Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og Annies mor til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig. Seinhøstes bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen.
Antisemittismens pest sprer seg enda en gang i Europa. Vi må aldri glemme jødenes skjebne.
Dette skjedde den andre krigsvinteren, under opptakten til deporteringa av jødene i Norge, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet skulle få ei sentral og lite ærerik rolle.
Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45
Familien Wicklund fikk nå meldeplikt. To ganger om dagen måtte de melde seg for lensmannen, og de skjønte at de når som helst kunne bli tatt.
– Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige, fortalte Annie Sachs Wicklund seinere.
– Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte.
Et drivstoff-problem
Planene om flukt prøvde de å holde så hemmelig som mulig. Ikke engang husverten Rasmus Korgen ble informert om planene, i tilfelle han ble utsatt for tysk forhør.
For å komme seg over Røsvatnet, måtte de ha tak i motorbåt. Men først måtte det skaffes drivstoff til båten.
Annie Wicklund: – Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham. Østerrikeren sa «flykt så fort dere kan – det blir verre!» «Ja, men vi har ikke noen bensin.» «Har du en tom kanne?» spurte han. Jo, det hadde Kåre. «Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil». Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket.
Utsatt flukt
Olav Fjeldavli hadde urmakerverksted og -forretning i Korgen. Annie Wicklund arbeidde ei tid hos ham:
– Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre. Da var gode råd dyre, for på det tidspunktet var Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de stod og venta på bussen. Kåre ringte til meg fra Røsvatnet, og sa at jeg måtte forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen gikk. Jeg fikk varskudd dem, og de ble helt ute av det. De måtte melde seg for lensmannen igjen. Reisa måtte utsettes til neste dag.
Til Røsvatnet
Neste dag flyktet de, etter at Kåre hadde klart å skaffe en hjelpesmann med motorbåt. Til Røsvassbukta kom Annie Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kom med bussen, andre mener de fikk lastebilskyss fra Korgen.
Annie Wicklund:
– Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon.
Olaus Sørdal fra Varntresk skulle skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streika motoren. Kåre Wicklund gikk straks til Linvika, til Jon Simonsen som skyssa flyktningene videre til Nymoen.
Med hest til Sverige
Arne Tortenli:
– Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute.
På svensk side av grensen tok flyktningene inn i ei samekåte. Annie Wicklund har fortalt at de nærmest ble røykforgifta, ettersom Kåre glømte å åpne ljoren i taket da han tente opp varme i kåta.
Bilde fra boka «Hemnes i krig 1940-45»
Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tok Wicklund.familien fra kåta og videre til Rönes:
– Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom.
Lensmannen reagerer
Lensmann Selseth på Hemnesberget fikk trolig ikke vite om flukten før det var gått 14-15 timer. Rasmus Korgen var pålagt å melde ifra hvis jødene forsvant. Men han venta så lenge som mulig før han ringte lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg har drøyd i det lengste før han satte i verk ettersøkning.
Gulle Røsvassbukt:
– Dagen etter at de hadde rømt, begynte lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta. Lensmannen sa at han hadde vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det var ikke noe spor etter jødene. Han mente at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da var de jo for lengst over i Sverige.
Selseth tinga Johan Røsvassbukt til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sa Johan, lensmannen kunne være sikker på at han skulle huke dem. Jeg så sporene etter ham seinere. Han hadde vært innom alle løene og han hadde vært inne på Valberg og spurt folk etter flyktningene. Han måtte gjøre dette for å kunne vise at han hadde gjort som lensmannen sa. I fleire dager etterpå dreiv Selseth og ringte og spurte Johan om han hadde sett noen spor etter jødefamilien.
Slå på storgryta
Arne Tortenli:
– Da Kåre Wicklund rømte, var grensepolitiet om bord da «Kolbein» kom dagen etter. Båten var full av tyskere, og fløyta for hver gard den passerte, forteller. De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika rodde ut til «Kolbein». Ho visste jo nøye om flyktningene, siden det var de som hadde skyssa dem. Men nei, ho var ikke blitt vis noen, sa ho. Tyskerne sa at hvis de hørte noe, måtte de ringe. Da sier ho Karen: «Jau, då ska vi slå på storgrytæ!» For det var nemlig ikke telefon i Linvika…
Båten savna
– Båten hans Olaus i Sørdalen ble liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man ble redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag var Olaus ikke kommet heim. I Varntresk var de redde for at noe skulle ha tilstøtt ham. De ringte til oss på Sundsåsen, om vi hadde sett eller hørt noen motorbåt.
Jeg skulle da gå til Nordenget og spørre om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det var seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kom heim i mellomtida, skulle de ringe, og Gunvald, bror min skulle gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.
Førevitja
Best som det var, så jeg at han var der med lykta og lyste. Da jeg kom heim, sier de at jeg har nå ikke vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det hadde han da ikke, for de hadde ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringte vi dit, og akkurat i det vi ringte var Olaus kommet heim.
Det var merkelig at jeg hadde sett lyssignalet. Det var nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han så denne krigskvelden.
Auksjon i Korgen
Etter at familien Wicklund hadde rømt, ble eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga var interessert i å by på disse tingene. Men noe ble kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.
Flyktningpolitikk
Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag.
Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man ikke meinte det var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet… Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last.
Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.
Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra boka Hemnes i krig av Torstein Finnbakk
Norske polititjenestemenn bidro sterkt til at jødene ble arrestert og myrdet
Norsk politi beklager overfor norske jøder
«Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall» av Ingvar Ambjørnsen
