– Lederen overlot oss til vår undergang

Sjarlataner og eventyrere dukket opp som troll av eske blant de dårlig organiserte norske styrkene som i mai 1940 forsøkte å forsvare landet. En av disse formodede helteskikkelsene løp rundt og kommanderte iført en saueskinnspels i vårsola. Han het Tage Ellinger og var dansk. 

Mens tyskerne stormer fram mot de norske stillingene på Finneidfjord 14. mai 1940, forsøker en norsk ordonans å komme i kontakt med de andre norske og engelske styrkene på stedet. Da oppdager han at de øvrige for lengst har trukket seg tilbake, og at han og kameratene hans er avglømt og overlatt til seg sjøl. For den handfull nordmenn som er blitt igjen er det bare én fluktveg: å løpe opp den bratte og ulendte fjellskråninga i djupsnøen.

hyttanDen unge ordonansen heter Kåre Hyttan, og har vært med på felttoget fra Snåsa i Trøndelag og nordover.

– Jeg ekserserte på Drevja høsten 1939. Vi ble holdt igjen en måned etter at krigen brøt ut, for å trimmes i litt mer enn det vi hadde lært på rekruttskolen, forteller Kåre Hyttan (født 1918), opprinnelig fra Træna.

– Jeg var i bakerlære på Nesna, da sjefen om morgenen 9. april kom og fortalte at det var brutt ut krig. Jeg måtte reise til Træna med sakene mine, og deretter til Mosjøen, hvor det var mye virvar.

En fersk skiløper

Det ble satt opp kompani. For første gang i mitt liv hadde jeg ski med bindinger på meg. Skistaver hadde jeg ikke hatt. Det første vi nå måtte gjøre var å dra sørover. Jeg var maskingevær-toer. I tillegg til den vanlige pakninga bar jeg geværpipa. Jeg kunne ikke styre på skiene, men lærte det etterhvert ved å bremse meg opp i snøskavlene. Så jeg hang nå med. Delvis gikk vi på ski, delvis satt vi på lastebiler til vi kom til sørenden av Snåsavatnet. Der skulle vi ta imot tyskerne hvis de kom om Steinkjer.

Vi laga oss stillinger der. Ei natt var det en kontakt. En av befalet vårt fikk et streifskudd i hodet.

Vi fikk ordre om at vi skulle med toget nordover, og stod oppmarsjert og klar til dette. Da fikk vi kontraordre. Det var det samme toget som kom ut for ei ulykke ved Snåsa, hvor 10 ble drept og mange ble skadd. Vi skulle ha vært i de vognene som ble mest ødelagt.

Retrett

Nå ble det retrett. Jeg ble utpeika til å være sistemann. Jeg spurte om jeg ikke kunne slippe dette, da jeg var så dårlig til å gå på ski. «Nei, det er din plass i kompaniet. Du skal stå.» Jeg fikk ikke lov til å komme etter kompaniet mens jeg så noe til de andre. Først når de var kommet ut av syne kunne jeg følge etter.

Hvis tyskerne kom, skulle jeg skyte i lufta, men heldigvis inntraff ikke noe.

Også retretten foregikk dels på ski, dels med bil.

Ved Majavatn skulle vi igjen gå på ski, og enda en gang ble jeg utpeika til å gå sist. Vi visste da at tyskerne var kommet til Grong. På nytt spurte jeg om å slippe å gå bakerst, og enda en gang fikk jeg klar beskjed om å lystre ordre. «Enten står du, eller du blir skutt». Det var kort og greit. Men jeg var mer redd for å bli tatt til fange enn for å bli skutt.

Vi kom til Mosjøen. Vi skulle til Rana for å kvile oss, og ble med en av de gamle lokalbåtene til Forseng i Rana, hvor vi ble innkvartert i et hus.

Vi var ikke kommet oss til ro før det kom beskjed om at vi skulle fram mot Hemnes, og at «Nordnorge» var senka.

Tage Ellinger

Kampene ved Finneidfjord. Tegning fra Tage Ellingers bok «Den forunderlige krig».

Vi ble kjørt til Finneidfjord og samla på et ungdomshus. Dette var første gang vi så kaptein Tage Ellinger.

– Er I norske soldater? spurte Ellinger, og alle svarte «Ja!». Vi ble spurt om vi ville stri for kameratene våre, og vi svarte likedan «Ja!» på dette.

Noen av våre hadde blitt kjørt til Sund, hvor de hadde vært i kontakt med tyskerne. De spurte om de ikke kunne få kvile, for i likhet med oss hadde de ikke fått kvilt ut etter turen sørpå. Men Ellinger tok våpna fra dem, og sendte dem til Mo som desertører.

Vi ble sendt opp til Veten, i tilfelle tyskerne kom over fjellet. Men etter ei tid ble vi kalt ned igjen, og begynte å lage til stillinger på Finneidfjord, ikke langt fra der jernbanestasjonen seinere ble bygd.

Jeg fikk beskjed fra troppsjefen vår, fenrik Roald Kolstad, at jeg skulle være ordonans. Den som hadde vært ordonans, var stukket av. Vi fant ryggsekken hans med uniformen i. Han hadde hatt med seg sivilklærne.

Folket var evakuert. Det var veldig stille. Kyrne var igjen i fjøsene, og noen soldater ga seg til å melke. Jeg gikk nedover skråninga fra en sommerfjøs med to melkebøtter. Jeg hørte en og annen smell, men det gikk ikke opp for meg at det var tyskerne som var gått i stillinger og begynte å skyte. Men for hver gang jeg kom i skjul ble det heilt stilt. Da gikk det opp for meg at det var jeg som var skyteskive, så jeg sørga for å holde meg i skjul.

Vi drakk melka, og kosa oss. Da ble det etterhvert mer skyting. Tyskerne kom fra Hemnesberget. Noen etter vegen, og noen etter terrenget ovafor vegen.

Jeg fikk da beskjed av troppsjef Kolstad om å gå og hente det laget av troppen som lå ugunstigst til lengst nord, for at vi skulle opprette ei stilling for å dekke vegen fra Korgen. Kolstad drept

Når jeg kommer tilbake med soldatene, ligger fenrik Kolstad og brenner. Høgspentlinja var skutt ned, og han var gått i høgspenten. Han hadde lommene fulle av ammunisjon. Det var en blå flamme og et fyrverkeri og ei fryktelig lukt. Vi kunne ikke gjøre noen ting for ham. Han omkom der. Kolstad hadde jeg tiltru til, og han kjente vi godt. Han hadde vært sersjanten vår i eksersisen.

Nå kom tyskerne nærmere. En del av dem var nå kommet så nært under bakken at vi måtte opp på stillingene for å ta dem, og da ville vi bli skyteskive for de tyskerne som kom lenger bak. Noen sa at vi måtte forlate stillingene.

Flukt til fjells

Da oppdager vi til vår forskrekkelse at de som hadde ligget lenger nord på Finneidfjord – både engelskmennene og nordmennene – allerede er trukket tilbake, alle sammen.

Det er dette jeg har mest imot kaptein Ellinger for, det dårligste trekket hans, at han forlot så mange av oss til tilintetgjørelsen. Han sørga ikke for å varsle oss alle sammen før han sammen med engelskmennene trakk styrkene tilbake mot Mo. Som ordonans burde jeg ha fått greie på dette, slik at jeg kunne ha fått gitt de andre beskjed.

Vi var overlatt til oss sjøl. Vi var aleine. Befalet vårt, Kolstad, var drept.

Vi hadde ikke annet å gjøre enn å gå opp fjellet. Det var svært ulendt og vanskelig å gå. Først var det bratt, så ble det litt slakkere terreng, men etter det bar det rett oppover igjen. Tyskerne skjøt etter oss, men etter ei tid kom vi så høgt at de oppga dette.

Vi gikk over fjellene fra Finneidfjord til Dalselv, i snøgrynna, uten ski. Av og til for det fly over oss. Mange ganger gikk snøen oss opp til magen. Vi var om lag ti stykker med på denne marsjen.

Ingen av oss var kjent, og ingen hadde kart. I Dalselv var det ei bratt skråning som vi måtte slippe oss utfor.

I kompaniet ble de glade for å se oss. Over radio var vi blitt meldt savna, og de trudde ikke de skulle få se oss i live mer.

Beskutt av fly

Da vi kom ned der, var brua underminert av engelskmennene, så vi måtte passere den en og en.

Vi gikk mot Mo. I ei skjæring på Hauknes kom en motorsykkel imot oss. Den laga så mye støy at vi hørte ikke et Junker-fly som kom etter oss. Flyet begynte å skyte og pepre på oss. Jeg tror vi var fem stykker som hiva oss i dunge på vegkanten. Den underste fikk skråm fra kuler på hver side av tommelen. Ellers ble ingen truffet.

Da vi hadde gått et stykke til, tok vi inn på en låve og la oss. Da vi hadde kvilt litt, meldte vi oss til kompaniet igjen.

Johan Olsen fra Lurøy var omkommet, og 17. mai var det begravelse i Mo kirke. Kaptein Ellinger skriver i boka si at vi nekta å gå i samla tropp inn i kirka, men jeg kan ikke huske at det var spørsmål om noe slikt i det heile tatt. Kirka var heilt full av militære. Skepsis

Det er en kjent sak at skepsisen mot kaptein Tage Ellinger var stor hos mange av soldatene som deltok i felttoget fra Hemnes og nordover. Kåre Hyttan sier om dette:

– Etterhvert fikk vi greie på hvem som var nazister av befalet, at regimentssjef Sundlo og adjutanten hans var nazist.

Når det gjelder kaptein Ellinger, var han ikke blitt introdusert for oss. Han kom ganske enkelt og overtok kompaniet vårt på Finneidfjord. Vi visste ingen ting om ham, og følte oss usikre og skeptiske. Mens vi lå i stillingene fikk vi vite at han for i kvit skinntrøye og gikk foran stillingene. Det gikk rykte om at Ellinger måtte være i kontakt med tyskerne.

Sikta på Ellinger

Etter at vi hadde vært i Mokirka 17. mai, ble det oppstilling ikke langt fra Klokkergården på Sagbakken.

Ellinger kommanderte oss til å legge fra oss våpnene. Samtlige av oss tok i stedet ladegrep, sikta på Tage Ellinger og tvinga ham til å legge fra seg våpnene. Tillitsmannen vår ble sendt til forsvarssjefen, og vi forlangte at kaptein Ellinger skulle vi ikke ha noe med å gjøre. Vi ville ha løytnant Ole Jacob Bangstad, som vi hadde tillit til, og vi fikk ham som sjef. I boka si hevder Ellinger at det var Bangstad som hadde oppvigla oss imot ham, men jeg hørte aldri om noe slikt. Ellinger fikk noen andre soldater.

Over Saltfjellet

Om felttoget videre forteller Hyttan:

– Etter dette fikk vi beskjed om å gå utover til Sletten, og etter to timer fikk vi ordre om å gå til Storforshei. Jeg ble kommandert til å holde vakt på jernbanebrua, mens de andre ble satt til å reparere veger. Morgenen etter måtte vi gå til Krokstrand. Det er eneste gangen jeg husker at vi fikk mat på ordentlig vis: fiskeboller i kvitsaus og risengrynsuppe med svisker i. Det minnes jeg så vel.

Videre over Saltfjellet reiste vi med buss. Noen måtte ligge som flyvakt på busstaket. Vi måtte skyve bussene lange stykker gjennom gjørma.

Vi kom ned til Saltdalen og ble stasjonert på Drageid. Den natta kvila vi på et ungdomshus.

Dagen etter kom et fly og slapp bomber. Jeg satt og spiste sammen med en kamerat som het Klifford Johansen. Klifford sa at vi kunne ikke være der hvis flyet kom igjen. Jeg sprang inn i en steinfjøs, og han hoppa over ei elv. Alle de som hoppa over elva der ble drept da flyet kom igjen.

Etterpå gikk vi over fjellene til Beiarn, hvor vi meldte oss for lensmannen. Båtene vi skulle derifra med ble senka da Bodø ble bomba. Ei skøyte kjørte oss til Sørfjorden i Gildeskål. Herfra bar det i bil til Ørnes, hvor vi fikk middag, fersk sei og lever. Sjarker tok oss videre derifra. Jeg kom heim til Træna dagen etter kapitulasjonen.

Les mer om dette i boka Alarm av Dag Skogheim og Harry Westrheim

Les mer i Den forunderlige krig av Tage Ellinger

Tage Ellinger var  en av flere eksentriske personligheter seg som krigshelter i Norge i 1940. En annen eventyrer, som påberopte seg å være svenske, var den såkalte Birger Sjøberg, som ble en  heroisk skikkelse på Helgeland.

Les også Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

Boka «Hemnes i krig 1940-45» er digitalisrt og gjort fritt  tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket

 

2 kommentarer

Filed under Feature

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

Johannes Johannessen var øyenvitne til en del av den dramatikken som utspant seg da Hemnesberget ble angrepet og satt i brann av engelske krigsskip 10. mai 1940. Under krigshandlingene på Sund samme dag, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja.

Av Torstein Finnbakk

Hemnes brenner 10. mai 1940. Foto:  Erna Dahlberg

Hemnes brenner 10. mai 1940. Foto: Erna Dahlberg

– Våren 1940 var jeg som 22 år gammel student ferdig med førsteavdeling på farmasistudiet, og hadde praksis på apoteket på Hemnesberget, fortalte nå avdøde Johs. Johannessen til meg. Intervjuet er gjengitt i boka «Hemnes i krig 1940.45». Fra samme bok er intervuet med øyenvitnet Elisabeth Bech.

– I 1939 skulle jeg ha vært i militærtjeneste, men hadde måttet søke utsettelse på grunn av eksamen.

Rundt 10. mai var det forholdsvis lite folk igjen på Hemnesberget, ettersom man allerede for noen dager siden hadde oppfordra folk til å evakuere. Et par hundre var sikkert evakuert. Min mor og mormor var evakuert til Straumbygda, og min farfar var plassert i Korgen.

Disse tiltakene var gjort fordi man forventa at noe skulle skje. Man skulle være forberedt i tide. Men da det ikke skjedde noe, begynte folk å bli utålmodige, og det var en del som kom tilbake.

Rykter

Fredag 9. mai begynte det å gå rykter om at noe var på gang. Jeg veit ikke hvem som eventuelt hadde mottatt noen opplysninger, kanskje lensmannen.

Jeg var på apoteket. Apotekbestyreren var tiltrådt 1. januar 1940, og hadde ikke fått familien sin dit ennå. Han bodde på Bies hotell i Odden. Der var det veldig urolig, for varselsirenen for flyangrep var like i nærheten. Sirenen gikk til alle døgnets tider, og dette var enerverende for de som bodde nærmest omkring. Apotekeren hadde ordna seg med tilholdssted lenger unna, hos Arne Hovind som hadde bygd et hus han ikke hadde tatt i bruk ennå. Jeg skulle hjelpe apotekeren med å bære sengetøyet innover dit.

Flyalarm

Vi pleide å ha apoteket stengt mellom to og fire. Flyalarmen gikk for alvor etter at vi hadde åpna igjen klokka fire. Når alarmen gikk, skulle alle søke dekning, og butikker og liknende skulle stenges. Vi stengte apoteket, og forsøkte å komme oss innover mot Åsen med sengeklærne.

Da kom tre fly som sirkla over Hemnesberget, innover landet, inn over fjorden mot Elsfjord og tilbake igjen. Vi søkte dekning hver gang flyene var over stedet. Mens de var ute over fjorden, sprang vi til neste hus, og slik kom vi fram til bestemmelsesstedet. Bomber og kuleregn

Etterpå skulle jeg heimom for å se hvordan det gikk med foreldra mine. Men så langt kom jeg ikke. Mens jeg var på veg utover, braka det løs.

Samtidig kom en gjeng hemnesværinger med en lastebil. En mann stod oppreist i kassen og ropa på en dramatisk måte: – Det e ingen teng å gjer her ute!, mens han hytta med neven i været.

Da slapp de bomber. Jeg var ikke mer enn 200 meter fra heimen min. Jeg søkte dekning på en veranda, og da kom en kjempestor teleklump som gikk gjennom taket på huset ved siden av. Det var sprut fra den bomba som ble sluppet på Prestegårdsmarka, like ved forpakterboligen. Dette syntes jeg var så uhyggelig at jeg oppga forsøket på å komme meg videre. Da for nettopp et fly like over kirketårnet. De fyra ei salve mot Høghågen.

– Jeg så ildspruten fra flyet.

På vegen tilbake mot Åsen var det et skudd som for tett forbi hodet mitt. Jeg hører lyden fremdeles når jeg tenker på det. Kula kunne ikke ha vært langt unna, for det hørtes ut som en knepp på en fiolinstreng.

Uten å vite om det, var jeg kommet midt i det området hvor de kjempa mens engelskmennene trakk seg tilbake.

I kjelleren

Men jeg kom meg tilbake til Hovinds hus, hvor apotekbestyreren var. I mellomtida var det kommet to stykker til, og like etterpå kom enda en mann dit, Theodor Vallnes. Vi satt i kjelleren og prata. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for vi ante ikke hva som skjedde. Landgangen av tyske tropper visste vi ingen ting om der vi satt, en kilometer fra torget. Jeg var heilt gjennomvåt til langt opp på lårene, etter å ha vassa i snøen. Jeg hadde kledd av meg sko og strømper, og satt der og skulle tørke dette.

Etter ei tid hørte vi mange og kraftige stemmer, og vi forstod at det var folk utenfor huset. Hvem det var, ante vi ikke. Plutselig banker det på inngangsdøra oppe, og samtidig banka det på kjellerdøra der vi satt.

Et skudd

Jeg sprang opp trappa, ettersom jeg satt nærmest. Da jeg var midt i trappa, hørte jeg et skudd. Men jeg fortsatte opp, og lukket opp ytterdøra.

I en halvsirkel utafor stod sju-åtte mann, tyske soldater i krigsmundur. En eller to stod med revolvere. To-tre av dem hadde karabin med bajonett på. Det var et uhyggelig syn, og de så jo fæle ut også. De hadde hissa seg opp med et eller annet. De var ikke edru, heller ikke synlig beruset, men oppstiva med noe.

Jeg skulle gå inn igjen, men ble stoppa. Jeg måtte komme ut. Det var først da jeg ble klar over at det var tyskere. Vi hadde hittil blitt vant med engelskmennene som var på Hemnesberget.

Der stod jeg barføtt i døra. Jeg fikk tak i et par kalosjer som stod innafor døra. Dette var heilt komisk, for kalosjene var mange, mange nummer for store. Jeg hadde inntrykk av at tyskerne flirte av dette.

«De skaut han»

De som hadde vært i kjelleren kom da opp, og var heilt ifra seg. Apotekbestyreren babla noen ord på engelsk. Det var vel det siste han skulle gjort. Vi skjønte at de var på jakt etter engelskmenn, og at de gikk fra hus til hus på leiting.

Da vi var samla igjen, spurte jeg hvor Theodor Vallnes ble av. Ei kvinne som hadde vært der sa: «De skaut han!»

I kjelleren var det reist en boks fra pipa mot kjellerdøra. Vallnes skulle ha sprunget mot den for å ta den løs. Men samtidig som han for over gulvet, smalt det et skudd gjennom vinduet. Han ble truffet i ryggen, og var død momentant.

Vi ble jaga utover mot Hemnesberget. Da vi kom til Ungdomslokalet, lå to mann i ei maskingeværstilling, forresten like ved huset til Theodor Vallnes. Vi dro til huset nedenfor, som tilhørte Hans Marstokk, hvor vi søkte tilflukt i kjelleren. Marstokk tok tollekniven, gikk ut og skar ned ei klessnor, slik at jeg fikk knytt på meg kalosjene mine.

Da kom en tysker med revolver i handa. Han torde ikke å komme inn, men ropte oss ut. Siden jeg snakka litt tysk, måtte jeg være med ham bort i stillinga, hvor jeg satt sammen med de to karene i ti minutters tid. Det var ingen kamper da, for engelskmennene var fordrevet lenger østover. Jeg forstod at tyskerne var redde for at vi holdt engelskmenn skjult i kjelleren, og jeg forsikra om at det var ikke annet enn sivile der. De trodde meg til slutt, så jeg fikk gå tilbake.

Etter båten

Vi hadde bestemt oss for at vi skulle komme oss på sjøen, og over fjorden. Sande, apotekbestyreren, hadde kjøpt en nordlandsfæring tidligere på vinteren, og den lå i båtskøtet hos Roghell.

Vi la kursen dit, og da brant det ute i Odden. Vi så flammene derifra, og et par hus nedenfor kirka var også blitt skutt i brann.

Det var begynt å bli skumt. Det blåste fra sydvest, og det var mye drivis nede i fjæra på Lapphella.

Med det samme vi skal inn, dukker plutselig to karer opp av sponen inne i båtskøtet. Den ene var sivil og hadde på seg ei devoldtrøye med bokstavene «O.D.S.» på brystet. Det var sikkert en av mannskapet på «Nord-Norge». Den andre var en ung soldat. Han så ut til å være bare guttungen, 17-18 år. Han var så bleik, kvit som om han skulle ha kamuflert seg med mel eller kritt. Redd var han tydeligvis også.

Apotekeren begynte igjen å snakke engelsk, og jeg sa at nå måtte han holde kjeft. Det dummeste vi kunne gjøre var å snakke engelsk, og tyskeren forstod jo ikke noe av det heller.

Vi fikk gjort forståelig hva vi hadde til ærend, og fikk beskjed om å vente i fem minutter. Da trakk de seg unna. Tyskeren gikk baklengs, mens matrosen sprang innover i retning av Stensen-båtskøtet. Sande var utålmodig etter å komme seg av gårde, men jeg mente vi skulle ta ordren bokstavelig og vente i hvert fall til de to var forsvunnet.

Over fjorden

Vi kom oss gjennom sørpa og drivisen, og rodde over fjorden til Fagerheim. Der var det en masse folk som hadde søkt tilflukt. Helt utrulig fikk jeg anvist ei fint oppredd seng, enda så mye folk som var der.

Om morgenen fikk jeg vite at apotekeren var reist til Sandnessjøen med ei skøyte, sammen med telegrafbestyreren og frøken Anna Nilsen som var blitt truffet av ei granatsplint i foten. Apotekeren så jeg ikke mer.

Neste dag var pinseaften. På Hemnesberget var det dødsens stille å se til. Det røyk bare noen steder, bortsett fra kullageret på Storkaia. Det brant heile sommeren.

Øde sted

Siden apotekeren var borte, ville jeg se hvordan det stod til med apoteket, Jeg dro over til Hemnesberget i lag med Harald Pfaff som var bestyrer for middelsskolen. Vi kom til et øde sted. Det var rart å komme dit, uten livstegn noe sted. Vi la til i Sandvika ved ferjekaia, gikk opp til torvet og bort til kiosken hans Christian Christensen. Luka var åpen, men det var ikke folk der. Jeg gikk bort for å kikke om det var noen der. Det var det ikke, men det lå strødd sjokolade og karameller og litt av hvert på fortauet.

Vi fortsatte til vi traff et menneske på trappa på Kaffistova. Vi gikk inn og fikk oss en kopp kaffe i lag med noen av husets folk som var samla der.

Da jeg kom ut derifra, ble jeg praia av fru Sjøgård, sjukesøstera, som ba meg om å bli med.

Hjalp sårede

Hun skulle ta hånd om to som var såra, og vi for på apoteket og fant det hun trengte av bedøvelsesmiddel, morfin. Derifra gikk vi til prestegården, hvor det lå to såra tyske soldater.

Den ene var ferdig. Antakelig var det ei granatsplint som hadde gått tvers gjennom ham, for det var hull både i ryggen og i brystet. Han var bevisst også, og det rare var at det så ut som om han lå og smilte.

Den andre hadde et kjøttsår i overarmen, bare såvidt at vi så merker etter kula som hadde gått gjennom. Han var så fæl, den karen, han slo etter fra Sjøgård da hun skulle behandle ham.

I huset til Arne Hovind var det oppretta et slags lasarett med fire-fem senger. Dit skulle vi frakte de to soldatene. Vi hadde ikke annet enn ei handvogn å kjøre med.

Samtidig som vi holdt på oppe på prestegården, landa et sjøfly like nede på fjorden. Ikke lenge etter dukka det opp tyske sanitetsfolk som overtok de sårede.

Uten hode

På tur utover kom jeg til bedehuset. Der så jeg at det lå et menneske like ved flaggstanga. Det var lagt et svart regnslag over, som jeg løfta på. Der lå det en i marineuniform, svart uniform med røde distinksjoner. Uten hode.

Pinseaften rodde vi tilbake til Fagerheim. Blant mange traff jeg Petter Seljelid og kona, som var havna der borte. Det siste jeg hadde hørt om foreldra mine var at de var kommet seg til Juvika, så jeg rekna med at de var kommet seg over fjorden til Straumbygda.

Vi bestemte oss for å ro til Brennberglandet og innover der. Vi var akkurat begynt å ro fra Osmoodden da et stort skip kommer innover fjorden. Seinere fikk vi greie på at dette var en troppetransportbåt som kom fra Mosjøen og skulle til Mo.

Til Straumen

Vi snudde og rodde til lands igjen. Etter at båten var passert, rodde vi over til andre sida og fulgte landet til Straumsnes, hvor vi skilte lag. Jeg fant foreldrene mine i Øverstraumen, hvor vi var i tre-fire dager.

Det var først tirsdag-onsdag etter pinse at Hemnesberget ble rasert etter bombardement fra sjøen. Det var selvfølgelig heilt «høl i haue». Det var ikke tyskere der engang. Stedet hadde ingen som helst strategisk betydning, og det var heilt unødvendig at det skulle brenne ned.

Kunne reddet mye

På det tidspunkt brannen begynte var det minimalt med folk på Hemnesberget. Hadde det vært noen der som kunne ha organisert litegrann, kunne de ha berga mye.

Distriktslege Harald Drøpping fortalte at han redda faktisk doktorgården bare ved å være til stede sjøl. Det brant rundt omkring, og gnister fauk i lufta og antente nabohus. Ei stor bygning like ved, som tilhørte tidligere skolestyrer Stenbro, brant ned. Drøpping sa han berga doktorgården ved å bære vatn i bøtter og skvette hist og her.

Nedbrent sted

17. mai rodde jeg aleine tilbake til Hemnesberget og la til i Kalvhagen bak prestegården.

Det var en sterk opplevelse å komme oppfor kanten og se pipene som stod igjen. Da var heile stedet nedbrent, inklusive vårt eget hus.

Riktig nok stod en del hus igjen. Men hele det sentrale området var ramma, fra Odden og innover til Andersenbakken, nedover til sjøen. Alt langs med sjøen og bortover der var borte. Slik var krigsbrannen.

Etter å ha konstatert at det ikke var noe mer å gjøre der, dro jeg tilbake samme dag og meddelte foreldrene mine dette sørgelige budskapet.

Tilbake heim

Kampene foregikk ei uke. 17. mai kom tyskerne til Mo, etter at det hadde pågått kamper heile vegen fra Hemnesberget. Etterhvert begynte folk å komme tilbake. Problemet var hvor de skulle gjøre av seg. De som hadde husene sine i behold strakk seg lenger enn langt for å hjelpe de andre. Det var trangboddhet, i høyeste grad.

Men folk hadde opplevd noe liknende før, under Storbrannen i 1923, hvor like mye hus strauk med. Jeg var fem år da, og husker at vi lå fem unger i ei seng den første natta etter brannen.

Dagliglivet normaliserte seg etterhvert. Men nesten all virksomhet som hadde vært i gang før ble lamma. Det viktigste var å få etablert noe provisorisk når det gjaldt forsyningene. Alle forretningene med varelager var gått med. Jeg flytta fra Hemnesberget, ettersom apoteket nå var borte, og fulgte det videre opplegget for studiet. Vi var de siste som kom ut fra universitetet, som ble stengt i 1943.

Slik jeg så det

Johannes Johannessen tilføyer:

– Dette er slik som jeg opplevde det som skjedde på Hemnesberget. Alle som var til stede der denne ettermiddagen og kvelden opplevde det på forskjellig vis. Av og til tok vel fantasien overhånd. Det veit jeg eksempler på. Det er naturlig at fantasien kan løpe løpsk under slike forhold. For eksempel fantes det dem som hadde sett at det «lå strødd med lik» utover markene på prestegårdsjordet. Det var nok noen som lå der, men det var ikke et så stort antall. Men etter bombenedslaget like ved forpakterboligen, hvor det ble et krater som du kunne ha satt et hus oppi, lå teleklumper spredd 100-150 meter unna. Dette lå utover den kvite snøen, og på litt avstand kunne det ha sett ut som om det var folk som lå der.

Tre kvinner under ild

Da krigshandlingene tok til for fullt på Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de å bli truffet.

Elisabeth Bech var født i 1907. Foto: Torstein Finnbakk

Elisabeth Bech var født i 1907. Foto: Torstein Finnbakk

– Før hendelsene i pinsen 1940 hadde vi fått beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, fortalte Elisabeth Bech (født 1907). 1940 bodde hun sammen med ektemannen Øyvind og den vesle sønnen deres hos Gunnbjørn Mortensen på Sund i Hemnes.

– 10. mai sykla søstera mi, tannlege Unni Skodvin, og jeg til Hemnesberget for å hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da på Bjerka for å hjelpe til med våronna.

I Prestenget bodde noen slektninger av sjølfolket. De var evakuert fra Bodø. Sønnen deres hadde tannverk, og søstera mi skulle undersøke ham.

Ild fra fly

Mens søstera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte å kretse over oss, og tre fly gikk ned på Sund. Søstera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun løp tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg så kulene spratt i berget.

Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker på at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte på mannen min og ungen på nesten to år, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, får jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer.

De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe på bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men så stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre.

Jeg trur engelske og norske soldater på dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i båt fra Juvika.

Men flyene fortsatte heile tida å kretse over her. På Sundsbukta ble ett fly skutt i senk. Igjen under ild

Vi visste ikke om vi skulle tore å gå heim. Ei jente fra Sund som arbeidde på Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne.

Vi tre starta nå av gårde mot Sund.

Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, før det tok til å knitre fra maskingevær igjen på vegen. Nå begynte de å skyte på oss fra sjøen. Det hadde regna, slik at vi så det spruta når kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss.

Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggrøfta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss på. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga.

Men så ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt på vegen for å stoppe trafikken.

Vi fortsatte da mot Sund. Vi møtte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og søstera mi svara ham på engelsk og fikk forklart ham at vi hadde småbarn og gjerne ville heim. Så lot han oss gå. Vettskremt

Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre gått i kjelleren. De hadde på forhånd tømte potetbingene og båret ned matter og sengeklær, i tilfelle noe skulle komme på.

– Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gråt de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi – forferdelig.

Husverten, Gunnbjørn Mortensen, er av og til ute for å observere. Når det lir på natta, får han se en styrke på 2-300 mann som kommer ned Præstengsbakken. Dette var de som hadde vært med «Nordnorge».

Skjøt sine egne

På Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Præstengsbakken å skyte mot Sund. Tyskerne på Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skjøt med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skrøpelig kjeller, og vi hørte småstein og grus rasle. De kunne ha ødelagt oss.

Da tyskerne oppdaga at de skjøt på sine egne, ble det mye skrik og skrål, fortalte Gunnbjørn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp øyeblikkelig. Ilden opphørte.

Skutt i brann

Tyskerne tok nå inn i husene på Sund.

Men så kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skjøt i brann hus på Sund, blant annet fjøset i Prestenget og et hus på Gløsen.

Om morgenen gikk vi opp for å få oss noe varmt, men det lå fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare å snu i døra. Vi måtte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper på innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant. I to døgn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss.

Så fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile måtte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.

Evakuering

Vi fikk være med en båt til Høyneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i båten med et kvitt plagg på ei stang. I Høyneset var vi i to netter. Da så vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi så hvordan ilden gikk fra hus til hus.

I Høyneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne få hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye snø den våren. Det var en tung marsj. Vi grynte i snøen med guttungen på ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengeklær.

Vi tre søstrene og ungene våre fikk være hos Wollert Jøsevold.

Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt å gå utover mot Sund, og hadde fått sitte på med en tysk bil dit. Der hadde han fått vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, på fødselsdagen min.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Eldhuset – tidsmaskinen

 Sagnet sier at han het Jon og kom fra Jämtland. Men ingen veit med sikkerhet hvem han var, hva han het eller hvorfor han kom. Men han kom gående opp Leirskardalen, en gang i eldgammel tid, på det bleike 1600-tallet.

Eldhuset på Jamtjorda, slik det tar seg ut i dag (mai 2013). Foto: Torstein Finnbakk

Eldhuset på Jamtjorda, slik det tar seg ut i dag (mai 2013). Foto: Torstein Finnbakk

Kanskje var han en flyktning etter freden i Brømsebro, da den dansknorske kongen tapte Härjedalen og Jämtland til Sverige. Han etla seg i alle fall til å slå seg ned i en dal i Korgen, hvor ingen bumann tidligere skal ha bygd.
Et sted midt i dalen tok han seg en rast, kan hende. Kanskje stansa han bare for å stramme komagbandene. Sagnet sier i hvert fall at han hogg merket sitt inn i ei gran oppi Håjen, for å gi til kjenne at dette landet var erobra. Han fant ikke grønnere gress anna sted i dalen, så han slo seg ned der ved merkegrana. Plassen fikk navnet Jamtjorda, etter skogbygdene han kom fra.

Ett av de første husa som Jon bygde – sagnet sier at det var det aller første – står der den dag i dag. Byggeåret kjenner vi ikke. Hvis vi tar utgangspunkt i Brømsebro-freden, kan det ha vært på 1640-tallet. Men det kan også ha vært tidligere. Kilder  tyder på  at det flytta folk fra Jämtland til andre steder i Norge allerede mens området ennå var norsk. Dermed kan eldhuset nå nærme seg en alder av 400 år.

I årenes løp har årestua, eldhuset på Jamtjorda, nok  gått gjennom endel forandringer. Men de grove stokkene i veggene er de samme som jamtlendingen i si tid fravrista den frodige skogen i Leirskardalen. Ei av dørene i eldhuset viser at grana i høgeste grad var hogstmoden: Halve dørplata er gjort av ett eneste bord, nær halvanna alen bredt.

Den første registrerte brukeren på Jamtjorda het Kield. Noe farsnavn er ikke kjent. Han betalte 2 pund skyld, etter matrikkelen av 1647. Dette kan kanskje ha vært den samme mannen som sagnet kaller Jon, og altså den første brukeren i Leirskardalen. Men Kield kan også ha vært Jon sin sønn.

I eldhuset har det vært kokt og bakt i gråsteinsgruva i  manns minne og vel så det –  heilt fram til denne dag. Men fra først av skal det ha vært ei åpen gruve midt på golvet og ljore i taket. Det er på ett eller annet tidspunkt lagt inn loft i huset, kanskje da den første pipa blei mura. Takbjelkene oppe på loftet er sotete og godt innrøykte, og bærer tydelig preg av at bygget var ei pipelaus ei årestue fra først av.

Gjennom seklene har det vært brygga og baka, kjevlene har romla, den liflige lukta av nystekt brød har trengt ut fra ljore og skorstein, gjennom trange tider og høgkonjunkturer. Noen ganger lukta brødet skarpt av bark. Tenk deg at alle kamkak-leivene, flatbrødet og lefsene som har vært produsert i eldhuset på Jamtjorda blei lagt i en eneste stabel. Tenk deg videre at det hvert år i gjennomsnitt blei baka en meters stabel. Gjennom 350 år utgjør dette en brødstabel høgere enn Eiffeltårnet. Og brød trengtes, for det blei etter hvert mange munner å mette på Jamtjord-tunet.

Eldhuset er ett av de svært mange husene som etter hvert blei bygd her. Ja, det skulle vokse fram den reine landsbyen på tunet, hvor i alt fire garder kom til å ligge: Oppigarden, Midtigarden, Sandmoen og Volden.
På en skisse som Harald Brygfjell har tegna er det ført opp nærmere 40 større og mindre bygninger der på landsbytunet.  De fleste er borte i dag, men mange står igjen, blant anna også et stabbur med ukjent byggeår. Det samme gjelder steinfjøsen, smia og en jordkjeller. En teori går ut på at kjellerhuset kan være enda eldre enn de andre, en tenker seg at dette var det første krypinn som  mannen fra Jämtland bygde seg.


Før Petter Dass
– eldhuset som tidsmaskin

La oss anta at eldhuset blei bygd rundt 1640. Kongen i Danmark-Norge het Christian IV, også kjent som  Christian Kvart. Han grunnla blant anna en bitteliten by sør i landet, som blei døpt Christiania, som seinere skulle få navnet Oslo.
Da  eldhuset var bare få år gammalt, tumla det i England omkring en guttekvalp som ennå gikk i kortbukser. Han bar navnet Isac Newton, og hadde ennå ikke fått noe eple i hodet.
Eldhuset nord i det fjerne Norge stod like traust på syllsteinene sine mens Ludvig XIV solte seg i all sin glans i Versailles.
Da eldhuset i ett år eller så  hadde tjent som vern mot vind og vær for nybyggerfamilien på Jamtjorda, kom det til verden en liten pjokk som skulle bli kjent og kjær på heile Helgeland og vel så det. Han fikk i dåpen navnet Petter Dass, og da han blei vigd til prest var allerede bjelkene i årestua godt innrøykte.
Den siste heksa i Norge blei brent i 1670. Da hadde ilden i tretti år flamma på gruva i Leirskardalen
Da den franske revolusjonen kom med brask og bram i 1789, var huset allerede eldgammalt. Halvtanna århundre hadde segla forbi over mønet, mens fem generasjoner hadde tråkka over tunet på Jamtjorda. Minst en av beboerne hadde etter god skikk blitt frakta ut gjennom veggen som lik, så han ikke skulle «gang oppdagæ». Såret i tømringa finnes fremdeles.
Den berømte lekpredikanten Hans Nilsen Hauge besøkte Leirskardalen i 1803. Det gamle Eldhuset stod godt på syllstokkene. Da Norge fikk egen grunnlov i 1814  hadde huset snart stått han av nesten i to århundrer, og ved unionsoppløsninga i 1905 var det godt inne i sitt tredje århundre.
Våren 1940 blei allmenningsvegen gjennom dalen for første gang tråkka på av fremmede lands soldatstøvler. Da runda huset der ved vegkanten tre sekler Mye hadde det sett, men dette…
Huset har stilltiende tjent sine mennesker, bare knirka om dørhengslene var usmurte og knaka litt hver gang søraustdrogene kom nedover lia og slo mot veggen.
Etter hvert oppdaga menneskene eldhusets verdi, som klenodium og minnesmerke over slekters gang.
Det var på høg tid,  hadde kanskje eldhuset mumla, om det hadde brydd seg med å si noe.

IMG_0013

Vakre, frodige Leirskardalen, sett fra Jamtjorda, sørover mot Okstindan. Foto: Torstein Finnbakk

Video: Kamkakbaking i eldhuset på Jamtjorda

Jamtjorda, trolig tidlig 1990-tall. Foto: Digitalt Museum/ Norsk Folkemuseum

2 kommentarer

Filed under Feature

Dødt hus med fragmenter fra en handfull liv

huset

«Hang down your head Tom Dooley…»

Med lukka øyne sang ho, mens ho klimpra på  den nykjøpte gitaren. «Hang down your head and cry…» Ho tenkte seg langt, langt forbi låvebrua, gjorde et kast med hodet, slik at de lange lokkene flaug vekk fra det fregna fjeset. Ho tok et nytt grep, mens ho nynna lågt, så de ikke skulle høre henne der  inne på kjøkkenet.

Et øyeblikk la ho ifra seg gitaren, kjeik seg forsiktig over skuldra før ho drog fram det kvite arket ho hadde gjømt innpå barmen. Ho glatta det ut i der i fanget, og leste den jevne handskrifta enda en gang. Det kom så langt bortefra, og hadde vært så lenge på reise, det brevet.

«Ombord på M/T Skotfoss den 2/1 1961 på reise fra Philadelphia USA til Punta Cardon i Venezuela
Hei Jorid !!!
Takk for den fine pakken med skrivepappir, som Du ser jeg hade bruk for.
Jeg er Båtsmann ombord, og Svenske 38 år gammel, men jeg har ikke vært i Skandinavia siden 1937 då jeg reiste ut for første gang 15 år gammel har nu fart i Norske båter i 11 år.
Du kanske vil vete mer om meg, jeg er ogift mine foreldre lever, de bor i Stockholm, og jeg skall besøke dem i sommer det er første gang jeg kommer hjem siden 1937.
Jeg vart torpedert i 1942 med en amerikansk tankbåt i Stille Havet og satt siden fange hos Japanerne i Tokyo til krigen sluttet.
Pakken fra Deg fikk jeg i Curacao Vest-India . Vi kom dit på Julafton.  Brofors er en tankbåt på 20.000 ton den er 17 månader gammel og bygd i Amsterdam Holland. Jeg har vart ombord siden vi gikk ut første gang 4. september 1959. Siden den gang har vi vart i Japan, Kina, Australia, Nya Zeland, Borneo, Afrika, Amerika. Venezuela, Tyskland, England, Vest-Indien, nu vet vi ikke vart det blir at gå efter Venezuela.
Håper Du fikk selge mange blader til jul. Du liker ju at selge blader.
Ja, Jorid nu sluter jeg med mången Hilsen til Deg og dine 2 søsken hilse også Mamma og Pappe, eg har  som Du ser vanskelig at skrive Norsk, men håper Du forstår meg likevel, vist Du har lyst kan Du ju skrive til meg igen min adresse er
Olle Jacobsson  MT Skotfoss
Thor Thoresen & Co
H. Heyerdalsgatan 1 OSLO»

Ho bretta sammen brevet, stakk det på plass igjen, mens hun satte seg til rett igjen med gitaren og strøk varsomt over strengene. Og dette var før den store stilla la seg der over tunet.

Nå  skjeler huset forsagt mot vegen. Ingen vinduer er heime lenger. Ei mosegrodd trapp sier sitt.

Det samme gjør den knapt farbare brua over bekken. Med ei kjensle av innbrudd trår jeg inn i bislaget, hvor golvet skråner bratt mot holet der kjøkkendøra en gang var.

I det samme tar vinden tak, leker seg litt og lar en hardt medfaren avis få det glatte lag der den segler gjennom rommet, med dato mandag 16. oktober 1967: Et parti flybårne druer fra Bucuresti nylig har ankommet Nordland.

Blikket dras mot den velta komfyren.

En gang, en fjern søndag, fyltes akkurat dette kjøkkenet med duft av brunsaus, småsteik og ertestuing.

Hvor ble det av dem, de som ga liv til huset – til denne vesle garden som ikke lenger finnes.  Bare et hylster er tilbake. Ingen har kunnet si meg hvorfor. Men ett er sikkert: De dro. En vakker deg, eller en forargelsens dag,  en gråtens dag –  eller var den kanskje fylt av lys latter og lette fottrinn og sigarettrøyk?

De slakta kanskje, som i klisjeen, den siste kua. Og dro. Til Mo i Rana, Trondheim eller Oslo – eller  like til Australias land.

Bort fra møkkerdungen og utedassen fór de. Vrei om nøkkelen. Ja, ulik Lots hustru  så de seg aldri tilbake, og ble følgelig ikke forvandla til saltstøtter.

Men kjøkkenbordet tok de ikke med seg. På dette vindskjeve bordet  ble det satt fram grovkaka og lefsa, nyrørt rips og godt smør. Til kvardags kasserollen med uskrella, men mjølne poteter. Lettsalta torsk og stekt flesk. En sommers dag sprøstekt  ørret fra den grunne gardsbekken, raud i fisken. Kjøkkenbordet var verdens midtpunkt for en handfull mennesker, i ei tid gjømt bak en bleik dato på en istykkerrevet  avis. Kjøkkenbordet var grunnpilaren i tilværelsen for en liten tass. Da han skulle ta de første stega, tok han med de små butte nevene et solid tak i bordkanten  – og heisa seg opp. For ham var  det heilt utenkelig, det  som da hendte, at det skulle velte over ham – sjølveste kjøkkenbordet.
Nå farer vinden og regnet over bordet, men også solgløtt blidt gjennom åpningene. Spor av en bordkniv står trassig tilbake i bordplata.

Det fargerike belegget som en gang dekka golvplankene og gjorde litt stas, er gått i oppløsning. Vindusholene  gisper etter  luft og har spytta karmene ut på marka.

Kanskje var det en hage her, med et blomsterbed. Nå rår bringebærriset, og om hausten står ripsen rødere enn noen gang.

Enda ei gissen dør  skubbes opp. Også her har vinden vært først. Ungjenterommet.  Et eksemplar av «Romantikk», et bilde av Pat Boone, sirlig utklipt i silhuett, har vært fastgjort med tegnestift over ei grønnmåla seng med nyvaska laken i.

Med kvart har snøskavlene ligget i krokene. Vinter etter vinter har forsøkt  å viske ut sporene etter henne. Men papir forgår ikke så lett. Fakturaen borte i hjørnet har overlevd, og sladrer om at ho i 1963 fra Wesico Forlag i Oslo har bestilt «1 gitar Lucky Seven og Jørgen Ingmanns gitarkurs». Gitaren skal betales med 15 avdrag a kr. 11,-.

«Hang down your head Tom Dooley, Poor boy, you’re bound to die».


1 kommentar

Filed under Fortelling

Historia om en gard, ei bygd og ei tid

Omslag_oldernesetÅ skrive historia om sin egen heimgard, og samtidig skulle gjøre produktet til allmenn interessant lesning, er  ingen lett oppgave. Men Sissel Aanes (74 år) fra Korgen har klart oppgaven med glans, når hun leverer boka «Olderneset. Garden – slekta – minnene». Det er blitt ei velskrevet bok om heimgarden, slekta og minnene fra oppveksten i Olderneset, spekket med interessant og spennende lesestoff og et vell av gode bilder.

Korgen ligger i Sør-Rana, og er kommunesenteret i nåværende Hemnes kommune. Fram til 1964 var Korgen egen kommune. På et bredt nes i en av de vakre slyngene som Storelva, Røssåga, gjør gjennom bygda, ligger de to Oldernes-gardene. Forfatteren av boka, Sissel Aanes, er født og oppvokst på den ene av disse gardene, bruksnummer en. Det er denne garden hun skriver mest om i boka, en gard med etter forholdene rikelige ressurser, både i form av jord og skog. Noe atypisk, kan en si, for i Sør-Rana var nok gjennomsnittsbrukene tradisjonelt betydelig mindre i omfang enn Olderneset. Men i boka skildres ikke bare livet til folkene i Olderneset. Også nabogårder og folk flest i bygda får sin plass i boka, og gjør derfor dette til langt mer enn ei soge om heimgarden og folkene som levde der.

Boka gir masse verdifullt innsyn og viktig kunnskap om hvordan folk i ei nordnorsk bygd levde i ei tid som for lengst er borte. Vi følger folket på Olderneset og omegn gjennom gleder og sorger, gjennom alle årstider, i fest og sorg. Vi får et tilbakeblikk til de slektsleddene som levde før forfatteren ble født. Men det  meste av boka er forfatterens egne minner, gjenfortalt på levende vis og med glimt i øyet,  og med en stødig og sikker penn som er den pensjonerte læreren verdig.  Boka viser oss enda en gang at folks egne fortellinger og minner, hvis de er godt fortalt og framstilt, kan være blant de mest verdifulle kildene til å lære og forstå historia vår.

Bilde fra boka «Olderneset». Korgen ca. 1950.  F.v. Ser vi Korgen Landhandel, Svendsenhuset, Meieriet, Martin Nerleirmohuset, John Olderneshuset, Misjonshuset, Samvirkelaget, Berner-stua og Arne Vallas hus. Rett mot kirka ser vi Bortigarden. Så følger Ungdomshuset og vår gård. Helt til høyre skimter vi Oldernes-sagene. Seljebakkneset i forgrunnen.

Bilde fra boka «Olderneset». Korgen ca. 1950. F.v. ser vi Korgen Landhandel, Svendsenhuset, Meieriet, Martin Nerleirmo-huset, John Oldernes-huset, Misjonshuset, Samvirkelaget, Berner-stua og Arne Vallas hus. Rett mot kirka ser vi Bortigarden. Så følger Ungdomshuset og vår gård. Helt til høyre skimter vi Oldernes-sagene. Det idylliske  Seljebakkneset i forgrunnen.

Sissel er født i 1938. Korgbygda gjennomgikk ei rivende utvikling nettopp i de åra da hun vokste opp fra barn til voksen. I de tidlige etterkrigsåra ble stedet forvandla fra ei sovende, noe satt og –  vil noen hevde – innesnødd nordnorsk landsbygd, til et moderne anleggsentrum med alt det nye som dette første med seg. Røssåga skulle bygges ut og skaffe strøm til Jernverket på Mo. Hit, også til Olderneset,  kom anleggsslusk og ingeniører med den tids high tech, bygda fikk mer enn dobbelt så mange innbyggere som før  og ble aldri den samme. Dette gjør ei velskrevet gardshistorie fra dette stedet enda mer interessant, for Korgen ble i miniformat et bilde på den utviklinga som hele Norge gjennomlevde i løpet av ei historisk sett veldig kort tid.

Jeg skal ikke falle for fristelsen til å gjengi noe av boka, for den bør leses, la og fortjener en leserkrets langt ut over de som bor i  eller er fra Korgen. Forfatterens skarpe og tydelige observasjoner, både i mikro- og makrokosmos , gjør at dette har blitt et både spennende, viktig og interessant stoff. Og framfor alt velskrevet og velredigert. Også bildestoffet er svært bra. Boka bærer preg av at det har vært lagt ned mye arbeid på å skaffe til veie mange bilder med varierte motiv, og  ikke minst: Man har vært nøye med å få med navnene på personene som er avbilda. Layouten er enkel og smakfull.

Det framgår vel med tydelighet at jeg er meget begeistret over at  Olderneset og dets historie har kommet mellom to permer. Boka er trykt i beskjedne 500 eksemplarer, men det skal forundre meg mye om den ikke kommer i flere opplag.

Sissel Aanes
Olderneset
Maribo Forlag
255 sider Innb.

Pris 300 kr.

Omtalen er publisert i Nordnorsk Magasin nr. 1 2013

1 kommentar

Filed under Fortelling

Innholdsløse nordnorske beretninger Vol. 3 – Revidert med fotnoter

Her skal det berettes videre om små og mellomstore begivenheter i smørvikværingenes heller grå og traurige hverdagstilværelse, fjernt, akk så fjernt fra verdens forlokkende maktsentra. 
Ettersom teknologien også etter hvert innhenta Smørvika, var det ikke til å unngå at man der, som ellers i det vi i dag kjenner som den vestlige verden, tok i bruk moderne teknologi.La meg, før jeg går videre, nevne et transportmiddel, som viset seg å bli sentralt i de begivenheter som jeg i den videre framstilling skal forsøke å beskrive brokker av. Det dreier seg om bilen. 1) 
Til Smørvika var altså bilen kommet, om ikke for å bli, så i alle fall for å sette sitt preg på en i historisk sammenheng antakelig svært begrenset tidsperiode.
Ollvar i Smørvika 2) var en av dem som tidlig skaffet seg en lastebil, hvormed han på bestilling drev befordring av ulike vareslag, som for eksempel høy eller grus. En gang ble han til sin ergrelse forbikjørt av en drosjebil, som milevis hadde ligget bak ham og tuta. På ei noenlunde rett og oversiktlig strekning så drosjesjåføren sitt snitt til å tvinge seg forbi. Da så også Ollvar sitt snitt  til å gjøre en finte med lastebilen, slik at han skrapte opp hele sida på drosjebilen. For å gjøre ei lang beretning kort: Det endte i herredsretten, som det kanskje den gang het. Her måtte den snarrådige automobilfører svare for sine handlinger. Det gjorde han med glans, idet han uttalte til sitt forsvar:

– Ke ainnæ kuinn eg gjær, når deinn der steintuillingen kom å kjaur førbi meg på mi venstersiæ!

Seinere, ved ei anna anledning, gjorde den samme Ollvar seg atter bemerket i det lokale trafikkbildet, men denne gang som passasjer.

Nærmere bestemt som påsitter på sin nabo Ødevarts traktortilhenger. Hvorfra de kom, og hvor ferden siden endte, er for lengst skjult i forglemmelsens tåke. Men nettopp denne dagen høvde det seg så forkjært at øvrigheten, i en bilsakkyndiges skikkelse, observerte dem.

Nå blir traktor, med tilhenger og påsitter stanset, og øvrighetspersonen påpeker – en smule bryskt, kan man forestille seg –  at passasjeren må forlate tilhengeren uten unødig opphold 3).

Nå er det at Ollvar uttaler disse ord, som der i bygdasenere er blitt som et munnhell. Mens han sitter der, med sin rake rygg lent mot forkarmen i traktortilhengeren, med armene over kors og med sitt bå blikk vendt ut mot horisonten,  ytrer Ollvar med et sukk:

– No førtæl deinn sakkyndige meg spilder nytt!

Fotnoter:

1)  Bilen. Egentlig «automobilen», men menneskets aldri sviktende forkortingstrang har gjort at denne metallkasse på fire hjul, selvdrevet ved hjelp av en eksplosjonsmotor, hos oss  er blitt hetende «bilen». Blant våre brødre- og søsterfolk, som eksempelvis det tyske, har man villet det annerledes, og beholdt kun første ledd: «Auto». Hos engelskmannen (og engelskkvinnen) heter det «car»,  men gi nå pokker i det, da, la oss komme videre i historia! Jada, men la meg til slutt skyte inn at benevnelsen «trikken» kommer på samme vis fra «elektrikken». Hvis utviklingen hadde forløpt litt annerledes, ville vi kanskje i dag, fordi det opprinnelig het hestedrosje, ha kalt sporvognen for «hest», eller snarere «est», som jo er det danske ord for en estlending. Spiller ingen rolle. Nå for tida heter det «T-banen».

2)  O. Smørvik er muligens tidligere omtalt i en tidligere artikkel.

3) For så heter det faktisk  i forvaltningen. Og dene resulutte reaksjon fra en myndighetsperson kom formodentlig som et resultat av at kjøredoningen i dette tilfellet neppe verken var godkjent eller sertifisert for personbefordring.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Rapport om et registrert dikt

Jeg var en av dem som i si tid fikk se mappa mi hos overvåkingspolitiet. Overvåkerne hadde overvåket ett av mine dikt, og de tok vare på det i flere årtier.

La det være sagt: Jeg var aldri noen stor stjerne på den revolusjonære morgenhimmelen, et faktum som jeg regner med at også POT, PST osv. merket seg seg. Men like fullt ble jeg ettertrykkelig registrert og innrapportert.

Etter at Lundkommisjonen la fram innstillinga si, og konkluderte med at alminnelige norske borgere hadde vært ulovlig overvåket i stor skale, ble det gitt anledning til innsyn i våre egne «mapper».


Suspekt flyttemelding

Det første sporet Innsynsutvalget fant om meg i overvåkingssjefen sine gjemmer, var en rapport som en konstituert Helgelands-politimester skreiv i 1975. Av denne skrivelsen framgår at undertegnede «tilhører AKP/RU (m-l) v/Nesna Lærerskole». Det tystes på litt krøkkete politispråk om at jeg «i fellesskap med andre lærerskoleelever av samme politiske syn tok initiativ til å få meldt seg inn i Nesna folkeregister våren 1975 for derved å komme i manntallet for Nesna og avgi stemme v/kommune- og fylkestingsvalget». Meget suspekt, tenker kanskje den skarpsindige leser, la seg innskrive i manntallet?  På Nesna!  Og til overmåI i den frekke, samfunnsnedbrytende hensikt å ville avgi stemme i kommune- og fylkestingsvalget! At dette bidro til sikkert kjærkomne skatteinntekter for Nesna kommune, har neppe vært noen formildende omstendighet for overvåkerne eller deres nidkjære stedlige kilde,

Året etter har en annen kst. politimester innsendt en medlemsfortegnelse over venstreradikalere ved det før nevnte lærested, og man bør merke seg at nedtegnelsen er gjort «med bistand fra ømtålig kilde» – som han skriver. Den dag i dag sitter jeg med en flau smak i munnen og skulle gjerne ha visst hvem denne nidkjære kilden var. En polititjenestemann? En lærerskolelektor? Eller til og med en medstudent?

Suspekte biler

star (6)_Snapseed

Klikk for større utgave av dokumentet.

Ved ikke mindre enn 2 (to) anledninger er biler tilhørende denne Finnbakk blitt behørig politiregistrert – i forbindelse med at han deltok på Rød Front sine sommerleire på Røkland i Salten og på Gimsøya i Lofoten (faksimilen over).

Bilnumrene, på henholdsvis ei Folkevognboble og en Fiat 128, er samvittighetsfullt notert og formodentlig uten unødig opphold sendt overvåkingssjefens kontor for arkivering. Om dette forholdet bemerker for øvrig en gammel venn: Kan hende gjorde overvåkerne av vanvare en riktig vurdering akkurat i dette tilfellet? For begge de to bilene utgjorde med sin tekniske tilstand utvilsomt en stor fare for rikets sikkerhet, men dette burde kanskje heller ha vært rapportet til Statens vegvesen.

Kulturkveld – i Mosjøen

Vi gjør et sprang i grafsemeldingene fra POT, fram til januar 1978. Da rapporteres det, med gjenpart til overvåkingssjef Haarstad, at undertegnede kanskje har gjort seg skyldig i å delta på en kulturkveld i Mosjøen. Det innberettes om en suspekt figur, «en som skal være kjent under psevdonymet ToFi, hvilken sannsynligvis er Torstein Finnbakk. Han er tidl. kjent å tilhøre AKP (m-l), og var i 1976
lærerstudent ved Nesna lærerskole. Han har meldt flytting til Vefsn, og arbeidet en tid ved Mosjøen Aluminiumverk, men sluttet der den 19.8. 1977, og hvor han arbeider i dag er foreløpig ikke kjent». Merk bruken av ordet «foreløpig». Man må rekne med at undertegnedes arbeidssted var en opplysning som snart ble ajourført.

«Star kan jage måse»

star (5)_Snapseed

«Vedlagt følger fotostatkopi av utklipp fra Klassekampen av. 12. januar 1978 som viser at det er dannet lag av Røde Pionerer – bestående av 4 barn – i Mo i Rana. Dette er nytt idet det ikke fantes noe slikt et par uker tidligere. Diktet på samme utklipp er av Torstein Finnbakk, f. 22 05 52 (tidligere kjent)», skriver Carl A Vendt i sin rapport til politimester Aasvold i Mosjøen. Klikk for større utgave av dokumentet

 

Denne mulige løsarbeideren sine beskjedne bidrag til norsk litteraturhistorie ble enda en gang viet oppmerksomhet, da man noen dager seinere registrerte at denne ToFi alias Torstein Finnbakk («tidligere kjent», som det heter i politiets språkdrakt), har et dikt på trykk i Klassekampen. Diktet, som er i bunden form og bærer tittelen «Star kan jage måse», ansees tydeligvis så i den grad undergravende at det ikke bare ble registrert, men det ble oppbevart i overvåkningstjenestens arkiv i nærmere et kvart århundre. Som rimsmed er jeg ikke lite smigra over denne oppmerksomheten, tatt i betraktning den lave interessen det ellers har vært for lyrikk i Norge.

star (2)_Snapseed

Klikk for større utgave.

star_Snapseed

Suspekt litteratur. Boka og diktet.

Lovlig politisk parti?

Det nyeste dokumentet jeg fikk fra mappa mi, var ordensmaktas avslørinng av at undertegnde stod oppført på Rød Valgallianses kommunevalgliste i 1983, «- mottatt fra Mo politikammer».

kommunevalg83

Klikk for større utgave av dokumentet.

Men i dag lar vi oss frivillig overvåke

4 kommentarer

Filed under Feature

Innholdsløse nordnorske beretninger Vol. 3,14

Dette er et ledd i en serie relativt innholdssvake nordnorske beretninger. Hvis denne slår an, noe jeg ikke kan se noen grunn til, kommer det kanskje fleire. Kanskje ikke. Her følger i alle fall den første, og muligens siste, innholdssvake beretningen.

Nå var det en gang slik fatt, at Smørvikværingene, de var ikke aill når du såg dem, som det heter. Fri for kai var de, så det var beint fram en lyst. Søkte om midler, det gjorde de, like så årvisst som tjelden kom tilbake. Men hva fikk de, fra fylket og kommunen og staten? Nei, ikke så meget som bakpå min hånd. Så de så seg ikke anna råd einn å støype seg ei kai sjøl. Ut av betong, veit jeg. Så bjura de opp sementsekker med det rømtes nedi fjæra. Derpå lånte de sementblanderen hans Ledvart, og var det noe de hadde nok av i Smørvika, så var det fjærsand. Og vatn, for den saks skyld. Tok de så med seg hver sin jernspade, gluntene, og så hiva de seg i blandinga. (Det var nå ikke det de var mest vant til, å blande – helst tok de det ublanda, der i grenda. Parentes slutt). – Hm! Han bi før tørr! meinte han Ledvart, som hadde mest land og derfor hadde oppkasta seg til en slags syning, eller støypingsbas, og nå sto han som i trance og gløtta inn i sementblanderen.

– Kedå, tørr, ha du kje hørdd om vaselin? ropa han Krestian, idet han la inn en ny kvartrull skrå, og på sitt primitive vis atter gjorde forsøk på å være morsom.

– E meint støypen, din kålrabiskolt! svara basen, og slo ei bøtta kaldvatn i blanderen, bare så kalkskyen sto kvit omkring dem.

Han Hidevart, som hadde vært i transporten under førstegangstjenesten, sto for trillinga, og slingra det ene trillebårlasset etter det andre oppi forma. Mens han las bannskap heile tida. Jo, nå skulle det bli nykai, meinte smørvikværingene, og kasta oppi forma til armering alt de klarte å rote fram omkring heimhusene, av gamle ljåer og kaffekjeler uten lokk og rustne krokatspiker og gamle hestegreier og sykkelrammer og all den mannsjit som tenkes kunne av spesialavfall som de ville bli av med. Han Haubart kom liketil dragende med kårkallen, men da sa basen stopp.

Mens de holdt på med sitt der nede i fjæra, så kommer han Ark I. Medes våres luntandes forbi. Han hadde skjete på meir enn eitt dass, som man sier, og gikk for tiden på Universitetsskolen i Hovedstaden. Og ikke var han redd for å ta i et tak, heller, der han gikk og spønte småstein med finskoene sine bortover bygdavegen.

Gjorde han seg ærend ned i flomålet til den støypende foreldregenerasjonen, der akkurat kvinnfolkene, på sitt vis, var møtt fram for å ause opp småkaffe til havneproletariatet.

– Åja, heill dåkk støyping, goddag, sier han til kallene, flågvitet, idet han setter til livs en av Jonella sine uforlignelige småkaker

– Åja kai, sier han. – Å dåkk trur det vil flyt! sier han og gjør seg viktig.

– Mæn det skal jeg kavere for at det ikke gjør, tilføyer han selvsikkert. – For dåkk har ikke tatt tilstrekkelig omsyn til naturlovene, legger han til. – For det kommer alder i verden til å flyte hvis ikke pullertkoeffisienten på kaikanten blir høgere enn sementblanderen sitt tyngdepunkt. Veit eg, tilføyer han.

Men kallan de ikke så meget som estimerte ham. Hmnei, de la, om mulig, inn enda mer skråtobakk.

Derpå dro de trøstige heim, hver til sin ætt og husstand, og henta fjernsynsapparater og transistorradioer og avlagte videospillere og rev med seg melkemaskinene og badekarene og kjøkkeninnredningene og gamle munnladningshagler og tillike en blind gjeldmons, og braut det samfengt oppi førskallinga, alt i hop, i triumf.

Og ke du mein støpte de ikke flytekai? Og flaut det kanskje ikke? Jo for tenk så.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hvor er sør?

Under anleggstida i Korgen kom han Aksel i diskusjon med en ingeniør sørfra.

Aksel var en original, en mann som hadde greie på mye, han levde livet på sitt vis og var langt ifra et A4-menneske. Denne historia er fortalt i mange varianter. Slik fikk jeg den fortalt: En dag kom Aksel i heftig diskusjon med en nokså nylig ankommet anleggsingeniør – en såkalt søring – kanskje sågar en relativt nyutdanna sådan.

Emnet var: I hvilken retning er sør? Aksel, som hadde levd heile sitt liv i bygda, kjente nok himmelretningene godt, så ha pekte med stø hand ut for ingeniøren og peika: «Der E sør.» «Tøv», mente ingeniøren, og slo ut med armen i en ganske anna retning, idet han støtta seg til en angivelig pålitelig teori om at alle store elever alltid rant i nord-sør-retning.
«Nei, sør er DER.» Aksel peika og sto på sitt. Det gjorde også ingeniøren, til kjedsommelighet, formoder jeg.

Da de hadde stått slik ei god stund, satte Aksel capsen godt til rette på skolten, stakk nevene i bukselommene, og ytra rolig, med ei skuldertrekning:
«Jaja. Vesst innsinørn appselutt vell ha sør der, så E D greitt før meg!»

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hain bi no vel rægn

Er det ikke underlig – vi kan aldri glede oss over den årstida vi har. I stedet er det alltid noen som heile tida skal spå om hvordan det blir, så vi har noe å grue oss til. I stedet for å gledes over alt det våren har å by på, er dette tida da man på død og liv skal spå hvordan sommeren blir:

Hvis skjura bygger reir – jeg husker ikke om det er høgt eller lågt – så blir det enten en varm eller en kald sommer. (Sjøl skulle jeg gjerne ha sett at akkurat den ulykkesfuglen verken hadde bygd høgt eller lågt.) Når vi er kommet så langt at vi veit hvordan sommeren ble, så er det til å spå om vinteren, med samme presisjon: Mye eller lite rognebær – mye eller lite snø, eller omvendt? (Rognebærene er dessuten oppskrytt. Jeg har prøvd å legge vin av dem, men den ble beisk.)

Nok om det.

På Halsøya, litt nord for Mosjøen sentrum, bodde det før i tida en mann, av det slaget som ble kalt original. La oss kalle han Edvart. Når han Edvart møtte folk på gata, eller når han kom inn på Samvirkelaget eller i kirka eller på en kafe, uansett om det var skyfri himmel og sol eller det hølja ned, så sa han alltid: «Hain bi no vel rægn!»

En gang var det en spissbur som trudde han skulle komme kan Edvart i forkjøpet og overrumple ham. Da de møttes på gata en riktig godværsdag, skynda den andre seg til å være først med å avlevere Edvart sin replikk: «Hain bi no vel rægn!»
Da ble han Edvart kjempesint og svara i affekt: «Trur du verkele dæ bi rægn a sjyfri himmel, din stortåsk!»

Edvart pleide hver morra å gå en halv mils veg fra Halsøya nordover Leirfjordvegen. Dette var et fast innslag i hverdagen – ja også søndagen. Edvart skofta visst aldri denne gangarturen, enten det var sol eller regn. Det hadde visstnok medisinske årsaker. De sa han «gikk av seg vatnet», hva de nå meinte med det. Etter hvert som vi eldes, vil kanskje noen og hver av oss mannfolk forstå dette begrepet bedre.

Hvorom allting er: Vegen var smal, smalere enn nå, og sjølsagt uten fasiliteter som fortau og desslike. Kanskje kunne denne ferdselsåra i tillegg være hullete og sølete. I alle fall er det sagt at bilistene, de lokalkjente, var oppmerksom på denne spesielle fotgjengeren, som like godt kunne gå midt etter vegbanen som langs kanten.

En morra da han Edvart var på sin sedvanlige gangartur, hendte det at det kom en fremmedkar kjørende. Idet denne villturisten runda en skarp og uoversiktlig kurve, fikk han for seint øye på den den mjuke trafikanten, som stod midt i vegbanen og urinerte noe så voldsomt. Dermed smalt det. Før turisten rakk å reagere, hadde han kjørt på mennesket, som spratt som en ullsekk bort i den djupe veggrøfta, og ut av syne.

Den svært engstelige bilisten bråbremsa, i frkt og beven for at det  aller verste skulle ha skjedd. Han sprang fram til grøftekanten der han hadde sett fotgjengeren forsvinne.

Mindre ble nok ikke skrekken da han fikk øye på en skikkelse som lå på rygg i grøfta. Livløs. Akkurat idet den andre skulle til å bøye seg ned og kjenne om det stod til liv og puls, åpna Edvart auene og stirra rett inn i ansiktet på bilisten, idet han sa med mild, men tydelig røst:

«Hain bi no vel rægn.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Det har gått altfor, altfor langt

Enkelte grantrær har kommet på skråplanet og hetser de eldre i samfunnet. Dette har gått for langt.

Brønnøysunds Avis på nett, også kalt banett.no, har i et rikt illustrert oppslag så å si gått til rota med ett av vår tids største utfordringer, trær som håner mennesker. I dette tilfellet er mobbingen rettet mot de eldre i lokalsamfunnet. En av avisens bedre fotografer har prompte rykket ut til åstedet, sykehjemmet, etter tips fra en årvåken leser, som «reagerer på juletreet som er belyst utenfor bygget».

Det rystende oppslaget på banett.no 18.12.2012 kan få stor samfunnsmessig betydning.

Det rystende oppslaget på banett.no 18.12.2012 kan få stor samfunnsmessig betydning.

Det framgår dessverre bare delvis av artikkelen – men den skarpsindige leser vil etter en tid legge merke til – at det «belyste» treet er skjevt, altså ikke i vater. Og det er denne skjevheten i forhold til grunnlinja som har ført til sterke reaksjoner i befolkningen, skal en tro avisa. Vedkommende uttaler til avisa at treet «er en hån mot gammelt folk», og kilden tilføyer blant annet at slikt ikke skjer «lenger sør i landet».

Avisa – som til daglig synes å leve etter mottoet «Tier når det blir krevd» – har som sagt lagt breisia til når det gjelder juletresaken. De har sågar fått tak i den øverst ansvarlige leder for helsevesenet i kommunen, som om enn noe slukøret og defensivt lover bot og bedring med hensyn til juletre-uvesenet i Brønnøy.

Men er dette nok? Langtifra. Vi savner at lokalavisa i dagene som kommer legger atskillig mer tyngde bak sin penn og sine kameraer i denne samfunnsak nr. 1. For så langt er vi kommet i dette landet, at veslevoksne grantrær i 2012 kan stille seg opp og håne de eldste iblant oss, uten at det blir tatt seriøst til motmæle og statuert eksempler. I ett av verdens rikeste land.

Jeg er rystet. Her må det kreves en granskning. Hvordan har dette treet fått framføre og rendyrke sin hån, under flere ordførerer-regimer, uten at det har blitt tatt affære, ikke før nå da pressen så sin besøkelsestid og etter mye gravende journalistikk og betydelige personellkostnader brakte uvesenet for en dag.

En kommunal granskning må settes i verk allerde i romjula, og en fyldig rapport om det inntrufne bør helst foreligge i god tid før påske.

Tida er dessuten overmoden for å opprette et statlig juletretilsyn. I mellomtida bør vi  etablere ei politisk oppnevnt smågrannemnd, som kan føre regionalt ettersyn, spesielt innretta mot å avsløre uoppdragne løstrær, Skjeve trær på rot bør i det minste tilsnakkes, og dersom åpenlyst hånsk opptreden fortsetter, bør en vurdere bot og frihetsberøvelse.

Jeg ser for meg at minst ett av våre utallige fremskrittspartier nå vil kreve et juletreregnskap. Hvis et slikt regnskap skulle komme til å avdekke at vi ingenting har å tjene på å la uartige trær ta seg til rette slik vi her har sett, bør fellingstillatelse gis.

Hugg dem, og send dem tilbake dit de kom fra!

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

I dag vil jeg slå et slag for Avisa Hemnes

At det finnes mange talenter og mye kreativitet innafor kommunegrensene i Hemnes, bør knapt være en nyhet, og  kan umulig ikke overraske noen på Helgeland. Men at en gjeng aktive mennesker i pur entusiasme, pågangsmot og nysgjerrighet stifter ei ny lokalavis i 2012, bør bli sett på som en sensasjon – uansett hvor i Norge det skjer.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Papiravisene har i en mannsalder blitt spådd den visse død. Nordlands Avis, utgitt på Hemnesberget, gikk inn allerede i 1978. Men denne uka utkom nyskapningen Avisa Hemnes med sin fjerde utgave.

Allerede i første nummer satte de standarden, og de la lista høyt, både når det gjaldt innhold og formgivnig. Avisa fikk en velfortjent varm velkomst lokalt, og de har slett ikke hvilt på sine laurbær eller solt seg i glansen fra den positive oppmerksomheten. Tvert imot. De  har holdt stilen, med et variert utvalg av tildels meget velskrevet stoff, gode bilder og en lekker layout.

Alle i den skrivende staben, også redaktøren, ser på seg sjøl som amatører. Dette sjølbildet må de gjerne beholde, men produktet kan måle seg med hvilken som helst lokalavis med respekt for seg sjølk Avisa har knytta til seg en stab med dyktige og ivrige frilansere, som ut fra det de leverer ser ut til å stortrives med å lage avis. Dette tyder på at de alerede har klart å bygge opp et godt miljø rundt avisa. Dette er det aller,  aller viktigste for en journalist: Å blir vist tillit og få anlednng og rom til å boltre seg og gjøre akkurat det som en er god til.

Jeg hører at hemnesværinger og korgværingen leser den nye lokalavisa i filler, alle de 48 sidene, fra perm til perm. Det skjer neppe ofte at ei avis blir mottatt med så stor entusiasme, og det er i dette tilfellet velfortjent. For innholdet har hittil vært både interessant og spennende. Redaksjonen har heller ikke gått i den lettvinte fella å bringe til torgs tekstreklame eller å gi seg til talerør for særinteresser og/eller -grupperinger. Fortsett med det, men glem ikke at avisa også har til oppgave å være en kritisk røst og et korrektiv til etablerte sannheter og institusjoner. Denne avisetableringa har så langt vært en hyllest til det frie ord og til kreativitet og mangfold.

Avisa Hemnes har så langt kommet ut hver 14. dag, Jeg ser at de satser på å bli ukeavis utpå nyåret. Det blir spennende å følge med videre. Nye lokalaviser har i nyere tid hatt en stygg statistikk, en lei tendens til å få et kort liv. Dette behøver slett ikke å bli skjebnen til Avisa Hemnes. Men de kommer nok til å få tøffe tak. De vil være uslåelige nabo-for avisene i sør og nord når det gjelder lokalkunnskap og spennende lokalt innhold.

Annonsemarkedet er en annen skål. Men jeg har tru på at gjengen i Avisa Hemnes også der vil legge for dagen kreativitet nok til å skaffe seg et solid fotfeste, sjøl om det kanskje kan finnes krefter som har god lyst til å starte priskrig for å vippe nykomlingen av pinnen.

Jeg vil anbefale både de som bor i Hemnes, utflytta hemnesværinger og alle andre med interesse for gode lokalaviser: Gi deg sjøl ei skikkelig julegave som varer hele 2013: Tegn abonnement på Avisa Hemnes. Du kommer ikke til å angre.

Les avisa

Les mer på denne bloggen


2 kommentarer

Filed under Omtale

Om møsbrøm og gjenbruk

Brunost eller prim (eller møsbrøm som det egentlig heter), er noe av det fornemste i norsk mattradisjon.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.Brunosten er noe av det fornemste innen norsk mattradisjon. Der hvor jeg kommer fra kaller vi brunosten – eller prim, det går for det samme –  for møsbrøm. Til om med Petter Dass skriver om møsbrøm, så du kan tenke deg.

Før i verden var det vanlig at man kokte brunost, altså møsbrøm, rundt omkring på gardene. Hvis man hadde ku eller geit, vel å merke.

Kona i Storskogen var en habil møsbrømkoker. En dag kom ei kjerring gående til Storskogen, i den hensikt å kjøpe møsbrøm. I de dager var innpakningspapir mangelvare, og kona i Storskogen beklaga at ho ikke hadde såpass som et stykke papir å emballere varene i.

Men da svara kunden: «Nei, bry deg kje om D,  D E kje fale, paper har eg sjøl. Sjå her…  Eg fainn eitt paper borti skogen – D ha vøre møsbrøm i D før!»

3 kommentarer

Filed under Feature

Hva i all verden er buffertering?

Dette intervjuet med forfatteren Stig Bang om det sær-ranske fenomenet buffertering ble i sin tid utført i samband med at Nordland Teater for meget lenge siden satt opp barnestykket «Fantastiske Faz», hvor såkalt buffertering ble sagt å inngå som et ikke uvesentlig kunstnerisk virkemiddel.

– Dette snakket om «tidenes største buffert»! Hva i all verden er dette slags tøv, Stig Bang?Buffertering – hain stei… En buffert er såvidt oss bekjent noe du finner på ei jernbanevogn, og dette er vel ikke noe man drar inn på Småscena og syner fram – for mindreårige – sjøl om det aldri så mye dreier seg om tidenes største? Hadde det enda dreid seg om idenes største koffert!

– Den klassiske, studentikose buffert, sier forfatteren Stig Bang ettertenksomt, idet han legger hakene i alvorlige folder. – Den klassiske, studentikose buffert ble praktisert på Mo på 1960-tallet. Senere dukket dette kulturelle særdraget opp i ulike eksilmiljøer, blant ranværinger i Bergen, Trondheim og Oslo, som et eksistensialistisk…

Nei, vet du hva! Dette går over vår forstand, og langt inn i ordførerens. Til saken, om man tør be.

– Nå. Altså, vår buffert er i grunnen noe helt annet. For å si det slik: når folk bufferterer, har de alltid en grunn til å gjøre dette. Vi har alle en buffert i magen. I det øyeblikk den slippes ut, står vi overfor en buffert. I stykket har bufferten en slags katarsis-funksjon, nær beslektet med primalskriket.

Nei, nå går det aldeles for vidt!

– Katarsis = renselse. Altså: I vårt stykke Fantastiske Faz har bufferten en renselses-funksjon. Verden ter seg forskjellig før og etter en buffert. Folka i stykket er ikke seg sjøl lik etter å ha gjennomført bufferteringen. Eller kanskje er det nettopp det de er… De står fram i ny ham, langt herligere enn deres gamle jeg.

Er dette over hodet noe oppsiktsvekkende?

– Jeg skal si deg en ting: en teaterbuffert med Nordland Teaters egne virkemidler vil bli noe ganske bemerkelsesverdig! Det unge (og hvorfor ikke også det gamle, egentlig?) publikum vil få en skarp, stram, nei sterk følelse av å være med på noe historisk.

Nå har oversetteren og forfatteren snakket seg varm, dessverre, får man nesten si:

– Til ungene vil jeg si: Buffert er fantastisk skøy. Og det er lett å lære. det er bare å gjøre det, så blir det buffert.

Vi er like klok, har vi på følelsen…

– Buffert lar seg egentlig ikke forklare. Men hvis ungene først har sett en buffert, har de såpass mer vett i skallen enn vi voksne at de får det til, hvis de orker å prøve seg på en buffert.
Kort sagt: Alle er vi buffertører, men bare når du er ganske liten er det enkelt å buffertere. Det vil si å slippe løs den skøye gærnskapen inni oss.

?

– Teaterstykkets Fantastiske Faz er en fenomenal felle-oppfinner: melkemannsnare med sviske-agn. Når fellene svikter, finnes kun en utveg: man tyr til en buffert!

I løpet av den siste utgytelsen har vi sneket oss til å slå opp i Aschehougs meget store konversasjonsleksikon: «Buffer(t) (eng.) (puffer), støtfanger med kraftige stålfjær, som anbringes ved enden av lokomotiver, jernbane- og sporvogner m.m. De normalsporede europeiske jernbanevogner har to b. i hver ende av vognen, en på hver side av koblingen. Eller brukes bare en (sentral) b. i hver vogn-ende, til dømes ved amerikanske jernbaner og enkelte smalsporbaner.»

Da herr Bang etter dette på nytt gjør mine til å skulle igang med ett eller annet, kaster vi gjentagne ganger demonstrative blikk på klokka. Vår tid er usedvanlig knapp. Han fatter det omsider, og intervjuet er over. Uten forsøk på utøvelse av buffert, gudskjelov.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Uhyggelig i Hommelstø

(Dette er en reprise 🙂 )

I Brønnøysunds Avis torsdag 24. april 2008 kunne vi lese om en rekke særdeles uhyggelige hendelser i Hommelstø, presentert under tittelen “Forsøkt lurt til kjøp”.

Etter å ha finlest artikkelen ser jeg for meg at følgende svært dramatiske hendelsesforløp har funnet sted: En mann har forsøkt å selge en kvinne et maleri, men kvinnen har takket nei. Den selvsamme mannen begir seg på forbrytersk vis videre til neste hus og forsøker atter å selge et skilderi til en oppsitter. Ja, så vidt går det, at handelen kommer i stand. Men da griper en stedlig drosjesåfør resolutt inn, og ber den potensielle selgeren “pakke sysakene sine og komme seg vekk derfra”. Ja, drosjesjåføren varsler endog – kanskje noe overraskende for noen av oss lesere – hjemmesykepleien om den inntrufne skandalen.

Og ikke bare det: Brønnøysunds Avis kan avsløre at den samme mannen (han med maleriene, ikke drosjesjåføren!) også har vært på en tredje kvinnes dør. Dette tredje offeret opplyser at den besøkende ikke bare har benyttet ringeklokken for å påkalle seg beboernes oppmerksomhet. Å neida, han har dessuten snakket! For da offeret kommer ut på trappen, sier den fremmede “Her må det være fint å bo?” Altså, for å oppsummere: Den fremmede har ikke bare ringt på en dørklokke – han har snakket. Og ikke bare det, han har på utspekulert vis antydet at det er fint å bo i Hommelstø. I HOMMELSTØ av alle steder på jordskorpen! Ikke rart at vedkommende oppsitter ble “overrasket og redd” etter en såpass skremmende opplevelse. For den som sier det er gjevt å bo i Hommelstø – sjøl om vedkommende sier det med et snev av spørsmålstegn i stemmen – kan umulig være vel bevart.

Det framgår av dette stykke reportasjearbeid, som endog har avstedkommet toppoppslag på første side i avisa, at innbyggere i Hommelstø føler seg utrygge og engstelige etter det som har skjedd. Videre uttrykkes det håp om at “de ansvarlige” nå snart må tak i problemet, slik at man slipper å ha folk rennende på dørene og snakke tøv om hvor vakkert det er i Velfjord.

Det er ikke til å stikke under en stol at denne kriminalreportasjen har rystet meg. Jeg går ut fra at den stedlige politimyndighet, som ser alvorlig på saken, ved tid og leilighet vil oppsøke Hommelstø for å foreta en rekonstruksjon av hendelsene omkring den serieforbryteren som her har vært på ferde.

2 kommentarer

Filed under Feature

Om «kaptein Sjøberg» – og et lensmannsmord utført av nordmenn i britisk tjeneste

Mytene fra motstandskampen på Helgeland er mange. «Kaptein Sjøberg» hylles fortsatt som helt. Menn fra Kompani Linge skjøt og drepte lensmannen og en lensmannsbetjent i Bindal. Ingen av dem var nazister. Snarere tvert imot. Men hendelsen ble siden dysset ned.

«Kaptein Birger Sjøberg» alias Nils Berdal.

Sjøbergmarsjen mellom Austerfjorden i Vevelstad og Eiterådalen i Vefsn arrangeres hvert år, og  er en minnesmarsj til ære for de som falt under 2. verdenskrig, i forbindelse med motstandsvirksomhet på Sør-Helgeland. Marsjen er oppkalt etter  den såkalte «kaptein Birger Sjøberg». De sparsomme leksikalske opplysningene som finnes om «Birger Sjøberg», forteller at han egentlig het Nils Berdal, og var født i Åfjord i Trøndelag i 1905. Allerede i 1937 flytta han til Sverige, visstnok for å komme unna noen økonomiske misligheter. I perioden 1937 til 1939 bodde Berdahl i fjellbygda Bågnes, alene i ei koie ved Bielite i Vilhelmina kommune. I begynnelsen av 2. verdenskrig dukket han så opp, nærmest som troll av eske, for å lede illegal våpentransport på Helgeland. (Les mer om den angivelig svanske «kaptein Sjøberg i Egil Ulateigs bok «De gode mot de onde», hvor det blant annet heter: «I virkeligheten var denne mannen en ettersøkt forbryter og sjarlatan; han var ikke svensk og han het ikke Birger Sjøberg.» side 139 osv). Før han falt i 1944, rakk Nils Berdahl å gifte seg med motstandskvinna Liv Elisabeth Grannes fra Vefsn.

Liv Grannes ble for øvrig seinere gift med ingen ringere enn norsk etterkrigstids grå eminense, Jens Christian Hauge, som hadde stått sentralt i Heimefronten under krigen. Denne alliansen med norsk politisk toppnivå skal sogar ha vært en medvirkende årsak til at det har vært vanskelig å få skrevet den fulle og hele historia om våpentransporten på Helgeland – og dermed få klarlagt den egentlige bakgrunnen for de store tragediene det medførte for sivilbefolkninga i Eiterådalen og Visten.

Dekkoperasjon
I dag ser flere og flere historikere på denne våpentransporten som en britisk dekkoperasjon, «Operasjon Jupiter», som skulle få Tyskland til å tru at det ble planlagt en alliert invasjon på Helgeland, en skinnmanøver foran den mye senere invasjonen i Normandie. Operasjonen ble ledet av en britisk militæravdeling for spesielle operasjoner, SOE, Special Operations Executive. SOE arbeidet uavhengig av de norske eksilmyndighetene i London. Dekkoperasjonen på Helgeland involverte mange patrioter satte mange liv på spill. Sivilbefolkninga på kysten og i innlandet på Midt- og Sør-Helgeland, lojale til de motstandsarbidet, gjorde en heroisk innsats for å smugle våpen fra de ytterste øyene, inn i fjordene og opp i fjellene. Våpen det aldri skulle bli bruk for, og som det aldri var hensikten skulle tas i bruk. Mange av de som deltok i dette livsfarlige arbeidet følte seg i ettertid grundig lurt av engelske og norske oppdragsgivere. Med god grunn.

Drepte lensmannen og betjenten
I etterdønningene, opprullinga av våpensmuglernettet, skjedde katastrofale ting på Helgeland, som blant annet endte med at et relativt stort antall sivile ble fengslet og/eller drept av okkupantene.

Ikke minst skyldtes dette de «autoriserte» motstandsfolkene, de såkalte Linge-karenes uvørne og direkte uansvarlige opptreden. En av hendelsene som var opptakten til massearrestasjoner og henrettelser, var  de engelsk-ledede motstandfolkenes drap på lensmann Arnold Fossem og lensmannsbetjent Alf Skogmo på Urvollan i Bindal 14. september 1942. Lensmann Arnold Fossem  var verken nazist eller tyskvennlig, og betjent Alf Skogmo fra Brønnøy var til overmål aktiv motstandsmann.

Likevel ble de skutt uten sjøl å ha løftet våpen, stikk i strid med såvel norsk strafferett som med enhver internasjonal konvensjon om atferd i en krigssituasjon. Det meste tyder på at de to, som var ute i ordinær tjeneste, «for sikkerhets skyld» ble henrettet av motstandsmennene, som dermed reddet sitt eget skinn.

Posttraumatisk stress kan ha vært en formildende årsak. Lingekarene hadde vært med blant annet vært involvert den harde trefningen med tyskerne på Tangen gård noen dager før dette.

Kilder mener at motstandsfolkene ved å gå smidigere fram i stedet kunne ha fått en avtale med lensmannsfolkene og kommet seg unna. (Se for eksempel side 137-144 i boka «Helgeland i brennpunktet» (1990) av Hans Bræckan, og side 142-143 i «De gode mot de onde» av Egil Ulateig. Les også Arnt O. Aasvang: «Kapteinen : Nils Berdahl – Birger Sjøberg – hvem var han?«). «Spionen i Kojan». Program på Sveriges Radio P4

Epilog
I dagens verden ser vi med tydelighet at ikke alle som tilslutter seg en motstandsbevegelse er guds beste barn, og slik var det uten tvil også med den norske motstanden. Konsekvensen av dobbeltmordet på Urvollan ble i alle fall katastrofalt for mange mennesker: 23 helgelendinger ble ført til Falstad og henrettet av naziokkupantene.

Torstein Finnbakk

Den drepte lensmann Arnold Fossems båre bæres fra heimen på Terråk. Bildet gjengitt i «Helgeland i brennpunktet» av Hans Bræckan. Fotograf ukjent.

Les også

Slaver for motstandskampen

Lokalhistorie:

Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

Jens Bjørneboe sa det slik:
Våre høye idealer
Vil de bare flire av:
Stjele, myrde, banne, hore,
Voldta, plyndre og bedra!
Kan De fatte og begripe
Hvor de har sin råskap fra?

Meget burde de beundre:
Dres­den efter­lot vi slik:
Som en tundra med fem hundre
Med fem hundre tusen lik!
Meget burde de beundre:
Vår kul­tur er høy og rik!

Vi har kjem­pet for mora­len,
For et rens­lig, ånd’lig liv.
Ung­dom­men er vill og galen,
Syk og rå og destruk­tiv!
For kul­tu­ren, for mora­len,
For et rens­lig, ånd’lig liv!

Kam­pen gjaldt et rens­lig klima
For kul­tur og disi­plin
Fra Katyn til Hiro­shima,
Dres­den, War­szawa, Ber­lin!
Fra Katyn til Hiro­shima,
Dres­den, War­szawa, Berlin!

Meget burde de beundre
Som de bare fli­rer av!
Stjele, myrde, brenne hore,
Voldta, plyndre og bedra!
Kan De fatte og begripe
Hvor de har sin råskap fra?

(Om ungdommens råskap)

3 kommentarer

Filed under Feature

Hvem eller hva er urfolk?

I et hefte utgitt av  amatørhistorikeren Åsmund Evindsen mener forfatteren å påvise at «samene ikke er urbefolkning på Helgeland». Den sparsomme argumentasjonen som  kommer fram, tyder på en temmelig grunn og synse-prega analyse av urbefolkningsspørsmålet, ut fra den feilaktige   oppfatninga at «urbefolkning» betyr «de som kom først».

ILOs (International Labour Organisation) konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b: «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hørte til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»   Det internasjonale samfunnet med FN i spissen har de siste 20—30 åra gitt urbefolkningsbegrepet en noe mer nyansert  innhold enn dette. Slik er det forklart i Store norske leksikon: «En klar tendens siden 1990-årene har vært at det i mindre grad blir lagt vekt på opprinnelighet som enerådende definerende element, men at man har betonet urbefolkningsgruppers utsatte posisjon som et resultat av kolonisering og marginalisering.» Snarere er det slik at dagens definisjon på et urfolk er et folkeslag som ikke kan forbindes med industriell økonomi eller som er knyttet til statlig politiske organisasjoner.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet skriver på sine nettsider blant anna dette om urbefolkninger: «Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av urfolk. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de er den av folkegruppene som bebodde området først. De har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den dominerende befolkningen. Urfolk utgjør ofte også en minoritet i landet, men dette gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolket et betydelig flertall av befolkningen.» Objektivt sett kan det neppe såes tvil om hvorvidt samene i Norden og på Kolahalvøya – herunder også sørsamer – som folkegruppe har slike kjennetegn.

Ifølge FN finnes det rundt 5 000 forskjellige urbefolkninger i verden.  Av disse utgjør samefolket den ene – også her på Helgeland. Men hevder Eivindsen merkelig nok at det er «få stedsnavn eller kulturminner etter samene» her hos oss. I virkelighetens verden skal en ikke se seg om lenge før en støter på navn med samiske røtter og samiske kulturminner her i regionen. Personlig syns jeg det er foruroligende å lese at en person med såpass begrensa kunnskap viser seg å ha vært ansvarlig for registrering av fornminner og stadnavn i en av kommunene på Helgeland.

Ifølge FN kan omkring 350 millioner mennesker rundt om i verden reknes som urfolk. Disse lever i et syttitall ulike land. Situasjonen til de forskjellige urfolkene varierer etter hvor i verden de befinner seg. Urfolkene blir mange steder tvunget til å leve etter de regler og lover som er fastsatt av staten til det storsamfunnet som omgir dem.

FNs definisjon på urfolk:
«Indigenous populations are composed of the existing descendants of the peoples who inhabited the present territory of a country wholly or partially at the time when persons of a different culture or ethnic origin arrived there from other parts of the world, overcame them, by conquest, settlement or other means, reduced them to a non-dominant or colonial condition; who today live more in conformity with their particular social, economic and cultural customs and traditions than with the institutions of the country of which they now form part, under a state structure which incorporates mainly national, social and cultural characteristics of other segments of the population which are predominant».

Wikipedia om urfolk

Med ønske om en fortsatt god dag

Torstein Finnbakk

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Helbredelse

To brør  bodde i ei lita bygd. Foreldra deres var religiøse mennesker. Derfor hadde alle  ungene der i huset bibelske navn. De to brørne det her skal berettes om bar  navnene Kanar og Isak.

Det var ei bærekraftig bygd de bodde i. Derfor dreiv brørne med jakt som attåtnæring, ikke minst revejakt. En gang hadde de felt en rev som var full av skabb. Visse tegn tyda på at de to var blitt smitta av denne skabbreven. Derfor måtte de to gi seg i veg til doktoren. Det var ei gruve der i bygda. Der hadde de en bedriftslege som var tysk,  og  la oss si at hun het Frau Ziegel.

Kanar og Isak kom inn på legekontoret, strauk luene av seg og bar fram ærendet sitt. De snakka på den måten at den andre overtok der den første slutta:

«Det va no deinn her klåen, førstår du», «at vi truidd kanskje vi va vørt besmettæ ita skabb, førstår du» «ja, asså ita rævskabb, førstår fruen»

«Refeschkabb? Jawohl.» sa bedriftslege Frau Ziegel, satte brillene på seg, tok i øyesyn de skurvete nevene til karene og grøsset en smule. Nå var dette en lidelse som strengt tatt lå utfor allmenn-legen sin kompetanse, og derfor bestemte ho seg for å konsultere den lokale dyrlegen. Veterinæren var opprinnelig dansk, og når kyr ble sjuke, hadde han alltid et standardråd. «Giv koen tjære», pleide han da å si.

Mens han Kanar og han Isak nå satt der og klødde de skabb-befengte nevene sine, ringte Frau Ziegel til distriktsveterinæren. Hun hadde ett av disse telefonapparatene med høyttalerfunksjon, slik at pasientene kunne følge med i samtalen som utspant seg.

Legen: «Jah, jai skulle ja gjerne vite om du har noe guten råd mot refeschkabb?»

Veterinæren: «Ja men det fins da kun et effektivt middel, der virker – ikke?»

Legen: «Jawohl?»

Veterinæren: «De smittede individer må man jo straks ta og skyde!»

Legen: «Jawohl?»

Veterinæren: «Og så må jo kadavrene destrueres, det vi si’ brændes og umiddelbart graves ned!»

Legen: «Jawohl»

Hun løftet blikket, men  så  bare hælene på han Kanar og han Isak, som i full fart rømte fra legekontoret.

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Det var natt og jeg så henne stå der på svaberget

‎«Jo ældere Verden hun bliver af Aar,
Jo verre, jo slemmer’ er Menniskens Kaar,
Vi have alt levet det beste.» (Petter Dass)


«Den som hadde fått danse seg svett!»

Ho skreik det ut mellom kirkebenkene. Det var mens de sto og tok imot velsignelsen. Ho skrik det mot den snøkvite kista der ved kordørstokken. Ho var ikke heilt sikker på om ho hadde skreket ordene høgt. Hun syntes de stirra på henne, der ho stod under svartsløret. Alle i hop. Hun syntes de stirra og strigråt. Til og med den unge presten. Nypresten, som hadde så rar en dialekt at noen av de eldre i menigheta ikke torde å ta imot nattverden ifra han.

Ho kjente kirkelukta, lukta av nymala vegger, talglys og våt ull. Kvitkirka hadde tatt imot dem som ho pleide, med halvåpne, svarte øyne og den høge , spisse hatten oppe på hodet, slik ho mintes fra ho var jentunge.

Også ute ved grava skreik ho det ut. «Den som bare hadde fått danse seg svett – om så bare en eneste gang!» Ho såg seg rundt, i undring over at ingen hadde hørt henne. Ho ble stående der og knyte hanskehanda si omkring den grønne stilken. Krampaktig. «Skal du ikke…?» kviskra grandtante og rørte varsomt  ved albuen hennes. Igjen hørte seg sjøl rope  et uhørlig «Nei!», men slapp  taket,  slik at rosa gjorde ei kollbøtte og landa med en svak, dump lyd på kistelokket.

«Så hvorfor står jeg da her og fryser!»

Igjen dette stille skriket.

Den innhule rumlinga da jordskuffene ble kasta på. «Til jord skal du bli». Men stå opp igjen?

Den natta kista var brakt til lands, hadde ho fått grandtante med seg. I den månelause natta hadde de tatt seg fram langs vegen, like til bårehust. De tente ikke lys, anna enn den vesle løkta de hadde med seg.

«Plombert,» fastslo grandtante, da kistelokket ikke lot seg rikke. Ho som hadde vært på markene i zulumisjonen og visste råd. Ho hadde både klohammer og tang i veska . Det peip i metall da lokket ble bendt til sides.  Ho visste ikke hvor lenge de hadde blitt stående  og einstirre.  «Det er ikke folk, det der!» hadde ho brutt ut av seg, inni seg. Så  ille tilredt. Ho fant ikke annet ord, heller ikke seinere, ikke i heile sitt liv kunne ho finne annet ord. Jo, visst hadde ho vært med da de slakta sau om hausten, rørte i blodet som hadde fossa ut, flådde, tok ut innvollene – den vemmelige vomma, strupen, luftrøret og lungene, og seinere da de hogg det sunt og la det oppi saltlake, det som de ikke mol opp til kjøttdeig. Men slik som dette!

Ho sokk ihop  i knærne da ho ble var at den gamle kvinna varsomt stappa en peikefinger nedi kista, og etterpå holdt den opp i det dimme lyset og granska  den.  Lenge, med nærsynte øyne. Så stakk ho fingretuppen sin i munnen og smatta med tunga. «Spekt», sa den gamle, halvt, til seg sjøl. «Spekt?» spurte ho vantro. «Salta. Varmen, forstår du, barnet mitt».

Grandtante hadde holdt omkring henne. Lenge. «Å stakkars velsigna», hadde ho mumla , med den hese, låge gammalkvinnerstemmen sin. Etterpå hadde hjulptes med å sette på lokket, for all verden, i  all evighet.

 

«Du slipper nå å tørke opp skiten etter meg på ei stund!» var det siste han sa, før han trampa ut døra, og lukta av kropp og ryggsekk hang igjen i bislaget.

Ho skulle alltid stille seg de samme spørsmålene, hver natt før ho sovna, hver morgen når ho sto opp. Hvorfor måtte han ta avsted, og hva skulle han der å gjøre? Og var det virkelig slik han hadde kommet heim?

Ho gikk ned på bergene møt mørkret, og lot landvinden rive og slite i kåpa.

Å den som hadde fått danse seg svett, om så bare en eneste gang.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Det store, lavmælte bildediktet om folket

«Vindenes hus», en dokumentarfilm laget av forfatteren Magnar Mikkelsen, hadde i 2010  premiere under Nordkapp filmefestival.   Filmen vises på NRK 2. den 5. og 8. januar 2011.
Vi husker Øyvind Sandbergs dokumentar «Å seile sin gen sjø», hvor Øystein Ludvigsen fra Hysvær i Vega var en sentral person. Magnar Mikkelsen «Vindens hus» har et nært slektskap med «Å seile sin egen sjø», men  samtidig er mye ulikt og kan ikke sammenliknes. Men  felles for de to verkene at de hver på sitt vis skildrer vanlig folks hverdag og helg, herlig fjernt fra det urbane liv.

– Jeg har med et lite videokamera gjennom ni år fulgt dagliglivet på mitt hjemsted Veidnes, ei sjøsamisk bygd med 30 hus og like mange naboer. Ut fra 130 timer råmateriale har jeg – med klipper Rachel Andersen som nærmeste medarbeider – lagd en én time lang personlig dokumentarfilm. Filmen adresseres som en bestefargave til mitt 16 år gamle barnebarn Tora i Oslo, og med fortellerstemmens korte, poetiske sentenser ordner jeg de mange små, myldrende historiene til en litterær og filmatisk helhet, sier Magnar Mikkelsen sjøl om filmen. Han har skrevet et drøyt dusin bøker innen flere litterære genre.

– Jeg satt alene i stua, omgitt av bøker og hauger av aviser og magasiner,  trett av et langt skriftlig liv. Da slo jeg på mitt nye kamera og ville med det hinsides ordenes grenser. Jeg ville inn i det som ikke kan sies, men bare så vidt sees og fornemmes. Med kameraet ville jeg forsøke å gripe det flyktige i våre liv. Jeg ville stanse noen av alle de øyeblikkene som strømmer forbi oss og blir borte for alltid, sier han

Det er i alt 21 små historier som i filmen flettes sammen til en enhet, ved hjelpe av korte,  poetiske tekster.  Til slutt glir det hele opp i en enhet, trådene samles.

«Vindenes hus» er også en av de sjeldne  som forteller noe om den sjøsamiske kulturen, til tross for at de fleste samer tilhører denne kulturen.

Sjøl om filmens lavmælte fortellerstemme taler direkte til  barnebarnet, går han aldri i den fallgruva å gjøre budskapet for privat.  Bildene og stemmen bak forteller om smått og stort på Veidnes gjennom ni år.   Her er bygdefolket på butikken, på lokalet når runde dager feires, her synges læstadianske salmer, her tennes kaffebål i fjæra, her legges skolen ned og her dras det opp fisk av et hav som blir fattigere og fattigere på grøde. Alt med en viss ærbødig distanse, verken bildene eller ordene blir for nærgående. Folk og hendelser får være som de er.  Og bildene er vakre og poetiske, enten det er uvær eller sol over et stille, uforanderlig landskap.

«Vindenes hus» er blitt et dokument som bør bevege og berøre. Det er en film om det som kalles livet og om de som kalles folket. Mikkel skrev en gang «Det store diktet om sauen». Denne gangen har han laget det store bildepoemet om kystfolket.

Av Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

Båten

Han snudde ansiktet bort fra bålet, og kjente den livkveikende strålevarmen bre seg oppover ryggen.
Han stødde hodet i høyre hånd, mens han speida ut over den svarte innsjøen. Nattekulda var begynt å sige på, og det steig liksom opp damp, en dis som la seg noen centimeter over den blanke vassflata. Der, like utenfor sivet, så han ringene etter et vak. Så ett til. Røya var aktiv i kveld. Men han hadde fått sin del. Nå var det å ta natta. Stillheten lå som et sukk over vatnet og slo tilbake mot den mørke lia han mer ante enn så over på den andre bredden.

Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget slik da han ble var båten. Den kom glidende der ute, og de var to om bord. En ganske liten båt, spissbåt antakelig, Han så heilt tydelig silhuetten av et menneske som satt ved årene. Og bak stod en annen og drog et garn. Sakte dro han garnet over ripa. Det glimta av og til skarpt i de våte trådene fra garnet. Men han kunne ikke avgjøre om de fikk fisk. Avstanden var for stor, kanskje tre hundre meter, de lå omtrent midtvegs til den andre bredden. Båten holdt seig og stø kurs midt etter vatnet, mens mannen som stod i rommet attom den bakre tofta omstendelig dro inn garnet. Han tenkte sløvt med seg sjøl at de måte være høvelig ukjente, siden de satte garn der ute på djupna. Forresten – båt – her? Dette var første gangen han hadde sett en båt her oppe. Men han kjente seg døsig, glippa met øynene, holdt på å døse av, men rykka til da han ble var at båten la om kursen. Nå styrte den innover mot land, rett mot vika der han hadde leirplassen sin. Den nesten hesteskoforma vika var kransa av ei kvit sandstrand. Fint å legge til med båt, tenkte han, men ønsket inderlig at de ikke kom akkurat dit han lå. Han likte seg best her inne i fjellet når han kunne være aleine med seg sjøl og ei steikepanne og ei fiskestang, en sovepose og fjellduken som han hadde som underlag, og som han kunne kveile seg inn i om det ble kaldt eller om det kom en regnskur. Men håpet syntes fåfengt. Et øyeblikk lurte han på om han rett og slett skulle stå opp og pisse på bålet, men det var nok for seint å slokke nå, de måtte for lengst ha sett nyingen hans.  Men den fremmede båten bøyde likevel av, og glei i skjul bak neset ytterst i bukta.
Han dro et langt gjesp, kasta et siste blikk opp mot den månelause himmelen, snudde seg mot bålet, og kraup godt til rette nede i soveposen.
Det virka bare som om han bare hadde slumra noen sekunder. Men da han slo øynene opp, var det for lengst begynt å gry av dag. Han gikk ned til vatnet, satte seg på kne i sanden, laga ei skål av hendene sine og slo kaldt livkveikende fjellvatn over ansiktet. Så blåste han på glørne til han fikk fyr under kaffekjelen. Mens vatnet varma seg, jogget han bortover stranda for å få liv i de søvnstøle lemmene. Først da han var kommet rundt neset ytterst i bukta, kom han til å tenke på båten og de to garnfiskerne. Her ute hadde han utsyn vatnet rundt, men kunne ikke se spor, verken etter folk eller kjøl, heller ikke i den retninga han mente å ha hørt at de dro farkosten opp på land. Han ble stående i tanker et øyeblikk. Det var vel noe jeg drømte? Han skulle til å løpe videre, da han ble var noe som stakk opp av sanden, nesten helt inne ved torva, der hvor småskogen begynte. Et trestykke. En rotten trestamme? Nei. Det var forarbeidet, bøyd oppover.   Han grov med nevene, Grå, morkne bordender klinka fast på den krokete stokken. Stavnen på en båt. Han reiste seg opp, og kjente det var råkaldt i fjellet, en riktig klarværsmorgen seint i august.
Da han kom tilbake til bålet, fosskokte kaffevatnet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

En skoledag i Johan Olsens liv

Han trasker den ubrøyta vegen fram mot det låge, svarte tømringshuset. Et gult lys kryper ut av vinduene. Siver inn i morgenlysninga. Det er i den gråblå morgentimen. Dagen er ei lita lysning bakom åsene med svarte graner. Johan er på veg til skolen. I slitt, lappet, arvet fottøy. Svart vadmelstrøye, bukse av samme slaget. Strikkelua langt ned i panna. Ranselen henger på halvåtte over de små skrå skuldrene. Han snufser litt. Snyter seg i votten. Tankene har for vane å bli stående stille slike morgener. Han lar bare øynene slippe inn det sparsomme lyset, og har nok med det. Han får igjen dette ekle nede i halsen. Som et dyr der nede. Det vil verken opp eller ned. Han må hive etter pusten, men prøver å la det være. Prøver å puste rolig, på folkvis, men da blir det bare verre. Han kjenner prikkinga helt ut i fingertuppene, og må hive etter været. Nei, han får la være å tenke på det. Får bare la øynene suge inn i seg den mørke tømringa som blir tydeligere der framme, med gule vindusglugger og blå røyk rett til værs fra pipa. Pedellen har vært tidlig oppe og fyrt.

 

 

Ovnen der inne er raudflekket. Det lukter bjørkeved. En etter en, noen i flokk, kommer ungene sigende. Tar av seg ransler, slenger fra seg vesker, strikkeskjerf, luer, votter, trøyer og gensere. Noen reimer opp sko og gnir frosne tær, dytter hverandre for å få plass nær ovnen, bak skjermbrettet. Lærer Gideon Skarberg er ennå ikke kommet. Han er ikke langt unna, og skravlinga dempes. Det bør være stille idet han entrer dørstokken fra «Det Aller Helligste», som de i smug kaller lærerens bolig i enden av skolehuset.

 

 

Døra der innefra glir opp på velsmurte hengsler. Han står ved katetret, og det rumler fra unger som ryr på plass mens de prøver å gjøre seg lydløse. Fadervår går unna i ei handvending. …Stilt i heilag fred…toner salmesangen ut, og oppropet går kjapt og kontant.

-Røys deg når eg snakk åt deg, Ole-Krestian. Eg sa røys opp med deg. Men du e sein. Akkurat som far din. Tvangsauksjon og fattigkassen. Egentleg e jo slikt arveleg. Neimen så sett deg berre då, og stand ikkje der lekså ein frostvar gjeldmons.

 

 

Lærer Skarberg ser ned i leseboka. Ser opp igjen, så tilbake til boka. Legger med rappe fingre hårstråene sine over den blanke issen. På tvers. Som vanlig. Ser ned i boka. Myser ut over klasserommet.

 

– Det va vel slik at dåkk sku lær eitt dekt tel i dag? Utenat. Ordensmann – kem som e det? Olaf, no du Olaf, ke før ei sia står det her dekte på i boka?

 

– Ehm…sia…nei…ehm. Eg minnes ikkje.

 

– Minnes ikkje, minnes ikkje! Minnes du dett eiga navn? Eller e du vørten like bevisstlaus som han bessfar din, han Tullkrestaffør? Sett deg, pøyk. Umuleg e du, bryr deg ikkje om å lær. Han bror din va akkurat likeins – likegyldig – egentleg akkurat slik.

Olaf rødmer, tier og setter seg nølende.

 

 

 

– Jens, du e kanskje ventelig meir før vett å tak. Kem så ha skreve det her dekte?

 

– Han Vi..vi..Vi..Vidje…

 

– ViVidje, ViVidje. Hahaha. Du veit vel knapt ke ei vidja e før slag, ban, skoglaus så dåkk e på Litjrabben. Men klauven kjenn du venteleg tel. Du ha vel haurt snakk om en klauvgalte? Hahaha. Åsmunn Olafsån Vinje heita han, så ha skreve dekte. Vinje. E det før mykkje førlanga at du ska kan stava, no så du strakst ska stand før presten?

 

 

Noen flirer, andre ser ned i pultlokkene.

 

– Johan, ha du lærd deg det herre?

 

-…

 

– Nei, det va vel det eg tenkt!

 

– J-j-jau, det ha-ha-ha eg s-så re-re-rett.

 

Johan svarer kjapt til han å være. Ordene pleier å flakse rundt omkring som svarte kråker inni hodet hans. Det samme gjør bokstavene, når han skal lese høyt fra boka. Og hos Skarberg skjer det ofte. Men satt han ikke i to heile timer i går attmed kjøkkenbordet, i lag med ho mor. Og ho hadde lest for han. Vers for vers. Strofe for strofe. Og han hadde gjentatt og gjentatt, til det satt som limt med kveitmjølsklister oppi hodet hans. Og oppdaget de ikke attpå til at når han sa fram noe han hadde lært seg utenat, så rant ordene ut av han som det reine steinskredet. Og før Gideon Skarberg får samlet seg til ei ny breiside, er Johan i full gang. «At far min kunde gjera» blir lest feilfritt, uten bok. Han sier det fram med heile seg, og det blir enda stillere enn vanlig i rommet.

 

 

Men så snart Johan er ferdig med siste strofa, bykser Skarberg fram, og er med ett bak ved pulten til Johan. Læreren triver den ihopslåtte boka, og holder den tett opp under nesen på gutten.

 

– Va det ikkje det eg egentleg trudd! Men du va snar å klapp att boka. Meg juks du ikkje. Las i smug utur boka gjord du, din stamhedning. Undermålar, men unnser deg ikkje før å bedrag meg rett oppi synet. Det svartner for øynene for Johan, men han biter sammen tennene, og hvisler:

 

– Ho va-va-va kje å-å-åpen, å d-det veit du gå-gå-gått.

 

De nærmeste ungene kvepper litt til på pultene, over Johan si plutselige ureddhet. Sier lavt til læreren at boka var virkelig ikke åpen.

 

– No. Du kom deg unna, den her gongen. Men det e best du les reint før ettertida. Eg lyt jo tru du stam berre før å slepp å les, av egentleg pur latskap! …No, mens eg har deg her, du kan kanskje førklar ke han Vinje mein med den her strofa: «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd»?

 

– A-at d-det sk-sku va så jæ-jæ-jæft å v-va sto-sto-storkar. M-men han f-far sei no at det ha dø-døtte mang ein ma-ma-ma-mannlort unna ein b-bra m-mann og.

 

 

Skarberg blir rød. Nærmest fiolett nedover nakken. Fiker til Johan under det ene øret, så under det andre, og på nytt under det første. Han tar spesialgrepet sitt, kliper av all kraft, presser tommelfingeren sin inn under Johan sitt kragebein. De nærmeste mener de hører det knaser.

 

– Kom deg ut. Skarberg hveser.

 

– Og vis deg ikkje her før du ha bødd meg om førlatels før munnbruken din.

 

 

Johan vegrer å følge med, men blir løftet i været etter øreflippene. Gutten ser ingen ting for tårene som presses fram. Føler bar at det gjør vondt, som om hodet skulle ha revnet i to. han blir slengt ut ytterdøra og ned trappa. Ranselen etter, og han griper den i ørska. Han skjener bortover vegen. Bortover, heimover. Kjenner at det renner nedover halsen. Han tørker med handa, og kjenner det varme blodet. Han merker den strenge kulda. Lua og vottene er blitt igjen der inne.

 

Hodet kjennes tomt. Han hikster etter været. Men gråten vil ikke komme. Han ser for seg leseboka med flagrende ord. Han siger i hop ved snøkanten da han hører at det kommer noen. Det er han Leif, nabogutten, som kommer med hest og slede fra meieriet.

-Men ke det e med deg? spør Leif, og blir var dette med ørene.

– Kom. Her bi det dokterskyss!

– N-n-nei. I-i-ikkje det…d-du må-må kjør meg he-heim.

Og slik blir det. Han løper oppover fra vegen til heimhusene. Mora vasker varlig øreflippene hans, og får etter hvert høre hvordan det har gått for seg. Ho veit ikke råd. Sier han Gideon er no så flink til å lære ifra seg, sjøl om han er litt snarsint. Det heile er nok glømt til i morra hvis bare han Johan holder seg fin gutt heretter. Og de blir enige om ikke å si noe til faren, som er så trøtt og oppfarende når han kommer heim.. Johan blir sendt et ærend til en av nabogardene, og er ikke snar om å dra heim igjen.

 

Det blir mørkt, og han veit at faren er kommet.

Straks Johan kommer inn på kjøkkenet, ser han ryggen til mor si. Ser ryggen og akslene. Ho står ved ovnen og snur sild i steikpanna, bøyer seg, legger mer ved i ovnen. Snur sild. Han har den breide ryggen hennes vendt mot seg heile tida, og han kjenner osen fra silda på panna. Makko henger til tørk over komfyren, og han tenker at den kommer til å lukte steikt sild. Det freser fra varmt feitt, og han spør som for å si noe:

– K-kor e han f-far?

-I skøtet, svarer ho omsider. Ho snur sild.

– Du sa kje du ha vøre oppkjeftig, fortsetter ho så.

– O-o-oppkjeftig?

– Ja, just det! Og ho sier mer. Ho sier at han må ikke komme her med meir lyging. Han far har fått vite alt som er verdt å vite da han kom fra skogen på Storvelta, og traff ungene der.

– No e vi utbørn i bygda, både han far din og eg.

Og han far har vært hos han Gideon, og han Gideon har gitt klar beskjed: de må i veg og be om unnskyldning, ellers behøver ikke han Johan å vise seg meir på skolen. Det har han Gideon sagt, og det skulle bare mangle. Og satt ikke ho, enno ho hadde annet å gjøre, i timesvis og terpa leksa med han, store glunten. Og hva fikk ho igjen for det, anna enn utakknemleheit, tåpskap og trållheit?

 

Han står der og ser den breide ryggen hennes, og sterkere og sterkere kjenner han eimen av stekt sild. Den lukta skal alle dager minne han om dette. Lukta av stekt sild skal minne han om et svik. Det blir et stille sildemåltid. Ett og annet ordet foreldrene imellom, om kveldsfjøsen. Heller ikke småøskenene sier noe, men kaster bare øynene på han nå og da, stjålent.

 

Til kveldsstellet gjør han som vanlig sin del av arbeidet, og tåger ned høy til kyrne. Resten av kvelden sitter han usynlig i kroken på kjøkkenet, og ser på årringene i golvborda. Svarte strek mellom borda, noen steder breide, noen steder smalere. Han eter ikke kveldsmat, og ingen nøder ham til det.

Det blir heller ikke sagt noe da han går til sengs samtidig med de små.

 

Han drar det tunge vatt-teppet over hodet. Da kommer gråten, som ei flomdiger vårelv som rensker opp, slik at bare slette berget og stor kuppelstein ligger igjen langs bredden. Det er en gråt uten sans og styring. Søvnen kommer. Svart. Uten drøm.

Utpå natta våkner han. Det er kaldt under teppet. Han har gjort seg våt. Gjennomvåt.

 



Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hoppet

De store guttene bygde et skikkelig hopp denne gangen. Bakken hadde en perfekt profil, og det var snø i mengder. Og kaldt, skikkelig kaldt. Takket være frosten fikk vi lov til å være på den sida av elva. For der kunne det svære skred når mildværet satte inn og fonnene slapp seg nedover med rokk og larm. Store, buldrende skred, som vokste og vokste til de til slutt seig ut og ble til store trekanta voller med hardtrampa snø, nederst i lia.
Her på skredsida av dalen sto fjellet til endes. Først ei steil, ulendt li opp dit svabergene begynte. Derfra var det bare flåg i flåg, nærmere tusen meter til værs. Bare sauer trivdes oppigjennom der – sommers tid. Men nå var det vinteren som rådde
.

Nederst i den bratte lia den nye hoppbakken lå. Bakken hadde bare ligget der i all si tid, skapt av moder jord, med bratt ovarenn. Og en perfekt forma kul kneiste over et unnarenn så vakkert i linjene at det kunne ha vært tegna med blyant.
Ingen hadde oppdaga denne hoppbakken. Ikke før denne dagen. Guttene hadde straks sett bakkens skjønnhet og potensial, på samme vis som billedhoggeren ser den smekre skulpturen gjemt inne ei steinblokk. Vi gikk i gang med å preparere. Med ei medbrakt skuff ble hoppet bygd opp. Stampa og trakka snø, lag for lag, et skikkelig høgt hopp med ei langstrakt, nesten plan flate oppå, som var en majestetiske storbakke verdig.

Snart gjorde de sine luftige svev, en etter en. Som skikken var, stega de – trakka seg oppover etter hvert hopp, slik at det bratte unnarennet ble trampa hardere og hardere, mer og mer perfekt til sitt bruk. Jeg var også med og trakka.

«Skal du ikke hoppe?» spurte de.
«Eh…jo, kanskje det.» Jeg dro nok litt på det, yngst som jeg var, og i tillegg kortvokst og engstelig.

Men så, med et plutselig mot i magen, fiskebeinklatra jeg helt til topps. Det var god utsikt deroppefra. Svært god. Unnarennet var så bratt at det forsvant ut av syne under hoppet. Jeg løfta blikket og så over den frosne elva og heim – og ble svimmel.
«Nei», sa jeg, fåmælt som jeg alltid har vært. Skar ut av ovarennet og ploga meg ned på sletta.

Det kan ha vært min egen idé, men det kan også ha vært en av de andre guttene som foreslo at jeg kanskje skulle øve meg litt først. Litt tilvenning med mindre hopp, noen øvelseshopp – og så storbakken. Så jeg trakka meg et lite hopp borte i lia, like ved sida. Der holdt jeg det gående, opp og ta fart – over hoppet, ned, tråkke opp igjen. Om igjen og om igjen.

De store hoppa og huia i storbakken, av og til sklei jeg bortover og kikka på dem. Lenger og lenger tøyde de bakkerekorden. Til det med ett stod helt klart for meg:
«Nå går jeg og hopper på ordentlig, jeg og.»

Av sted på skrå oppover lia, med kurs mot det stedet jeg hadde stått tidligere, til jeg var kommet nesten helt øverst i ovarennet.

Men da. Like før jeg var på toppen, like før jeg var  klar – da ble det ropt mat. Vi måtte heim og spise, og det med en gang.

Jeg med sytestemme: «Men jeg skal jo hoppe!»
«Nei, det får du gjøre seinere!» hauka noen kvasst tilbake.

Jeg sto vel noen sekunder, tok vel et par stavtak videre oppover. Men snudde motstrebende, lydig som jeg var, og ploga ned til de andre. Så rente vi etter hverandre tilbake over elva og heim. Jeg kan vel ha kaste et blikk eller to over skuldra, mot den steile fjellsida og den staselige bakken der borte i lia.
Allerede var det så smått begynt å skumres, og etter middag var det blitt mørkt.

Den natta kom mildværet. Og rasene gikk der borte i lia, de skikkelig store snøskredene.

Hva vi gjorde resten av vinteren, har jeg glemt. Det kan vel ha vært så mangt.

 

4 kommentarer

Filed under Fortelling

Hva skulle han med krabbe?

Ja, hva skulle han egentlig med all denne krabben?

Også denne teina var full. Fjorten krabber telte han. Noen av dem svære beist.

Men hva skulle han med alle disse krabbene?

Etter at støyperiet ble nedlagt, var han gått rett ut på trygd., sammen med de fleste andre som nærma seg de 60. Til jul hadde han fått gullklokke, til påske var det lås og slå. Korsfest, korsfest. Han hadde gått over den store plassen for siste gang, og sett seg over skuldra i retning  av den kalde skorsteinen og  administrasjonsbygget. Blinde speilglassruter stirra tomt mot horisonten.

Han så seg stadig tilbake. Kunne ikke dy seg. Dette gjorde at han gikk på skrå over den store asfaltplassen.

– Jeg går på skrå, som en kjempemessig, grotesk kongekrabbe, hadde han tenkt.

Men dette var alminnelig, norsk brunkrabbe. Hannkrabbene heiv han over bord, en etter en. Hunnene slengte han bort i den store plastkassen, hvor det kravla og kravla allerede.

Han hadde for lenge sia lært seg å være varsom med krabbeklørne. Selv de minste jævlene kunne klype som en satan, om de fikk anledning til det. Innimellom hendte det likevel, som nå, da en sprelsk firefoting så sitt snitt til å knipe ham ytterst i lillefingeren. Det smertet slik at han skrek høgt, enda han var aleine i båten og langt fra folk, der han lå og dro teinene sine.

Som ellers tok han kraftig hevn over klyperen, reiv av ham vakkerkloa og slengte både terrorist og klo bort i kassen. «Her gjelder sharialovene! Klyp den som tør,» hauka han med triumf i stemmen.

Han treiv posen med agn, ferdig preparert, lekker småsei. Han var finspist, han krabbtykj. Han festa fiskestykkene på den store agnkroken, smekka på lokket, satte låshaken behørig i, og heiv teina over bord.

Han aktet, som alle andre dager, å kjøre inn til naustet med de skallete udyra, hvor de skulle henrettes i kokende vatn. Tyve minutter på kok, avkjøles mens ny ladning ble kokt, og sa ta til med renskinga. Det tok timer innen han hadde tatt ut alt kjøttet, renska alle klørne, lagt alt krabbestoffet tilbake i krabbeskjellene, lagt det heile i plastposer og sikra det i fryseren.

Men hva skulle han nå med all denne krabben? Kona åt ikke skalldyr. Ikke ungene heller. Bare yndlingsbarnebarnet hadde sagt at han likte krabbe, og han kunne faktisk sitte i timesvis ammen med bestefar  og jumse krabbestoff, nybaka loff og majones, mens resten av familieselskapet hygget seg med taco og ana ensotisk kjøttdeigbarsert liksom-mat.

Han hadde knepet gutten i å sende øyekast til broren og søstera, utføre liksom-brekninger og andre grimaser som han ikke trudde bestefar la merke til. Det gikk omsider opp for ham  at også guttens far, det vil si hans egen sønn, var med på dette skuespillet . Og kanskje var det da tanken for første gang slo ham, som om noen hadde dælja en femkilos frossen krabbepose i bakhodet hans: – Hva tjener dette til. Hva er det jeg skal  med all denne krabben?

Han heiv kassen over bord, og fikk såvidt bivåne hvordan det kom nytt liv i de underlige skapningene, straks de merka at de igjen var tilbake i det heimekjente miljøet sitt.

Han satte lua bedre til rette på hodet, ga full gjeiping på den 9,9 hesters Yamaha-en, og satte kursen rett vestover,  forbi fallene hvor sjøen av en eller annen sjelden anledning nå lå oljeblank og uten krusning mot haustnatta . Småbåten for som  ei pil forbi Brostnflesa og de siste skjæra, rett mot vest bar det.

Der ute et sted lå Island, men det ga han jevnt helvete i.

1 kommentar

Filed under Fortelling