Tag Archives: kultur

…lukkast med å uttrykkje denne røyndomen med ein korthogd, effektiv språkbruk.

Heiderleg og fin omtale i Dag og tid 19.11.2021:

//Moskenes-kjerka

//Då stormrossa kom
//slept ho seg på kne
//og krøkt seg fast
//me alle fire klørn

//Bratt i nakken va ho
//– svart i auan
//– men kvit i synet

//Du vill ikkje tru det
//når eg påsto ho bantest

///Torstein Finnbakk

«Moskstraumen var truleg det mest kjende norske naturfenomenet i tidleg nytid. På gamle kart frå 1500- og 1600-talet er malstraumen tydeleg markert. Denne straumen gav inspirasjon til forfattarar som Jules Verne og Edgar Allan Poe.
Dette er ikkje nemnt i diktet attmed, men eg synest det formar eit høvande bakteppe.
Det handlar altså om kyrkja på Moskenes, ytst ute på Lofoten. I diktet gjennomfører Torstein Finnbakk eit klassisk grep: Kyrkja får menneskelege eigenskapar, der ho krøkjer seg fast i berget når stormen kjem over, ho liketil bannest når det står på som verst. Ironien er sjølvsagt at det handlar om ein kristeleg bygning.

Den svarte humoren saman med ein referanse til eit vêrhardt landskap kjenner vi att frå nordnorsk litteratur og folkeminne. Det er som kjent òg eit utgangspunkt for nordnorske klisjear, men Finnbakk lukkast med å uttrykkje denne røyndomen med ein korthogd, effektiv språkbruk.
Eg har skrive om ei rekkje helgelandske diktarar. Torstein Finnbakk er siste mann ut i serien. Finnbakk er frå Hemnes. Han skapte debatt i poesi-Noreg i 1978, då Når star kan jage måse kom ut under pseudonymet ToFi. Visesongaren Jack Berntsen skriv i føreordet til samlinga at «Nord-Norge er i faresonen som aldri før: Oljevampyrene svinser prøvende over havet vårt med nesborene vidåpne».

Diktsamlinga er sterkt prega av den politiske kampen i samtida. Boka vekte ordskifte om litterær kvalitet, men Finnbakk fekk støtte frå mellom andre Tron Øgrim. Helge Rykkja skreiv hovudoppgåve om ToFi-debatten.
«Moskenes-kjerka» er frå Fem stjerne blenk frå 1982, der livsrøynsle og vidsyn spelar saman med det politiske. Eg ville sjå denne kyrkja og slo opp på Wikipedia. Der ser eg at diktet enno har ein politisk bodskap: «Moskenes kirke er preget av forfall og har et stort behov for reparasjon og vedlikehold. Kostnadene er beregnet til 2,5 millioner kroner, men Moskenes kommune mangler finansiering.»»

///Ronny Spaans
i Dag og Tid, 19.11.2021

FEM STJERNE BLENK — DIKT Last ned e-boka

Kommenter innlegget

Filed under Feature

Hjartesukk om lokalmedia og kultur

Ein kan ikkje vente at eins eigen hobby heile tida skal bli pensla ut i det vide og det breie i lokalavisa. Det var innhaldet i noko ein redaktør eg kjende ein gong uttalte. 

Misnøye og kritikk av lokalavisa si dekning av kulturarrangement som konsertar, ulike «stor-oppsettingar» og slike ting  var tema, då som no.

Sjølsagt hadde redaktøren mykje rett, og mykje rett har dagens redaktørar og, når dei skal gå i møte den evigvarande kritikken av for lite dekning. Ofte er det kvantitet som blir etterlyst, avisa skriv «for lite» om dette og hint, ein vil ha meir. Innimellom blir til og med også kvaliteten nemnd. Kulturlivet vil ha ein «ordentleg kulturjournalist» på plass. Lite forståing har det alltid vore der ute, for det faktumet at ei lokalavis sjeldan eller aldri kan sjå seg rå til å tilsette eit kobbel med journalistar som er ekspertar på kvart sitt fagfelt. Ideelt skulle ein då ha hatt både musikarar, teaterfolk, juristar, idrettsfolk, teologar, legar og økonomar i staben, ein stab som i røynda består av fire-fem personar som skal dekke bokstavleg tala alt mellom himmel og jord, kvar einaste dag, kvart einaste døgn, inkludert helgeturnus.

Før var det redaksjonelle stoffet avhengig av å konkurrerer om ei viss del av ei avgrensa papir-flate. Artiklar skulle ikkje vere for lange, og ein måtte som regel vere gjerrig med bildebruken. Ikkje minst fordi marknadsavdelinga opptok ein stadig større del av leseflatene. Så mammon kom først, også den gong.

Men i nettavisene finst i røynda ikkje noko plassproblem. Her blir nesten ingen tekst for lang, og ein kan publisere «bildespesial» utan grenser, noko som og blir gjort med vekslande hell. Men det har blitt eit stadig sterkare krav til lesartal per sak, populært kalla «klikk». Dessverre, for ein seie, er det blitt så lett å registrere kor mange som «klikkar» seg inn på ein artikkel. Og klikk betyr pengar. Derfor er det blitt enno meir legitimt å la kommersielle omsyn gå fremst, framfor omsynet til både breidde og djupn i lokalavis-stoffet. Snarskrivne «saker» gir meir for pengane enn gjennomarbeidde reportasjar, omtalar og portrett. Reell gravande journalistikk finst praktisk talt ikkje i dagens lokalaviser.

Sjølv meiner eg det finst enda ein faktor som gjer kvaliteten i lokalavisene monaleg dårlegare enn før: Dei som blir stampa ut frå dei såkalla jpurnalistutdanningane har stort sett og gjennomsnittleg ein annan bakgrunn og andre haldningar enn tilfellet var før. No er det dei skuleflinke frå dei sosiale mellomlaga, oftast frå byane, som slepp gjennom nålauge og får inngangsbilletten til yrket, for ofte med karriere og glamour i blikket. Før kunne ein skrive eller fotografere seg inn i yrket, ut ifrå ein unik interesse for – ja nettopp – skriving og fotografering. 

For å avrunde: Paradokset er at sjølv om nettmedia har opna for nærmast grenselaus boltring i takst og bilde, har omsynet til «inntjening» sett ei brutal sperre for dette – så lenge avisleiarane lar seg styre av slike omsyn.

(Dette var eit hjartesukk frå ein gamal mann som tida sikkert har gått forbi.) 

Kommenter innlegget

Filed under Feature

Hos maskemakeren i Santa Teresa

Marcilio Barroco i bydelen Santa Teresa i Rio de Janeiro lager masker, men ikke hvilke som helst masker.

De spektakulære maskene. laget av ulike typer lær, er etter hvert blitt verdenskjent. Blant annet har han vært i Tyskland og vist fram maskene sine med stort hell. Verkstedet hans ligger i pittoreske og for oss eksotiske omgivelser i bydelen Santa Teresa, høyt over sentrumsområdet i Rio. Inntil nylig  var det mange mange kunstnere som med verkstedene sine holdt til her i Santa Teresa. Uheldige sider ved det brasilianske samfunnet og liten satsing på bydeler som dette har gjort at mange av dem har flyttet til andre deler av storbyen.

Han begynte å lage skulpturer i harpiks, og den første utstillinga hans førte til en invitasjon til å jobbe i teater som scenograf. Etter det var han blant annet ansvarlig for kunst-innholdet i filmen Love at First Sight av Arnaldo Jabor,  og siden laget han masker for en rekke forestillinger, blant annet «Sacos & Canudos», som vant Mollière Especial-prisen i 1976. Og siden har det gått slag i slag, slik at han i dag er Brasils mest kjente og anerkjente lærmaske-makere. Teater- og karnevalsmaskene hans er blitt beskerevet slik: Marcílio Barrocos former er rause, sterkt dramatiske i uttrykket når det settes spotlight på dem.

Noen av mine bilder fra Mundo Mascarado – verkstedet til Marcilio Barroco

 

 

Kommenter innlegget

Filed under Feature

Fire skulpturer – ei lita vandring

Sist jeg var her lyste multekarten frodig rødt i lyngen mellom de store steinene under svaberget. I skrivende stund er krattet i lia vinterlig og goldt. Der oppe minner Oddvar Darens kjempesirkel i berget meg om syklusen gjennom årstidene, tidene. Heller ikke granitten som verket er slipt inn i er forgjengelig. Bare tilsynelatende.

I sommer hadde jeg besøk av noen venner fra USA. De ble meget begeistret da de fikk høre om Skulpturlandskap Nordland, og i løpet av ei knapp uke rakk de å oppsøke utrolig mange av kunstverkene.

På Sør-Helgeland finner vi skulpturlandskap-kunstverk i fire av de fem kommunene.

«Opus for himmel og jord» heter skulpturen på Høyholm i Vevelstad, oppe i fjellsida, noen få steinkast ovafor Riksveg 17. Sirkelen, som fire mann på skift brukte halvannen måned på å slipe inn i berget, er for lengst blitt et landemerke. Sola speiler seg skarpt i kjempespeilet, som med en diameter på nærmere 10 meter er et speil like ut mot sjølve kosmos.

«Opus for himmel og jord». Foto: Nordland fylkeskommune

Pilegrimsferden, klyvinga, fra riksvegen og opp til skulpturen er en opplevelse i seg sjøl, på stien som krongler seg mellom gigantiske steinblokker som mor natur sjenerøst har strødd nedover lia.

I 1993 kunne «Opus for himmel og jord» innvies på Vevelstad, med skliende barn på granittsirkelen.

Da var det gått fem år siden Anne Katrine Dolven sådde ideen til Skulpturlandskap Nordland.»Det skjedde på Vega, nærmere bestemt på et seminar som ble holdt på Vega Hotell.

– Jeg har heile tida likt ideen veldig godt, og visste at det kom til å bli bra. Det sa Mergrete Gunnes til meg i et intervju for en del år siden. I årene 1989-93 var hun prosjektleder for Skulpturlandskap Nordland.

I utgangspunktet var ønsket at alle de 45 kommunene i Nordland skulle få være med å bringe til verden hvert sitt unike bildende kunstverk. Resultatet ble 34 skulpturer, godt spredt ut over fylkets 38 327 kvadratkilometer, pluss en i Troms.

De står ute, i fjellsida, i flomålet, på en lyngrabb, en holme eller en moloen. Årets rundt. Havmannen i Mo i Rana står til knehasene i fjorden, av og til med en skarv på hodet. I noen år hadde journalisten ham til nabo, og savner det gode fellesskapet med den fåmælte kjempemennesket skapt av Anthony Gormley.

Det ble lange, og store diskusjoner i lokalavisa, også om Havmannen ( og Havmannens manglende snøtt. Og det var ikke bare på Helgeland skulpturlandskap-skulpturene skapte divergens.

– På mange måter er dette det mest demokratiske kunstprosjektet som har vært gjennomført, ifølge Margrete Gunnes.

– Det ble mange diskusjoner, på mange nivåer. Om hva slags kunst man ville ha. Det viste seg at folk var veldig bevisste, som skilte «mellom kunst og kunst». Det var veldig spennende å reise rundt og diskutere med folk, blant annet i kommunestyrene, sa Gunnes.

Journalisten husker diskusjoner om skulpturers utseende og innhold. Til å begynne med var det en viss debatt om hvorfor man skulle dra internasjonale skulptører til lokalsamfunnene våre, vi som hadde så gjeve folk heime.

Men det stilnet av. Nordlendingen, særlig langs kysten, har tradisjonelt vært åpen for fremmedfolk, enten de kom fra Bergen eller Lisboa.

21432802_2026488144304092_7561328560116772530_n

«En ny samtale». Vega. Foto: Torstein Finnbakk

På Vega, som stod vogge for ideen om dette i verdenssammenheng så unike skulpturprosjektet, slapp de en finnlender løs.

Kain Tapper heter han. «En ny samtale» heter verket hans, som ble innviet i 1992.

Skulpturen ligger like ved hovedvegen fra ferjeleiet på Igerøy. Ja, kunstverket måtte sågar ommøbleres da denne vegen ble omlagt.

«En ny samtale» består av tre nennsomt bearbeidede steiner. En bautaliknende, lang, høg en. Den neste mer terningaktig å se til, mens den tredje tilnærmet har fått pyramidens form. Samtalen, kommunikasjonen, kan være mellom de tre for øyet så ulike formene, mellom denne treenige steinfamilien og fjellene de er omgitt av.

«Steinar Breiflabb» ligger midt i det trange Brønnøysundet. Foto: Nordland fylkeskommune

Stein er også et stikkord til å beskrive Brønnøy sin skulptur. «Steinar Breiflabb» er en av de største ( og formodentlig også tyngste) i det nordlandske skulpturlandskapet. En idé om utmeisling i Mofjellet ble tidlig forlatt. Til gjengjeld ble det en trivelig Steinar fisk i Brønnøysundet ( med navnebror Bastesens avlagte båt på ryggen.

Svensken Erik Dietman skapte rullesteins-skapningen, innviet i 1997. Den har tre brødre utomlands, i Frankrike, England og Tyskland, og sies å tilhøre familien lophius piscatorius.

«Steinar Breiflabb» ligger åpent til i sundet, men er med sin steinrøysaktige hud godt kamuflert. Den forbiseglende ser kanskje ikke fisken før bare stein, før Steinar med ett materialiserer seg i all sin breiflabba prakt. Den framkaller gjerne et smil og et overraska utrop fra turisten på Hurtigruta: – Look, it’s a fish!

Nærheten til hav og jord ( og stein ( er noe av utganspunktet også for den sørligste skulpturen på Sør-Helgeland. «Hai-Ku-badekar» av irske Dorothy Cross sto ferdig på Vennesund i 1993. Vel kjent er nok historia om badekaret som for til havs og som var ment for å gå til grunne. Badekaret var det element i skulpturen som avbildet noe menneskeskapt.

tmp_2179-2016-06-15_11-19-37-01-700250605

Juni 2016. Badekaret er på plass igjen.

Framstillinga av naturens fruktbarhet og erotikk står tilbake, i form av en hai med melkespreng og et kujur. Haien minner meg om nærheten til havets rikdommer og skrekk. Juret om at vi befinner oss i Nordlands mest livgivende landbruksområde.

«Hai - ku - badekar». Vennesund. Foto: Torstein Finnbakk

«Hai-ku-badekar». Vennesund. Foto: Torstein Finnbakk

Bindal ville ikke ha noen skulptur, så de ble uten. Mer er ikke å si om den saka. Som tidligere nevnt: Et demokratisk prosjekt.

Nå forberedes ei videreføring av «Skulpturlandskap Nordland»

En skulle vise et bilde av vår tid, på den tida, noe å gi videre til seinere generasjoner. Sånn sett syns jeg «Skulpturlandskap Nordland» står seg. Når man skal gå videre, syns jeg ikke man skal fortsette i den formen, som hører den tida til, men med noe som er mer i dagens bilde. Billedkunsten har endret seg. Det er ikke sikker at det riktige nå er å sette igjen landemerker Nå er det mer grenseoverskridende verker, hvor fleire virkemidler kombineres. Men jeg syns fremdeles det er spennende å få andre kunstnere inn i lokalsamfunnene våre, sier Margrete Gunnes.

Avslutningsvis en observasjon gjort av journalisten:

På Vega ser jeg at skulpturenes overflate, de slipte rillene i pyramidesteinen, for lengst har fått et anstrøk av mose og lav. En samtale er i gang, mellom granitt og miljø.

Screenshot_20171005-072244

«En ny samtale».

Kommenter innlegget

Filed under Feature