før han døde i 1895.

25. september 2018 inviterte Nærøy folkebibliotek og Nærøy historielag til opplesing og foredrag viet Ol Toms i folkebiblioteket på Kolvereid.

Tidligere i år ble Velfjord-forfatteren Arvid Svelis historiske roman «Stien til Maajeh-Tjokka» gitt ut som lydbok. Boka, første gang gitt ut i 1964,  forteller om bjørnejegeren Jo Tomsa, og bygger på den virkelige Ol Tomsas liv og virksomhet. Skuespiller og regissør Magne Olav Aarsand Brevik har lest inn lydboka, og i biblioteket leste han flere utdrag fra den.

Den historiske Jo Tomsa var reineier og utøvde virksomheten sin i deler av Sør-Helgeland og Ytre Namdalen.

Odd Walter Bakksjø, som er avdelingsleder ved Helgeland museum i Bindal, fortalte hva en i dag vet om den virkelige Ol Tomsa. Bakksjø hadde gjort grundige undersøkelser i det kildematerialet som er tilgjengelig om den store bjørnejegeren. Han punkterte en del myter og vandrehistorier, noen av dem også gjenfortalt i Svelis historiske roman, og kunne samtidig vise til kilder som bekrefter fortellinger om Ol Tomsa. Bakksjø hadde også gjort funn som bekrefter at samer ble forskjellsbehandlet i forhold til etnisk norske, blant annet gjennom unøyaktig føring av opplysninger om samer i kirkebøkene.

Alt i alt en både interessant og hyggelig kveld i biblioteket på Kolvereid i anledning markeringa av Kulturminnedagene, med teamet «Typisk norsk – ikke bare norsk».

Magne Olav Aarsand Brevik leser fra Arvid Svelis bo «Stien til Maajeh-Tjokka».

 

Odd Waletr Bakksjø (t.v.) og Magne Olav Aarsand Brevik.

 

Odd Walter Bakksjø (t.v.) og Magne Olav Aarsand Brevik

 

Odd Walter Bakksjø forteller om den historiske personen Ol Tomså.

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

En skoledag i Johan Olsens liv

Han trasker den ubrøyta vegen fram mot det låge, svarte tømringshuset. Et gult lys kryper ut av vinduene. Siver inn i morgenlysninga. Det er i den gråblå morgentimen. Dagen er ei lita lysning bakom åsene med svarte graner. Johan er på veg til skolen. I slitt, lappet, arvet fottøy. Svart vadmelstrøye, bukse av samme slaget. Strikkelua langt ned i panna. Ranselen henger på halvåtte over de små skrå skuldrene. Han snufser litt. Snyter seg i votten. Tankene har for vane å bli stående stille slike morgener. Han lar bare øynene slippe inn det sparsomme lyset, og har nok med det. Han får igjen dette ekle nede i halsen. Som et dyr der nede. Det vil verken opp eller ned. Han må hive etter pusten, men prøver å la det være. Prøver å puste rolig, på folkvis, men da blir det bare verre. Han kjenner prikkinga helt ut i fingertuppene, og må hive etter været. Nei, han får la være å tenke på det. Får bare la øynene suge inn i seg den mørke tømringa som blir tydeligere der framme, med gule vindusglugger og blå røyk rett til værs fra pipa. Pedellen har vært tidlig oppe og fyrt.

Ovnen der inne er raudflekket. Det lukter bjørkeved. En etter en, noen i flokk, kommer ungene sigende. Tar av seg ransler, slenger fra seg vesker, strikkeskjerf, luer, votter, trøyer og gensere. Noen reimer opp sko og gnir frosne tær, dytter hverandre for å få plass nær ovnen, bak skjermbrettet. Lærer Gideon Skarberg er ennå ikke kommet. Han er ikke langt unna, og skravlinga dempes. Det bør være stille idet han entrer dørstokken fra «Det Aller Helligste», som de i smug kaller lærerens bolig i enden av skolehuset.

Døra der innefra glir opp på velsmurte hengsler. Han står ved katetret, og det rumler fra unger som ryr på plass mens de prøver å gjøre seg lydløse. Fadervår går unna i ei handvending. …Stilt i heilag fred…toner salmesangen ut, og oppropet går kjapt og kontant.

-Røys deg når eg snakk åt deg, Ole-Krestian. Eg sa røys opp med deg. Men du e sein. Akkurat som far din. Tvangsauksjon og fattigkassen. Egentleg e jo slikt arveleg. Neimen så sett deg berre då, og stand ikkje der lekså ein frostvar gjeldmons.

Lærer Skarberg ser ned i leseboka. Ser opp igjen, så tilbake til boka. Legger med rappe fingre hårstråene sine over den blanke issen. På tvers. Som vanlig. Ser ned i boka. Myser ut over klasserommet.

 

– Det va vel slik at dåkk sku lær eitt dekt tel i dag? Utenat. Ordensmann – kem som e det? Olaf, no du Olaf, ke før ei sia står det her dekte på i boka?

– Ehm…sia…nei…ehm. Eg minnes ikkje.

– Minnes ikkje, minnes ikkje! Minnes du dett eiga navn? Eller e du vørten like bevisstlaus som han bessfar din, han Tullkrestaffør? Sett deg, pøyk. Umuleg e du, bryr deg ikkje om å lær. Han bror din va akkurat likeins – likegyldig – egentleg akkurat slik.

Olaf rødmer, tier og setter seg nølende.

– Jens, du e kanskje ventelig meir før vett å tak. Kem så ha skreve det her dekte?

– Han Vi..vi..Vi..Vidje…

– ViVidje, ViVidje. Hahaha. Du veit vel knapt ke ei vidja e før slag, ban, skoglaus så dåkk e på Litjrabben. Men klauven kjenn du venteleg tel. Du ha vel haurt snakk om en klauvgalte? Hahaha. Åsmunn Olafsån Vinje heita han, så ha skreve dekte. Vinje. E det før mykkje førlanga at du ska kan stava, no så du strakst ska stand før presten?

Noen flirer, andre ser ned i pultlokkene.

– Johan, ha du lærd deg det herre?

-…

– Nei, det va vel det eg tenkt!

– J-j-jau, det ha-ha-ha eg s-så re-re-rett.

Johan svarer kjapt til han å være. Ordene pleier å flakse rundt omkring som svarte kråker inni hodet hans. Det samme gjør bokstavene, når han skal lese høyt fra boka. Og hos Skarberg skjer det ofte. Men satt han ikke i to heile timer i går attmed kjøkkenbordet, i lag med ho mor. Og ho hadde lest for han. Vers for vers. Strofe for strofe. Og han hadde gjentatt og gjentatt, til det satt som limt med kveitmjølsklister oppi hodet hans. Og oppdaget de ikke attpå til at når han sa fram noe han hadde lært seg utenat, så rant ordene ut av han som det reine steinskredet. Og før Gideon Skarberg får samlet seg til ei ny breiside, er Johan i full gang. «At far min kunde gjera» blir lest feilfritt, uten bok. Han sier det fram med heile seg, og det blir enda stillere enn vanlig i rommet.

Men så snart Johan er ferdig med siste strofa, bykser Skarberg fram, og er med ett bak ved pulten til Johan. Læreren triver den ihopslåtte boka, og holder den tett opp under nesen på gutten.

– Va det ikkje det eg egentleg trudd! Men du va snar å klapp att boka. Meg juks du ikkje. Las i smug utur boka gjord du, din stamhedning. Undermålar, men unnser deg ikkje før å bedrag meg rett oppi synet. Det svartner for øynene for Johan, men han biter sammen tennene, og hvisler:

– Ho va-va-va kje å-å-åpen, å d-det veit du gå-gå-gått.

De nærmeste ungene kvepper litt til på pultene, over Johan si plutselige ureddhet. Sier lavt til læreren at boka var virkelig ikke åpen.

– No. Du kom deg unna, den her gongen. Men det e best du les reint før ettertida. Eg lyt jo tru du stam berre før å slepp å les, av egentleg pur latskap! …No, mens eg har deg her, du kan kanskje førklar ke han Vinje mein med den her strofa: «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd»?

– A-at d-det sk-sku va så jæ-jæ-jæft å v-va sto-sto-storkar. M-men han f-far sei no at det ha dø-døtte mang ein ma-ma-ma-mannlort unna ein b-bra m-mann og.

Skarberg blir rød. Nærmest fiolett nedover nakken. Fiker til Johan under det ene øret, så under det andre, og på nytt under det første. Han tar spesialgrepet sitt, kliper av all kraft, presser tommelfingeren sin inn under Johan sitt kragebein. De nærmeste mener de hører det knaser.

– Kom deg ut. Skarberg hveser.

– Og vis deg ikkje her før du ha bødd meg om førlatels før munnbruken din.

Johan vegrer å følge med, men blir løftet i været etter øreflippene. Gutten ser ingen ting for tårene som presses fram. Føler bar at det gjør vondt, som om hodet skulle ha revnet i to. han blir slengt ut ytterdøra og ned trappa. Ranselen etter, og han griper den i ørska. Han skjener bortover vegen. Bortover, heimover. Kjenner at det renner nedover halsen. Han tørker med handa, og kjenner det varme blodet. Han merker den strenge kulda. Lua og vottene er blitt igjen der inne.

Hodet kjennes tomt. Han hikster etter været. Men gråten vil ikke komme. Han ser for seg leseboka med flagrende ord. Han siger i hop ved snøkanten da han hører at det kommer noen. Det er han Leif, nabogutten, som kommer med hest og slede fra meieriet.

-Men ke det e med deg? spør Leif, og blir var dette med ørene.

– Kom. Her bi det dokterskyss!

– N-n-nei. I-i-ikkje det…d-du må-må kjør meg he-heim.

Og slik blir det. Han løper oppover fra vegen til heimhusene. Mora vasker varlig øreflippene hans, og får etter hvert høre hvordan det har gått for seg. Ho veit ikke råd. Sier han Gideon er no så flink til å lære ifra seg, sjøl om han er litt snarsint. Det heile er nok glømt til i morra hvis bare han Johan holder seg fin gutt heretter. Og de blir enige om ikke å si noe til faren, som er så trøtt og oppfarende når han kommer heim.. Johan blir sendt et ærend til en av nabogardene, og er ikke snar om å dra heim igjen.

Det blir mørkt, og han veit at faren er kommet.

Straks Johan kommer inn på kjøkkenet, ser han ryggen til mor si. Ser ryggen og akslene. Ho står ved ovnen og snur sild i steikpanna, bøyer seg, legger mer ved i ovnen. Snur sild. Han har den breide ryggen hennes vendt mot seg heile tida, og han kjenner osen fra silda på panna. Makko henger til tørk over komfyren, og han tenker at den kommer til å lukte steikt sild. Det freser fra varmt feitt, og han spør som for å si noe:

– K-kor e han f-far?

-I skøtet, svarer ho omsider. Ho snur sild.

– Du sa kje du ha vøre oppkjeftig, fortsetter ho så.

– O-o-oppkjeftig?

– Ja, just det! Og ho sier mer. Ho sier at han må ikke komme her med meir lyging. Han far har fått vite alt som er verdt å vite da han kom fra skogen på Storvelta, og traff ungene der.

– No e vi utbørn i bygda, både han far din og eg.

Og han far har vært hos han Gideon, og han Gideon har gitt klar beskjed: de må i veg og be om unnskyldning, ellers behøver ikke han Johan å vise seg meir på skolen. Det har han Gideon sagt, og det skulle bare mangle. Og satt ikke ho, enno ho hadde annet å gjøre, i timesvis og terpa leksa med han, store glunten. Og hva fikk ho igjen for det, anna enn utakknemleheit, tåpskap og trållheit?

Han står der og ser den breide ryggen hennes, og sterkere og sterkere kjenner han eimen av stekt sild. Den lukta skal alle dager minne han om dette. Lukta av stekt sild skal minne han om et svik. Det blir et stille sildemåltid. Ett og annet ordet foreldrene imellom, om kveldsfjøsen. Heller ikke småøskenene sier noe, men kaster bare øynene på han nå og da, stjålent.

Til kveldsstellet gjør han som vanlig sin del av arbeidet, og tåger ned høy til kyrne. Resten av kvelden sitter han usynlig i kroken på kjøkkenet, og ser på årringene i golvborda. Svarte strek mellom borda, noen steder breide, noen steder smalere. Han eter ikke kveldsmat, og ingen nøder ham til det.

Det blir heller ikke sagt noe da han går til sengs samtidig med de små.

Han drar det tunge vatt-teppet over hodet. Da kommer gråten, som ei flomdiger vårelv som rensker opp, slik at bare slette berget og stor kuppelstein ligger igjen langs bredden. Det er en gråt uten sans og styring. Søvnen kommer. Svart. Uten drøm.

Utpå natta våkner han. Det er kaldt under teppet. Han har gjort seg våt. Gjennomvåt.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Kvild

menn under tre rio 2015

 

På ein benk
i skuggane
under dei
grøne by-trea
finst ei svalare verd
for trøytte menn
og tørste hundar

#riodejaneiro 2015

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Diktet om «Dorthea»

Ein slitar på kysten

Bygd på Vestlandet i 1898

I fjordfart, i kystfart

Med tømmer og plank

Bølgeblikk og forhudningspapp

Mjølkespann og smørbuttar

Taugkveiler og nøter

Høyballar og kornsekker

Komfyrar og sild og sirup

og tang, ikkje minst

Og ei geit som stod i band

frå Hortavær til Måneset

 

Rundt 80 år gamal vart ho

sett på land for siste gong

Beingrinda hennes

stikk enno opp av fjæra

Saman med restane

av ein seigliva

180 hk Caterpillar

 

#lauvøya 2018

 

Les også Frakteskuta «Dorthea»

Legg igjen en kommentar

Filed under Lyrikk

Topptur

1822165354743-01
Vi sveitta oss til topps
Aslam tolk, Tarjei og Eg
Der møtte vi den heilage mannen
brunbarka, mager og vindskeiv
Han peika utover dei veldige skogane
og forklarte himmelretningane
Så sette han seg på huk
og kleip sund ein lime
og blanda med friskt vatn
og rikeleg med sukker
Lot oss få i glaset sitt
eit solid kjøkkenglas
som hadde eit svakt rosa skjær
etter alt som hadde vore i det
Grådige drakk vi oss utørste etter tur
Etterpå fortalte han om livet sitt
og om at han sleit
med tuberkulose

….

#kerala 1991

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Vridd og varpa

Vridd og varpa
Djupe grå vindslepne furer
Jorda tar sitt tilbake
Tid etter tid
Til mold skal du bli

tekst: Torstein Finnbakk
foto: Eva C. Hildal

@evac.hildal

@finnbakkskrivestue

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Når star kan jage måse – et skrått tilbakeblikk

Et 40-årsminne
Ved påsketider 1978 ga forlaget Oktober ut ei diktsamling av meg, «Når star kan jage måse», under psevdonymet ToFi.
I sin bokanmeldelse i Klassekampen gikk forfatteren Johanna Schwarz kraftig til felts mot utgivelsen. Særlig kritiserte hun forlaget for å ha gitt ut ei uferdig bok og for å ha gitt forfatteren lite eller ingen konsulenthjelp. Schwarz fikk støtte av blant andre Tor Obrestad og Arnljot Eggen, forfatterkollegaer i miljøet rundt ML-bevegelsen. I fleire måneder utover sommeren og hausten 1978 pågår nå debatten i Klassekampen sine spalter, for og imot ToFi sine faglige kvalifikasjoner som forfatter, for og imot utgivelsen av «Når star kan jage måse». Debatten kommer også i høg grad til å dreie seg om hvorvidt det er riktig å trykke verkene til «uferdige amatører», og om hvor man eventuelt skal trekke skillet mellom amatør og profesjonell. (Hørt den før?) Blant de som støtta ToFi var Tron Øgrim, den mest sjøltenkende og frittalende blant alle «de ledende kameratene i rørsla» (TF si eiga anmerkning…) ToFi-debatten, om forholdet mellom form og innhold i poesi og prosa, om skillet går mellom amatør og profesjonell, vakte gjenklang langt ut over Klassekampen sine spalter. Helge Rykkja skreiv for eksempel hovedoppgave om debatten.
Etterhvert ga jeg ut ei bok til, «Fem sjerne blenk» i 1982.
Sida ble det journalistarbeid jeg livnærte meg med i mange år. Mesteparten av den tida fikk jeg nok utløp for kreativitet og skriveferdighet gjennom jobben, før jeg avslutta min yrkesaktive karriere (som det heter) som statsansatt, med et jobbforhold som etter hvert heller innebar kreativ tørke, ørkenvandring og høgt blodtrykk… Men mer om dette i en annen sammenheng.

Titteldiktet «Fem stjerne blenk» ble behørig anmeldt til politiet, etterforska av PST og forsvarig arkivert i «mappa» mi.

I 1998, i anledning av at det var 20 år sida boka ble utgitt, ble jeg intervjua av Rana Blad.

Det var en gang en lyriker…
«Jeg går ned for telling. Det er en kroppslig smerte, en slags horisontal nummenhet det tar tid å komme over. Slik er det selv om alle andre anmeldelser er positive. Som forfatter føler du deg alltid som verdens største null og verdens største ener samtidig. Så lever du i svingningene mellom stormende jubel og full elendighet. Det er patetisk, men sant.» Dette sier forfatter Jan Kjærstad til Dagbladet om hans forhold til kritikk. Kanskje er det mer sant enn patetisk.
Torstein Finnbakk har aldri fått innpass i så mange bokhyller som Kjærstad, og kan ikke hånle av tidligere kritikker ved å vise til høye salgstall. Kritikere tar da også sjelden eller aldri hensyn til hvor du befinner deg på salgsstatistikken, og viste liten nåde da Finnbakk kom ut med dikt-boka «Når star kan jage måse» på Oktober forlag i 1978.
I diktene oppfordrer Torstein Finnbakk (under pseudonymet ToFi) til ansvar, handling og kamp for arbeidsfolk sine rettigheter:
Vi skal ikkje la den dagen kome
då nokon av oss blir jaga streifdyr
på dei trøysteslause viddene.
Vi skal lære av vargen!
(Utdrag fra diktet Vargen)
Om et registrert dikt

I kritikerens skuddlinje

Dette holdt ikke mål, var kritikernes dom, og i bokas kjølvann fulgte en opphetet debatt – som verserte under navnet ToFi-debatten. Diskusjonen pågikk i flere aviser, først og fremst i Klassekampen, med blant annet med Johanna Schwarz, Arnljot Eggen og Tor Obrestad i spissen.
Lyrikkboka ble stemplet som dårlig håndverk, og Finnbakk sier seg faktisk til en viss grad enig.
– Ikke den gang, men i ettertid ser jeg at de hadde mye rett i det de sa. En del av boka står jeg fortsatt ved i dag, men mye burde ikke gått ut på trykk, kanskje blant annet en del politiske leilighetsdikt, vedgår Torstein Finnbakk.
Men som ung 26-årig debutant var kritikken tildels tung å fordøye, forteller han.
– Det var en sterk opplevelse. På den ene siden var det spennende, på den annen var det tøft å få hele etablissementet i fleisen. Debatten gikk hemningsløst i Klassekampen. Jeg beit godt i fra meg, men egentlig burde jeg holdt kjeft.
– Hvorfor det?
– Fordi en del som ble sagt var sant. Jeg var nokså ung og det var vanskelig å se forskjell på kritikk og personangrep.

Tom for poesi
Det skulle gå fire år før Finnbakk kom ut med ei ny lyrikkbok, «Fem Stjerne blenk» på Tidens Forlag 1982, så i det lange løp hadde ikke kritikken skremt ham fullstendig bort fra den lyriske arena.
Likevel, den unge herr Finnbakk hadde nok fått seg et skudd for baugen, kanskje var noe av pågangsmotet borte, kanskje var ikke troen på at han kunne bli lyriker like sterkt til stede.
«En hyggelig kaffestund på altanen hos baker Pedersen» som er skrevet til et fotografi i Coldevins Bygdebok for Rana, er Finnbakks egen favoritt:
Nanna Pedersen – fødd Venes –
skjenk opp kaffe ifrå kanna
tel fru Pedersen i stasen
med ein slags salat på hatten
Jau – der e to kvinnfolk tel
men ser du – namnan e kje nemnt
Ei e fesja – ei e elder
begge to kledd i svart
Kanskje bakar-tjenestjente
bedd på kamkaka og kaffe?
Bakar Pedersen i flosshatt
med eitt mørkt og tyrkisk skjegg
Broder Pedro og i flosshatt
også iført kølsvart skjegg
Begge: klokk-kjeda på magen
og propell-sløyfe pund haka
Sjå: Per Hellervik har skalk
og siste nytt i engelsk tweed
Slåttonn-kara va di ikkje
Heller ikkje anleggs-sluska
Hatt – dress – vest – i steikjevarmen –
Vart di aller sveitt på ballan? –
– «Fem stjerne blenk» ble ikke viet spesielt stor oppmerksomhet. Siden har jeg kanskje beveget meg bort fra lyrikken. Jeg gikk på en måte tom for poesi…
– Er det en form for skrive-angst?
– Ja, det kan hende. Man er kanskje redd for ikke at egne evner ikke skal strekke til, og muligens er det en følelse som sitter igjen etter tidligere utgivelser, sier Finnbakk, som for to år siden skrev dokumentarboka «Hemnes i krig 1940-45». I åra som har gått har han blant annet hatt på trykk noen noveller.
– Men jeg har lenge holdt på med å oversette og gjendikte den skotske lyrikeren Ivor Cutler til norsk, og har nok manus til å fylle tre bøker. Så langt har ingen forlag tent på det prosjektet, men jeg fikk trykt en del Cutler-gjendiktninger i tidsskriftet Albatross.
De «fæle» forlagene
I dag irriterer ToFi seg i større grad på vegne av andre forfattere.
Over forlagene som han mener har tatt knekken på mange lyrikere og forfattere gjennom ensidig satsing på allerede etablerte navn.
– Det som irriterer meg mer og mer er at forlagene i dag kun er styrt av markedshensyn.
Tidligere var forlagenes rolle å være kulturbærende. Ser vi bort fra typiske bestselgere gjør de ingenting for å selge og markedsføre bøker. Ta for eksempel Magnar Mikkelsen, en forfatter som har skrevet solide bøker i 30 år og som er blant de beste i Norden. En av hans siste prosabøker ble det kun solgt solgt åtte stykker av! Jeg skulle solgt mer av samme bok på torget her en ettermiddag.
Det sier litt om distribusjonsmulighetene forfatterne tilbys, tordner Finnbakk, som oppfordrer skrivende folk til å utgi på eget forlag eller å publisere sine verker på internett.
– Spesielt lyrikerne har lidd under dette. Forlagene har knapt brukt fem flate øre på markedsføring av denne sjangeren, og det er en skam. For meg har det ikke hatt noen betydning. Jeg prøver ikke å leve av å skrive bøker. Likevel er det trist at nesten ingen kan tjene penger på å skrive lyrikk i dag.
Men det finnes forlag som tydeligvis jobber på en annen måte. Bladkompaniet, for eksempel, later til å ha en annen politikk enn forlag flest.
De har blant annet fått frem Willy Ustad som har skrevet serien «Fire Søsken». Han befatter seg med spenningsromaner fra etterkrigstidas Norge, gjør svært gode forundersøkelser før han skriver, og er etter min mening en av de mest interessante forfatterne i Norge for tiden.

Lyrikk er musikk
– Hva var dine intensjoner ved å gi ut ei lyrikkbok med såpass sterke politiske undertoner?
– Et ønske om å spre et budskap, skape debatt. Målet for de fleste forfattere og lyrikere er vel å påvirke folk, enten man skriver vekkelsessanger eller vuggeviser? Ei bok har en funksjon – man vil det skal føre til noe. I litteratur finnes det ikke noe vakuum, man påvirker alltid i den ene eller annen retning.
– Hva fascinerer deg ved lyrikken?
– Lyrikk har mye med bilder å gjøre, det blir mer stemning enn handling, mer en tilstand sammenlignet med prosa.
Språket blir veldig komprimert og konsentrert, og gir likevel assosiasjoner. Lyrikk ligner mer på musikk enn andre litterære former. Dikt er klang, rytme og lyder. Følelser. Det viktigste for en lyriker er å skape bilder og stimulere leseren. Et dikt kan snu verden på hodet og åpne leserens øyne for nye rom i tilværelsen.
– Får vi høre mer fra lyrikeren Finnbakk?
– Jeg tror ikke det. Jeg er først og fremst journalist, ikke lyriker, men hvem vet, sier Finnbakk.
– Så det var ikke kritikerne som tok knekken på «lyrikk-spiren»?
– Tja. Kanskje, nei neppe… Jeg er vel en journalist som en gang kalte meg forfatter, sier Torstein Finnbakk.

Av journalist Maiken Johansen

Les gjerne også om et overvåket dikt

Boka i digital utgave

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Ein lurvete roman

Ein lurvete roman
og den gamle trøya
pakka inn
i ei skitten matte
på ei rusten kjerre
Håpet
låg att
i minna
om ho som drog

Tekst: Torstein Finnbakk
Foto: Eva C. Hildal
#poesi @tofi1952
@Finnbakkskrivestue
#malaga #sorthvitt

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Uten tittel

eva38345_4665041658411220992_o

Men da han kom tilbake
vasket og vasket
de samme dønningene
og langt der ute
var horisonten like bleik og utydelig
~
Tekst: Torstein Finnbakk Foto: Eva C. Hildal

 

 

@evac.hildal
@tofi1952
@finnbakkskrivestue

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Frakteskuta «Dorthea»

«Dorthea» het ei stolt frakteskute, heimehørende på Lauvøya i Vikna. Siste eier var Øystein Ramfjord.

Skøyta var bygd i 1898 på gården Årsand, litt nord for Maurangerfjorden i Kvinnherad, Hordaland. Skuta ble bygd av båtbygger Hallvor Gausvik, etter oppdrag fra en Anders G. Aarsand.

Kona til byggherren het «Dorthea». Derav navnet. Ombord hang heile tida et stort smykke, et sølvkors som hadde tilhørt denne Dorthea. Dette skulle bringe båten båten lykke, kanskje istedenfor en mynt under mastefoten, som var den mest vanlige lykkeamuletten på en båt.

Skøyta hadde såkalt «høneræv», som var betegnelsen på den opprinnelige hekken, og var bygd som såkalt bankseilskøyte.

De offisielle målene på båten, ifølge målebrev fra 1940: lengde 58,3 fot, bredde 18,6 fot, dybde 7,7 fot. Bruttovekt 40,57 tonn.

Skuta har hatt mange eiere. I 1939 ble «Dorthea» solgt til Bernt og Olai Stornes på Inderøy i Trondheimsfjorden. Ved Mollans Verksted i Kristiansund fikk hun innsatt motor, en Record på 40 hk. Samtidig fikk hun styrehus. Før dette hadde skuta bare en såkalt styrebås. Seinere ble det montert en 70 hesters Säffle i «Dorthea». Trolig var det i 1953 hun ble ombygd i hekken, og dermed forsvant «høneræva».

12. mai 1954 ble båten kjøpt av Øystein Ramfjord på Lauvøya i Vikna, som noen år seinere satte inn en Caterpillar på 180 hk. Med den gjorde hun lett 11 knop på tom båt, sies det.

I de følgende ti-åra gikk «Dorthea» i ulike typer fraktefart langs kysten. Den siste tida hun var i drift var Bjørn Henningsen fra Lauvøya skipper. Noe av det siste hun frakta var tang til tangmelfabrikken på Rørvik.

Stor takk til Anton Ramfjord for alle opplysningene om «Dorthea» og for historiske bilder. Bildene av vrakrestene slik de i dag ligger i fjæra ved Flærøya på Lauvøya er mine egne, tatt på langfredagsfjæra påsken 2018.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

De bandt Norge sammen med armeringsstål fra Mo

2 kommentarer

Filed under Feature

Hos maskemakeren i Santa Teresa

Marcilio Barroco i bydelen Santa Teresa i Rio de Janeiro lager masker, men ikke hvilke som helst masker.

De spektakulære maskene. laget av ulike typer lær, er etter hvert blitt verdenskjent. Blant annet har han vært i Tyskland og vist fram maskene sine med stort hell. Verkstedet hans ligger i pittoreske og for oss eksotiske omgivelser i bydelen Santa Teresa, høyt over sentrumsområdet i Rio. Inntil nylig  var det mange mange kunstnere som med verkstedene sine holdt til her i Santa Teresa. Uheldige sider ved det brasilianske samfunnet og liten satsing på bydeler som dette har gjort at mange av dem har flyttet til andre deler av storbyen.

Han begynte å lage skulpturer i harpiks, og den første utstillinga hans førte til en invitasjon til å jobbe i teater som scenograf. Etter det var han blant annet ansvarlig for kunst-innholdet i filmen Love at First Sight av Arnaldo Jabor,  og siden laget han masker for en rekke forestillinger, blant annet «Sacos & Canudos», som vant Mollière Especial-prisen i 1976. Og siden har det gått slag i slag, slik at han i dag er Brasils mest kjente og anerkjente lærmaske-makere. Teater- og karnevalsmaskene hans er blitt beskerevet slik: Marcílio Barrocos former er rause, sterkt dramatiske i uttrykket når det settes spotlight på dem.

Noen av mine bilder fra Mundo Mascarado – verkstedet til Marcilio Barroco

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

#kobra – verdensmester i graffiti

Eduardo Kobras massive veggmaleri i havneområdet i Rio de Janeiro er  oppført i Guinness rekordbok. I sterke farger viser kunstneren fem ansikter som representerer urfolk fra flere områder i verden.

Arbeidet ble bestilt i anledning OL i 2016, og dekker over 32 000 kvadratmeter.

«Farge, stil og kulturell livsstil,» tre adjektiv som beskriver byen Rio de Jainero, er illustrert på den 190 meter lange veggen.

Maleriene på Olympic Boulevard viser en Tajapo-gutt fra Brasil, en Mursi-kvinne fra Etiopia, en Kayin-kvinne fra Thailand, en mann fra det nordeuropeiske supi-folket og en representant for Huli-folket på Papua Ny-Guinea.

Kobra og teamet hans brukte om lag 100 liter kvitmaling, 400 liter farget maling og 2 800 bokser spraymaling  til jobben.

Kobra  har utført andre kjente gatekunstmalerier i byer som New York, London, Tokyo og Amsterdam.  Stilen hans er kjennetegnet ved lyse farger, geometriske former og mønstre som ligner quilt.

En smakebit fra Kobras veggmalerier i Rio:

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Escadaria Selarón – de berømte trappene i Rio

Escadaria Selarón er oppkalt etter kunstneren Jorge Selarón, skaperen av de verdenskjente trappene som ligger i bydelen Lapa i Rio de Janeiro. I alt 250 er det trinn, dekket av over 2 000 fliser fra mer enn 60 land.

Han var i utgangspunktet en maler, men begynte en dag å pusse opp de utkjørte trappetrinnene ved huset sitt. Han brukte fliser, keramikk, og speil til å skape en spennende kombinasjon av farger og materialer, og det ble en 20 år lang besettelse som skjøv hans tidligere lidenskap til side.

Selve trappen har 250 trinn, som er dekket av over 2000 fliser fra over 60 av verdens land. Selarón håndmalte omkring 300 av flisene med motiv av en gravid afrikansk kvinne. Hans eneste, mystiske kommentar til dette var at det var et personlig problem fra fortiden hans. Mange av flisene samlet han først fra byggesteder og søppelhauger, men etter som trappene ble populære begynte donasjoner å strømme inn.

Jorge Selarón ble funnet død i 2013, liggende på sitt eget kunstverk.

Årlig strømmer turister til Lapa for å se Escadaria Selarón, som har vært vist i magasiner, aviser, reiseprogrammer, reklamer, og dokumentarer.

(Teksten er i hovedsak  fra nettstedet riodejaneiro.no).

Les gjerne også omtaler på Tripadvisor

More about Escadaria Selarón

Disse bildene tok jeg i trappene i februar 2018

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Karneval i Rio

Mitt album fra karnevalsløyer, blocos i Rio de Janeiro februar 2017 og februar 2018.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

En lønnsom forbrytelse

Mannen som ulovlig rev Losjen i Mo i Rana sentrum, tjener 10-20 millioner på handlinga han ble straffedømt for.

Han fikk en million i bot. Men nå skal det bygges leiligheter på tomta. Millionene vil rulle inn, med kommunens og andre myndigheters velsignelse.

Screenshot_20180105-234045-01

Losje Karakterens Prøve, få dager før den ble jevnet med jorda. Foto: Torstein Finnbakk

Dette minner meg om en petit jeg skrev for mange år sida:
«En «Ke det går?» jeg skrev på 90-tallet:
«Replikken, som var mynta på undertegnede, falt utpå haustparten for vel 19 år sia, da jeg flytta hit. På den tida vandra jeg rundt i gamle, idylliske Strandgata. Raseringa var allerede i gang, og jeg skyndte meg å ta bilder av noen av de låge, koselige små gamle trehusene. De forsvant i løpet av kort tid, det ene etter det andre. Den gang prata man i de ledende politiske kretser ennå høgt om at Moholmen burde jevnes med jorda, og det blei etter hvert en stor diskusjon om det skulle gå en transportveg på utsida av den gamle bybegyggelsen. Med «to stemmers overvekt og et nødrop» ble planene om vegen skrinlagt, og et slags «vern light»-regime for Moholmen blei innført. Ikke mange år etterpå ble den gamle arresten revet, noe som i praksis skjedde med kommunal og politisk velsignelse.
For meg, som hadde kommet flyttende fra Vefsn like før – med sitt nylig påbegynte Sjøgata-prosjekt – virka hodningene hos det «statsbærende» partiet i Rana håplaust reaksjonære, for å si det rett ut.

Etter kort tid slutta jeg å forbauses. Så å si heile Mo sentrum blei bygd nytt. Nå hadde man virkelig sjansen. Enn om Rana ville skjele litt til Rognan, hvor de etter en stor brann bygde opp et stilig sentrum, etter en plan som tok utgangspunkt i trivsel. Men her i Mo førte man opp det ene monumentale bygget styggere enn det andre – alle i hver sin stil. Folk behøvde ikke lenger å si det til meg: Du er kommet til Rana. Mye vatn er rent i havet siden da. Men de ledene kretser i Rana later ikke til å ha blitt klokere eller i takt med si tid.

Det meste av nybygging i Mo sentrum de siste 15-20 åra har vært en arkitektonisk og trivselsmessig katastrofe. Stakobygget er ett eksempel. Meyersenteret et nyere og ikke mindre groteskt, for ikke å snakke om den «forbrukerstyrte» nabokolossen. De fleste bymiljødiskusjoner i Rana ender med at snøscooterproletariatet uttrykker sitt «skrikende behov» for parkeringsplasser. Og parkeringshus har man virkelig hatt vett til å bygge – den ene bunkersen etter den andre, i herlig samrøre mellom handelsstand, og politisk ledelse. De to nevnte kategorier sitter vekselvis på fanget til hverandre her på Mo, som i dagens Øst-Europa.

Foreløpig klimaks i byplanlegginga på Mo skjer da den freda Losjen blir revet midt foran nesen på politisk og administrativ kommuneledele. Ikke engang politiet, som er raske til å rykke ut om en ranværing urinerer i et smug en sein nattetime, reagerte da Losjen ble smadra netters tid. Og nå – sentrumsparken. Jeg sier ikke meir. Du er kommet til Rana.»

Losjetomta januar 2018. Klipp fra Rana Blad

Høyesterettsdom om bot etter rivinga

4 kommentarer

Filed under Feature

Ei ekte lokalavis fyller år

Avisa Hemnes har fylt fem år.
Jeg innrømmer gjerne at jeg som relativt gammal journalist åpna det første nummeret med en viss skepsis, blanda med ikke så reint lite nysgjerrighet. For hvordan skulle det gå for seg for en gjeng glade amatører, å starte ei ny papiravis i lille Hemnes, mens trauste, tilårskomne, feite og sjøltilfredse norske lokalaviser hold på å dø som fluer?

Ikke desto mindre ble jeg positivt og behagelig overraska, både over innhold og utførelse. For her dominerte verken krøkkete skolestilaktige skrivestykker eller plump tekstreklame for det lokale næringslivet. I hvertfall ikke verre enn hos «søsterpublikasjonene» sør og nord for Korgen. Snarere tvert imot.

Innlegg skrevet for Avisa Hemnes nr. 1 – 2018

Og slik har det fortsatt, utgave etter utgave. Gode, aktuelle artikler og nyheter fra bygda og tettbebyggelse, fra politikk og næringsliv og idrett og kultur, har avløst hverandre. De unge skriveføre talentene er de som har imponert meg mest. Noe av det bedre jeg har lest av lokalreportasjer – ever – var fra ei sauleiting i Leirskardalen. Et strålende arbeidsstykke og det beste bevis på at en ikke behøver å være innesnya selv om en er lokal. Gode historiske reportasjer fra engasjerte og skriveføre frilansere har heller ikke mangla, og da minnes jeg især stoff henta fra Sørfjellet og Røsvass-området. Og så må jeg ta med de gode kulturanmeldelsene og -omtalene, på høyde med og til dels over det beste helgelandske, for å si det slik. Den lokale politiske dekninga i avisa er det heller ingen grunn til å skjemmes over, verken med hensyn til aktualitet og for det meste også journalistisk integritet. Per Jomars framifrå sogeskriving i beste Jon Leirfall-stil er så absolutt en høydarene. Men det var aldeles for mye av det gode da det nylig også ble plusset på med ei heilsides lite morsom «Pontoppidans forklaring» til dette humorinnslaget. Hvis det overhodet trengtes utdyping, hadde vært mer enn nok med ei stikkordliste. Hvis man trykker en over to siders artikkel som krever virkelig krever ei sides «tolkning» bør man vurdere hensikten med det hele.

Og da er vi over på den andre sida: Hva kan gjøres bedre?

Redaktøren må i større grad – ingen nevnt, ingen glemte- våge å stryke, forkorte, redigere og i enkelte tilfeller refusere – gjerne med påskriften «Skriv om!», «Skaff bedre bilder!», «Alt for langt!» etc. For i enkelte tilfeller er det presentert aktuelle saker og reportasjer gjort «me vijnsterhainnæ», på lettvintmåten, med telefon og e-post og tilfeldig bildebruk, i stedet for å ta den kjøreturen, lage intervjuet ansikt til ansikt, og knipse bilder der og da. Og husk, det skal ikke være lov for en journalist å intervjue eller omtale egne familiemedlemmer.

Men som sagt, heilhetsinntrykket er svært sympatisk og positivt. Hemnes-regionen fikk den avisa dere fortjente. Avisa har levert, hver eneste uke i fem år, og gjort en bragd som få andre har klart i nyere norsk mediehistorie. I dag bør sjansen til å overleve være enda større enn for fem år siden, nå som det er atskillig færre papirutgaver å konkurrere med. Jeg ønsker og håper at Avisa Hemnes får ei lysende framtid.

1 kommentar

Filed under Omtale

Klabbføre

Vijntern står før døræ, så di sei.

Eg kjæm så ihog mainn så kåm på besøk åt ein fjillgarl å D va eitt førrykanes snyver D lavæ ne utå loktæ å så slo D så smått om å vart millar, mæn deinn dær mainn hainn  gryinnæ seg tæ gars å vart gått mottikjen a garsfålkje. Hainn bon sjøl va aillersålite reliøs, så hainn gløttæ utijønæ kjøkenglase, å D va bjyint å bi skomt så hainn sa nåkkæ sånt så  at
«No får vi  håp å tru at Jesus hjemsøker vårt hus.»
Då svaræ mainn så just ha trampæ kramsnyen a beksemskon:

«Næi eg trur kje at hainn kjæm i kveill i D hær hælvetes klabbføre!»

1 kommentar

Filed under Feature

Jøder på flukt – november 1942

Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og Annies mor til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig. Seinhøstes bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen. 

Antisemittismens pest sprer seg enda en gang i Europa. Vi må aldri glemme jødenes skjebne.

Dette skjedde  den andre krigsvinteren,  under opptakten til deporteringa av jødene i Norge, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet skulle få ei sentral og lite ærerik rolle.

Annie og Kåre Wicklund i forlovelsesdagene. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Familien Wicklund fikk nå meldeplikt. To ganger om dagen måtte de melde seg for lensmannen, og de skjønte at de når som helst kunne bli tatt.

– Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige, fortalte Annie Sachs Wicklund seinere.

– Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte.

Et drivstoff-problem

Planene om flukt prøvde de å holde så hemmelig som mulig.  Ikke engang husverten Rasmus Korgen  ble informert om planene,  i tilfelle han ble utsatt for tysk forhør.

For å komme seg over Røsvatnet, måtte de ha tak i motorbåt. Men først måtte det skaffes drivstoff til båten.

Annie Wicklund: – Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham. Østerrikeren sa «flykt så fort dere kan – det blir verre!» «Ja, men vi har ikke noen bensin.» «Har du en tom kanne?» spurte han. Jo, det hadde Kåre. «Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil». Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket.

Utsatt flukt

Olav Fjeldavli hadde urmakerverksted og -forretning i Korgen. Annie Wicklund arbeidde ei tid hos ham:

– Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre. Da var gode råd dyre, for på det tidspunktet var Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de stod og venta på bussen. Kåre ringte til meg fra Røsvatnet, og sa at jeg måtte forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen gikk. Jeg fikk varskudd dem, og de ble helt ute av det. De måtte melde seg for lensmannen igjen. Reisa måtte utsettes til neste dag.

Til Røsvatnet

Neste dag flyktet de, etter at Kåre hadde klart å skaffe en hjelpesmann med motorbåt. Til Røsvassbukta kom Annie Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kom med bussen, andre mener de fikk lastebilskyss fra Korgen.

Annie Wicklund:

– Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon.

Olaus Sørdal fra Varntresk skulle skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streika motoren. Kåre Wicklund gikk straks til Linvika, til Jon Simonsen som skyssa flyktningene videre til Nymoen.

Med hest til Sverige

Arne Tortenli:

– Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute.

På svensk side av grensen tok flyktningene inn i ei samekåte. Annie Wicklund har fortalt at de nærmest ble røykforgifta, ettersom Kåre glømte å åpne ljoren i taket da han tente opp varme i kåta.

Bilde fra boka "Hemnes i krig 1940-45"

Bilde fra boka «Hemnes i krig 1940-45»

Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tok Wicklund.familien fra kåta og videre til Rönes:

– Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom.

Lensmannen reagerer

Lensmann Selseth på Hemnesberget fikk trolig ikke vite om flukten før det var gått 14-15 timer. Rasmus Korgen var pålagt å melde ifra hvis jødene forsvant. Men han venta så lenge som mulig før han ringte lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg har drøyd i det lengste før han satte i verk ettersøkning.

Gulle Røsvassbukt:
– Dagen etter at de hadde rømt, begynte lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta.  Lensmannen sa at han hadde vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det var ikke noe spor etter jødene. Han mente at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da var de jo for lengst over i Sverige.

Selseth tinga Johan Røsvassbukt til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sa Johan, lensmannen kunne være sikker på at han skulle huke dem. Jeg så sporene etter ham seinere. Han hadde vært innom alle løene og han hadde vært inne på Valberg og spurt folk etter flyktningene. Han måtte gjøre dette for å kunne vise at han hadde gjort som lensmannen sa. I fleire dager etterpå dreiv Selseth og ringte og spurte Johan om han hadde sett noen spor etter jødefamilien.

Slå på storgryta

Arne Tortenli:

– Da Kåre Wicklund rømte, var grensepolitiet om bord da «Kolbein» kom dagen etter. Båten var full av tyskere, og fløyta for hver gard den passerte, forteller.  De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika rodde ut til «Kolbein». Ho visste jo nøye om flyktningene, siden det var de som hadde skyssa dem. Men nei, ho var ikke blitt vis noen, sa ho. Tyskerne sa at hvis de hørte noe, måtte de ringe. Da sier ho Karen: «Jau, då ska vi slå på storgrytæ!» For det var nemlig ikke telefon i Linvika…

Båten savna

– Båten hans Olaus i Sørdalen ble liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man ble redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag var Olaus ikke kommet heim. I Varntresk var de redde for at noe skulle ha tilstøtt ham. De ringte til oss på Sundsåsen, om vi hadde sett eller hørt noen motorbåt.

Jeg skulle da gå til Nordenget og spørre om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det var seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kom heim i mellomtida, skulle de ringe, og Gunvald, bror min skulle gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.

Førevitja

Best som det var, så jeg at han var der med lykta og lyste. Da jeg kom heim, sier de at jeg har nå ikke vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det hadde han da ikke, for de hadde ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringte vi dit, og akkurat i det vi ringte var Olaus kommet heim.

Det var merkelig at jeg hadde sett lyssignalet. Det var nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han så denne krigskvelden.

Auksjon i Korgen

Etter at familien Wicklund hadde rømt, ble eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga var interessert i å by på disse tingene. Men noe ble kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.

Flyktningpolitikk

Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag.

Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man ikke meinte det var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet… Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last.

Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.

Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra boka Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

Norske polititjenestemenn bidro sterkt til at jødene ble arrestert og myrdet

Norsk politi beklager overfor norske jøder

«Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall» av Ingvar Ambjørnsen

kildenett.no om de norske jødenes skjebne under krigen

«Marte Michelet bretter ut vår nasjonale skam»

4 kommentarer

Filed under Feature

– She’s running away, she’s running away!

Melstein 1692: Four men were brutally murdered. The heroine of the drama is a 14-year servant girl who ran away, risking her own life.

By Torstein Finnbakk
Translated by Dr. Gregory M. Shreve

– Hun stikker av, hun stikker av! This story in Norwegian

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Ei trøppæ på trappene

Her før ei stuinn siæ muræ di ei trøppæ oppijønæ Trångskarle i Mossjyen, slik at di no kainn kleinne i småskon både opp å ne detdær skarle – deinn så tør å E i hælsn å har aill jeitn heime så vi sei. Å dein så ikkje e høvveik å heill seg ædru – å deinn så ist. D vart novel bra jæft me deinndær trøppæ. Å ralt, så vi sei. Vis mainn ikkje e høvveik, ja, D ha eg vesst næmt. Hælgelainnstrøppæ var ho døft. Veit så, veit så. No kainn væfsnengan draks me seg nårskamerkaneræ å leirfjorlengæ samt ainner etniske væfsnengæ opp på Øyfjille, osjæmt. Å E d finver å klårt sjenn, så kainn di stainn der oppå flågan å staræ utåver både Marsørå å sjølve Mossjyen å di kainn sjå heilt åt Halsøyen, å omkje di sir heile Hælgelainn rekti, så i værtfaill ein tiændedel uta region. Å eg ha tænkt at ei sånn trøppæ D sku eg ha haft hog å haft.
Å eg ha kje før skreve dein hær hyllestn tæl Helgelaninnstrøppæ færddi, jau så sir eg førsynemeg på di såkailte sosiale medier at no ska di bryt seg på å lagæ ei trøppæ på Vega åg. Ho ska no bære heit Vegatrøppæ, veit eg, å ikkje eingång Sørhælgelainnstrøppæ, einno ho ska gang heilt opp på Ravnflåje så du kainn sjå både tæl Melstein å Låvuinn derifrå. Å D dær flåje D E nåkkæ høgt, førstår eg, å abakle å kelinne opp på me hainnmakt. Jau, jau. Di E no ulite smålåtn der uti værdensarven, veit eg. Ja, åså sir eg førsyne meg at Sparebanken ska ijnn me åttehuinneråfæmtitusn NOK tæl deinndær trøppæ, ja D bi væl anveinnte midler, så vi sei, D E eg steiksekker på.
Eg før mijnn del ska no snart jær vijnter så eg bruk å jær kvart år her i Thomaslenninga. Å då bruk eg å skruv fast eitt stykkje me kunstgres eg kjøft her ein åre, sålesn at vi kje ska dætt a rygg å bryt å lårhærsjen her heime på stutrøppæ, åksæ keilt Værdenstrøppæ. Ja, veit så.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Jeg tar gjerne freelance-jobber

Jeg tar gjerne freelance-jobber. Les mer om dette

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Glitrende revy av «søstrene» i Steigen

Revyen til «Søstrenes og brødrenes» på Leines i Steigen ble en studie i løssluppenhet, latter og talent, ispedd en god porsjon profesjonalitet, på et fullsatt Vonheim – huset på Skjelstad.

Og alle i sal så vel som på scene lot til å more seg, fra teppet gikk opp til teppefall.

Revyen ble framført 29. april 2017 

Tekst og foto: Torstein Finnbakk

«Søstrenes og brødrenes»-revyforestillingen er en så godt som årlig foreteelse på Vonheim-huset på Skjelstad i Steigen. Til tross for navnet, var det kun «søstre» å se på scenen, mens en visst antall «brødre» sto for teknikk, lys og lyd.

Tv-kveld

Årets revy hadde form av en TV-kveld formidlet av det lokale LRK (Leiranger Rikskringkasting). Nyhetsankeret og flere av innslagene ble vist på storskjerm, mens de øvrige innslagene foregikk live på scenen.  Gjennom forskjellig programposter ble hendelser i lokalsamfunnet behørig presentert og gjenopplivet, formodentlig til ulik tilfredsstillelse for de parodierte parter.

Kommunestyrerepresentanter ble karikert som barn i lek i sandkassen. Tarald Sivertsen med sine ideer, ordfører Asle Schrøder med sin motvillighet mot «tante Ida» i Bodø, som både hadde mer sand og flere karameller – av enkelte også kalt kameler – å by på. I en annen sketsj ble heller ikke den administrative ledelsen i kommunen glemt. Ann-Merethe Willumsen gjorde en glitrende figur som den altoverskyggende kommunal-leder Tordis Sofie Langseth.

Sladrespeil

«Over hekken»-scenene fungerte fint som et speil av sladder og bygdeliv, spesielt scenen om den ikke ennå ferdigstilte avtredet på Brennviksanden, et opptrinn som endte opp i en noe spesiell dans. Birgitta Eidissen som «Ester» er nok ensemblets absolutt fremste komiske talent.

Men det er mange talenter blant de ni «søstrene» på scenen. Kristine Willumsen Theting gjorde en fantastisk god parodi på Steigens syngende YouTube-prest Per Grunnet, syngende foran sin faste følgesvenn, ovnen. Nina Einarsen må også nevnes, for sine utsvevende tolkning av den lokale størrelsen Lillian Selvik. «In Låve» har med dette fått en helt ny betydning.

Fingerspissfølelse

Ensemblet har likevel klart det kunststykket å karikere uten å fornærme, slik at det tvert imot er en anerkjennelse å bli karikert under «Søstrenes og brødrenes».

Selv om jeg her har trukket fram enkeltprestasjoner, må det understrekes at nivået på ensemblet som helhet er jevnt og godt. Fordelingen mellom storskjerm, scene, lyd og bilde var godt balansert og bidro til god flyt i forestillingen.

Det er gode tradisjoner for sceniske oppsetninger i Steigen, ikke minst Sagaspillet og flere lokalrevyer som settes opp med jevne mellomrom. «Søstrenes og brødrenes» er ikke noe unntak i så måte. 

 

Ensemblet:
Bjørg Røymo, Wibeke Aasjord Juul, Hege Albriktsen, Nina Einarsen, Birgitta Eidissen, Toril Eidissen, Ann-Merethe Willumsen, Kristine Willumsen Theting, Kaia Mari Oskarsen. Teknisk: Truls Theting.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Eit arævillers gomattråg – ei bokmelding

Bokomtale fra 1999 – Dialektord i Hemnes

Ordet arævillers er ett av noen få ord fra Korgen som er registret i den nasjonale «språkbibelen» Norsk ordbok. Storartet, overmåte er betydninga. Et gomattråg var det trauet som gomaten, kaffebrødet, kakene, ble lagt oppi og brakt ut til slottefolket når det var oppsylar etter endt onn. Mary Boldermos bok «Dialektord i Hemnes» er uten tvil blitt et rekti så arævillers gomattråg, spesielt for alle oss som elsker denne dialekten over alt på jord, og dessuten for språkinteresserte folk flest.

dialektord

Illustrasjon: Trond Stien

En dag da min bestefar Jakob Israelsa skulle dra lagna (garnet) i Leirelva, fant han det fullt av og delvis ødelagt av rusk og rask. Da han skulle ble spurt hva det var som hadde kommet i garnet, svarte han: «Ein okje, ein stuke, ein stake, ja formele ein krakje!» I 1999 ville mange, sjøl sambygdinger, ha hatt vondt for å forstå meninga i dette utsagnet. Men utgivelsen av «Dialektord i Hemnes» vil igjen gjøre det mulig å forstå det fortvilte utbruddet over den sundslitte lagna.
På 270 sider presenteres nærmere 4.000 dialektord fra det området som i dag omfatter Hemnes kommune og som i grove trekk er utbredelsesområdet for det som tradisjonelt har vært kalt sørranværings-dialekten.
Et liknende innsamlings-og registreringsarbeid har aldri vært gjort verken i sør- eller nordransk område. Det er derfor et pionerarbeid vi snakker om.
Det er interessen for detheimlige talemålet, og sikkert også en god del sunn nysgjerrighet, som i en årrekke har drevet Mary Boldermo til å samle på ord. På oppdrag fra Hemnes kommune har hun påtatt seg arbeidet med å systematisere ordsamlinga og lage bok av det. I arbeidet har forfatteren støttet seg på ei referansegruppe med innfødte fra ulike deler av kommunen. Hemnes kommune står som forlegger for utgivelsen.
Boka innledes med artikkelen «Talemålet i Hemnes», skrevet av vefsningen og språkmannen Per Sjåvik. Dette er en liten, men ikke desto mindre verdifull, del av boka, som gir en lettfattet språkvitenskapelig omtale av sørranværings-dialekten/ hemnesdialekten, et talemål som skiller seg klart fra både vefsnmålet og «søsterdialekten» i Nord-Rana.
Jeg skal her ikke gå inn i detaljene, bare nevne en ellers lite påakta kuriositet som Sjåvik påpeker. Sørranværingen er nemlig en av få norske dialekter som fremdeles aktivt bruker dativ, sjøl om mye av språklitteraturen hardnakka hevder at dativ er gått ut av norsk talemål. I bygdene i Hemnes kan man fremdeles høre brukt preposisjonsuttrykk som i tretien, i ainnerstuen, i Bleikvasslien, åt fjøsæ, i justerelven osv. I følge Sjåvik er slike former «arkaiske drag som har eldgamle tradisjoner», like fra norrøn tid.
Det som nok de fleste, og jeg blant dem, vil synes er aller flottes med denne boka, er å sitte og bla, side etter side, og smake på gomat fra dialekten vår. Ordene er ordna alfabetisk, og presentert på luftig og elegant vis, slik at sidene ikke blir for tettpakka. Det hele er krydra med morsomme og illustrative tegninger, utført av Tore Furuhatt og Trond Stien.
Mange vil nok bruke boka til å leite etter ord som er unike for Hemnes-området, og de vil neppe bli skuffa. jeg har allerede nevnt et par eksempler, å det formele kralæ a slekt i bokæ. Krenel, for eksempel, er som kjent (nesten) det samme som fattigmannsbakkels. Eller sjerel, som sjølsagt er det egentlige navnet på…. spissmus.
«Dialektord i Hemnes» tar ikke bare for seg kuriositetene, de aller merkeligste orda, men viser også hvordan ord som er i bruk i heile landet blir uttalt og brukt i dette området. Det syns jeg også er verdifullt når dialekten i heile si bredde skal presenteres.
Etter den omfattende ordlista følger flere avdelinger viet ulike sider ved dialektbruken. Her finner vi lokale uttrykk og uttrykksmåter, noen av dem i aktivt bruk, andre gått av moten, men så gode at de med fordel kunne tas opp igjen. Eksempler: «Stainn i jeitsteræ» (stå i dype tanker); «ute å tar høgdæ» (holde seg til fint folk) . Et kapittel tar for seg gamle uttrykk fra båtbruk og båtbygging. Det er spesielt viktig at disse begrepene fra et gammalt handverk, som nå er så godt som borte, blir bevart for etterslekta. Videre følger et kapittel med ordtak og talemåter, som «Det nøtt kje å sal pørkæ» og «Gle deg gråjeit, i måræ bi du kvit». Gåter, rim, regler og ellinger har fått sin plass, og lokale navn fra flora og fauna. Her finner vi både bjynnguplæ (geitrams) og ømmer (lom), move (rips) og auskarlomp (rumpetroll), finnpip (åkersnelle) og haræhokræ (perleugle).
Sjølsagt er det umulig å registrere rubbel og bit av dialektord i en utgave som dette, og så vel forfatteren som Hemnes kulturkontor etterlyser mer av samme slaget.
For oss som for lengst har viklet oss ut av ut av segerhinnæ (fosterhinne), og som husker noen av de gamle dialektorda i bruk, er dette rett og slett en skatt. Men også fæsjen og småkørvan og sjeiddebræstingan har godt av dette, og kommer til å sette pris på at det innsamlingsarbeidet er gjort og nå altså spredd til mangmainn». På dette viset hindrer man at denne ordskatten blir avglemt. Men ikke bare det, man kan også «risikere» at noen av de de gamle, trauste orda kommer i bruk igjen. Utgivelsen passer som hånd i hanske med den gjeldende læreplanen i skolen, hvor integrering mellom skole og lokalmiljø er vektlagt, og en kan rekne med at boka derfor vil finne sin sjølskrevne plass i Hemnes-skolene si norskundervisning.
Bak i boka finnes en CD med kostelige klipp fra Radio Korgen, også en viktig dialektbærer. Disse målprøvene fra ulike steder i Hemnes gjør det mulig å ikke bare lese, men i tillegg lytte til dialekten, og samtidig få med seg noen riktig gode historier. Min favoritt er Telmar Thomassen sine motorsykkelhistorier, «Davidson er død, men Thomassen lever».
La meg dessuten ikke glemme å nevne omslaget, som er ei tegning av bygde-kunstneren Sigurd Trongmo. Vi ser karikaturer av forlengst henfarne korgværinger utenfor Eitran i Kørgsjyen en preiksøndag ca. 1910.
Alt i alt: Mary Boldermo og utgiver Hemnes kommune har med denne utgivelsen gjort et stort og viktig, ja uvurderlig stykke kulturvern-arbeid.
Den som eventuelt ikke liker boka, er og blir en kryselstake (sutrende person), med andre ord en søtterkommode. Man blir rett og slett katæ (kvikk, opplagt) når man ser at det lages ei bok som dette.

Mary Boldermo
Dialektord i Hemnes
268 sider pluss CD med målprøver
Illustrert

Følg Facebook-gruppa Ord og uttrykk fra Hemnes- og Rana-distriktet

 

1 kommentar

Filed under Feature, Omtale

Noen måtte se etter dyra

Under kamphandlingene i mai 1940 ble befolkninga i Finneidfjord evakuert, men samekvinnen Kristine Klemetsen trossa kuler og granater og ble igjen hos husdyra.

Kristine arbeidet på gården Dalen, og hadde blant annet ansvaret for melking og stell av dyra. Da kamphandlingene mellom norske og tyske styrker nærmet seg tettstedet og kuler og granater begynte å svirre over Finneidfjord, ble alle som bodde der evakuert. Men budeia Kristine Klemetsen nekta å la seg rikke. Hun var trofast mot kyrn og småfeet hun hadde ansvaret for.

Kristine stelte fjøsen på Dalen. Og ikke bare det. Hun gikk også til nabogårdene og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk.

Opptil fleire ganger tok folk kontakt med henne, for å få henne ut av fjøsen og bort fra krigssonen.

Men Kristine nekta. Hun hadde en jobb å gjøre, mente hun, og mer var der ikke å si om den saka.

Ei kule på villstrå perforerte hodegjerdet på senga hennes. Hun var i fjøset da dette skjedde, og etterpå ville hun ikke ha noe prat om det.

Kristine Klemmetsen, eller Kristine Klemsdet på dialekt, var datter av Klemet Person i Krokan. Samefamilien hadde heimen sin under Klemethelleren, en steinheller i Leirskardalen. Respekte og empati med alle levende skapninger hadde hun nok fått med seg heimefra, fra oppveksten under helleren hvor familien og husdyra delte de sparsomme facilitetene.

Mer om krigen på Helgeland:

– Lederen overlot oss til vår undergang

Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

Slaver for motstandskampen

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

Om «kaptein Sjøberg» – og et lensmannsmord

2 kommentarer

Filed under Feature

Hvem banker?

Hvem banker! sa Per Anker

Det er muslimer! sa Per Svimer

Hva vil de? sa Per Skli

Ha asyl, sa Per Spyl

Hvor mange? sa Per Slange

En to tre fire, sa Per Flire

Vis dem inn! sa Per Spinn

Kast og dump! sa Per Trump

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

​PC fikk nytt liv med Phoenix OS

:nsker du å bruke de samme appe-ene på PCen som du har på telefonen? Da bør du gi installere Phoenix OS.

Jeg fikk i hende en Acer Aspire V5-122P, med Windows 8 installert. Laptop-en var produsert i 2013, men var etter hvert blitt så treg at den i praksis var ubrukelig. Den brukte minst ti minutter på oppstart, og ytterligere minst ti minutter før applikasjonene reagerte.

En treg-ost

Så treg var den, at den ikke engang egnet seg ti å surfe på nettet. Så det er ingen overdrivelse at den var moden for resirkulering.

Men før jeg ga den helt opp, gjorde jeg en del søk på nettet. Resultatet var nedslående: Akkurat denne modellen fra Acer blir dømt ut i diverse brukerfora. Prosessoren var av det dårlige slaget, selv den gang denne laptopen ble lansert. Dette, sammen med at maskina ble levert med 4 GB RAM, ga den treghetsopplevelsen som også jeg hadde sett. Acer Aspire V5-122P var med andre ord stemt ut av det gode selskap.

Løsning 1: Linux

Ettersom jeg har fusket litt med Linux til heimebruk i mange år, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk. Jeg erstattet Windows 8 med en light-versjon av den mest brukte Linux-varianten, Ubuntu. I likhet med de fleste Linux-distribusjonene er dette fullverdige operativsystemet gratis.

Og straks ble det mer fart i sakene. Nå boota maskinen i løpet av et minutt eller så, og det ble mulig både å bruke tekstbehandling og diverse nett-applikasjoner. Men høvelig treg var den, også om jeg sammenlignet med den vel 10 år gamle Lenovo-en min som for lengst har blitt en Linux-laptop.

wp-1485978780379.jpg

Android på PC.

Løsning 2: Android for PC

Tilbake til min Acer. Nylig hadde jeg lest et  gratis operativsystem, Phoenix OS for PC. I store trekk er dette Android OS, som er installert på telefoner og nettbrett. Forskjellen er at Phoenix OS er tilpassa maskinvaren i en PC.  Det betyr at du får en PC hvor du kan installere og bruke alt det du lyster fra Googles App-store.  Phoenix har i tillegg en egen app-butikk som du kan installere fra. Hvis PC-en ikke har berøringsskjerm, kan du bruke mus og tastatur. Har den berøringsskjerm, kan du i tillegg gjøre deg nytte av dette.

Det finnes et enkelt program som hjelper deg å installere OS-et ved sida av den Windows-en du eventuelt har installert fra før. Da kan du ved oppstart av PC-en velge om du vil at den skal starte opp Phoenix eller Windows.

Men nå hadde jeg utstyrt min maskin med Linux. Et nytt nettsøk førte meg til YouTube, vår tids hovedkilde til visdom.

Der fant jeg en flott video som forklarer hvordan du kan installere Phoenix OS ved sida av Ubuntu Linux:

Og ved neste omstart kunne jeg nå velge mellom Phoenix og Linux.

Installasjonsprogram

Er du så heldig at du har en PC med fungerende Windows på, er det enda enklere å installere Phoenix OS. Da kan du bare laste ned programmet PhoenixOS downloader for Windows. Du starter dette programmet og installasjonen av Phoenix OS vil gå av seg sjøl. Nesta gang du restarter maskina, kan du velge om du vil starte den med  Phoenix eller Windows.

Nettbrett de luxe

Brukeropplevelsen i Phoenix OS er omtrent som på et nettbrett. Men du kan bruke det vanlige tastaturet, noe mange vil oppleve som en fordel. Dessuten kan du jobbe mot en skjerm i breddeformat, som du ikke behøver å ha liggende i fanget ☺. Dessuten kan du benytte deg av alle app-ene som du har på telefonen din. Hvis du ikke er avhengig av store office-pakker, er det i stedet enkelt å bruke for eksempel Google Dokumenter eller Dropbox, som også gir deg mulighet for lettvint å dele dokumenter med andre. Og ikke bare det: Nå har jeg en PC med Android-grensenitt, som dessuten har en masse lagringsplass. Ubuntu-partisjonen ligger for det meste ubrukt på maskina mi, men opptar ikke mer enn en brøkdel av harddisken.

Mer minne

Min Acer Aspire V5-122P var som nevnt utstyrt med 4 GB RAM. Med en treg prosessor blir dette vel lite minne. Acer oppgir selv at minnet på denne maskina kan oppgraderes til 6 GM. Men etter litt lesing på diverse brukerfora spanderte jeg 8 GB ekstra, og det viste seg at maskina uten plunder godtok  10 GB RAM. Da ble den smidig i bru.  Phoenix OS er i utgangspunktet lite kraftkrevende og virker greit med bare 4 GB RAM. Et minus er at mange og store minnebrikker går ut over batterikapasiteten. PC-en hadde for øvrig en vanlig «gammaldags» harddisk, som jeg har erstatta med en mindre ressurskrevende og raskere SSD-disk.

9 kommentarer

Filed under Feature

The Storied Past

Sixty-Sixty

Joan inherited a keen and abiding interest in the history of her (very) Scandinavian family from her parents and grandparents. She inherited documents, letters, photographs, and a variety of treasured heirlooms from both her Swedish paternal side and her Norwegian maternal side. Family histories done the old way, from personal accounts and letters, library research, and maybe a paid researcher from the old country, were passed down along both lines. These treasured manuscripts—links to an exotic, fascinating past, shaped Joan’s lifelong interest in her Swedish and Norwegian family roots.

But maybe it was the stories—most of all—that captivated her. To a young child, especially one as curious as Joan, stories of distant places and olden times bore a special fascination. Especially vivid in her active imagination was Norway.

From an early age her grandfather, Martin Cornelius, had regaled her with tales of that far-off country. He even used to read to her…

Vis opprinnelig innlegg 3 577 ord igjen

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Om gammalkongens død, Golfkrigen, Simon Slåttvik og Mo i Rana

E12, mellomriksvegen Mo i Rana-Umbukta. Ved Utsikten er bommen nede.

Jeg svinger inn på utkjørselen, og parkerer den vesle toyotaen ved sia av den kvite Volvoen. Svartemarja er blitt kvit, tenker jeg. Det liker sikkert Arne Myrdal. Men den har striper på sida.

Februar 1991. Dette ble skrevet i høve forberedelsene til HM Kong Olav Vs begravelse, Kong Harald Vs innsettelse – og Golfkrigen.

En av de svartkledde står og skuler på meg bak hjørnet på den vesle moelvenbrakka. En annen ligger på kne ved et lite dieselaggregat borte i snøen. Jeg gjør kameraet klart. Bajonetter på. Rusler påtatt sjølsikkert bort til dem, med lua kjekt på snei.
– Jeg kommer fra Rana Blad…
– Jaha, sier den myndigste av dem, og mønstrer meg alvorlig. – Tred ind om her er trangt. Det ER trangt. Vi stabler oss oppimellom bordet etter hverandre. Trangt, ja. Men varmt, for de har som antyda aggregat. Og elektrisk ovn. Foreløpig ingen energikrise.
– Det er ganske trangt her…
– Vi du ha kaffe?
– Jatakk…
Dette virker som en noe midt mellom konfirmasjonsleir og speidermerkeprøve. De er jo så unge, disse karene. Men jeg går ut fra at de har stemmerett, såvel som førerkort klasse BE. Derfor sier jeg ikke noe i nevnte retning, for ikke å røpe min egen framskredne alder.
Jenta tvers over bordet er pen inni uniformen. Krittkvite, kraftige råkosttenner.
Hvordan det er å være på den slags vakt?
– Nei, det er da en vanlig jobb. Ja, ikke SÅ vanlig , men ganske vanlig, joda vi er jo litt ekstra i heilspenn. Og så er vi bevæpna. (Taushet) …men det skal vi visst ikke si.
– Kaliber 22?
– Nei, 38.
De ser prøvende på hverandre. Hvorfor spør han så masse-passe oss for journalisten-blikket.
– Smith & Wesson, svarer han som er mest for seg, han med feltjakka. Jenta bare smiler kvitt i kvitt.
Han i grønt begynner på en kronikk om Saddam Hussein. Og kaffen er i tjukkeste laget.
– Kan du fatt kefør di ikkje ha harva over han derre…
Han prater seg virkelig varm.
– Men det nøtta vel lite så lenge vi sett her og spør svenskan etter legitimasjon, så lenge Rana e overfylt av kurdera og muhammedanera.

Ke D skaft?

– Kefør e dåkk ikkje heller innmed grensa?
– Svenskan har ein post på si sida, innmed Strimasund.
– Men det e da minst seks mil dit?
– Ja…
Igjen dette det va då frøktele ke han spør-blikket.
– Det e no bestemt at vi ska vær her. Og så er det så høvelig , i og med at det er en bom akkurat her. Men det blir litt vanskelig nå imot helga, når alle hytteeieran kommer.
– Hva gjør dere da?
– Vi stopp berre dem som kjem aust…nei vestover, må det vel bli.
– Og de uten legitimasjon sender vi tilbake til Sverige.
– Nordmenn også?
– Ja, de uten legitimasjon, til Sverige?
– Nei, nei, di må fer heim og hent det. Hvis vi ikke kjenn dem.
Om det har hendt noe?
– Nei, det einaste va ein Pajero som kom frå Mo. Han kjørt rett inn i bommen, før han va så nysgjerrig på politibilen.
Da kommer det en bil vestover. Bildemotiv. Utsikten. Bil som stanses av politiførstebetjent.
– Nei, det e jo han som kjørt østover i formiddag…
– Jaja, vi får poser litt før pressa!
– Sertifikat og vognkort…Jaha…Enn han som sett attmed deg, hen e vell like fri før legitimasjon no så han va då han kjørt innover?
– Bi han sendt tel Sverige no?
Hvor de har vært? Sjåføren rødmer, rett og slett. Men når han i feltjakka er kommet på sytten skritts avstand, sier sjåføren til meg gjennom munnvika:
– Sant å sei så ha vi vøre på fjelle å prøva skutern. Heilt ulovle, før å sei det rett ut!
Hva de synes om å bli sjekka sånn?
– Jo, det verk frøktele betrygganes. Og så e det no greiar enn om dem ha stilt seg opp og fekta med makinpistola…. Men egentle e det nokka helvetes førbainna tåpskap. Her kunn man ha kjørt att og fram over grensen med sprengstoff på ein snøskuter dagen på tamp. Men det e no greitt at dem sjekk, forsåvidt…
Vakkerjenta i politiuniform poserer, stadig like kvitt i kvitt, mens ho åpner bommen.

Flashback to Fageråsen

Idet jeg kjører ned fra fjellet, hører jeg på radioen at den nye kongen skal tas i ed.
Under Norgesmesterskapet i spesielt hopprenn i Fageråsen 1957 så jeg Kong Olav for første gang, nei, Kronprins Olav var han ennå, og jeg var fem år.

Jeg mener i hvertfall at jeg så ham, i kvit anorakk, og så Rolf Kirkvaag fra Kringkastingen, og jeg mener å huske at også han var i kvit anorakk. Og østerdalslue. Men det er mulig jeg blander.

I hvertfall er det slik at jeg i bakhodet har et bilde av Kirkvaag, stående på kulen i Fageråsen i kvit anorakk og østerdalslue – foran en svær mikrofon.

Det var tider, det, med Kronprinsen, Kirkvaag og Kringkastingen. Og Simon Slåttvik (t.v. på dette pessebildet fra 1952, sammen med Erling Kroken), nesten-ranværingen Simon, som riktignok bare nesten ble Norgesmester. Men hoppa langt . I sjølveste Fageråsen.

Det var nok de voksne som hadde mest glede av det. Sjøl fraus jeg på beina. Jeg sto lenge bak ei raud fjølbu ned på sletta et sted og hoppa opp og ned i de nye filtskoene for å få varme i tærne.

På heimturen kjørte bussen seg fast i snøsørpa et sted på Riksveg 50 mellom Finneidfjord og Korgen. De siste milene fikk vi skyss med lærer Leirskar som kjørte oss heilt heim i en beige Pobeda, eller kanskje det var en PV, jeg er ikke sikkert, for det var mørkt da vi kom heim, og jeg var bilsjuk.

Røssvoll i Rana minus 12

Firogtredve år seinere svinger jeg inn på parkeringsplassen ved Mo i Rana lufthavn, Røssvoll i Rana, mens radioen melder om enda mer kirurgisk presisjonsbombing over Bagdad, god sikt og pluss femhundre grader celsius.
I innkjørselen ligger en overkjørt fugl, flatklemt fredsdue, pressa paloma blanca, pax ala Bush.
Utafor terminalen står ei til av disse kvite svartemarjene, som før beskrevet. Inni den ikke uoversiktlige ankomsthallen er det folketomt, for det er langt mellom landingene og tettere mellom overflygningene, vinters tid som det er.
Her kunne jeg ha storma inn med en busslast baader-meinhofere, en bunt detonerende lunte, sytte kilo TNT og en kinaputt, fylt toalettskålene med nitroglyserin, robba kronesautomaten fra Redningsselskapet og rømt åstedet på spark – hvis jeg hadde vært en slik en.
Jeg stikker hodet, nei overkroppen, inn gjennom billettluka. Det er folketomt, bare enn blinkende dataskjerm. Nå. Så er det vel noen i tårnet. Tobias, for eksempel. Borti et hjørne holder i hvertfall Tante Sofie på og mopper. Hun kaster et skrått, misbilligende blikk på meg og mopper videre.
«Adgang Forbudt» står det på ei dør, som jeg straks river opp og snubler over dørstokken inn på et slags kontor.
– Eg sku ha snakka med purken.
– Dem e her inne. Eg ska vis deg ke dem sett hen.
– Her. Han kommer ifrå Ranabla, sier den hjelpsomme flyplassmannen.
De sitter som i andakt på TV-rommet. Nykongen tas i ed.
Jeg hilser høvisk og setter meg ned ytterst på en plaststol med veska på knærne. Litt utilpass inni boblejakka. Ingenting sies. Man forstyrrer ikke ordensmakta mens Kongen innsettes.

Security anno 1991

Vaksinasjonsarret på venstre skulder verker litt. Om noen dager drar jeg til India. Via Frankfurt. Det blir ventelig meir oppstyr på flyplassene dernedover, tyskere med nystaila caps og små snertne maskinpistoler.
Imens blir Kongen ekte Konge. Ikke det at det er viktig, men jeg har notert at Sonja mista noe i dronningstolen, som hun plukka diskret opp idet hun skulle gå.
– Æh..E dåkk her heile døgnet på tamp?
– Nei, no må du vent, æ ska sjekk-opp nå først.
Den eldste av de svartkledde reiser på seg og går ut for døra ei vending. Skrap..skrap…ein fra Rana Blad, ska vi sei at..Nå!…Nå!
Jeg hører det i radioen til ham som sitter nærmest meg, før han skrur ned volumet. Begge de to politiførstebetjentene har barter. De skuler på meg, syns jeg. Blir jeg lagt i jern, nå, og kilt under føttene? Jeg skraper litt med skoen.
Så skrider den eldste inn igjen. Han er trønder og har sjekka-opp noe.
– Ka det va du vill?
Han er ikke entydig godmodig.
Også han er politiførstebetjent, viser det seg. Et kronglete ord å skrive: politiførstebetjent.
Ikke får jeg mye ut av ham, heller. De er her for å passe på. Ferdig med det.

Konstabel på sin post

– Bilde? Kan det vær nødvendig. Javel. DU får still opp!
En av de yngre blir kommandert. Han er bare politikonstabel. Foran døra til rullebanen blir han foreviget. Han stiller seg i bredbeint positur, med armene over kors på brøstet.
– Nei, pass-på våpenet! sier trønderen. – Vi vell helst itj at det ska bli fokkusert på det, tilføyer han forklarende til pressen.
Konstabelen gjør da med et elegant hopp vending på stedet, som en kosakk, stadig med armene i kryss. Han blir stående i den nye stillinga, ubevegelig, med pistolhylsteret vendt bort.

Bildet tas behørig, og får teksten «Mo i Rana lufthavn. Førstepolitikonstabel på post mot den internasjonale terrorismen»

2 kommentarer

Filed under Feature

Da nordmenn myrdet fanger i Korgen 

29. oktober 1947 ble en 49 år gammel mann fra Drammen dømt til døden for å ha myrdet fire jugoslaviske krigsfanger i Korgen. Han var ikke den eneste nordmannen som drepte vergeløse fanger.

Drammenseren, som het Olaf Aleksander Gamborg Nilsen, var en av flere nordmenn som gjorde tjeneste i norske  SS Vaktbataljon under tysk ledelse.  Mange av disse nordmennene drepte forsvarsløse mennesker i krigsfangeleirene i Norge under 2. verdenskrig.

Før Olaf kom til Korgen-leiren i oktober 1942, hadde han tjenestegjort som fangevokter i en tilsvarende leir i Beisfjord  sør for Narvik. I Beisfjord var i ett tilfelle 300 fanger skutt, fordi tyskerne fryktet for at de var smittet av flekktyfus. Etter fire måneder i Beisfjord-leiren var bare 150 av de opprinnelige 900 fangene i live. Disse ble flyttet til leirene i Osen og Korgen.

Korgfjellet. Jugoslaviske krigsfanger på vegarbeid. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45.

Ordren fra kommandant Karl Hesse i Korgen var å skyte uten skånsel hvis noen av fangene prøvde å rømme.

Det første drapet utførte hirdmannen Olaf Aleksander Gamborg Nilsen (født 1898) mens  han var vakt over et arbeidslag på vegarbeid. Plutselig løp en av fangene oppover en skrent. Gamborg Nilsen skjøt straks mot fangens hode, på under ti meters hold. Fangen døde momentant. «Fluktforsøk», rapporterte nordmannen, da tyske soldater kom strømmende til. Fjorten dagers tid etter dette er mannen fra Drammen satt til å vokte over noen fanger som hogger tømmer. Plutselig roper en av de tyske soldatene: «Da, da, Mensch!», og peker på en fange som er på veg bort fra arbeidsstedet. Drammenseren skyter på 15-20 meters hold. Fangen segner om, men er ikke død ennå. Han blir båret opp på skogsbilvegen like ved. Etter ordre fra en tysker skyter den norske vakten fangen i hodet og dreper ham. Noen uker seinere samme høst er Olaf igjen vakt på veganlegget. Han har gått litt unna arbeidsstedet for å gå på do. En eldre fange kommer løpende rett mot ham, men bråsnur da han får øye på vakten som sitter på huk i grøfta. Fra denne stillinga griper Olaf geværet og skyter mot den løpende fangen, og treffer ham i halsen. Samtidig skyter en tysk soldat med maskinpistol, og fangen blir drept etter at han er truffet av flere skudd i hodet.

Det fjerde offeret het Stephan Besselmann. Han var overløper, jugoslavisk statsborger av tysk eller bulgarsk herkomst, som kommandant Hesse hadde utnevnt til «kapo», brakkesjef. Den tidligere bokseren var stor og sterk og særdeles brutal mot medfangene sine. Han hadde drept elleve fanger i Korgen. Han pleide å stå på trappa til brakka og slå etter fangene med en stokk når de passerte. Han var så farlig at også  noen av de norske vaktene var redd ham. De ble enige om at de skulle drepe ham ved første anledning. Da Olaf blir satt på vakt sammen med Besselmann, skyter han ham ned bakfra på kloss hold, med ett skudd i korsryggen og ett gjennom hodet. Han rapporterte at Besselmann var skutt under flukt.

Flere norske drapsmenn

Beretninga om denne norske SS-vakten i Korgen er bare ei av flere liknende historier. Ved mange av fangeleirene var de norske vaktene vel så brutale og hensynsløse som de tyske. I Korgen var det ifølge vitneutsagn under rettsoppgjøret flere, eller rettere sagt mange norske leirvakter som drepte fanger, og noen norske skal også ha deltatt i massehenrettelser. De fleste av voldsmennene var enten tilknyttet NS’ paramilitære organisasjon Hirden eller den norske SS vaktbataljonen.

Sterke vitnemål under landsvikrettssakene styrket oppfatningen av at drap var utbredt blant de norske vaktene. Korgværinger som Gunvald Villmones, Arthur Brendmo, Ivar Buvik og Benoni Monsen,  og oppsynsmann Kristian Rugaas fra Velfjord, var blant dem som vitnet om dette og navnga flere av de norske volds- og drapsmennene i leirene i Korgen og Osen.

«Bare skyt!»

En dag korgengutten Jakob Fagereng (født 1928) kommer gående forbi leiren, på veg heim fra skolen, roper en norsk hirdmann til ham fra leiren: – Kom hit, så skal du få låne geværet mitt. Han  skal få lov til å skyte noen av de som er innenfor gjerdet, lokker mannen. Skolegutten blir sjølsagt forskrekket og løper heim.

Hvem var de?

Dommen mot Olaf Aleksander Gamborg Nilsen og diskusjonen omkring denne har vært omtalt offentlig mange ganger. I boka «Nådeløse Nordmenn – Hirden» har Eirik Veum viet flere sider til omtale av drap og mishandling utført av norske leirvakter i Korgen og Osen. Her finner vi også fullt navn på mange av gjerningsmennene. Ingen lokale hirdmedlemmer gjorde tjeneste som fangevoktere i Korgen og Osen.  Når det gjelder  andre dømte draps- og voldsmenn har jeg i det følgende  valgt å bruke fornavn og alder.

Den yngste av dem er 16 år gamle Harald fra Lørenskog. Ute på veganlegget skyter han en av fangene i hodet. Også 31-åringen Erik fra Agdenes blir drapsmann. På samme vis dreper 23 år gamle Leif fra Arendal dreper flere krigsfanger. 17-årige Harry  fra Nesodden stikker minst to fanger med bajonett, slik at de dør av skadene. Mange vitneprov fra rettssakene etter krigen fortalte også om nordmenn som deltok i mishandling og grov tortur av fanger.

Den før nevnte 16-årige Harald  blir omtalt som en av de  verste mishandlerne. Han sparker og slår fanger med en slik råskap at til og med andre norske vakter reagerer på det. 16-åringen deltar også i annen fysisk avstraffelse av fanger.

17-årige Harry fra Nesodden er også en ivrig torturist og plageånd for fangene. I ett tilfelle tvinger han en jugoslavisk unggutt til å spise ei levende mus. Den unge fangen dør seinere.

23-åringen fra Arendal regnes som spesielt aggressiv og farlig. Han slår fanger med en stokk og gjennomfører egne avstraffelser på fanger som han ikke syns arbeider nok.

Andre hirdmenn som mishandler fanger i Korgen-leiren er Anders fra Gran, Alf  fra Arendal, Ola  fra Orkdal, Magnus fra Bergen, Ernst  fra Kongsvinger med flere.

I Osen-leiren på sørsida av Korgfjellet er forholdene minst like ille. Også her ble det begått både drap og grov mishandling. I ett tilfelle voldtar en av de norske vaktene en psykisk utviklingshemmet kvinne i nabolaget. Etter krigen blir det funnet i alt 435 lik etter søk i og ved leirområdet i Osen.

Dødsdømt og benådet

I lagmannsretten etter krigen  ble Olaf Aleksander Gamborg Nilsen fra Drammen dømt til livsvarig straffarbeid for drapene på fire serbere i Korgen-leiren. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om dødsstraff, og  anket dommen. Høyesterett skjerpet da også dommen til dødsstraff, men i neste omgang ble drapsmannen benådet av regjeringa. Dommen ble omgjort til livsvarig straffarbeid, og Olaf ble løslatt 20. april 1956. Boka  «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin gir rettsoppgjøret grundig behandling. Forfatteren tar for seg sakene til alle de 25 nordmennene som ble henrettet under landssvikoppgjøret, og de som først ble dømt til døden, men senere ble benådet.

For og imot dødsstraff

Benådningen av drammenseren førte til store diskusjoner nasjonalt. Deler av pressen gikk generelt inn for dødsstraff og mot benådning av dødsdømte. Et opprop for dødsstraff var undertegnet av blant andre forfatterne  Sigrid Undset og Arnulf Øverland. Deres forfatterkollega Aksel Sandemose uttalte derimot: «En kunne ha forstått en massakre i mai 1945, en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst. I 1947 er eksekusjonene bare bestialske. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i groveste form. Den er et tilbakefall i mørke, til straffen som rå gjengjeldelse».

Stortinget diskuterte selve dommen mot drammenseren, og debatterte samtidig dødsstraff på prinsipielt grunnlag. I forbindelse med landssvikoppgjøret var nemlig dødsstraff gjeninnført i norsk lovgivning, etter å ha vært forkastet helt siden 1800-tallet.

Av et betydelig antall nordmenn som myrdet og mishandlet fanger i Korgen og Osen ble bare Olaf fra Drammen idømt lovens strengeste straff. En rekke av mennene fra den norske SS-vaktkommandoen ble dømt for drap og fikk livsvarig straffarbeid, noen fikk betydelig kortere fengselsstraffer, mens andre ble frikjent. De som fikk livstidsdommer slapp oftest ut etter få års soning.

Blodveien – strategisk vegbygging med slavearbeid

Det var av strategiske grunner tyskerne forserte  planene om riksvegforbindelse over Vesterfjellet (som i dag stort sett bare kalles Korgfjellet). Arbeidet kom for alvor i gang hausten 1941. I september 1941 var mellom 70 og 100 mann i arbeid på korgsida av fjellet.

De jugoslaviske fangene fra Beisfjord ble flytta til de nybygde leirene Fagerlimoen i Korgen og til Osen sør for Korgfjellet. SS Obersturmfűhrer Karl Hesse og hans nestkommanderende SS Untersturmfűhrer Karl Lampe hadde kommandoen i Korgen-leiren.

Bruken av krigsfanger som slaver på veganlegget var en del av planen. Bygginga av leirer for jugoslaviske fanger i Osen og Korgen ble derfor påbegynt i januar 1942, og var ferdig samme vår. I hver leir ble det innkvartert om lag 400 fanger og 50 vaktposter.

Blodveien

I løpet av 1942-43 skulle over 600 av fangene dø på dette veganlegget, som betegnende nok ble kalt Blodveien.

I de enkle brakkene ble fangene stuet sammen i køyer uten underlag. De måtte henge av seg klærne om natta, og fikk bare lov til å ha et tynt teppe over seg.

Fangene ble foret med potetsuppe: 10 kilo poteter til fire hundre mann. 10 mann måtte dele ett brød. Voksne karer ble så utsultet at de etter noen uker i leir veide bare 40 kilo.

Til å begynne med hadde de fryktede tyske SS-styrkene vaktholdet i leirene. De for ekstra brutalt fram. I mars 1943 overtok Wehrmacht vaktholdet, som da ble noe mildere. Dette hadde en klar sammenheng med at fangene først nå fikk krigsfangestatus. 40-50 personer fra norsk hird og den norske SS vaktbataljonen verva seg også som voktere.

30. juni 1942 starta de første vegarbeider «med assistanse av krigsfanger», som det het i Statens Vegvesens dokumenter. Da de store tyske styrkene trakk seg tilbake fra Finland seinhaustes 1944, var vegen over Vesterfjellet kjørbar.

500 fanger til Korgen

fangeleir

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Cveja Jovanovic fra Jugoslavia, som var krigsfange i Korgen, skriver i boka «Flukt til friheten» at leiren stod ferdig 23. juni 1942. Da kom «396 deporterte jugoslaviske fanger med den andre sjøtransporten. Leirkommandoen var, som i Osen-leiren, tysk SS-mannskap med tyske politimenn og norske hirdvaktposter.

Fra Beisfjord-leiren kom 70 mann den 2. oktober, og den 4. oktober samme året kom det 70 mann med den tredje sjøtransporten fra Tyskland. Alt i alt ble det sendt 536 deporterte til Korgen-leiren.

I begynnelsen av 1943, den 2. januar, ble 149 mann flyttet til Osen-leiren – det var nå 234 mann i Korgen-leiren, etter at 156 til den tid var omkommet av sult, kulde, sykdom, eller ble drept i leiren eller på arbeidsplassen.

Rømte

Til den 6. mars 1943, da den tyske vernemakten overtok de jugoslaviske fangeleirene og de deporterte ble anerkjent som krigsfanger, hadde SS-bødlene tilintetgjort 181 mann av de «opprinnelige» Korgen-deporterte, og 212 mann ble overlatt til vernemakten av de «opprinnelige» 396 (i Korgen-leiren og av dem som i begynnelsen av januar 1943 ble flyttet til Osen-leiren). I begynnelsen av april 1943 ble det sendt 85 mann til Korgen-leiren (en del av den fjerde transporten som kom til Drammen i begynnelsen av mars). Etter noen få dager kom det 80 fanger fra en leir i Bjøllånes (i Rana, red. anm.), og 115 mann ble sendt til sykeleiren i Øysand. Den 19. juli ble det fra Osen til Korgen sendt 144 fanger. I løpet av de neste 11 måneder forandret antallet seg stadig på grunn av dødsfall, overflytting til andre arbeidsleirer eller til Falstad-straffeleiren, men også på grunn av flukt. Den 6. mai 1944 ble det fra Korgen-leiren overført 309 fanger til leiren Potthus i Salten. På leirkirkegården i Korgen ble 200 fanger igjen for evig tid».

fagerlimo2

Jugoslaviske krigsfanger på Fagerlimoen i Korgen, like etter frigjøringa i mai 1945, med tegning av den jugoslaviske partisan- og statsleder Josip Broz Tito. Fotograf ukjent.

Barbari

Bak denne nøkterne skildringa skjuler det seg ufattelige lidelser og barbarisk tysk og norsk behandling av krigsfanger, hvor vilkårlige drap hørte til dagens orden. Fanger ble lemlesta, ihjelslått og skutt, andre døde av sult, sjukdom og frost.

Ulike kilder oppgir ulike tall for hvor mange fanger som var i leirene. Nettsida norgeshistorie.no oppgir at det kom 4 268 fanger fra Jugoslavia til Norge fra juni 1942 til mai 1945. Totalt overlevde omkring 1 700 av dem. Flertallet av fangene fra Jugoslavia var unge menn mellom 18 og 30 år. Enkelte var ikke mer enn 14 år gamle, mens de eldste var opp mot 60 år.

fagerlimo2

Fagerlimoen hvor krigsfangeleiren i Korgen lå. Minnestøtta står der hvor retterstedet var. Foto: Torstein Finnbakk

Et eksempel på redselsregimet i leirene: Da to fanger i Korgen drepte en tysk vokter og rømte, ga kommandant Hesse ordre om at det som hevn skulle skytes 39 fanger i Korgen og 20 i Osen. Dette var 17. juli 1942. Hesse startet myrderiene med sjøl å skyte flere fanger. De nærmeste dagene ble det på Reichskommissar Terbovens personlige ordre skutt om lag 400 krigsfanger i forskjellige leirer – som hevn for én død tysker. I korgenleiren alene ble det henrettet 39, tilfeldig utplukket blant fangene som måtte ligge hele dagen på plassen mellom brakkene. To og to ble fangene buntet sammen med streng før de ble skutt, og medfangene måtte slepe dem fram til massegrava som fanger var satt til å grave .

Trusler mot lokalbefolkninga

Etter drapet på tyskeren ble det innført unntakstilstand og portforbud i Korgen. Det hevdes at allerede før denne flukten og drapet på den tyske fangevokteren hadde tyskerne satt opp ei liste med navnet på ti korgværinger som skulle tas som gisler i slike tilfeller.

Dette var personer som skulle arresteres, sendes i konsentrasjonsleir og i verste fall skytes som hevn. Etter at de hadde foretatt massehenrettelsene i juli 1942, skal tyskerne ha vært meget innstilt på å ta de lokale gislene.

Dette skjedde ikke. Lensmann Johan Martin Selseth som selv var NS-medlem og ble dømt for det etter krigen, gikk god for at ingen i bygda var delaktig i drapet på fangevokteren. Fordi han fikk tyskerne til å tro på dette, reddet han trolig liv. Det skal ha vært harde forhandlinger mellom lensmannen og den tyske kommandanten, og Selseth skal ha blitt truet med at han var den første som ville bli skutt hvis det viste seg at lokalbefolkningen hadde hjulpet de to jugoslaviske rømlingene, Overfor sin lensmannsbetjent John Sand uttalte Selseth siden at det var hans NS-medlemskap som reddet de ti korgværingene fra døden.

Arrestert

I juli 1942 ble Ivar Hellbekkmo på Baklandet arrestert. En fange var rømt fra leiren i Korgen, og hadde lånt Ivars båt for å ro over Røssåga. Båten ble liggende på andre sida av elva, og på grunn av ubetenksomt folkesnakk kom dette tyskerne for øre. Ivar ble arrestert og ført til leiren. Han sa han trudde Bjarne Olsen hadde lånt båten. Hirdmannen som henta Bjarne Olsen til forhør, fortalte Olsen hva Hellbekkmo hadde sagt. Bjarne fortalte da at han hadde lånt Hellbekkmo sin båt. Dette trodde tyskerne, og dermed ble Hellbekkmo sluppet fri.

Så heldig var ikke Benoni Monsen. Han arbeidet på veganlegget og var ivrig til å hjelpe krigsfangene. Ei anleggskokke fra Bindalen brevveksla i 1943 med en av fangene som hun hadde blitt godt kjent med. Benoni var «postbud» mellom dem. Ved en razzia i fangeleiren ble noen av brevene funnet. Både Benoni Monsen og kokka ble arrestert 11. august 1943 og sendt til Falstad leir. Benoni Monsen ble sittende i fangenskap til 3. februar 1944.

Så fanger bli myrda

Mange fra Korgen ble utskrevet av tyskerne til å arbeide på riksveg 50 over Vesterfjellet. De var arbeidsledere for fangene fra leirene i Osen og Korgen. De norske vegarbeiderne ble øyenvitner til vokterne si brutale framferd mot fangene, også drap. Korgværingene på vegen ble viktige hjelpere for fangene ved å smugle mat og klær til dem.

Et varig vennskap oppstod mellom fangene og lokalbefolkninga, et vennskap som har bestått heilt fram til i dag. Flere av lokalbefolkninga ble på grunn av hjelpen til de jugoslaviske fangene seinere hedra med høge offisielle jugoslaviske utmerkelser.

Bygde fangeleiren

– Jeg begynte på brakkeoppsetting i Jeskhåjen i 1942. Vi satte opp to brakker der, forteller Asbjørn Bjerkmo som i flere år arbeidde på veganlegget over Vesterfjellet.

– Det hadde vært snakk om at det skulle komme jugoslaviske fanger. På Fagerlimoen var det satt opp to brakker. I påskehelga kom ordren om at fangeleiren skulle bygges. Det var tett med granskog der, som vi rydda i all hast. De to brakkene som stod der, ble revet og flytta lenger inn på moen. Vi reiv ei av brakkene i Jeskhåjen, og flytta den til leiren. I tillegg satte vi opp flere nye brakker, og reiv og flytta noen.

Vegvesenet bygde leiren, men tyskerne stod for planlegginga. Oppsynsmann John Johnsen var daglig leder for arbeidet.

De kom ved Sankthans

Ved sankthans kom fangene, men leiren var ikke heilt ferdig ennå. Arne Espervik og jeg ble satt til å flytte vaktbrakka ut av leirområdet. Vi hadde fanger sammen med oss i arbeidet.

Tidligere var det satt ut akkorder på vegarbeidet, og arbeidet var begynt. Men da fangene kom, ble det slutt på akkordarbeidet. Da ble to norske plassert sammen med hvert sitt fangelag som var på ca. 20 mann. Tyskerne ville ikke ha fangene spredt. De måtte plasseres nokså tett på grunn av vaktholdet.

fanger_vegarbeid

Foto fra boka Hemnes i krig 1940-45.

La ut mat

Det var veldig stor forskjell på vaktpostene. Ikke alle var like ille. Noen var håpløse, og lot oss ikke verken snakke med eller gi fangene noe. Noen var rimeligere. Fangene pleide å si fra til oss: «I dag god post!» Det hendte vi kunne snakke med vaktpostene om å gi fangene ting.

Noen ganger ble det lagt ut mat og annet de hadde bruk for, slik at de skulle finne det når de kom om morgenen. Det kunne være votter og småting, som for eksempel fyrstikker. Jeg fikk brev fra dem om et og annet de ville ha: Tysk-norske lommeordbøker, skrivepapir og blyanter. Blagoje Marenkovic skreiv en gang til meg via en annen fange. Han var da i leiren og hadde fått brannkopper. Jeg måtte skaffe medisin, og jeg hadde ei krukke med slik salve som han skulle ha. Den dagen var det en satans vaktpost. Jeg snakka med fangen som skulle bringe medisinen, og slapp ned den lille medisinkrukka. Posten ensa dette, fant krukka og kjefta meg opp. Men fangen fikk ta med seg medisinen likevel, og den kom fram.

God kontakt

Vi fikk god kontakt med de fangene som lærte seg å snakke norsk, og snakka mye med dem.

Asbjørn Bjerkmo kjente godt Vladislav Miler og Radovan Dimovic, som rømte etter at de hadde drept en tysk vaktpost.

– Det var veldig godt vær den dagen. Einar Hansen og jeg satt og hadde middagspause borte i skogen. Da kom de to fangene forbi, etter setervegen, bærende på en stor dunk med kaffeerstatning, som vi fikk smake litt av. Det var akkurat like før de drepte tyskeren, men dette skjedde såpass langt ifra oss, nede i skogen, at vi ikke hørte noe. Men det tok ei tid før tyskerne oppdaga det. Det kom beskjed om at de tok fangene ned til leiren, og at vi måtte fare heim. Da vi gikk forbi leiren, lå fangene med nesen nede i marka, mens tyskerne gikk og slo på dem med staver. Vi stansa opp, men ble jaga derifra.

Hørte skuddene

Da henrettelsene begynte, hørte vi salvene heilt heim.

Jeg så mange ganger at fanger ble mishandla, men aldri at de ble skutt. Men jeg så blodpølene. På det verste var dette et uhyggelig arbeid, men forholdene ble betraktelig bedre etter at Wehrmacht overtok, sier Asbjørn Bjerkmo. Han mottok etter krigen en offisiell æresbevisning fra den jugoslaviske stat for sin hjelpsomhet overfor krigsfangene.

– Jeg gikk mye på snekkerarbeid og var på vegen heilt til freden kom. Men en periode, da tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, ble jeg og flere tvangssendt til vegarbeid i Saksenvik i Salten, sier Asbjørn.

fagerlimo1

Jugoslaviske krigsfanger på Fagerlimoen like etter frigjøringa i mai 1945. Ordfører i Korgen, Svend Kibsgaard (til høyre i bildet), holder tale. Ved sida av ham står en jugoslavisk tolk. Fotograf ukjent.

Så fanger bli skutt

Gunvald Villmones (født 1908) var da dette ble skrevet i 1995 en annen av de få gjenlevende av de norske vegarbeiderne fra krigens dager.

– Jeg begynte på vegarbeidet i 1942, etter at jeg hadde arbeidd på jernbanen. Vi begynte arbeidet ved Brennmoen i 1942. Det var ei trasig tid. Jeg hadde tyve serbere sammen med meg, og to tyske vakter. Vi var bare en eller to norske sammen med tyve fanger.

Vegarbeidet gikk med handmakt. Ingen ting var mekanisert. Dette arbeidet pågikk både vinter og sommer, forteller Gunvald.

korgbrua1945

Korgen bru, 17. mai 1945. Eks-krigsfanger og lokalbefolkning i tog. Fotograf ukjent

I tresko

– Om vinteren hadde fangene bare tresko på føttene. De var nødt til å arbeide litt for å holde varmen. Det var serbiske vegingeniører blant fangene, men de ville ikke gjøre kjent at de var ingeniører. De stod i vanlig arbeid som de andre. Fangene hogg bjerk langt opp i Vesterfjellet, oppom setra. De måtte bære med seg hver si bjerk når de gikk heim til leiren om kveldene – i tresko.

Den første tida var det SS som hadde vaktholdet. Så overtok den norske hirden, men på slutten kom vanlige tyske Wehrmacht-soldater, som var de likeste, i hvert fall de fleste av dem. Da fikk vi beskjed om at vi kunne gi fangene mat. Vi koka fisk og potet og tok med til fangene. Men det var noen tyske streifvakter som gikk langs heile linja. Hvis de andre tyskerne så dem komme, måtte de bare feie vekk all maten.

– Før Wehrmacht overtok hadde det ikke vært lov i det heile tatt å gi fangene mat?

– Nei.

– Men det hendte at dere smugla mat til fangene på den tida også?

– Ja, det hendte. Men det var ikke så mye, for det var jo mange som skulle ha.

Skjøt tre

Gunvald sier at de verste vaktene var de norske hirdfolkene. Han forteller også om drapene som ble utført av den norske vakten Olav Aleksander Gamborg Nilsen.

– Jeg så på at tre serbere ble skutt, og det var en nordmann som skjøt dem, riktig nok etter ordre fra tyskerne.

Etter frigjøringa var jeg i lagmannsretten og peika ut den nordmannen som hadde skutt de tre fangene.

– Hvorfor ble de tre jugoslavene skutt?

– Uten grunn, så vidt jeg vet. De som skulle skytes på arbeid, hadde fått tegna røde strek på buksene før de forlot leiren. Ikke få ble skutt i løpet av de årene. Fangene arbeidet ti timer om dagen, og hadde to timer lengre arbeidsdag enn oss. Vi visste ikke hva som kunne hende når vi ikke var der.

Uhyggelig arbeid

– Dette vegarbeidet må ha vært ganske uhyggelig?

– Ja, det var siste sort.

Gunvald Villmones viser fram ei pipe som en av de jugoslaviske fangene laga til ham. «Til Gunvald fra Peter. 23. V. 1943» står det inngravert på den.

– Dere som jobba på vegen over Vesterfjellet fikk god kontakt med de jugoslaviske fangene?

– Ja. Jeg har fått brev og julegaver. Hver jul har jeg fått kort, men nå er det ei stund siden. Noen av dem som jeg kjente har vært her også. Nesten hver sommer var noen av dem her, men ikke siden de begynte å krige i Jugoslavia, sier Gunvald Villmones.

På fange-leiting

– Når fanger rømte, hendte det ikke så sjelden at tyskerne kom på gardene på leiting, husker Molvin Villmo.

– En gang var en fange rømt, og tyskerne kom til oss på husundersøkelse. Jeg måtte følge dem til fjøsen. I fjøsgangen var det ei dør inn til stallen. Det var et lite luftehull i denne døra. Vi hadde ei merr som var kvit på nesen. Da ho hørte det kom folk i fjøsgangen, satte ho nesen i hullet på døra. Det så jo ut som et ansikt. Tyskeren inntok skytterstilling med en gang, mens en annen reiv opp døra. De ble litt flaue -.

Skoleveg forbi fangeleiren

– Far min, Inge Jørgensen, arbeidde sammen med serberfangene på vegen over Korgfjellet, heilt fra de kom hit og til krigen var slutt, forteller Jakob Fagereng (født 1928).

– Fangene fikk mye hjelp fra sivilbefolkninga i Korgen, for eksempel fikk de egg og medisinsk tran.

De hadde ikke mat i det heile tatt. De fikk bare grønnsaksuppe.

Omtrent daglig kom far heim og fortalte om at det var fanger som var blitt skutt. Den norske hirden behandlet fangene verst. Vi var flere som måtte gå forbi leiren når vi gikk til skolen. Til å begynne med var vi litt redde for å gå forbi leiren, men etter hvert ble vi vant til det, med tyskerne og hirden.

Det hendte ofte jeg møtte fangene når de kom fra arbeid. De hadde bare lørve på seg og treklomper på føttene. Om vinteren ble det et tjukt lag med klabbe under treskoene, slik at føttene vrikket alle veger, mens fangene bar på store bjerkstokker. Heilt avmagra var de. Det var utrulig at de overlevde.

Ble kjent

Jeg ble kjent med noen av fangene som jobba i smia ovenfor Brennmoen. Vi pleide å lure til dem fyrstikker, brødskiver og forskjellige småting. Noen av fangene arbeidde på sagbruket hans Frans Fordelsen og hogg i skogen. Mange av dem snakka litt norsk. Men egentlig var det forbudt å snakke med dem. Enkelte av vaktene var greie, og brød seg ikke om at vi stakk litt til fangene, men andre var verre.

nordfallet1945

Korgen bru, 17. mai 1945. Eks-krigsfanger og lokalbefolkning i tog. Forrest bærer de ei tegning av Josip Broz Tito. Fotograf ukjent.

Ulovlige egg

En gang holdt det på å gå galt. Korgværingene hadde med seg flere kilo egg de hadde kokt til fangene. Men det ble oppdaget at en fange spiste på et egg, og dette ble rapportert. Det ble kroppsvisitasjon av alle sammen da de kom til leiren. Arbeiderne hadde hørt nyss om dette, og var litt engstelige da de kom på jobb neste morgen. De spurte da fangene om det hadde blitt funnet egg. Nei, svarte fangene. Men hvor var det blitt av skallene? Da pekte de bare på magene sine. De hadde spist opp alt i hop.

Jeg var mye hos tanta mi på Brennmoen, en gard som ligger like ved der leiren på Fagerlimoen lå, og så at fanger ble mishandla, forteller Jakob Fagereng.

– En gang jobba en del fanger i svingen ved Brennmoen. De hadde trillebårer med jernhjul. Når de smale plankene ble sleipe av gjørme, glei hjulet av. Til straff måtte de ligge strak på tærne og armene og heve seg opp og ned, til de ble så utmatta at de datt med ansiktet ned i leira. Sånn holdt de på med dem og slo dem. Det var ikke likt noen ting.

Massegrav

Jeg så da de grov massegravene, den gangen nærmere 40 fanger ble skutt som represalier etter ei rømning. Fangene måtte sjøl grave sine egne graver. Jeg for forbi der da de ble straffa. Alle fangene måtte ligge et heilt døgn med ansiktet ned på marka. De som rørte på seg, ble skutt.

minneplate

Minneplata som pryder det enkle monumentet på Fagerlimoen i Korgen. Foto: Torstein Finnbakk

Milenko Milovic rømte

Mange av fangene i Korgen-leiren var unge,  i tyveårsalderen og yngre.

Jeg har hatt kontakt med noen av dem etter krigen. Milenko Milovic er en av dem. Den gang var han en ungdom på bare 16 år. Han arbeidde sammen med faren min.

Jeg fikk tak i et kompass til ham, og faren min hjalp ham med å tegne et kart. Milenko greide å rømme sammen med en annen fra leiren da de skulle hente vatn til leirkommandanten.

De la seg i høyet i løa på setra i Granhatten. Det stod en stige der, og den hiva de ned etter at de hadde klatra opp. Han trudde det var det som berga dem, for tyskerne var nede i fjøsen og leita etter dem. Han sa at da pusta han lett.

Gikk feil

Kart og kompass til tross, i terrenget hadde Milenko tatt feil av retningene. De havna først like ved fangeleiren i Osen. Harald Knutli fulgte dem videre på veg, på den smale passasjen mellom fangeleiren i Osen og Luktvatnet. Derfra kom serberen til Svartvatnet øverst i Kongsdalen, men han tulla seg derifra og ned til Kjuklingmoen. Derfra tok han seg fram til Storskogen, ble rodd over elva og for over Bleikvatnet og videre til Røssvatnet. Han hadde brukt ei veke på flukten.

Han var på besøk her i 1950, sammen med forfatteren Sigurd Evensmo, mens de holdt på med å spille inn filmen «Blodveien.»

Russerfanger på Bjerka

russerfanger

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

På Bjerka lå en fangeleir for russiske krigsfanger, i det området hvor Helgeland Kraft i dag har bygget sitt.

Både i Korgen, på Hemnesberget og på Bjerka lå det også mindre kirgsfangeleire. Noen russiske fanger var fengslet på Ungdomshuset i Korgen. En del av dem ble utkommandert til skogsarbeid ulike steder, under ledelse av en spesiell hogstkommando som tyskerne hadde forlagt i Korgen. I bedehuset på Hemnesberget var det polske fanger.

Skutt like før freden

– Like før krigens slutt fikk jeg beskjed fra Heimefronten om at jeg var utpekt som norsk tillitsmann for leiren på Bjerka etter krigen, forteller Trygve Boge.

– Da var det 83 russere der. Det skulle ha vært 84, men den siste ble skutt bare to-tre dager før krigen var over.

Det skjedde like utenfor stasjonsvinduet. Fangene arbeidet i skogen rett over lina der. Ei kvinne borte i vokterboligen vifta med noe mat til fangene, og tyskeren som var sammen med dem ga russerfangen beskjed om at han kunne gå dit og hente matpakka.

Men uhellet var at bak stasjonen kom et kobbel med offiserer, fem stykker. For å berge seg sjøl ropte tyskeren «Halt!», men i sin iver fortsatte bare fangen. Dermed smalt det.

russergrav

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Fangene fikk mye mat fra bygdefolk her. I tida like før frigjøringa kom det heile transportspann med melk til russerne. Bygdefolket her var fantastiske, sier Boge.

De sang

– Noe av det første jeg fikk beskjed om etter frigjøringa, var å sørge for at fangene fikk vaska seg. Vi gikk over til Vallakaia, og jeg glømmer aldri da de marsjerte rundt Vallabotn og sang. De kunne synge! De hadde også mange musikere. De slo ut vegger oppe i den store tyskerbrakka og laga en svær sal og hadde reint orkester. Det kom også en tropp med russere fra Saltfjellet som var musikere. Det ble en stor konsert.

Fangene var noen enestående folk. Etter fredsslutninga kom det russiske offiserer fra Mo og snakka med fangene. To russere ble sjefer i leiren, med politimyndighet. De sa til kameratene sine at om de nå ble fri, måtte de ikke spille bajas eller foreta hevnaksjoner. Og for all del måtte de være forsiktige med maten.

Dette stod også på de skjemaene som jeg fikk. Det kom mat hit som jeg skulle dele ut, men til å begynne med fikk de en temmelig mager rasjon, fordi de ikke tålte maten så godt.

Jeg kunne gi russerne tillatelse til å reise inntil 100 kilometer for å besøke kjente. Det hendte aldri at noen russere unnlot å komme tilbake.

Fikk sprit

Den eneste gangen det var bråk var en gang det var kommet noe denaturert sprit til leiren, to 20 liters-dunker. Da kalte de russiske offiserene de andre fram på geledd, og ba de ansvarlige om å melde seg. Da var det en som måtte fram. Han gikk i giv akt foran offiseren og tilstod at han hadde skaffa spriten til veie.

Med det samme smalt det, rett over kjakan, så han gikk i spinn. Men han var like snart oppe igjen, og stod rett.

Halvanna måned etter at krigen var slutt reiste fangene heim, forteller Trygve Boge.

Utlevert

Kommandanten og nestkommanderende i Korgen-leiren ble etter krigen utlevert til Jugoslavia og henrettet for ugjerningene sine. Dette skjedde med flere av de tyske leirkommandantene, blant annet sjefen for leiren i Beisfjord hvor 300 fanger ble skutt på en og samme dag.

Disse ledende offiserene fra krigsfangeleirene i nord ble henrettet ved skyting i Jugoslavia: Franz Kiefer (kommandant i Botn), Karl Hesse (SS kommandant i Korgen), Karl Lampe (nestkommanderende i Korgen), Ignaz Witten (Osen), Karl Schwander (Osen), Johan Aninger (Beisfjord ogKarasjok), Hans Genninger (Beisfjord og Karasjok), Fritz Lehmann (Beisfjord), August Riemer (Botn), Karl Matheus (Beisfjord), Willbald Kranz (Beisfjord), Fridrich Kapuss (Beisfjord), Fridrich Dwelk (Beisfjord), Kurt Bretscneider (Beisfjord, Botn), Richard Hager (Beisfjord, Botn), Willy Seifert (Beisfjord). Alle SS-personell.

Kilder:
Mye av denne artikkelen er utdrag  fra min bok «Hemnes i krig 1940-45», som ble utgitt i 1995. Cveja Jovanovic : «Flukt til friheten».  I dag kan en finne mange opplysninger på internett, som ikke var tilgjengelige i 1995, for eksempel  en oversikt over rettsoppgjørett. I de seinere år har flere journalister og  historikere publisert materiale som den gang var helt eller delvis utilgjengelig, som bøkene «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin og  «Nådeløse nordmenn. Hirden» av Eirik Veum

Les også

Jøder på flukt – november 1942

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

– Lederen overlot oss til vår undergang

Lille Berlin – litt arkeologi

Om «kaptein Sjøberg» – og et lensmannsmord utført av nordmenn i britisk tjeneste

Slaver for motstandskampen

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Hun stikker av, hun stikker av!

Fire mennesker blir brutalt myrdet. Helten i dramaet er ei 14-årig tjenestejente som stikker av med fare for sitt eget liv.

Ei februarnatt i 1692 utspant det seg et uhyggelig drama på den vesle øya Melstein på Helgelandskysten.

Av Torstein Finnbakk

Et båtlag med fire karer bestemte seg for å søke husly hos Sjur Paulsen og Anne Pedersdatter på Melstein. Det viste seg å bli en skjebnesvanger beslutning.

Artikkelen bygger primært på intervju med forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim (1928-2015). Intervjuet ble gjort i 2013. Han var sjøl fra Sør-Kvaløya i Sømna, bare noen kilometer fra Melstein, og  kjente svært godt historia om drapene der ute. På 1970-tallet samla han inn fleire varianter av sagnet. Han skreiv  også en novelle om dette, som seinere ble dramatisert.

dagskogheim

Dag Skogheim forteller sagnet om Anne og Sjul. Foto: Arnt Ragnar Arntsen

Dag Skogheim tok utgangspunkt i et sagn, slik han blant annet hadde hørt det fortalt av bestefar sin. Melstein, eller Steine som det ofte kalles, ligger bare noen kilometer fra vestsida av Sør-Kvaløya, i Bindalsfjorden, omtrent midtvegs mellom Sømna og Leka.

Historia og sagnet handler om Anne og Sjul , som i 1692 plyndret og slo ihjel fire mann på Melstein.

Lutfattige

I bokverket «Gård og slekt i Bindal» er Melstein omtalt som «Den mest marginale gården i Bindal». Melstein var nærmest en husmannsplass. Den berglendte øya er bare en kilometer lang, med mulighet for et svært begrenset utkomme. De som bodde der på 1600-tallet har neppe hatt andre husdyr enn et par sauer og i høyden ei ku. Dette var lutfattige folk, sjøl om de i det alt vesentligste levde av fiske.

Ingen kilder forteller hvor de to som bodde på Melstein kom ifra. Av kirkebøkene framgår det at Anne Pedersdatter og Sjul Paulsen ble gift i Solstad kirke i 1682. Sjul står oppført som «værmann»og bruker på Melstein fra 1682-1693. De hadde altså bodd der i ti år før de begikk drapene, og kan ha  vært i 30-40-åra. De hadde ingen barn.

Hvorvidt de også tidligere hadde begått liknende eller andre forbrytelser som ikke var blitt oppdaget, kan man bare spekulere over. Melstein var et avsides sted, men følger du dagens skipslei, segler du bare et skikkelig steinkast fra øya.

melstein_hustuft

Hustuft på Melstein. Foto: Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Huset til Anne og Sjul stod nok i ei vik nord på Melstein hvor det også i seinere tider var hus. De som seinere bodde på Melstein, var ikke i slekt med Anne og Sjul. I praksis fantes det ingen andre steder hvor en kunne reise en bygning. Det er ei fin vik med en liten jordvoll bak. Løa må ha ligget i nærheten av det som den gang var ei myr. Der er det nemlig en steinheller, et sted hvor det var naturlig å bygge ei løe,  50 – 100 meter fra huset.

Gjennom dokumenter, artikler og ikke minst Skogheims intervjuer med folk som har viderefortalt sagnet om drapene er hendelsene godt beskrevet:

Det kom en båt

En fembøring kommer seilende sørover. Fire mann er ombord: Karsten Jensen, Lars Størkersen, Størker Olsen og Lars Larsen. Alle fra Grønnøy i Meløy, lengst nord på Helgeland.

kart_stort

Mellom Kvaløya og Leka ligger Melstein. Det høgeste punktet på øya er 29 meter over havet.

Antakelig var de på veg til Bergen, men noen kilder sier de ikke aktet seg lenger enn til et Trøndelag. Meløyfjerdingene skal selge varer, og de skal kjøpe med seg saker og ting  hei

En fembøring kan være opptil 50 fot. Foto: Torstein Finnbakk

Det er ikke plass til virkelig store rikdommer i en fembøring, men noe har det vært, blant annet utstyr, penger og en del sølv. På Sør-Helgeland  får de sjøfarende vanskeligheter med vær og vind. Sannsynligvis har det vært landvind, østavind. På fjorden mellom Vennesund og Holm kan østavinden være problematisk. På Melstein var ikke ilandkommende i slikt vær.

melstein_kart_sylten

Kart over Melstein. Fra Gård og Slekt i Bindal, bind 1. Huset til Anne og Sjul stod trolig i Husvika, nord på øya.

De fire legger båten på yttersida, det eneste stedet de kan komme til lands i østavinden. De tar seg på land. De kommer inn til disse to som har ei tjenestejente eller forsterdatter på 14 år, Anne Jonsdatter. Det tre som bor der blir nok forbauset når det kommer besøk på seinkvelden.

Dag: – Jeg kan også tenke meg at de har vært litt brautende. De kom jo til disse utfattige forholdene, i et hus som nærmeste kan ha vært ei gamme, murt opp med stein og tettet med torv. Når disse fire kommer inn der, litt bryske og dominerende, får de som bor der en følelse av mindreverd.

Det er ikke plass inne. Anne og Sjul har ikke annet å by dem enn løa. Der er det høy som de kan ligge på, og sikkert har de tatt med seg skinnfeller fra båten.

Det er ingenting i rettsdokumentene som tyder på at de har  varet seg eller holdt vakt. De sovner inn. De er slitne, etter å ha buksert fembøringen på land i austavinden. Det var vanskelig å belegge båten i blåsten, med fare for liv og lemmer. De  fire karene har neppe diskutert særlig mye seg imellom. De var slitne, og ennå var det langt til Leka, så de har rett og slett bestemt seg for å gå i land på Melstein.

melstein_steingjerde

Steingjerde mellom dyrket mark og beite på Melstein. Bilde fra Gård og slekt i Bindal bind 1. Foto: Håvard Sylten

Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Slå dem ihjel

En brautende adferd og det de har med seg, har avslørt at de besøkende ikke kommer tomhendte til gards.  De har med seg mange verdifulle saker. Anne og Sjul har nok gjort seg forestillinger om hva disse fire har med seg. Noe har mennene kanskje skrytt av, noe har de kanskje vist fram. Ane og Sjul begynte kanskje å fabulere, og blitt mer og mer fristet. Fikk de tak i dette, regnet de kanskje med at framtida deres var sikra. Dette var rikdommer som de kunne gjøre seg nytte av. ”Og hvordan kan vi få tak i dette? Jo, vi kan slå dem i hjel!”

melstein_aneogsjulisteine_1993_ytringen

I 1993 ble «Dramaet om Ane og Sjul i Steine», basert på en novelle av Dag Skogheim, satt opp i regi av Nordland Teater og Riksteatret. Foto: Avisa Ytringen

Dag : – Jeg tror ikke at de diskuterte dette opp og ned. Jeg tror at deres sosiale plassering gjorde at de ikke reflekterte over eventuell straffeskyld. De så dette, at rikdommene var der, på Melstein.

Anne og Sjul har hver sin øks med seg når de går bort til løa. Jeg tror det er to voksne, sterke mennesker, som nå skal drepe fire mann. Du skal være både bøyelig og lett i lemmene når du skal slå i hjel noen med øks, når arbeidsforholdene er så vidt kompliserte som de må ha vært i denne lille løa.

Det var ei forutsetning at det var lyst nok, og det var det – måneskinn. Løa hadde neppe noen dør, snarere en lem, og når du åpnet den, ble det lyst nok.

De fire må ha plassert seg slik at det var relativt enkelt å komme til hver enkelt når de hugg dem i hjel. Det framgår ikke av rettspapirene om de brukte eggen eller øksehammeren. Men de må ha ligget med en viss avstand mellom seg, slik at det var mulig å ta dem, mann for mann. I rettssakene framgår det at begge to hogg.

Et skrik i måneskinn

I «Gård og slekt i Bindal» bind 1 skriver Håvard Sylten om dette: «På den siste fikk de ikke inn skikkelig slag med det samme, slik at han rakk å reise seg opp på albuen og ga fra seg et skrik før han fikk det siste slaget. Da fosterdattera Anne Jonsdatter vakna av skriket, sto hun opp og snek seg ut. I månelyset kunne hun se at Anne og Sjul slepte en mannsperson iført en svart skjorte ut av løa og oppover berget. Etter ei stund kom de tilbake og dro ut en ny mann som var svartkledd og for samme veg med ham. De to siste ble dratt over berget mot sjøen. Da Anne og Sjul var ferdig med dette, gikk de inn og la seg.»

DSC_6286-Edit-01

Melstein med Leka i bakgrunnen. Foto: Torstein Finnbakk

To ble kasta på havet. To ble senka i ei kjønn, nærmest ei myr, på øya.

Dagen etter, da Anne og Sjul begynte å bryte opp bommene de hadde tatt fra båtlaget, oppdaget fosterdattera blod på marka. Da hun spurte dem om dette, truet de henne på livet.

Gimsenkarene

Et par uker seinere kom naboene Torger Jonsen og Jørgen Sjursen fra øya Gimsen på besøk. Sjul kunne da fortelle dem at han hadde funnet en båt og en del vrakgods på sjøen. De ble enige om å holde dette skjult og dele byttet. De hjalp dessuten Sjul med å hugge i stykker fembøringen, og tok med seg seglene heim til Gimsen.

Dag: – Slik gikk det til. Fordi forutsetningene var til stede for drapene: Det var lys nok, og mennene var sovnet. Når drapene var gjort, kommer det som øker intensiteten i det hele: Jenta. Vi vet hun er 14 år. Vi vet ikke hvor hun kom fra. Fra rettsaken framgår det at hun har latt som om hun sov. Hun har hørt at de snakket sammen. Mens mordene ble utført, har hun hørt et skrik.

melstein_flyfoto

Flyfoto av Melstein. Kilde: norgeibilder.no

Sagnet

Dag Skogheim forteller her sagnet, slik han hørte det fortalt av bestefar sin:

– Ute på Melstein var det en gang tre mennesker som bodde, ho Anne og han Sjul i Steine, og ei tjenestejente. Det kom fremmedfolk til øya. De hadde med seg mye, og så ble Anne og Sjul enige om at de skulle ta livet av dem. Og det gjerde de. Men de visste ikke at tjenestejenta og hadde sett og hørt dette. Og etter hvert ble de klar over at hun visste noe hun ikke burde vite. De ville ta livet av henne også. Dette bestemte de seg for å gjøre under kornonna, i september. Det passet godt, for på den tida henter du fra innlandet både ved og det du trenger for vinteren. Da kan han ta henne av dage, for hun skal være med innover å hente ved. Da de kom dit, til Rangådalen, og de gjorde seg ferdig til å dra heim, sa sier jenta at hun har glømt halstørkleet hennes mor. Han måtte vente på henne, mens hun sprang oppover bakkene. Da er det hun legger på sprang for å komme seg unna til Gutvika. Da tok Sjul Øksa og sprang etter henne. Då ho va kommen så langt at ho såg Gutviksgårdene, då ropa ho. Då stoppa dem å arbeid der, og då var han like innpå henne. Då ho kom til den første gården, kasta han øksa etter henne slik at den sto i veggen. Skogheim reflekterer videre: – Jeg tror hun må ha vært nokså gløgg. Hun har forstått at på grunn av det hun har hørt, var hennes liv i fare. Det har lyktes henne å late som om hun ikke visste noe. Hun har hele tida klart å spille den som ikke vet noe. Hun hadde dessuten ingen å fortelle til, for ingen hadde ærend på Melstein, mente Skogheim, og støttet seg på lokale informanter. De neste som eventuelt hadde vært i land på Melstein denne våren og sommeren, kan ha vært en og annen fisker som gikk på land for å spise maten de hadde med seg. Men høyst sannsynlig var ikke dette et sted folk hadde ærend til.

Den dramatiske situasjonen øker etter hvert. Det blir vår og sommer. Men noen ganger må det nødvendigvis ha kommet til uttrykk noe som man ikke har kunnet snakke om. 

 Etter drapet må det ha vært mange anledninger hvor det fantes ting som ikke kunne skjules.

Og jenta kunne ikke flykte, hun kunne ikke stikke av. Det måtte i tilfelle være et overlagt selvmord, hoppe til havs og drukne seg, men hun gjør jo ikke det. Men jeg tenker at de må ha fattet mistanke til henne, for så mye må de ha snakket seg imellom og kanskje forsnakket seg. De må ha tenkt at hun var den eneste som kunne forråde dem.

Morfars versjon

Min morfar fortalte det alltid slik: Det ha vorri sånn at dem mått hent ved på innlandet. Det behøvd kji å vara så mytji ved, men nåkka mått dem ha. Å når du er på Melstein, ke du finn denn veen hen? Jau den finn du på Gutviklandet. For der veks det krongelfuru og bjørk. Det va i september., og dem dreiv med kornet da. De skulle utnytte muskelkrafta hennes til siste slutt. Hun ble med innover for å arbeide. Båten skulle belegges. Veden skulle hogges og kvistes, og strangene bæres ned til båten. Etter hvert må en av dem stå ved båten, mens den andre drar veden fram. Det kan ha skjedd slik at Sjur er ved båten, og da legger jenta av sørover mot Gutvik.

Så begynner dette marerittet, som for meg er mer ladet enn selve mordscenen. Sjul må på ett eller annet tidspunkt ha forstått at hun stikker av. Hun stikker av! Hun stikker til Gutvika for å fortelle til folk dette. Nå har ikke skjul noe valg, båt eller ikke båt, han må nå igjen jenta, og han må slå henne i hjel. Det er da han Sjul i Steine tar øksa og begynner å springe etter henne. Då ho kom så langt at ho kunn sjå Gutvika, der folk va ute og dreiv på med kornet, då kauka ho. Då vart dem var at det va nån så ropa og då slutta dem åarbeid, Då va hainn så nær innpå ho at då ho kom tel første gården, då kasta han øksa etter henne så øksa stod i veggen. Dette tror jeg er en sagn-variant, ved det at man gjør det veldig dramatisk. Og bestefar avsluttet alltid slik: «Då lensmainn kom te Melstein, då satt ́n Sjul på bordet. Å då sa hainn: E mangla eitt menneskjehjarte.»

melstein-i-kveldssol

Kveldsol over Melstein. Foto: Torstein Finnbakk

Det går et lys opp for lensmannen

Ett er sikkert: Lensmannen i Leka dro så ut til  Melstein for å undersøke saka, etter at det var funnet gjenstander som hadde tilhørt båtlaget, som Anne og Sjul hadde forsøkt å omsette. Lensmannen drar først en gang utover, men kommer tomhendt tilbake. Heime på Grønnøy begynner folk å bli urolige for båtlaget som aldri kommer heim. Det var forholdsvis tett båttrafikk langs leia. Praten har nok begynt å gå, om fembøringen med mannskap som er sporløst forsvunnet. Det er spesielt nevnt at far til en av de savnede satte i gang etterlysning etter mannskapet.

Dag: – Så kommer den dramatiske rømningen til jenta. Hun forteller om hva som har hendt der ute på øya. For lensmannen blir indisiene nå så sterke at han drar til Melstein for å hente ekteparet til forhør.

Så er det gjort. I retten kan fosterdattera fortelle de uhyggeligste ting. Sjul tilstår. Anne tilstår aldri. De naboene som har vært med å dele byttet, angivelig i den tro at det var vrakgods, blir dømt til bøter.

Steile og hjul

Både Anne og Sjul blir dømt til lovens strengeste straff, steile og hjul: Ta livet av dem og partere lemmene. Det skjedde i Trondheim.

melstein-steile-og-hjul

Steile og hjul.

Men begge døde i fangenskap, før dommen ble eksekvert. Likene ble likevel behandlet i henhold til domsslutinga. TrondhJems Lagtings Justisprotokoll forteller  at de endte på hjul og steile og at det 14. august 1694 henstilles til byens «rakker» om å fjerne likene og begrave dem på Galgebierget, ettersom de ikke kunne gravlegges i vigslet jord. Galgebierget var på den tiden retterstedet i Trondheim og lå rett utenfor bymuren, ved foten av Steinberget på Ila.

rettsbok

Hvordan det siden gikk med fosterdattera Anne Jonsdatter, fortelles  ingenting om.

Ha du haurt om hain Sjul i Steine
ha du haurt at dæ seies før saint,
at hain drap dæ som kom på lainne,
både storkar og faranes faint.

Hain bod utpå Melstein åelinæ,
bære hain me kjærring å taus,

dem tok imot folk utme leie,
som i skavere plagast å fraus.
                                 Sigrid Wågan

Heile diktet til Sigrid Wågan finner du på side 59 i boka «Hverdagsdikt»

Kilder: Arnt Ragnar Arntsen og Torstein Finnbakk: intervju med Dag Skogheim, Levanger 2013. Gård og slekt i Bindal, bind 1, side 165. Sømna bygdebok, bind 2, side 80. Det hendte i Melstein 1692, artikkel av Arnt O. Åsvang i Årbok for Helgeland 1973. Gunnar Solum: Eventyrkysten: Fra Rørvik til Træna, side 58.


 

7 kommentarer

Filed under Feature

Olavskilden i Vennesund 

7-800 meter sør for ferjeleiet i Vennesund i Sømna ligger den legendariske Sankt Olavs kilde.

Sagnet sier at Olav Digre Haraldsson en gang skal ha vært i beit for vatn da han og hans følge kom seilende forbi der. Kongen skal da ha bedt til Gud, med det resultat at det spruta opp vatn fra berget. Og fra den dag skal vatnet fra denne kilden ha hatt ei legende virkning. Dette er en av de få olavskidene som ble jevnlig besøkt og brukt for helsebot, nesten helt opp til vår tid, det vil si til 1840-åra.

dsc_0984_27670868645_o

Nedgangen til Olavskilden. I midten av juni 2016 var den ganske tørr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

At Olav Haraldsson, som etter sin død på Stiklestad ble erklært hellig, faktisk har vært på dette stedet, er langt fra  bekrefta. Men det skal være rimelig sikkert at  han innom Nord-Norge. Hvis han virkelig reiste i denne labsdelen, er det overveiende sannsynlig at  kongen seila gjennom Vennnesundet, i stedet for å velge den mer utrygge ytterleia rundt Sør-Kvaløya.

Men om den etter sigende omfangsrike Olav Digre var i stand til å gå fra fjæra oppover stien til kilden (bildet), skal vi her la være usagt.  Et faktum er likevel at vatnet i kilden gjennom flere hundre år ble sett på som helbredende, og pilegrimer kom hit i skarer.

Sankt Olavs Kilde i Vennesund er så vidt vi vet første gang omtalt i `Nommedals lens Beskriffuelse` fra 1597, altså 60 år etter reformasjonen. Her heter det blant anna at `Det samme Vand smage lige saa godt som godt Viin nu smage på denne Tiid`. Ifølge biskop Bang var denne kilden en av de få som ble besøkt helt fram til 1840-årene. Hit valfarta pilegrimer, blinde og halte, spedalske og tæringssjuke, for å få en smak av det livgivende vatnet, i håp om å bli sottfrie og friske. Det var ofte at de syke ikke gikk til kilden. De ble sittende et stykke ifra, mens deres nærmeste gikk opp og hentet kildevatnet til dem.

DSCN1675_Snapseed

Dag Skogheim interesserte seg spesielt for Olavskilden. Foto: Torstein Finnbakk

– En informant  fortalte meg at han i 1917/1918 hadde rodd en  tuberkulosesyk mann til kilden for å hente vatn, som en siste utveg, fortalte  nå avdøde forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim (bildet) til meg.

Skogheim interesserte seg sterkt for Sankt Olavs-kjida. Han var født på Sør-Kvaløy, i kjidas nærområde. I 2004 mottok han Sømna kommunes kulturpris, ikke minst takket være hans lokalhistoriske arbeid omkring Olav den helliges kilde i Vennesund.

– Mor mi og onklene mine sendte gjerne noen for å hente vatn i Sankt Olavs Kilde til bruk ved festlige anledninger, når det skulle gjøres ekstra stas på noen, fortalte Skogheim.

Folkeminnesamleren Knut Strompdal hadde flere variasjoner av sagn omkring kilden.

skilt3

Skilt ved kilden.

En mann fra Herøy fortalte at når de var i Bindalen og henta ved, la de alltid til i Vennesund for å hente vatn i kilden, har Erling Kvaløy fortalt.

– Vi står overfor et fenomen: Når dette var institusjonalisert som en hellig kilde, fikk det en etterklang gjennom flere hundre år. Folk kom helst til kilden ved olsok-leite, for trua var at virkninga var sterkest da, på Olav den helliges dødsdag, fortalte Dag Skogheim.

Olavskilden i Vennesund skal være er den nordligst av mange Sankt Olavs-kilder. Den østligste man kjenner til ligger i Finland, mens den sørligste er i Nord-Tyskland. Dessuten finnes det slike hellige kilder også i Sverige og Danmark.

Mens interessen for kilden i Vennesund og dens historie var på topp, stilte Dag Skogheim årvisst opp som foredragsholder i Sømna. Han mente  kilden etterhvert har blitt for lite nevnt som et lokalt folkeminne.

– Her er det mer enn nok å øse av i kultursammenheng. Stevner er vel og bra. Men både på kort og lang sikt må man være klar over at man her står overfor et fenomen som kan utvikles, også i som teater. For en dramatiker bør kilden kunne være grunnlag for ei oppsetning. Gjerne også med dans, og Brønnøysund har jo et profesjonelt dansemiljø, påpekte Dag. – Hvis man er våken på Sør-Helgeland, vil man se at dette er som skapt for ei teateroppsetning i friluft, mente han, og illustrerte litt av stemninga som kan ha vært i forbindelse med mirakelkilden:

hassel

Hassel vokser ved den bratte stien fra fjæra opp til kilden.

– De som kom dit var krøplinger. De ble gjerne rodd dit og slepet av gårde oppover til kilden – blinde, halte og spedalske. Nede på stranda der i Vennesund, der har det vært mange scener, mente han.

De som hadde indre plager, drakk av vatnet. Ved andre lidelser ble den sjuke vaska i vatnet, og de plaggene som vedkommende hadde hatt på seg ble lagt ved kilden eller hengt opp på kors som ble reist like ved.

Skogheim konkluderte med at Sankt Olavs Kilde er av vesentlig betydning og med det stort potensial for heile distriktet.

Skogheim satte kilden i en kulturell sammenheng med blant anna Verdensarven i Vega og hulemaleriene i Monshola i Skårn.

– Kilden er noe som må tas vare å, og ikke legges ut som fri åte for hvem som helst. Nå er det bare å sette i gang, sa han den gang.

Noen tiår før jeg gjorde intervjuet med Dag Skogheim, var det ved Olsok – 29. juli –  blitt arrangert  årlige pilegrimsvandringer til, og det var i forbindelse med dette et eget arrangement ved museet i Sømna. Men utover 90-tallet dalte interessen for kilden, som er freda som et kulturminne.

Mer om dette:

NRK hadde i 1984 et radioprogram om Olavskilden i Vennesund

Olavkilder

Turer i Hellige Olavs fotspor

 

 

 

 

2 kommentarer

Filed under Fortelling

Sikkerhetstiltak

– Ke D skaft, har du kje sleps på deg på fæst?

– Næi, E du gærn, D tør eg kje!

– Ke då?

– Jau før tenkje vis D bi slåsting å nån kjæm å dræg i smaltampen

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Om båndtvang og fjols til fjells

Båndtvang er en bestemmelse i god, gammel norsk tradisjon, for å skape større trygghet for bufe og ville dyr ute i den herlige naturen vår. Helst skulle jeg ha sett at denne bestemmelsen gjaldt hele året, i hele landet.

davEttersom jeg av og til går tur med hund, er jeg faktisk veldig glad for båndtvangen. Hunden også, egentlig. Det samme kan man ikke si om alle hundeeiere.

Noen dager før frigjøringsdagen gikk jeg sammen med vår mellompuddel Bruno opp på noen topper som hører til målene for årets Fjelltrim her i distriktet.

 

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo.

Vi var akkurat på veg nedover igjen da det skjedde: Over den nærmeste knausen kommer et knurrende og lavfrekvent-bjeffende, gulbrunt uhyre. En storvokst, løs sjæfer. Den løp rett mot hunden og meg. Jeg hadde min fulle hyre med å rope improviserte stoppekommandoer til den åpenbart aggressive angriperen, mens jeg forsøkte å holde min hund unna de kvasse tennene. Da dukket eieren opp, som troll av eske over horisonten, halsende og hivende etter pusten. Han grep sitt elskelige dyr i halsbåndet, trakk den vekk – og faren var over. Uten en fysisk skramme på hunden min, såvidt jeg har kunnet konstatere. Heldigvis, må jeg tilføye.

Litt skjelven var jeg, men fikk tre ord fikk jeg fram:

– Det er båndtvang.

– Hva? Nærmest skrek mannen, som nok var like full av adrenalin som dyret hans.

– Båndtvang, gjentok jeg lavt, – det er båndtvang.

– Ja, selvsagt vet jeg det, jeg beklager, svarte han, og kom med ei omstendelig forklaring. Han hadde kikket seg veldig godt omkring i terrenget før han slapp bikkja løs. Og så var det dette at hunden måtte drite, og da måtte den jo være løs, mente han, hvis jeg forsto ham rett. En åpenbar løgn, tenkte jeg.

– Men gikk det bra? spurte han så, for å liksom skifte emne.

alex-klopcic-217426La meg her innskyte at jeg aldri har opplevd at det å gå i bånd og samtidig drite, er et problem for en hund. Jeg har heller aldri hørt at dette skal være en formildende omstendighet som gjør det aktverdig å bryte norsk lov. Jeg fikk rett og slett inntrykk av at mannen hadde gått med hunden løs, kort og godt.

Men jeg kommenterte det ikke . Heller ikke besvarte jeg spørsmålet om hvorvidt det hadde «gått bra». I stedet hentet jeg fram to ord fra mitt B-vokabular, et arsenal av uttrykk som jeg ikke har anvendt de siste 30 år, og som jeg kanskje ikke kommer til å gjengi her.

Etter å ha avfyrt denne karakteristikken, snudde jeg ryggen til. Bruno og jeg hastet videre, lengst mulig bort derifra. Smilte blott og vendte om, som det heter. For jeg moret meg en smule, over mannen som satt der, overskrevs på sjæferen sin og holdt den i halsbåndet. Jeg hadde i brøkdelen av et sekund vurdert om jeg skulle fiske fram telefonen og forevige dette selsomme syn, og kanskje spørre om dette var et vanlig tidsfordriv i familien hans.

Men Bruno og jeg vandret videre i den sørhelgelandske naturen. Det var  nordnorsk vår i lufta, og vi var blitt ei erfaring rikere. Som en annen Lots hustru så jeg meg likevel tilbake. Mannen fortsatte sin ferd bortover stien. Han jogget med  svikt i knærne – som vår nære slektning sjimpansen – med et stødig grep om halsbåndet på den gule hyenen sin. Noe ordentlig bånd så jeg aldri  Han hadde det nok i lomma, tenker jeg.

Neste gang jeg skal til fjells vurderer jeg å henge en langbladet kniv i beltet. For å spikke tennved til bålet, selvsagt. Hva trodde du?

Men du er kanskje nysgjerrig på hva det var for en to-ords karakteristikk jeg brukte. OK, her er den:

«Hælvetes tåpkuk!»

brunoiband_2

Båndhund. Bruno i den sørhelgelandske naturen. I bakgrunnen Brønnøysund.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

De bandt Norge sammen med armeringsstål fra Mo

Dette som her er skrevet, er fragmenter fra ei fraktskuteferd. Disse minnene skriver seg fra en seilas langs kysten i august 1991, med armeringsstål fra Mo i Rana til Stavanger. Skipper på Marlin, Per Ole Lund, gikk dessverre så altfor tidlig bort i 2017.

"Marlin" - frakteskute

Marlin – med armeringsstål fra Jernverket i Mo i Rana

 

Vi la ut fra Jernverkskaia i Mo i Rana, med frakteskuta Marlin, mens en altfor tidlig morgen fremdeles svøpte sin tunge presenning over bakhodet mitt, og i magen lå en seig kaffe som en underjordisk asfaltsjø. Fra messa kunne vi høre de dempa drønnene fra lukene som blei lagt på oppe på dekk.

Marlin hadde med seg skarve 900 tonn armeringsjern fra Stålverket på Mo, ei last som neppe ruvde. Stålet bare lå der, nederst i rommet. Noen bunter uoksydert armeringsstål som bare lå der – og rett og slett veide ni hundre tonn.

Ut den uendelige Ranfjorden var det kaffe og atter kaffe, mens dagen tok til å feste seg på netthinna.

Til da var det en uavbrutt tradisjon med fraktefart på kysten: Fra den tid da jektene dro til Bergen, og fra pomorhandelen si tid. Ja, enda lenger tilbake, fra urminnes tid.

Fraktefarta og distrikts-Norge hørte uløselig sammen. De små rederiene, gjerne bare med en eneste båt, hørte heime i små lokalsamfunnene langs kysten, der åtte arbeidsplasser, slik som på Marlin, kunne være det skjøre bolverket mot fraflytting. Kystflåta ga ringvirkninger i grisgrendt-Norge, for båtene trengte forsyninger, bunkers, reparasjoner på den lokale slipen.

Den gang, først på 90-tallet, stampa frakteflåta stadig i veg. Men det tyntes i rekkene.

Marlin med sine 900 tonn i rommet var ett av disse fartøyene. Hun var ferdigbygd i Mandal i 1970, og døpt 22. mai samme år av fru direktør Kaja Jensen. Marlin var den gang i dansk eie.

"Marlin" - frakteskute

Marlin utafor Sandnessjøen.

Kanskje var hun med sine knappe seksti meters lengde ikke noen atlanterhavspløyer. Men hun var visst ingen dårlig sjøbåt, og hadde uten problemer takla vinterstormer i Nordsjøen.

Men nå var det andre tider, med 900 tonn armeringsstål til oljeplattformene av betong, som fremdeles ble bygd på Hinnavågen ved Stavanger. Nordover hadde Marlin med 900 tonn skrapjern i retur, for at Jernverket skulle kunne lage nytt armeringsstål, blant anna til oljeplattformene. Resirkulering med andre ord. Det er en evighetsmaskin, som det heter i visa.

Per Ole Lund

Per Ole Lund på brua.

– Det er dekkslasta som gjør at vi får det til å gå rundt, sa skipper Per Ole Lund.

Men ikke alle turene hadde vært like gode og innbringende.

Ikke uten ei viss motvilje mintes mannskapet en gang  de gikk med et par hundre tonn råjernbarrer, som en mottaker skulle ha til ballast i båten sin. Da de kom fram, var det ingen som gadd å losse båten, så de måtte stå nede i rommet og lempe opp alt jernet for hand og stable det på kaia.

– Slik var det bestandig før i tida. Det var ingen som stilte opp for ei frakteskute. Man var nederst på rangstigen. Man måtte sjøl sørge for å få lasta på land.

Kona Anna Lisa og han utgjorde to tredeler av redersida i enbåts-rederiet Marlin. Begge jobba om bord.

Anna-Lisa var på den tida den eneste kvinnelige matros i den norske innenriks-frakteflåten, kokk-kyndig matros. Hun sveiva like bra med winsjen som hun diska opp med middag i stiv kuling i byssa.

Utafor Sandnessjøen tok vi opp en fisker og sjarken hans. Båt og børnskap hadde han med seg til Stavanger, en tur han gjorde hvert år nå. Sørpå fiska 60-åringen krabbe og makrell. Han hadde åtte unger. Den nest yngste var 16 – den yngste to år. I Stavanger venta tre voksne oljejobbende sønner på ham. Underveis med Marlin sørover benyttet han tida til å stelle sjarken.

Leirfjordingen hadde et lommeur av sølv. Det hadde onkelen hans fått for tapper redningsdåd, på Åsvær fyr, nyttårsaften 1917. Orkan og en fryktelig flodbølge raserte fyrvokterboligen. Havet sto opp i tårnet da fyrvokterfamilien berga seg oppover i trappene, men fyrvokterens vesle datter sprang tilbake, og falt ned i kavet. Da sprang fiskerens onkel til og redda jenta i siste sekund. Hedersklokka gikk ennå, 84 år etter dramaet på Åsvær. Jeg husker ennå hvordan den tikka.

Skipper Lund så pessimistisk på næringa: .

– Det finnes ikkje ungdom. Det finnes ikkje ungdom. Gjentok han. – Utflagginga gjør at de ikkje får fartstid. De førsvinn ifra yrket.

marlin2

Olav Skogmo fra Brønnøysund var yngstemann om bord, og ferievikar i den firemanns besetninga på Marlin. Han hadde skipperskolen og alle papirer i orden, men det hadde vært svært vanskelig å få seg fartstid.

– E ringte et rederi. De spurt om e hadde fartstid. Nei, kor e sku ha fått det? Spurt e. Ja, du får det i hvert fall ikke hos meg! svarte rederiets mann. Fortalte Skogmo. Da vi passerte Brønnøysundet, sto Olav Skogmo ved rekka og vinka til familien sin. Mange år seinere traff jeg han igjen, som skipper på hurtigbåt.

– Ungdommen, de nevn ikkje havet, sa Harald, som var fjerdemann om bord.

–  De hører kanskje lite positivt om sjølivet?

– Æ snakke aldri positivt om havet, repliserte Harald.

Han plagdes stadig med sjøverk. Likevel slo han fast:

– Æ blir om bord tel de hive mæ på lainn!

Fyr

Kjeungen fyr. Bilde  tatt fra Marlin.

I blikkstilla seilte Marlin forbi idyll etter idyll. Grønne øyer og skjær på Helgelands- og Trøndelagskysten, med kvite hus og små røde fjøs i ei rolig stø. Sauer på fredelig beite på en liten grasbevokst holme.

Vi møtte hurtigruta i et oljeblankt sund. Ingen mennesker på dekk. Bare duringa fra digre maskiner.

De vanskelige havstykkene viste seg fra si mest solrike side på denne frakteferda. Folda, Hustadvika, Stadhavet – hvor ingen skjærgård skjermer – det var bare dønninger der disse dagene. Men Marlin duva godt, med som sagt 900 tonn armeringsjern i botn.

Det mangler ellers ikke på dramatiske episoder, sagn og historier fra den urgamle kulturen langs kysten. Mannskapet fortalte historier, om drap og forlis, drukning og redning i de mest ureine og værharde farvatn som vi passerte.

Imens gikk livet om bord på Marlin sin monotone gang, de tre døgnene fra Mo til Stavanger. Besetninga på fire jobba to og to sammen, – seks timer på vakt, seks timers hvile. Arbeide, spise, sove. Slik gikk dagene i sjøen, seks uker på jobb, seks uker fri, hvor skift nummer to gikk om bord.

Jeg fant lugaren min, også den siste natta mi om bord, som ble avbrutt av dempa dunk imot skipssida. Jeg stavra meg opp på brua, skua ut over Norwegian Contractors oljeplattform-landskap i Hinnavågen.

Der skulle jeg med sjølsyn få se hvordan stålet fra Helgeland ble bundet sammen som skjelett til verdens høgeste betongplattform – Troll. Det var liksom armeringsstålet bandt sammen dette landet.

Det første hivet var allerede på veg i land over rekka, på frakteskuta som for lengst er bare minner.

Plattformbygging - HinnavÂgen

Plattformbygging i Hinnavågen ved Stavanger 1991.

Om frakteskuta «Dorthea»

 

 

1 kommentar

Filed under Feature

Palmemordet – et minne

Den februarmorgenen for nøyaktig 30 år sida gjorde jeg og en kompis oss klare til å kjøre fra Mo i Rana til Hemavan for å stå slalåm.

olof_palme_statsminister2c_tidigt_70-talVi hadde jo hørt at Olof Palme var skutt kvelden før, men regnet med at det kanskje ikke var kø i skiheisene på en slik dag.
Idet vi var i ferd med å gå inn i bilen, lente en nabo seg ut gjennom vinduet i første etasje og ropte: «Dåkk må tje fær te Sværge, lainne E uten fast styring!»

Tross advarselen dro vi i veg. Men oppe på fjellet måtte vi gjøre vendereis.

Bommen var nede, mellomriksvegen var stengt. Ikke på grunn av Palmemordet, men på grunn av snøstorm.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Herre, hjelp oss, vi forgår

stockvault-cemetery-graveyard131043

Kirkegård. freepik.com

En kirkegård på Helgeland er en fredens plett å være på, og jeg veit jeg snart skal ut av porten igjen. Denne gangen.

Mitt aldrende leksikon sier, under oppslagsordet Kirkegård: “Hvert sogn skal ha en k., dog slik at to el. flere menigheter kan ha en felles k. Utenfor k. må begravelse ikke finne sted uten Regjeringens tillatelse. K. skal kunne gi plass til et antall graver som tilsv. halvparten av sognets el. grendas innbyggertall. Utgiftene ved anlegg og vedlikehold påhviler kommunen”

Herre, hjelp oss, vi forgår. Nødropet står skrevet på den store støtta som er reist over alle de som kom bort på havet, som aldri ble senka i ei tørr grav. De som drukna på Lofoten og på Folda, på Polhavet og i Bindalsfjorden, som ble krigstorpedert i Stillehavet eller kullsegla ved Kvitingan, en gang i ei bleik fortid.

Her, på denne sletta, blir vi alle like, er det sagt. Vi får hver vår støtte, hver vår stein. Og det er det. Ei tildelt tid, til kirkevergen triller steinen din bort til glemselen og en nykommer overtar plassen din.

Bankkontiene, matjorda, buskapen, varelageret, aksjepostene og sølvskjeene får som kjent ingen ta med seg over i etterlivet. Noen etterlatte har likevel sørget for å ta vare på titlene: Her hviler en grosserer, en lensmann, en handelsbestyrer, ja til og med en proprietær, samt en los og hans hustru.

Noen få andre, litt lengre nede på den jordiske rangstigen, er på samme vis begravd som det de var: En lærer, en stuert. På et kors av smijern står skrevet: “Herunder hviler jordmoder Anna Jacobsen”.

I åsatruas bleike tidsalder meinte folk at en kunne ta med seg meir enn som så til den andre verdenen, og folk ble lagt inni svære hauger.

Ei islandsk kvinne som het Grunnhelga innreda seg hus inni haugen før hun døde og satte inn en stol hun kunne sitte på. I sagaene kan en lese om livet i gravhaugen. Helge Hundingsbane het en som hadde nok av drikke i haugen sin, og dessuten kvinnelig selskap.

Et sted fortelles det om Åsmund som fikk en trell med seg da han ble hauglagt. Skal en tru sagaen, skjedde det frivillig. Men sønnen drømte at faren var misfornøyd med selskapet, for det ble så trangt der inne. Derfor åpna han haugen og tok trellen ut. Gunnar på Lidarende satt munter og glad i haugen sin og titta på månen, mens han sang så tydelig at folk kunne høre hvert ord. Det veit i alle fall sagaen å fortelle.

Gravhauger var mest for for rikfolk. Treller og leilendinger fikk bare lite eller ingenting med seg i grava. Trellene fikk vel knapt nok ei grav.

Kanskje var det best at det ble slutt på denne skikken ikke minst av hensyn til jordbruket. Tenk på alle steinrøysene vi i dag ville ha hatt bortover åkrene. Hvor skulle vi da ha plassert rundballene?

Brenning av de døde er en utbredt skikk i mange land. Også her hos oss blir stadig flere kremert.

I bronsealderen og jernalderen var likbrenning var nesten enerådende gravskikk her til lands. Branngravene var den første tida enkle, ofte uten gravgaver og uten noe symbol over bakken. I romersk jernalder endra begravelsene seg. Og de la ned til dels mye rikt gravgods sammen med den døde.

Men dette er lenge sia nå. Leksikonet mitt definerer begravelse som “nedleggelse av de avdøde i jorden, ved siden av likbrenning (bålferd) det vanligste dødsritual hos alle folkeslag. Ifølge no. lov må b. ikke finne sted utenfor kirkegård uten Kongens tillatelse, og siden 1805 har det vært forbudt å opprette gravsted i el. under kirke.”

Jeg vandrer videre blant gravsteiner. Noen av dem vitner om lange liv og høg alder, om en livssyklus i harmoni med naturen for øvrig: Høsten kommer, ugjenkallelig.

Mer hjerteskjærende, i all si enkle skjønnhet er de slitte steinene som forteller om bittesmå menneskeskjebner: “Kort var ditt besøk.”

1 kommentar

Filed under Feature

Løkka – et dikt og en sang

Pål-Are Bakksjø har skrevet en vakker melodi til dette diktet mitt.

lokka

Hør også diktene Ho Maret Ellen Mårfjell fødd i dølgsmål og Saltfjille

 

Flere dikt finner du i boka «Fem stjerne blenk»

Legg igjen en kommentar

Filed under Lyrikk

2015 in review

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2015 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A New York City subway train holds 1,200 people. This blog was viewed about 6,300 times in 2015. If it were a NYC subway train, it would take about 5 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Julkaup

No må dåkk værsego

Et attåt maten!

Nei, ke eg sei…

Drekk attåt kaffen!

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Kaffe på altanen

kaffeslabraset

3 kommentarer

23. desember 2015 · 09:15

Mangfold – minner

mangfold2

Legg igjen en kommentar

15. oktober 2015 · 17:00

Ønske mot haust

Å, den som kunne være den
som kjører følgebil gjennom tunnel.
Att og fram, att og fram.
Høre på radioens P4.
Småkaffe.
Att og fram, att og fram.
Matpakke.
Kaffe.
Att og fram, att og fram.
Høre på radioens P4.
Heim.
Middag.
Et herlig liv.

Legg igjen en kommentar

Filed under Lyrikk

Fire skulpturer – ei lita vandring

Sist jeg var her lyste multekarten frodig rødt i lyngen mellom de store steinene under svaberget. I skrivende stund er krattet i lia vinterlig og goldt. Der oppe minner Oddvar Darens kjempesirkel i berget meg om syklusen gjennom årstidene, tidene. Heller ikke granitten som verket er slipt inn i er forgjengelig. Bare tilsynelatende.

I sommer hadde jeg besøk av noen venner fra USA. De ble meget begeistret da de fikk høre om Skulpturlandskap Nordland, og i løpet av ei knapp uke rakk de å oppsøke utrolig mange av kunstverkene.

På Sør-Helgeland finner vi skulpturlandskap-kunstverk i fire av de fem kommunene.

«Opus for himmel og jord» heter skulpturen på Høyholm i Vevelstad, oppe i fjellsida, noen få steinkast ovafor Riksveg 17. Sirkelen, som fire mann på skift brukte halvannen måned på å slipe inn i berget, er for lengst blitt et landemerke. Sola speiler seg skarpt i kjempespeilet, som med en diameter på nærmere 10 meter er et speil like ut mot sjølve kosmos.

«Opus for himmel og jord». Foto: Nordland fylkeskommune

Pilegrimsferden, klyvinga, fra riksvegen og opp til skulpturen er en opplevelse i seg sjøl, på stien som krongler seg mellom gigantiske steinblokker som mor natur sjenerøst har strødd nedover lia.

I 1993 kunne «Opus for himmel og jord» innvies på Vevelstad, med skliende barn på granittsirkelen.

Da var det gått fem år siden Anne Katrine Dolven sådde ideen til Skulpturlandskap Nordland.»Det skjedde på Vega, nærmere bestemt på et seminar som ble holdt på Vega Hotell.

– Jeg har heile tida likt ideen veldig godt, og visste at det kom til å bli bra. Det sa Mergrete Gunnes til meg i et intervju for en del år siden. I årene 1989-93 var hun prosjektleder for Skulpturlandskap Nordland.

I utgangspunktet var ønsket at alle de 45 kommunene i Nordland skulle få være med å bringe til verden hvert sitt unike bildende kunstverk. Resultatet ble 34 skulpturer, godt spredt ut over fylkets 38 327 kvadratkilometer, pluss en i Troms.

De står ute, i fjellsida, i flomålet, på en lyngrabb, en holme eller en moloen. Årets rundt. Havmannen i Mo i Rana står til knehasene i fjorden, av og til med en skarv på hodet. I noen år hadde journalisten ham til nabo, og savner det gode fellesskapet med den fåmælte kjempemennesket skapt av Anthony Gormley.

Det ble lange, og store diskusjoner i lokalavisa, også om Havmannen ( og Havmannens manglende snøtt. Og det var ikke bare på Helgeland skulpturlandskap-skulpturene skapte divergens.

– På mange måter er dette det mest demokratiske kunstprosjektet som har vært gjennomført, ifølge Margrete Gunnes.

– Det ble mange diskusjoner, på mange nivåer. Om hva slags kunst man ville ha. Det viste seg at folk var veldig bevisste, som skilte «mellom kunst og kunst». Det var veldig spennende å reise rundt og diskutere med folk, blant annet i kommunestyrene, sa Gunnes.

Journalisten husker diskusjoner om skulpturers utseende og innhold. Til å begynne med var det en viss debatt om hvorfor man skulle dra internasjonale skulptører til lokalsamfunnene våre, vi som hadde så gjeve folk heime.

Men det stilnet av. Nordlendingen, særlig langs kysten, har tradisjonelt vært åpen for fremmedfolk, enten de kom fra Bergen eller Lisboa.

21432802_2026488144304092_7561328560116772530_n

«En ny samtale». Vega. Foto: Torstein Finnbakk

På Vega, som stod vogge for ideen om dette i verdenssammenheng så unike skulpturprosjektet, slapp de en finnlender løs.

Kain Tapper heter han. «En ny samtale» heter verket hans, som ble innviet i 1992.

Skulpturen ligger like ved hovedvegen fra ferjeleiet på Igerøy. Ja, kunstverket måtte sågar ommøbleres da denne vegen ble omlagt.

«En ny samtale» består av tre nennsomt bearbeidede steiner. En bautaliknende, lang, høg en. Den neste mer terningaktig å se til, mens den tredje tilnærmet har fått pyramidens form. Samtalen, kommunikasjonen, kan være mellom de tre for øyet så ulike formene, mellom denne treenige steinfamilien og fjellene de er omgitt av.

«Steinar Breiflabb» ligger midt i det trange Brønnøysundet. Foto: Nordland fylkeskommune

Stein er også et stikkord til å beskrive Brønnøy sin skulptur. «Steinar Breiflabb» er en av de største ( og formodentlig også tyngste) i det nordlandske skulpturlandskapet. En idé om utmeisling i Mofjellet ble tidlig forlatt. Til gjengjeld ble det en trivelig Steinar fisk i Brønnøysundet ( med navnebror Bastesens avlagte båt på ryggen.

Svensken Erik Dietman skapte rullesteins-skapningen, innviet i 1997. Den har tre brødre utomlands, i Frankrike, England og Tyskland, og sies å tilhøre familien lophius piscatorius.

«Steinar Breiflabb» ligger åpent til i sundet, men er med sin steinrøysaktige hud godt kamuflert. Den forbiseglende ser kanskje ikke fisken før bare stein, før Steinar med ett materialiserer seg i all sin breiflabba prakt. Den framkaller gjerne et smil og et overraska utrop fra turisten på Hurtigruta: – Look, it’s a fish!

Nærheten til hav og jord ( og stein ( er noe av utganspunktet også for den sørligste skulpturen på Sør-Helgeland. «Hai-Ku-badekar» av irske Dorothy Cross sto ferdig på Vennesund i 1993. Vel kjent er nok historia om badekaret som for til havs og som var ment for å gå til grunne. Badekaret var det element i skulpturen som avbildet noe menneskeskapt.

tmp_2179-2016-06-15_11-19-37-01-700250605

Juni 2016. Badekaret er på plass igjen.

Framstillinga av naturens fruktbarhet og erotikk står tilbake, i form av en hai med melkespreng og et kujur. Haien minner meg om nærheten til havets rikdommer og skrekk. Juret om at vi befinner oss i Nordlands mest livgivende landbruksområde.

«Hai - ku - badekar». Vennesund. Foto: Torstein Finnbakk

«Hai-ku-badekar». Vennesund. Foto: Torstein Finnbakk

Bindal ville ikke ha noen skulptur, så de ble uten. Mer er ikke å si om den saka. Som tidligere nevnt: Et demokratisk prosjekt.

Nå forberedes ei videreføring av «Skulpturlandskap Nordland»

En skulle vise et bilde av vår tid, på den tida, noe å gi videre til seinere generasjoner. Sånn sett syns jeg «Skulpturlandskap Nordland» står seg. Når man skal gå videre, syns jeg ikke man skal fortsette i den formen, som hører den tida til, men med noe som er mer i dagens bilde. Billedkunsten har endret seg. Det er ikke sikker at det riktige nå er å sette igjen landemerker Nå er det mer grenseoverskridende verker, hvor fleire virkemidler kombineres. Men jeg syns fremdeles det er spennende å få andre kunstnere inn i lokalsamfunnene våre, sier Margrete Gunnes.

Avslutningsvis en observasjon gjort av journalisten:

På Vega ser jeg at skulpturenes overflate, de slipte rillene i pyramidesteinen, for lengst har fått et anstrøk av mose og lav. En samtale er i gang, mellom granitt og miljø.

Screenshot_20171005-072244

«En ny samtale».

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

«E det sånt dokker gjør sørpå?»

Reblogger denne, skrevet av Hildekat.

HildeKatBlog

Spørsmålet ligger i munnhula, det glir nærmere og nærmere åpninga der framme.

Jeg er på sommerens cruise-reise. I ei heil uke har jeg gleda meg, forestilt meg interiøret om bord, kunsten på veggene, jeg har tenkt på de fredelige timene med blikket mot havflata. Når jeg løfter blikket vil jeg se små grupper av hus langs landet, åser, fjell og himmel, eller tåke, låge skyer, regn.

Vis opprinnelig innlegg 670 ord igjen

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Lille Berlin – litt arkeologi

Brønnøysund ble kalt «Lille Berlin» under okkupasjonen 1940-45. Mange tyske soldater var forlagt der, og til overmål var hele sju prosent av innbyggerne i kremmerbyen medlemmer av nazipartiet, Nasjonal Samling.

På Skarsåsen like utenfor Brønnøysund kan du vandre i ruinene etter et tysk kystfort. Naturen har tatt tilbake mye i løpet av de 70 åra som har gått. Men noe av betongbygningene og tuftene er bevart og sporene i terrenget er ikke vanskelige å finne.

Brønnøy kommune har med nennsom hånd gjort fortet på Skarsåsen tilgjengelig, som det krigs- og kulturminnet det er, med rester etter mange bygninger, veier, bunkere og andre betongskonstruksjoner.

Øverst ligger kanonstillinger. Utkikks og kommandoplasser finner du også, og det som må ha vært ammunisjonslagre. I tilknytning til forlegninga finner du også at store bergkjellere er sprengt ut, haller, som blant annet ble brukt til oppbevaring av is og annet forråd.

Anlegget ble bygd av slaver fra fangeleire i Brønnøysund, og kosta mange russiske krigsfanger livet. Til å bygge en kubbikkmeter betong gikk det ni dagsverk. Okkupantene regnet at ett krigsfangedagsverk var verd 0,4 «vanlige» dagsverk.

Til sammen var det et sted oppunder 400 soldater i tjeneste ved de tre batteriene: Ylvingen («Himmelblå-øya»), Høyåsen og Skarsåsen. Disse, pluss administrasjon og voktere i russefanmgeleirene og havnekommandoen på 20-30 mann, må ha vistes godt i bybildet. Den tunge tilstedeværelsen av okkupanter er sikkert noe av forklaringa til at hele 90 stemmeberettigede, det vil si sju prosent av den norske befolkninga i Brønnøysund, var medlemmer i nazipartiet Nasjonal Samling. I tillegg kan vi sikkert rekne med en del sympatisører som ikke var medlemmer. Noe av forklaringa kan sikkert søkes i befolkningsstrukturen: Brønnøy var så å si helt uten arbeiderklasse. I byen dominerte handelsstanden, utafor bygrensa var bødene, med til dels store gårder.

utsikt

Utsikt fra kanonstilling på Skarsåsen sørover mot Torghatten.

skars-lileberlin

skars_skyteskar skars-lyskaster skars-kanon skars_hjul skars9 skars10 skars11 skars8 skars7 skars6 skars5 skars4 skars3 skars1 skars2

skars_plakat_bronn

skars_plakat_arbeid

skars-utsikt2

Kanonstilling på Skarsåsen.

skars_plakat_sement

1 kommentar

Filed under Feature

Tron Øgrim – et helt menneske

bok-cover

Bo Brekke har skrevet Tron Øgrims biografi.

Fikk endelig somla meg til å lese Bo Brekkes bok om Tron Øgrim (1947-2007). En svært informativ, men også hjerteskjærende og rørende biografi over et helt menneske, et i mer enn en forstand kjempende menneske, som gikk alt for tidlig bort.

Jeg kan med handa på hjertet si at jeg alltid syntes Tron var en knakende kjekk kar, alltid spennede og engasjerende, enten det dreide seg om politikk, skriving eller data. Så var det i det minste en vurdering hvor jeg ikke tok feil. Drittkommentarer frabes.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Opptakt til en fredsrus

Sukker er som kjent en viktig ingrediens når sprit skal produseres. Under okkupasjonen, og ei tid etterpå var sukker en mangelvare, og her i landet var det rasjonert.

En mann fra Helgeland fortalte at han etter frigjøringa bestemte seg for å sette opp en gagnlig sats for å svi seg noen liter «tæl deinn søttende mai», som han sa. Men sukker var ikke å få tak i, utenom de knappe rasjonene en fikk på kort.

Så mannen treiv ryggsekken, satte seg på sykkelen og sykla i veg de fire milene fra Korgen oppover til Røsvassbuka, formodentlig på en vårlig grusveg som var mer eller mindre i oppløsning.

Her lånte han en båt og rodde videre de nær to milene til Steikvasselva.

Vel framkommet dit, gikk han til fots over fjellet til butikken i Joesjø i Sverige. Det blir,  la oss si, halvannen mil til.

Svenskene hadde sukker, så der kjøpte han 50 kilo, som han uten unødig opphold bar samme strekninga tilbake til Røsvatnet, rodde  over vatnet, og sykla til sist de fire milene heim til Korgen med femtikilossekken i trygg forvaring på ryggen.

Som rimelig kan være var han trøtt da han kom fram, men vi kan gå ut fra at han var lykkelig til sinns da han gikk til sengs,  for sukkeret var vel i havn.

Videre fortalte mannen:

– Morgenen etter fikk vi høre i radioen at sukker-rasjoneringa var oppheva…

2 kommentarer

Filed under Fortelling

Forprosjekt

WWII STALIN TEHERAN CONFERENCE

Josef Stalin

Førstesekretær Josef Stalin besøkte en gang et kollektivbruk.

Dette må ha vært på vårparten, for Stalin spurte bruksformannen som så:
«Hvordan går det med såinga?»

Formannen svarte: «Med såinga, kamerat Stalin? Vi har mobilisert!»
Stalin: «Nå – og så?».
Formannen: «Vi har stilt spørsmålet meget skarpt, kamerat Stalin!»
Stalin: «Og hva så?»
Formannen: «Vi har nådd et vendepunkt, kamerat Stalin, det blir snart en dreining!»
Stalin: «Ja – men hvordan går det?»
Formannen: «Vi kan merke framskritt hos oss!»
Stalin: «Ja, men hvordan går det med såinga»?
Formannen: «Eh… Såinga har det foreløpig ikke blitt noe av, kamerat Stalin.»

1 kommentar

Filed under Feature

– Pust frammani kainn!

bird-616803«Fag-hert er la-han-det du-hu oss gav…». Songlaget har øvelse på Folkets Hus.

Det livnar i lundar. På bygdevegen vagger villfarne gjess fra  grøft til grøft som fulle sjøfolk . Og kor  spretter fram. Nå runger det fra loft og til kjeller, som det heter, og resultatet fra mørke, men minneverdige øvingstimer gis til beste for alt folket. For nasjonaldagen nærmer seg.

– Pust frammani kainn, attani fryd! utbryter dirigenten.

Overraskende nok  følger han straks opp med denne bastante ordren:

– Ikke pust!

Nå  venter jeg å korsyngende kvinner og menn blåne i ansiktet og falle i staver mellom benkene. Men ingen katastrofe inntreffer.

Så kommer det, ganske depressivt fra dirigenthold:

– Dæ e ingen kor så klar å haill tonen – dæ e heilt vanvetti!

Men denne tilsynelatende æreskjelling av medlemmene av denne frivillige lag og forening lar de seg ikke affisere av. Tvert imot. Humøret sitter laust. De er tydeligvis kommet hit til forsamlingslokalet, fra fjern og nær, for å la seg hundse med.

Før i tida kunne de ro langvegs fra for å få med seg den ukentlige seansen med terping på nasjonalskattene og andre sangskatter.  Vinters tid kommer kanskje noen på spark. Andre med sjark. Men de fleste moderne korsangere  er motoriserte på fire hjul.

Heimfødinger  kan de knapt kalles. Songlag har opptrådt i Ishavskatedralen i Tromsø. De har laga sin egen revy  og planlegger en ny, med splid og frekkeiser fra det lokale nyhetsbildet.

I mange tiår har Songlaget bestått. ved stiftelsen var de nesten femti sjeler. Nå er de tjueto, men synger like fro.

«Så skruva fiolen!» Til og med i kaffepausen, hvor de i tillegg til skråskårne kneipskiver byr på en smule Bellman.

Så er det atter ei treningsøkt, og jeg hører allerede at det nynnes med fryd attani kainn der inne i salen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Ho Maret Ellen Mårfjell fødd i dølgsmål

Fra min bok «Fem stjerne Blenk», Tiden norsk Forlag 1982.

På blanke kvelden kom de fram tel Bratteng
Di va på veg med rein mot vinterland
Di fekk ein plass å kvil på eldhuslofte
Og det va blåe haust og kaldt og klårt

Ho Maret va på let som bleike snyen
Og ryggen vart så vrang me ve og verk
Ho svor på bo’n på Lund som i desember
Ha holdt ho hardt og tvenga ho me makt

Ho mintest kanskje redde mørke måna
Då ho ha surra seg me snor og band
Men rien reiv som okvass kniv i kjøtte
Ho va på have – svømt – gjekk under – sokk

Ho mintest redsla som ho ridd åleina
Ho mintest sommarn – slite -spya – alt
Ho såg seg sjøl – aleina mor i fjillan
Når nordaustkuling piska dyr og folk

      Men på Lund der sto stabburan stinn
      der sto sengern me dun og me fell

Ho tenkt seg sommarglea innme vatnan
Når sola laga song langs myr og skog
Når moltbærblomstern sto som brur i løngen
og ørret vaka vart langs kvitsteinstrand

Då svei det brått i lend lik blåe loga
Og angst og otta treiv om tanken tak
Di siste vean kom – ho Maret pressa
Me tørklesnepp i munn ho strøypt sett skrik

Han skreik vel nån sekund – så tystna gråten
Ho Maret kleip tel det vart blått og stilt
Nån veke ette fann di det i skjule
Og lensmann kom med høghuva og hest

På arbeishuse sleit ho bort sett beste
Di sa ho vart som sinnssjuk senda heim
Ho Maret Ellen Mårfjell fødd i dølgsmål
Men bo’n på Lund gjekk hedra i si grav

Før på Lund der sto stabburan stinn
      der sto sengern me dun og me fell

2 kommentarer

Filed under Lyrikk