Tag Archives: flyktning

Med polske flyktninger til Sverige

Mange unge kvinner gjorde en sterk og uegennyttig innsats i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig, blant annet som grenseloser.

I Bedehuset på Hemnesberget var det installert en fangeleir for polske krigsfanger. Noen ungjenter på stedet ble etterhvert svært engasjert i å hjelpe fangene.

– Vi var en gjeng med jenter som hadde kontakt med fangene og sendte brev og pakker til dem. Fleire av dem ønska å komme seg ut av fangenskapet, forteller Aud Valla (født 1922), med pikenavn Seljelid.

Intervjuet er gjengitt fra boka «Hemnes i krig 1940-45» av Torstein Finnbakk (utgitt 1995)

Planla flukt

– Ei jente, Edith Nordeng, hadde lyst å dra til Sverige og samtidig få med seg den fangen som hun sendte brev og pakker til. Det resulterte i at venninna hennes, Agnes Fjeldavli (seinere Valåmo), henvendte seg til meg, om jeg kunne hjelpe henne. Hun visste nemlig at far min hadde forbindelse med Johan Målvatn og var kjent i de traktene.

Vi bestemte oss for å sette i gang. Fangene fikk tak i ei knipetang. Tanga ble faktisk lagt på en høvelig plass av en tysker som arbeidde i en stall i nærheten.

Gjennom piggtråd

Polakken klipte seg ut gjennom piggtråden, men i det samme var det en annen fange som hadde fått snusen i det, og som tvang seg med. Dette var en strek i regninga for oss, for vi hadde bare rekna med én flyktning.

Rømlingen skulle møte oss på Åsen, hvor vi skulle få han inn i ei løe. Vi hørte klampinga da de to kom løpende, og trodde at fangen hadde soldater etter seg. Vi ble heilt skrekkslagne da vi så det var to stykker. Men vi heiv dem på sparken, og det bar i vill fart ned gjennom Prestengbakken.

Vi dro til Atterbranna, hvor vi tenkte vi skulle få de to, Jan og Alfons, inn i ei løe. Men det passa ikke. Leif Atterbrand ble i stedet med oss for å vise oss ei anna løe i Grønnvika.

Offiser på sparken

Fordi turen ble lenger enn planlagt, dro nå Agnes Fjeldavli tilbake til Hemnesberget for å si ifra om at de to andre jentene ville komme seint heim. Da det led på seinkvelden, ble mor til Aud redd for dem. Jentene møtte henne på Sund.

– Da vi kom opp i Præstengsbakken, dukka en feststemt tysk feldwebel opp. Vi kjente ham. Han slo følge med oss, satte seg på sparken og holdt mor på fanget. Med det samme vi kom til tettbebyggelsen, møtte vi den tyske streifvakta som kommanderte stopp. Men da de fikk se offiseren, fekta de oss alle av gårde. Det er ikke godt å si hvordan det hadde gått hvis ikke hadde hatt feldwebelen sammen med oss.

Image by Paul Marwood from Pixabay

Til Målvatnet

De neste dagene dro vi med mat til flyktningene i løa. Nøyaktig hvor lenge de var der, husker jeg ikke.

Jeg hadde en avtale med Kåre Kristiansen på Mo om at hvis jeg trengte alibi for en tur til Målvatnet, skulle han bli med. Vi starta den 5. februar 1943. Kåre og jeg gikk fremst. Bakerst gikk Edith. Hun skulle få fangene av vegen hvis det ble påkrevet. Vi kom oss opp Bjerkadalen og til Litjmålvatnet. Kåre og jeg gikk inn, og jeg ga tegn til Edith om at de andre skulle komme etter. Flyktningene fikk varme seg, de fikk mat og noe varmt å drikke.

Vi dro videre til Målvatnet. De måtte stå nede ved vatnet til jeg hadde vært til gards for å høre om det var tyske streifvakter i traktene. I mens kom Johan Målvatn kjørende med hest, og de fikk skyss med ham opp til husene. De fikk varme seg, spise, og de fikk ligge på låven.

Laga truger

Johan Målvatn laga truger til flyktningene av noen bord, og på dem satte han hesjestreng for å binde dem fast med.

Johan kjørte flyktningene med hest heilt til skoggrensen sin, men lenger turde han ikke å kjøre. Han sendte drengen sin, Jon Grane, sammen med oss, for at vi ikke skulle ta feil av vegen. Jeg hadde kart, men det var ikke det samme som å få en kjentmann med.

Vi var inne i Lifjell-hytta ved Kjensvatnet, for Jon Grane visste hvor nøkkelen var. Her fikk vi i oss litt varmt før vi dro videre.

En bymann på tur

Det var en fæl tur. En av flyktningene, han som hadde tvunget seg med, var nok en typisk bymann. Han hang over nakken på meg, ble dratt av gårde, la seg ned og nekta å dra videre. Men vi jaga bare på ham. Vi kunne ikke forlate ham, med sjansen for at han ble tatt og at dette gikk ut over oss alle sammen.

Jeg var bestemt på at jeg skulle heim igjen. Jeg skremte ham såpass at jeg fikk ham med meg.

Vi fulgte dem heilt til Svenskhytta ved østenden av Gressvatnet. Vi var heilt ferdige og la oss til å sove, alle sammen.

Gikk feil

De andre for videre. Jeg er fullstendig klar over at Edith må ha hatt en forferdelig tur, særlig med den ene flyktningen. Hun fikk kartet med seg, og jeg varskudde om at hun måtte holde seg til høyre heile tida for å holde klar av Umbukta. Men hun hadde vel hatt nok med å få med seg de to andre.

Seinere hadde Johan Målvatn møtt bonden i Högstaby. Han kunne fortelle at han hadde tatt rede på to krigsfanger og ei dame – som hadde vært på tur til Umbukta. Hadde de ikke blitt redda, ville det vel blitt ei sørgelig mølje.

Ny flukt

Den andre turen jeg gikk var sist i februar. Da hjalp jeg Jan Mroczeck, den fangen som jeg sjøl hadde korrespondert med og sendt pakker til. Det høres kanskje rart ut, men de tyske vaktene var humane og vant til at vi lurte pakker og gjorde tegn til fangene. Vi hadde hatt to polakker heime hos oss og drukket kaffe, sammen med ei vakt. Jan var den ene av dem, og jeg fikk et brev fra ham om at han hadde lyst til å treffe meg.

Det ble ordna slik at jeg skulle komme nedover til et visst klokkeslett, og gå inn i skilderhuset. Så ble Jan sluppet ut, og jeg fikk prate med ham.

Vi ble enige om at sjøl om det var blitt strengere i leiren, skulle han på noen bestemte dager prøve å komme seg ut.

Sammen med tøyet

Etter den første flukten var det blitt slik at fangene hver kveld måtte bære yttertøyet sitt ut i en garasje som stod utafor leirområdet. Jan hadde en stor kamerat, og han bar ham ut sammen med klærne sine. Det var nok helst slik at vakta overså dette. Det var en åpning ut under telet, hvor Jan kom seg ut.

Han for opp Bankbakken og heiv snø på vinduet mitt. Jeg slokka lyset og så en kar som stod og vinka.

Jeg sa til ho mor: «Det e han Jan», og da så jeg for meg Gressvatnet. Jeg hadde litt mareritt etter den forrige Gressvass-turen. Siden har jeg ikke vært glad i flat mark.

I potetkjelleren

Jeg fikk Jan inn i potetkjelleren. Det var tysk telefon heime hos oss. Vi mente de ikke ville begynne å leite i et hus hvor det var tyskere fra før av.

Jeg tok på meg ytterklærne, og vi gikk ut. Jeg syntes Jan så ut som en tysker som prøvde å kamuflere seg som sivil. Vi var ganske frekke, for vi rekna med at flukten ikke ville bli oppdaga med det første. Garasjen med klærne ville ikke bli åpna før om morgenen. Vi småsprang bortover Lapphella, men der møtte vi den tyske vakta.

Da lot vi som det var en tysker som var ute og flørta med jenta si, og vi stakk hodene våre sammen. Vakta kremta bare litt, for de hadde jo ikke lov til å snakke.

Nesten på Åsen møtte vi vakter igjen. Her bad jeg Jan gå bak et hus, til vi var sikre på at det gikk bra. Vi for videre til bestefaren min i Geitvika, hvor jeg fikk Jan opp på låven. Jeg husker ikke hvor mange døgn han var der.

Med sykkel og ski

Onkel Olav Gabrielsen ble med videre, for han pleide å være i Bjurbekkdalen. Jan kunne både sykle og renne på ski, så vi heiv oss alle tre på sykkel og tok med oss ski. Dette var om kvelden.

Mens onkel gikk til Bjurbekkdalen, for vi til Litjmålvatnet, hvor vi tok inn på låven. Etter å ha vært inne og varma oss og spist, dro vi om morgenen til Målvatnet, hvor vi også lå på låven. Dit kom Åsmund Dalan. Han var på tur til Sverige, så vi slo følge. Da sendte Johan drengen sammen med meg på nytt. Det var fint vær og fint skiføre, så den turen var ingen sak. Vi behøvde ikke å gå lenger enn til Gressvasshøvet, og det var jeg jammen takknemlig for.

Jeg hadde litt korrespondanse med Jan Mroczeck seinere under krigen, og fikk brev og bilde. Etter krigen har han vært på besøk her hos meg, og jeg har besøkt dem.

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Jøder på flukt – november 1942

Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og Annies mor til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig. Seinhøstes bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen.

Antisemittismens pest sprer seg enda en gang i Europa. Vi må aldri glemme jødenes skjebne.

Dette skjedde den andre krigsvinteren, under opptakten til deporteringa av jødene i Norge, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet skulle få ei sentral og lite ærerik rolle, og uten at Heimefronten foretok seg noe.

Annie og Kåre Wicklund i forlovelsesdagene. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45

Familien Wicklund fikk nå meldeplikt. To ganger om dagen måtte de melde seg for lensmannen, og de skjønte at de når som helst kunne bli tatt.

– Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige, fortalte Annie Sachs Wicklund seinere.

– Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte.

Et drivstoff-problem

Planene om flukt prøvde de å holde så hemmelig som mulig. Ikke engang husverten Rasmus Korgen ble informert om planene, i tilfelle han ble utsatt for tysk forhør.

For å komme seg over Røsvatnet, måtte de ha tak i motorbåt. Men først måtte det skaffes drivstoff til båten.

Annie Wicklund: – Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham. Østerrikeren sa «flykt så fort dere kan – det blir verre!» «Ja, men vi har ikke noen bensin.» «Har du en tom kanne?» spurte han. Jo, det hadde Kåre. «Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil». Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket.

Utsatt flukt

Olav Fjeldavli hadde urmakerverksted og -forretning i Korgen. Annie Wicklund arbeidde ei tid hos ham:

– Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre. Da var gode råd dyre, for på det tidspunktet var Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de stod og venta på bussen. Kåre ringte til meg fra Røsvatnet, og sa at jeg måtte forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen gikk. Jeg fikk varskudd dem, og de ble helt ute av det. De måtte melde seg for lensmannen igjen. Reisa måtte utsettes til neste dag.

Til Røsvatnet

Neste dag flyktet de, etter at Kåre hadde klart å skaffe en hjelpesmann med motorbåt. Til Røsvassbukta kom Annie Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kom med bussen, andre mener de fikk lastebilskyss fra Korgen.

Annie Wicklund:

– Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon.

Olaus Sørdal fra Varntresk skulle skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streika motoren. Kåre Wicklund gikk straks til Linvika, til Jon Simonsen som skyssa flyktningene videre til Nymoen.

Med hest til Sverige

Arne Tortenli:

– Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute.

På svensk side av grensen tok flyktningene inn i ei samekåte. Annie Wicklund har fortalt at de nærmest ble røykforgifta, ettersom Kåre glømte å åpne ljoren i taket da han tente opp varme i kåta.

Bilde fra boka

Bilde fra boka «Hemnes i krig 1940-45»

Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tok Wicklund.familien fra kåta og videre til Rönes:

– Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom.

Lensmannen reagerer

Lensmann Selseth på Hemnesberget fikk trolig ikke vite om flukten før det var gått 14-15 timer. Rasmus Korgen var pålagt å melde ifra hvis jødene forsvant. Men han venta så lenge som mulig før han ringte lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg har drøyd i det lengste før han satte i verk ettersøkning.

Gulle Røsvassbukt:
– Dagen etter at de hadde rømt, begynte lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta. Lensmannen sa at han hadde vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det var ikke noe spor etter jødene. Han mente at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da var de jo for lengst over i Sverige.

Selseth tinga Johan Røsvassbukt til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sa Johan, lensmannen kunne være sikker på at han skulle huke dem. Jeg så sporene etter ham seinere. Han hadde vært innom alle løene og han hadde vært inne på Valberg og spurt folk etter flyktningene. Han måtte gjøre dette for å kunne vise at han hadde gjort som lensmannen sa. I fleire dager etterpå dreiv Selseth og ringte og spurte Johan om han hadde sett noen spor etter jødefamilien.

Slå på storgryta

Arne Tortenli:

– Da Kåre Wicklund rømte, var grensepolitiet om bord da «Kolbein» kom dagen etter. Båten var full av tyskere, og fløyta for hver gard den passerte, forteller. De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika rodde ut til «Kolbein». Ho visste jo nøye om flyktningene, siden det var de som hadde skyssa dem. Men nei, ho var ikke blitt vis noen, sa ho. Tyskerne sa at hvis de hørte noe, måtte de ringe. Da sier ho Karen: «Jau, då ska vi slå på storgrytæ!» For det var nemlig ikke telefon i Linvika…

Båten savna

– Båten hans Olaus i Sørdalen ble liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man ble redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag var Olaus ikke kommet heim. I Varntresk var de redde for at noe skulle ha tilstøtt ham. De ringte til oss på Sundsåsen, om vi hadde sett eller hørt noen motorbåt.

Jeg skulle da gå til Nordenget og spørre om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det var seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kom heim i mellomtida, skulle de ringe, og Gunvald, bror min skulle gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.

Førevitja

Best som det var, så jeg at han var der med lykta og lyste. Da jeg kom heim, sier de at jeg har nå ikke vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det hadde han da ikke, for de hadde ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringte vi dit, og akkurat i det vi ringte var Olaus kommet heim.

Det var merkelig at jeg hadde sett lyssignalet. Det var nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han så denne krigskvelden.

Auksjon i Korgen

Etter at familien Wicklund hadde rømt, ble eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga var interessert i å by på disse tingene. Men noe ble kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.

Flyktningpolitikk

Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag.

Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man ikke meinte det var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet… Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last.

Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.

Artikkelen er et bearbeidet utdrag fra boka Hemnes i krig av Torstein Finnbakk

Norske polititjenestemenn bidro sterkt til at jødene ble arrestert og myrdet

Norsk politi beklager overfor norske jøder

«Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall» av Ingvar Ambjørnsen

kildenett.no om de norske jødenes skjebne under krigen

«Marte Michelet bretter ut vår nasjonale skam»

4 kommentarer

Filed under Feature