Tag Archives: Hemnesberget

Med polske flyktninger til Sverige

Mange unge kvinner gjorde en sterk og uegennyttig innsats i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig, blant annet som grenseloser.

I Bedehuset på Hemnesberget var det installert en fangeleir for polske krigsfanger. Noen ungjenter på stedet ble etterhvert svært engasjert i å hjelpe fangene.

– Vi var en gjeng med jenter som hadde kontakt med fangene og sendte brev og pakker til dem. Fleire av dem ønska å komme seg ut av fangenskapet, forteller Aud Valla (født 1922), med pikenavn Seljelid.

Intervjuet er gjengitt fra boka «Hemnes i krig 1940-45» av Torstein Finnbakk (utgitt 1995)

Planla flukt

– Ei jente, Edith Nordeng, hadde lyst å dra til Sverige og samtidig få med seg den fangen som hun sendte brev og pakker til. Det resulterte i at venninna hennes, Agnes Fjeldavli (seinere Valåmo), henvendte seg til meg, om jeg kunne hjelpe henne. Hun visste nemlig at far min hadde forbindelse med Johan Målvatn og var kjent i de traktene.

Vi bestemte oss for å sette i gang. Fangene fikk tak i ei knipetang. Tanga ble faktisk lagt på en høvelig plass av en tysker som arbeidde i en stall i nærheten.

Gjennom piggtråd

Polakken klipte seg ut gjennom piggtråden, men i det samme var det en annen fange som hadde fått snusen i det, og som tvang seg med. Dette var en strek i regninga for oss, for vi hadde bare rekna med én flyktning.

Rømlingen skulle møte oss på Åsen, hvor vi skulle få han inn i ei løe. Vi hørte klampinga da de to kom løpende, og trodde at fangen hadde soldater etter seg. Vi ble heilt skrekkslagne da vi så det var to stykker. Men vi heiv dem på sparken, og det bar i vill fart ned gjennom Prestengbakken.

Vi dro til Atterbranna, hvor vi tenkte vi skulle få de to, Jan og Alfons, inn i ei løe. Men det passa ikke. Leif Atterbrand ble i stedet med oss for å vise oss ei anna løe i Grønnvika.

Offiser på sparken

Fordi turen ble lenger enn planlagt, dro nå Agnes Fjeldavli tilbake til Hemnesberget for å si ifra om at de to andre jentene ville komme seint heim. Da det led på seinkvelden, ble mor til Aud redd for dem. Jentene møtte henne på Sund.

– Da vi kom opp i Præstengsbakken, dukka en feststemt tysk feldwebel opp. Vi kjente ham. Han slo følge med oss, satte seg på sparken og holdt mor på fanget. Med det samme vi kom til tettbebyggelsen, møtte vi den tyske streifvakta som kommanderte stopp. Men da de fikk se offiseren, fekta de oss alle av gårde. Det er ikke godt å si hvordan det hadde gått hvis ikke hadde hatt feldwebelen sammen med oss.

Image by Paul Marwood from Pixabay

Til Målvatnet

De neste dagene dro vi med mat til flyktningene i løa. Nøyaktig hvor lenge de var der, husker jeg ikke.

Jeg hadde en avtale med Kåre Kristiansen på Mo om at hvis jeg trengte alibi for en tur til Målvatnet, skulle han bli med. Vi starta den 5. februar 1943. Kåre og jeg gikk fremst. Bakerst gikk Edith. Hun skulle få fangene av vegen hvis det ble påkrevet. Vi kom oss opp Bjerkadalen og til Litjmålvatnet. Kåre og jeg gikk inn, og jeg ga tegn til Edith om at de andre skulle komme etter. Flyktningene fikk varme seg, de fikk mat og noe varmt å drikke.

Vi dro videre til Målvatnet. De måtte stå nede ved vatnet til jeg hadde vært til gards for å høre om det var tyske streifvakter i traktene. I mens kom Johan Målvatn kjørende med hest, og de fikk skyss med ham opp til husene. De fikk varme seg, spise, og de fikk ligge på låven.

Laga truger

Johan Målvatn laga truger til flyktningene av noen bord, og på dem satte han hesjestreng for å binde dem fast med.

Johan kjørte flyktningene med hest heilt til skoggrensen sin, men lenger turde han ikke å kjøre. Han sendte drengen sin, Jon Grane, sammen med oss, for at vi ikke skulle ta feil av vegen. Jeg hadde kart, men det var ikke det samme som å få en kjentmann med.

Vi var inne i Lifjell-hytta ved Kjensvatnet, for Jon Grane visste hvor nøkkelen var. Her fikk vi i oss litt varmt før vi dro videre.

En bymann på tur

Det var en fæl tur. En av flyktningene, han som hadde tvunget seg med, var nok en typisk bymann. Han hang over nakken på meg, ble dratt av gårde, la seg ned og nekta å dra videre. Men vi jaga bare på ham. Vi kunne ikke forlate ham, med sjansen for at han ble tatt og at dette gikk ut over oss alle sammen.

Jeg var bestemt på at jeg skulle heim igjen. Jeg skremte ham såpass at jeg fikk ham med meg.

Vi fulgte dem heilt til Svenskhytta ved østenden av Gressvatnet. Vi var heilt ferdige og la oss til å sove, alle sammen.

Gikk feil

De andre for videre. Jeg er fullstendig klar over at Edith må ha hatt en forferdelig tur, særlig med den ene flyktningen. Hun fikk kartet med seg, og jeg varskudde om at hun måtte holde seg til høyre heile tida for å holde klar av Umbukta. Men hun hadde vel hatt nok med å få med seg de to andre.

Seinere hadde Johan Målvatn møtt bonden i Högstaby. Han kunne fortelle at han hadde tatt rede på to krigsfanger og ei dame – som hadde vært på tur til Umbukta. Hadde de ikke blitt redda, ville det vel blitt ei sørgelig mølje.

Ny flukt

Den andre turen jeg gikk var sist i februar. Da hjalp jeg Jan Mroczeck, den fangen som jeg sjøl hadde korrespondert med og sendt pakker til. Det høres kanskje rart ut, men de tyske vaktene var humane og vant til at vi lurte pakker og gjorde tegn til fangene. Vi hadde hatt to polakker heime hos oss og drukket kaffe, sammen med ei vakt. Jan var den ene av dem, og jeg fikk et brev fra ham om at han hadde lyst til å treffe meg.

Det ble ordna slik at jeg skulle komme nedover til et visst klokkeslett, og gå inn i skilderhuset. Så ble Jan sluppet ut, og jeg fikk prate med ham.

Vi ble enige om at sjøl om det var blitt strengere i leiren, skulle han på noen bestemte dager prøve å komme seg ut.

Sammen med tøyet

Etter den første flukten var det blitt slik at fangene hver kveld måtte bære yttertøyet sitt ut i en garasje som stod utafor leirområdet. Jan hadde en stor kamerat, og han bar ham ut sammen med klærne sine. Det var nok helst slik at vakta overså dette. Det var en åpning ut under telet, hvor Jan kom seg ut.

Han for opp Bankbakken og heiv snø på vinduet mitt. Jeg slokka lyset og så en kar som stod og vinka.

Jeg sa til ho mor: «Det e han Jan», og da så jeg for meg Gressvatnet. Jeg hadde litt mareritt etter den forrige Gressvass-turen. Siden har jeg ikke vært glad i flat mark.

I potetkjelleren

Jeg fikk Jan inn i potetkjelleren. Det var tysk telefon heime hos oss. Vi mente de ikke ville begynne å leite i et hus hvor det var tyskere fra før av.

Jeg tok på meg ytterklærne, og vi gikk ut. Jeg syntes Jan så ut som en tysker som prøvde å kamuflere seg som sivil. Vi var ganske frekke, for vi rekna med at flukten ikke ville bli oppdaga med det første. Garasjen med klærne ville ikke bli åpna før om morgenen. Vi småsprang bortover Lapphella, men der møtte vi den tyske vakta.

Da lot vi som det var en tysker som var ute og flørta med jenta si, og vi stakk hodene våre sammen. Vakta kremta bare litt, for de hadde jo ikke lov til å snakke.

Nesten på Åsen møtte vi vakter igjen. Her bad jeg Jan gå bak et hus, til vi var sikre på at det gikk bra. Vi for videre til bestefaren min i Geitvika, hvor jeg fikk Jan opp på låven. Jeg husker ikke hvor mange døgn han var der.

Med sykkel og ski

Onkel Olav Gabrielsen ble med videre, for han pleide å være i Bjurbekkdalen. Jan kunne både sykle og renne på ski, så vi heiv oss alle tre på sykkel og tok med oss ski. Dette var om kvelden.

Mens onkel gikk til Bjurbekkdalen, for vi til Litjmålvatnet, hvor vi tok inn på låven. Etter å ha vært inne og varma oss og spist, dro vi om morgenen til Målvatnet, hvor vi også lå på låven. Dit kom Åsmund Dalan. Han var på tur til Sverige, så vi slo følge. Da sendte Johan drengen sammen med meg på nytt. Det var fint vær og fint skiføre, så den turen var ingen sak. Vi behøvde ikke å gå lenger enn til Gressvasshøvet, og det var jeg jammen takknemlig for.

Jeg hadde litt korrespondanse med Jan Mroczeck seinere under krigen, og fikk brev og bilde. Etter krigen har han vært på besøk her hos meg, og jeg har besøkt dem.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Fant vraket av Hurtigruta etter over 80 år

10. mai 1940 ble hurtigruta DS «Nordnorge» skutt i senk ved kai på Hemnesberget. I 2021 ble vraket funnet og fotografert på 280 meters dyp.

Over 80 år seinere, 6. januar ble vraket av «Nordnorge» lokalisert på 280 meters dyp ved hjelp av av side scan-sonar.

På kort tid fikk entusiastene på Hemnesberget reist de nødvendige midlene til å få finansiert filming av vraket fra en ROV-undervannsrobot. I april 2021 kunne Seløy Undervansservice ved hjelp av en ROV endelig ta opp stillbilder og video av det godt bevarte vraket like utenfor Hemnesberget.


Lokaliseringen ble i januar gjennomført av dykke-eksperter fra Visit Plura i samarbeid med Scan Sub/Seløy Undervannsservice.
– Det hadde ryktes at vraket lå på mellom 80 og 150 meters dybde, slik at det ville være mulig for oss å dykke på det og eventuelt plassere en minneplakett der i sammenheng med 80 års-minnet for krigshandlingene på Hemnesberget, sier Ina Trælnes i Visit Plura.

Ine Trælnes, Visit Plura. Foto privat

Spektakulære bilder

27. april 2021 fikk Seløy Undervansservice napp utenfor Præsten.kaia på Hemnesberget, og ROV-en kunne starte bildetakinga med det som skulle vise seg å bli et spektakulært resultat. Sjøen var krystallklar og avdekket et skipsvrak som hadde stått seg utrulig godt i løpet av de nesten 81 åra som var gått siden engelske krigsskip skjøt skipet i senk med et ukjent antall tyske og østerrikske mannskaper om bord.

Både Ina Trælnes og Torbjørn Skjæran er svært glade og overrasket etter at vraket både er lokalisert og fotografert i dypet. Faksimile fra Avisa Hemnes
Skipsvraket ble behørig fotografert og lokalisert. Faksimile fra Avisa Hemnes.

Visit Plura er interessert i området ved Hemnesberget.
– Det har i alle år vært kjent av vraket lå der, og vi visste at ingen hadde vært nede og dykka på det. Vi driver med grottedykking, og ser på mulighetene til også å etablere oss på Hemnesberget. Vi fant ut at vi skulle prøve å finne vraket for å dykke der og få bilder av det, sier hun.
Men det viste seg at den lå atskillig dypere, på 280 meters dyp; 200 meter fra land.

DS «Nordnorge» gikk i hurtigrutetrafikk fra 1936 til den ble senket på Hemnesberget i mai 1940. Foto fra Digitalmuseum.no (Foto: Ole Nøstdal/Kystmuseet i Nord-Trøndelag, Norveg)

Rekvirert og Torpedert                     

Under angrepet på Norge 9. april 1940 lå skipet ved Trondhjems Mekaniske Værksted for årlig verkstedopphold. Da de tyske styrkene inntok Trondheim la de beslag i skipet og erstattet den norske besetningen med tysk mannskap. Skipet ble utstyrt med en liten kanon og mitraljøser. Den 8. mai seilte DS «Nordnorge» ut Trondheimsfjorden under tysk flagg med soldater om bord. 10 mai 1940 ble skipet senket på Hemnesberget av britiske krigsskip. Slik beskrives dette i boka «Hemnes i krig 1940-45»:
«Om bord i «Nordnorge» var det østerrikske soldater fra 2. Bergjegerdivisjon – også kalt «Steirerne», 103 fjelljegere, en tung bombekastertropp, to fjellkanoner, to marine maskinkanoner på landlavetter – til sammen rundt 300 mann.

Hemnesberget brenner! Under krigshandlingene i mai 1940 satte engelske krigsskip fyr på tettstedt, slik at mesteparten av bebyggelsen strøk med. Foto: Privat

«Nordnorge» gled med babord side mot Storkaia i Odden – (nå Præstengkaia).
Klokken 20:15 kom de britiske krigsskipene «Calcutta» og «Zulu» rundt Osmoodden og senket «Nordnorge» 75 minutter etter at det kom til kaia. Skipsgranatene hadde stor styrke. Skudd nummer ett traff betongrekkverket langs vegen. Nummer to traff kommandobroen som blåste bort. Nummer tre traff «Nordnorge» i siden. Det var en torpedo fra «Zulu» som ga skipet dødsstøtet. I løpet av et par minutter sank «Ofotens» stolte flaggskip. Eksplosjonene var voldsomme. En david på 400 kg og deler av broen ble funnet ved skolen.

Deretter traff en torpedo like akter for midtskips. Eksplosjonen var så kraftig at det så ut som skipet ble løftet ett par fot opp av vannet med det samme. Nå begynte skipet å synke. Først med akterenden mens baugen stod loddrett høyt opp i luften. Deretter veltet skipet og sank. Trossene rev med seg deler av kaia og tok alt med seg ned i dypet på 170 meter.

Forpakteren på prestegården, Jørgen Svinåmo, og drengen Hans Knudsen ble tatt av tyskerne og ført ned på kaia foran et skur. Der stod de som gisler. Under eksplosjonen kom de seg fri. Samtidig hoppet losen på havet og berget livet.»

Kaia på Hemnesberget etter krigshandlingene i mai 1940. Foto: Privat

Oppfatninga har siden vært at «Nordnorge» lå et stykke fra kaia hvor det ble torpedert, og at det var flere hyller i berget hvor vraket kunne ha blitt liggende. Skanningen av området viste derimot et helt annet terreng. Vraket ble funnet 200 meter fra land, på hele 280 meters dyp. Dessuten viste det seg at vraket er i ett stykke, mens øyenvitner fra den gang har ment at hurtigruta ble delt i to før den sank. Men ingen har funnet vraket. Ikke før nå.

Viktig å ta vare på            – Ofte viser det seg når en finner vrak at forlis har skjedd på en helt annen måte enn det man hittil har trodd. For oss er det viktig at vrak får ligge i fred, at de blir bevart som de er, og at de ikke blir plyndret. Dette er historie som må tas vare på på en respektfull måte, understreker Ina Trælnes.
Visit Plura er interessert i tips om alle vrak.
– Det har historisk interesse, og vi kan bidra til å løse mysterier. Også i undervisningsøyemed. Vi underviser i dykking på vrak og andre typer dykking, tilføyer Ina Trælnes.

Ildsjelen Torbjørn Skjæran med Hemnesberget i bakgrunnen.
DS «Nordnorge» sank like bak odden ytterst til venstre på bildet. Foto: Privat

Var med på lokaliseringa og filminga av vraket      

Den pensjonerte, historieinteresserte gründeren Torbjørn Skjæran (77)  fra Hemnesberget var med da vraket for første gang ble lokalisert.
– Da leitinga starta, mente jeg at vi var for langt ut. Stor ble overraskelsen da vraket ble lokalisert om lag 200 meter fra kaia, og ikke minst overraskende var det at det lå på 280 meters dyp, sier han.
Det ble jubel om bord da funnet ble gjort, og de veldig bra data-bildene viste at båten var heil, i ett stykke.
– Båten er en gravplass. Ingen vet hvor mange som gikk ned med den. Det er imidlertid brakt på det rene at tyskerne brakte noen falne om bord før den ble skutt i senk, så dette er uansett en gravplass, sier Skjæran

– Hvordan kan båten ha kommet 200 meter ut, etter at den ble skutt i senk ved kai?
– Et øyenvitne har forklart at «Nordnorge» ble revet løs fra trossene, og trykket fra en torpedo skjøv båten  med stor kraft utover. Dermed har den kommet langt fra land før den sank, først med akterenden. Skanningen som ble gjort nå viser at havbunnen skråner jevnt nedover til stedet hvor vraket nå ligger, sier han.

Databildet viser vraket av DS «Nordnorge» som er funnet
på 280 meters dyp like utenfor Hemnesberget. Foto: Torbjørn Skjæran

Krigshistorisk dokumentasjon           

En komite hvor folk fra historielaget, kommunen og blant annet Torbjørn Skjæran er med, jobber med å samle krigsminner fra Hemnesberget. En del vrakgods fra hurtigruta «Nordnorge» er tatt vare på, og eventuelle bilder fra vraket vil kunne bli viktige bidrag i denne dokumentasjonen.

Tekst: Torstein Finnbakk  

Om DS «Nordnorge»:  Kort karriere som hurtigrute

DS «Nordnorge» (den første i rekken av hittil fire hurtigruter som har båret dette navnet)  var et passasjer- og hurtigruteskip som ble overlevert Ofotens Dampskibsselskab (ODS), Narvik, i januar 1924.
Skipet var byggnummer 186 ved Trondhjems Mekaniske Værksted (TMV), og kontraktsummen var 900 000 kroner.
Skipet gikk i kystrute mellom Narvik og Trondheim frem til 1936 da hun ble satt inn i hurtigruten.
DS «Nordnorge»s tonnasje var ved levering 873 bruttoregistertonn og 448 nettoregistertonn.
Etter ombyggingen i 1936 var tonnasjen 991 bruttoregistertonn og 566 nettoregistertonn. Lasting og lossing foregikk med skipskraner ved lastelukene, og skipet kunne også ta med personbiler.
Hovedmaskinen var en kullfyrt trippel ekspansjon dampmaskin bygd ved Trondhjems Mekaniske Værksted. Oppgitt ytelse var 1 010 ihk (indikerte hestekrefter), noe som ga en toppfart på 13 knop.
Til forskjell fra de nye hurtigruteskipene som var toklasse-skip, hadde DS «Nordnorge» 3 klasser. 1. plass lå akter, 2. plass midtskips, og 3. plass forut.
Ved ombyggingen i 1936 ble 3. plass flyttet midtskips.
DS «Nordnorge» var sertifisert for 270 passasjerer i liten kystfart. ( kilde: Wikipedia)

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature