Om gammalkongens død, Golfkrigen, Simon Slåttvik og Mo i Rana

E12, mellomriksvegen Mo i Rana-Umbukta. Ved Utsikten er bommen nede.

Jeg svinger inn på utkjørselen, og parkerer den vesle toyotaen ved sia av den kvite Volvoen. Svartemarja er blitt kvit, tenker jeg. Det liker sikkert Arne Myrdal. Men den har striper på sida.

Februar 1991. Dette ble skrevet i høve forberedelsene til HM Kong Olav Vs begravelse, Kong Harald Vs innsettelse – og Golfkrigen.

En av de svartkledde står og skuler på meg bak hjørnet på den vesle moelvenbrakka. En annen ligger på kne ved et lite dieselaggregat borte i snøen. Jeg gjør kameraet klart. Bajonetter på. Rusler påtatt sjølsikkert bort til dem, med lua kjekt på snei.
– Jeg kommer fra Rana Blad…
– Jaha, sier den myndigste av dem, og mønstrer meg alvorlig. – Tred ind om her er trangt. Det ER trangt. Vi stabler oss oppimellom bordet etter hverandre. Trangt, ja. Men varmt, for de har som antyda aggregat. Og elektrisk ovn. Foreløpig ingen energikrise.
– Det er ganske trangt her…
– Vi du ha kaffe?
– Jatakk…
Dette virker som en noe midt mellom konfirmasjonsleir og speidermerkeprøve. De er jo så unge, disse karene. Men jeg går ut fra at de har stemmerett, såvel som førerkort klasse BE. Derfor sier jeg ikke noe i nevnte retning, for ikke å røpe min egen framskredne alder.
Jenta tvers over bordet er pen inni uniformen. Krittkvite, kraftige råkosttenner.
Hvordan det er å være på den slags vakt?
– Nei, det er da en vanlig jobb. Ja, ikke SÅ vanlig , men ganske vanlig, joda vi er jo litt ekstra i heilspenn. Og så er vi bevæpna. (Taushet) …men det skal vi visst ikke si.
– Kaliber 22?
– Nei, 38.
De ser prøvende på hverandre. Hvorfor spør han så masse-passe oss for journalisten-blikket.
– Smith & Wesson, svarer han som er mest for seg, han med feltjakka. Jenta bare smiler kvitt i kvitt.
Han i grønt begynner på en kronikk om Saddam Hussein. Og kaffen er i tjukkeste laget.
– Kan du fatt kefør di ikkje ha harva over han derre…
Han prater seg virkelig varm.
– Men det nøtta vel lite så lenge vi sett her og spør svenskan etter legitimasjon, så lenge Rana e overfylt av kurdera og muhammedanera.

Ke D skaft?

– Kefør e dåkk ikkje heller innmed grensa?
– Svenskan har ein post på si sida, innmed Strimasund.
– Men det e da minst seks mil dit?
– Ja…
Igjen dette det va då frøktele ke han spør-blikket.
– Det e no bestemt at vi ska vær her. Og så er det så høvelig , i og med at det er en bom akkurat her. Men det blir litt vanskelig nå imot helga, når alle hytteeieran kommer.
– Hva gjør dere da?
– Vi stopp berre dem som kjem aust…nei vestover, må det vel bli.
– Og de uten legitimasjon sender vi tilbake til Sverige.
– Nordmenn også?
– Ja, de uten legitimasjon, til Sverige?
– Nei, nei, di må fer heim og hent det. Hvis vi ikke kjenn dem.
Om det har hendt noe?
– Nei, det einaste va ein Pajero som kom frå Mo. Han kjørt rett inn i bommen, før han va så nysgjerrig på politibilen.
Da kommer det en bil vestover. Bildemotiv. Utsikten. Bil som stanses av politiførstebetjent.
– Nei, det e jo han som kjørt østover i formiddag…
– Jaja, vi får poser litt før pressa!
– Sertifikat og vognkort…Jaha…Enn han som sett attmed deg, hen e vell like fri før legitimasjon no så han va då han kjørt innover?
– Bi han sendt tel Sverige no?
Hvor de har vært? Sjåføren rødmer, rett og slett. Men når han i feltjakka er kommet på sytten skritts avstand, sier sjåføren til meg gjennom munnvika:
– Sant å sei så ha vi vøre på fjelle å prøva skutern. Heilt ulovle, før å sei det rett ut!
Hva de synes om å bli sjekka sånn?
– Jo, det verk frøktele betrygganes. Og så e det no greiar enn om dem ha stilt seg opp og fekta med makinpistola…. Men egentle e det nokka helvetes førbainna tåpskap. Her kunn man ha kjørt att og fram over grensen med sprengstoff på ein snøskuter dagen på tamp. Men det e no greitt at dem sjekk, forsåvidt…
Vakkerjenta i politiuniform poserer, stadig like kvitt i kvitt, mens ho åpner bommen.

Flashback to Fageråsen

Idet jeg kjører ned fra fjellet, hører jeg på radioen at den nye kongen skal tas i ed.
Under Norgesmesterskapet i spesielt hopprenn i Fageråsen 1957 så jeg Kong Olav for første gang, nei, Kronprins Olav var han ennå, og jeg var fem år.

Jeg mener i hvertfall at jeg så ham, i kvit anorakk, og så Rolf Kirkvaag fra Kringkastingen, og jeg mener å huske at også han var i kvit anorakk. Og østerdalslue. Men det er mulig jeg blander.

I hvertfall er det slik at jeg i bakhodet har et bilde av Kirkvaag, stående på kulen i Fageråsen i kvit anorakk og østerdalslue – foran en svær mikrofon.

Det var tider, det, med Kronprinsen, Kirkvaag og Kringkastingen. Og Simon Slåttvik (t.v. på dette pessebildet fra 1952, sammen med Erling Kroken), nesten-ranværingen Simon, som riktignok bare nesten ble Norgesmester. Men hoppa langt . I sjølveste Fageråsen.

Det var nok de voksne som hadde mest glede av det. Sjøl fraus jeg på beina. Jeg sto lenge bak ei raud fjølbu ned på sletta et sted og hoppa opp og ned i de nye filtskoene for å få varme i tærne.

På heimturen kjørte bussen seg fast i snøsørpa et sted på Riksveg 50 mellom Finneidfjord og Korgen. De siste milene fikk vi skyss med lærer Leirskar som kjørte oss heilt heim i en beige Pobeda, eller kanskje det var en PV, jeg er ikke sikkert, for det var mørkt da vi kom heim, og jeg var bilsjuk.

Røssvoll i Rana minus 12

Firogtredve år seinere svinger jeg inn på parkeringsplassen ved Mo i Rana lufthavn, Røssvoll i Rana, mens radioen melder om enda mer kirurgisk presisjonsbombing over Bagdad, god sikt og pluss femhundre grader celsius.
I innkjørselen ligger en overkjørt fugl, flatklemt fredsdue, pressa paloma blanca, pax ala Bush.
Utafor terminalen står ei til av disse kvite svartemarjene, som før beskrevet. Inni den ikke uoversiktlige ankomsthallen er det folketomt, for det er langt mellom landingene og tettere mellom overflygningene, vinters tid som det er.
Her kunne jeg ha storma inn med en busslast baader-meinhofere, en bunt detonerende lunte, sytte kilo TNT og en kinaputt, fylt toalettskålene med nitroglyserin, robba kronesautomaten fra Redningsselskapet og rømt åstedet på spark – hvis jeg hadde vært en slik en.
Jeg stikker hodet, nei overkroppen, inn gjennom billettluka. Det er folketomt, bare enn blinkende dataskjerm. Nå. Så er det vel noen i tårnet. Tobias, for eksempel. Borti et hjørne holder i hvertfall Tante Sofie på og mopper. Hun kaster et skrått, misbilligende blikk på meg og mopper videre.
«Adgang Forbudt» står det på ei dør, som jeg straks river opp og snubler over dørstokken inn på et slags kontor.
– Eg sku ha snakka med purken.
– Dem e her inne. Eg ska vis deg ke dem sett hen.
– Her. Han kommer ifrå Ranabla, sier den hjelpsomme flyplassmannen.
De sitter som i andakt på TV-rommet. Nykongen tas i ed.
Jeg hilser høvisk og setter meg ned ytterst på en plaststol med veska på knærne. Litt utilpass inni boblejakka. Ingenting sies. Man forstyrrer ikke ordensmakta mens Kongen innsettes.

Security anno 1991

Vaksinasjonsarret på venstre skulder verker litt. Om noen dager drar jeg til India. Via Frankfurt. Det blir ventelig meir oppstyr på flyplassene dernedover, tyskere med nystaila caps og små snertne maskinpistoler.
Imens blir Kongen ekte Konge. Ikke det at det er viktig, men jeg har notert at Sonja mista noe i dronningstolen, som hun plukka diskret opp idet hun skulle gå.
– Æh..E dåkk her heile døgnet på tamp?
– Nei, no må du vent, æ ska sjekk-opp nå først.
Den eldste av de svartkledde reiser på seg og går ut for døra ei vending. Skrap..skrap…ein fra Rana Blad, ska vi sei at..Nå!…Nå!
Jeg hører det i radioen til ham som sitter nærmest meg, før han skrur ned volumet. Begge de to politiførstebetjentene har barter. De skuler på meg, syns jeg. Blir jeg lagt i jern, nå, og kilt under føttene? Jeg skraper litt med skoen.
Så skrider den eldste inn igjen. Han er trønder og har sjekka-opp noe.
– Ka det va du vill?
Han er ikke entydig godmodig.
Også han er politiførstebetjent, viser det seg. Et kronglete ord å skrive: politiførstebetjent.
Ikke får jeg mye ut av ham, heller. De er her for å passe på. Ferdig med det.

Konstabel på sin post

– Bilde? Kan det vær nødvendig. Javel. DU får still opp!
En av de yngre blir kommandert. Han er bare politikonstabel. Foran døra til rullebanen blir han foreviget. Han stiller seg i bredbeint positur, med armene over kors på brøstet.
– Nei, pass-på våpenet! sier trønderen. – Vi vell helst itj at det ska bli fokkusert på det, tilføyer han forklarende til pressen.
Konstabelen gjør da med et elegant hopp vending på stedet, som en kosakk, stadig med armene i kryss. Han blir stående i den nye stillinga, ubevegelig, med pistolhylsteret vendt bort.

Bildet tas behørig, og får teksten «Mo i Rana lufthavn. Førstepolitikonstabel på post mot den internasjonale terrorismen»

2 kommentarer

Filed under Feature

2 responses to “Om gammalkongens død, Golfkrigen, Simon Slåttvik og Mo i Rana

  1. Asbjørn Inge Straumfors

    Ei fin fortelling om en litt uvirkelig virkelighet. Den trykkende forlegenheten mellom journalist og ordensmakt, et hverdagslig fredelig landskap og en brutal krig langt unna. Et møte mellom unge mennesker som vel heller ville pratet politikk, eller kanskje rett og slett bare skit.Det er kanskje den gamle læreren i meg om reagerer så positivt på uttrykk som «krittkvite, kraftige råkosttenner» – det laget et fotografisk bilde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s