Froskemannen

– Det er en mann som skal svelge frosker.

– Hva? –

Det er en mann som skal svelge frosker. Han svelger fem, og så gulper han opp ti.

– Gulp! Lever han av det?

– You crazy? Nei, han er en vanlig arbeider.

Kerala, februar 1991

Sammen med Aslam går jeg i retning Russelpuram sentrum. Like ved brennevinsjappa er en plass hvor den raude jorda er hardstampa. Midt på denne plassen står ei tjukk bambusstang. Aslam snakker med en litt loslitt mann med glatt sleik. Det er han som skal svelge frosker.

– Det blir ingen forestilling i kveld.

– Er han lei av å svelge frosker?

– Nei, han har ikke klart å få tak i elektrisk lys.

– Men det er da heilt lyst ennå. Hva skal de med elektrisk lys?

– Folk er vant til det. Men det blir forestilling i morgen kveld. – Og da vil han svelge frosker?

– Sure!

Neste morgen er vi tidlig oppe. Jeg har ligget på otta. Den høge, skingrende, musikken fra hindutempelet i nabolaget, hvor det er døgnkontinuerlig festival, har gjort sitt. I dagboka har jeg denne morgenen der i skjulet mitt skrevet: «Quirinius, Røst». Hvorfor, husker jeg ikke lenger. Kanskje har jeg følt hvordan de italienske sjømennene hadde det i hine dager, en morgen etter skibruddet i det fjerne, eksotiske Røst. Aslam har ordna med sykler. De er av indisk modell, og minner meg om den sykkelen bestefar hadde, med tre spiralfjærer under setet.

– Vi skal sykle seks kilometer, sier Aslam. Jeg gruer litt, på venstre side, i vettlaus trafikk, tenker jeg. Men sykkelturen blir fredelig nok. Trafikken her på bygda er en juledag mot på hovedvegene, for å si det forsiktig.

Alle slags trafikanter, gående, syklende, noen bærende på høy, ved, slakt, samt ulike former for trekkdyr og kveg, trailere, motorsykkeldrosjer, mopeder, og de benytter vegbanen etter eget forgodtbefinnende og ferdes der det i øyeblikket er ledig plass, selv om det – i hovedsak – er venstrekjøring. Og så tuter de i hornene sine.

Ved gummilunden gjør vi en stopp. Her er allerede femtenåringen Sathiyadar i gang med å fylle spannet sitt med kvit gummitremelk. Han står der ved treet. Bile: «Gummitapper», akkurat slik jeg så det i geografiboka på folkeskolen. Sathiyadar høster og passer 325 trær om dagen. Når spannet er fullt, tømmer han lateksen ut på et brett, og lager «sheet» av rågummi. For dette tjener han 30 rupies om dagen, 10 kroner.

Under tempelhøyden er det butikk, hvor vi kjøper frukt og leskedrikk. Temperaturen er allerede god for 35 celsiusgrader. Over alt er et grønt, kupert palmelandskap, overskåret av enkelte inntørka vassdrag. Først når monsunen kommer, blir det fart på bekkene. Stien opp til tempelhøyden er vond og bratt, men utsikta er verdt det. Vi ser langt ut over, grønt, grønnere, grønnest, og i det fjerne haugen med den store palma ved huset til Thankappan.

Han laget sitronsaft.

Brahmi lager sitronsaft.

Brahmi

En liten, krumbøyd mann dukker opp. Mon tro det ikke var ham som sto og hilste ivrig utafor ei hytte nedi bakkene? Nå vil han selge sitronjuice.

– Jeg heter Brahmi og er berømt for å lage god sitronsaft, sier den gamle. Han sier han pleier å faste i 40 dager, og da drikker han bare vatn fra ei spesiell kilde her på fjellet.

Han lager deilig sitronjuice, presser sitronene med fingrene, heller på vatn fra ei kanne han har med, etter først å ha skylla glassene med litt av det samme vatnet. Rett som det er spytter han digre klyser i sanden rundt seg. Det smaker vanvittig godt med svalende, frisk sitron. Ingenting er visst som indisk sitronsaft når gradestokken nærmer seg 40. Den gamle gjør mine til å lage en porsjon til. Skjønt gammel og gammel. Han viser seg å være 64, men ser ut som en olding, krumbøyd og mager og med skeiv brystkasse.

– Om han er gift?

– Å jada.

– Og om han har barn?

– Å nei, bevare oss vel. Jeg har tuberkulose. Jeg går bak ei palme og brekker meg diskret, og vil slett ikke ha mer av den handmade sitronsafta.

Han peker mot landsbyen.

Brahmi peker mot landsbyen.

Vel nede fra fjellet, og legger oss langstrakte på bunnen av elva nede i dalen. det som er igjen av elvevatn er lunkent, men oppleves likevel avkjølende og lutrende, etter fleire dagers papirløs driting på friland. Framme i landsbyen venter maten hos Nirmala. Ris og småfisk med karrisaus, og lunkent risvatn til å skylle ned med.

– Det er i kveld han skal spise frosker.

Undervegs til forestillinga møter vi en merkelig framtoning med rak rygg og engelsk snurrebart under nesen.

– Native place? spør han myndig, allerede på mange meters avstand, og Aslam forklarer hviskende at dette er den lokale politimannen, sjølveste lensmannen, så å si.

– Og hva er din mening om Golfkrigen? spør denne lovens mann i Russelpuram, for dette foregår under den første av disse krigene. Jeg aner det verste, idet jeg forsiktig begynner på et synspunkt, men han avbryter meg midt i mitt forsøk på en  balansert analyse: – Min mening er at amerikanerne er våre venne, og er i sin soleklare rett til å verne verdensfreden over alt på kloden! sier han.

Og Aslam drar meg vekk og bort derfra, mens mannen ufortrødent fortsetter med sin militante utenrikskronikk.

– Han er alkoholiker, sier Aslam, som er muslim.

– Han er latterlig. Ingen her respekterer ham.

Det er meir folksomt på plassen ved bambusstanga i dag. De har tydeligvis fått tak i strøm, for noen blinkende lyspærer er hesja opp i stanga, og ledningene kommer fra ei lita palmebladtekka bu ved utkanten av plassen, hvor et sprakende høgtaleranlegg tydeligvis også er plassert.

Det er den lokale kunstnerkolonien som står bak tiltaket, i følge Aslam en stinkende gjeng dagdrivere og alkoholikere. De lager nye forestillinger hver uke. En lang, hengslete ungdom med caps, mørk som en afrikaner, begynner å sykle i sirkel på plassen. Rundt og rundt, med et alvorlig og konsentrert ansikt vendt rett fram.

– En gang sykla han rundt slik i sju døgn.

– Uten stopp?

– Yes…

– Men han måtte da stoppe for å ete?

– Sure.

– Og gå på do?

– Jada, men ellers sykla han. I sju dager. Det skal visst være rekord. Runde etter runde.

Det er plutselig blitt mørkt, og ganske tjukt med landsbyfolk rundt den åpne plassen. En annen mann kommer ut på arenaen, går ved siden av sykkelen og holder i bagasjebæreren. Omsider dukker han opp, han vi venter på, mannen som skal spise frosker.

Musikken blir satt på, skingrende og sprakende. Mannen som pleier å spise frosker griper mikrofonen og ønsker velkommen til kveldens forestilling. Så begynner han å mime til musikken som blir stadig høgere. Han mimer, danser, skriker og gjør splitthopp, alt mens syklisten og følgesvennen hans fortsetter rundkjøringa si i djup konsentrasjon. Noen ler, mens andre ser på i stort alvor.

– La oss gå, foreslår Aslam. – Ja men froskene? – Det blir ikke. De har visst tatt det av programmet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Hus ved Røsvatnet

rosv_hus

Old house. Røsvatnet. Helgeland. Norway.

rosv_hus1

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Tollesmessdagen – med skate og lutefisk

Mange på Helgeland kaller lillejulaften «Tollesmessdagen». Navnet  stammer fra en islandsk helgen, den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193).

På Island er det mange som spiser skate på lilejulaften, tollesmessdagen

På Island er det mange som spiser        skate på lilejulaften, tollesmessdagen

Enkelte steder på Helgeland holder vi  ved like tradisjonen med å spise fisk på lillejulaften, 23. desember. Hos oss går det gjerne på torsk, mølje eller lutefisk. På Island, derimot, mesker heile nasjonen seg med gjæra skate.

«Tolles» eller «Tollos» er utleda av navnet Thorlak, Thorlakr helgi Thorhallsson. Kanskje kan Thorlak sies å være en slags krysning mellom Petter Dass og Olav den hellige. I alle fall ble han mektig populær. I tillegg til Island ble han dyrka på Færøyene, noen få steder i Vest– og Nord–Norge – blant annet på Helgeland.

Hverdagsundere
I 1198 ble den islandske biskopen Thorlak Thorhallsson (Þorlákur Þórhallsson) utropt til helgen av Alltinget på Thingvellir. Thorlakur, som var død fem år tidligere, var allerede en myteomspunnet figur, som blant anna var sagt å ha gjort fleire undre.

Thingvellir. Foto Chris73/Wikimedia commons

Thingvellir.                                               Foto: Chris73/Wikimedia commons

En del av miraklene, jærtegnene, er omtalt i Jartegnsboka, som ble lest opp på Thingvellir i 1199 og som kan leses den dag i dag. For oss ikke–islandsk–kyndige finnes det oversettelser både til dansk og engelsk.
Realismen i Jartegnsboka får en og enhver bedømme sjøl. Hvorom allting er, de Thorlaks-undere som blir beskrevet var ganske jordnære. Han ble populær blant de fattige, fordi han kunne løse akutte økonomiske kriser, vekke opp kyr fra de døde. Og ikke minst – sette gjær i øl!

Det heiter at Thorlak en gang var på veg mellom Thykkvibær og Skalholt. Han møtte da ei enke som satt ved vegkanten og gråt.
Thorlak spør: «Hvorfor gråter du da, min kjære?»
«Jo», sukker kjerringa. «Jeg er ei fattig enke, men hadde ei ku som skulle sette meg i stand til å forsørge barna mine. Nå ligger den død heime i fjøset, og jeg må gå «stafkarls stig» ». («Stafkarl» = stakkar, eg. tigger med stav).
«Gå du heim,» sier Thorlak bestemt, «og se om ikke kua lever.»
Nå viste det seg at kua sto frisk og sprek heime i fjøsen.
Å vekke ei ku opp fra de døde var sjølsagt et populært under blant fattigbønder.

Fikk øl til å gjære

Thorlak de hellige.

Thorlak den hellige.

En gang, forteller Jartegnsboka, hendte det på en gard at de fikk så dårlig «gong» i ølstampen sin. Da tok de den gamle bispestaven til Thorlak og satte oppi brygget, og straks ble det god gjæring og få hadde smakt så godt  øl som dette.
Og ikke nok med dette underet. Etter at Thorlak er påkalt, blir en blind sau seende.
En olm okse som har stanga ei jente blir plutselig from og snill. Ei ørn tar fugl og egg, men folk lykkes i å drepe den etter at de har bedt til Thorlak om hjelp. Ei kjær øks som en har mista blir gjenfunnet med Thorlaks hjelp. Ei fattig kvinne får helgenens hjelp til å slå i hjel en sel til seg og de sultne ungene sine. Ei kvinne som forbrenner føttene sine i ei varm kilde blir på samme vis helbreda på rekordtid. Båter som er på rek segler mot vinden og blir redda – etter at Thorlak er bedt om assistanse ovenfra. Og ikke nok med det: Tørrhøy blir redda fra flommen, takket være den avdøde biskopens forbønn hos Vårherre.
Ved å fortelle slike episoder gir Jarteiknabok også god informasjon om hvilke store og små problem islendingene sleit med på 1100–tallet.

Også på Helgeland
En helgen som satte gjær i øl fikk sjølsagt en romslig plass i folkehjertene her nord – også på Helgeland. Meir enn «Hellige» Olav kan Thorlakur – Tolles – ha blitt oppfatta som fattigfolks ombudsmann i det hinsidige. En annen grunn til populariteten kan være Thorlaks kamp mot storbøndene, høvdingene, om retten til å skalte og valte med kirker og kirkegods. Han hadde nemlig som biskop et klart mandat fra erkebiskop Eysteinn om –  på kirka sine vegne –  å ta det økonomiske herredømmet over kirkegodset fra de mektige høvdingene på Island. Han lyktes aldri heilt med dette, men likevel kan striden  ha gjort ham til en helt blant småfolk.

Sammen med Lussi
På Færøyene trudde folk at Thorlak opptrådte sammen med den førkristne vetten Lussi Langnatt. Som en slags Svarteper, en «katt blant hermelinerne», fikk «Tolles før jul» en status som kan likne den moderne Santa Claus.
Thorlak ble dyrka av allmuen i Island og Norge, men det skulle ta nesten 800 år før det behaget paven i Roma å godkjenne «Tolles» som helgen. Det skjedde ikke før i 1984.
St. Thorlak ble opprinnelig tillagt to messedager, 20. juli (som neppe tilfeldig ligger nært Olsok 29. juli– ) og 23. desember.
I si tid var 20. juli en stor dag på Island, hvor arbeidsfolk fikk fri og mottok gaver fra sine «herrer». Da samla islendingene seg på bestemte steder og festa, et gilde som ble kalt «Smalabusreid». På 1700–tallet ble 20. juli–feiringa avskaffa av kirka, av sedelighetsgrunner. Men Thorlaksmessa om vinteren skulle fortsette å bli markert langt inn i protestantisk tid.

Skate mot fråtsing
Det er sagt at biskop Thorlak var spesielt iherdig til å bekjempe skjørlevnet og fråtseri. Kanskje er det derfor islendingene nøyer seg med gjæra skate, kæist skata, på Tollesmessedagen, lille julaften?

Skatespisinga er opprinnelig en kysttradisjon på Island. 23. desember feires fremdeles på Island. I dag forbinder folk flest denne dagen med dårlig og ekstremt intens lukt. Stanken stammer fra modna skate, som bare nytes denne ene dagen i året. Modningsprosessen miner om rakfisk, men smaken er mye sterkere og lukta enda et hakk strammere. Som tilbehør bruker de bare poteter og harskt sauefett, forteller min islandske venn Gisli..

Det påstås at det reknes som heilt normalt dersom erfarne skateelskere må reise seg to–tre ganger under måltidet for å trekke pusten.
Nå for tida er det vanlig at folk blir invitert til skatemiddag hos en skatekjenner. De fleste restauranter har også skate på menyen Lille julaften. Delvis minner denne tradisjonen om lutefisklagene i Norge, og  er etter hvert blitt en ganske Harry manndomsprøve…
Det fineste av alt er å bli invitert til en Vestlands–kar. Da kommer det gjerne et titalls gjester, og festen blir velsigna med en skvett Svartadaudi (islandsk brennevin, basert på kvann).
Den opprinnelige ideen var nok at man skulle spise det dårligste av all dårlig mat før jula begynte, med all sin gode mat, forteller  Gisli
Ellers var det vanlig på Island Thorlaksmessedagen å spise tørrfisk kokt i kraft fra hangikjøtt, røyka lammekjøtt – julemat som ble kokt på denne dagen. Tilsvarende var det vanlig på Helgeland å lage fiskemølje Tollesmessedagen, med kraft fra sauerull–kokinga og flatbrød som tilbehør.

Mer fra Jartegnsboka:

Helbreda hesten
«Det hendte videre at en mann fikk kastrert en ung og god hest som han hadde. Men hesten fikk ei voldsom blødning og etterpå en veldig byll, og heile buken svulma opp, slik at den til sist ikke ville beite, og en mengde verk strømma ut, og det ble så store hull at man kunne stikke handa si inn i dem. Til sist gikk det betennelse i buken, og heile forhunden på lemmet ble skåret av hesten, og man rekna ikke med at den ville leve lenge. Etter det lova han som eide hesten at han skulle gi halvparten av den til salige biskop Thorlak, hvis den kom seg. Deretter førte han hesten bort, og det ble et voldsomt uvær. Men den salige biskop Thorlak tok seg så av hesten sånn at den i løpet av fjorten dager ble fullstendig kurert, og forhuden var som på andre gjeldhester. Men han som hadde avlagt løftet sitt kjøpte siden om våren heile hesten tilbake, og oppfylte løftet sitt etter å ha rådført seg med biskop Paul; og folk takka Gud og den salige biskop Thorlak for dette jærtegnet.» 

Konkurrent til Olav D H
Det er sagt at den islandske kirka på 1100–tallet hadde et stort behov for en egen helgen, for å konkurrere med vår egen «Helligolav». Pilegrimer fra store deler av Europa var forlengst begynt å valfarte til Olav Haraldssons hellige skrin i Trondheim, for å tilbe helgenen og få kurert sjukdommer og plager. Med å skape sin egen «Helligolav» håpa kanskje den islandske kirka på å demme opp for den åndelige handelslekkasjen til Norge.
Thorlak helgi Thorhallsson var født i 1133. En digresjon: det var Thorlak si søster som oppfostra sogeskriveren Snorre Sturlasson. Thorlak ble satt i skole hos en sønn av  historikeren Sæmundur frodi. Bare 18 år gammal ble han ordinert til prest. Etterpå studerte han i Paris og Lincoln. Da Thorlak kom heim igjen, ble han abbed i et augustinerkloster i bygda Thykkvibær. Han grunnla også et nonnekloster. Fra 1178 og fram til sin død var han biskop på Skalholt, det viktigste bispesetet på Island, nær Thingvellir. Som biskop jobba Thorlak hardt for å reformere kirka.

Se:
Den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193)

Wikipedia om Thorlákr Thorhallsson

Þorláksmessa – The Day of St. Thorlakur

Þorlákur Þórhallsson

Bok: Biskop Thorlaks saga

3 kommentarer

Filed under Feature

Talvik – sykehuset som moværingene ikke ville ha

I Talvikparken midt i Mo i Rana står et monument til minne om et tuberkulosesykehus som ble etablert under høglydte protester fra moværingene. Hjerte- og lungesyke har reist minestøtta, så vi ikke skal glemme. I løpet av 1900-tallet døde  mer enn 290 000 nordmenn av tuberkulose.

talvik1

Mo i Rana 1952. Brakkeanlegget litt ovenfor midten av bildet er Talvik tuberkulosesykehus, hvor Talvikparken nå ligger. Nærmest til venstre, daværende Sentrum kino. Fotograf ukjent

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag er det mange som ikke veit hvordan Talvikparken fikk navnet sitt, et navn som er knytta til et stykke svært dyster og dramatisk norsk sjukdomshistorie.

I 1947 ble Statens tuberkulosesykehus for tuberkuløse oppretta i Mo i Rana, i noen brakker som de tyske okkupantene hadde bygd. Vårvinteren 1946 ble det tilsatt personale. De fleste av dem hadde tidligere jobba ved «Talvik Tuberkulosehjem og Barnekoloni» i Talvik i Finnmark. Sykehuset på Mo fikk raskt navnet Talvik. Først og fremst skulle det ta imot tuberkulosepasienter fra Finnmark som var blitt deportert sørover da tyskerne svidde av Finnmark i 1944.
I Mo i Rana ble tuberkulosesykehuset og de hardt prøvde pasientene mottatt med ei kald skulder av byens besteborgere,  hysterisk redde for smitte.
Det statlige tuberkulosehjemmet i Talvik i Altafjorden hadde vært i drift sia 1920. Men i 1944 ble sykehuset, i likhet med mesteparten av bebyggelsen i Nord-Troms og Finnmark, brent av tyskerne. Pasientene ble evakuert, først til Korsfjord, kort etter sørover til Trondheim, Oslo og Skammerstein ved Valdres.
Store påkjenninger

Tuberkulosepasientene fra Finnmark ble utsatt for svært store påkjenninger da de ble evakuert, og dødsprosenten blant dem var uhyggelig høg. Dette skriver forfatteren Dag Skogheim om i skriftet «Med slukte lanterner», utgitt av Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

«Alle tre guttene døde»
Mange av dem som ikke tålte de ekstra påkjenningene var barn. En av Dag Skogheims informanter husker tre unger i samme familie som døde: «Gutten lå hele natta, hadde det forferdelig, men var så tålmodig, så tålmodig. Snart etter døde han. Han var den første som døde på Skammerstein. Jeg mener å huske at alle tre guttene døde…».

Under krigen var titusenvis av finnmarkinger blitt spredt rundt omkring i Norge. Gjenreisninga av Finnmark begynte nesten umiddelbart etter den tyske kapitulasjonen. Men der nord  var det ingen institusjoner som kunne ta imot de tuberkuløse. Inntil nye sykehus kunne bygges, måtte det settes i drift provisorier andre steder, ett av disse var det tidligere tyskdrevne brakkesykehuset Talvik på Mo. Like etter frigjøringa hadde sabnitetsforeninga gjort en stor innsats med å sette det nedslitte anlegget i stand til å tjenestegjøre som akuttmottak: «I frigjøringsdagene sørget sanitetskvinner for å få satt i stand deler av det frolatte tyske lasarettet (Talvik) og å få vasket og reparert tøy med sikte på å kunne ta imot norske fanger fra konsentrasjonsleirene. Nå viste det seg å være større behov for å bruke sykehuset for de mange syke russerne.» (Per Karstensen: 90 år for folkehelsa: Mo og Nord-Rana sanitetsforening 1905-1995).

«De uhyggelige sykehusplanene»
Da planene om å tuberkulosesyekhus i bygningen ble kjent, vakte det smitteredsel og harme blant deler av lokalbefolkninga. Kommunestyret protesterte. Avisa Helgeland skreiv harmdirrende på lederplass:

«Til tross for at de kommunale myndigheter i Mo har protestert på det kraftigste og til tross for at departementet er vel uvitende om den uvilje denne planen har vakt blant Mo bys befolkning, vil departementet trumfe gjennom denne nærmest uhyggelige ide».
Leger rykket ut og avviste faren for at lokalbefolkninga kunne bli smittet, men dette ble på lederplass imøtegått på det kraftigste av «Helgeland»:
«Fra lægehold heter det at plasseringen av et tuberkulosehjem midt i et bebygget strøk ikke er smittefarlig for befolkningen, men en slik påstand kan ikke være forsvarlig. En rekke pasienter går fritt overalt – på kinoer og restauranter og andre steder. Ikke alle av dem er vel så helt forsiktige når det gjelder f.eks. spyttig på gaten, hvor som kjent ikke bare voksne, men også barna har sin tumleplass. Det er opprørende og vil vekke en høyst berettiget harme mot de myndigheter som sitter med ansvaret. De kommunale myndigheter bør pånytt gå inn til departementet med en bestemt og begrunnet protest mot denne uhyggelige sykehusplanen».
Men Talvik ble oppretta, til tross for uviljen.
To ganger på Talvik

Tuberkulosesyk. Foto fra boka «Sanatorieliv» av Dag Skogheim. Fotograf ukjent

Torgerd Møller fra Berlevåg hadde to opphold som pasient ved Talvik sykehus på Mo.
– Første gang var i 1947-48, andre gangen i 1951-52, fortalte hun til meg i et intervju.
– På sykehuset var det mest unge folk. De fleste mellom 16 og 30 år.

Sykehuset var delt i manns- og kvinneavdeling. Det var meget strenge restriksjoner. Vi fikk ikke ha noe med hverandre å gjøre. Det var forbudt for menn og kvinner å snakke sammen, noe vi måtte snike oss til.
Vi begynte med å snakke sammen gjennom vinduene, men da ble de spikra igjen, minnes hun. Hun forteller også om strengt vakthold og gjerde rundt sykehuset. Man måtte som oftest snike seg ut om man hadde behov for en luftetur på byen. Torgerd Møller mente at de strenge reglene var et resultat av presset utenfra, det at lokalbefolkninga var så negative. til sykehuset.
Demonstrative Mo-fruer
– Det hendte at fruer som gikk gata nedover forbi sykehuset holdt kåpekragen foran munnen for ikke å bli smitta fra sykehuset.
En pasient fra Rana fikk mora si på besøk, men hun turde ikke å gå inn for å se til dattera si, husker Torgerd.
–  Jeg har sjøl følt på kroppen hvordan det var. Under siste oppholdet gjennomgikk jeg to store lungeoperasjoner. Jeg fikk fjerna fem ribbein, og fikk men av det for resten av livet. Jeg var også på Mo tidlig på 60-tallet. Da var jeg og så på at de rev Talvik. Man opplevde mye der, både av sorg og glede, fortalte Torgerd Møller.
Dorthea Tomsvik fra Tomma ble ansatt som sykepleier da Talvik ble oppretta på Mo i 1947.
Hun er intervjuet i «Med slukte lanterner» av Dag Skogheim:
– Jeg erindrer at Mo kommune ikke var begeistret for Talvik, ikke i det hele tatt. I avisene var det store oppslag, ja jeg tror det var oppslag i Oslo-avisene også, at Mo kommune ikke ville ha noen tuberkuloseanstalt midt i byen. De tok løfte av dr. Foss, første overlegen vår, om at ingen pasienter måtte gå utenom gjerdet. Det ble ikke respektert, for vi tok det ikke alvorlig, syntes pasientene hadde det vondt nok som det var, og jeg har ingen minner om at vi jaget på dem for å holde dem innenfor gjerdet.
Velkommen følte vi oss ikke. Folk var vel redde for smitte. Vi var som en stat i staten, ja, absolutt. Innenfor gjerdet var det en fin ånd, et godt forhold mellom alle, men dr. Foss hadde ubehageligheter med kommunen. Han var forarget, reagerte sterkt noen ganger, men sa ikke så mye til oss. Dr. Foss ble ikke lenge ved Talvik før han sa opp og reiste.
Hvem som sto bak forlangendet om at pasientene skulle holde seg bak gjerdet, om det var kommunestyret i Mo i Rana eller ikke, det vet jeg ikke. Vår neste overlege sa rett ut at pasientene måtte få gå under åpen himmel hvor de ville – de som andre mennesker –  og etterhvert ble folk hyggelige imot oss.

Beordret

– Jeg søkte meg ikke til Talvik; jeg ble beordret dit, for de trengte hjelp, forteller sykepleier Kristine Hansen fra Plurdalen i «For slukte lanterner» av Dag Skogheim. Hun arbeidet ved Talvik på Mo helt fra det ble opprettet. – Noen få av pasientene fra tvangsevakuerte Honningsvåg og Talvik tuberkulosehjem kom nok til oss, men det var bare noen få av dem tilbake. I den første tiden følte pasientene en kald gufs mot seg når de kom utenfor gjerdet. Folk var redd for å bli smittet av tuberkulose. Jeg tror neppe at noen av pasientene brydde seg om det. De var jo ikke kommet av egen vilje, men for å få hjelp. Jeg hørte aldri noen av pasientene beklage seg. Vi sykepleiere var opptatt med arbeidet natt og dag. Det var tungt, det var så tungt at jeg nesten må si jeg holdt på som en arbeidshest den gangen, men jeg var sterk, kom av sterke folk, og som sykepleie hadde jeg vært med på så mye gjennom årene. På Talvik hendte det at pasientene måte bæres. Da måte de holde seg fast i meg, og børa kunne nok være både 60 og 70 kilo. (…)
På kvinnebrakka var det sikkert 30-35 pasienter, de to andre brakkene hadde nok 40-45 pasienter hver. Alle barn lå på kvinnebrakka. Jeg var på Talvik i tolv, tretten år. Aldri ble det snaket om den forferdelige høsten 1944. De skydde helt å snakke om det, og ingen plaget dem med å spørre.Minnene satt dypt
Sykepleier Ingeborg Møllersen fra Rana arbeidet en kort tid ved Talvik, men minnene satt dypt i henne da hun fortalte til Dag Skogheim:- Jeg beundret dem og beundrer dem den dag i dag. Til Talvik her i Mo i Rana kom de etter alt de hadde gjennomlevd. Der var det så primitivt. Maten måtte bæres i store kjørel mellom kjøkkenet og avdelingen da jeg var der. Mange av pasientene var svært syke. Toraksoperasjoner ble gjort en dag hver uke. Da sto jeg og lyste for overlegen med lampe, sto på et slags stativ for å lyse slik at han kunne se skikkelig under operasjonen, for det var ikke montert lys nok. Overlegen vi hadde var meget dyktig, hadde vært ute under primitive forhold før.
taering

Behandling av en pasient på Kysthospitalet i Hagavik ved Bergen, trolig omkring første verdenskrig. Fra boka «Tæring» av Jan Karlsen og Dag Skogheim. Foto: Historisk mueum, Bergen

Tuberkulose
Tuberkulose («tæring») framkalles av tuberkelbakterien Mycobacterium tuberculosis, og reknes for å være den farligste av alle smittsomme sykdommer. Den blir spredt gjennom nysing og hosting, og kan være svært smittsom. En pasient kan smitte mellom 10 og 12 mennesker i året. Inkubasjonstida er oftest fra en til to måneder. Lenge fantes det ikke andre midler mot tuberkulose enn langvarige kuropphold og ulike omfattende lungeoperasjoner. Seinere gikk man over til å bruke antibiotika. Et stigende problem er at det fra tid til annen dukker opp tuberkelbakterier som er motstandsdyktige mot antibiotika.
Tre millioner mennesker dør årlig av tuberkulose i verden. Sykdommen er med andre ord langt fra utryddet. Fortsatt blir åtte millioner mennesker syke av tuberkulose hvert år, og tre millioner dør av sykdommen, de fleste i U-land. I mange U-land øker nå tuberkulose sterkt på grunn av AIDS-epidemien. Tuberkulose øker nå også i industriland på grunn av økende fattigdom blant enkelte befolkningsgrupper og på grunn av innvandring fra land med høy forekomst av sykdommen. Samtidig øker også andelen pasienter som har basiller som medikamenter ikke virker på.
I løpet av 1900-tallet døde  mer enn 290.000 nordmenn av tuberkulose, som lenge var vår folkesykdom nummer en. Bare i året 1945 døde det her i landet 1980 personer av sykdommen. Ei tid ble tuberkluosen nærmest rekna som utrydda her til lands, men fortsatt diagnostiseres nærmere 300 tilfeller av tuberkulose i Norge pr. år. Fortsatt dør pasienter av tuberkulose i Norge, fordi diagnosen ikke blir stilt i tide. Nær halvparten av de nye tilfellene er innvandrere. Tuberkulosekontroll blant innvandrere har vært vanskelig blant annet fordi det foreligger lite informasjon om sjuk dommen på deres morsmål.

5 kommentarer

Filed under Feature

Sailtfjille

Dette diktet skreiv jeg i 1979, altså for om lag 35 år sia, under kampen for bevaring av Saltfjellet-Svartisen.  Roar Nygård komponerte en nydelig melodi til diktet. Førstkommende søndag er det markering på fjellgarden Bredek, i anledning av at det er 25 år sia vedtaket om Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark». Derfor publiserer jeg nå dette diktet, tross svakheter i form og innhold. Kampen om Saltfjellet-Svartisen var langvarig og seig. At det ble seier, er utelukkende aktivistenes fortjeneste, og ikke grønnstøvlingene i fjellrevenklær 🙂

Evig ligg fjille, D ståilte massive
Brean på tåppan gje vattn åt live
Blomster finn ly uinner bærge sin vegg
Reinrosæ, baillblom å lodnemyrklegg

Svartisen ligg lekså kronæ på tåppen
Der kjenn du gøven a isti mot kråppen
Ursny å skavlæ å tinnæ å stein
Såg du di slættn, så vart du ́kje klein

Angen a ohærjæ mark ska vi kjeinn
Fjillan ska stainn her å ælven ska reinn

Stormdaln, så brei å så fager og mækti
Ælvæ reinn sakte, me fesk e ho drækti
Berre ein del a deinn storslagne park
Titusen mål, bære anveinnbar mark

Vilt e her nok a å bær på kvær tuvæ
Før va her gardsbruk me røyk ifrå gruvæ
Slite åt di så bygd opp her va hardt,
mæn D vart avling, før jorlæ va svart.

Angen a ohærjæ mark ska vi kjeinn
Fjillan ska stainn her å ælven ska reinn

Riebbivaggie, di stian, deinn slættæ,
vatn å myre me ænner så lættæ
bønder frå Beiarn me komag på fot
Her brainn di tjæræ a føræ si rot

Reinskåkkæ går her, å D ska bli fleire
Beitn e sekker, du finn di ́ kje beire
Semlæ me kalvan ho trivest som vi,
saman dreiv her i ominnele tid

Angen a ohærjæ mark ska vi kjeinn
Fjillan ska stainn her å ælven ska reinn

Sjå, no ræk råvfolk mot fjille i stimæ,
no vell di strøyp D me kilowatt-timæ
Di vell at måiltmyrn ska bi tel bassæng,
di vell bygg lenje langs ælgtråkk å æng

Kåm, vi ska skrik imot di så vell ta D:
”Fjille e hælli, reis heim, vi ska ha D
Her ska vi fortsætt å beit, fesk å gang”
Kauk D ilag, så vi hør D gje klang!

Angen a ohærjæ mark ska vi kjeinn
Fjillan ska stainn her å ælven ska reinn

4 kommentarer

Filed under Feature

Slaver for motstandskampen

I en krig er det alltid folk flest, sivilbefolkninga, som bærer de tyngste børene. 15. juli 1942 kom krigen til garden Lines i Rødøy, i form av et sjøfly. Allierte agenter skulle etablere en radiosender.  Folket på Lines ble trukket med i et dumdristig spill med deres egne liv som innsast.
«Gestapo skal til Lines», heter ei tynn bok som kom ut i 2011. Sju årtier har gått siden 2. verdenskrigs slutt. Gjennom disse årtiene har vi blitt tvangsfora med heltefortellinger, det som gjerne kalles seierherrens historieskriving. Eller rettere, historia til seierherrenes seierherrer.

Det er nedtega mangt et epos om tapre motstandsmenn – og litt færre motstandskvinner, om lure grenseloser og snarrådige gutter på skauen – og ikke minst om dristige agenter i alliert tjeneste, med stengun i neven, radiosender i ryggsekken og engelske sigaretter i nikkerslomma.

Historia til alminnelige hverdagsmennesker, de som måtte klare seg som best de kunne gjennom fem okkupasjonsår, har vi hørt bemerkelsesverdig lite til.

I 2011 laga Margit Lines Våtvik og Øyvind Jenssen i fellesskap den vesle boka «Gestapo skal til Lines». Margit var fra den avsidesliggende garden Lines i Melfjorden, i Rødøy kommune på Helgelandskysten. På Lines vokste hun opp sammen med ni søsken, foreldre og besteforeldre. På Lines livnærte de seg av gardsbruk og heimefiske, slik folk der hadde gjort i generasjoner.

Omslag

Omslaget på boka «Gestapo skal til Lines».

Så kom den store krigen til Lines. Den kom 15. juli 1942, i form av et sjøfly i alliert tjeneste. Flyet lander praktisk talt i støa på Lines, ei høglys sommernatt, midt foran øynene på nysgjerrige naboer, med god utsikt til skipsleia hvor tyske vaktbåter patruljerer kontinuerlig. Kasser med krigsmateriell blir båret i land. Fremmede karer kommer i hus, allierte agenter som skal bygge opp og betjene en viktig radiosender på øya Renga rett utfor Melfjordkjeften. Senderen fikk det berømte, myteomspundne kodenavnet Crux. Fleire ganger kommer sjøflyene til Lines med livsfarlig last. Like dumdristig hver gang, ved høglys dag. I lange perioder bor agentene på Lines. Linesfamilien har aldri lært anna enn å ta vel imot fremmedfolk, med stor gjestfrihet,  og de deler sitt terbovenbrød og sin sei med dem. Far og sønner på Lines blir umiddelbart rekvirert til halsbrekkende transportoppdrag for agentene, sønnene også som vikarer for å passe senderen i ura der ute på Renga. Det er folket på Lines som vederlagsfritt brødfør agentene, ellers ville de ha sultet ihjel i skjulestedet sitt ute på øya. Den vesle sjarken deres går nærmest i skytteltrafikk i illegale ærender.

Okkupantenes mistanker rettes etter hvert mot Lines. Det er uunngåelig. For ikke å risikere fengsling og tortur, må to av sønnene arrangere ei drukningsulykke, slik at de ubemerket får tatt seg over til Sverige. Midt oppi dette vokser Margit opp. Hun er 13 år når krigen bryter ut. Også hun tar sin tørn i store og små oppdrag for agentene. De lever under et stadig press, folket på Lines. Flere ganger kommer Gestapo dit på ransaking, men finner ingen ting, og det er ene og alene takket være familiens snarrådighet, for agentene virker ganske uansvarlige og lemfeldige når de strør om seg med spor. Det stadige nervepresset skal komme til å sette sitt preg på søsknene resten av deres liv. Det kanskje mest hjerteskjærende i den ellers lavmælte boka er avdekkinga av agentenes, de senere så høgt dekorerte krigsheltenes, arrogante og i noen tilfeller direkte smålige behandling av Lines-folket.

Episoder som denne – som kan synes ubetydelige for oss i dag, men som den gang var avslørende nok: Agentene har lovet Margit et kjoletøy til konfirmasjonsdagen, et flott stykke tøy de får sendt over fra London. Men i stedet for å holde løftet, tar agent Erling Moe like godt kjoletøyet med seg til Mo i Rana. Da agentene forlater Lines i 1944, «forærer» den samme Erling Moe en av sønnene et fotografiapparat «til odel og eie», som han sier. Men etter krigsslutt kommer Moe tilbake til Lines for å hente kameraet som han sier gutten har «oppbevart» for ham. Ingen store hendelser i verdenssamfunnet, men du verden, så smålig. Det sier mye om holdninga overfor dem som ga ly og mat og som uten å mukke slet for motstandsbevegelsen med livet som innsats.

Asbjørn Øksendal skrev i si tid bok  om den såkalte Lurøy-affæren, hvor agenten John Kristoffersen måtte rømme under dramatiske omstendigheter med tyskerne i hælene. Under sin flukt søker også Kristoffersen hjelp hos folket på Lines. Hit kommer han i en atskillg mer forkommen og psykisk nedbrutt tilstand enn både Kristoffersen sjøl og hans  historieskriver har villet ha det til. Seinere blir Kristoffersen tatt av Gestapo, og fra da av lever Lines-familien  i konstant frykt  for at han skal angi dem under tortur.

Boka viser mer enn noe anna det etiske dilemmaet ved å tvinge en familie med ni unger inn i et livsfarlig spill som dette. Øyvind Jenssen skriver i bokas sluttord: «Lines-familien ble tvangsinnmeldt i motstandsbevegelsen og ble dens slavearbeidere.(….) Agentene var modige menn. Men agentene som satt på hemmelig skjulested med senderne, kunne alltid slippe unna om det kom en razzia.»

Agentene fikk Kongens medaljer. Linesfolket fikk tynnslitte nerver. Slik kan historia om krigen oppsummeres – både den store krigen for 70 år sia og alle andre kriger.

«Gestapo skal til Lines»

Øyvind Jenssen og Margit Lines Våtvik

75 sider

Illustrert

Utgitt 2011

ISBN: 978-82-998741-0-6

 

Les også

Om «kaptein Sjøberg», motstand og en lensmann som ble skutt

Mer om ettertningsagentene på Renga

Lokalhistorie:

Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

6 kommentarer

Filed under Omtale

− Her er det landligge hver eneste dag og ingen forandring er sked og ikke kommer til at ske

Hun har skrudd opp veiken på oljelampa. Hun har leita fram det nye skrivepapiret. Hun har slikket på kopiblyanten

halmo1

Kjære broder…

17. februar 1920. Anna sitter ute på Bremstein i Vegaøyene og skriver til sin kjære bror Andreas på Halmøya:

«Her er det landligge hver eneste dag og ingen forandring er sked og ikke kommer til at ske.» Slik lyder åpningslinja. Ikke overmåte optimistisk.

«Jeg for min del har faat 7 fisker, ikke svært, men far har trukket 2 gange garn saa det blir ikke meget paa dem heller. Morten har sat ut en garnlænke og det er nesten en maane siden saa det ser mørkt ut for dem,» skriver hun. Stadig med den samme, småtriste undertonen. Men hun skal snart skrive seg varm.

På Halmøya sitter bror hennes. Han som blir kalt Andreas og driver med handel. Vi veit ikke om han skreiv tilbake til søstera si, eller hva han eventuelt skreiv.

Dette var i begynnelsen av forrige århundre, før telefonen slo gjennom som kommunikasjonsmiddel, og generasjoner før e-post og SMS. Folk grep sin penn eller sin blyant. Og skrev. Til sin kjære brder på Lofotfisket, til sin elskede søster i Sømna, til apoteket etter Rigabalsam. Eller til England for å høre tidende om fiskepriser.

Og Andreas har fått brev, fra selveste brønnøyfirmaet W. Marstrander & Co sitt kontor i Newcastle-On-Tyne: «I besvarelse av Deres ærede av 2den ds. kan vi meddele Dem, at priserne paa torsk varierer meget her i henhold til det engelske fiske og er priserne nu ca 4 shilling pr stone a 6,35 kilo.» 

Sannelig. De var ikke snauere enn at de eksporterte fisk fra Halmøy til Newcastle i 1922, pr. stone, you know. Marstrander gir råd for hvordan fisken skal behandles og ises før den sendes fra Brønnøysund. Prisen kan, «efter den nuværende kurs kr. 24.00 pr £. kunde opnaa ca. kr. 0,40 pr kg. netto fob Brønnøysund.» Likeså får vi vite at prisene på «smaakveite» fra 10 til 25 kilo er gode og at de nettopp har fått «nogle partier fra Brønnøy.»

Men i Bremstein sitter søstera, Anna, og skriver ufortrødent videre.  Og det er svart hav. Skjønt ikke riktig: «Her er mengder av rag» som har drevet i land, med blant annet «mel eller linkak mel som det heder.»

halmo2Og videre: «Det befrygtes at et skip er forlist eller minesprengt. Vi ved det ikke sikkert. Store mengder av rag er fundets baade i Mudvær og Nypsund og Skjebragen.» Hun rekner opp hva som er funnet: «livbøier med navnet «Songvig» av Kristiansand. Vi er tilbøielig og tro at det er vest for Kværstein eller noget sjær der ves. Det fortælles at der skulle være 30 mands besætning ombord paa skibet. Vi ved jo ikke sikkert hvor stor en besætning skibet hadde men det fortælles slik. Ja det fortælles at der var store bruer av rag saa at lokalen maate ordentlig kryse mellem ragstumperne. Vi faar nu læse i bladene nyt. Han Peder Iversen har nu sendtt ind til Helgelandsblad, om at her er fundet Ragstumper og livbøier merket med «Songvig» Kristiansand. Her er fundet mange stykker av livbaater men ikke navn paa dem.» Hun nevner spesielt at «det er fundet mange rare ting i Mudværet den som har faat se det.»

Det er ikke bare fisk broren på Halmøya handler med. Et brev datert 24. november 1921 fra G. C. Rieber & Co A/S i Bergen tyder på at også selskinn er i skuddet:

«I besvarelse av Deres ærede av 19. ds kan De for vakre, tørre, spilede og sæpevaskede stenkobbeskind paaregne fra kr. 4.00 til kr. 8.- pr. stek. efter størrelse – Simplere skind er værdt fra kr. 0.50 til kr. 1.50 pr. stk.. –

Vi imøteser gjerne innsendt hvad De ha paa lager av kobbeskiund og tegner med megen agtelse…»

Kobbeskinn var også påskuddet for Herman, som fra Bergen skriver brev til sin «Gode kamerat» handelsmann på Halmøya:

halmo3«Da jeg nu har en stund tilovers saa vil jeg sende dig nogle ord saa du kan se vorledes jeg har det her syn,» skriver Herman. Han arbeider om bord i redningsskøyta «Bergens Kreds, » som driver med oppmålingsarbeider. «Vores skef er en Kaptein, han har snakket med mig om jeg kunde faa i nogle kobbeskind til ham som han skulde have til pelsforr enten det var til ham selv eller til nogen anden det ved jeg ikke. Men saa lovet jeg ham at skrive til dig og høre om du kunde have noget haab om at kunde faa i nogen som var riktig fin stenkobb skind, som du ved, vil han have dem nokså fin eller som han siger av dem aller fineste, jeg viste ingen som var bedre at skrive til en dig, saa haaber jeg paa nogle ord at høre fra dig i anledningen.»

Herman benytter høvet til å fritte etter nytt om bekjente heimefra. Heilt nederst på siste side, etter underskrift og adresse R/S Bergens Kreds, Klaus Reimers, Bergen – har han tilføyd: «vad gjør Margareth Larsen staar sig vel.»

Og Anna skriver videre på sitt brev fra Bremstein: «Vi har faat tobaket for lenge siden og det blev en stor velsignelse.» Trolig er det broren som har forstrukket dem med en smule nikotin midt i landligga.

«Hvad tror du naar dem ikke har kommet paa sjøen helle vinteren og ikke had tobak. Jo dem har blit saa ful at dem ikke har kune eksisteret i tre hus. Her utte er ikke en sendt tobak at faa», skriver hun, og skal ellers hilse «fra alle Kokkerne», og med den kryptiske tilføyelsen at hilsenen kommer fra både «dem med gammel tænderne og dem som netop har vært borte og faat ny tænder». Hun skriver så at «Alle her paa boden hilser samt andre kjendte.»

Som et PS anfører hun at hun har sendt et brev før, som hun ikke har fåt svar på, hvor hun har spurt om det var mulig å sende ham fersk fisk «hvis man fik». Men hun avslutter: «Ikke veir og ikke fisk her.»

halmoy4

I besvarelse av Deres Ærede…

Fra Newcastle-On-Tyne maskinskriver Marstrander til Andreas Halmøy om prisene på iset seirogn, som «sendes bedst i halve sildekasser. Her opnaas for rogn gode priser om vinteren fra December og til Januar. Senere end 15de Februar eller slutten av denne maaned bør seirogn ikke sendes, da prisen her gaar ned paa grun av mere tilførsel av engelsk rogn, og den norske dessuten blir daarligere naar fisken gyter.»

Og ganske snart sender nna igjen et brev til sin kjære bror. Denne gangen er brevet datert Halmøy 16/3-1920, men hun sitter antakeligvis stadig på Bremstein og skriver:

«Tusen tak for brevet og billedet som jeg fik fra dig. Jeg ser av det brev at du lever bra og det same kan jeg bringe dig tilbage. Vi syndes at du var stram som kaptein i frelsesarmeen.»

Hun spør broren om han har hørt noe om muligheten for at han «faar plads paa arbeidet her utte i Bremsten». Det dreier seg kanskje om de stadige moloarbeidene. I 1920 pågikk bygginga av Tennsundmoloen på Bremstein, og sprengningsarbeidet for å gjøre Tennsundet to meter djupere.

Kanskje er det for å friste bror sin  til å søke på moloarbeid at hun røper dette: «Jeg skal fortælle dig hvem som skal være kokke paa arbeidet i Bremstein. Det er hun Kristine Pedersen.» Kan man ane at Andreas har hatt et godt øye til hun Kristine?

«Paa haugen har faat brev fra formanden men han siger han intet har hørt om hvilken tid Arbeidet skal begynde, « skriver hun, og går iver til å fortele at det «har kommet  en jernbark fra Tyskland ind til Sklinden fortæller han Albert han har netop haft brev fra Sklinden.»

Av tilgjengelige korrespondanser  går det ellers fram at hennes bror i 1918 kjøpte seg et haglgevær hos Larsens vaabenforretning i Kristiania. En Remington hagle cl. 16 kostet ikke mindre enn 120 kroner. For 30 hylser  ar prisen 3,60 og for kassen geværet sendtes i har Larsens fakturert stor kr 2,00.

Andreas har dessuten  handlet med guano. Fra en Iver Johansen i Hysværøyan har han i forseglet konvolutt fått tilsendt en ikke ubetydelig pengesum:

«Vedlæger herved restbeløbet på guanoen kr 2046,00 som vedlæges i Contant. Og når du kommer indover så må du ringe op i telefon så jeg får tale med dig i anledning den guanoen som du har levert på Holand.»

Halmøya. Utsikt mot Vega.

Halmøya. Utsikt mot Vega.

Og søster Anna skriver om at det i Brønnø nå har vært sjøforklaring etter «Songvig» sitt forlis. «Der var en sjøkaptein som var hos oss hjemme efter kartene som far har fundet. Han var der utte og saa paa resterne om det var minesprengning eller ei. Dem var engang hjemme i vinter og da fant dem et stort stykke Dampskipsdæk som ligger fotøiet i Haugen hjemme.»

Storflo må ha vært en både spennende og til tider skremmende opplevelse på lave Bremstein. Og på etterjulsvinteren  har han tydeligvis vært storsjydd igjen.

«Du kan tro at dagen efter storflod-dagen da fant dem hjemme et stykke av garnlenken hans Nils Fredriksen Viksaas, det var kommet helt til haugen ved storstenen,» skriver Anna, men tar seg kraftig inn igjen og tilføyer i neste setning:  «Jeg har ikke nogen nyheter at fortælle som kan interessere.»

Men hun røper at «han Ole og jeg er med i komiteen for Bremsten festen som skal være i vaar,» og så hilser hun så meget fra alle hjemme.  Og alle på bua. Og naboene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Skremmende aktuelt om russisk angrep på Sverige

«Midvintermörker av» Lars Wilderäng. Ensidig science fiction-thriller, men nifst aktuell med tanke på det som kan være under oppseiling i Europa akkurat nå.

midvintermorker«Tidigt på annandagens morgon år 2012 vaknar de jullediga svenskarna till en ny värld. Ett strömlöst, mörkt och iskallt Sverige. En dag då allting förändras.
En stor rysk militärövning i Östersjön förvandlas plötsligt till ett regelrätt anfall mot Sverige, som står helt oförberett. Katastrofen är total, statsministern är försvunnen, viktiga samhällsfunktioner slås ut och ett nedbantat försvar är på väg mot kollaps. Allteftersom dödstalen stiger får vi följa ett antal personers kamp under ett dygn som skakar Sverige i grunden.»

Anmeldelse av boka.

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

Vandreteater i Rørvik

Bilder fra vandreteateret «Rørvik… den første lille by på en øy…» under Skreifestivalen 2014. Bildene er dessverre av laber kvalitet, tatt med telefon.

Vandreteater. Rørvik,

På brygga.

Såpekoking pågår.

Såpekoking pågår.

Kleskokere.

Kleskokere.

Oppbyggelse i huset.

Oppbyggelse i huset.

På butikken.

På butikken.

Fiskerene kommer heim.

Fiskerene kommer heim.

Ved naustet,

Ved naustet,

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

– Monstruöst hyckleri om Ukraina

Åsa Linderborg i svenske Aftonbladet:

«Vi behöver en tredje ståndpunkt»

I själva verket är oppositionen en brokig skara med blandade motiv. På torget fanns vanliga människor som bara vill få det bättre, systemkritisk vänster och EU-lojala liberaler. Där fanns också fascister.
I svensk press benämns de senare som ”radikala krafter” alternativt ”de nationella”, som de själva kallar sig, men det finns inget annat namn än fascism för den rörelse de företräder. De är allt annat än marginella; sen en vecka tillbaka sitter de i regeringen. I Snyders artikel nämns de inte alls. Det är rena fablerna, skriver han, att fascister eller ens nationalister alls skulle vara inblandade.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Dødt hus med fragmenter fra en handfull liv

Huset skjeler forsagt imot meg. Ingen vinduer er heime lenger. Ei mosegrodd trapp er et dårlig tegn. Allerede brua over bekken sier sitt, og er knapt farbar.

husetDa jeg skotta opp hit  fra bygdavegen, innså jeg  at denne heimen  har vært folklaus lenge. Men det er likevel med ei kjensle av innbrudd jeg  trår over dørstokken til bislaget.

Golvet skråner bratt mot hullet der kjøkkendøra en gang var.

I det samme tar vinden tak, leker seg litt og lar en hardt medfaren avis få det glatte lag der den segler gjennom rommet. Datoen sier sitt: Mandag 16. oktober 1967. På første side meldtes at et parti flybårne druer fra Bucuresti nylig har ankommet Nordland.

Blikket dras mot den velta komfyren.

En gang, en fjern søndag, fyltes akkurat dette kjøkkenet med duft av brunsaus, småsteik og ertestuing.

Hvor ble det av dem, de som ga liv til dette huset – til denne vesle garden som ikke lenger finns, uten hylsteret av den?

Vi veit ikke sikkert. Men de dro. En vakker deg, eller en forargelsens dag.

En gråtens dag,  eller var den kanskje lystig.

De slakta vel ho Staselin. Og dro. Til Mosjøen, Mo i Rana, Trondheim eller Oslo – eller  like til Australia.

Bort, fra fraudyngen og utedassen. Vrei om nøkkelen,  og ulik Loets hustru  så de seg aldri tilbake.

Men kjøkkenbordet tok de ikke med seg. På dette vindskjeve bordet  ble det satt fram grovkaka og lefsa, nyrørt rips og godt smør.

Til kvardags kasserollen med uskrella, mjølne poteter. Lettsalta torsk og stekt flesk. Kanskje sprøstekt,  ørret fra gardsbekken, raud i fisken.

Dette var sentrum i verden for en handfull mennesker, i ei tid gjømt bak  bleike årstall.

Kjøkkenbordet var grunnpilaren i tilværelsen for en liten tass. Da han skulle ta de første stega, tok han med de små butte nevne sine et solid tak i bordkanten, og heisa seg opp. For ham var det heilt utenkelig at det skulle velte – sjølveste kjøkkenbordet.

Nå farer vinden og regnet over bordet, men også solgløtt gjennom åpningene. Spor av en bordkniv står trassig tilbake i bordplata.

Det fargerike belegget som en gang dekka golvplankene og gjorde litt stas, er gått i oppløsning.

Vindushullene  gisper etter  luft og har spytta karmene ut på marka.

Kanskje var det en hage her, et tun, et bed. Nå rår bringebærriset, og ripsbuskene står tettere enn noen gang.

Forsiktig åpner jeg enda ei dør.  Snarere skubber den opp. Også her har vinden vært før meg. Et ungjenterom.  Et eksemplar av ”Romantikk”, et bilde av Pat Boone, sirlig ut klipt i silhuett, har kanskje vært stifta fast over ei mjuk seng.

Sia har snøskavlene ligget i krokene. Vinter etter vinter har forsøkt  å viske ut sporene etter henne. Men papir forgår ikke så lett, og vi kan fremdeles bringe i erfaring at ho i 1963 fra Wesico Forlag i Oslo har bestilt ”1 gitar Lucky Seven og Jørgen Ingmanns gitarkurs”. Gitaren skal betales med 15 avdrag a kr. 11,-.

Så satt ho vel her i en blomstret sommerkjole og klimpra på  ”Guitar Boogie”, mens ho drømte seg langt, langt forbi låvebrua. Kanskje  hadde ho lært seg noen grep, som ho akkompagnerte seg sjøl med, mens ho nynna lågt, så de ikke skulle høre det ute i kjøkkenet: ”Det är julkveld på Hawaii…”

Vi veit nemlig at ho har sendt en julepakke til en sjømann, kanskje etter oppfordring i et populært radioprogram, hva veit vi?

For se her: På nyåret fikk ho svar, via air mail. Han var svenske, 38 år gammal, førståss  og båtsmann på 20.000 -tonneren MT Eidsfoss ”på reise fra Philadelfia USA til Punta Cardon i Venezuela”. Han har ikke vært heime siden 1939 og skriver i det ennå lesbare brevet: ”Jeg vart torpedert med en Amerikansk tankbåt i 1942 i Stille Havet og satt siden fange hos Japanerne i Tokyo til krigen sluttet. Pakken fra Deg fikk jeg i Curacao Vest-India. Vi kom dit på Julafton”. Helsing Sture fra De sju hav til ei lengtende gitarspilende jente under bildet av Pat Boone i et hus på Helgeland.

Kladdebøkene fra skolen er ennå lesbare. Det samme er Aksel Skretting si ”Kristenlære med salmar”.

Vedkomfyren er ennå ikke rusta bort. Ja, til og med den røde kåpa hennes mor henger fremdeles her, på den samme spikeren uti gangen.

Et hus, en gang fylt av liv, stemmer, stillheten i stua i skjømminsgstimen. Fjøslukt og raut fra svart – og kvitflekka nordlandskyr.

Når jeg forsiktig setter meg i den morkne gyngestolen på loftet,  er det jeg forsøker å sette sammen fragmenter av ei  tid, gjenspeila i markspiste papirbiter.  For  mannen i huset har ført en korrespondanse med et elektrofirma i Sandnessjøen, et brev hvor han forhører seg  om muligheten for å få bytta inn et gammalt radioapparat i en ny Tandberg Sølvsuper.

1 kommentar

Filed under Fortelling

Blodpannekaker

Reblogger denne utmerkede oppskrifta, ettersom blodpannekaker er noe av det beste jeg veit 🙂 Takk til Alfhild for oppskriften!

Alfhilds

Blodpannekaker er gammel tradisjonskost, og disse pannkakene er virkelig kjempegode. Enkelt og greit er det også å lage de.

Blod fås kjøpt på de fleste matbutikker, og er å finne i frysedisken.

Ingredienser:

5 dl opptint blod

5 dl kaldt vann (man kan bruke mindre vann dersom man foretrekker det)

5 ss sukker

1/2 ts salt

Hvetemel til passende røre

Fremgangsmåte: Rør sammen blod og vann, tilsett salt og sukker. Visp inn hvetemel til passende røre, konsistensen skal være tilsvarende vanlig pannkakerøre.

La røren stå et kvarter. Pannkakene stekes i steikepanne. Det skal ikke være nødvendig med smør i pannen dersom man bruker en teflonpanne.

Serveres nystekt og varme med sukker eller sirup. Kalde blodpannkaker smaker best dersom man tar smør under sukkeret eller sirupen.

Vel bekomme!

Blodpannekaker En stabel med herlige pannekaker, klar til servering 🙂

Blodpannekaker Blodpannekaker med sirup og et stort glass melk til, nam nam!

SONY DSC

Vis opprinnelig innlegg

2 kommentarer

Filed under Fortelling

«Når man leser Wedels memoirer, fristes man undertiden til å tro at han ikke bare er en narr, men også en tåpe»

Da minister F. Wedel Jarlsberg i 1932 ga ut sine memoarer, skrev Hans Heiberg tidenes bokanmeldelse. Slakt er en mild betegnelse.

Vi siterer i fleng:

«Aldri har jeg sett en så gjestfri bok. Baronen inviterer oss i løpet av fire hundre sider til omtrent like mange middagsselskaper og frokoster i Europas alle høyeste cirkler. Hvis leseren vil holde seg i Wedels ånd, bør han lese boken i snippkjole.»

«Andre steder går det gemyttligere for seg, og det hender endog at en og annen dronning slår en flaske i hodet på gjestene som en kongelig spøk hun har lært seg i Russland.»

Les hele Hans Heibergs omtale av  «Minister Wedels erindringer»

Les F. Wedel Jarlsberg: «Reisen gjennem livet»

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

…For tjenestefolkene skal da ikke ha både sauce og fedt på engang….

Hanna Winsnes' kokebok.

Hanna Winsnes’ kokebok.

«For ikke mere end 40–50 år siden var det Gud, som havde ordnet med de forskjellige samfundsklasser. Og han havde ordnet det fra evighed af; der var ikke mere at gjøre ved den ting», skrev Arne Garborg i sin syrlige omtale av Hanna Winsnes’  kokebok, «Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen».

Han viser på glimrende vis at også kokebøker kan ha et klassetstempel. Og fru Winsnes tilhører så avgjort de øverste lag:

«Der leves nemlig godt inde hos herskabet. Der vades i eg, sukker og smør; lader og kjeldere er fulde; man tager … tager … tager … og plages ikke af spørgsmålet om, hvor man skal tage det fra. Thi verden er i orden», skriver han blant annet.

Les den glitrende bokomtalen i sin helhet

Kokeboka finner du her

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

Torstein digital

femstj

To av mine bokutgivelser er tilgjengelige digitalt på Nasjonalbiblioteket:
«Fem stjerne blenk» (Lenke til digital utgave)  (lyrikk, Tiden norsk forlag, 1982)
«Hemnes i krig 1940-45» (lenke til digital utgave) (faglitteratur, lokalhistorie, Hemnes kommune 1995)

 

Follow @finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Bildegalleri

blomstNye og gamle bilder jeg har presentert på Google+

 

Follow @finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Barbara Bostrøm Baarsen – fotograf

– Va førsektig mæ kjesto. Dæ e glasplate i ho!
– Glasplate? Ke då? 


– Dæ e fru Bostrøm sennæ. Ho ha vøre i Rødøyfjæringen å fotografert komførmantan.

Barbarba Bostrøm Baarsen. Sjølportrett.

Barbarba Bostrøm Baarsen. Sjølportrett.

B. Baarsen står det malt på den tunge kista, som løftes varsomt ned på kaia. Over landgangen kommer ei brattreist vakker kvinne med en jentunge i handa.

– Nei, la bare kofferten stå. Jeg skal få hentet han senere, sier ho på sitt halvt bergensk.

På kaia er det stor aktivitet denne morgenen. Sjauing, roping og spetakkel. 
- Skynd deg, det e i dag vi ska iveg, å ikkje i måræ! 
Karene på Kvarøy bur seg til avreise nordover til vårfisket. Jernbeslåtte reisekofferter og matkister hives ombord i fiskebåter og i hurtigruta som ligger ved kaia.

Barbara Baarsen Bostrøm går rett opp til den vesle leiligheita som de leier over butikken, og stuper rett til køys, utslitt etter strevsomme dager med portrettfotografering på Helgelandskysten.

Først langt på dag vakner ho:

j_arbok for Rana_barbara_pikemedhund

Pike med hund. Eier: Nasjonalbiblioteket

– Kofferten! 
Men vel nede på brygga må ho bare konstatere: den er borte. Kofferten med de dyrebare glassplatene, notatbøkene hvor navnene på alle de portretterte er ført inn med sirlig handskrift. Ukers arbeid. Forgjeves? 
Aldri skulle ho ha sett noe så utgjort! Kofferten må ha havna ombord i hurtigruta som nå stamper nordover langs kysten. Noen har tatt den for en vanlig reisekoffert, og stuva den ned sammen med fiskernes medel.

Det er så langt fra noen vanlig lofotkiste, men et spesiallaga arbeidsredskap. Den ene langsida er forsynt med en klaff som kan hektes fra. Bak den er et svart klede montert, forsynt med hull til hendene. Ved hjelp av denne remedien kan ho framkalle glassplatene sine når ho er ute i felten. Kofferten er et sammenleggbart mørkerom i miniformat, rett og slett. 
Det går dager. Uker. Ikke spor av kofferten, og nå begynner attpåtil folk å sende bud etter bildene sine.

Men en dag, en måneds tid seinere, kommer det endelig beskjed til telegrafen: Ei kiste med navn «B. Baarsen» er blitt funnet i en fjord langt nord i Finnmark! 
Nå, så er vel platene knust på den lange sjøferden? Det er ikke uten spenning og bange anelser Barbara står på kaia når den etterlengta kofferten endelig løftes over rekka på Kvarøy igjen. Ho er snar om å rive opp lokket. Og der ligger det, alt ihop. Like pent og omsorgsfullt stabla og nedpakka som ho gjorde det før heimturen. Og ikke ei plate er blitt knust! De hadde åpna kista der nordpå, forstått hva som var i den, og omhyggelig låst den igjen. Takk og lov.

baarsen_selvportr_eldreI fire-fem år på 1920-tallet virket Barbara som fotograf i Lurøy og andre steder på Helgelandskysten. Men ho var født i Bergen, olsokdagen 1876. Far hennes var kaptein Karl Emil Baarsen, og mor het Regine Ellingsen, fra Sigerfjord. Barbara hadde fire søsken. Den ene var Robert, også han en netthendt kunstnersjel, Robert Baarsen hadde blant anna skåret ut et drikkehorn i elfenben, som var med og representerte Norge på verdensutstillinga i Paris. 
Barbara ville gi seg kunsten i vold, ho også.

Men i kaptein Baarsens hus blei det ikke sett på som en passende karriere for unge damer av borgerskapet. Ho måtte i det minste lære seg et håndverk før ho starta i kunstmalerlære, skal Karl Emil ha forlangt. 
Barbara kom derfor til å gå ei tid i lære hos en anerkjent bergensfotograf, og etterpå fikk ho kystkapteinens godkjennelse til å ta et seks måneders kurs hos kunstmaler Wigdel i Bergen. 
Det er sagt at ho seilte langs kysten ilag med far sin oppover til Nordland, og muligvis var det på disse malerferdene at ho fikk kjærlighet til denne landsdelen. Allerede i 1899, 23 år gammel, skal ho ha hatt fotografforretning i Haugesund, og tre år seinere etablerer ho seg visstnok på Melbu. Men kildene til livsløpet hennes før ho kom til Mo i Rana er svært upålitelige og dårlige.

j_arbok for Rana_barbara_framoholmen

Fra Moholmen. Eier: Nasjonalbiblioteket

Etter et kort mellomspill i Meløy og Lurøy, steig ho iland på Moholmen i 1903 eller 1904, og ho skulle komme til å bli en velkjent, mye brukt og høyt skattet fotograf på det meste av Nord-Helgeland. Noe av det første ho gjorde, var å få bygd seg et atelier, som blei oppført omtrent der hvor Jernbaneparken nå ligger. Det var et tidsmessig studio med store takvindu, for dagslyset var det aller viktigste redskapet i fotograf-faget.

Rana var på den tida – som ved så mange seinere høve – midt i ei brytningstid. Det reine Klondyke for noen. Hundrevis av anleggsslusk befolket hvert loft, og nybygde arbeiderheimer skaut opp rundt fjorden. Dunderlandsanlegget var i full drift. På det meste arbeidet det fleire der enn under anleggstida på Jernverket et halvt sekel seinere.

baarsen_billett2

Barbara hadde fribillett på Dunderlandsbanen da hun utførte dokumentasjon for selskapet.

Dunderland Iron Ore Company – DIOC – brukte det moderne hjelpemiddel- fotografiet – til å dokumentere all sin virksomhet. Barbara Baarsen var det sjølskrevne fagmenneske å knytte til seg når engelskmennene trengte fotograf. Fribilletten hennes til Dunderlandsbanen (bildet t.h.) er utstedt til «Miss Baarsen». Den er krøllet og skjør blitt, brukt på mange  turer  på strekninga mellom «Guldsmedvik» og «Storfoshei», som det står trykt på den. 
Ingen veit hvor mange bilder ho tok fra Dunderlandsanlegget. Men ho fotograferte smått og stort, lokomotiver, bygninger, arbeidslag, arbeidsredskaper, arbeidsmetoder, prosesser. 
Tusenvis av glassplater kan det hende ho har produsert i den tida. Men de fleste skulle komme til å gå tapt.

– Ho fikk betalt per stykk, og tjente bra den tida, fortalte hennes datter Margrethe til meg mange ar seinere.

Barbaa med barnebarnet Anders og dattera Margrethe.

Barbara med barnebarnet Anders og en av døtrene, trolig  Margrethe.

Barbara gifta seg med Edvard Bostrøm, en svenskfødt urmaker fra Fauske. Han var i all si tid ganske sjukelig, så forsørgelsesbyrden falt på Barbara. Sju unger fikk de. Alle de tre guttene døde som barn, og det må ha vært tunge tider for unge Barbara. De fire døtrene levde opp.

Margrethe Christensen var en av dem, nest yngst av jentene, født på Mo i 1914.

Baarsens portrett av min bestemor Gudrun. Bildet er tatt på Hugløya i Nesna ca. 1913. Bestemor fortalte at "fru Bostrøm" hadde med seg et telt hvor fotograferinga foregikk.

Baarsens portrett av forfatterens bestemor, Gudrun Sylvestersen (f. Elingsen). Bildet er tatt på Hugløya i Nesna ca. 1913-14. Bestemor fortalte at «fru Bostrøm» hadde med seg et telt hvor fotograferinga foregikk.

– Jeg holdt ofte på ilag med ho mamma. Hjalp til i arbeidet. Jeg fotograferte også, tok portrettbilder, brudebilder, når ho mamma var ute på jobb, forteller Margrethe. 
Økonomien blei stadig trangere, sjøl for en driftig og dyktig fotograf. Kriseåret 1921 ramma også Barbara Baarsen med full tyngde. Ho måtte gå fra det fine atelieret sitt, og bega seg ut i øydistriktet for en periode.

De skal ha bodd på mange steder. Ei tid i Træna, ei tid på Lovund og på Solvær, sies det. På Indre Kvarøy bodde de også, som ennå på den tida var et kommunikasjonssenter, midt i skipsleia, med dampskipsekspedisjon og hurtigruteanløp.

Atelieret på Mo.

Atelieret på Mo.

Atelierteltet og kassene med alt det tunge utstyret, kamera og framkallingskoffert, reiste ho med på kryss og tvers mellom øyene. Her i øydistriktet hadde ho noen produktive, men rimeligvis svært slitsomme år. Ho fotograferte alle konfirmantene og alle brudeparene, og mennesker i heimemiljøet og i båten. Unger var ett av hennes spesialfelt. Ikke rart, kanskje, med fire småjenter å ta seg av.

– Det var ikke greit med pengan. Men det var artig uti øyan, mintes Margrethe. – Folk var svært snille og hjelpsomme. Det var et slit med alt utstyret, men mannskapet på båtene hjalp alltid til med å bære. 
Rikelig med penger fikk ho vel aldri mellom hendene. Men medkvart kunne ho få relativt bra betalt for bildene sine. 30 kroner for seks pene bilder, er en tariff som dattera mener å huske.

Vanskelig økonomi stimulerer gjerne fantasien hos kreative mennesker, og Barbara laga blant mye anna også postkort som ho solgte til ulike forlag.

Barbara og dattera Margrethe. Kanskje er bildet tatt med selvutløser.

Barbara og ei av døtrene hennes. Kanskje er bildet tatt med selvutløser.

I 1927 flytta de tilbake til Mo, hvor Barbara leide hus med atelier etter fotograf Evensen i Moholmen. Her bodde ho heilt fram til andre verdenskrig. 
Penselen og paletten la Barbara Baarsen aldri ned, oppi alt arbeidet for det daglige brødet. Ho malte bilder av hus og landskap. Ho malte et stort Kristus-bilde, som i dag henger i lokalet til Mo Kristelige Ungdomsforening. Dette bildet var så stort at Barbara måtte sitte i atelieret hos en kunstmaler på Berg i Helgeland mens ho malte det.

– Ho va med på alt mulig som skjedde, fortalte datter Margrethe, som gir oss et bilde av et aktivt og engasjert menneske, alltid på farten i en eller annen sammenheng i lokalsamfunnet. 
At ho i tillegg hadde ei betydelig litterær åre, er utvilsomt. Ofte stod signaturen «B.B» i bladet «Urd», og i lokalpressa skreiv ho dikt. Ho blei representert i sangbøker, og var blant de mest aktive i «Hjemmenes vel» på Mo.

Heftet hennes om Svartisen fra 1925 har både norsk og engelsk tekst.

Heftet hennes om Svartisen fra 1925 har både norsk og engelsk tekst.

«Mo ligger badet i sommersols glans,
og Ranfjords bølger leker i dans.
Det blinker og glitrer i tusen små bårer 
som solvinden sender mot land»
. Slik lyder innledningsstrofa i en prolog som den visuelle Barbara skreiv.

Barbara Baarsen døde av kreft i 1943, 67 år gammel.

De aller fleste av de uerstattelige glassplatene hennes, med bildene fra førti års fotografering, gikk tapt. Det sies på grunn av uforstand fra ndre mennesker. Da huset hennes i Moholmen kom på fremmede hender, blei kassene med skjøre glassplater satt ute under åpen himmel, og noe blei hivd på sjøen.
 Mange av arbeidene hennes har seinere dessverre vært reprodusert under andre fotografers  navn.

Torstein Finnbakk

Fra Moholmen. Eier: Nasjonalbiblioteket

Fra Moholmen. Eier: Nasjonalbiblioteket

 

 

 

 

 

 

 

 

Fra Moholmen. Maleri i privat eie

Fra Moholmen. Maleri i privat eie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hestmannen, et velkjent motiv på Helgelandskysten.

Hestmannen, et velkjent motiv på Helgelandskysten.

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1999 ga Leif Alstadhaug ut ei bok om fotografen: «Det Længtende Sind»

Barbara Bostrøm Baarsen ble enda en gang aktuell da det ble funnet en bildeskatt etter henne som man lenge hadde trodd var gått tapt.

Kilder:  Intervjuer med Margrethe Christensen , Anders Christensen og Rune Bang. Leif Alstadhaug: «Det længtende sind» (Rana Museums- og Historielag, 1999). Bildene ble si  tid stilt til rådighet av  Margrethe Christensen og reprodusert av Geir Vea. Ett av bildene er i Torstein Finnbakks private eie).

3 kommentarer

Filed under Feature

Vikingskip fra Korgen krysset Atlanteren på 1920-tallet

LAUNCHING4-1926_stort

Sjøsetting på Hemnesberget 20. april 1926.

I august 1926 seilte vikingskip-etterligningen «Leif Erikson» inn til USAs østkyst, etter å ha passert Nord-Arlanteren så å si knirkefritt. Båten ble bygd i Korgen.

Leirskardalen midtvinters 1926: Fra det nye båtskøtet på Volden i Øverleiren høres de rytmiske slagene fra klinkehammere. Av og til synger ei sag, akkompagnert av den karakteristiske lyden fra en kvass høvel som tveiter opp ferskt treverk.

Inne i skøtet har skroget på en storbåt, ikke ulik en fembøring, for lengst begynt å ta form – en brei klinkabåt på drøye 40 fots lengde. Her inne i landet har det vært klinka båter i hundrevis av år, men så store fartøy som dette er likevel ikke hverdagskost. Så dreier det heller ikke noen hverdagslig farkost, men en kopi av en knarr fra vikingtida, som snart skal døpes «Leif Erikson», etter den store vikinghelten. Båtsmedene er Johan Petersen-Øverleir og hans sønn Knut.

Følgerø forbrerder ferden. Aftenposten 15.09.1925.

Følgerø forbrerder ferden. Aftenposten 15.09.1925.

Johan er født i 1859 og i sitt 66. år når båten bygges. Knut er født i 1889 og i sin beste alder. Gode handlangere har de i sønnene til Knut, som er mellom fem og 12 år og settes til å smi trenagler og holde i et båtbord når det trengs, ja også å klinke får de lære seg.

Den 42 fots båten blir bygd etter tradisjonell båtbyggerskikk, på oppdrag av en mann fra Sandnessjøen, kaptein

Gerhard Folgerø, en eventyrer som har fått den ideen å følge etter de gamle vikingene i åpen båt over Atlanteren til Nord-Amerika. Folgerø ønsker å bevise at de gamle norrøne sjøfarerne 1 000 år tidligere virkelig hadde klart å ta seg fram i de åpne båtene sine fra Norge til Amerika. Båten er bygd på tradisjonelt vis, med en løfting foran og akter, og ellers åpen.

folgeroe0006

Mannskapet på «Leif Erikson». Postkort.

Gubbene i bygda rister kanskje på hodet og flirer kanskje litt i skjegget, når de «på bua» i Korgen utveksler siste nytt om denne vikingskipbygginga i på Øverleirvollen.

Kon Tiki anno 1926
Med en viss rett si kan vi si at Folgerøs ekspedisjon var 1920-tallets Kon Tiki-ferd, 20 år før Thor Heyerdahl gjennomførte sin berømte ekspedisjon.

Ikke siden 1893

Likevel skylder vi å gjøre oppmerksom på at det å seile en kopi av et vikingskip over Nord-Atlanteren var blitt gjort allerede i 1893. «Viking», en kopi av Gokstadskipet, ble seilt over nord-Atlanteren fra Norge til Amerika av seilskutekaptein Magnus Anderson i 1893. Skipet ble en attraksjon ved verdensutstillingen i Chicago. Under seilasen beviste skipet vikingskipenes sjødyktighet i åpne havområder til fulle. Skipet forlot Bergen 30. april og ankom Amerika 27 dager senere. Underveis kom skipet ut for hardt vær. Kaptein Anderson la da spesielt merke til hvordan skrogets elastiske egenskaper gjorde at skipet fulgte sjøen i stedet for å butte i mot.

Våghalser

Våghalsenes tidsalder hadde gjort sitt inntog omkring århundreskiftet. Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, den tids astronauter og basehoppere, hadde foretatt sine polarferder. 11. mai 1926 Amundsen når Nordpolen med luftskipet «Norge», etter fleire mislykka forsøk på å nå polen luftvegen. Nyheten om dette har kanskje Folgerø og hans mannskap fått høre en eller annen gang under ferden sørover kysten fra Helgeland.

OrigTail 800

Den forseggjorte halen og drakehodet ble laget av Gerhard Johan Lilletvedt. Utskjæringene på «Roald Amundsen» ble utført av Andreas Nilsskog fra Drevja.

21. mars 1926 ble vikingskipkopien «Leif Erikson» slepa ut av båtskøtet på Øverleirvollen. Båten ble frakta på støttinger trukket av tre hester nedover til Røssåga. Åtte-ti mann deltok i operasjonen. Fordi Storelva ikke var isfri ennå, kunne båten ros bare et stykke, før den bla tatt opp igjen i Røssåauren, og derfra gikk ferden gikk videre utover isen, ut Sørfjorden, fram til ei åpen råk i Skarpsundet. Derfra ble vikingskipet rodd til Hemnesberget. I Stensenskøtet ble båten rigga og klargjort for Atlanterhavsferd. Det store råseglet ble sydd av en mann ved navn Jens Henriksen.
Fouten Gerhard Folgerø besto mannskapet av Kristian Andersen, Sandnessjøen, Johan Jensen, Molde og Thomas Stavenes, Bergen.

Stabelavløpninga fra Stensenskøtet på Hemnesberget foregikk 20. april. 1. mai var «Leif Erikson» startklar. Om dette skriver Gerhard Folgerø i boka «Over Nord-Atlanteren i åpen båt», antakelig ikke uten en viss sans for å dramatisere begivenhetene: «En masse folk var samlet for å overvære avreisen. Det ble holdt taler, sunget og spilt og avfyrt salutt fra kanoner. Det var jo første gang på flere hundre år et slikt fartøy skulde seile derifra til Amerika. Avisene hadde også skrevet meget om båten og fortalt at den var en rar skapning med hode og hale. Dertil var det mange som hadde uttalt at alle mann ombord var noen raringer. Dette var noe å se: en rar båt med bare raringer ombord».

Under veis. Aftenposten 9.06.1926

Underveis. Aftenposten 9.06.1926

– Vi skulde til Amerika
Så bar det ut Ranfjorden og sørover langs kysten til Bergen. Fra denne turen skriver kapteinen blant annet: «I Måløy stoppet vi bare noen timer. Vi hadde no liten tid, da vi skulde til Amerika».

Med Bjellands hermetikk
På ferden ble Folgerø og mannskapet hans blant annet forsynt med hermetikk fra Bjelland, den tida «sponsing», som de til motytelse skulle gjøre stas på ved ei internasjonal utstilling i USA. I boka si skriver Folgerø for øvrig at «Dette lettet budsjettet vårt betydelig. Vi skulde koste hele ferden selv, hadde ingen bak oss, hverken stat eller kommune».

Skisse av båten.

Over Atlanteren
22. mai 1926 stevnet «Leif Erikson» ut fra Bergen, «en fin dag med østlig bris og klar luft», mens Frelsesarmeens musikkorps akkompagnerte med tonene til Nærmere Gud til deg, vet Folgerø å fortelle.
«Leif Erikson» var så i tur og orden innom Blomouldsund på Shetland og Thorshamn på Færøyene, og videre derifra til Island, nærmere bestemt til Hafnir ved Reykjavik. Heller ikke der lar nordmennene det gro mose under skosålene, for Folgerø skriver enda en gang: «Vi skulde jo til Amerika og måtte skynde oss». Fra Sagaøya gikk ferden videre over til Angmagsalik på Øst-Grønland. Her kom båten ut i tåke og drivis, og kombinert med storm og uheldige strømretninger gjorde de ugunstige forholdene at mannskapet valgte å forsette direkte til New Foundland, uten å gå i land på Grønland. På kaia i Saint Johns på New Foundland treffer Folgerø en kjenning, en mann som kommer bort og hilser og sier: «Jeg er din barndomsvenn fra Sandnessjøen og heter Olaf Olsen». Det er nærmest med Folgerø som med Fritjof Andersson, «Vad i Herrens navn gjør du i Singapore!»

Ingen kommunikasjon
På land følges ferden med oppmerksomhet av avisene, både norske og utenlandske. Men journalistene må pent vente i vekesvis på tidender fra våghalsene i den åpne båten, for ombord på «Leif Erikson» er verken radio eller telegraf.

15. juni – de hadde da kvilt i tre dager etter strabasene i drivisen – settes kursen videre vestrover fra New Foundland. De har ennå 1000 sjømil igjen til Boston. Det er på denne strekninga det vesle nøtteskallet fra Leirskardalen kommer ut for det som etter drivisen ved Grønland kanskje er den største trusselen imot dem på heile turen: De er nå kommet inn på sjølve motorvegen til skipsfarten mellom Europa og Nord-Amerika, og ved etpar anledninger, i dårlig sikt, holder de rett og slett på å bli nedrent av passasjerbåter.

Capitano no good
En pussig episode som de nå opplever beretter Folgerø om i boka si. På feltene treffer de på portugisiske fiskere i sine doryer, som nordmennene kjøper torsk hos, og som gjerne vil rømme til lands sammen med nordmennene.
Forfatteren siterer de fortvilte fiskernes utrop om tingenes tilstand: « «Capitano no good mukje susi no buono Capitano. Ona revolvero every morning chute puff in the boat all day no vino, no gude mankje.» Slik lød ordene fra alle mann. Ombord var det rent forferdelig, ikke fikk de mat, ikke drikke, ingen vin i båten om morgenen når de dro ut, og de fikk ikke komme til skipet før om aftenen når signalet gikk opp. Hvis de kom tilbake før den tid, ble de skutt.»

Framme!

Oppmerksomhet
9. august når sjøfarerne endelig den nordamerikanske kysten. På kaia i Shelbourne stod lokalbefolkninga «med hendene i lomma og trodde at vi løi. En sa: «I don’t believe this little craft has ever seen Norway»». Men de innfødte var vennligsinnet, viste det seg. Mannskapet fylte vann, og etter hvert bare det til Boston og New York med skip og mannskap.

I si samtid må kaptein Folgerø og hans besetning ha vakt betydelig oppmerksomhet, ikke minst på amerikansk side av dammen. Å dømme etter avisartiklene fra den gang var vågestykket til de fire nordmennene i den åpne båten uhyre populært i norske emigrantkretser.

Framma! Aftenposten 12.08.1926.

Framme! Aftenposten 12.08.1926.

Båten endte sin ferd i innlandsbyen Duluth, Minnesota. Den dratt opp Hudson River, den seilte over de store sjøene, til slutt krysset den Lake Superior, og sankthansaften 1927 kunne «captain Folgero and his crew», som det sto i avisene, i triumf segle inn på Duluth havn. Byens myndigheter kjøpte seinere «Leif Erikson», og stilte den ut som en attraksjon i parken med samme navn.

I parken
«Leif Erikson» har siden den tid stått på stas der, midt i sjølve hjertet av det norskamerikansk USA. Tusener av norskamerikanere har i årenes løp tatt Korgen-fartøyet i øyesyn, og båten har blitt et viktig norskhets-symbol for mange i denne spesielle kulturen.
For en del år siden var båten i så dårlig forfatning at kondemnering og bygging av en kopi ble vurdert. Men etter iherdig innsats fra entusiaster både her heime og i det norskamerikanske miljøet i Duluth, ble båten berga og fullrestaurert. I forbindelse med dette skaffet Kristen Petersen-Øverleir, sønn av Knut som var med og bygde båten, både trenagler og samme type søm og rør (roer) som var brukt i båten originalt. En digresjon: 1 000 stk båtsøm med rør, pluss 400 trenagler, alt dette skaffet til veie av Kristen Petersen-Øverleir, kostet da – inklusive frakt – det dobbelte av hva Gerhard Folgerø i si tid betalte for heile båten.

Seinere ble leirskarbåten flytta til et eget hus i Leif Erikson Park, Rose garden, oppkalt etter båten og vikinghelten.

Ved kai i New York.

Ved kai i New York.

Det var visstnok en lang og til dels følelsesladd diskusjon omkring det hensiktsmessige i å restaurere og ta vare på «Leif Erikson», som også gjennomgikk en omfattende reparasjon på 40-tallet.
Da det dessuten i lokalmiljøet i Duluth hevet seg røster som hevdet at båten langt fra var noen kopi av vikingskip, men en nyere båttype, kastet blant annet sønn og sønnesønn av båtsmedene, Asmund Petersen, seg inn i debatten. I et innlegg i museumsbladet «The Nor’easter» i 1985 drev han med stor kraft tilbake påstander som var framsatt.
Artikkelen er i tillegg til å være et forsvarsskrift for å ta vare på båten, også ei verdifull kilde til informasjon om båtbyggertradisjonene i Nord-Norge generelt og i Korgen spesielt.

Ikke et langskip
I artikkelen viser han blant annet til at «Leif Erikson» aldri var ment som en kopi av vikingenes krigsskip, langskip av type Gokstadskipet. Tvert imot dreier det seg om en kopi av de kjappe, mindre handelsfartøyene, kalt knarr, en båttype som seinere utviklet seg til det vi i dag kjenner som nordlandsbåten. Ja, Petersen viser i artikkelen til at også verktøyet som ble brukt til å klinke båter av i Nordland, har utviklet seg i rett linje fra de redskaper båtbyggerne benyttet seg av i vikingtida. Han mener dessuten at båtens verdi bør vurderes ut fra en større sammenheng, nemlig å vektlegge røttene til gammal båtbyggertradisjon på Helgeland: Folk fra øydistriktet hadde til alle tider vendt seg til handverkere i innlandet når de skulle ha bygd båtene sine. Kaptein Folgerø opptrådte dermed i samsvar med god, gammel tradisjon da han dro til Øverleiren i Leirskardalen for å få bygd antlanterhavskrysseren sin.

Båten slepes gjennom en park i Duluth. Alle foto: leiferiksonvikingship.com

Båten slepes gjennom en park i Duluth. Alle foto: leiferiksonvikingship.com

Båten han bestilte var basert på gamle tegninger, men forsiktig modifisert for å være sikker på å tåle påkjenningene fra storm og is ved Grønlandskysten og Labrador. Dessuten skulle skroget være mer eller mindre likt båtene som ble brukt til å segle fra Vestlandet og Nord-Norgeskysten til torskefisket i Lofoten, framholder Petersen i artikkelen sin. Han viser til at «Leif Erikson» er svært lik en fembøring, som originalt bare finnes i få eksemplarer, og minner norskamerikanerne om den betydninga denne båttypen har hatt. «Den har gjort menneskelig liv og kultur mulig under harde arktiske vilkår så langt tilbake som historia kan berette. I kjølvatnet til slike små skip foregikk den norske kolonisasjonen, og sikret norske områder å avsides som Finnmark. Nordmenn slo seg til og med ned så langt borte som på Kola; Murmansk betyr faktisk «nordmennenes kyst».
«Leif Erikson» ser helt ubetydelig ut sammenliknet med dagens teknologiske undre, men det er verdt å huske at skipet og de som seilte det fant fram til Amerika gjennom storm og usedvanlig ugunstige isforhold i Nord-Atlanteren. Det faktum et skipet er lite, ikke bygd av eiketømmer, og ikke hadde tilgang på noen værmeldingstjeneste, gjør dets ferd mer lik de gamle norske sjøfarernes enn de moderne vikingenes reiser», skrev Asmund Petersen blant annet.

«Roald Amundsen»

Vinteren 1928/29 fikk Gerhard Folgerø bygd enda et vikingskip hos Johan og Knut Petersen-Øverleir i Leirskardalen. Dette skipet var nok finansiert med det han tjente på foredragsturnéene sine i Norge og Amerika etter ferden med «Leif Erikson» to år tidligere.

roald-amundsen-skip

Mai 1929. «Roald Amundsen» sjøsettes i Korgen.

Det nye skipet fikk navnet «Roald Amundsen», noe som sikkert kan sees i sammenheng med at polarhelten ble savnet og antatt omkommet i Arktis sommeren 1928. «Roald Amundsen» var konstruert mer etter mønster av vikingenes langskip, en større båt, 60 fot lang, 15 fot og 9 tommer brei, heilt åpen, men med spiserom og køyerom for mannskapet. Den hadde dessuten en 10 hk Wickmann oljemotor. Båten ble bygd i et eget båtskøt i Olderneset i Korgen, hvor også stabelavløpninga fant sted, 8. mai 1929.

amundsen2

Fra sjøsettinga av «Roald Amundsen»  i Korgen. Bilde fra Gerhard Folgerøs bok: «På vikingferd med Roald Amundsen»

Etter å ha seilt gjennom Europa, blant annet opp Seinen og ned Rhone, kom «Roald Amundsen» til Spania. 7. februar 1930 stevnet langskipet ut fra Sevilla, og fulgte i Columbus’ kjølvatn over Atlanteren. Om lag to måneder tok turen, men som det pleier å gå med oppfølgere, ble det ble ingen gjentakelse av suksessen fra den første ferden. Etterpå tok Folgerø «Roald

1928_r_amundsen_korgen

«Roald Amundsen» sjøsatt i Korgen. Bildet er tatt fra Olderneset mot Korgsjøen og Korgen kirke.

Amundsen» heim til Norge. Med den seilte han langs kysten og holdt lysbildeforedrag om de to ekspedisjonene sine.

«Roald Amundsen» på besøk i Hommelstø, Velfjord. 1939

Blant annet vet vi at Folgerø·sommeren 1935 var innom Myken med vikingskip-kopien og fortalte om sine opplevelser  på Forsamlingshuset i Myken.

amundsen_i_myken

«Roald Amundsen» i Myken sommeren 1935. Fotograf ukjent

I 1940 gjorde Folgerø et forsøk på å bruke båten til å smugle flyktninger fra Norge til Shetland, men både passasjerer, mannskap og båt ble tatt av tyskerne, og Folgerø skal ha blitt sterkt torturert som følge av dette. Han satt i tysk fangenskap i Norge og Tyskland fram til krigens slutt, og fikk ødelagt helsa som følge av dette. Han døde i 1950. «Roald Amundsen» lå i mange år i opplag, men et forsøk på å føre den til Sandnessjøen og restaurere den, var mislykket. Drakehodet som Andreas Nilsskog laget, og noen skjold fra båten skal imidlertid ha blitt tatt vare på.

Roald Amundsen i Korgsjøen. Fotograf ukjent.

Roald Amundsen med mannskap i Korgsjøen: Gerhard Folgerø, Martin Hansen, Trondheim, Harald Lorentsen, Bardal, Kristian Andersen, Sandnessjøen, Hans Opsal, Bødø. Kristian Andersen deltok sammen med Folgerø på begge ekspedisjonene. Fotograf ukjent.

amundsen

«Roald Amundsen klargjøres på Hemnesberget». Leirvika i bakgrunnen. Fotograf ukjent.

 

 

Kilder: Artikler av Asmund Petersen, Intervju med Kristen Petersen-Øverleir, diverse avisartikler, Gerhard Folgerø: «Over Nordatlanteren i åpen båt», Rosén forlag 1944. The Leif Erikson Viking Ship Restoration Project. Osvald Gilje: «Gerhard Folgerø – en eventyrer». Gerhard Folgerø: «På vikingferd med Roald Amundsen» (Kamban forlag).

 

Gammelt bilde fra Leirskardalen. Øverleirvollen til høyre.

Klikk for større bilde

Asmund Petersen om nordlandsknarrene.

2013_06_22

Kart over ferden med «Leif Erikson». Fra boka «Over Nord-Atlanteren i åpen båt» av Gerhard Folgerø.

17 kommentarer

Filed under Feature

– Lederen overlot oss til vår undergang

Sjarlataner og eventyrere dukket opp som troll av eske blant de dårlig organiserte norske styrkene som i mai 1940 forsøkte å forsvare landet. En av disse formodede helteskikkelsene løp rundt og kommanderte iført en saueskinnspels i vårsola. Han het Tage Ellinger og var dansk. 

Mens tyskerne stormer fram mot de norske stillingene på Finneidfjord 14. mai 1940, forsøker en norsk ordonans å komme i kontakt med de andre norske og engelske styrkene på stedet. Da oppdager han at de øvrige for lengst har trukket seg tilbake, og at han og kameratene hans er avglømt og overlatt til seg sjøl. For den handfull nordmenn som er blitt igjen er det bare én fluktveg: å løpe opp den bratte og ulendte fjellskråninga i djupsnøen.

hyttanDen unge ordonansen heter Kåre Hyttan, og har vært med på felttoget fra Snåsa i Trøndelag og nordover.

– Jeg ekserserte på Drevja høsten 1939. Vi ble holdt igjen en måned etter at krigen brøt ut, for å trimmes i litt mer enn det vi hadde lært på rekruttskolen, forteller Kåre Hyttan (født 1918), opprinnelig fra Træna.

– Jeg var i bakerlære på Nesna, da sjefen om morgenen 9. april kom og fortalte at det var brutt ut krig. Jeg måtte reise til Træna med sakene mine, og deretter til Mosjøen, hvor det var mye virvar.

En fersk skiløper

Det ble satt opp kompani. For første gang i mitt liv hadde jeg ski med bindinger på meg. Skistaver hadde jeg ikke hatt. Det første vi nå måtte gjøre var å dra sørover. Jeg var maskingevær-toer. I tillegg til den vanlige pakninga bar jeg geværpipa. Jeg kunne ikke styre på skiene, men lærte det etterhvert ved å bremse meg opp i snøskavlene. Så jeg hang nå med. Delvis gikk vi på ski, delvis satt vi på lastebiler til vi kom til sørenden av Snåsavatnet. Der skulle vi ta imot tyskerne hvis de kom om Steinkjer.

Vi laga oss stillinger der. Ei natt var det en kontakt. En av befalet vårt fikk et streifskudd i hodet.

Vi fikk ordre om at vi skulle med toget nordover, og stod oppmarsjert og klar til dette. Da fikk vi kontraordre. Det var det samme toget som kom ut for ei ulykke ved Snåsa, hvor 10 ble drept og mange ble skadd. Vi skulle ha vært i de vognene som ble mest ødelagt.

Retrett

Nå ble det retrett. Jeg ble utpeika til å være sistemann. Jeg spurte om jeg ikke kunne slippe dette, da jeg var så dårlig til å gå på ski. «Nei, det er din plass i kompaniet. Du skal stå.» Jeg fikk ikke lov til å komme etter kompaniet mens jeg så noe til de andre. Først når de var kommet ut av syne kunne jeg følge etter.

Hvis tyskerne kom, skulle jeg skyte i lufta, men heldigvis inntraff ikke noe.

Også retretten foregikk dels på ski, dels med bil.

Ved Majavatn skulle vi igjen gå på ski, og enda en gang ble jeg utpeika til å gå sist. Vi visste da at tyskerne var kommet til Grong. På nytt spurte jeg om å slippe å gå bakerst, og enda en gang fikk jeg klar beskjed om å lystre ordre. «Enten står du, eller du blir skutt». Det var kort og greit. Men jeg var mer redd for å bli tatt til fange enn for å bli skutt.

Vi kom til Mosjøen. Vi skulle til Rana for å kvile oss, og ble med en av de gamle lokalbåtene til Forseng i Rana, hvor vi ble innkvartert i et hus.

Vi var ikke kommet oss til ro før det kom beskjed om at vi skulle fram mot Hemnes, og at «Nordnorge» var senka.

Tage Ellinger

Kampene ved Finneidfjord. Tegning fra Tage Ellingers bok «Den forunderlige krig».

Vi ble kjørt til Finneidfjord og samla på et ungdomshus. Dette var første gang vi så kaptein Tage Ellinger.

– Er I norske soldater? spurte Ellinger, og alle svarte «Ja!». Vi ble spurt om vi ville stri for kameratene våre, og vi svarte likedan «Ja!» på dette.

Noen av våre hadde blitt kjørt til Sund, hvor de hadde vært i kontakt med tyskerne. De spurte om de ikke kunne få kvile, for i likhet med oss hadde de ikke fått kvilt ut etter turen sørpå. Men Ellinger tok våpna fra dem, og sendte dem til Mo som desertører.

Vi ble sendt opp til Veten, i tilfelle tyskerne kom over fjellet. Men etter ei tid ble vi kalt ned igjen, og begynte å lage til stillinger på Finneidfjord, ikke langt fra der jernbanestasjonen seinere ble bygd.

Jeg fikk beskjed fra troppsjefen vår, fenrik Roald Kolstad, at jeg skulle være ordonans. Den som hadde vært ordonans, var stukket av. Vi fant ryggsekken hans med uniformen i. Han hadde hatt med seg sivilklærne.

Folket var evakuert. Det var veldig stille. Kyrne var igjen i fjøsene, og noen soldater ga seg til å melke. Jeg gikk nedover skråninga fra en sommerfjøs med to melkebøtter. Jeg hørte en og annen smell, men det gikk ikke opp for meg at det var tyskerne som var gått i stillinger og begynte å skyte. Men for hver gang jeg kom i skjul ble det heilt stilt. Da gikk det opp for meg at det var jeg som var skyteskive, så jeg sørga for å holde meg i skjul.

Vi drakk melka, og kosa oss. Da ble det etterhvert mer skyting. Tyskerne kom fra Hemnesberget. Noen etter vegen, og noen etter terrenget ovafor vegen.

Jeg fikk da beskjed av troppsjef Kolstad om å gå og hente det laget av troppen som lå ugunstigst til lengst nord, for at vi skulle opprette ei stilling for å dekke vegen fra Korgen. Kolstad drept

Når jeg kommer tilbake med soldatene, ligger fenrik Kolstad og brenner. Høgspentlinja var skutt ned, og han var gått i høgspenten. Han hadde lommene fulle av ammunisjon. Det var en blå flamme og et fyrverkeri og ei fryktelig lukt. Vi kunne ikke gjøre noen ting for ham. Han omkom der. Kolstad hadde jeg tiltru til, og han kjente vi godt. Han hadde vært sersjanten vår i eksersisen.

Nå kom tyskerne nærmere. En del av dem var nå kommet så nært under bakken at vi måtte opp på stillingene for å ta dem, og da ville vi bli skyteskive for de tyskerne som kom lenger bak. Noen sa at vi måtte forlate stillingene.

Flukt til fjells

Da oppdager vi til vår forskrekkelse at de som hadde ligget lenger nord på Finneidfjord – både engelskmennene og nordmennene – allerede er trukket tilbake, alle sammen.

Det er dette jeg har mest imot kaptein Ellinger for, det dårligste trekket hans, at han forlot så mange av oss til tilintetgjørelsen. Han sørga ikke for å varsle oss alle sammen før han sammen med engelskmennene trakk styrkene tilbake mot Mo. Som ordonans burde jeg ha fått greie på dette, slik at jeg kunne ha fått gitt de andre beskjed.

Vi var overlatt til oss sjøl. Vi var aleine. Befalet vårt, Kolstad, var drept.

Vi hadde ikke annet å gjøre enn å gå opp fjellet. Det var svært ulendt og vanskelig å gå. Først var det bratt, så ble det litt slakkere terreng, men etter det bar det rett oppover igjen. Tyskerne skjøt etter oss, men etter ei tid kom vi så høgt at de oppga dette.

Vi gikk over fjellene fra Finneidfjord til Dalselv, i snøgrynna, uten ski. Av og til for det fly over oss. Mange ganger gikk snøen oss opp til magen. Vi var om lag ti stykker med på denne marsjen.

Ingen av oss var kjent, og ingen hadde kart. I Dalselv var det ei bratt skråning som vi måtte slippe oss utfor.

I kompaniet ble de glade for å se oss. Over radio var vi blitt meldt savna, og de trudde ikke de skulle få se oss i live mer.

Beskutt av fly

Da vi kom ned der, var brua underminert av engelskmennene, så vi måtte passere den en og en.

Vi gikk mot Mo. I ei skjæring på Hauknes kom en motorsykkel imot oss. Den laga så mye støy at vi hørte ikke et Junker-fly som kom etter oss. Flyet begynte å skyte og pepre på oss. Jeg tror vi var fem stykker som hiva oss i dunge på vegkanten. Den underste fikk skråm fra kuler på hver side av tommelen. Ellers ble ingen truffet.

Da vi hadde gått et stykke til, tok vi inn på en låve og la oss. Da vi hadde kvilt litt, meldte vi oss til kompaniet igjen.

Johan Olsen fra Lurøy var omkommet, og 17. mai var det begravelse i Mo kirke. Kaptein Ellinger skriver i boka si at vi nekta å gå i samla tropp inn i kirka, men jeg kan ikke huske at det var spørsmål om noe slikt i det heile tatt. Kirka var heilt full av militære. Skepsis

Det er en kjent sak at skepsisen mot kaptein Tage Ellinger var stor hos mange av soldatene som deltok i felttoget fra Hemnes og nordover. Kåre Hyttan sier om dette:

– Etterhvert fikk vi greie på hvem som var nazister av befalet, at regimentssjef Sundlo og adjutanten hans var nazist.

Når det gjelder kaptein Ellinger, var han ikke blitt introdusert for oss. Han kom ganske enkelt og overtok kompaniet vårt på Finneidfjord. Vi visste ingen ting om ham, og følte oss usikre og skeptiske. Mens vi lå i stillingene fikk vi vite at han for i kvit skinntrøye og gikk foran stillingene. Det gikk rykte om at Ellinger måtte være i kontakt med tyskerne.

Sikta på Ellinger

Etter at vi hadde vært i Mokirka 17. mai, ble det oppstilling ikke langt fra Klokkergården på Sagbakken.

Ellinger kommanderte oss til å legge fra oss våpnene. Samtlige av oss tok i stedet ladegrep, sikta på Tage Ellinger og tvinga ham til å legge fra seg våpnene. Tillitsmannen vår ble sendt til forsvarssjefen, og vi forlangte at kaptein Ellinger skulle vi ikke ha noe med å gjøre. Vi ville ha løytnant Ole Jacob Bangstad, som vi hadde tillit til, og vi fikk ham som sjef. I boka si hevder Ellinger at det var Bangstad som hadde oppvigla oss imot ham, men jeg hørte aldri om noe slikt. Ellinger fikk noen andre soldater.

Over Saltfjellet

Om felttoget videre forteller Hyttan:

– Etter dette fikk vi beskjed om å gå utover til Sletten, og etter to timer fikk vi ordre om å gå til Storforshei. Jeg ble kommandert til å holde vakt på jernbanebrua, mens de andre ble satt til å reparere veger. Morgenen etter måtte vi gå til Krokstrand. Det er eneste gangen jeg husker at vi fikk mat på ordentlig vis: fiskeboller i kvitsaus og risengrynsuppe med svisker i. Det minnes jeg så vel.

Videre over Saltfjellet reiste vi med buss. Noen måtte ligge som flyvakt på busstaket. Vi måtte skyve bussene lange stykker gjennom gjørma.

Vi kom ned til Saltdalen og ble stasjonert på Drageid. Den natta kvila vi på et ungdomshus.

Dagen etter kom et fly og slapp bomber. Jeg satt og spiste sammen med en kamerat som het Klifford Johansen. Klifford sa at vi kunne ikke være der hvis flyet kom igjen. Jeg sprang inn i en steinfjøs, og han hoppa over ei elv. Alle de som hoppa over elva der ble drept da flyet kom igjen.

Etterpå gikk vi over fjellene til Beiarn, hvor vi meldte oss for lensmannen. Båtene vi skulle derifra med ble senka da Bodø ble bomba. Ei skøyte kjørte oss til Sørfjorden i Gildeskål. Herfra bar det i bil til Ørnes, hvor vi fikk middag, fersk sei og lever. Sjarker tok oss videre derifra. Jeg kom heim til Træna dagen etter kapitulasjonen.

Les mer om dette i boka Alarm av Dag Skogheim og Harry Westrheim

Les mer i Den forunderlige krig av Tage Ellinger

Tage Ellinger var  en av flere eksentriske personligheter seg som krigshelter i Norge i 1940. En annen eventyrer, som påberopte seg å være svenske, var den såkalte Birger Sjøberg, som ble en  heroisk skikkelse på Helgeland.

Les også Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

Boka «Hemnes i krig 1940-45» er digitalisrt og gjort fritt  tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket

 

2 kommentarer

Filed under Feature

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

Johannes Johannessen var øyenvitne til en del av den dramatikken som utspant seg da Hemnesberget ble angrepet og satt i brann av engelske krigsskip 14. mai 1940. Under krigshandlingene på Sund samme dag, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja.

Av Torstein Finnbakk

Hemnes brenner 10. mai 1940. Foto: Erna Dahlberg

Hemnes brenner 14. mai 1940. Foto: Erna Dahlberg

– Våren 1940 var jeg som 22 år gammel student ferdig med førsteavdeling på farmasistudiet, og hadde praksis på apoteket på Hemnesberget, fortalte nå avdøde Johs. Johannessen til meg. Intervjuet er gjengitt i boka «Hemnes i krig 1940.45». Fra samme bok er intervuet med øyenvitnet Elisabeth Bech.

– I 1939 skulle jeg ha vært i militærtjeneste, men hadde måttet søke utsettelse på grunn av eksamen.

Rundt 10. mai var det forholdsvis lite folk igjen på Hemnesberget, ettersom man allerede for noen dager siden hadde oppfordra folk til å evakuere. Et par hundre var sikkert evakuert. Min mor og mormor var evakuert til Straumbygda, og min farfar var plassert i Korgen.

Disse tiltakene var gjort fordi man forventa at noe skulle skje. Man skulle være forberedt i tide. Men da det ikke skjedde noe, begynte folk å bli utålmodige, og det var en del som kom tilbake.

Rykter

Fredag 9. mai begynte det å gå rykter om at noe var på gang. Jeg veit ikke hvem som eventuelt hadde mottatt noen opplysninger, kanskje lensmannen.

Jeg var på apoteket. Apotekbestyreren var tiltrådt 1. januar 1940, og hadde ikke fått familien sin dit ennå. Han bodde på Bies hotell i Odden. Der var det veldig urolig, for varselsirenen for flyangrep var like i nærheten. Sirenen gikk til alle døgnets tider, og dette var enerverende for de som bodde nærmest omkring. Apotekeren hadde ordna seg med tilholdssted lenger unna, hos Arne Hovind som hadde bygd et hus han ikke hadde tatt i bruk ennå. Jeg skulle hjelpe apotekeren med å bære sengetøyet innover dit.

Flyalarm

Vi pleide å ha apoteket stengt mellom to og fire. Flyalarmen gikk for alvor etter at vi hadde åpna igjen klokka fire. Når alarmen gikk, skulle alle søke dekning, og butikker og liknende skulle stenges. Vi stengte apoteket, og forsøkte å komme oss innover mot Åsen med sengeklærne.

Da kom tre fly som sirkla over Hemnesberget, innover landet, inn over fjorden mot Elsfjord og tilbake igjen. Vi søkte dekning hver gang flyene var over stedet. Mens de var ute over fjorden, sprang vi til neste hus, og slik kom vi fram til bestemmelsesstedet. Bomber og kuleregn

Etterpå skulle jeg heimom for å se hvordan det gikk med foreldra mine. Men så langt kom jeg ikke. Mens jeg var på veg utover, braka det løs.

Samtidig kom en gjeng hemnesværinger med en lastebil. En mann stod oppreist i kassen og ropa på en dramatisk måte: – Det e ingen teng å gjer her ute!, mens han hytta med neven i været.

Da slapp de bomber. Jeg var ikke mer enn 200 meter fra heimen min. Jeg søkte dekning på en veranda, og da kom en kjempestor teleklump som gikk gjennom taket på huset ved siden av. Det var sprut fra den bomba som ble sluppet på Prestegårdsmarka, like ved forpakterboligen. Dette syntes jeg var så uhyggelig at jeg oppga forsøket på å komme meg videre. Da for nettopp et fly like over kirketårnet. De fyra ei salve mot Høghågen.

– Jeg så ildspruten fra flyet.

På vegen tilbake mot Åsen var det et skudd som for tett forbi hodet mitt. Jeg hører lyden fremdeles når jeg tenker på det. Kula kunne ikke ha vært langt unna, for det hørtes ut som en knepp på en fiolinstreng.

Uten å vite om det, var jeg kommet midt i det området hvor de kjempa mens engelskmennene trakk seg tilbake.

Hemnesberget etter ødeleggelsene. Fotograf ukjent

I kjelleren

Men jeg kom meg tilbake til Hovinds hus, hvor apotekbestyreren var. I mellomtida var det kommet to stykker til, og like etterpå kom enda en mann dit, Theodor Vallnes. Vi satt i kjelleren og prata. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for vi ante ikke hva som skjedde. Landgangen av tyske tropper visste vi ingen ting om der vi satt, en kilometer fra torget. Jeg var heilt gjennomvåt til langt opp på lårene, etter å ha vassa i snøen. Jeg hadde kledd av meg sko og strømper, og satt der og skulle tørke dette.

Etter ei tid hørte vi mange og kraftige stemmer, og vi forstod at det var folk utenfor huset. Hvem det var, ante vi ikke. Plutselig banker det på inngangsdøra oppe, og samtidig banka det på kjellerdøra der vi satt.

Et skudd

Jeg sprang opp trappa, ettersom jeg satt nærmest. Da jeg var midt i trappa, hørte jeg et skudd. Men jeg fortsatte opp, og lukket opp ytterdøra.

I en halvsirkel utafor stod sju-åtte mann, tyske soldater i krigsmundur. En eller to stod med revolvere. To-tre av dem hadde karabin med bajonett på. Det var et uhyggelig syn, og de så jo fæle ut også. De hadde hissa seg opp med et eller annet. De var ikke edru, heller ikke synlig beruset, men oppstiva med noe.

Jeg skulle gå inn igjen, men ble stoppa. Jeg måtte komme ut. Det var først da jeg ble klar over at det var tyskere. Vi hadde hittil blitt vant med engelskmennene som var på Hemnesberget.

Der stod jeg barføtt i døra. Jeg fikk tak i et par kalosjer som stod innafor døra. Dette var heilt komisk, for kalosjene var mange, mange nummer for store. Jeg hadde inntrykk av at tyskerne flirte av dette.

«De skaut han»

De som hadde vært i kjelleren kom da opp, og var heilt ifra seg. Apotekbestyreren babla noen ord på engelsk. Det var vel det siste han skulle gjort. Vi skjønte at de var på jakt etter engelskmenn, og at de gikk fra hus til hus på leiting.

Da vi var samla igjen, spurte jeg hvor Theodor Vallnes ble av. Ei kvinne som hadde vært der sa: «De skaut han!»

I kjelleren var det reist en boks fra pipa mot kjellerdøra. Vallnes skulle ha sprunget mot den for å ta den løs. Men samtidig som han for over gulvet, smalt det et skudd gjennom vinduet. Han ble truffet i ryggen, og var død momentant.

Vi ble jaga utover mot Hemnesberget. Da vi kom til Ungdomslokalet, lå to mann i ei maskingeværstilling, forresten like ved huset til Theodor Vallnes. Vi dro til huset nedenfor, som tilhørte Hans Marstokk, hvor vi søkte tilflukt i kjelleren. Marstokk tok tollekniven, gikk ut og skar ned ei klessnor, slik at jeg fikk knytt på meg kalosjene mine.

Da kom en tysker med revolver i handa. Han torde ikke å komme inn, men ropte oss ut. Siden jeg snakka litt tysk, måtte jeg være med ham bort i stillinga, hvor jeg satt sammen med de to karene i ti minutters tid. Det var ingen kamper da, for engelskmennene var fordrevet lenger østover. Jeg forstod at tyskerne var redde for at vi holdt engelskmenn skjult i kjelleren, og jeg forsikra om at det var ikke annet enn sivile der. De trodde meg til slutt, så jeg fikk gå tilbake.

Etter båten

Vi hadde bestemt oss for at vi skulle komme oss på sjøen, og over fjorden. Sande, apotekbestyreren, hadde kjøpt en nordlandsfæring tidligere på vinteren, og den lå i båtskøtet hos Roghell.

Vi la kursen dit, og da brant det ute i Odden. Vi så flammene derifra, og et par hus nedenfor kirka var også blitt skutt i brann.

Det var begynt å bli skumt. Det blåste fra sydvest, og det var mye drivis nede i fjæra på Lapphella.

Med det samme vi skal inn, dukker plutselig to karer opp av sponen inne i båtskøtet. Den ene var sivil og hadde på seg ei devoldtrøye med bokstavene «O.D.S.» på brystet. Det var sikkert en av mannskapet på «Nord-Norge». Den andre var en ung soldat. Han så ut til å være bare guttungen, 17-18 år. Han var så bleik, kvit som om han skulle ha kamuflert seg med mel eller kritt. Redd var han tydeligvis også.

Apotekeren begynte igjen å snakke engelsk, og jeg sa at nå måtte han holde kjeft. Det dummeste vi kunne gjøre var å snakke engelsk, og tyskeren forstod jo ikke noe av det heller.

Vi fikk gjort forståelig hva vi hadde til ærend, og fikk beskjed om å vente i fem minutter. Da trakk de seg unna. Tyskeren gikk baklengs, mens matrosen sprang innover i retning av Stensen-båtskøtet. Sande var utålmodig etter å komme seg av gårde, men jeg mente vi skulle ta ordren bokstavelig og vente i hvert fall til de to var forsvunnet.

Over fjorden

Vi kom oss gjennom sørpa og drivisen, og rodde over fjorden til Fagerheim. Der var det en masse folk som hadde søkt tilflukt. Helt utrulig fikk jeg anvist ei fint oppredd seng, enda så mye folk som var der.

Om morgenen fikk jeg vite at apotekeren var reist til Sandnessjøen med ei skøyte, sammen med telegrafbestyreren og frøken Anna Nilsen som var blitt truffet av ei granatsplint i foten. Apotekeren så jeg ikke mer.

Neste dag var pinseaften. På Hemnesberget var det dødsens stille å se til. Det røyk bare noen steder, bortsett fra kullageret på Storkaia. Det brant heile sommeren.

Øde sted

Siden apotekeren var borte, ville jeg se hvordan det stod til med apoteket, Jeg dro over til Hemnesberget i lag med Harald Pfaff som var bestyrer for middelsskolen. Vi kom til et øde sted. Det var rart å komme dit, uten livstegn noe sted. Vi la til i Sandvika ved ferjekaia, gikk opp til torvet og bort til kiosken hans Christian Christensen. Luka var åpen, men det var ikke folk der. Jeg gikk bort for å kikke om det var noen der. Det var det ikke, men det lå strødd sjokolade og karameller og litt av hvert på fortauet.

Vi fortsatte til vi traff et menneske på trappa på Kaffistova. Vi gikk inn og fikk oss en kopp kaffe i lag med noen av husets folk som var samla der.

Da jeg kom ut derifra, ble jeg praia av fru Sjøgård, sjukesøstera, som ba meg om å bli med.

Hjalp sårede

Hun skulle ta hånd om to som var såra, og vi for på apoteket og fant det hun trengte av bedøvelsesmiddel, morfin. Derifra gikk vi til prestegården, hvor det lå to såra tyske soldater.

Den ene var ferdig. Antakelig var det ei granatsplint som hadde gått tvers gjennom ham, for det var hull både i ryggen og i brystet. Han var bevisst også, og det rare var at det så ut som om han lå og smilte.

Den andre hadde et kjøttsår i overarmen, bare såvidt at vi så merker etter kula som hadde gått gjennom. Han var så fæl, den karen, han slo etter fra Sjøgård da hun skulle behandle ham.

I huset til Arne Hovind var det oppretta et slags lasarett med fire-fem senger. Dit skulle vi frakte de to soldatene. Vi hadde ikke annet enn ei handvogn å kjøre med.

Samtidig som vi holdt på oppe på prestegården, landa et sjøfly like nede på fjorden. Ikke lenge etter dukka det opp tyske sanitetsfolk som overtok de sårede.

Uten hode

På tur utover kom jeg til bedehuset. Der så jeg at det lå et menneske like ved flaggstanga. Det var lagt et svart regnslag over, som jeg løfta på. Der lå det en i marineuniform, svart uniform med røde distinksjoner. Uten hode.

Pinseaften rodde vi tilbake til Fagerheim. Blant mange traff jeg Petter Seljelid og kona, som var havna der borte. Det siste jeg hadde hørt om foreldra mine var at de var kommet seg til Juvika, så jeg rekna med at de var kommet seg over fjorden til Straumbygda.

Vi bestemte oss for å ro til Brennberglandet og innover der. Vi var akkurat begynt å ro fra Osmoodden da et stort skip kommer innover fjorden. Seinere fikk vi greie på at dette var en troppetransportbåt som kom fra Mosjøen og skulle til Mo.

Til Straumen

Vi snudde og rodde til lands igjen. Etter at båten var passert, rodde vi over til andre sida og fulgte landet til Straumsnes, hvor vi skilte lag. Jeg fant foreldrene mine i Øverstraumen, hvor vi var i tre-fire dager.

Det var først tirsdag-onsdag etter pinse at Hemnesberget ble rasert etter bombardement fra sjøen. Det var selvfølgelig heilt «høl i haue». Det var ikke tyskere der engang. Stedet hadde ingen som helst strategisk betydning, og det var heilt unødvendig at det skulle brenne ned.

Kunne reddet mye

På det tidspunkt brannen begynte var det minimalt med folk på Hemnesberget. Hadde det vært noen der som kunne ha organisert litegrann, kunne de ha berga mye.

Distriktslege Harald Drøpping fortalte at han redda faktisk doktorgården bare ved å være til stede sjøl. Det brant rundt omkring, og gnister fauk i lufta og antente nabohus. Ei stor bygning like ved, som tilhørte tidligere skolestyrer Stenbro, brant ned. Drøpping sa han berga doktorgården ved å bære vatn i bøtter og skvette hist og her.

Nedbrent sted

17. mai rodde jeg aleine tilbake til Hemnesberget og la til i Kalvhagen bak prestegården.

Det var en sterk opplevelse å komme oppfor kanten og se pipene som stod igjen. Da var heile stedet nedbrent, inklusive vårt eget hus.

Riktig nok stod en del hus igjen. Men hele det sentrale området var ramma, fra Odden og innover til Andersenbakken, nedover til sjøen. Alt langs med sjøen og bortover der var borte. Slik var krigsbrannen.

Etter å ha konstatert at det ikke var noe mer å gjøre der, dro jeg tilbake samme dag og meddelte foreldrene mine dette sørgelige budskapet.

Tilbake heim

Kampene foregikk ei uke. 17. mai kom tyskerne til Mo, etter at det hadde pågått kamper heile vegen fra Hemnesberget. Etterhvert begynte folk å komme tilbake. Problemet var hvor de skulle gjøre av seg. De som hadde husene sine i behold strakk seg lenger enn langt for å hjelpe de andre. Det var trangboddhet, i høyeste grad.

Men folk hadde opplevd noe liknende før, under Storbrannen i 1923, hvor like mye hus strauk med. Jeg var fem år da, og husker at vi lå fem unger i ei seng den første natta etter brannen.

Dagliglivet normaliserte seg etterhvert. Men nesten all virksomhet som hadde vært i gang før ble lamma. Det viktigste var å få etablert noe provisorisk når det gjaldt forsyningene. Alle forretningene med varelager var gått med. Jeg flytta fra Hemnesberget, ettersom apoteket nå var borte, og fulgte det videre opplegget for studiet. Vi var de siste som kom ut fra universitetet, som ble stengt i 1943.

Slik jeg så det

Johannes Johannessen tilføyer:

– Dette er slik som jeg opplevde det som skjedde på Hemnesberget. Alle som var til stede der denne ettermiddagen og kvelden opplevde det på forskjellig vis. Av og til tok vel fantasien overhånd. Det veit jeg eksempler på. Det er naturlig at fantasien kan løpe løpsk under slike forhold. For eksempel fantes det dem som hadde sett at det «lå strødd med lik» utover markene på prestegårdsjordet. Det var nok noen som lå der, men det var ikke et så stort antall. Men etter bombenedslaget like ved forpakterboligen, hvor det ble et krater som du kunne ha satt et hus oppi, lå teleklumper spredd 100-150 meter unna. Dette lå utover den kvite snøen, og på litt avstand kunne det ha sett ut som om det var folk som lå der.

Tre kvinner under ild

Da krigshandlingene tok til for fullt på Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de å bli truffet.

Elisabeth Bech var født i 1907. Foto: Torstein Finnbakk

Elisabeth Bech var født i 1907. Foto: Torstein Finnbakk

– Før hendelsene i pinsen 1940 hadde vi fått beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, fortalte Elisabeth Bech (født 1907). 1940 bodde hun sammen med ektemannen Øyvind og den vesle sønnen deres hos Gunnbjørn Mortensen på Sund i Hemnes.

– 10. mai sykla søstera mi, tannlege Lydia Skodvin, og jeg til Hemnesberget for å hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da på Bjerka for å hjelpe til med våronna.

I Prestenget bodde noen slektninger av sjølfolket. De var evakuert fra Bodø. Sønnen deres hadde tannverk, og søstera mi skulle undersøke ham.

Ild fra fly

Mens søstera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte å kretse over oss, og tre fly gikk ned på Sund. Søstera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun løp tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg så kulene spratt i berget.

Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker på at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte på mannen min og ungen på nesten to år, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, får jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer.

De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe på bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men så stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre.

Jeg trur engelske og norske soldater på dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i båt fra Juvika.

Men flyene fortsatte heile tida å kretse over her. På Sundsbukta ble ett fly skutt i senk. Igjen under ild

Vi visste ikke om vi skulle tore å gå heim. Ei jente fra Sund som arbeidde på Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne.

Vi tre starta nå av gårde mot Sund.

Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, før det tok til å knitre fra maskingevær igjen på vegen. Nå begynte de å skyte på oss fra sjøen. Det hadde regna, slik at vi så det spruta når kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss.

Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggrøfta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss på. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga.

Men så ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt på vegen for å stoppe trafikken.

Vi fortsatte da mot Sund. Vi møtte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og søstera mi svara ham på engelsk og fikk forklart ham at vi hadde småbarn og gjerne ville heim. Så lot han oss gå. Vettskremt

Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre gått i kjelleren. De hadde på forhånd tømte potetbingene og båret ned matter og sengeklær, i tilfelle noe skulle komme på.

– Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gråt de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi – forferdelig.

Husverten, Gunnbjørn Mortensen, er av og til ute for å observere. Når det lir på natta, får han se en styrke på 2-300 mann som kommer ned Præstengsbakken. Dette var de som hadde vært med «Nordnorge».

Skjøt sine egne

På Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Præstengsbakken å skyte mot Sund. Tyskerne på Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skjøt med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skrøpelig kjeller, og vi hørte småstein og grus rasle. De kunne ha ødelagt oss.

Da tyskerne oppdaga at de skjøt på sine egne, ble det mye skrik og skrål, fortalte Gunnbjørn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp øyeblikkelig. Ilden opphørte.

Skutt i brann

Tyskerne tok nå inn i husene på Sund.

Men så kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skjøt i brann hus på Sund, blant annet fjøset i Prestenget og et hus på Gløsen.

Om morgenen gikk vi opp for å få oss noe varmt, men det lå fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare å snu i døra. Vi måtte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper på innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant. I to døgn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss.

Så fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile måtte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.

Evakuering

Vi fikk være med en båt til Høyneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i båten med et kvitt plagg på ei stang. I Høyneset var vi i to netter. Da så vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi så hvordan ilden gikk fra hus til hus.

I Høyneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne få hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye snø den våren. Det var en tung marsj. Vi grynte i snøen med guttungen på ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengeklær.

Vi tre søstrene og ungene våre fikk være hos Wollert Jøsevold.

Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt å gå utover mot Sund, og hadde fått sitte på med en tysk bil dit. Der hadde han fått vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, på fødselsdagen min.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Eldhuset – tidsmaskinen

 Sagnet sier at han het Jon og kom fra Jämtland. Men ingen veit med sikkerhet hvem han var, hva han het eller hvorfor han kom. Men han kom gående opp Leirskardalen, en gang i eldgammel tid, på det bleike 1600-tallet.

Eldhuset på Jamtjorda, slik det tar seg ut i dag (mai 2013). Foto: Torstein Finnbakk

Eldhuset på Jamtjorda, slik det tar seg ut i dag (mai 2013). Foto: Torstein Finnbakk

Kanskje var han en flyktning etter freden i Brømsebro, da den dansknorske kongen tapte Härjedalen og Jämtland til Sverige. Han etla seg i alle fall til å slå seg ned i en dal i Korgen, hvor ingen bumann tidligere skal ha bygd.
Et sted midt i dalen tok han seg en rast, kan hende. Kanskje stansa han bare for å stramme komagbandene. Sagnet sier i hvert fall at han hogg merket sitt inn i ei gran oppi Håjen, for å gi til kjenne at dette landet var erobra. Han fant ikke grønnere gress anna sted i dalen, så han slo seg ned der ved merkegrana. Plassen fikk navnet Jamtjorda, etter skogbygdene han kom fra.

Ett av de første husa som Jon bygde – sagnet sier at det var det aller første – står der den dag i dag. Byggeåret kjenner vi ikke. Hvis vi tar utgangspunkt i Brømsebro-freden, kan det ha vært på 1640-tallet. Men det kan også ha vært tidligere. Kilder  tyder på  at det flytta folk fra Jämtland til andre steder i Norge allerede mens området ennå var norsk. Dermed kan eldhuset nå nærme seg en alder av 400 år.

I årenes løp har årestua, eldhuset på Jamtjorda, nok  gått gjennom endel forandringer. Men de grove stokkene i veggene er de samme som jamtlendingen i si tid fravrista den frodige skogen i Leirskardalen. Ei av dørene i eldhuset viser at grana i høgeste grad var hogstmoden: Halve dørplata er gjort av ett eneste bord, nær halvanna alen bredt.

Den første registrerte brukeren på Jamtjorda het Kield. Noe farsnavn er ikke kjent. Han betalte 2 pund skyld, etter matrikkelen av 1647. Dette kan kanskje ha vært den samme mannen som sagnet kaller Jon, og altså den første brukeren i Leirskardalen. Men Kield kan også ha vært Jon sin sønn.

I eldhuset har det vært kokt og bakt i gråsteinsgruva i  manns minne og vel så det –  heilt fram til denne dag. Men fra først av skal det ha vært ei åpen gruve midt på golvet og ljore i taket. Det er på ett eller annet tidspunkt lagt inn loft i huset, kanskje da den første pipa blei mura. Takbjelkene oppe på loftet er sotete og godt innrøykte, og bærer tydelig preg av at bygget var ei pipelaus ei årestue fra først av.

Gjennom seklene har det vært brygga og baka, kjevlene har romla, den liflige lukta av nystekt brød har trengt ut fra ljore og skorstein, gjennom trange tider og høgkonjunkturer. Noen ganger lukta brødet skarpt av bark. Tenk deg at alle kamkak-leivene, flatbrødet og lefsene som har vært produsert i eldhuset på Jamtjorda blei lagt i en eneste stabel. Tenk deg videre at det hvert år i gjennomsnitt blei baka en meters stabel. Gjennom 350 år utgjør dette en brødstabel høgere enn Eiffeltårnet. Og brød trengtes, for det blei etter hvert mange munner å mette på Jamtjord-tunet.

Eldhuset er ett av de svært mange husene som etter hvert blei bygd her. Ja, det skulle vokse fram den reine landsbyen på tunet, hvor i alt fire garder kom til å ligge: Oppigarden, Midtigarden, Sandmoen og Volden.
På en skisse som Harald Brygfjell har tegna er det ført opp nærmere 40 større og mindre bygninger der på landsbytunet.  De fleste er borte i dag, men mange står igjen, blant anna også et stabbur med ukjent byggeår. Det samme gjelder steinfjøsen, smia og en jordkjeller. En teori går ut på at kjellerhuset kan være enda eldre enn de andre, en tenker seg at dette var det første krypinn som  mannen fra Jämtland bygde seg.


Før Petter Dass
– eldhuset som tidsmaskin

La oss anta at eldhuset blei bygd rundt 1640. Kongen i Danmark-Norge het Christian IV, også kjent som  Christian Kvart. Han grunnla blant anna en bitteliten by sør i landet, som blei døpt Christiania, som seinere skulle få navnet Oslo.
Da  eldhuset var bare få år gammalt, tumla det i England omkring en guttekvalp som ennå gikk i kortbukser. Han bar navnet Isac Newton, og hadde ennå ikke fått noe eple i hodet.
Eldhuset nord i det fjerne Norge stod like traust på syllsteinene sine mens Ludvig XIV solte seg i all sin glans i Versailles.
Da eldhuset i ett år eller så  hadde tjent som vern mot vind og vær for nybyggerfamilien på Jamtjorda, kom det til verden en liten pjokk som skulle bli kjent og kjær på heile Helgeland og vel så det. Han fikk i dåpen navnet Petter Dass, og da han blei vigd til prest var allerede bjelkene i årestua godt innrøykte.
Den siste heksa i Norge blei brent i 1670. Da hadde ilden i tretti år flamma på gruva i Leirskardalen
Da den franske revolusjonen kom med brask og bram i 1789, var huset allerede eldgammalt. Halvtanna århundre hadde segla forbi over mønet, mens fem generasjoner hadde tråkka over tunet på Jamtjorda. Minst en av beboerne hadde etter god skikk blitt frakta ut gjennom veggen som lik, så han ikke skulle «gang oppdagæ». Såret i tømringa finnes fremdeles.
Den berømte lekpredikanten Hans Nilsen Hauge besøkte Leirskardalen i 1803. Det gamle Eldhuset stod godt på syllstokkene. Da Norge fikk egen grunnlov i 1814  hadde huset snart stått han av nesten i to århundrer, og ved unionsoppløsninga i 1905 var det godt inne i sitt tredje århundre.
Våren 1940 blei allmenningsvegen gjennom dalen for første gang tråkka på av fremmede lands soldatstøvler. Da runda huset der ved vegkanten tre sekler Mye hadde det sett, men dette…
Huset har stilltiende tjent sine mennesker, bare knirka om dørhengslene var usmurte og knaka litt hver gang søraustdrogene kom nedover lia og slo mot veggen.
Etter hvert oppdaga menneskene eldhusets verdi, som klenodium og minnesmerke over slekters gang.
Det var på høg tid,  hadde kanskje eldhuset mumla, om det hadde brydd seg med å si noe.

IMG_0013

Vakre, frodige Leirskardalen, sett fra Jamtjorda, sørover mot Okstindan. Foto: Torstein Finnbakk

Video: Kamkakbaking i eldhuset på Jamtjorda

Jamtjorda, trolig tidlig 1990-tall. Foto: Digitalt Museum/ Norsk Folkemuseum

2 kommentarer

Filed under Feature

Dødt hus med fragmenter fra en handfull liv

huset

«Hang down your head Tom Dooley…»

Med lukka øyne sang ho, mens ho klimpra på  den nykjøpte gitaren. «Hang down your head and cry…» Ho tenkte seg langt, langt forbi låvebrua, gjorde et kast med hodet, slik at de lange lokkene flaug vekk fra det fregna fjeset. Ho tok et nytt grep, mens ho nynna lågt, så de ikke skulle høre henne der  inne på kjøkkenet.

Et øyeblikk la ho ifra seg gitaren, kjeik seg forsiktig over skuldra før ho drog fram det kvite arket ho hadde gjømt innpå barmen. Ho glatta det ut i der i fanget, og leste den jevne handskrifta enda en gang. Det kom så langt bortefra, og hadde vært så lenge på reise, det brevet.

«Ombord på M/T Skotfoss den 2/1 1961 på reise fra Philadelphia USA til Punta Cardon i Venezuela
Hei Jorid !!!
Takk for den fine pakken med skrivepappir, som Du ser jeg hade bruk for.
Jeg er Båtsmann ombord, og Svenske 38 år gammel, men jeg har ikke vært i Skandinavia siden 1937 då jeg reiste ut for første gang 15 år gammel har nu fart i Norske båter i 11 år.
Du kanske vil vete mer om meg, jeg er ogift mine foreldre lever, de bor i Stockholm, og jeg skall besøke dem i sommer det er første gang jeg kommer hjem siden 1937.
Jeg vart torpedert i 1942 med en amerikansk tankbåt i Stille Havet og satt siden fange hos Japanerne i Tokyo til krigen sluttet.
Pakken fra Deg fikk jeg i Curacao Vest-India . Vi kom dit på Julafton.  Brofors er en tankbåt på 20.000 ton den er 17 månader gammel og bygd i Amsterdam Holland. Jeg har vart ombord siden vi gikk ut første gang 4. september 1959. Siden den gang har vi vart i Japan, Kina, Australia, Nya Zeland, Borneo, Afrika, Amerika. Venezuela, Tyskland, England, Vest-Indien, nu vet vi ikke vart det blir at gå efter Venezuela.
Håper Du fikk selge mange blader til jul. Du liker ju at selge blader.
Ja, Jorid nu sluter jeg med mången Hilsen til Deg og dine 2 søsken hilse også Mamma og Pappe, eg har  som Du ser vanskelig at skrive Norsk, men håper Du forstår meg likevel, vist Du har lyst kan Du ju skrive til meg igen min adresse er
Olle Jacobsson  MT Skotfoss
Thor Thoresen & Co
H. Heyerdalsgatan 1 OSLO»

Ho bretta sammen brevet, stakk det på plass igjen, mens hun satte seg til rett igjen med gitaren og strøk varsomt over strengene. Og dette var før den store stilla la seg der over tunet.

Nå  skjeler huset forsagt mot vegen. Ingen vinduer er heime lenger. Ei mosegrodd trapp sier sitt.

Det samme gjør den knapt farbare brua over bekken. Med ei kjensle av innbrudd trår jeg inn i bislaget, hvor golvet skråner bratt mot holet der kjøkkendøra en gang var.

I det samme tar vinden tak, leker seg litt og lar en hardt medfaren avis få det glatte lag der den segler gjennom rommet, med dato mandag 16. oktober 1967: Et parti flybårne druer fra Bucuresti nylig har ankommet Nordland.

Blikket dras mot den velta komfyren.

En gang, en fjern søndag, fyltes akkurat dette kjøkkenet med duft av brunsaus, småsteik og ertestuing.

Hvor ble det av dem, de som ga liv til huset – til denne vesle garden som ikke lenger finnes.  Bare et hylster er tilbake. Ingen har kunnet si meg hvorfor. Men ett er sikkert: De dro. En vakker deg, eller en forargelsens dag,  en gråtens dag –  eller var den kanskje fylt av lys latter og lette fottrinn og sigarettrøyk?

De slakta kanskje, som i klisjeen, den siste kua. Og dro. Til Mo i Rana, Trondheim eller Oslo – eller  like til Australias land.

Bort fra møkkerdungen og utedassen fór de. Vrei om nøkkelen. Ja, ulik Lots hustru  så de seg aldri tilbake, og ble følgelig ikke forvandla til saltstøtter.

Men kjøkkenbordet tok de ikke med seg. På dette vindskjeve bordet  ble det satt fram grovkaka og lefsa, nyrørt rips og godt smør. Til kvardags kasserollen med uskrella, men mjølne poteter. Lettsalta torsk og stekt flesk. En sommers dag sprøstekt  ørret fra den grunne gardsbekken, raud i fisken. Kjøkkenbordet var verdens midtpunkt for en handfull mennesker, i ei tid gjømt bak en bleik dato på en istykkerrevet  avis. Kjøkkenbordet var grunnpilaren i tilværelsen for en liten tass. Da han skulle ta de første stega, tok han med de små butte nevene et solid tak i bordkanten  – og heisa seg opp. For ham var  det heilt utenkelig, det  som da hendte, at det skulle velte over ham – sjølveste kjøkkenbordet.
Nå farer vinden og regnet over bordet, men også solgløtt blidt gjennom åpningene. Spor av en bordkniv står trassig tilbake i bordplata.

Det fargerike belegget som en gang dekka golvplankene og gjorde litt stas, er gått i oppløsning. Vindusholene  gisper etter  luft og har spytta karmene ut på marka.

Kanskje var det en hage her, med et blomsterbed. Nå rår bringebærriset, og om hausten står ripsen rødere enn noen gang.

Enda ei gissen dør  skubbes opp. Også her har vinden vært først. Ungjenterommet.  Et eksemplar av «Romantikk», et bilde av Pat Boone, sirlig utklipt i silhuett, har vært fastgjort med tegnestift over ei grønnmåla seng med nyvaska laken i.

Med kvart har snøskavlene ligget i krokene. Vinter etter vinter har forsøkt  å viske ut sporene etter henne. Men papir forgår ikke så lett. Fakturaen borte i hjørnet har overlevd, og sladrer om at ho i 1963 fra Wesico Forlag i Oslo har bestilt «1 gitar Lucky Seven og Jørgen Ingmanns gitarkurs». Gitaren skal betales med 15 avdrag a kr. 11,-.

«Hang down your head Tom Dooley, Poor boy, you’re bound to die».


1 kommentar

Filed under Fortelling

Historia om en gard, ei bygd og ei tid

Omslag_oldernesetÅ skrive historia om sin egen heimgard, og samtidig skulle gjøre produktet til allmenn interessant lesning, er  ingen lett oppgave. Men Sissel Aanes (74 år) fra Korgen har klart oppgaven med glans, når hun leverer boka «Olderneset. Garden – slekta – minnene». Det er blitt ei velskrevet bok om heimgarden, slekta og minnene fra oppveksten i Olderneset, spekket med interessant og spennende lesestoff og et vell av gode bilder.

Korgen ligger i Sør-Rana, og er kommunesenteret i nåværende Hemnes kommune. Fram til 1964 var Korgen egen kommune. På et bredt nes i en av de vakre slyngene som Storelva, Røssåga, gjør gjennom bygda, ligger de to Oldernes-gardene. Forfatteren av boka, Sissel Aanes, er født og oppvokst på den ene av disse gardene, bruksnummer en. Det er denne garden hun skriver mest om i boka, en gard med etter forholdene rikelige ressurser, både i form av jord og skog. Noe atypisk, kan en si, for i Sør-Rana var nok gjennomsnittsbrukene tradisjonelt betydelig mindre i omfang enn Olderneset. Men i boka skildres ikke bare livet til folkene i Olderneset. Også nabogårder og folk flest i bygda får sin plass i boka, og gjør derfor dette til langt mer enn ei soge om heimgarden og folkene som levde der.

Boka gir masse verdifullt innsyn og viktig kunnskap om hvordan folk i ei nordnorsk bygd levde i ei tid som for lengst er borte. Vi følger folket på Olderneset og omegn gjennom gleder og sorger, gjennom alle årstider, i fest og sorg. Vi får et tilbakeblikk til de slektsleddene som levde før forfatteren ble født. Men det  meste av boka er forfatterens egne minner, gjenfortalt på levende vis og med glimt i øyet,  og med en stødig og sikker penn som er den pensjonerte læreren verdig.  Boka viser oss enda en gang at folks egne fortellinger og minner, hvis de er godt fortalt og framstilt, kan være blant de mest verdifulle kildene til å lære og forstå historia vår.

Bilde fra boka «Olderneset». Korgen ca. 1950.  F.v. Ser vi Korgen Landhandel, Svendsenhuset, Meieriet, Martin Nerleirmohuset, John Olderneshuset, Misjonshuset, Samvirkelaget, Berner-stua og Arne Vallas hus. Rett mot kirka ser vi Bortigarden. Så følger Ungdomshuset og vår gård. Helt til høyre skimter vi Oldernes-sagene. Seljebakkneset i forgrunnen.

Bilde fra boka «Olderneset». Korgen ca. 1950. F.v. ser vi Korgen Landhandel, Svendsenhuset, Meieriet, Martin Nerleirmo-huset, John Oldernes-huset, Misjonshuset, Samvirkelaget, Berner-stua og Arne Vallas hus. Rett mot kirka ser vi Bortigarden. Så følger Ungdomshuset og vår gård. Helt til høyre skimter vi Oldernes-sagene. Det idylliske  Seljebakkneset i forgrunnen.

Sissel er født i 1938. Korgbygda gjennomgikk ei rivende utvikling nettopp i de åra da hun vokste opp fra barn til voksen. I de tidlige etterkrigsåra ble stedet forvandla fra ei sovende, noe satt og –  vil noen hevde – innesnødd nordnorsk landsbygd, til et moderne anleggsentrum med alt det nye som dette første med seg. Røssåga skulle bygges ut og skaffe strøm til Jernverket på Mo. Hit, også til Olderneset,  kom anleggsslusk og ingeniører med den tids high tech, bygda fikk mer enn dobbelt så mange innbyggere som før  og ble aldri den samme. Dette gjør ei velskrevet gardshistorie fra dette stedet enda mer interessant, for Korgen ble i miniformat et bilde på den utviklinga som hele Norge gjennomlevde i løpet av ei historisk sett veldig kort tid.

Jeg skal ikke falle for fristelsen til å gjengi noe av boka, for den bør leses, la og fortjener en leserkrets langt ut over de som bor i  eller er fra Korgen. Forfatterens skarpe og tydelige observasjoner, både i mikro- og makrokosmos , gjør at dette har blitt et både spennende, viktig og interessant stoff. Og framfor alt velskrevet og velredigert. Også bildestoffet er svært bra. Boka bærer preg av at det har vært lagt ned mye arbeid på å skaffe til veie mange bilder med varierte motiv, og  ikke minst: Man har vært nøye med å få med navnene på personene som er avbilda. Layouten er enkel og smakfull.

Det framgår vel med tydelighet at jeg er meget begeistret over at  Olderneset og dets historie har kommet mellom to permer. Boka er trykt i beskjedne 500 eksemplarer, men det skal forundre meg mye om den ikke kommer i flere opplag.

Sissel Aanes
Olderneset
Maribo Forlag
255 sider Innb.

Pris 300 kr.

Omtalen er publisert i Nordnorsk Magasin nr. 1 2013

1 kommentar

Filed under Fortelling

Innholdsløse nordnorske beretninger Vol. 3 – Revidert med fotnoter

Her skal det berettes videre om små og mellomstore begivenheter i smørvikværingenes heller grå og traurige hverdagstilværelse, fjernt, akk så fjernt fra verdens forlokkende maktsentra. 
Ettersom teknologien også etter hvert innhenta Smørvika, var det ikke til å unngå at man der, som ellers i det vi i dag kjenner som den vestlige verden, tok i bruk moderne teknologi.La meg, før jeg går videre, nevne et transportmiddel, som viset seg å bli sentralt i de begivenheter som jeg i den videre framstilling skal forsøke å beskrive brokker av. Det dreier seg om bilen. 1) 
Til Smørvika var altså bilen kommet, om ikke for å bli, så i alle fall for å sette sitt preg på en i historisk sammenheng antakelig svært begrenset tidsperiode.
Ollvar i Smørvika 2) var en av dem som tidlig skaffet seg en lastebil, hvormed han på bestilling drev befordring av ulike vareslag, som for eksempel høy eller grus. En gang ble han til sin ergrelse forbikjørt av en drosjebil, som milevis hadde ligget bak ham og tuta. På ei noenlunde rett og oversiktlig strekning så drosjesjåføren sitt snitt til å tvinge seg forbi. Da så også Ollvar sitt snitt  til å gjøre en finte med lastebilen, slik at han skrapte opp hele sida på drosjebilen. For å gjøre ei lang beretning kort: Det endte i herredsretten, som det kanskje den gang het. Her måtte den snarrådige automobilfører svare for sine handlinger. Det gjorde han med glans, idet han uttalte til sitt forsvar:

– Ke ainnæ kuinn eg gjær, når deinn der steintuillingen kom å kjaur førbi meg på mi venstersiæ!

Seinere, ved ei anna anledning, gjorde den samme Ollvar seg atter bemerket i det lokale trafikkbildet, men denne gang som passasjer.

Nærmere bestemt som påsitter på sin nabo Ødevarts traktortilhenger. Hvorfra de kom, og hvor ferden siden endte, er for lengst skjult i forglemmelsens tåke. Men nettopp denne dagen høvde det seg så forkjært at øvrigheten, i en bilsakkyndiges skikkelse, observerte dem.

Nå blir traktor, med tilhenger og påsitter stanset, og øvrighetspersonen påpeker – en smule bryskt, kan man forestille seg –  at passasjeren må forlate tilhengeren uten unødig opphold 3).

Nå er det at Ollvar uttaler disse ord, som der i bygdasenere er blitt som et munnhell. Mens han sitter der, med sin rake rygg lent mot forkarmen i traktortilhengeren, med armene over kors og med sitt bå blikk vendt ut mot horisonten,  ytrer Ollvar med et sukk:

– No førtæl deinn sakkyndige meg spilder nytt!

Fotnoter:

1)  Bilen. Egentlig «automobilen», men menneskets aldri sviktende forkortingstrang har gjort at denne metallkasse på fire hjul, selvdrevet ved hjelp av en eksplosjonsmotor, hos oss  er blitt hetende «bilen». Blant våre brødre- og søsterfolk, som eksempelvis det tyske, har man villet det annerledes, og beholdt kun første ledd: «Auto». Hos engelskmannen (og engelskkvinnen) heter det «car»,  men gi nå pokker i det, da, la oss komme videre i historia! Jada, men la meg til slutt skyte inn at benevnelsen «trikken» kommer på samme vis fra «elektrikken». Hvis utviklingen hadde forløpt litt annerledes, ville vi kanskje i dag, fordi det opprinnelig het hestedrosje, ha kalt sporvognen for «hest», eller snarere «est», som jo er det danske ord for en estlending. Spiller ingen rolle. Nå for tida heter det «T-banen».

2)  O. Smørvik er muligens tidligere omtalt i en tidligere artikkel.

3) For så heter det faktisk  i forvaltningen. Og dene resulutte reaksjon fra en myndighetsperson kom formodentlig som et resultat av at kjøredoningen i dette tilfellet neppe verken var godkjent eller sertifisert for personbefordring.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Rapport om et registrert dikt

Jeg var en av dem som i si tid fikk se mappa mi hos overvåkingspolitiet. Overvåkerne hadde overvåket ett av mine dikt, og de tok vare på det i flere årtier.

La det være sagt: Jeg var aldri noen stor stjerne på den revolusjonære morgenhimmelen, et faktum som jeg regner med at også POT, PST osv. merket seg seg. Men like fullt ble jeg ettertrykkelig registrert og innrapportert.

Etter at Lundkommisjonen la fram innstillinga si, og konkluderte med at alminnelige norske borgere hadde vært ulovlig overvåket i stor skale, ble det gitt anledning til innsyn i våre egne «mapper».


Suspekt flyttemelding

Det første sporet Innsynsutvalget fant om meg i overvåkingssjefen sine gjemmer, var en rapport som en konstituert Helgelands-politimester skreiv i 1975. Av denne skrivelsen framgår at undertegnede «tilhører AKP/RU (m-l) v/Nesna Lærerskole». Det tystes på litt krøkkete politispråk om at jeg «i fellesskap med andre lærerskoleelever av samme politiske syn tok initiativ til å få meldt seg inn i Nesna folkeregister våren 1975 for derved å komme i manntallet for Nesna og avgi stemme v/kommune- og fylkestingsvalget». Meget suspekt, tenker kanskje den skarpsindige leser, la seg innskrive i manntallet?  På Nesna!  Og til overmåI i den frekke, samfunnsnedbrytende hensikt å ville avgi stemme i kommune- og fylkestingsvalget! At dette bidro til sikkert kjærkomne skatteinntekter for Nesna kommune, har neppe vært noen formildende omstendighet for overvåkerne eller deres nidkjære stedlige kilde,

Året etter har en annen kst. politimester innsendt en medlemsfortegnelse over venstreradikalere ved det før nevnte lærested, og man bør merke seg at nedtegnelsen er gjort «med bistand fra ømtålig kilde» – som han skriver. Den dag i dag sitter jeg med en flau smak i munnen og skulle gjerne ha visst hvem denne nidkjære kilden var. En polititjenestemann? En lærerskolelektor? Eller til og med en medstudent?

Suspekte biler

star (6)_Snapseed

Klikk for større utgave av dokumentet.

Ved ikke mindre enn 2 (to) anledninger er biler tilhørende denne Finnbakk blitt behørig politiregistrert – i forbindelse med at han deltok på Rød Front sine sommerleire på Røkland i Salten og på Gimsøya i Lofoten (faksimilen over).

Bilnumrene, på henholdsvis ei Folkevognboble og en Fiat 128, er samvittighetsfullt notert og formodentlig uten unødig opphold sendt overvåkingssjefens kontor for arkivering. Om dette forholdet bemerker for øvrig en gammel venn: Kan hende gjorde overvåkerne av vanvare en riktig vurdering akkurat i dette tilfellet? For begge de to bilene utgjorde med sin tekniske tilstand utvilsomt en stor fare for rikets sikkerhet, men dette burde kanskje heller ha vært rapportet til Statens vegvesen.

Kulturkveld – i Mosjøen

Vi gjør et sprang i grafsemeldingene fra POT, fram til januar 1978. Da rapporteres det, med gjenpart til overvåkingssjef Haarstad, at undertegnede kanskje har gjort seg skyldig i å delta på en kulturkveld i Mosjøen. Det innberettes om en suspekt figur, «en som skal være kjent under psevdonymet ToFi, hvilken sannsynligvis er Torstein Finnbakk. Han er tidl. kjent å tilhøre AKP (m-l), og var i 1976
lærerstudent ved Nesna lærerskole. Han har meldt flytting til Vefsn, og arbeidet en tid ved Mosjøen Aluminiumverk, men sluttet der den 19.8. 1977, og hvor han arbeider i dag er foreløpig ikke kjent». Merk bruken av ordet «foreløpig». Man må rekne med at undertegnedes arbeidssted var en opplysning som snart ble ajourført.

«Star kan jage måse»

star (5)_Snapseed

«Vedlagt følger fotostatkopi av utklipp fra Klassekampen av. 12. januar 1978 som viser at det er dannet lag av Røde Pionerer – bestående av 4 barn – i Mo i Rana. Dette er nytt idet det ikke fantes noe slikt et par uker tidligere. Diktet på samme utklipp er av Torstein Finnbakk, f. 22 05 52 (tidligere kjent)», skriver Carl A Vendt i sin rapport til politimester Aasvold i Mosjøen. Klikk for større utgave av dokumentet

 

Denne mulige løsarbeideren sine beskjedne bidrag til norsk litteraturhistorie ble enda en gang viet oppmerksomhet, da man noen dager seinere registrerte at denne ToFi alias Torstein Finnbakk («tidligere kjent», som det heter i politiets språkdrakt), har et dikt på trykk i Klassekampen. Diktet, som er i bunden form og bærer tittelen «Star kan jage måse», ansees tydeligvis så i den grad undergravende at det ikke bare ble registrert, men det ble oppbevart i overvåkningstjenestens arkiv i nærmere et kvart århundre. Som rimsmed er jeg ikke lite smigra over denne oppmerksomheten, tatt i betraktning den lave interessen det ellers har vært for lyrikk i Norge.

star (2)_Snapseed

Klikk for større utgave.

star_Snapseed

Suspekt litteratur. Boka og diktet.

Lovlig politisk parti?

Det nyeste dokumentet jeg fikk fra mappa mi, var ordensmaktas avslørinng av at undertegnde stod oppført på Rød Valgallianses kommunevalgliste i 1983, «- mottatt fra Mo politikammer».

kommunevalg83

Klikk for større utgave av dokumentet.

Men i dag lar vi oss frivillig overvåke

5 kommentarer

Filed under Feature

Innholdsløse nordnorske beretninger Vol. 3,14

Dette er et ledd i en serie relativt innholdssvake nordnorske beretninger. Hvis denne slår an, noe jeg ikke kan se noen grunn til, kommer det kanskje fleire. Kanskje ikke. Her følger i alle fall den første, og muligens siste, innholdssvake beretningen.

Nå var det en gang slik fatt, at Smørvikværingene, de var ikke aill når du såg dem, som det heter. Fri for kai var de, så det var beint fram en lyst. Søkte om midler, det gjorde de, like så årvisst som tjelden kom tilbake. Men hva fikk de, fra fylket og kommunen og staten? Nei, ikke så meget som bakpå min hånd. Så de så seg ikke anna råd einn å støype seg ei kai sjøl. Ut av betong, veit jeg. Så bjura de opp sementsekker med det rømtes nedi fjæra. Derpå lånte de sementblanderen hans Ledvart, og var det noe de hadde nok av i Smørvika, så var det fjærsand. Og vatn, for den saks skyld. Tok de så med seg hver sin jernspade, gluntene, og så hiva de seg i blandinga. (Det var nå ikke det de var mest vant til, å blande – helst tok de det ublanda, der i grenda. Parentes slutt). – Hm! Han bi før tørr! meinte han Ledvart, som hadde mest land og derfor hadde oppkasta seg til en slags syning, eller støypingsbas, og nå sto han som i trance og gløtta inn i sementblanderen.

– Kedå, tørr, ha du kje hørdd om vaselin? ropa han Krestian, idet han la inn en ny kvartrull skrå, og på sitt primitive vis atter gjorde forsøk på å være morsom.

– E meint støypen, din kålrabiskolt! svara basen, og slo ei bøtta kaldvatn i blanderen, bare så kalkskyen sto kvit omkring dem.

Han Hidevart, som hadde vært i transporten under førstegangstjenesten, sto for trillinga, og slingra det ene trillebårlasset etter det andre oppi forma. Mens han las bannskap heile tida. Jo, nå skulle det bli nykai, meinte smørvikværingene, og kasta oppi forma til armering alt de klarte å rote fram omkring heimhusene, av gamle ljåer og kaffekjeler uten lokk og rustne krokatspiker og gamle hestegreier og sykkelrammer og all den mannsjit som tenkes kunne av spesialavfall som de ville bli av med. Han Haubart kom liketil dragende med kårkallen, men da sa basen stopp.

Mens de holdt på med sitt der nede i fjæra, så kommer han Ark I. Medes våres luntandes forbi. Han hadde skjete på meir enn eitt dass, som man sier, og gikk for tiden på Universitetsskolen i Hovedstaden. Og ikke var han redd for å ta i et tak, heller, der han gikk og spønte småstein med finskoene sine bortover bygdavegen.

Gjorde han seg ærend ned i flomålet til den støypende foreldregenerasjonen, der akkurat kvinnfolkene, på sitt vis, var møtt fram for å ause opp småkaffe til havneproletariatet.

– Åja, heill dåkk støyping, goddag, sier han til kallene, flågvitet, idet han setter til livs en av Jonella sine uforlignelige småkaker

– Åja kai, sier han. – Å dåkk trur det vil flyt! sier han og gjør seg viktig.

– Mæn det skal jeg kavere for at det ikke gjør, tilføyer han selvsikkert. – For dåkk har ikke tatt tilstrekkelig omsyn til naturlovene, legger han til. – For det kommer alder i verden til å flyte hvis ikke pullertkoeffisienten på kaikanten blir høgere enn sementblanderen sitt tyngdepunkt. Veit eg, tilføyer han.

Men kallan de ikke så meget som estimerte ham. Hmnei, de la, om mulig, inn enda mer skråtobakk.

Derpå dro de trøstige heim, hver til sin ætt og husstand, og henta fjernsynsapparater og transistorradioer og avlagte videospillere og rev med seg melkemaskinene og badekarene og kjøkkeninnredningene og gamle munnladningshagler og tillike en blind gjeldmons, og braut det samfengt oppi førskallinga, alt i hop, i triumf.

Og ke du mein støpte de ikke flytekai? Og flaut det kanskje ikke? Jo for tenk så.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hvor er sør?

Under anleggstida i Korgen kom han Aksel i diskusjon med en ingeniør sørfra.

Aksel var en original, en mann som hadde greie på mye, han levde livet på sitt vis og var langt ifra et A4-menneske. Denne historia er fortalt i mange varianter. Slik fikk jeg den fortalt: En dag kom Aksel i heftig diskusjon med en nokså nylig ankommet anleggsingeniør – en såkalt søring – kanskje sågar en relativt nyutdanna sådan.

Emnet var: I hvilken retning er sør? Aksel, som hadde levd heile sitt liv i bygda, kjente nok himmelretningene godt, så ha pekte med stø hand ut for ingeniøren og peika: «Der E sør.» «Tøv», mente ingeniøren, og slo ut med armen i en ganske anna retning, idet han støtta seg til en angivelig pålitelig teori om at alle store elever alltid rant i nord-sør-retning.
«Nei, sør er DER.» Aksel peika og sto på sitt. Det gjorde også ingeniøren, til kjedsommelighet, formoder jeg.

Da de hadde stått slik ei god stund, satte Aksel capsen godt til rette på skolten, stakk nevene i bukselommene, og ytra rolig, med ei skuldertrekning:
«Jaja. Vesst innsinørn appselutt vell ha sør der, så E D greitt før meg!»

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hain bi no vel rægn

Er det ikke underlig – vi kan aldri glede oss over den årstida vi har. I stedet er det alltid noen som heile tida skal spå om hvordan det blir, så vi har noe å grue oss til. I stedet for å gledes over alt det våren har å by på, er dette tida da man på død og liv skal spå hvordan sommeren blir:

Hvis skjura bygger reir – jeg husker ikke om det er høgt eller lågt – så blir det enten en varm eller en kald sommer. (Sjøl skulle jeg gjerne ha sett at akkurat den ulykkesfuglen verken hadde bygd høgt eller lågt.) Når vi er kommet så langt at vi veit hvordan sommeren ble, så er det til å spå om vinteren, med samme presisjon: Mye eller lite rognebær – mye eller lite snø, eller omvendt? (Rognebærene er dessuten oppskrytt. Jeg har prøvd å legge vin av dem, men den ble beisk.)

Nok om det.

På Halsøya, litt nord for Mosjøen sentrum, bodde det før i tida en mann, av det slaget som ble kalt original. La oss kalle han Edvart. Når han Edvart møtte folk på gata, eller når han kom inn på Samvirkelaget eller i kirka eller på en kafe, uansett om det var skyfri himmel og sol eller det hølja ned, så sa han alltid: «Hain bi no vel rægn!»

En gang var det en spissbur som trudde han skulle komme kan Edvart i forkjøpet og overrumple ham. Da de møttes på gata en riktig godværsdag, skynda den andre seg til å være først med å avlevere Edvart sin replikk: «Hain bi no vel rægn!»
Da ble han Edvart kjempesint og svara i affekt: «Trur du verkele dæ bi rægn a sjyfri himmel, din stortåsk!»

Edvart pleide hver morra å gå en halv mils veg fra Halsøya nordover Leirfjordvegen. Dette var et fast innslag i hverdagen – ja også søndagen. Edvart skofta visst aldri denne gangarturen, enten det var sol eller regn. Det hadde visstnok medisinske årsaker. De sa han «gikk av seg vatnet», hva de nå meinte med det. Etter hvert som vi eldes, vil kanskje noen og hver av oss mannfolk forstå dette begrepet bedre.

Hvorom allting er: Vegen var smal, smalere enn nå, og sjølsagt uten fasiliteter som fortau og desslike. Kanskje kunne denne ferdselsåra i tillegg være hullete og sølete. I alle fall er det sagt at bilistene, de lokalkjente, var oppmerksom på denne spesielle fotgjengeren, som like godt kunne gå midt etter vegbanen som langs kanten.

En morra da han Edvart var på sin sedvanlige gangartur, hendte det at det kom en fremmedkar kjørende. Idet denne villturisten runda en skarp og uoversiktlig kurve, fikk han for seint øye på den den mjuke trafikanten, som stod midt i vegbanen og urinerte noe så voldsomt. Dermed smalt det. Før turisten rakk å reagere, hadde han kjørt på mennesket, som spratt som en ullsekk bort i den djupe veggrøfta, og ut av syne.

Den svært engstelige bilisten bråbremsa, i frkt og beven for at det  aller verste skulle ha skjedd. Han sprang fram til grøftekanten der han hadde sett fotgjengeren forsvinne.

Mindre ble nok ikke skrekken da han fikk øye på en skikkelse som lå på rygg i grøfta. Livløs. Akkurat idet den andre skulle til å bøye seg ned og kjenne om det stod til liv og puls, åpna Edvart auene og stirra rett inn i ansiktet på bilisten, idet han sa med mild, men tydelig røst:

«Hain bi no vel rægn.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Det har gått altfor, altfor langt

Enkelte grantrær har kommet på skråplanet og hetser de eldre i samfunnet. Dette har gått for langt.

Brønnøysunds Avis på nett, også kalt banett.no, har i et rikt illustrert oppslag så å si gått til rota med ett av vår tids største utfordringer, trær som håner mennesker. I dette tilfellet er mobbingen rettet mot de eldre i lokalsamfunnet. En av avisens bedre fotografer har prompte rykket ut til åstedet, sykehjemmet, etter tips fra en årvåken leser, som «reagerer på juletreet som er belyst utenfor bygget».

Det rystende oppslaget på banett.no 18.12.2012 kan få stor samfunnsmessig betydning.

Det rystende oppslaget på banett.no 18.12.2012 kan få stor samfunnsmessig betydning.

Det framgår dessverre bare delvis av artikkelen – men den skarpsindige leser vil etter en tid legge merke til – at det «belyste» treet er skjevt, altså ikke i vater. Og det er denne skjevheten i forhold til grunnlinja som har ført til sterke reaksjoner i befolkningen, skal en tro avisa. Vedkommende uttaler til avisa at treet «er en hån mot gammelt folk», og kilden tilføyer blant annet at slikt ikke skjer «lenger sør i landet».

Avisa – som til daglig synes å leve etter mottoet «Tier når det blir krevd» – har som sagt lagt breisia til når det gjelder juletresaken. De har sågar fått tak i den øverst ansvarlige leder for helsevesenet i kommunen, som om enn noe slukøret og defensivt lover bot og bedring med hensyn til juletre-uvesenet i Brønnøy.

Men er dette nok? Langtifra. Vi savner at lokalavisa i dagene som kommer legger atskillig mer tyngde bak sin penn og sine kameraer i denne samfunnsak nr. 1. For så langt er vi kommet i dette landet, at veslevoksne grantrær i 2012 kan stille seg opp og håne de eldste iblant oss, uten at det blir tatt seriøst til motmæle og statuert eksempler. I ett av verdens rikeste land.

Jeg er rystet. Her må det kreves en granskning. Hvordan har dette treet fått framføre og rendyrke sin hån, under flere ordførerer-regimer, uten at det har blitt tatt affære, ikke før nå da pressen så sin besøkelsestid og etter mye gravende journalistikk og betydelige personellkostnader brakte uvesenet for en dag.

En kommunal granskning må settes i verk allerde i romjula, og en fyldig rapport om det inntrufne bør helst foreligge i god tid før påske.

Tida er dessuten overmoden for å opprette et statlig juletretilsyn. I mellomtida bør vi  etablere ei politisk oppnevnt smågrannemnd, som kan føre regionalt ettersyn, spesielt innretta mot å avsløre uoppdragne løstrær, Skjeve trær på rot bør i det minste tilsnakkes, og dersom åpenlyst hånsk opptreden fortsetter, bør en vurdere bot og frihetsberøvelse.

Jeg ser for meg at minst ett av våre utallige fremskrittspartier nå vil kreve et juletreregnskap. Hvis et slikt regnskap skulle komme til å avdekke at vi ingenting har å tjene på å la uartige trær ta seg til rette slik vi her har sett, bør fellingstillatelse gis.

Hugg dem, og send dem tilbake dit de kom fra!

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

I dag vil jeg slå et slag for Avisa Hemnes

At det finnes mange talenter og mye kreativitet innafor kommunegrensene i Hemnes, bør knapt være en nyhet, og  kan umulig ikke overraske noen på Helgeland. Men at en gjeng aktive mennesker i pur entusiasme, pågangsmot og nysgjerrighet stifter ei ny lokalavis i 2012, bør bli sett på som en sensasjon – uansett hvor i Norge det skjer.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Papiravisene har i en mannsalder blitt spådd den visse død. Nordlands Avis, utgitt på Hemnesberget, gikk inn allerede i 1978. Men denne uka utkom nyskapningen Avisa Hemnes med sin fjerde utgave.

Allerede i første nummer satte de standarden, og de la lista høyt, både når det gjaldt innhold og formgivnig. Avisa fikk en velfortjent varm velkomst lokalt, og de har slett ikke hvilt på sine laurbær eller solt seg i glansen fra den positive oppmerksomheten. Tvert imot. De  har holdt stilen, med et variert utvalg av tildels meget velskrevet stoff, gode bilder og en lekker layout.

Alle i den skrivende staben, også redaktøren, ser på seg sjøl som amatører. Dette sjølbildet må de gjerne beholde, men produktet kan måle seg med hvilken som helst lokalavis med respekt for seg sjølk Avisa har knytta til seg en stab med dyktige og ivrige frilansere, som ut fra det de leverer ser ut til å stortrives med å lage avis. Dette tyder på at de alerede har klart å bygge opp et godt miljø rundt avisa. Dette er det aller,  aller viktigste for en journalist: Å blir vist tillit og få anlednng og rom til å boltre seg og gjøre akkurat det som en er god til.

Jeg hører at hemnesværinger og korgværingen leser den nye lokalavisa i filler, alle de 48 sidene, fra perm til perm. Det skjer neppe ofte at ei avis blir mottatt med så stor entusiasme, og det er i dette tilfellet velfortjent. For innholdet har hittil vært både interessant og spennende. Redaksjonen har heller ikke gått i den lettvinte fella å bringe til torgs tekstreklame eller å gi seg til talerør for særinteresser og/eller -grupperinger. Fortsett med det, men glem ikke at avisa også har til oppgave å være en kritisk røst og et korrektiv til etablerte sannheter og institusjoner. Denne avisetableringa har så langt vært en hyllest til det frie ord og til kreativitet og mangfold.

Avisa Hemnes har så langt kommet ut hver 14. dag, Jeg ser at de satser på å bli ukeavis utpå nyåret. Det blir spennende å følge med videre. Nye lokalaviser har i nyere tid hatt en stygg statistikk, en lei tendens til å få et kort liv. Dette behøver slett ikke å bli skjebnen til Avisa Hemnes. Men de kommer nok til å få tøffe tak. De vil være uslåelige nabo-for avisene i sør og nord når det gjelder lokalkunnskap og spennende lokalt innhold.

Annonsemarkedet er en annen skål. Men jeg har tru på at gjengen i Avisa Hemnes også der vil legge for dagen kreativitet nok til å skaffe seg et solid fotfeste, sjøl om det kanskje kan finnes krefter som har god lyst til å starte priskrig for å vippe nykomlingen av pinnen.

Jeg vil anbefale både de som bor i Hemnes, utflytta hemnesværinger og alle andre med interesse for gode lokalaviser: Gi deg sjøl ei skikkelig julegave som varer hele 2013: Tegn abonnement på Avisa Hemnes. Du kommer ikke til å angre.

Les avisa

Les mer på denne bloggen


2 kommentarer

Filed under Omtale

Om møsbrøm og gjenbruk

Brunost eller prim (eller møsbrøm som det egentlig heter), er noe av det fornemste i norsk mattradisjon.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.Brunosten er noe av det fornemste innen norsk mattradisjon. Der hvor jeg kommer fra kaller vi brunosten – eller prim, det går for det samme –  for møsbrøm. Til om med Petter Dass skriver om møsbrøm, så du kan tenke deg.

Før i verden var det vanlig at man kokte brunost, altså møsbrøm, rundt omkring på gardene. Hvis man hadde ku eller geit, vel å merke.

Kona i Storskogen var en habil møsbrømkoker. En dag kom ei kjerring gående til Storskogen, i den hensikt å kjøpe møsbrøm. I de dager var innpakningspapir mangelvare, og kona i Storskogen beklaga at ho ikke hadde såpass som et stykke papir å emballere varene i.

Men da svara kunden: «Nei, bry deg kje om D,  D E kje fale, paper har eg sjøl. Sjå her…  Eg fainn eitt paper borti skogen – D ha vøre møsbrøm i D før!»

3 kommentarer

Filed under Feature

Hva i all verden er buffertering?

Dette intervjuet med forfatteren Stig Bang om det sær-ranske fenomenet buffertering ble i sin tid utført i samband med at Nordland Teater for meget lenge siden satt opp barnestykket «Fantastiske Faz», hvor såkalt buffertering ble sagt å inngå som et ikke uvesentlig kunstnerisk virkemiddel.

– Dette snakket om «tidenes største buffert»! Hva i all verden er dette slags tøv, Stig Bang?Buffertering – hain stei… En buffert er såvidt oss bekjent noe du finner på ei jernbanevogn, og dette er vel ikke noe man drar inn på Småscena og syner fram – for mindreårige – sjøl om det aldri så mye dreier seg om tidenes største? Hadde det enda dreid seg om idenes største koffert!

– Den klassiske, studentikose buffert, sier forfatteren Stig Bang ettertenksomt, idet han legger hakene i alvorlige folder. – Den klassiske, studentikose buffert ble praktisert på Mo på 1960-tallet. Senere dukket dette kulturelle særdraget opp i ulike eksilmiljøer, blant ranværinger i Bergen, Trondheim og Oslo, som et eksistensialistisk…

Nei, vet du hva! Dette går over vår forstand, og langt inn i ordførerens. Til saken, om man tør be.

– Nå. Altså, vår buffert er i grunnen noe helt annet. For å si det slik: når folk bufferterer, har de alltid en grunn til å gjøre dette. Vi har alle en buffert i magen. I det øyeblikk den slippes ut, står vi overfor en buffert. I stykket har bufferten en slags katarsis-funksjon, nær beslektet med primalskriket.

Nei, nå går det aldeles for vidt!

– Katarsis = renselse. Altså: I vårt stykke Fantastiske Faz har bufferten en renselses-funksjon. Verden ter seg forskjellig før og etter en buffert. Folka i stykket er ikke seg sjøl lik etter å ha gjennomført bufferteringen. Eller kanskje er det nettopp det de er… De står fram i ny ham, langt herligere enn deres gamle jeg.

Er dette over hodet noe oppsiktsvekkende?

– Jeg skal si deg en ting: en teaterbuffert med Nordland Teaters egne virkemidler vil bli noe ganske bemerkelsesverdig! Det unge (og hvorfor ikke også det gamle, egentlig?) publikum vil få en skarp, stram, nei sterk følelse av å være med på noe historisk.

Nå har oversetteren og forfatteren snakket seg varm, dessverre, får man nesten si:

– Til ungene vil jeg si: Buffert er fantastisk skøy. Og det er lett å lære. det er bare å gjøre det, så blir det buffert.

Vi er like klok, har vi på følelsen…

– Buffert lar seg egentlig ikke forklare. Men hvis ungene først har sett en buffert, har de såpass mer vett i skallen enn vi voksne at de får det til, hvis de orker å prøve seg på en buffert.
Kort sagt: Alle er vi buffertører, men bare når du er ganske liten er det enkelt å buffertere. Det vil si å slippe løs den skøye gærnskapen inni oss.

?

– Teaterstykkets Fantastiske Faz er en fenomenal felle-oppfinner: melkemannsnare med sviske-agn. Når fellene svikter, finnes kun en utveg: man tyr til en buffert!

I løpet av den siste utgytelsen har vi sneket oss til å slå opp i Aschehougs meget store konversasjonsleksikon: «Buffer(t) (eng.) (puffer), støtfanger med kraftige stålfjær, som anbringes ved enden av lokomotiver, jernbane- og sporvogner m.m. De normalsporede europeiske jernbanevogner har to b. i hver ende av vognen, en på hver side av koblingen. Eller brukes bare en (sentral) b. i hver vogn-ende, til dømes ved amerikanske jernbaner og enkelte smalsporbaner.»

Da herr Bang etter dette på nytt gjør mine til å skulle igang med ett eller annet, kaster vi gjentagne ganger demonstrative blikk på klokka. Vår tid er usedvanlig knapp. Han fatter det omsider, og intervjuet er over. Uten forsøk på utøvelse av buffert, gudskjelov.

2 kommentarer

Filed under Feature

Uhyggelig i Hommelstø

(Dette er en reprise 🙂 )

I Brønnøysunds Avis torsdag 24. april 2008 kunne vi lese om en rekke særdeles uhyggelige hendelser i Hommelstø, presentert under tittelen “Forsøkt lurt til kjøp”.

Etter å ha finlest artikkelen ser jeg for meg at følgende svært dramatiske hendelsesforløp har funnet sted: En mann har forsøkt å selge en kvinne et maleri, men kvinnen har takket nei. Den selvsamme mannen begir seg på forbrytersk vis videre til neste hus og forsøker atter å selge et skilderi til en oppsitter. Ja, så vidt går det, at handelen kommer i stand. Men da griper en stedlig drosjesåfør resolutt inn, og ber den potensielle selgeren “pakke sysakene sine og komme seg vekk derfra”. Ja, drosjesjåføren varsler endog – kanskje noe overraskende for noen av oss lesere – hjemmesykepleien om den inntrufne skandalen.

Og ikke bare det: Brønnøysunds Avis kan avsløre at den samme mannen (han med maleriene, ikke drosjesjåføren!) også har vært på en tredje kvinnes dør. Dette tredje offeret opplyser at den besøkende ikke bare har benyttet ringeklokken for å påkalle seg beboernes oppmerksomhet. Å neida, han har dessuten snakket! For da offeret kommer ut på trappen, sier den fremmede “Her må det være fint å bo?” Altså, for å oppsummere: Den fremmede har ikke bare ringt på en dørklokke – han har snakket. Og ikke bare det, han har på utspekulert vis antydet at det er fint å bo i Hommelstø. I HOMMELSTØ av alle steder på jordskorpen! Ikke rart at vedkommende oppsitter ble “overrasket og redd” etter en såpass skremmende opplevelse. For den som sier det er gjevt å bo i Hommelstø – sjøl om vedkommende sier det med et snev av spørsmålstegn i stemmen – kan umulig være vel bevart.

Det framgår av dette stykke reportasjearbeid, som endog har avstedkommet toppoppslag på første side i avisa, at innbyggere i Hommelstø føler seg utrygge og engstelige etter det som har skjedd. Videre uttrykkes det håp om at “de ansvarlige” nå snart må tak i problemet, slik at man slipper å ha folk rennende på dørene og snakke tøv om hvor vakkert det er i Velfjord.

Det er ikke til å stikke under en stol at denne kriminalreportasjen har rystet meg. Jeg går ut fra at den stedlige politimyndighet, som ser alvorlig på saken, ved tid og leilighet vil oppsøke Hommelstø for å foreta en rekonstruksjon av hendelsene omkring den serieforbryteren som her har vært på ferde.

2 kommentarer

Filed under Feature

Om «kaptein Sjøberg» – og et lensmannsmord utført av nordmenn i britisk tjeneste

Mytene fra motstandskampen på Helgeland er mange. «Kaptein Sjøberg» hylles fortsatt som helt. Menn fra Kompani Linge skjøt og drepte lensmannen og en lensmannsbetjent i Bindal. Ingen av dem var nazister. Snarere tvert imot. Men hendelsen ble siden dysset ned.

«Kaptein Birger Sjøberg» alias Nils Berdal.

Sjøbergmarsjen mellom Austerfjorden i Vevelstad og Eiterådalen i Vefsn arrangeres hvert år, og  er en minnesmarsj til ære for de som falt under 2. verdenskrig, i forbindelse med motstandsvirksomhet på Sør-Helgeland. Marsjen er oppkalt etter  den såkalte «kaptein Birger Sjøberg». De sparsomme leksikalske opplysningene som finnes om «Birger Sjøberg», forteller at han egentlig het Nils Berdal, og var født i Åfjord i Trøndelag i 1905. Allerede i 1937 flytta han til Sverige, visstnok for å komme unna noen økonomiske misligheter. I perioden 1937 til 1939 bodde Berdahl i fjellbygda Bågnes, alene i ei koie ved Bielite i Vilhelmina kommune. I begynnelsen av 2. verdenskrig dukket han så opp, nærmest som troll av eske, for å lede illegal våpentransport på Helgeland. (Les mer om den angivelig svanske «kaptein Sjøberg i Egil Ulateigs bok «De gode mot de onde», hvor det blant annet heter: «I virkeligheten var denne mannen en ettersøkt forbryter og sjarlatan; han var ikke svensk og han het ikke Birger Sjøberg.» side 139 osv). Før han falt i 1944, rakk Nils Berdahl å gifte seg med motstandskvinna Liv Elisabeth Grannes fra Vefsn.

Liv Grannes ble for øvrig seinere gift med ingen ringere enn norsk etterkrigstids grå eminense, Jens Christian Hauge, som hadde stått sentralt i Heimefronten under krigen. Denne alliansen med norsk politisk toppnivå skal sogar ha vært en medvirkende årsak til at det har vært vanskelig å få skrevet den fulle og hele historia om våpentransporten på Helgeland – og dermed få klarlagt den egentlige bakgrunnen for de store tragediene det medførte for sivilbefolkninga i Eiterådalen og Visten.

Dekkoperasjon
I dag ser flere og flere historikere på denne våpentransporten som en britisk dekkoperasjon, «Operasjon Jupiter», som skulle få Tyskland til å tru at det ble planlagt en alliert invasjon på Helgeland, en skinnmanøver foran den mye senere invasjonen i Normandie. Operasjonen ble ledet av en britisk militæravdeling for spesielle operasjoner, SOE, Special Operations Executive. SOE arbeidet uavhengig av de norske eksilmyndighetene i London. Dekkoperasjonen på Helgeland involverte mange patrioter satte mange liv på spill. Sivilbefolkninga på kysten og i innlandet på Midt- og Sør-Helgeland, lojale til de motstandsarbidet, gjorde en heroisk innsats for å smugle våpen fra de ytterste øyene, inn i fjordene og opp i fjellene. Våpen det aldri skulle bli bruk for, og som det aldri var hensikten skulle tas i bruk. Mange av de som deltok i dette livsfarlige arbeidet følte seg i ettertid grundig lurt av engelske og norske oppdragsgivere. Med god grunn.

Drepte lensmannen og betjenten
I etterdønningene, opprullinga av våpensmuglernettet, skjedde katastrofale ting på Helgeland, som blant annet endte med at et relativt stort antall sivile ble fengslet og/eller drept av okkupantene.

Ikke minst skyldtes dette de «autoriserte» motstandsfolkene, de såkalte Linge-karenes uvørne og direkte uansvarlige opptreden. En av hendelsene som var opptakten til massearrestasjoner og henrettelser, var  de engelsk-ledede motstandfolkenes drap på lensmann Arnold Fossem og lensmannsbetjent Alf Skogmo på Urvollan i Bindal 14. september 1942. Lensmann Arnold Fossem  var verken nazist eller tyskvennlig, og betjent Alf Skogmo fra Brønnøy var til overmål aktiv motstandsmann.

Likevel ble de skutt uten sjøl å ha løftet våpen, stikk i strid med såvel norsk strafferett som med enhver internasjonal konvensjon om atferd i en krigssituasjon. Det meste tyder på at de to, som var ute i ordinær tjeneste, «for sikkerhets skyld» ble henrettet av motstandsmennene, som dermed reddet sitt eget skinn.

Posttraumatisk stress kan ha vært en formildende årsak. Lingekarene hadde vært med blant annet vært involvert den harde trefningen med tyskerne på Tangen gård noen dager før dette.

Kilder mener at motstandsfolkene ved å gå smidigere fram i stedet kunne ha fått en avtale med lensmannsfolkene og kommet seg unna. (Se for eksempel side 137-144 i boka «Helgeland i brennpunktet» (1990) av Hans Bræckan, og side 142-143 i «De gode mot de onde» av Egil Ulateig. Les også Arnt O. Aasvang: «Kapteinen : Nils Berdahl – Birger Sjøberg – hvem var han?«). «Spionen i Kojan». Program på Sveriges Radio P4

Epilog
I dagens verden ser vi med tydelighet at ikke alle som tilslutter seg en motstandsbevegelse er guds beste barn, og slik var det uten tvil også med den norske motstanden. Konsekvensen av dobbeltmordet på Urvollan ble i alle fall katastrofalt for mange mennesker: 23 helgelendinger ble ført til Falstad og henrettet av naziokkupantene.

Torstein Finnbakk

Den drepte lensmann Arnold Fossems båre bæres fra heimen på Terråk. Bildet gjengitt i «Helgeland i brennpunktet» av Hans Bræckan. Fotograf ukjent.

Les også

Slaver for motstandskampen

Lokalhistorie:

Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

Jens Bjørneboe sa det slik:
Våre høye idealer
Vil de bare flire av:
Stjele, myrde, banne, hore,
Voldta, plyndre og bedra!
Kan De fatte og begripe
Hvor de har sin råskap fra?

Meget burde de beundre:
Dres­den efter­lot vi slik:
Som en tundra med fem hundre
Med fem hundre tusen lik!
Meget burde de beundre:
Vår kul­tur er høy og rik!

Vi har kjem­pet for mora­len,
For et rens­lig, ånd’lig liv.
Ung­dom­men er vill og galen,
Syk og rå og destruk­tiv!
For kul­tu­ren, for mora­len,
For et rens­lig, ånd’lig liv!

Kam­pen gjaldt et rens­lig klima
For kul­tur og disi­plin
Fra Katyn til Hiro­shima,
Dres­den, War­szawa, Ber­lin!
Fra Katyn til Hiro­shima,
Dres­den, War­szawa, Berlin!

Meget burde de beundre
Som de bare fli­rer av!
Stjele, myrde, brenne hore,
Voldta, plyndre og bedra!
Kan De fatte og begripe
Hvor de har sin råskap fra?

(Om ungdommens råskap)

4 kommentarer

Filed under Feature

Hvem eller hva er urfolk?

I et hefte utgitt av  amatørhistorikeren Åsmund Evindsen mener forfatteren å påvise at «samene ikke er urbefolkning på Helgeland». Den sparsomme argumentasjonen som  kommer fram, tyder på en temmelig grunn og synse-prega analyse av urbefolkningsspørsmålet, ut fra den feilaktige   oppfatninga at «urbefolkning» betyr «de som kom først».

ILOs (International Labour Organisation) konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b: «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hørte til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»   Det internasjonale samfunnet med FN i spissen har de siste 20—30 åra gitt urbefolkningsbegrepet en noe mer nyansert  innhold enn dette. Slik er det forklart i Store norske leksikon: «En klar tendens siden 1990-årene har vært at det i mindre grad blir lagt vekt på opprinnelighet som enerådende definerende element, men at man har betonet urbefolkningsgruppers utsatte posisjon som et resultat av kolonisering og marginalisering.» Snarere er det slik at dagens definisjon på et urfolk er et folkeslag som ikke kan forbindes med industriell økonomi eller som er knyttet til statlig politiske organisasjoner.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet skriver på sine nettsider blant anna dette om urbefolkninger: «Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av urfolk. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de er den av folkegruppene som bebodde området først. De har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den dominerende befolkningen. Urfolk utgjør ofte også en minoritet i landet, men dette gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolket et betydelig flertall av befolkningen.» Objektivt sett kan det neppe såes tvil om hvorvidt samene i Norden og på Kolahalvøya – herunder også sørsamer – som folkegruppe har slike kjennetegn.

Ifølge FN finnes det rundt 5 000 forskjellige urbefolkninger i verden.  Av disse utgjør samefolket den ene – også her på Helgeland. Men hevder Eivindsen merkelig nok at det er «få stedsnavn eller kulturminner etter samene» her hos oss. I virkelighetens verden skal en ikke se seg om lenge før en støter på navn med samiske røtter og samiske kulturminner her i regionen. Personlig syns jeg det er foruroligende å lese at en person med såpass begrensa kunnskap viser seg å ha vært ansvarlig for registrering av fornminner og stadnavn i en av kommunene på Helgeland.

Ifølge FN kan omkring 350 millioner mennesker rundt om i verden reknes som urfolk. Disse lever i et syttitall ulike land. Situasjonen til de forskjellige urfolkene varierer etter hvor i verden de befinner seg. Urfolkene blir mange steder tvunget til å leve etter de regler og lover som er fastsatt av staten til det storsamfunnet som omgir dem.

FNs definisjon på urfolk:
«Indigenous populations are composed of the existing descendants of the peoples who inhabited the present territory of a country wholly or partially at the time when persons of a different culture or ethnic origin arrived there from other parts of the world, overcame them, by conquest, settlement or other means, reduced them to a non-dominant or colonial condition; who today live more in conformity with their particular social, economic and cultural customs and traditions than with the institutions of the country of which they now form part, under a state structure which incorporates mainly national, social and cultural characteristics of other segments of the population which are predominant».

Wikipedia om urfolk

Med ønske om en fortsatt god dag

Torstein Finnbakk

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Helbredelse

To brør  bodde i ei lita bygd. Foreldra deres var religiøse mennesker. Derfor hadde alle  ungene der i huset bibelske navn. De to brørne det her skal berettes om bar  navnene Kanar og Isak.

Det var ei bærekraftig bygd de bodde i. Derfor dreiv brørne med jakt som attåtnæring, ikke minst revejakt. En gang hadde de felt en rev som var full av skabb. Visse tegn tyda på at de to var blitt smitta av denne skabbreven. Derfor måtte de to gi seg i veg til doktoren. Det var ei gruve der i bygda. Der hadde de en bedriftslege som var tysk,  og  la oss si at hun het Frau Ziegel.

Kanar og Isak kom inn på legekontoret, strauk luene av seg og bar fram ærendet sitt. De snakka på den måten at den andre overtok der den første slutta:

«Det va no deinn her klåen, førstår du», «at vi truidd kanskje vi va vørt besmettæ ita skabb, førstår du» «ja, asså ita rævskabb, førstår fruen»

«Refeschkabb? Jawohl.» sa bedriftslege Frau Ziegel, satte brillene på seg, tok i øyesyn de skurvete nevene til karene og grøsset en smule. Nå var dette en lidelse som strengt tatt lå utfor allmenn-legen sin kompetanse, og derfor bestemte ho seg for å konsultere den lokale dyrlegen. Veterinæren var opprinnelig dansk, og når kyr ble sjuke, hadde han alltid et standardråd. «Giv koen tjære», pleide han da å si.

Mens han Kanar og han Isak nå satt der og klødde de skabb-befengte nevene sine, ringte Frau Ziegel til distriktsveterinæren. Hun hadde ett av disse telefonapparatene med høyttalerfunksjon, slik at pasientene kunne følge med i samtalen som utspant seg.

Legen: «Jah, jai skulle ja gjerne vite om du har noe guten råd mot refeschkabb?»

Veterinæren: «Ja men det fins da kun et effektivt middel, der virker – ikke?»

Legen: «Jawohl?»

Veterinæren: «De smittede individer må man jo straks ta og skyde!»

Legen: «Jawohl?»

Veterinæren: «Og så må jo kadavrene destrueres, det vi si’ brændes og umiddelbart graves ned!»

Legen: «Jawohl»

Hun løftet blikket, men  så  bare hælene på han Kanar og han Isak, som i full fart rømte fra legekontoret.

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Det var natt og jeg så henne stå der på svaberget

«Den som hadde fått danse seg svett!»

Ho skreik det ut mellom kirkebenkene. Det var mens de sto og tok imot velsignelsen. Ho skrik det mot den snøkvite kista der ved kordørstokken.

‎«Jo ældere Verden hun bliver af Aar,
Jo verre, jo slemmer’ er Menniskens Kaar,
Vi have alt levet det beste.» (Petter Dass)

Ho var ikke heilt sikker på om ho hadde skreket ordene høgt. Hun syntes de stirra på henne, der ho stod under svartsløret. Alle i hop. Hun syntes de stirra og strigråt. Til og med den unge presten. Nypresten, som hadde så rar en dialekt at noen av de eldre i menigheta ikke torde å ta imot nattverden ifra han.

Ho kjente kirkelukta, lukta av nymala vegger, talglys og våt ull. Kvitkirka hadde tatt imot dem som ho pleide, med halvåpne, svarte øyne og den høge , spisse hatten oppe på hodet, slik ho mintes fra ho var jentunge.

En mikroroman av Torstein Finnbakk

Også ute ved grava skreik ho det ut. «Den som bare hadde fått danse seg svett – om så bare en eneste gang!» Ho såg seg rundt, i undring over at ingen hadde hørt henne. Ho ble stående der og knyte hanskehanda si omkring den grønne stilken. Krampaktig. «Skal du ikke…?» kviskra grandtante og rørte varsomt  ved albuen hennes. Igjen hørte seg sjøl rope  et uhørlig «Nei!», men slapp  taket,  slik at rosa gjorde ei kollbøtte og landa med en svak, dump lyd på kistelokket.

«Så hvorfor står jeg da her og fryser!»

Igjen dette stille skriket.

Den innhule rumlinga da jordskuffene ble kasta på. «Til jord skal du bli». Men stå opp igjen?

Den natta kista var brakt til lands, hadde ho fått grandtante med seg. I den månelause natta hadde de tatt seg fram langs vegen, like til bårehust. De tente ikke lys, anna enn den vesle løkta de hadde med seg.

«Plombert,» fastslo grandtante, da kistelokket ikke lot seg rikke. Ho som hadde vært på markene i zulumisjonen og visste råd. Ho hadde både klohammer og tang i veska . Det peip i metall da lokket ble bendt til sides.  Ho visste ikke hvor lenge de hadde blitt stående  og einstirre.  «Det er ikke folk, det der!» hadde ho brutt ut av seg, inni seg. Så  ille tilredt. Ho fant ikke annet ord, heller ikke seinere, ikke i heile sitt liv kunne ho finne annet ord. Jo, visst hadde ho vært med da de slakta sau om hausten, rørte i blodet som hadde fossa ut, flådde, tok ut innvollene – den vemmelige vomma, strupen, luftrøret og lungene, og seinere da de hogg det sunt og la det oppi saltlake, det som de ikke mol opp til kjøttdeig. Men slik som dette!

Ho sokk ihop  i knærne da ho ble var at den gamle kvinna varsomt stappa en peikefinger nedi kista, og etterpå holdt den opp i det dimme lyset og granska  den.  Lenge, med nærsynte øyne. Så stakk ho fingretuppen sin i munnen og smatta med tunga. «Spekt», sa den gamle, halvt, til seg sjøl. «Spekt?» spurte ho vantro. «Salta. Varmen, forstår du, barnet mitt».

Grandtante hadde holdt omkring henne. Lenge. «Å stakkars velsigna», hadde ho mumla , med den hese, låge gammalkvinnerstemmen sin. Etterpå hadde de hjelptes åt med å sette på lokket, for all verden, i  all evighet.

«Du slipper nå å tørke opp skiten etter meg på ei stund!» var det siste han sa, før han trampa ut døra, og lukta av kropp og ryggsekk hang igjen i bislaget.

Ho skulle alltid stille seg de samme spørsmålene, hver natt før ho sovna, hver morgen når ho sto opp. Hvorfor måtte han ta avsted, og hva skulle han der å gjøre? Og var det virkelig slik han hadde kommet heim?

Ho gikk ned på bergene møt mørkret, og lot landvinden rive og slite i kåpa.

Å den som hadde fått danse seg svett, om så bare en eneste gang.

lena-bell-68540-unsplash

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Det store, lavmælte bildediktet om folket

«Vindenes hus», en dokumentarfilm laget av forfatteren Magnar Mikkelsen, hadde i 2010  premiere under Nordkapp filmefestival.   Filmen vises på NRK 2. den 5. og 8. januar 2011.
Vi husker Øyvind Sandbergs dokumentar «Å seile sin gen sjø», hvor Øystein Ludvigsen fra Hysvær i Vega var en sentral person. Magnar Mikkelsen «Vindens hus» har et nært slektskap med «Å seile sin egen sjø», men  samtidig er mye ulikt og kan ikke sammenliknes. Men  felles for de to verkene at de hver på sitt vis skildrer vanlig folks hverdag og helg, herlig fjernt fra det urbane liv.

– Jeg har med et lite videokamera gjennom ni år fulgt dagliglivet på mitt hjemsted Veidnes, ei sjøsamisk bygd med 30 hus og like mange naboer. Ut fra 130 timer råmateriale har jeg – med klipper Rachel Andersen som nærmeste medarbeider – lagd en én time lang personlig dokumentarfilm. Filmen adresseres som en bestefargave til mitt 16 år gamle barnebarn Tora i Oslo, og med fortellerstemmens korte, poetiske sentenser ordner jeg de mange små, myldrende historiene til en litterær og filmatisk helhet, sier Magnar Mikkelsen sjøl om filmen. Han har skrevet et drøyt dusin bøker innen flere litterære genre.

– Jeg satt alene i stua, omgitt av bøker og hauger av aviser og magasiner,  trett av et langt skriftlig liv. Da slo jeg på mitt nye kamera og ville med det hinsides ordenes grenser. Jeg ville inn i det som ikke kan sies, men bare så vidt sees og fornemmes. Med kameraet ville jeg forsøke å gripe det flyktige i våre liv. Jeg ville stanse noen av alle de øyeblikkene som strømmer forbi oss og blir borte for alltid, sier han

Det er i alt 21 små historier som i filmen flettes sammen til en enhet, ved hjelpe av korte,  poetiske tekster.  Til slutt glir det hele opp i en enhet, trådene samles.

«Vindenes hus» er også en av de sjeldne  som forteller noe om den sjøsamiske kulturen, til tross for at de fleste samer tilhører denne kulturen.

Sjøl om filmens lavmælte fortellerstemme taler direkte til  barnebarnet, går han aldri i den fallgruva å gjøre budskapet for privat.  Bildene og stemmen bak forteller om smått og stort på Veidnes gjennom ni år.   Her er bygdefolket på butikken, på lokalet når runde dager feires, her synges læstadianske salmer, her tennes kaffebål i fjæra, her legges skolen ned og her dras det opp fisk av et hav som blir fattigere og fattigere på grøde. Alt med en viss ærbødig distanse, verken bildene eller ordene blir for nærgående. Folk og hendelser får være som de er.  Og bildene er vakre og poetiske, enten det er uvær eller sol over et stille, uforanderlig landskap.

«Vindenes hus» er blitt et dokument som bør bevege og berøre. Det er en film om det som kalles livet og om de som kalles folket. Mikkel skrev en gang «Det store diktet om sauen». Denne gangen har han laget det store bildepoemet om kystfolket.

Av Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

Båten

Han snudde ansiktet bort fra bålet, og kjente den livkveikende strålevarmen bre seg oppover ryggen.
Han stødde hodet i høyre hånd, mens han speida ut over den svarte innsjøen. Nattekulda var begynt å sige på, og det steig liksom opp damp, en dis som la seg noen centimeter over den blanke vassflata. Der, like utenfor sivet, så han ringene etter et vak. Så ett til. Røya var aktiv i kveld. Men han hadde fått sin del. Nå var det å ta natta. Stillheten lå som et sukk over vatnet og slo tilbake mot den mørke lia han mer ante enn så over på den andre bredden.

Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget slik da han ble var båten. Den kom glidende der ute, og de var to om bord. En ganske liten båt, spissbåt antakelig, Han så heilt tydelig silhuetten av et menneske som satt ved årene. Og bak stod en annen og drog et garn. Sakte dro han garnet over ripa. Det glimta av og til skarpt i de våte trådene fra garnet. Men han kunne ikke avgjøre om de fikk fisk. Avstanden var for stor, kanskje tre hundre meter, de lå omtrent midtvegs til den andre bredden. Båten holdt seig og stø kurs midt etter vatnet, mens mannen som stod i rommet attom den bakre tofta omstendelig dro inn garnet. Han tenkte sløvt med seg sjøl at de måte være høvelig ukjente, siden de satte garn der ute på djupna. Forresten – båt – her? Dette var første gangen han hadde sett en båt her oppe. Men han kjente seg døsig, glippa met øynene, holdt på å døse av, men rykka til da han ble var at båten la om kursen. Nå styrte den innover mot land, rett mot vika der han hadde leirplassen sin. Den nesten hesteskoforma vika var kransa av ei kvit sandstrand. Fint å legge til med båt, tenkte han, men ønsket inderlig at de ikke kom akkurat dit han lå. Han likte seg best her inne i fjellet når han kunne være aleine med seg sjøl og ei steikepanne og ei fiskestang, en sovepose og fjellduken som han hadde som underlag, og som han kunne kveile seg inn i om det ble kaldt eller om det kom en regnskur. Men håpet syntes fåfengt. Et øyeblikk lurte han på om han rett og slett skulle stå opp og pisse på bålet, men det var nok for seint å slokke nå, de måtte for lengst ha sett nyingen hans.  Men den fremmede båten bøyde likevel av, og glei i skjul bak neset ytterst i bukta.
Han dro et langt gjesp, kasta et siste blikk opp mot den månelause himmelen, snudde seg mot bålet, og kraup godt til rette nede i soveposen.
Det virka bare som om han bare hadde slumra noen sekunder. Men da han slo øynene opp, var det for lengst begynt å gry av dag. Han gikk ned til vatnet, satte seg på kne i sanden, laga ei skål av hendene sine og slo kaldt livkveikende fjellvatn over ansiktet. Så blåste han på glørne til han fikk fyr under kaffekjelen. Mens vatnet varma seg, jogget han bortover stranda for å få liv i de søvnstøle lemmene. Først da han var kommet rundt neset ytterst i bukta, kom han til å tenke på båten og de to garnfiskerne. Her ute hadde han utsyn vatnet rundt, men kunne ikke se spor, verken etter folk eller kjøl, heller ikke i den retninga han mente å ha hørt at de dro farkosten opp på land. Han ble stående i tanker et øyeblikk. Det var vel noe jeg drømte? Han skulle til å løpe videre, da han ble var noe som stakk opp av sanden, nesten helt inne ved torva, der hvor småskogen begynte. Et trestykke. En rotten trestamme? Nei. Det var forarbeidet, bøyd oppover.   Han grov med nevene, Grå, morkne bordender klinka fast på den krokete stokken. Stavnen på en båt. Han reiste seg opp, og kjente det var råkaldt i fjellet, en riktig klarværsmorgen seint i august.
Da han kom tilbake til bålet, fosskokte kaffevatnet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hoppet

De store guttene bygde et skikkelig hopp denne gangen. Bakken hadde en perfekt profil, og det var snø i mengder. Og kaldt, skikkelig kaldt. Takket være frosten fikk vi lov til å være på den sida av elva. For der kunne det svære skred når mildværet satte inn og fonnene slapp seg nedover med rokk og larm. Store, buldrende skred, som vokste og vokste til de til slutt seig ut og ble til store trekanta voller med hardtrampa snø, nederst i lia.
Her på skredsida av dalen sto fjellet til endes. Først ei steil, ulendt li opp dit svabergene begynte. Derfra var det bare flåg i flåg, nærmere tusen meter til værs. Bare sauer trivdes oppigjennom der – sommers tid. Men nå var det vinteren som rådde
.

Nederst i den bratte lia den nye hoppbakken lå. Bakken hadde bare ligget der i all si tid, skapt av moder jord, med bratt ovarenn. Og en perfekt forma kul kneiste over et unnarenn så vakkert i linjene at det kunne ha vært tegna med blyant.
Ingen hadde oppdaga denne hoppbakken. Ikke før denne dagen. Guttene hadde straks sett bakkens skjønnhet og potensial, på samme vis som billedhoggeren ser den smekre skulpturen gjemt inne ei steinblokk. Vi gikk i gang med å preparere. Med ei medbrakt skuff ble hoppet bygd opp. Stampa og trakka snø, lag for lag, et skikkelig høgt hopp med ei langstrakt, nesten plan flate oppå, som var en majestetiske storbakke verdig.

Snart gjorde de sine luftige svev, en etter en. Som skikken var, stega de – trakka seg oppover etter hvert hopp, slik at det bratte unnarennet ble trampa hardere og hardere, mer og mer perfekt til sitt bruk. Jeg var også med og trakka.

«Skal du ikke hoppe?» spurte de.
«Eh…jo, kanskje det.» Jeg dro nok litt på det, yngst som jeg var, og i tillegg kortvokst og engstelig.

Men så, med et plutselig mot i magen, fiskebeinklatra jeg helt til topps. Det var god utsikt deroppefra. Svært god. Unnarennet var så bratt at det forsvant ut av syne under hoppet. Jeg løfta blikket og så over den frosne elva og heim – og ble svimmel.
«Nei», sa jeg, fåmælt som jeg alltid har vært. Skar ut av ovarennet og ploga meg ned på sletta.

Det kan ha vært min egen idé, men det kan også ha vært en av de andre guttene som foreslo at jeg kanskje skulle øve meg litt først. Litt tilvenning med mindre hopp, noen øvelseshopp – og så storbakken. Så jeg trakka meg et lite hopp borte i lia, like ved sida. Der holdt jeg det gående, opp og ta fart – over hoppet, ned, tråkke opp igjen. Om igjen og om igjen.

De store hoppa og huia i storbakken, av og til sklei jeg bortover og kikka på dem. Lenger og lenger tøyde de bakkerekorden. Til det med ett stod helt klart for meg:
«Nå går jeg og hopper på ordentlig, jeg og.»

Av sted på skrå oppover lia, med kurs mot det stedet jeg hadde stått tidligere, til jeg var kommet nesten helt øverst i ovarennet.

Men da. Like før jeg var på toppen, like før jeg var  klar – da ble det ropt mat. Vi måtte heim og spise, og det med en gang.

Jeg med sytestemme: «Men jeg skal jo hoppe!»
«Nei, det får du gjøre seinere!» hauka noen kvasst tilbake.

Jeg sto vel noen sekunder, tok vel et par stavtak videre oppover. Men snudde motstrebende, lydig som jeg var, og ploga ned til de andre. Så rente vi etter hverandre tilbake over elva og heim. Jeg kan vel ha kaste et blikk eller to over skuldra, mot den steile fjellsida og den staselige bakken der borte i lia.
Allerede var det så smått begynt å skumres, og etter middag var det blitt mørkt.

Den natta kom mildværet. Og rasene gikk der borte i lia, de skikkelig store snøskredene.

Hva vi gjorde resten av vinteren, har jeg glemt. Det kan vel ha vært så mangt.

 

4 kommentarer

Filed under Fortelling

Hva skulle han med krabbe?

Ja, hva skulle han egentlig med all denne krabben?

Også denne teina var full. Fjorten krabber telte han. Noen av dem svære beist.

Men hva skulle han med alle disse krabbene?

Etter at støyperiet ble nedlagt, var han gått rett ut på trygd., sammen med de fleste andre som nærma seg de 60. Til jul hadde han fått gullklokke, til påske var det lås og slå. Korsfest, korsfest. Han hadde gått over den store plassen for siste gang, og sett seg over skuldra i retning  av den kalde skorsteinen og  administrasjonsbygget. Blinde speilglassruter stirra tomt mot horisonten.

Han så seg stadig tilbake. Kunne ikke dy seg. Dette gjorde at han gikk på skrå over den store asfaltplassen.

– Jeg går på skrå, som en kjempemessig, grotesk kongekrabbe, hadde han tenkt.

Men dette var alminnelig, norsk brunkrabbe. Hannkrabbene heiv han over bord, en etter en. Hunnene slengte han bort i den store plastkassen, hvor det kravla og kravla allerede.

Han hadde for lenge sia lært seg å være varsom med krabbeklørne. Selv de minste jævlene kunne klype som en satan, om de fikk anledning til det. Innimellom hendte det likevel, som nå, da en sprelsk firefoting så sitt snitt til å knipe ham ytterst i lillefingeren. Det smertet slik at han skrek høgt, enda han var aleine i båten og langt fra folk, der han lå og dro teinene sine.

Som ellers tok han kraftig hevn over klyperen, reiv av ham vakkerkloa og slengte både terrorist og klo bort i kassen. «Her gjelder sharialovene! Klyp den som tør,» hauka han med triumf i stemmen.

Han treiv posen med agn, ferdig preparert, lekker småsei. Han var finspist, han krabbtykj. Han festa fiskestykkene på den store agnkroken, smekka på lokket, satte låshaken behørig i, og heiv teina over bord.

Han aktet, som alle andre dager, å kjøre inn til naustet med de skallete udyra, hvor de skulle henrettes i kokende vatn. Tyve minutter på kok, avkjøles mens ny ladning ble kokt, og sa ta til med renskinga. Det tok timer innen han hadde tatt ut alt kjøttet, renska alle klørne, lagt alt krabbestoffet tilbake i krabbeskjellene, lagt det heile i plastposer og sikra det i fryseren.

Men hva skulle han nå med all denne krabben? Kona åt ikke skalldyr. Ikke ungene heller. Bare yndlingsbarnebarnet hadde sagt at han likte krabbe, og han kunne faktisk sitte i timesvis ammen med bestefar  og jumse krabbestoff, nybaka loff og majones, mens resten av familieselskapet hygget seg med taco og ana ensotisk kjøttdeigbarsert liksom-mat.

Han hadde knepet gutten i å sende øyekast til broren og søstera, utføre liksom-brekninger og andre grimaser som han ikke trudde bestefar la merke til. Det gikk omsider opp for ham  at også guttens far, det vil si hans egen sønn, var med på dette skuespillet . Og kanskje var det da tanken for første gang slo ham, som om noen hadde dælja en femkilos frossen krabbepose i bakhodet hans: – Hva tjener dette til. Hva er det jeg skal  med all denne krabben?

Han heiv kassen over bord, og fikk såvidt bivåne hvordan det kom nytt liv i de underlige skapningene, straks de merka at de igjen var tilbake i det heimekjente miljøet sitt.

Han satte lua bedre til rette på hodet, ga full gjeiping på den 9,9 hesters Yamaha-en, og satte kursen rett vestover,  forbi fallene hvor sjøen av en eller annen sjelden anledning nå lå oljeblank og uten krusning mot haustnatta . Småbåten for som  ei pil forbi Brostnflesa og de siste skjæra, rett mot vest bar det.

Der ute et sted lå Island, men det ga han jevnt helvete i.

1 kommentar

Filed under Fortelling