Stikkord: Hemnes

Mange unge kvinner gjorde en sterk og uegennyttig innsats i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig, blant annet som grenseloser.

I Bedehuset på Hemnesberget var det installert en fangeleir for polske krigsfanger. Noen ungjenter på stedet ble etterhvert svært engasjert i å hjelpe fangene.

– Vi var en gjeng med jenter som hadde kontakt med fangene og sendte brev og pakker til dem. Fleire av dem ønska å komme seg ut av fangenskapet, forteller Aud Valla (født 1922), med pikenavn Seljelid.

Intervjuet er gjengitt fra boka «Hemnes i krig 1940-45» av Torstein Finnbakk (utgitt 1995)

Planla flukt

– Ei jente, Edith Nordeng, hadde lyst å dra til Sverige og samtidig få med seg den fangen som hun sendte brev og pakker til. Det resulterte i at venninna hennes, Agnes Fjeldavli (seinere Valåmo), henvendte seg til meg, om jeg kunne hjelpe henne. Hun visste nemlig at far min hadde forbindelse med Johan Målvatn og var kjent i de traktene.

Vi bestemte oss for å sette i gang. Fangene fikk tak i ei knipetang. Tanga ble faktisk lagt på en høvelig plass av en tysker som arbeidde i en stall i nærheten.

Gjennom piggtråd

Polakken klipte seg ut gjennom piggtråden, men i det samme var det en annen fange som hadde fått snusen i det, og som tvang seg med. Dette var en strek i regninga for oss, for vi hadde bare rekna med én flyktning.

Rømlingen skulle møte oss på Åsen, hvor vi skulle få han inn i ei løe. Vi hørte klampinga da de to kom løpende, og trodde at fangen hadde soldater etter seg. Vi ble heilt skrekkslagne da vi så det var to stykker. Men vi heiv dem på sparken, og det bar i vill fart ned gjennom Prestengbakken.

Vi dro til Atterbranna, hvor vi tenkte vi skulle få de to, Jan og Alfons, inn i ei løe. Men det passa ikke. Leif Atterbrand ble i stedet med oss for å vise oss ei anna løe i Grønnvika.

Offiser på sparken

Fordi turen ble lenger enn planlagt, dro nå Agnes Fjeldavli tilbake til Hemnesberget for å si ifra om at de to andre jentene ville komme seint heim. Da det led på seinkvelden, ble mor til Aud redd for dem. Jentene møtte henne på Sund.

– Da vi kom opp i Præstengsbakken, dukka en feststemt tysk feldwebel opp. Vi kjente ham. Han slo følge med oss, satte seg på sparken og holdt mor på fanget. Med det samme vi kom til tettbebyggelsen, møtte vi den tyske streifvakta som kommanderte stopp. Men da de fikk se offiseren, fekta de oss alle av gårde. Det er ikke godt å si hvordan det hadde gått hvis ikke hadde hatt feldwebelen sammen med oss.

Til Målvatnet

De neste dagene dro vi med mat til flyktningene i løa. Nøyaktig hvor lenge de var der, husker jeg ikke.

Jeg hadde en avtale med Kåre Kristiansen på Mo om at hvis jeg trengte alibi for en tur til Målvatnet, skulle han bli med. Vi starta den 5. februar 1943. Kåre og jeg gikk fremst. Bakerst gikk Edith. Hun skulle få fangene av vegen hvis det ble påkrevet. Vi kom oss opp Bjerkadalen og til Litjmålvatnet. Kåre og jeg gikk inn, og jeg ga tegn til Edith om at de andre skulle komme etter. Flyktningene fikk varme seg, de fikk mat og noe varmt å drikke.

Vi dro videre til Målvatnet. De måtte stå nede ved vatnet til jeg hadde vært til gards for å høre om det var tyske streifvakter i traktene. I mens kom Johan Målvatn kjørende med hest, og de fikk skyss med ham opp til husene. De fikk varme seg, spise, og de fikk ligge på låven.

Laga truger

Johan Målvatn laga truger til flyktningene av noen bord, og på dem satte han hesjestreng for å binde dem fast med.

Johan kjørte flyktningene med hest heilt til skoggrensen sin, men lenger turde han ikke å kjøre. Han sendte drengen sin, Jon Grane, sammen med oss, for at vi ikke skulle ta feil av vegen. Jeg hadde kart, men det var ikke det samme som å få en kjentmann med.

Vi var inne i Lifjell-hytta ved Kjensvatnet, for Jon Grane visste hvor nøkkelen var. Her fikk vi i oss litt varmt før vi dro videre.

En bymann på tur

Det var en fæl tur. En av flyktningene, han som hadde tvunget seg med, var nok en typisk bymann. Han hang over nakken på meg, ble dratt av gårde, la seg ned og nekta å dra videre. Men vi jaga bare på ham. Vi kunne ikke forlate ham, med sjansen for at han ble tatt og at dette gikk ut over oss alle sammen.

Jeg var bestemt på at jeg skulle heim igjen. Jeg skremte ham såpass at jeg fikk ham med meg.

Vi fulgte dem heilt til Svenskhytta ved østenden av Gressvatnet. Vi var heilt ferdige og la oss til å sove, alle sammen.

Gikk feil

De andre for videre. Jeg er fullstendig klar over at Edith må ha hatt en forferdelig tur, særlig med den ene flyktningen. Hun fikk kartet med seg, og jeg varskudde om at hun måtte holde seg til høyre heile tida for å holde klar av Umbukta. Men hun hadde vel hatt nok med å få med seg de to andre.

Seinere hadde Johan Målvatn møtt bonden i Högstaby. Han kunne fortelle at han hadde tatt rede på to krigsfanger og ei dame – som hadde vært på tur til Umbukta. Hadde de ikke blitt redda, ville det vel blitt ei sørgelig mølje.

Ny flukt

Den andre turen jeg gikk var sist i februar. Da hjalp jeg Jan Mroczeck, den fangen som jeg sjøl hadde korrespondert med og sendt pakker til. Det høres kanskje rart ut, men de tyske vaktene var humane og vant til at vi lurte pakker og gjorde tegn til fangene. Vi hadde hatt to polakker heime hos oss og drukket kaffe, sammen med ei vakt. Jan var den ene av dem, og jeg fikk et brev fra ham om at han hadde lyst til å treffe meg.

Det ble ordna slik at jeg skulle komme nedover til et visst klokkeslett, og gå inn i skilderhuset. Så ble Jan sluppet ut, og jeg fikk prate med ham.

Vi ble enige om at sjøl om det var blitt strengere i leiren, skulle han på noen bestemte dager prøve å komme seg ut.

Sammen med tøyet

Etter den første flukten var det blitt slik at fangene hver kveld måtte bære yttertøyet sitt ut i en garasje som stod utafor leirområdet. Jan hadde en stor kamerat, og han bar ham ut sammen med klærne sine. Det var nok helst slik at vakta overså dette. Det var en åpning ut under telet, hvor Jan kom seg ut.

Han for opp Bankbakken og heiv snø på vinduet mitt. Jeg slokka lyset og så en kar som stod og vinka.

Jeg sa til ho mor: «Det e han Jan», og da så jeg for meg Gressvatnet. Jeg hadde litt mareritt etter den forrige Gressvass-turen. Siden har jeg ikke vært glad i flat mark.

I potetkjelleren

Jeg fikk Jan inn i potetkjelleren. Det var tysk telefon heime hos oss. Vi mente de ikke ville begynne å leite i et hus hvor det var tyskere fra før av.

Jeg tok på meg ytterklærne, og vi gikk ut. Jeg syntes Jan så ut som en tysker som prøvde å kamuflere seg som sivil. Vi var ganske frekke, for vi rekna med at flukten ikke ville bli oppdaga med det første. Garasjen med klærne ville ikke bli åpna før om morgenen. Vi småsprang bortover Lapphella, men der møtte vi den tyske vakta.

Da lot vi som det var en tysker som var ute og flørta med jenta si, og vi stakk hodene våre sammen. Vakta kremta bare litt, for de hadde jo ikke lov til å snakke.

Nesten på Åsen møtte vi vakter igjen. Her bad jeg Jan gå bak et hus, til vi var sikre på at det gikk bra. Vi for videre til bestefaren min i Geitvika, hvor jeg fikk Jan opp på låven. Jeg husker ikke hvor mange døgn han var der.

Med sykkel og ski

Onkel Olav Gabrielsen ble med videre, for han pleide å være i Bjurbekkdalen. Jan kunne både sykle og renne på ski, så vi heiv oss alle tre på sykkel og tok med oss ski. Dette var om kvelden.

Mens onkel gikk til Bjurbekkdalen, for vi til Litjmålvatnet, hvor vi tok inn på låven. Etter å ha vært inne og varma oss og spist, dro vi om morgenen til Målvatnet, hvor vi også lå på låven. Dit kom Åsmund Dalan. Han var på tur til Sverige, så vi slo følge. Da sendte Johan drengen sammen med meg på nytt. Det var fint vær og fint skiføre, så den turen var ingen sak. Vi behøvde ikke å gå lenger enn til Gressvasshøvet, og det var jeg jammen takknemlig for.

Jeg hadde litt korrespondanse med Jan Mroczeck seinere under krigen, og fikk brev og bilde. Etter krigen har han vært på besøk her hos meg, og jeg har besøkt dem.