«Vindenes hus», en dokumentarfilm laget av forfatteren Magnar Mikkelsen, hadde i 2010 premiere under Nordkapp filmefestival. Filmen vises på NRK 2. den 5. og 8. januar 2011.
Vi husker Øyvind Sandbergs dokumentar «Å seile sin gen sjø», hvor Øystein Ludvigsen fra Hysvær i Vega var en sentral person. Magnar Mikkelsen «Vindens hus» har et nært slektskap med «Å seile sin egen sjø», men samtidig er mye ulikt og kan ikke sammenliknes. Men felles for de to verkene at de hver på sitt vis skildrer vanlig folks hverdag og helg, herlig fjernt fra det urbane liv.
– Jeg har med et lite videokamera gjennom ni år fulgt dagliglivet på mitt hjemsted Veidnes, ei sjøsamisk bygd med 30 hus og like mange naboer. Ut fra 130 timer råmateriale har jeg – med klipper Rachel Andersen som nærmeste medarbeider – lagd en én time lang personlig dokumentarfilm. Filmen adresseres som en bestefargave til mitt 16 år gamle barnebarn Tora i Oslo, og med fortellerstemmens korte, poetiske sentenser ordner jeg de mange små, myldrende historiene til en litterær og filmatisk helhet, sier Magnar Mikkelsen sjøl om filmen. Han har skrevet et drøyt dusin bøker innen flere litterære genre.
– Jeg satt alene i stua, omgitt av bøker og hauger av aviser og magasiner, trett av et langt skriftlig liv. Da slo jeg på mitt nye kamera og ville med det hinsides ordenes grenser. Jeg ville inn i det som ikke kan sies, men bare så vidt sees og fornemmes. Med kameraet ville jeg forsøke å gripe det flyktige i våre liv. Jeg ville stanse noen av alle de øyeblikkene som strømmer forbi oss og blir borte for alltid, sier han
Det er i alt 21 små historier som i filmen flettes sammen til en enhet, ved hjelpe av korte, poetiske tekster. Til slutt glir det hele opp i en enhet, trådene samles.
«Vindenes hus» er også en av de sjeldne som forteller noe om den sjøsamiske kulturen, til tross for at de fleste samer tilhører denne kulturen.
Sjøl om filmens lavmælte fortellerstemme taler direkte til barnebarnet, går han aldri i den fallgruva å gjøre budskapet for privat. Bildene og stemmen bak forteller om smått og stort på Veidnes gjennom ni år. Her er bygdefolket på butikken, på lokalet når runde dager feires, her synges læstadianske salmer, her tennes kaffebål i fjæra, her legges skolen ned og her dras det opp fisk av et hav som blir fattigere og fattigere på grøde. Alt med en viss ærbødig distanse, verken bildene eller ordene blir for nærgående. Folk og hendelser får være som de er. Og bildene er vakre og poetiske, enten det er uvær eller sol over et stille, uforanderlig landskap.
«Vindenes hus» er blitt et dokument som bør bevege og berøre. Det er en film om det som kalles livet og om de som kalles folket. Mikkel skrev en gang «Det store diktet om sauen». Denne gangen har han laget det store bildepoemet om kystfolket.
Av Torstein Finnbakk
Finnbakk Skrivarstove 