Nu synger fuglen på sin kvist, nu lover englene sin Krist, nu lyder lovsang overalt i skaren som aldri er talt.
(Fra en salmetekst av Anders Mehlum)
Ennå har ikke grålysninga glidd over i fullt dagslys, men det er stille sjø og han har lagt seg på årene den korte strekninga inn til støa. Rytmisk, og for hvert kvasse åretak kommer ei ny verselinje: «Nu syn-ger fugl-en på sin kvist ….nu lo-ver eng-len-e sin Krist …». Ofte er det slik versene kommer til ham, mens han jobber. Når han kløyver ved, måker snø, eller som nå – forflytter den lettrodde færingen han kjøpte seg sist sommer. Snart skurer kjølen mot fjæresteinene, og han er klar for en kopp kaffe og ei ny uke med skole for ungene her ute.
Høsten 1871, 22 år gammel, ble Anders Mehlum (1848-1942) fra Skaun i Trøndelag ansatt som omgangslærer i Øerne Skolekredse i Brønø, det vil si kretsene Torgnes, Sauren, Værnes og Torget. Han skulle bli her i et tiår.
Før han søkte seg til Brønnøy, hadde han jobbet et par år etter seminaret, som var den tids navn på lærerutdanninga. Skolekretsen hans i Brønnøy besto av 20-30 bebodde øyer, med noen hundre mennesker, uten fast skolelokale. Han gikk til jobben med stort pågangsmot, og mente Gud hadde valgt ut stedet og at læreren var et redskap for Herren. Det er sagt at Mehlum var en god lærer, ikke minst sanglærer, og lærte elevene å synge trestemt. Han skrev allerede i den tida, blant annet et lite salmehefte til egne og kjente melodier.
Mehlum skal ikke ha vært noen sinnatagg, men at det hendte han slo nevnen i bordet og formante til stillhet i stua.
Han hadde omsorg for eleven, og delte ut små gaver ved avslutningene. Han skrev og komponerte også salmer og vers spesielt for elevene sine. Ved konfirmasjon fikk hver enkelt elev sin egen tale. Noen av disse er bevart i boka «Samtaler med Gud og godtfolk».
I tre sommerferier drev han dessuten en videregående skole. Han skal på den tida ha hatt det største private biblioteket på Sør-Helgeland.
Anders Mehlums virke som lærer i Brønnøy har vært omtalt og omskrevet mer enn en gang. Seinere ble han landskjent som «den omstreifende redaktøren», med egen avis.
Mehlum har vært god til å få med seg lokalhistoriske detaljer, som han ti år seinere rett som det var brukte som kilde til det vi i dag gjerne kaller feature-artikler i den særegne avisa «Nu». Den grunnla han i Kristiania i 1894 og dreiv som ei enmannsbedrift. Der gjenfortalte han blant annet ei fortelling om Sivert og Anne som dreiv gard på Syltern. Dette står å lese i «Nu» nr. 7-9 1926, og et resyme av fortellinga er gjengitt slik i Thor Gotaas si bok «Livslang skrivekløe»:
Sivert og Anne drev den middelstore gården Syltern med hest, fem-seks kyr og sauer ved siden av silde- og lofotfiske i egen båt.
Hver høst når ligningen ble utlagt, var det nærmest et lokalt ragnarokk. Folk snakket ikke om annet i stuer, kramboder, på fiskeferd og på kirkebakken. Alle mente de hadde fått dobbelt så stor skatt som fortjent, og alle syntes de var behandlet med blodig urettferdighet. En gang hørte Sivert nyss om høy skatt, og så for seg gjeldsproblemer. Han hoppet i båten og rodde til Brønnøy. Han forlangte å se sin egen formue, næring og skatt for å vite hva de baserte regnestykket på. Men ingen kunne det før hele ligningen var ferdigbehandlet. Sivert protesterte heftig: «Har nogen av dokker prøvd med to slitte Armer å forsørge ni Mennesker på en folkelig måte. Neppe. Men det må jeg gjøre hver Dag. Jeg har ikke andet enn Stuen full af Unger, de får komme og tage dem».
Noen måneder senere, i månedsskiftet januar/februar, dro han og de fleste lokale mannfolk til Lofoten. Fruen sendte brev i løpet av vinteren. «Alt står bra til», rapporterte hun, og hilste til båtlaget. I mars og april raste den såkalte Trondhjemske halsesyke i Brønnøy, og mange barn døde. På Syltern døde alle sju, de var i alderen fra ett til fjorten år. Kona gråt dager og netter til det ikke fantes mer enn inntørket fortvilelse igjen, men våget ikke å varsle den følsomme ektemannen.
Han kom hjem til et tyst hus, og hilste på kjerringa og presten. Hvor var ungene? Presten fortalte med sorgtung stemme at Gud hadde tatt alle til seg. Sivert kastet seg gråtende bortpå senga. Presten så på, rådløs og ordløs, men mannet seg opp, tok kona i hånda og leiet henne bort til ektemannen: «Sivert og Anna Syltern! Eders Børn får nu af Gud Lov til at kike utover Muren i Guds Paradis og se neri Stuen til jer. Og alle syv holder hverandre i Hænderne og siger i Kor: Far og Mor, gråt ikke for os. Fik de nu se os, vilde de synge og juble af Glæde.»
De roet seg litt etter prestens inspirerende spontantale, men Sivert angret utsagnet hos ligningskommisjonen. Noen dager senere var det jordpåkastelse med hele allmuen tilstede. Presten talte mens fire mann støttet Sivert og Anne så de ikke falt om.
Ekteparet levde tappert videre. De aksepterte at de aldri kom til å se barna i live og ble tilsynelatende rolige, men aldri glade. En dag tok de til seg et foreldreløst barn, siden ett til, og hele tiden bodde det to fosterbarn på gården. Til slutt hadde de hatt mer enn sju stykker tilsammen. Men Sivert tilga aldri seg selv for utbruddet mot ligningsmannen.
Anders Mehlum. Fotograf ukjent
I 1870-åra, mens han bodde på Sør-Helgeland, ga han ut flere bøker og småskrifter, sannsynligvis sponset av lokale pengesterke folk. Ei tid var han huslærer hos familien Ulving på Ylvingen.
I 1876 kjøpte Mehlum seg gard på Stortorgnes og bygde et prektig hus der, som også skulle tjene som skole og forsamlingshus. Først etter hans tid ble det fast skole der. Huset står der den dag i dag.
Utdrag av skjøtet på eiendommen Anders Mehlum kjøpte på Stortorgnes i 1876. Utlånt av Signar Slåttøy. Det var hans tippoldeforeldre som solgte gården til Mehlum.
Det fortelles at læreren forelska seg i ei 13-14 år yngre jente, en tidligere elev. Til forskjell fra i sangen ble hun ikke «forelska i lærer´n». Hun ville rett og slett ikke ha ham, og emigrerte seinere til USA.
Mehlum ble snart en sentral skikkelse i den vekkelsen som gikk over distriktet på 1870-tallet. Han ønsket å utdanne seg til prest. Til dette ble han oppmuntra av den nytilflytta presten Jan Olaus Kielland, bror av forfatteren Alexander Kielland, og fikk økonomisk hjelp av den unge kjøpmann og gründer Ulrik Qvale på Kvaløya. Mehlum varnestleder i den haugianske menigheta som ble danna i Brønø. Han redigerte og ga ut det religiøse bladet «Tjeneren» i 12 nummer i 1875. Mehlum skrev også artikler i lokalpressa på Helgeland, men mest publiserte han sine inserater i aviser i Trondheim, Kristiania og Bergen.
Mehlum var opptatt av den lkale fortellertradisjonen, og lyttet og noterte når eldre folk fortalte om hendelser før i tida. Seinere skulle han gjengi mye av dette i avisa «Nu», innvevd i religiøse læresetninger.
Men prest skulle han aldri bli. Først tok han et kurs på det som tidligere ble kalt Heltbergs Studentfabrik, hvor så mange av de norske kulturpersonlighetene tidligere hadde vært elever. Men etter eksamen møtte han nok en mur av akademisk-byråkratisk nedvurdering, og veien til teologistudiet var stengt.
Huset som Mehlum bygde på Stortorgnes. Foto utlånt av Eilert Horn
Tida hans som lærer var også forbi. I 1892 startet han organisasjonen «Det patriotiske samfund». Målsettinga var å fremme de norske verdier og motarbeide påvirkningen og makten den europeiske adelen hadde over det norske samfunnet. Dette var en innflytelse han først og fremst tilskrev tyske og tyskættede maktmennesker, mennesker han konsekvent omtalte som «hanseatene». Dette med hanseatertrusselen ble nok en fiks idé hos Mehlum, en slags paranoia, men en generelt uvilje mot «fremmede» har en ikke kunnet spore hos redaktøren .
Mehlum ble landskjent som den loffende redaktøren, etter at han i 1894 grunnla ukeavisa «Nu», et særegent avisprosjekt som skulle få et ganske regelmessig liv i en 40 årsperiode. Før dette hadde han skaffa seg solid erfaring som journalist, gjennom sju år tilknytta Morgenbaladet, og ei tid redaktør av Drammens Blad og Kristianiaposten
Enkeltpersons-avisprosjekter var ikke uvanlige. Langt på veg kan vi sammenlikne med vekeavisa «Dølen» som Aasmund Olavsson Vinje ga ut 1858-1970. Mehlum skal ha hatt stor respekt for Vinje og hans virke.
Mehlums motto var: «Folk treng folk». Nu var etter hans utsagn en publikasjon som skulle «fremme fædrelandkjærlighed, urbanitet, sandhed og ret».
Avisa ble til mens redaktøren gikk på loffen, på sine bein, mil etter mil rundt på østlandsbygdene, et reint uteliggerliv, mens han prata med folk han møtte og snappa opp små og litt større nyheter og solgte annonser og abonnement. Han var nok litt av en original, med mengder av hår og skjegg og en heller uortodoks framtreden og livsførsel, men alltid med et smil og en spøk på lur, og ble en kjærkommen gjest i by og bygd. Rikelig med journalistisk teft må han ha hatt, og ved å lese bladet får man inntrykket av at han var en meget god stilist, med sans for både spøk, alvor og natur.
Slik skildrer han et minne fra livet på Sør-Helgeland, trykt i avisa «Nu» i 1894:
«Kværstein
Kværstejn er et Fiskevær i Brønø Præstegjæld paa Helgeland, tæt ved Grændsen mellem Trondhjems og Tromsø Stifter. Det er en liden græsgroet Holme, 4 Stenkast lang og 2 Stenkast bred. Vestenfor og nordenfor den ligger 6-7 Holmer af omtrent samme Størrelse. Forøvrigt er der kun det store Hav rundtom. Den ligger 3 Mile vestenfor de yderste Indlandsholmer, Skjægaarden udenfor Fastlandet.
Det kvældes. Dagen gaar under en liden Stund sidst i August, og der er en liden, fin Nat, knapt en Time, saa har man den dominerende Dag igjen.
Stjernerne titter frem i den korte Nat, der er som en skjøn, let Drøm; var man ved Højsommer oppe over Midnat for at nyde Midnatssolens Purpurrødme, er man ligesaa stemningsfuldt oppe nu for at nyde den korte, dejlige Nats underfulde Skjønhed. Himlen er dybblaa. Stjernerne er saa rene og blyge og samtidig saa kjendte og fortrolige fra før af.
Havet, det store, grændseløse Hav, ligger vuggende og drømmende i det lette Tusmørke, „Fjeldgaarden» (Fjeldrækken) i Øst ligger som et mørkt Sagaland derinde med Mindelse om Fortiden og som Legemliggjørelsen af dunkle Ting. Uvant med det sorte Mørke lader man Blikket velbehageligt sænke sig ned i Fastlandets eventyrfyldte Mørke; det er som en Hvile, ja en Nydelse for Øje og Sind. Thi i flere Maaneder har man havt bare Dag, Dag, evig og altid Dag.
Maanen stiger op i Østerlide og gjør sin Debut. Stor rund, trivlig og jovial sender den gamle Ven sine magiske Straaler, over Havet, sætter en hvid, tyk, dryssende, vaad-lodden Lyssøjle henad Havet mellem sig og Beskueren. Havet gynger, og Lyssøjlen brækker op og ned i Vandet.
Søfuglene ror og sladrer rundtom Øen eller kredser skrigende om over ens Hoved.
En Stund før Afdags Tid kommer Fiskerne ud af Stuer og Hølader med Søvnen i Øjnene. De har sovet 2-3 Timer, efter Omstændighederne. De springer i hver sine Baade, i hvilke Sildegarnene ligger opgrejede i Fram- og Bagskotten. Det gjælder at komme ud, medens den korte Nat varer; thi ved Dagslys tager Silden sig vel i Agt for Garnmaskerne. Der er en Mylr af Baade udigjennem Sundet, Fiskerne ror, synger eller raaber til hverandre. Inde paa Fjorden spredes de, og naar Garnene er sat i Søen, lægger den ene af Mandskabet sig til at sove, medens den anden ror lidt for at holde Garnlænken strak i Vandet. Og medens han ror, fordriver han Tiden med at synge Salmer, Viser og Sange, alt hvad han kan. Tonerne faar i en saadan Nat og i en saa høiloftet Hal en overordentlig Velklang, Fylde og Magt af verdensbekjendte Sangere, holdt fra en Baad paa det store, vide Hav i en saadan sart Augustnat vilde virke som noget fra ,,Tusen og en Nat». Tonerne ruller og runger i Luften, smelter paa en vidunderlig Maade sammen
En Koncert til et rent Harmoniskred, der river med sig og begraver alt andet i ens Sind og Tanke. Staar man henne paa Øen og hører denne Sang i det fjerne, ser de skjære, blussende Stjerner, Maanens magiske Sølvglans, den mørke, hemmelighedsfulde Fjeldgaard i Øst og det store, drømmende Hav rundtom, medens hele Naturen er stille, nyder man en saa overvældende Skjønhed, at den ikke lader sig beskrive ialfald kan da ikke jeg det.
Snart bryder Dagen sejrrigt frem, og stille lukker Natten Maane og Stjerner og alt det dunkle inde. Garnene trækkes ind i Baadene, Silden aftines, d. e. plukkes ud af Maskerne, man ror paa Land med Garnene, hænger dem op til Tørring, og derpaa begiver man sig ud paa Havet i Vest for at fiske med den ferske Agn.
Først omkring Kl. 6 om Eftermiddagen kommer man paa Land igjen. Efterat have drukket en Kop Kaffe og spist lidt Smørrebrød, tilbereder man Fisken nede i Fjæren, hænger den paa Hjeld eller nedsalter den, grejer saa Garnene ind i Baadene og gaar atter op i Stuerne. Endel af Fiskerne har været inde og kogt Ferskfisk og Suppe.
Nu bærer det til Bords; efterat have spist og smøget en Pibe eller to, gaar man til Sengs for at sove indtil ,,Kveldmund», til Mørket er i Anmarch, da man atter ror paa Sildefjorden.
Slig gaar Uge efter Uge i godt Vejr.»
I boka Nordlandsliv fra 188 skriver Anders Mehlum blant annet om Tilremsmarkedet:
«Den første Lørdag i Juli kom Markedsfartøierne til Tilrum. Ofte havde de slemme Basketag for at komme tidsnok, naar der indtraf Modvind eller Blankstille. Undertiden kunde det da hænde, at de ankom først Søndag eller Mandag. Bjørns Marked sluttede nemlig først Torsdag Aftén eller Fredag, og der var derfor ikke synderlig lang Tid at greje paa.
Telrums marked 1875. Foto: Knud Knudsen. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen
Lørdag var Egnens Mandfolk nede paa Markedspladsen for at arrangere det nødvendige. I Bakker og Bergskrænter op efter de terasseformede Knauser satte de op sine Tjeld af Seil; som Bindingsverk brugte de Master og Aarer. Nogle af de mest velstaaende Bønder havde smaa Boder oppe i Gaderne; de var oftest slig indrettede, at man tog dem istykker og førte dem hjem, naar Markedet var slut. Paa den til Gaden vendende Væg var et lidet Vindu. Døren stod forresten i alt rimeligt Veir aaben. Rundt Væggene var der Fjælebænke. Bodens Størrelse var som en Jernbanekupe. Inde i Tjeldene var der ikke Bænke; man sad paa Bommer og Kister og Kasser og Bergknatter eller laa paa Jorden. Længere borte i Udkanten satte Fjordfolket fra Binddalen, Velfjorden og Ursfjorden op sine Tjeld og bragte op sine Udførselsartikler, der tog formegen Plads til at kunne legges op paa den mere befærdede Del af Markedspladsen. Throndhjemmerne var Lørdag Eftermiddag med egne og leiede Folk ivrigt sysselsatte med at bringe sine Varer fra Fartøierne op i Boderne og med deres Opstilling i Hylderne. Der var over hele Pladsen og Havnen et travende Liv, stundesløs Renden og Slæben i øst og vest.. Seilere og Roere myldrede hele Eftermiddagen som Maaseflokke paa en Sildevaag Havnen ud og ind, henefter alle Veie og Knauser yrede der af kommende og gaaende. Søndag er alle skikkelige Bygdefolk og ligesaa alle skikkelige Throndhjemmere, Fjordfolk og Namdalinger ved Kirken. Næsten bare en Kjæltring af Hvert Sokn driver om i Markedsgaderne. Men efter Gudstjenesten bier man ikke Stakkeren paa Kirkebakken den Dag. Ein, zwei, drei er alt levende i Baadene, i sprængende Kapror pløier Kirkebandene hjem, det kribler og klør Ungdommen om Hjerterødderne, idet de paa Hjemveien ser den tykke Masteskov inde paa Markedshavnen. Men saasnart kan det dog ikke bære didind. Husbønder og Madmødre holder paa Alders Hævd, at man enten slet ikke eller ialfald først Kl. 6, 7, ja 9, 10 kan drage afsted og saa være hjemme før Midnatsstund. Og saa gaar det. Fatter er selv med for at holde Tøilerne. Man driver Ytregaden og Indregaden med mellemliggende Tvergader og Smug frem og tilbage nogle Gange, samler sig i Knuder udenfor Butikvinduerne, ud gjennem hvilket rødt og gult og grønt vinker med feagtig Vidunderlighed, kjører en Gang eller to paa Karusellen, og saa samler Patriarken sit ganske Hus i Baaden igjen. Kun de mest raffinerede Gutter og Jenter lister sig paa Dansehusene en Omgang eller to, og de, som danser Natten tilende, er rentud Bygdens Udskud samt «Rækveden», Kystens Vragstumper, som driver fra Marked til Marked med Positiver og andet Lurendreieri.
«Parti af Markedpladsen Telrum i Nordland». Dette er i 1975. Kanskje var Anders Mehlum der akkurat da! Foto: Knud Knudsen. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen.
Mandag samles største Delen af Befolkningen i Brøne, Vegø, Tjøtta, Vevelstad eller Forviken, Velfjorden, Vik, Binddalen og tildels Lekø og Kolvereid paa Markedet. Først gjør man en Runde omkring allesteds og nævetages med Slægt og Kjendinger. Saa afgjør man Tuskhandelen med Fjordfolkene, kjøber River, Kejper, Ljaaarv (Ljaskaft), Bark, Næver,
Ræker, Osekar, Løber, Daller, Smorformer, Kjærner, Pindestole, Kurve, Bøtter, Tvarer, Visper, Limer, hvilke Artikler de enten betaler kontant eller med Fisk og Sild, ister fra Uer og Kveite. Fjordingernes saakaldte Kasser gaar som varmt Brød. Kasserne er flettede af Spaan, bred, tynd Granspaan. Størrelsen er forskjellig, nogle tager kun ¹/8 Tønde, de største maaler op til halvanden Tønde. De er rektangelformet firkantede med lidt afrundede Kanter. Pan Bunden er der indfeldet et Gulv af tynd Tøndestav. De bæres i Baand paa Ryggen som Randsler. I hvert Hus har man 2-6 Kasser af forskjellige Størrelser; i dem bæres alt, som skal bæres. I Fjordbygderne er mærkelig nok Kasserne mindre brugte; der bruger man Meiser, et meget kuriøst Instrument og af meget gammel Oprindelse. Meisen er en Grind, en Høtang en miniature, ca. to trediedel Meter lang og en tiendedel Meter bred. Med Rebender surrer man ind til den alle de mulige Ting, som skal bæres, Mel- og Potetessække, Sildekvarterer osv. Hvis jeg endnu engang faar gjense Helgeland, skal jeg se til at medbringe derfra en Meis til en af Samlingerne herinde; det har forresten ingen Fare med denne Gjenstand, thi den er og vil sandsynligvis endnu i lang Tid være i almindelig Brug. Men der er en Ting, som jeg skulde henstille til en Nordlænding med Interesser at indsende; det er en nordlandsk Kufte, de gamle Gubbers Hædersplag. De er ved at uddø.
I de sidste Aar har de ikke været at se i Brug; findes gjør de ganske vist endnu. Men den Tid er nok ikke fjern, da en Kufte ikke vil være til at opdrive, Og da burde den bevares i en Antikvitetssamling. Den var Nordlændingens eneste Nationalplag.
Naar undtages Tuskhandelen mellem Kyst- og Fjordfolk, gjordes der inden videre Handel Mandag. Butikerne var forresten aabne, og skjøndt Tirsdag var den første lovlige Markedsdag, blev der dog aldrig fra den tilstedeværende Øvrigheds Side lagt nogen Hindring iveien for Butikhandelen Mandag, noget, hvortil der heller ingen Grund var.
Forst Tirsdag kom der fuldt Liv i Forretninger og Fornøielser. Jeg vælger mig derfor Tirsdag.
Skilt på huset: «Brændevinsudsalg». Telrums Marked. Foto: Knud Knudsen. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen.
Der kommer Snes paa Snes af stolte Otringer op over Havnen, alle ladede med Tørfisk til langt op efter Masten. I Skotterne er der pakket fuldt af Kvinder og Børn. Og saa en næsten utællelig Mangfoldighed af mindre Baade, og i dem alle er der sort af Mennesker fra Stavn til Stavn. Man lægger til ved Odden, den yderste Tip af Markedspladsen.
Menneskelasten losses, Bommer, Kister, Kurve, Kander, Børn med og uden Vugger sættes paa Land. Man bringer det saa op i Boden, Tjeldet eller ind til en Krambodvæg under aaben Himmel.
Først gaar man bort i et af Tjeldene, hvor der sælges Mad og Kaffe, og hvor man faar sig hver sin Kop Kaffe. Og med Kaffetrafiken gaar det frisk paa fra Morgen til Aften. Man møder den og den, og man taler aldrig længe sammen, for den ene byder paa en Kop Kaffe. Man kan i disse Dage drikke op til 12 Kopper Kaffe om Dagen. Paa Brændevinssjappen gaar de færreste, ialfald ikke mere end et Par Gange daglig, de fraregnede, som gaar derindog ikke kommer ud igjen, før det sidse Øre er gaaet. Øl drikkes næsten slet ikke. Baier kan Nordlændingen ikke fordrage. De trange Gader er pakfulde; nogle gaar hid, andre did. Man maa gaa forsigtigt for ikke at falde. Der er i Gaderne Nuter og Skrænter og store Stene, og hvis der er Regn, er der mel- lem Bergknatterne Søle til op paa Læggen. I Butikerne er der Liv, fuldt allesteds hos Manufaktur-, Kolonial-, Isenkram- og Læderhandlerne, hos Guldsmedene, Jernhandlerne osv. Folk sværmer fra Bod til Bod og kjøber en Gjenstand da, en da, eftersom Mercurii Inspiration kommer over dem. I Gaderne møder man for hvert evige Trin Folk, som bærer Tøier, Krustøi, Porcelæn, Sukkertoppe, Kaffesække, Sirup og Sæbekrukker, Slibestene, Jernstænger, Messingmortere, Guld og Sølvsager, Ljaer, Stole, Kager, Vinflasker, Læderbundter, Klæder, Støvler, Gardiner, Hatte, Tørklæder, Risengrynsposer, Gryder, Kjedler, Olieklæder, Øxer, Knive, Bjelder, Bøger, Bliktøi, Lysestager, Lamper, Oljedunker, Speile, Tapetruller, Seildug, Glastøi, Tjærebøtter, Kasser, River, Melsække, Kakkelovne og alle de forskjelligste Gjenstande.
Fra de 4, 5 Danseboder heres Positivmusiken og de dansendes Trampen over hele Pladsen, høirøstet Pludren, Snak og Latter overalt blander sig med Lyden af den hvinende Musik, Trommehinden maltrakteres, saa man synes at høre Markedsløierne mindst en hel Uge, efter at man er kommet til Ro hjemme igjen.
Adspredelser er der nok af, og de benyttes flittigt. Der er jo Marked kun en Gang om Aaret.
Midt i Gaden staar en Mand og trækker paa et udaset Akkordium, medens Konen og et Par Børn synger en ny, smuk Vise om sørgelige Tildragelser, ulykkelige Hændelser, skrækkelige Begivenheder, beklagelige Ulykker og andre mærkelige Viderværdigheder og Græsseligheder. Saa er der Lotteriboder, hvor man for 10 Øre kan trække en aromatisk Sæbestang, Manchetknapper, Knive, Pistoler m. m.
Musik til naturligvis. Og saa den gamle livstrætte Bjørn, der staar i et mørkt Hjørne af en Bod; den maa man ofre 30, 40 Øre paa. Endvidere Karusellen, hvor man kan kjøre 3-5 Minutter for 10 Øre, Musik til. Og Panoramaer, 2 i Tallet, med Musik til. Det ene af dem var forresten det bedste af alle Kunstnydelser deroppe. Man saa Konstantinopel, Jerusalem, Kristenforfølgelsen i Damaskus, Paris beleiret, New York osv. Og saa en Mangfoldighed af alskens Gjøglere, hvis Præstationer jeg ikke ser mig istand til at give noget Artsnavn. Alle har overfyldt Hus.
Alle vigtige Anliggender afgjøres paa Markedet og næsten kun paa Markedet. Der fæster man Tjenere til næste Vaar, afgjør Gaardhandler og Bygsler, betaler Skatter og faar sine Dokumenter skrevne, bytter, kjøber og sælger Baade, tinger sine Mandskaber til Høst- og Lofotfisket, der indgaaes og ophæves Trolovelser, to og to, tre og tre sidder i Tjeldene og ved Væggene og afgjør sit Livs betydningsfuldeste Problemer, der er Alvor og Skjemt, hvad manbare kan forlange.
Torsdag tyndes Mængden, og Fredag reiser Throndhjemmerne. Nogle ligger dog helt til Søndag.
Nordlandsmarkederne ophævedes for 8-9 Aar siden. Herredsstyrelserne var enige om, at de kun bidrog til at trække Penge til Unytte ud af Bygderne. Hvad nyttigt man trængte, kunde man faa hos Handelsmændene, eller ogsaa kunde man forskrive Varer fra Byerne. I denne Tid gaar der hver Dag Dampskibe forbi, saa det var ikke vanskeligt med Forsendelsen. Og alt dette var ganske vist sandt. Men Markederne har nu engang slaaet Rod som et Slags nordlandske Folkefester, og derfor holder de sig trods Ophævelsen omtrent som før. Throndhjemmerne kommer paa samme Tid nordover, løser Handelsbreve i Herredet og driver i sine gamle Boder akkurat som før.»
Også om Torghatten skriver han, i boka Nordlandsliv:
Torget og Torghatten
Kommer vi en klar Junidag eller endnu bedre en purpurrød Nat omkring Jonsok eller St. Hanstid seilende nordover Fjorden forbi Lekø Namdalen med Lekømøen tilvenstre, ser vi ca. 4 Mil foran os et Fjeld, der ligner en Hattepul, som gynger op og ned paa de gyngende Bølger, medens det store, drømmende Vesterhav ligger udenfor, og indenfor ligger en smal, lyseblaa Fjordarm. Dette Fjeld er Torghatten, der er viden bekjendt for den store, naturdannede Tunnel, som gaar tversigjennem den. Men før man kommer forbi Lekø, maa enhver, som reiser der første Gang, hilse paa Lekømøen. Det er en ældgammel, uopslidelig Spøg. Lekømøen er ligesom sin berømmelige Nabo, Torghatten, et Fjeld. Paa Afstand ligner det en Kvinde i fuldt Sprang. Der bruges de forunderligste Kneb for at faa Folk til at lette paa Hatten for Lekømøen, naar de reiser forbi. Gutter, der gjør sin første Reise langs Leden, og som kjender Kommersen af Omtale, gaar paa Dækket med Hænderne over Hattene og speidende omkring for at kunne afbøde Forsøg paa at »skamraske<< eller overraske dem. Men en eller anden finder dog altid Anledning til at slaa Huen af dem. Nu har du hilst paa Lekømøen, heder det, og saa bliver der Latter og Lystighed.
En Amtmand reiste engang nordover til Bodø for at tiltræde sit Embede. Idet Dampskibet gaar. forbi Lekø, siger Lodsen, en gammel, forslagen Søulk:
«Hvad er det, Hr. Amtmanden har faaet paa Hatten?»
Amtmanden tager Hatten af for at se.
«Undskyld, Hr. Amtmand, det er ingenting, men enhver maa hilse paa Lekømøen», siger Lodsen.
Vi reiser videre nordover Røingen, Fjorden udenfor Bindalen mellem Lekø og Brønø, og kommer først klods forbi Melstein, en beboet, og siden forbi Helgelandsflæsen, en ubeboet Ø. Paa den sidste staar en høi Varde som Skillemærke mellem Throndhjems og Tromsø Stifter. Vi har nu Torghatten, som bliver større og større, jo nærmere vi kommer den, lige i Stevnen. Undlændet omkring den, Hattebrættet, dukker lidt efter lidt op, og en halv Mil søndenfor ser vi hele den eiendommelige Fjeldform med Pul og Bræt.
Fra Torgfjorden nord ved Gaarden Ormø ser vi gjennem Fjeldet Himlen paa den anden Side. Vi svinger til Land og lægger til ved Ved Bjerget nedenfor Torggaardene. De vakre, sydlandske Lier fra Landingsstedet op til Gaardene er jevnt skraanende, saa man kan trille Ægget fra Hustrappen over Tunet lige ned i Søen, ca. 5 Minutters Gang. Fra Gaardene gaar vi saa gjennem Udmarken, ca. 15 Minutters Vei, og er ved Foden af Fjeldet, hvor Opstigningen begynder. Den er ikke særdeles steil eller lang, omtrent 3/4 Times March fra Landingsstedet op til selve Tunnelen.
Naar vi saa endelig staar paa Tunnelens østlige Bryn, gribes vi af en mægtig Beundring for denne imponerende, vilde, storartede og enestaaende Fjeldform. De store Kjæmpeblokke i Bunden, de graabrune Bjergvægge paa Siderne, den høie, vilde og ujevne Hvælving, Snoen, der bruser stærkt og synger sin monotone Sang gjennem Hulen, og saa det store, svulmende Hav i vest, hvor Øiet ingen Grændse møder, før Himmel og Hav forenes, alt dette gjør et aldeles overvældende Indtryk.
–
Tunnelen er 4 a 5 drøie Stenkast i Længde fra Ende til anden, og hvad Høiden angaar, kan de aller flinkeste Stenkastere med en liden tilrundet Slyngesten kaste op i Hvælvingen, dog ikke lige over sig, men lidt paa skraa, og da bliver Distansen adskilligt mindre, fordi Tunnelen ikke ligger ganske horizontalt gjennem Bjerget, men baade i Bunden og i Hvælvingen helder noget nedad mod vest. Bredden er af den Udstrækning, at antageligt to almindelige Dampskibe kunde passere jevnsides gjennem den. I Bunden ligger en Masse store Klippeblokke, som i Aarhundredernes Løb er faldne ned fra Hvælvingen, saa der er egentlig ingen banet Vei. Men Ujevnhederne er ikke større, end at enhver uden Vanskelighed kan passere Tunnelen. Ovenpaa Torghatfjeldet er der et lidet Fjeldvand eller Tjern. Nu er der en liden Sprekke i Fjeldet fra Tjernet og en Lekage, hvorigjennem der hele Sommeren og Hosten med ca. 10 Minutters Mellemrum drypper fra Tjernet ned i Tunnelen. Om Vinteren fryser Dryppet, og naar det saa om Vaaren tiner op, sprænges der ved Isbrydningen løs store Blokke, som falder ned i Bunden Hvert Aar om Vaaren høres der lange Veie stærke Drøn deroppetra, naar Blokkene falder ned, og paa den Tid, tor intet levende Vaæsen komme derop; thi det vilde vere forbundet med Livsfare.
Henimod Tunnelens vestlige Ende er der en Afsats oppe i Bjergvæggen, der har en paafaldende Lighed med en Prædikestol, og hvorpaa man kan klavre op og staa, ja endog spadsere et Par Skridt frem og tilbage. Afsatsen kaldes «Prækstolen». Og der er vel let at tale, kan man tro.Ligesom der gjennem smale Sund med Hav paa begge Sider altid er stærk Strøm, saaledes er der ogsaa gjennem denne Kanal mellem de fo store Lufthav en rasende Strømsætning. Paa Havet udenfor kan der være saa stille som oppe i en Melkebolle, men endda uler der gjennem Tunnelen, som om der var et Himlens Uveir. I stille Veir gaar Strømmen altid mød øst, formodentligt fordi Havluften er stærkere og tungere end Landluften. Naar man taler deroppe, er det, som om Ordene snappes en ud at Halsen, og saa hvirvles de dansende ind i Strømmen, hvor de straks opløses og smeltes til en klingende Musik, saa at en, som er 10 Skridt borte, ikke kan høre Ordskille men bare Lyd, som ruller og runger lystig gjennem Aabningen, medens det gjalder i Klippevæggene paa begge Sider. Underskjønt er det, naar en eller flere synger deroppe i Vestenden.
Tonerne smelter til de reneste Sølvharmonier og bruser gjennem Strømhvirvlen, hele Fjeldet bliver til et eneste stort Orgel, det runger og syder inde i Fjeldveggene, Tonebølger vælder frem, af Dybet og ned fra Hvælvingerne, den skjæreste, klareste Vokalmusik, renset ved og assimileret med Gjenklangen, strømmer med Vælde og harmonisk Majestæt som en bred, mægtig Elv ud i øst og fortoner sig over Fjorden i det fjerne.
Nedstigningen fra Tunnelen i vest er betydeligt kortere end Opstigningen i øst, da, som ovenfor omtalt, selve -Tunnelen helder temmelig stærkt nedad mod vest.
Paa Fjeldets Østside er der et Par Stenkast nordenfor Hovedtunnelen en anden Aabning i Bjerget, om hvilken det dog ikke er saa ganske sikkert, at den gaar tversigjennem Fjeldet. Den kaldes Svarthullet. Høiden i denne Aabning er ikke større, end at en voksen Mand kan gaa opreist derinde. Man kommer ikke saa ret langt ind, før der bliver omtrent fuldstændigt mørkt. Man har forsøgt at gaa indover Tunnelen med Lygte saa langt, at Lyset paa Grund af Luftmangel, er sluknet, og man har maattet vende om. Aabningens Dimensioner er omtrent de samme saa langt ind, som man har kunnet trænge.
En Mærkværdighed ved denne Tunnel er, at der ikke findes nedfaldne Blokke, og at Bunden er bestrøet med hvid, fin Sand, som ellers ikke findes nogensteds oppe i Fjeldet.
Et Sagn tortæller det gaar forresten igjen mangesteds, at en Herremand i gamle Dage hidsede sin Hund ind gjennem Svarthullet, og at den nogen Tid efter fandtes død og hudløs i Vestvaagen, en liden Bugt, som stikker op i Øen vest for Torghatten.
Ellers er Fjeldet rundt omkring, og isaær paa Østsiden, vildt og forrevet med en Masse større og mindre Huler og Aabninger nedad og indad.
Paa de Steder i Fjeldet, hvor der er nogen Jord ovenpaa Berget, er der adskillig Vegetation, Asp, Rogn og Birk, men især er der en Rigdom af Bringebaærbusker.
Sagnet fortæller følgende om Hovedtunnelens Tilblivelse:
Hestmanden, et Fjeld paa Dønna i Næsne Præstegjeld, lige under Polarcirkelen, blev forelsket i Lekømøen. Han beilede og fik Kurven. Men Hestmanden vilde nok se Alvor, for han opgav hende; thi han satte tilsprangs efter hende, hun foran og han efter over Myr og Morads sydefter Landet. Men da han indsaa, at han ikke kunde indhente hende, kastede han forbitret sin Hellebard efter hende. Hellebarden rammede imidlertid ikke hende, men hatten, som den gik tversigjennem, og saa hed i Havet en Fjerdings vei vestenfor Fjeldet, hvor den blev til en Ø, som ligger der den Dag idag og kaldes Hellebardsøen. Den er lang, smal og høi. Samtidigt med at han kastede Hellebarden, steg Solen op over Fjeldbrynet i øst, og saa blev de staaende der i Sten, hvor de nu staar, Hestmanden paa Dønna og Lekømøen paa Lekø.
Paa Afstand ser Hestmanden ud som en Mand, der sidder i Sadlen paa en vældig Ganger, og hans Kappe flagrer bagover for Vinden.
Lekømøen ser ud som en Kvinde, der springer og ser sig tilbage. Skjønt man ogsaa kan komme op paa Torghatfjeldet fra Sydsiden, er dog Opstigningen ulige lettere paa Nordsiden. Der skraaner Fjeldet endog saa meget, at det omtrent hele Veien er bevokset med Græs og Mose.
Ovenpaa Fjeldet er der en flad Multemyr med et lidet Tjern i Midten. Udsigten herfra er henrivende. Luften nordpaa er som bekjendt langt renere og klarere end i sydligere Lande, hvorfor Gjenstande langt borte sees forhołdsvis meget klart.
Fra Torghattens top ser man Fjeldene ca. 200 Mil nordover, de 7 Søstre, Hestmanden, Lovunden, Trænen, og sydover ser man Gjæslingerne, Vigtengerne samt de snedækte Fjeldrekker indover mod Rigsgrænsen i øst.
Brønøsund skiller Skjærgaarden fra Fastlandet. Udenfor Brønøsund, omkring Torghatten, er der et Mylder af Øer og Holmer, alt i alt vel 360, eller ligesaa mange græsgroede Holmer, som der er Dage i et Aar.
Fra Fjeldtoppen ser vi ned paa dette Ømylder, og de hundreder af Sunde, der skiller Øerne fra hverandre, snor sig som Guldbaand ind i Skjærgaardskransen; i Midnatssolens Purpurglans ligger de der som hundreder af guldindyirkede Perlesnore, Guld, hvor Solglansens Rødme farver Vandet, vandklart i Skyggepartierne fra bernes Bredder.
I vest ligger det vuggende, uendelige Atlanterhav, Øiet møder ingen Grense, tør Himmel og Hav langt ude smelter sammen. De beboede Fiskevaær Horten, Sklinden, Onstein, Kværstein, Mudvær, Halmø og Bremstein, der ligger fra 2-6 Mil ude, kommer nær ind under Fjeldet, at man synes at kunne kaste ned paa dem. Er der Vindstille og liden Bølgegang, hører man en dyb, melankolsk Susen af Voverne, der skvulper op mod de tusinder af Baaer og Skjer. Der er neppe ret mange Steder i Norge, der er i den Grad værd at se, som Torghatten og dens Omgivelser.
Den besøges da ogsaa hvert Aar at en Masse reisende fra Udlandet, af engelske Lorder og tyske Grever, Videnskabsmænd, Kunstnere og andre Turister fra alle Lande.
Faatalligst representerede deroppe er mærkværdigt nok de norske Turister. Og med Nutidens Kommunikationsmidler er det dog saa letvindt at komme derop. Om Sommeren reiser man fra Kristiania til Trondhjem paa 24 Timer og derfra til Brønø paa 18 Timer, saa man 48 Timer efter Afgangen fra Kristiania kan staa inde i den mægtige Tunel, og det uden at have tilbagelagt saameget som en halv Mil tilfods. Vil man saa have Fodture, er der Fjelde nok at bestige i Nordland 0g det mærkelıge Fjelde; vil man have Baadture, saa er der en Mangfoldighed af idylliske Øer kortere eller længere Vei ude i Havet at besøge.
Havluften er stærk og ren, saa Opholdet ogsaa i sanitær Henseende turde have sine Fordele.. Man kan taa sig Fisketure, gaa paa. Jagt, ro og seile.
Men en Ting maa man tage sig ivare for i Nordland: at skyde Edderfugl. Den reisende, der har dræbt en af disse Nordlændingens Kjæledæggger, maa være forberedt paa at mødes med den mest isnende Kulde. At dræbe en Edderfugl er deroppe næsten ligt med at dræbe et Menneske andetsteds.
Torghatten har ogsaa havt kongeligt Besøg.
Da Harald Haarfagre med sit 300 Mand stærke Følge var til Veitsle eller Gjæstehud i 3 Dage hos Høvdingen Torolf Kveldulfsøn paa Torgar, var han vistnok, efter hvad Sagaen beretter, i mindre godt Humør. Men vi tør dog antage, at Kongen ikke har forsømt Leiligheden til at gaa igjennem Tunnelen. Olaf Tryggvessøn og Olaf den hellige reiste meget i Haalogaland nu Helgeland og skjøndt de havde et ganske andet Ærinde end at more sig, ligger det dog ikke Sandsynligheden altfor fjernt at antage, at de har besøgt det mærkelige Sted. Endnu rimeligere er det at antage, at Christian IV ikke reiste forbi uden at se Tunnelen, da han gjorde sin Finmarksreise, paa hvilken han ifølge Sagnet var saa nær Verdens Ende, at han endog fôr udover Jordkringlen med det ene Ben.
Men et Faktum er det, at vor nuværende Konge. Hs. Maj. Kong Oscar II, paa sin Nordlandsfærd i Aaret 1873 passerede Tunnelen et Par Dage før sin høitidelige Kroning i Trondhjems Domkirke. Allerede Aftenen forud samledes der en overordentlig store Mængde Mennesker paa Torget, omtrent alle, som paa nogen Maade kunde komme afsted, Mænd, Kvinder og Børn fra Brønø, Binddalen, Lekø,Vegø, Velfjorden og Tjøttø, tildels ogsaa fra Alstahaug, og fra Nærø, Vigten og Kolvereid i Namdalen.
Over alle Lier myldrede den tætte Menneskesværm. Der var jo Aarhundreder hengaaede, siden nogen norsk Konge havde besøgt disse Trakter; derfor vilde alle nu se Landets Konge.
Netop i Solrenningen, Kl. 1 om Natten, kastede det kongelige Dampskib Anker ved Ved Bjerget. Antageligt ca. 10 000 Mennesker var samlede ved den for Anledningen byggede Landgangsbro, da Hans Majestæt om Morgenen Kl. 6 blev roet i Land af 12 staute Nordlandsfiskere i en ny, grønripet Nordlandsstorbaad, der i Skotten eller Løftningsrummet var betrukket med rødt Klæde, og paa hvilken der vaiede Flag paa Stavnene. Morgenen var lys og klar, som den kun kan blive det i arktisk Luft. En Allé af Flagstænger var plantet fra Søen opover Lien til Gaardene. Da Kongen stod paa Landgangsbroen, var der en umaadelig Trængsel, idet alle vilde se den Mand, som skulde bære Norges Krone.
Da Kongen havde gaaet gjennem Tunnelen, blev der i dens vestre Ende reist en Varde, hvortil Hs. Majestæt selv var med at bære Stene. Paa en Blok i Varden staar indhugget:
«OSCAR II. 1873».
Hvis Helgeland, eller som det i Sagaerne kaldes, Haalogaland, er den tidligst bebyggede Del af Norge, er Torget visselig en af vort Lands ældste Gaarde. Steder som Torget, Tilrum, Tjøtta, Alstadhaug m. fl. maatte nødvendigvis paa Grund af sin udmærkede Beliggenhed og fortrinlige Jordbund fremfor andre Steder indbyde til Bebyggelse. Men Torget har imidlertidfra Arilds Tid fremfor alle andre Gaarde der nord, maaske med Undtagelse af Thjøtta, vundet Ry for. sin Fortrinlighed som Korn- og Buskapsgaard. Derfor siger man fra Slægt til Slægt: «Kan ikke alle bo paa Torget og Tilrum; maa nogen bo i Kreken og Klavesmarken ogsaa». De to sidstnævnte Steder er afsidesliggende Gaarde i Velfjorden – nu øde Avlsgaarde …
Utsikt fra Torghatten mot sørvest 1888. Foto: Knud Knudsen. Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen
Dette og følgende tre bilder: Tilremsyn slik stedet ser ut i dag. Torghatten i bakgrunnen. På Mehlums tid skal det ha vært om lag 100 bygninger her. Alle nye foto: Torstein FinnbakkDenne vesle bygningen skal ha tjent som fengsel under Tilremsmartnan.
I avisa «Nu» ble det ofte brukt ei blanding av landsmål og riksmål. Her er noen eksempler på nyhetsstoffet og språkbruken: «Elling Goplen fra Hedalen var i hovedstaden i februar måned og fikk doktor Svensen til å skille ham av med endel gikt… Skomakermester Johansen i Svingveien fikk stær på begge øinene i haust. Før jul fikk professor Steen på Rikshospitalet stæren av det ene øiet, og reservelege Klem av det annet. Herr Johansen har efter den udmerket udførte operation fåt sit syn tilbake. Han både leser og gjør sko igjen og er legene dybt taknemlig… Nat til den 19. juni bodde jeg hos Karen Sørbraaten som bevertet mig med kaffe og himebakt kake. Hun er fremdeles kjek, trots sine åtti år… Trulovelse. Følgende forelskede par i Christiania har indgåt trulovelse. Boghandler Jacob Dybwad og frøken Helga Skabo, datter af misjonsprest E. Ditlef Skabo og hustru, født Hallén …»
«Jeg er kommet opp i 92 år nå, men jeg har tenkt å bruke pennen min enda i 100 år,» sa han en gang, men døde ikke lenge etterpå. Likevel en betydelig alder, ikke minst om vi tar i betraktning at Mehlum langt fra hadde spart seg for anstrengelser, heller ikke på sine eldre dager.
Bokutgivelser:
1875: Samtale med Gud og Godtfolk.
1875: Linærlen.
1875: Tjeneren. Et religiøst maanedsskrift, N:o 1-14
1876: Graaspurven.
1876: Billeder av Jesu liv og død.
1888: Nordlandsliv. Fortællinger og skildringer. Runeberg
Forfatteren M. B. Landstad, sønn av presten og salmedikteren Magnus Brostrup Landstad, skrev dikt om Anders Mehlum og avisa hans: «De kjender mig nok, De har set mig på Gaden, jeg går altid omkring med en Mappe. Og jeg hader som Pest Hanseaternes Flok, på min Norskhed jeg af ei kan knappe. Jeg hader hver eneste Indflyttersjæl, disse tysk-danske Slægter. Og mit Kald er at skrive dem alle ihjel, jeg er Hårfagreætternes Vægter. Det er nu min helligste Tru, at kun Nordmænd skal bygge og bu i Norrønalandet, men slet ikke blandet, se derfor så startet jeg «Nu»>.»
Skuffelsen var påtakelig da sykehuskrangelen på Helgeland ebbet ut. Desto større ble gleden da jeg så en gammel kjenning dukke opp over fjellene i Vefsn: Flyplasskrangelen. Godt, så er vi igang igjen! Nå skal snøen kostes av Drevja-flyplassen, som riktignok ikke finnes, og som dessuten for et tiår siden ble skrinlagt på grunn av tvilsomme vitenskaper som geografi og meteorologi. Tenk så gjevt det ville vært med storflyplass i Drevja, og den skal sjølsagt være den eneste flyplassen på Helgeland, midt på Helgeland, som det heter. For husk: Vi skal ha bare en ting av hver ting på Helgeland. Ett Helgelandssykehus, ei ferje, midt på Helgeland. Ett vegkryss, Helgelandskrysset, ei bru, Helgelandsbrua, ei trapp, Helgelandstrappa, en buss, Helgelandsbussen, en spark, Helgelandssparken, ett lokomotiv, Helgelandslokomotivet, en bussterminal, Helgelandsterminalen. Og disse skal ligge på ett sted, nøyaktig midt på Helgeland, øst, vest, nord eller SØR for Korgfjellet. Og gled dere til jul, da kommer den sentralt plasserte Helgelandsnissen. Men forbered dere på en storkrangel om hvem som skal være nisse. De fleste ordførerne i regionen vil nok melde seg på i kampen. Helst vil vi vel også at det skal finnes bare en eneste idiot på Helgeland, men det målet når vi aldri.
Senkinga av Rigel er den største skipskatastrofen i norgeshistoria, og fant sted i Rosøysundet like nord for Tjøtta. Trond Carlsen har levert ei bok med solid dokumentasjon om tragedien.
Av Torstein Finnbakk
En tidligere versjon av artikkelen har vært publisert på nettstedet midtinorge.no
Om lag 2 500 menneskeliv gikk tapt da skipet Rigel i 1944 ble bombet av engelske fly like nord for Tjøtta. De fleste omkomne var hjelpeløse sovjetiske krigsfanger. Rigel ble senket, og samtidig ble frakteskuta Korsnes sterkt ramponert av de engelske bombene.
Bok nummer to
Trond Carlsen fra Sandnessjøen skreiv ei bok om Rigel-katastrofen i 2003. Nå foreligger ei ny og betydelig utvida bok, med mange nye faktaopplysninger og ikke minst et spennende, hittil stort sett ukjent, nytt bildemateriale. – Jeg bor like ved der tragedien skjedde. Sjøl hadde jeg ikke hørt om hendelsen før på 90-tallet. Etter hvert ble det nesten som en besettelse for meg å finne ut mer og hva som egentlig hendte da Rigel 27. november 1944 ble bombet i senk ved Rosøya, nord for Tjøtta, sier han.
Boka «Tragedien Rigel – Norgeshistoriens største skipskatastrofe» – er nå i bokhandlene.
– Sommeren 2020 hadde jeg besøk av Ida Kristine Larmo, ei dame fra Kabelvåg som nå har laga tegneserien om forliset. Hun mente jeg burde lage ei ny, fyldigere bok. Jeg syntes det var en god ide. Den første utgaven var noe tynn historiefaglig, og ikke minst er mye bildemateriell og faktaopplysninger blitt tilgjengelige i løpet av åra som var gått siden første utgivelse.
Rigel i Mosjøen. Foto fra boka
Trond Carlsen er pensjonert lærer. Ved siden av at han er aktiv i musikklivet lokalt, har han i lang tid brukt mye tid og energi på å finne ut stadig mer omkring Rigel-tragedien. Han har gjort stadig nye funn, ikke minst i arkiver i inn- og utland.
Unikt materiale
Den første boka han ga ut, var blant annet forsynt med til da ganske ukjente bilder fra The Imperial War Museum i Storbritannia, tatt fra de samme flyene som bombet Rigel. Seinere har han kommet over ytterligere spennende materiale. Jakten etter stadig flere fakta har brakt Trond Carlsen ut på flere og mange reiser, både til Tyskland, England og til ulike arkiver i Norge. – Ny primærdokumentasjon har dukket opp underveis, sier han.
Foto: Lånt fra boka Tragedien Rigel Fangetransport under bombing. Rigel ved Rosøya 27. november 1944. Bildet er tatt fra et av de engelske flyene og befinner seg hos Imperial War Museum i London.
Hva visste britene?
Et dunkelt kapittel som han har brukt mye tid på å etterforske, er hvorvidt de ansvarlige i Storbritannia var klar over at Rigel ikke fraktet tyske tropper da det ble bombet, men i stedet var fylt opp med russiske krigsfanger. I 1975 ble vraket av Rigel endelig hevet, og omkomne krigsfanger ble ført til krigskirkegården på Tjøtta, som ikke ligger langt fra åstedet for senkinga. Dette førte til en betydelig konflikt mellom norske og sovjetrussiske myndigheter, noe jeg skriver om i boka, men heller ikke visste noe om da den første boka ble gitt ut, forteller han. Har fått god hjelp hos krigshistorikere rundt omkring i Norge, særlig i Narvik og Tromsø. – Miljøer som har vært svært imøtekommende og åpne når det gjelder å dele opplysninger med meg.
Minnesmerke ved leia
På Rosøya, like ved der skipet ble senket, er det nå plassert et minnesmerke, like ved leia, lett synlig fra hurtigruta. På havoverflata er det i dag ikke noen synlige tegn etter Rigel, men dykkere har av og til funnet skrap og andre rester som minner om det fryktelige som en gang fant sted der.
Trond Carlsen med ny bok om Rigel-katastrofen. Privat foto
Dykket til dødens skip
4. august 1968 hadde Rana Blads journalist og dykker Harry Strokkenes en helsides reportasje fra dødens skip.
//Då stormrossa kom //slept ho seg på kne //og krøkt seg fast //me alle fire klørn
//Bratt i nakken va ho //– svart i auan //– men kvit i synet
//Du vill ikkje tru det //når eg påsto ho bantest
///Torstein Finnbakk
«Moskstraumen var truleg det mest kjende norske naturfenomenet i tidleg nytid. På gamle kart frå 1500- og 1600-talet er malstraumen tydeleg markert. Denne straumen gav inspirasjon til forfattarar som Jules Verne og Edgar Allan Poe. Dette er ikkje nemnt i diktet attmed, men eg synest det formar eit høvande bakteppe. Det handlar altså om kyrkja på Moskenes, ytst ute på Lofoten. I diktet gjennomfører Torstein Finnbakk eit klassisk grep: Kyrkja får menneskelege eigenskapar, der ho krøkjer seg fast i berget når stormen kjem over, ho liketil bannest når det står på som verst. Ironien er sjølvsagt at det handlar om ein kristeleg bygning.
Den svarte humoren saman med ein referanse til eit vêrhardt landskap kjenner vi att frå nordnorsk litteratur og folkeminne. Det er som kjent òg eit utgangspunkt for nordnorske klisjear, men Finnbakk lukkast med å uttrykkje denne røyndomen med ein korthogd, effektiv språkbruk. Eg har skrive om ei rekkje helgelandske diktarar. Torstein Finnbakk er siste mann ut i serien. Finnbakk er frå Hemnes. Han skapte debatt i poesi-Noreg i 1978, då Når star kan jage måse kom ut under pseudonymet ToFi. Visesongaren Jack Berntsen skriv i føreordet til samlinga at «Nord-Norge er i faresonen som aldri før: Oljevampyrene svinser prøvende over havet vårt med nesborene vidåpne».
Diktsamlinga er sterkt prega av den politiske kampen i samtida. Boka vekte ordskifte om litterær kvalitet, men Finnbakk fekk støtte frå mellom andre Tron Øgrim. Helge Rykkja skreiv hovudoppgåve om ToFi-debatten. «Moskenes-kjerka» er frå Fem stjerne blenk frå 1982, der livsrøynsle og vidsyn spelar saman med det politiske. Eg ville sjå denne kyrkja og slo opp på Wikipedia. Der ser eg at diktet enno har ein politisk bodskap: «Moskenes kirke er preget av forfall og har et stort behov for reparasjon og vedlikehold. Kostnadene er beregnet til 2,5 millioner kroner, men Moskenes kommune mangler finansiering.»»
Mange unge kvinner gjorde en sterk og uegennyttig innsats i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig, blant annet som grenseloser.
I Bedehuset på Hemnesberget var det installert en fangeleir for polske krigsfanger. Noen ungjenter på stedet ble etterhvert svært engasjert i å hjelpe fangene.
– Vi var en gjeng med jenter som hadde kontakt med fangene og sendte brev og pakker til dem. Fleire av dem ønska å komme seg ut av fangenskapet, forteller Aud Valla (født 1922), med pikenavn Seljelid.
Intervjuet er gjengitt fra boka «Hemnes i krig 1940-45» av Torstein Finnbakk (utgitt 1995)
Planla flukt
– Ei jente, Edith Nordeng, hadde lyst å dra til Sverige og samtidig få med seg den fangen som hun sendte brev og pakker til. Det resulterte i at venninna hennes, Agnes Fjeldavli (seinere Valåmo), henvendte seg til meg, om jeg kunne hjelpe henne. Hun visste nemlig at far min hadde forbindelse med Johan Målvatn og var kjent i de traktene.
Vi bestemte oss for å sette i gang. Fangene fikk tak i ei knipetang. Tanga ble faktisk lagt på en høvelig plass av en tysker som arbeidde i en stall i nærheten.
Gjennom piggtråd
Polakken klipte seg ut gjennom piggtråden, men i det samme var det en annen fange som hadde fått snusen i det, og som tvang seg med. Dette var en strek i regninga for oss, for vi hadde bare rekna med én flyktning.
Rømlingen skulle møte oss på Åsen, hvor vi skulle få han inn i ei løe. Vi hørte klampinga da de to kom løpende, og trodde at fangen hadde soldater etter seg. Vi ble heilt skrekkslagne da vi så det var to stykker. Men vi heiv dem på sparken, og det bar i vill fart ned gjennom Prestengbakken.
Vi dro til Atterbranna, hvor vi tenkte vi skulle få de to, Jan og Alfons, inn i ei løe. Men det passa ikke. Leif Atterbrand ble i stedet med oss for å vise oss ei anna løe i Grønnvika.
Offiser på sparken
Fordi turen ble lenger enn planlagt, dro nå Agnes Fjeldavli tilbake til Hemnesberget for å si ifra om at de to andre jentene ville komme seint heim. Da det led på seinkvelden, ble mor til Aud redd for dem. Jentene møtte henne på Sund.
– Da vi kom opp i Præstengsbakken, dukka en feststemt tysk feldwebel opp. Vi kjente ham. Han slo følge med oss, satte seg på sparken og holdt mor på fanget. Med det samme vi kom til tettbebyggelsen, møtte vi den tyske streifvakta som kommanderte stopp. Men da de fikk se offiseren, fekta de oss alle av gårde. Det er ikke godt å si hvordan det hadde gått hvis ikke hadde hatt feldwebelen sammen med oss.
Til Målvatnet
De neste dagene dro vi med mat til flyktningene i løa. Nøyaktig hvor lenge de var der, husker jeg ikke.
Jeg hadde en avtale med Kåre Kristiansen på Mo om at hvis jeg trengte alibi for en tur til Målvatnet, skulle han bli med. Vi starta den 5. februar 1943. Kåre og jeg gikk fremst. Bakerst gikk Edith. Hun skulle få fangene av vegen hvis det ble påkrevet. Vi kom oss opp Bjerkadalen og til Litjmålvatnet. Kåre og jeg gikk inn, og jeg ga tegn til Edith om at de andre skulle komme etter. Flyktningene fikk varme seg, de fikk mat og noe varmt å drikke.
Vi dro videre til Målvatnet. De måtte stå nede ved vatnet til jeg hadde vært til gards for å høre om det var tyske streifvakter i traktene. I mens kom Johan Målvatn kjørende med hest, og de fikk skyss med ham opp til husene. De fikk varme seg, spise, og de fikk ligge på låven.
Laga truger
Johan Målvatn laga truger til flyktningene av noen bord, og på dem satte han hesjestreng for å binde dem fast med.
Johan kjørte flyktningene med hest heilt til skoggrensen sin, men lenger turde han ikke å kjøre. Han sendte drengen sin, Jon Grane, sammen med oss, for at vi ikke skulle ta feil av vegen. Jeg hadde kart, men det var ikke det samme som å få en kjentmann med.
Vi var inne i Lifjell-hytta ved Kjensvatnet, for Jon Grane visste hvor nøkkelen var. Her fikk vi i oss litt varmt før vi dro videre.
En bymann på tur
Det var en fæl tur. En av flyktningene, han som hadde tvunget seg med, var nok en typisk bymann. Han hang over nakken på meg, ble dratt av gårde, la seg ned og nekta å dra videre. Men vi jaga bare på ham. Vi kunne ikke forlate ham, med sjansen for at han ble tatt og at dette gikk ut over oss alle sammen.
Jeg var bestemt på at jeg skulle heim igjen. Jeg skremte ham såpass at jeg fikk ham med meg.
Vi fulgte dem heilt til Svenskhytta ved østenden av Gressvatnet. Vi var heilt ferdige og la oss til å sove, alle sammen.
Gikk feil
De andre for videre. Jeg er fullstendig klar over at Edith må ha hatt en forferdelig tur, særlig med den ene flyktningen. Hun fikk kartet med seg, og jeg varskudde om at hun måtte holde seg til høyre heile tida for å holde klar av Umbukta. Men hun hadde vel hatt nok med å få med seg de to andre.
Seinere hadde Johan Målvatn møtt bonden i Högstaby. Han kunne fortelle at han hadde tatt rede på to krigsfanger og ei dame – som hadde vært på tur til Umbukta. Hadde de ikke blitt redda, ville det vel blitt ei sørgelig mølje.
Ny flukt
Den andre turen jeg gikk var sist i februar. Da hjalp jeg Jan Mroczeck, den fangen som jeg sjøl hadde korrespondert med og sendt pakker til. Det høres kanskje rart ut, men de tyske vaktene var humane og vant til at vi lurte pakker og gjorde tegn til fangene. Vi hadde hatt to polakker heime hos oss og drukket kaffe, sammen med ei vakt. Jan var den ene av dem, og jeg fikk et brev fra ham om at han hadde lyst til å treffe meg.
Det ble ordna slik at jeg skulle komme nedover til et visst klokkeslett, og gå inn i skilderhuset. Så ble Jan sluppet ut, og jeg fikk prate med ham.
Vi ble enige om at sjøl om det var blitt strengere i leiren, skulle han på noen bestemte dager prøve å komme seg ut.
Sammen med tøyet
Etter den første flukten var det blitt slik at fangene hver kveld måtte bære yttertøyet sitt ut i en garasje som stod utafor leirområdet. Jan hadde en stor kamerat, og han bar ham ut sammen med klærne sine. Det var nok helst slik at vakta overså dette. Det var en åpning ut under telet, hvor Jan kom seg ut.
Han for opp Bankbakken og heiv snø på vinduet mitt. Jeg slokka lyset og så en kar som stod og vinka.
Jeg sa til ho mor: «Det e han Jan», og da så jeg for meg Gressvatnet. Jeg hadde litt mareritt etter den forrige Gressvass-turen. Siden har jeg ikke vært glad i flat mark.
I potetkjelleren
Jeg fikk Jan inn i potetkjelleren. Det var tysk telefon heime hos oss. Vi mente de ikke ville begynne å leite i et hus hvor det var tyskere fra før av.
Jeg tok på meg ytterklærne, og vi gikk ut. Jeg syntes Jan så ut som en tysker som prøvde å kamuflere seg som sivil. Vi var ganske frekke, for vi rekna med at flukten ikke ville bli oppdaga med det første. Garasjen med klærne ville ikke bli åpna før om morgenen. Vi småsprang bortover Lapphella, men der møtte vi den tyske vakta.
Da lot vi som det var en tysker som var ute og flørta med jenta si, og vi stakk hodene våre sammen. Vakta kremta bare litt, for de hadde jo ikke lov til å snakke.
Nesten på Åsen møtte vi vakter igjen. Her bad jeg Jan gå bak et hus, til vi var sikre på at det gikk bra. Vi for videre til bestefaren min i Geitvika, hvor jeg fikk Jan opp på låven. Jeg husker ikke hvor mange døgn han var der.
Med sykkel og ski
Onkel Olav Gabrielsen ble med videre, for han pleide å være i Bjurbekkdalen. Jan kunne både sykle og renne på ski, så vi heiv oss alle tre på sykkel og tok med oss ski. Dette var om kvelden.
Mens onkel gikk til Bjurbekkdalen, for vi til Litjmålvatnet, hvor vi tok inn på låven. Etter å ha vært inne og varma oss og spist, dro vi om morgenen til Målvatnet, hvor vi også lå på låven. Dit kom Åsmund Dalan. Han var på tur til Sverige, så vi slo følge. Da sendte Johan drengen sammen med meg på nytt. Det var fint vær og fint skiføre, så den turen var ingen sak. Vi behøvde ikke å gå lenger enn til Gressvasshøvet, og det var jeg jammen takknemlig for.
Jeg hadde litt korrespondanse med Jan Mroczeck seinere under krigen, og fikk brev og bilde. Etter krigen har han vært på besøk her hos meg, og jeg har besøkt dem.
Dette er beretninga om hvordan 900 ivrige deltakere i Vargtrekket tråkket seg over fjellene fra Bleikvasslia til Korgen, en minneverdig marsdag i året 1993.
Vargtrekket eksisterer ikke lenger. Det var et 30 km langt turrenn mellom Bleikvasslia og Korgen i Hemnes kommune. Rennet ble arrangert et trettitall ganger. Første gang i 1979, (foreløpig?) siste gang i 2018. Her gjengir jeg en reportasje jeg skrev som journalist i Rana Blad, 24. mars 1993.
PS! Etter 27 år oppdaget en observant (?) leser at jeg hadde gått i surr mht navnene på matstasjonene i 1993. Utilgivelig, men akk så vanskelig å korrigere!🤣
Han het Ole Elias Thomassen, ble kalt Ol Tomsa, var født for over 200 år sida, var same og skjøt trolig mer enn 100 bjørner.
Dette er noen av det vi kjenner sikkert til om mannen som ble en myte og en legende allerede før han døde i 1895.
Bibliotek i Nærøy og på Helgeland byr på opplesing og foredrag viet Ol Tomsa.
Tidligere i år ble Velfjord-forfatteren Arvid Sveli (1920-2018) sin historiske roman «Stien til Maajeh-Tjokka» gitt ut som lydbok. Boka, første gang gitt ut i 1964, forteller om bjørnejegeren Jo Tomsa, og bygger på den virkelige Ol Tomsas liv og virksomhet. De fleste navn på personer og steder i romanen er fiktive.
Skuespiller og regissør Magne Olav Aarsand Brevik har lest inn lydboka, og i biblioteket leste han flere utdrag fra den.
I romanen heter hovedpersonen Jo Tomså. Forfatteren har valgt å bruke fiktive navn på steder og på noen av personene som er med i fortellinga. Majeh-Tjokka er nok ment å vise til på det samiske navnet på fjellet Majaklumpen, Maajeh-tjahke.
Den historiske Ol Tomså var reineier og utøvde si næring i deler av Sør-Helgeland og Ytter-Namdalen. Odd Walter Bakksjø, som er avdelingsleder ved Helgeland museum i Bindal, forteller hva en i dag vet om den virkelige Ol Tomsa. Bakksjø hadde gjort grundige undersøkelser i det kildematerialet som er tilgjengelig om den store bjørnejegeren. Han punkterer en del myter og vandrehistorier, noen av dem også gjenfortalt i Svelis roman, og viser samtidig til kilder som bekrefter noen av de gamle fortellingene om Ol Tomsa. Bakksjø har også gjort funn som bekrefter at samer ble forskjellsbehandlet i forhold til etnisk norske, blant annet ved unøyaktig føring av opplysninger om samer i kirkebøkene.
Fakta om Ol Tomså
Ole Elias Thomassen ble født ca 1812. I fjella mellom Tosbotn og Lomsdalen. Foreldre Lisbeth og Stor-Thomas. Konfirmert i Vik kirke i 1830. I 1831 kjøper han sitt første gevær og skyter sin første bjørn.
Det var ei flintbørse, et munnladningsgevær på 5,5 kilo som lades med ei kule gjennom løpet, hvor kruttet ble lagt på ei panne oppå løpet. Omladning tok ca ett minutt.
Vi veit at Ol Tomså minst fire ganger sloss med bjørn. To ganger ble han hardt skadet, en gang reiv bjørnen skalpen løs. Ol ble svimeslått. Bjørnen begynte å grave ei grop, og da fikk Ol mulighet for å sette inn et dødbringende skudd. Jegeren tok seg fram til folk, og var lenge innlagt på sykehuset i Søvik i Alstahaug. I et annet tilfelle reiv bjørnen av ham venstre hands tommel.
En gang skjøt Ol Tomså tre bjørner på en dag, en på Borkamo, og to i nærheten av Nordfjellmark. Flere ganger hadde han god hjelp av hunden Must.
Stortinget vedtok i 1850 at alle er fire rovdyrarter skulle utryddes totalt. Han skjøt minst 109 bjørner (dokumentert). Som reineier er det meget sannsynlig at han også skjøt andre rovdyr.
Ole fikk stjernepremie for felling av flest rovdyr fra Centralforening av Legemsøvelser og Vaabenbrug, Norges første landssammenslutning for skytterlag og idrettslag. Han fikk ei børse og hundre skudd. Men han likte ikke dette våpenet, på grunn av siktemidlene.
Han fikk også gullmedalje fra Kong Oscar II for sin dyktighet og tapperhet som bjørnejeger. Den gikk han med innsydd i kofta.
Ole gifta seg med Kirsten Jonsdatter i 1843, trolig i Hattfjelldal. Første sønn, Hans Mathias f. 1845. De fikk til sammen fem, kanskje seks barn. Ingen av dem levde opp. De andre barna vi kjenner til var Thomas Johan, Ole Kristian, Hans Mathias Lund og Elen. Elen forsvant som liten på mystisk vis fra leirplassen vel Elvan i Bindal.
«Komsebarnet»
Dette er ei historie som blant annet er tillagt Ol Tomså og hans familie: Mora henger komsa med den lille ifra seg i et tre, men finner etterpå aldri igjen stedet. Dette er også skrevet om i Svelis roman «Stien til Maajeh-Tjokka», men er trolig ei vandrehistorie, og er også blitt tillagt andre samefamilier. Det er lite sannsynlig at folk som oppholder seg og arbeider utendørs 365 dager i året er så dårlige til å orientere seg i naturen.
Etter Kirstens død ble Ol Tomså gift på nytt, med Nelle Tomine som fra før hadde dattera Serina.
Melstein, Norway, February 1692: Four men were brutally murdered. The heroine of the drama is a 14-year servant girl who ran away, risking her own life.
By Torstein Finnbakk
Translated from the Norwegian by Dr. Gregory M. Shreve
A February night in 1692 unfolded into an eerie drama on the small island of Melstein in Helgeland when four men were brutally murdered.
A boat crewed by four men decided to seek shelter at the farm owned by Sjul Paulsen and Anne Pedersdatter on the island of Melstein. It proved to be a fateful decision.
This article is based primarily on interviews recorded in 2013 with writer and folklorist Dag Skogheim (1928-2015). Dag himself was from Southern Kvaløya in Sømna, just a few kilometers from Melstein. He knew very well the story of the murders that transpired there. In the 1970s he collected several variations of the murder legend, including one told by his grandfather. He also wrote also a short story on the subject, which was later dramatized.
Dag Skogheim (1928-2015)
Melstein or Steine as it is often called, is just a few kilometers from the western side of South Kvaløya in Bindalsfjorden, roughly midway between Sømna and Leka.
So, this is the history and legend of Anne and Sjul, a couple who robbed and murdered four men on Melstein in 1692.
Destitute
In the book Farm and Family in Bindal, Melstein is referred to as “the most marginal farm in Bindal.” Melstein was a simple cotter’s holding, a husmannsplass. The mountainous island is only a kilometer long, offering the possibility of earning only a very scant livelihood. Those who lived there in the 1600s had very little livestock, outside of a few sheep and maybe a cow. These were truly destitute people, living mostly by fishing.
There are no sources—at least none known—that relate where Anne and Sjul originally came from. Church records indicate that Anne Pedersdatter and Sjul Paulsen were married in Solstad Church in 1682. Sjul was listed as a værmann (fisherman) and bruker (farm holder) in Melstein from 1682 to 1693. At the time of the murders the couple had lived on the island of Melstein for ten years and may have been about 30 to 40 years old. They were childless.
Whether they had previously committed any other murders or crimes has not been discovered; so one can only speculate. Melstein was an isolated place, but lay right along a shipping channel. Boats would sail by just a stone’s throw from the island.
From the island. House foundation on Melstein. Photo: Håvard Sylten, Farm and Family in Bindal, Volume 1
Anne and Sjul’s house was tucked into a cove at the northern end of Melstein, a location where, in later times, there were also other houses. The later inhabitants of Melstein were not related to Anne and Sjul. The cove had a small earthen bank behind it. Practically speaking, there really was no other place where one could have erected buildings. The barn on the property must have been close to what was once a marsh. There are, in fact, stone slabs at a place where it was natural to build a barn, about 50-100 meters from the house.
Through documents, articles, and not least, Dag Skogheim’s interviews with people who have related the legend of the killings, the events that transpired on the island are well described.
There came a boat
A ten-oared boat is sailing south. Four men are on board, Karsten Jensen, Lars Størkersen, Størker Olsen and Lars Larsen. All of them are from Grønnøy in Meløy, further north in Helgeland.
Presumably these men were on their way to Bergen, but some sources say they did not intend to sail further than Trondelag and the Meløy district to buy and sell goods. There is no place, really, to store great riches in a ten-oared boat, but there may have been, among other things, equipment, money, and some silver.
A ten-oared boat can be up to 50 feet in length. Photo: Torstein Finnbakk
In South Helgeland seafarers can encounter difficulties with the weather. Probably there were winds off the shore as well as easterlies. On the fjord between Vennesund and Holm easterlies can be especially problematic. Landing on Melstein in such weather would have been quite difficult. The four beached the boat on the seaward side, the only place they could land given the east wind that was blowing—and then they came up onto the shore.
There they ran into Anne and Sjul along with their maid, or perhaps foster daughter, of 14 years, Anne Jonsdatter. The three inhabitants were greatly astonished by this late evening visit.
Dag: “I can also imagine that these men are a bit ostentatious. The four men came upon these destitute conditions; they see a house nearby, maybe just a hut walled in stones and sealed with peat. Then these four men appear, brusque and domineering, giving the inhabitants an immediate sense of inferiority.”
There is no space inside the hut. Anne and Sjul have no lodging to offer these visitors other than the barn, where there is hay they can lie down on. Without a doubt, they have also taken their pelts from the boat along with them.
There is nothing in court documents that indicate that these men protected themselves or kept watch. They fell asleep. They were tired, having maneuvered the longboat ashore against a hard easterly wind. It was difficult to moor the boat in the wind—they were at risk of life and limb. The four men probably didn’t discuss the landing much—they were tired, and there was still a long way to go to reach Leka. So they simply decided to go ashore on Melstein.
From the island.
Kill them!
Their boorish behavior and belongings soon revealed that the visitors had not come empty-handed to the farm. They have with them many valuable things. Anne and Sjul have probably speculated, imagining what these four possessed. Some of the men have perhaps bragged too much, or foolishly displayed their belongings. Anne and Sjul began, perhaps, to fantasize and become more and more tempted. If they could take what the men had, they figured, maybe it would secure their future. Here, now, it seemed there were riches that they could take and use.
They must have thought, “How can we get these riches? — Yes, we can kill them!”
A 1993 production of the Nordland Theatre and National Theatre, The Drama of Ane and Sjul in Steine based on the novel by Dag Skogheim Photo: The newspaper Ytringen.
Dag: “I do not think that these two discussed the murders to any great length. I believe that, given their social position, they really didn’t reflect on any culpability, any consequences. They saw only this: riches were here now, here on Melstein.”
“Anne and Sjul each have their own axe with them when they go out of the house on their way to the barn. I think that there were two adults, two strong people. They will attempt to kill four men. You have to be flexible and relaxed—loose-limbed—when you kill someone with an axe. This is true especially when the conditions under which this terrible work had to be done are as complex as they must have been in this small barn. It was bright enough; but there was only moonlight, nothing else.”
“The barn had scarcely a real door, rather just a wooden bar, and when they opened it up, it was certainly bright enough inside.”
“The four victims must have placed themselves in such a way that it was relatively easy to go from one to the other cutting them down in turn. The records of the trial don’t reveal if they used the sharp edge or the blunt poll of the axe. But the four must have slept with sufficient distance between them—so it was possible to take them unawares, man for man. During the trial it emerged that both Anne and Sjul had cut the victims with their axes.”
A scream in the moonlight
In Farm and Family in Bindal, Volume 1 Havard Sylten says:
“They didn’t really land a good first blow on the last man; he reared up on his elbows and let out a scream before the killing blow landed. Foster daughter Anne Jonsdatter woke up at the screaming. She got up and rushed out. In the moonlight she could see that Anne and Sjul had dragged a man wearing a black shirt out of the barn and on up the mountain. After a while they came back and pulled out another man dressed in black—and did the same thing with him. The remaining two were dragged out over the rocks and thrown into the sea. When Anne and Sjul had finished with them all, they just went in and lay down.”
Melstein with Leka in the background, taken from the costal route. Photo: Torstein Finnbakk
Two men were tossed into the sea. Two men were sunk in a boggy marsh on the island.
The next day Anne and Sjul were breaking open casks they had taken from the boat’s hold when the foster daughter discovered blood on the grass in the field. When she asked the couple about it, they threatened her life.
Visitors from Gimsen
A few weeks afterwards, neighbors Torger Jonsen and Jørgen Sjursen visited from the island of Gimsen. Sjul told them that he had found a boat and some debris by the seashore. The two men agreed to keep this find hidden from any others and divide up the spoils. They helped Sjul chop the ten-oared longboat into pieces, and then these two neighbors took the ship’s sails home with them to Gimsen.
Dag: “This is how it happened. The conditions were right for the murders. It was light enough, and the men were asleep. Then, when the frenzy of the killing grew, and they were nearly finished: the girl. We know she is 14 years old. We don’t know where she came from. During the trial she stated that she pretended she was asleep. But she had heard Anne and Sjul talking together. Then while the murders were being perpetrated, she heard screaming.”
Melstein Island.
Legends
Dag Skogheim relates the legend as he heard it from his paternal grandfather:
“Out on Melstein there were once lived three people: Anne and Sjul in Steine, and a servant girl. Strangers came to the island. They brought a lot with them—so Anne and Sjul agreed that they would kill them and hide the bodies. But they didn’t know that the maid had seen and heard them. Eventually they figured out that she knew something she shouldn’t know. So they decided to kill her too. They decided to do this during the grain harvest in September. During this time in autumn you went inland to get what you needed for the winter. This was a good time to take her somewhere while collecting wood and lure her to her death. But when they had arrived at Rangådalen and got ready to return home, the girl said that she forgotten her neckerchief at her mother’s. Sjul had to wait for her while she ran uphill to fetch it. But then she broke into a run, rushing to get away towards Gutvik farm. Sjul grabbed his axe, and ran off after her. She ran until she saw the Gutvik farm, and then she shouted. Those working there stopped to look, and Sjul had almost caught up to her. When she came up to the first farm, he threw his axe at her, but he missed, and it lodged in a wall.”
Skogheim reflects: “I think the girl must have been quite astute. She understood that because of what she heard, her life was in great danger. She successfully pretended she didn’t know anything. She managed constantly to play someone ignorant.”
And, of course, she also had no one to tell this story to. Skogheim believed that no one had any errands requiring them to visit Melstein. The few who could possibly have landed at Melstein during the spring and summer might have been occasional fishermen who went ashore temporarily to eat the food they had brought with them. But, most likely, this was not a place people had any reason to go to.
The tense situation with the girl continued throughout the spring and summer. There must have been things they had stolen that she saw, but she couldn’t talk about them. After the murder there must have been many occasions where she had seen things they had taken from the boat that couldn’t be hidden.
“And the girl couldn’t escape—she simply could not escape. Maybe she considered suicide, jumping into the sea and drowning herself, but she didn’t do it. But I think that they must have become suspicious of her, so much so that they must have talked amongst themselves about it. Maybe there was a slip of the tongue, and she heard them discussing her. They must have known that she was the only one who could betray them.”
Another grandfather tells it…
My maternal grandfather always told it this way:
“It must have been that they had to go inland to fetch wood. They needed other goods too, but had to find someone who had them. If you are on Melstein, where can you find these things? Yes, they had to be found in the Gutvik country where there are krongel pines and birch. It was September, and they were bringing in the corn then. They probably had to force the girl, up to the very end, to join in the work. The boat was to be filled up. The wood had to be harvested and pruned, and the wood cut into lengths and carried down to the boat. Someone had to stand by boat, while the others pulled the wood up into it. It could have happened that Sjul is down by boat when the girl begins to run off south toward Gutvik.”
“So begins this nightmare, which for me is even more intense than the actual murder scene. Sjul must have understood right off that she’s running away. She’s running away! She’s running to Gutvik to tell people what she knows! Now, he doesn’t have any choice, boat or no boat, he has to go after the girl. And he knows he must beat her to death. That’s when Sjul of Steine takes up his axe and starts to run after her. She ran until she could see Gutvik, where people were out harvesting the grain, and she called out.”
“Those people heard someone shout and they stopped working. As the two came up to the first farm, he was so close behind her that he threw his axe, but it missed and stuck into a wall.”
This, I think, is a legend variant where they make it very dramatic. And grandfather always ended it this way:
“Then the lensmann, the sheriff, came to Melstein. He sat down with Sjul at the table—and said to him: you don’t have a human heart at all!”
The sheriff finds out
It is certain that the sheriff in Leka went out to Melstein to investigate early on, very soon after objects began to appear that had come from the ship’s hold. Anne and Sjul had tried to sell them. The sheriff went there that first time but had to come back empty-handed, without proof. At home in Grønnøy, where the missing men were from, people start getting worried about the boat that had never come home. There was a lot of relatively dense boat traffic along the shipping channel, and rumors started up about the longboat crew that had vanished without a trace. Records mention, particularly, that the father of one of the missing men had initiated an inquiry into the fate of the crew.
Dag: “Then the girl enters into this dramatic story. She talks about what happened out there on the island. Now, as far as the sheriff is concerned, the circumstantial evidence is now so strong that he goes back out to Melstein to bring the couple in for questioning.”
So it’s finished now. In court the foster daughter relates all of the sinister events. Sjul confesses. Anne never does. The two neighbors who shared the plunder, apparently in the belief that it had just washed up on the shore in the boat, are only sentenced to fines.
The breaking wheel
Both Anne and Sjul were sentenced to suffer the ultimate penalty, the breaking wheel. The two of them were to be killed and dismembered in Trondheim.
Breaking wheels.
But both died in prison before the sentence was ever executed. However, the bodies were still treated according to the final judgment. The Trondheim Assembly Book of Judgments says that they were broken on the wheel and that on the 14th of August 1694 there was a request that the city rakker (night men) remove the bodies and bury them in Galgebierg, since they could not be buried in consecrated ground. Galgebierg was at that time a place in Trondheim lying just outside the city walls, at the foot of the Steinberget Ila.
Trondheim Assembly Book of Judgments
Whatever happened to the foster daughter, Anne Jonsdatter? It doesn’t say.
A poem about the murders by Sigrid Wågan is on page 59 of the book Hverdadsdikt (not translated).
Ha du haurt om hain Sjul i Steine
ha du haurt at dæ seies før saint,
at hain drap dæ som kom på lainne,
både storkar og faranes faint.
Hain bod utpå Melstein åelinæ,
bære hain me kjærring å taus, dem tok imot folk utme leie, som i skavere plagast å fraus.
Sigrid Wågan
Sources: Arnt Ragnar Arntsen and Torstein Finnbakk: Interview with Dag Skogheim, Levanger 2013. Farm and Family in Bindal, Volume 1, page 165. Sømna Bygdebok, Volume 2, page 80. It happened in Melstein 1692, article by Arnt O. Åsvang in Yearbook Helgeland 1973. Gunnar Solum: Adventure Coast: From Å to Træna, page 58.R
Finnbakk Skrivarstove 