Hain bi no vel rægn

Er det ikke underlig – vi kan aldri glede oss over den årstida vi har. I stedet er det alltid noen som heile tida skal spå om hvordan det blir, så vi har noe å grue oss til. I stedet for å gledes over alt det våren har å by på, er dette tida da man på død og liv skal spå hvordan sommeren blir:

Hvis skjura bygger reir – jeg husker ikke om det er høgt eller lågt – så blir det enten en varm eller en kald sommer. (Sjøl skulle jeg gjerne ha sett at akkurat den ulykkesfuglen verken hadde bygd høgt eller lågt.) Når vi er kommet så langt at vi veit hvordan sommeren ble, så er det til å spå om vinteren, med samme presisjon: Mye eller lite rognebær – mye eller lite snø, eller omvendt? (Rognebærene er dessuten oppskrytt. Jeg har prøvd å legge vin av dem, men den ble beisk.)

Nok om det.

På Halsøya, litt nord for Mosjøen sentrum, bodde det før i tida en mann, av det slaget som ble kalt original. La oss kalle han Edvart. Når han Edvart møtte folk på gata, eller når han kom inn på Samvirkelaget eller i kirka eller på en kafe, uansett om det var skyfri himmel og sol eller det hølja ned, så sa han alltid: «Hain bi no vel rægn!»

En gang var det en spissbur som trudde han skulle komme kan Edvart i forkjøpet og overrumple ham. Da de møttes på gata en riktig godværsdag, skynda den andre seg til å være først med å avlevere Edvart sin replikk: «Hain bi no vel rægn!»
Da ble han Edvart kjempesint og svara i affekt: «Trur du verkele dæ bi rægn a sjyfri himmel, din stortåsk!»

Edvart pleide hver morra å gå en halv mils veg fra Halsøya nordover Leirfjordvegen. Dette var et fast innslag i hverdagen – ja også søndagen. Edvart skofta visst aldri denne gangarturen, enten det var sol eller regn. Det hadde visstnok medisinske årsaker. De sa han «gikk av seg vatnet», hva de nå meinte med det. Etter hvert som vi eldes, vil kanskje noen og hver av oss mannfolk forstå dette begrepet bedre.

Hvorom allting er: Vegen var smal, smalere enn nå, og sjølsagt uten fasiliteter som fortau og desslike. Kanskje kunne denne ferdselsåra i tillegg være hullete og sølete. I alle fall er det sagt at bilistene, de lokalkjente, var oppmerksom på denne spesielle fotgjengeren, som like godt kunne gå midt etter vegbanen som langs kanten.

En morra da han Edvart var på sin sedvanlige gangartur, hendte det at det kom en fremmedkar kjørende. Idet denne villturisten runda en skarp og uoversiktlig kurve, fikk han for seint øye på den den mjuke trafikanten, som stod midt i vegbanen og urinerte noe så voldsomt. Dermed smalt det. Før turisten rakk å reagere, hadde han kjørt på mennesket, som spratt som en ullsekk bort i den djupe veggrøfta, og ut av syne.

Den svært engstelige bilisten bråbremsa, i frkt og beven for at det  aller verste skulle ha skjedd. Han sprang fram til grøftekanten der han hadde sett fotgjengeren forsvinne.

Mindre ble nok ikke skrekken da han fikk øye på en skikkelse som lå på rygg i grøfta. Livløs. Akkurat idet den andre skulle til å bøye seg ned og kjenne om det stod til liv og puls, åpna Edvart auene og stirra rett inn i ansiktet på bilisten, idet han sa med mild, men tydelig røst:

«Hain bi no vel rægn.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Feature

Det har gått altfor, altfor langt

Enkelte grantrær har kommet på skråplanet og hetser de eldre i samfunnet. Dette har gått for langt.

Brønnøysunds Avis på nett, også kalt banett.no, har i et rikt illustrert oppslag så å si gått til rota med ett av vår tids største utfordringer, trær som håner mennesker. I dette tilfellet er mobbingen rettet mot de eldre i lokalsamfunnet. En av avisens bedre fotografer har prompte rykket ut til åstedet, sykehjemmet, etter tips fra en årvåken leser, som «reagerer på juletreet som er belyst utenfor bygget».

Det rystende oppslaget på banett.no 18.12.2012 kan få stor samfunnsmessig betydning.

Det rystende oppslaget på banett.no 18.12.2012 kan få stor samfunnsmessig betydning.

Det framgår dessverre bare delvis av artikkelen – men den skarpsindige leser vil etter en tid legge merke til – at det «belyste» treet er skjevt, altså ikke i vater. Og det er denne skjevheten i forhold til grunnlinja som har ført til sterke reaksjoner i befolkningen, skal en tro avisa. Vedkommende uttaler til avisa at treet «er en hån mot gammelt folk», og kilden tilføyer blant annet at slikt ikke skjer «lenger sør i landet».

Avisa – som til daglig synes å leve etter mottoet «Tier når det blir krevd» – har som sagt lagt breisia til når det gjelder juletresaken. De har sågar fått tak i den øverst ansvarlige leder for helsevesenet i kommunen, som om enn noe slukøret og defensivt lover bot og bedring med hensyn til juletre-uvesenet i Brønnøy.

Men er dette nok? Langtifra. Vi savner at lokalavisa i dagene som kommer legger atskillig mer tyngde bak sin penn og sine kameraer i denne samfunnsak nr. 1. For så langt er vi kommet i dette landet, at veslevoksne grantrær i 2012 kan stille seg opp og håne de eldste iblant oss, uten at det blir tatt seriøst til motmæle og statuert eksempler. I ett av verdens rikeste land.

Jeg er rystet. Her må det kreves en granskning. Hvordan har dette treet fått framføre og rendyrke sin hån, under flere ordførerer-regimer, uten at det har blitt tatt affære, ikke før nå da pressen så sin besøkelsestid og etter mye gravende journalistikk og betydelige personellkostnader brakte uvesenet for en dag.

En kommunal granskning må settes i verk allerde i romjula, og en fyldig rapport om det inntrufne bør helst foreligge i god tid før påske.

Tida er dessuten overmoden for å opprette et statlig juletretilsyn. I mellomtida bør vi  etablere ei politisk oppnevnt smågrannemnd, som kan føre regionalt ettersyn, spesielt innretta mot å avsløre uoppdragne løstrær, Skjeve trær på rot bør i det minste tilsnakkes, og dersom åpenlyst hånsk opptreden fortsetter, bør en vurdere bot og frihetsberøvelse.

Jeg ser for meg at minst ett av våre utallige fremskrittspartier nå vil kreve et juletreregnskap. Hvis et slikt regnskap skulle komme til å avdekke at vi ingenting har å tjene på å la uartige trær ta seg til rette slik vi her har sett, bør fellingstillatelse gis.

Hugg dem, og send dem tilbake dit de kom fra!

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

I dag vil jeg slå et slag for Avisa Hemnes

At det finnes mange talenter og mye kreativitet innafor kommunegrensene i Hemnes, bør knapt være en nyhet, og  kan umulig ikke overraske noen på Helgeland. Men at en gjeng aktive mennesker i pur entusiasme, pågangsmot og nysgjerrighet stifter ei ny lokalavis i 2012, bør bli sett på som en sensasjon – uansett hvor i Norge det skjer.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Forsida på Avisa Hemnes nr. 4 2012.

Papiravisene har i en mannsalder blitt spådd den visse død. Nordlands Avis, utgitt på Hemnesberget, gikk inn allerede i 1978. Men denne uka utkom nyskapningen Avisa Hemnes med sin fjerde utgave.

Allerede i første nummer satte de standarden, og de la lista høyt, både når det gjaldt innhold og formgivnig. Avisa fikk en velfortjent varm velkomst lokalt, og de har slett ikke hvilt på sine laurbær eller solt seg i glansen fra den positive oppmerksomheten. Tvert imot. De  har holdt stilen, med et variert utvalg av tildels meget velskrevet stoff, gode bilder og en lekker layout.

Alle i den skrivende staben, også redaktøren, ser på seg sjøl som amatører. Dette sjølbildet må de gjerne beholde, men produktet kan måle seg med hvilken som helst lokalavis med respekt for seg sjølk Avisa har knytta til seg en stab med dyktige og ivrige frilansere, som ut fra det de leverer ser ut til å stortrives med å lage avis. Dette tyder på at de alerede har klart å bygge opp et godt miljø rundt avisa. Dette er det aller,  aller viktigste for en journalist: Å blir vist tillit og få anlednng og rom til å boltre seg og gjøre akkurat det som en er god til.

Jeg hører at hemnesværinger og korgværingen leser den nye lokalavisa i filler, alle de 48 sidene, fra perm til perm. Det skjer neppe ofte at ei avis blir mottatt med så stor entusiasme, og det er i dette tilfellet velfortjent. For innholdet har hittil vært både interessant og spennende. Redaksjonen har heller ikke gått i den lettvinte fella å bringe til torgs tekstreklame eller å gi seg til talerør for særinteresser og/eller -grupperinger. Fortsett med det, men glem ikke at avisa også har til oppgave å være en kritisk røst og et korrektiv til etablerte sannheter og institusjoner. Denne avisetableringa har så langt vært en hyllest til det frie ord og til kreativitet og mangfold.

Avisa Hemnes har så langt kommet ut hver 14. dag, Jeg ser at de satser på å bli ukeavis utpå nyåret. Det blir spennende å følge med videre. Nye lokalaviser har i nyere tid hatt en stygg statistikk, en lei tendens til å få et kort liv. Dette behøver slett ikke å bli skjebnen til Avisa Hemnes. Men de kommer nok til å få tøffe tak. De vil være uslåelige nabo-for avisene i sør og nord når det gjelder lokalkunnskap og spennende lokalt innhold.

Annonsemarkedet er en annen skål. Men jeg har tru på at gjengen i Avisa Hemnes også der vil legge for dagen kreativitet nok til å skaffe seg et solid fotfeste, sjøl om det kanskje kan finnes krefter som har god lyst til å starte priskrig for å vippe nykomlingen av pinnen.

Jeg vil anbefale både de som bor i Hemnes, utflytta hemnesværinger og alle andre med interesse for gode lokalaviser: Gi deg sjøl ei skikkelig julegave som varer hele 2013: Tegn abonnement på Avisa Hemnes. Du kommer ikke til å angre.

Les avisa

Les mer på denne bloggen


2 kommentarer

Filed under Omtale

Om møsbrøm og gjenbruk

Brunost eller prim (eller møsbrøm som det egentlig heter), er noe av det fornemste i norsk mattradisjon.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.Brunosten er noe av det fornemste innen norsk mattradisjon. Der hvor jeg kommer fra kaller vi brunosten – eller prim, det går for det samme –  for møsbrøm. Til om med Petter Dass skriver om møsbrøm, så du kan tenke deg.

Før i verden var det vanlig at man kokte brunost, altså møsbrøm, rundt omkring på gardene. Hvis man hadde ku eller geit, vel å merke.

Kona i Storskogen var en habil møsbrømkoker. En dag kom ei kjerring gående til Storskogen, i den hensikt å kjøpe møsbrøm. I de dager var innpakningspapir mangelvare, og kona i Storskogen beklaga at ho ikke hadde såpass som et stykke papir å emballere varene i.

Men da svara kunden: «Nei, bry deg kje om D,  D E kje fale, paper har eg sjøl. Sjå her…  Eg fainn eitt paper borti skogen – D ha vøre møsbrøm i D før!»

3 kommentarer

Filed under Feature

Hva i all verden er buffertering?

Dette intervjuet med forfatteren Stig Bang om det sær-ranske fenomenet buffertering ble i sin tid utført i samband med at Nordland Teater for meget lenge siden satt opp barnestykket «Fantastiske Faz», hvor såkalt buffertering ble sagt å inngå som et ikke uvesentlig kunstnerisk virkemiddel.

– Dette snakket om «tidenes største buffert»! Hva i all verden er dette slags tøv, Stig Bang?Buffertering – hain stei… En buffert er såvidt oss bekjent noe du finner på ei jernbanevogn, og dette er vel ikke noe man drar inn på Småscena og syner fram – for mindreårige – sjøl om det aldri så mye dreier seg om tidenes største? Hadde det enda dreid seg om idenes største koffert!

– Den klassiske, studentikose buffert, sier forfatteren Stig Bang ettertenksomt, idet han legger hakene i alvorlige folder. – Den klassiske, studentikose buffert ble praktisert på Mo på 1960-tallet. Senere dukket dette kulturelle særdraget opp i ulike eksilmiljøer, blant ranværinger i Bergen, Trondheim og Oslo, som et eksistensialistisk…

Nei, vet du hva! Dette går over vår forstand, og langt inn i ordførerens. Til saken, om man tør be.

– Nå. Altså, vår buffert er i grunnen noe helt annet. For å si det slik: når folk bufferterer, har de alltid en grunn til å gjøre dette. Vi har alle en buffert i magen. I det øyeblikk den slippes ut, står vi overfor en buffert. I stykket har bufferten en slags katarsis-funksjon, nær beslektet med primalskriket.

Nei, nå går det aldeles for vidt!

– Katarsis = renselse. Altså: I vårt stykke Fantastiske Faz har bufferten en renselses-funksjon. Verden ter seg forskjellig før og etter en buffert. Folka i stykket er ikke seg sjøl lik etter å ha gjennomført bufferteringen. Eller kanskje er det nettopp det de er… De står fram i ny ham, langt herligere enn deres gamle jeg.

Er dette over hodet noe oppsiktsvekkende?

– Jeg skal si deg en ting: en teaterbuffert med Nordland Teaters egne virkemidler vil bli noe ganske bemerkelsesverdig! Det unge (og hvorfor ikke også det gamle, egentlig?) publikum vil få en skarp, stram, nei sterk følelse av å være med på noe historisk.

Nå har oversetteren og forfatteren snakket seg varm, dessverre, får man nesten si:

– Til ungene vil jeg si: Buffert er fantastisk skøy. Og det er lett å lære. det er bare å gjøre det, så blir det buffert.

Vi er like klok, har vi på følelsen…

– Buffert lar seg egentlig ikke forklare. Men hvis ungene først har sett en buffert, har de såpass mer vett i skallen enn vi voksne at de får det til, hvis de orker å prøve seg på en buffert.
Kort sagt: Alle er vi buffertører, men bare når du er ganske liten er det enkelt å buffertere. Det vil si å slippe løs den skøye gærnskapen inni oss.

?

– Teaterstykkets Fantastiske Faz er en fenomenal felle-oppfinner: melkemannsnare med sviske-agn. Når fellene svikter, finnes kun en utveg: man tyr til en buffert!

I løpet av den siste utgytelsen har vi sneket oss til å slå opp i Aschehougs meget store konversasjonsleksikon: «Buffer(t) (eng.) (puffer), støtfanger med kraftige stålfjær, som anbringes ved enden av lokomotiver, jernbane- og sporvogner m.m. De normalsporede europeiske jernbanevogner har to b. i hver ende av vognen, en på hver side av koblingen. Eller brukes bare en (sentral) b. i hver vogn-ende, til dømes ved amerikanske jernbaner og enkelte smalsporbaner.»

Da herr Bang etter dette på nytt gjør mine til å skulle igang med ett eller annet, kaster vi gjentagne ganger demonstrative blikk på klokka. Vår tid er usedvanlig knapp. Han fatter det omsider, og intervjuet er over. Uten forsøk på utøvelse av buffert, gudskjelov.

2 kommentarer

Filed under Feature

Uhyggelig i Hommelstø

(Dette er en reprise 🙂 )

I Brønnøysunds Avis torsdag 24. april 2008 kunne vi lese om en rekke særdeles uhyggelige hendelser i Hommelstø, presentert under tittelen “Forsøkt lurt til kjøp”.

Etter å ha finlest artikkelen ser jeg for meg at følgende svært dramatiske hendelsesforløp har funnet sted: En mann har forsøkt å selge en kvinne et maleri, men kvinnen har takket nei. Den selvsamme mannen begir seg på forbrytersk vis videre til neste hus og forsøker atter å selge et skilderi til en oppsitter. Ja, så vidt går det, at handelen kommer i stand. Men da griper en stedlig drosjesåfør resolutt inn, og ber den potensielle selgeren “pakke sysakene sine og komme seg vekk derfra”. Ja, drosjesjåføren varsler endog – kanskje noe overraskende for noen av oss lesere – hjemmesykepleien om den inntrufne skandalen.

Og ikke bare det: Brønnøysunds Avis kan avsløre at den samme mannen (han med maleriene, ikke drosjesjåføren!) også har vært på en tredje kvinnes dør. Dette tredje offeret opplyser at den besøkende ikke bare har benyttet ringeklokken for å påkalle seg beboernes oppmerksomhet. Å neida, han har dessuten snakket! For da offeret kommer ut på trappen, sier den fremmede “Her må det være fint å bo?” Altså, for å oppsummere: Den fremmede har ikke bare ringt på en dørklokke – han har snakket. Og ikke bare det, han har på utspekulert vis antydet at det er fint å bo i Hommelstø. I HOMMELSTØ av alle steder på jordskorpen! Ikke rart at vedkommende oppsitter ble “overrasket og redd” etter en såpass skremmende opplevelse. For den som sier det er gjevt å bo i Hommelstø – sjøl om vedkommende sier det med et snev av spørsmålstegn i stemmen – kan umulig være vel bevart.

Det framgår av dette stykke reportasjearbeid, som endog har avstedkommet toppoppslag på første side i avisa, at innbyggere i Hommelstø føler seg utrygge og engstelige etter det som har skjedd. Videre uttrykkes det håp om at “de ansvarlige” nå snart må tak i problemet, slik at man slipper å ha folk rennende på dørene og snakke tøv om hvor vakkert det er i Velfjord.

Det er ikke til å stikke under en stol at denne kriminalreportasjen har rystet meg. Jeg går ut fra at den stedlige politimyndighet, som ser alvorlig på saken, ved tid og leilighet vil oppsøke Hommelstø for å foreta en rekonstruksjon av hendelsene omkring den serieforbryteren som her har vært på ferde.

2 kommentarer

Filed under Feature

Hvem eller hva er urfolk?

I et hefte utgitt av  amatørhistorikeren Åsmund Evindsen mener forfatteren å påvise at «samene ikke er urbefolkning på Helgeland». Den sparsomme argumentasjonen som  kommer fram, tyder på en temmelig grunn og synse-prega analyse av urbefolkningsspørsmålet, ut fra den feilaktige   oppfatninga at «urbefolkning» betyr «de som kom først».

ILOs (International Labour Organisation) konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b: «folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hørte til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»   Det internasjonale samfunnet med FN i spissen har de siste 20—30 åra gitt urbefolkningsbegrepet en noe mer nyansert  innhold enn dette. Slik er det forklart i Store norske leksikon: «En klar tendens siden 1990-årene har vært at det i mindre grad blir lagt vekt på opprinnelighet som enerådende definerende element, men at man har betonet urbefolkningsgruppers utsatte posisjon som et resultat av kolonisering og marginalisering.» Snarere er det slik at dagens definisjon på et urfolk er et folkeslag som ikke kan forbindes med industriell økonomi eller som er knyttet til statlig politiske organisasjoner.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet skriver på sine nettsider blant anna dette om urbefolkninger: «Det finnes ingen generell internasjonalt akseptert definisjon av urfolk. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de er den av folkegruppene som bebodde området først. De har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den dominerende befolkningen. Urfolk utgjør ofte også en minoritet i landet, men dette gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika utgjør urfolket et betydelig flertall av befolkningen.» Objektivt sett kan det neppe såes tvil om hvorvidt samene i Norden og på Kolahalvøya – herunder også sørsamer – som folkegruppe har slike kjennetegn.

Ifølge FN finnes det rundt 5 000 forskjellige urbefolkninger i verden.  Av disse utgjør samefolket den ene – også her på Helgeland. Men hevder Eivindsen merkelig nok at det er «få stedsnavn eller kulturminner etter samene» her hos oss. I virkelighetens verden skal en ikke se seg om lenge før en støter på navn med samiske røtter og samiske kulturminner her i regionen. Personlig syns jeg det er foruroligende å lese at en person med såpass begrensa kunnskap viser seg å ha vært ansvarlig for registrering av fornminner og stadnavn i en av kommunene på Helgeland.

Ifølge FN kan omkring 350 millioner mennesker rundt om i verden reknes som urfolk. Disse lever i et syttitall ulike land. Situasjonen til de forskjellige urfolkene varierer etter hvor i verden de befinner seg. Urfolkene blir mange steder tvunget til å leve etter de regler og lover som er fastsatt av staten til det storsamfunnet som omgir dem.

FNs definisjon på urfolk:
«Indigenous populations are composed of the existing descendants of the peoples who inhabited the present territory of a country wholly or partially at the time when persons of a different culture or ethnic origin arrived there from other parts of the world, overcame them, by conquest, settlement or other means, reduced them to a non-dominant or colonial condition; who today live more in conformity with their particular social, economic and cultural customs and traditions than with the institutions of the country of which they now form part, under a state structure which incorporates mainly national, social and cultural characteristics of other segments of the population which are predominant».

Wikipedia om urfolk

Med ønske om en fortsatt god dag

Torstein Finnbakk

3 kommentarer

Filed under Uncategorized

Helbredelse

To brør  bodde i ei lita bygd. Foreldra deres var religiøse mennesker. Derfor hadde alle  ungene der i huset bibelske navn. De to brørne det her skal berettes om bar  navnene Kanar og Isak.

Det var ei bærekraftig bygd de bodde i. Derfor dreiv brørne med jakt som attåtnæring, ikke minst revejakt. En gang hadde de felt en rev som var full av skabb. Visse tegn tyda på at de to var blitt smitta av denne skabbreven. Derfor måtte de to gi seg i veg til doktoren. Det var ei gruve der i bygda. Der hadde de en bedriftslege som var tysk,  og  la oss si at hun het Frau Ziegel.

Kanar og Isak kom inn på legekontoret, strauk luene av seg og bar fram ærendet sitt. De snakka på den måten at den andre overtok der den første slutta:

«Det va no deinn her klåen, førstår du», «at vi truidd kanskje vi va vørt besmettæ ita skabb, førstår du» «ja, asså ita rævskabb, førstår fruen»

«Refeschkabb? Jawohl.» sa bedriftslege Frau Ziegel, satte brillene på seg, tok i øyesyn de skurvete nevene til karene og grøsset en smule. Nå var dette en lidelse som strengt tatt lå utfor allmenn-legen sin kompetanse, og derfor bestemte ho seg for å konsultere den lokale dyrlegen. Veterinæren var opprinnelig dansk, og når kyr ble sjuke, hadde han alltid et standardråd. «Giv koen tjære», pleide han da å si.

Mens han Kanar og han Isak nå satt der og klødde de skabb-befengte nevene sine, ringte Frau Ziegel til distriktsveterinæren. Hun hadde ett av disse telefonapparatene med høyttalerfunksjon, slik at pasientene kunne følge med i samtalen som utspant seg.

Legen: «Jah, jai skulle ja gjerne vite om du har noe guten råd mot refeschkabb?»

Veterinæren: «Ja men det fins da kun et effektivt middel, der virker – ikke?»

Legen: «Jawohl?»

Veterinæren: «De smittede individer må man jo straks ta og skyde!»

Legen: «Jawohl?»

Veterinæren: «Og så må jo kadavrene destrueres, det vi si’ brændes og umiddelbart graves ned!»

Legen: «Jawohl»

Hun løftet blikket, men  så  bare hælene på han Kanar og han Isak, som i full fart rømte fra legekontoret.

 

1 kommentar

Filed under Uncategorized

Det var natt og jeg så henne stå der på svaberget

«Den som hadde fått danse seg svett!»

Ho skreik det ut mellom kirkebenkene. Det var mens de sto og tok imot velsignelsen. Ho skreik det mot den snøkvite kista der ved kordørstokken.

‎«Jo ældere Verden hun bliver af Aar,
Jo verre, jo slemmer’ er Menniskens Kaar,
Vi have alt levet det beste.» (Petter Dass)

Ho var ikke heilt sikker på om ho hadde skreket ordene høgt. Hun syntes de stirra på henne, der ho stod under svartsløret. Alle i hop. Hun syntes de stirra og strigråt. Til og med den unge presten. Nypresten, som hadde så rar en dialekt at noen av de eldre i menigheta ikke torde å ta imot nattverden ifra han.

Ho kjente kirkelukta, lukta av nymala vegger, talglys og våt ull. Kvitkirka hadde tatt imot dem som ho pleide, med halvåpne, svarte øyne og den høge , spisse hatten oppe på hodet, slik ho mintes fra ho var jentunge.

En mikroroman av Torstein Finnbakk

Også ute ved grava ropte ho det ut. «Den som bare hadde fått danse seg svett – om så bare en eneste gang!» Ho såg seg rundt, i undring over at ingen hadde hørt henne. Ho ble stående der og knyte hanskehanda si omkring den grønne stilken. Krampaktig. «Skal du ikke…?» kviskra grandtante og rørte varsomt  ved albuen hennes. Igjen hørte seg sjøl rope  et uhørlig «Nei!», men slapp  taket,  slik at rosa gjorde ei kollbøtte og landa med en svak, dump lyd på kistelokket.

«Så hvorfor står jeg da her og fryser!»

Igjen dette stille skriket.

Den innhule rumlinga da jordskuffene ble kasta på. «Til jord skal du bli». Men stå opp igjen?

Den natta kista var brakt til lands, hadde ho fått grandtante med seg. I den månelause natta hadde de tatt seg fram langs vegen, like til bårehust. De tente ikke lys, anna enn den vesle løkta de hadde med seg.

«Plombert,» fastslo grandtante, da kistelokket ikke lot seg rikke. Ho som hadde vært på markene i zulumisjonen og visste råd. Ho hadde både klohammer og tang i veska . Det peip i metall da lokket ble bendt til sides.  Ho visste ikke hvor lenge de hadde blitt stående  og einstirre.  «Det er ikke folk, det der!» hadde ho brutt ut av seg, inni seg. Så  ille tilredt. Ho fant ikke annet ord, heller ikke seinere, ikke i heile sitt liv kunne ho finne annet ord. Jo, visst hadde ho vært med da de slakta sau om hausten, rørte i blodet som hadde fossa ut, flådde, tok ut innvollene – den vemmelige vomma, strupen, luftrøret og lungene, og seinere da de hogg det sunt og la det oppi saltlake, det som de ikke mol opp til kjøttdeig. Men slik som dette!

Ho sokk ihop  i knærne da ho ble var at den gamle kvinna varsomt stappa en peikefinger nedi kista, og etterpå holdt den opp i det dimme lyset og granska  den.  Lenge, med nærsynte øyne. Så stakk ho fingretuppen sin i munnen og smatta med tunga. «Spekt», sa den gamle, halvt, til seg sjøl. «Spekt?» spurte ho vantro. «Salta. Varmen, forstår du, barnet mitt».

Grandtante hadde holdt omkring henne. Lenge. «Å stakkars velsigna», hadde ho mumla , med den hese, låge gammalkvinnerstemmen sin. Etterpå hadde de hjelptes åt med å sette på lokket, for all verden, i  all evighet.

«Du slipper nå å tørke opp skiten etter meg på ei stund!» var det siste han sa, før han trampa ut døra, og lukta av kropp og ryggsekk hang igjen i bislaget.

Ho skulle alltid stille seg de samme spørsmålene, hver natt før ho sovna, hver morgen når ho sto opp. Hvorfor måtte han ta avsted, og hva skulle han der å gjøre? Og var det virkelig slik han hadde kommet heim?

Ho gikk ned på bergene møt mørkret, og lot landvinden rive og slite i kåpa.

Å den som hadde fått danse seg svett, om så bare en eneste gang.

lena-bell-68540-unsplash

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Det store, lavmælte bildediktet om folket

«Vindenes hus», en dokumentarfilm laget av forfatteren Magnar Mikkelsen, hadde i 2010  premiere under Nordkapp filmefestival.   Filmen vises på NRK 2. den 5. og 8. januar 2011.
Vi husker Øyvind Sandbergs dokumentar «Å seile sin gen sjø», hvor Øystein Ludvigsen fra Hysvær i Vega var en sentral person. Magnar Mikkelsen «Vindens hus» har et nært slektskap med «Å seile sin egen sjø», men  samtidig er mye ulikt og kan ikke sammenliknes. Men  felles for de to verkene at de hver på sitt vis skildrer vanlig folks hverdag og helg, herlig fjernt fra det urbane liv.

– Jeg har med et lite videokamera gjennom ni år fulgt dagliglivet på mitt hjemsted Veidnes, ei sjøsamisk bygd med 30 hus og like mange naboer. Ut fra 130 timer råmateriale har jeg – med klipper Rachel Andersen som nærmeste medarbeider – lagd en én time lang personlig dokumentarfilm. Filmen adresseres som en bestefargave til mitt 16 år gamle barnebarn Tora i Oslo, og med fortellerstemmens korte, poetiske sentenser ordner jeg de mange små, myldrende historiene til en litterær og filmatisk helhet, sier Magnar Mikkelsen sjøl om filmen. Han har skrevet et drøyt dusin bøker innen flere litterære genre.

– Jeg satt alene i stua, omgitt av bøker og hauger av aviser og magasiner,  trett av et langt skriftlig liv. Da slo jeg på mitt nye kamera og ville med det hinsides ordenes grenser. Jeg ville inn i det som ikke kan sies, men bare så vidt sees og fornemmes. Med kameraet ville jeg forsøke å gripe det flyktige i våre liv. Jeg ville stanse noen av alle de øyeblikkene som strømmer forbi oss og blir borte for alltid, sier han

Det er i alt 21 små historier som i filmen flettes sammen til en enhet, ved hjelpe av korte,  poetiske tekster.  Til slutt glir det hele opp i en enhet, trådene samles.

«Vindenes hus» er også en av de sjeldne  som forteller noe om den sjøsamiske kulturen, til tross for at de fleste samer tilhører denne kulturen.

Sjøl om filmens lavmælte fortellerstemme taler direkte til  barnebarnet, går han aldri i den fallgruva å gjøre budskapet for privat.  Bildene og stemmen bak forteller om smått og stort på Veidnes gjennom ni år.   Her er bygdefolket på butikken, på lokalet når runde dager feires, her synges læstadianske salmer, her tennes kaffebål i fjæra, her legges skolen ned og her dras det opp fisk av et hav som blir fattigere og fattigere på grøde. Alt med en viss ærbødig distanse, verken bildene eller ordene blir for nærgående. Folk og hendelser får være som de er.  Og bildene er vakre og poetiske, enten det er uvær eller sol over et stille, uforanderlig landskap.

«Vindenes hus» er blitt et dokument som bør bevege og berøre. Det er en film om det som kalles livet og om de som kalles folket. Mikkel skrev en gang «Det store diktet om sauen». Denne gangen har han laget det store bildepoemet om kystfolket.

Av Torstein Finnbakk

Legg igjen en kommentar

Filed under Omtale

Båten

Han snudde ansiktet bort fra bålet, og kjente den livkveikende strålevarmen bre seg oppover ryggen.
Han stødde hodet i høyre hånd, mens han speida ut over den svarte innsjøen. Nattekulda var begynt å sige på, og det steig liksom opp damp, en dis som la seg noen centimeter over den blanke vassflata. Der, like utenfor sivet, så han ringene etter et vak. Så ett til. Røya var aktiv i kveld. Men han hadde fått sin del. Nå var det å ta natta. Stillheten lå som et sukk over vatnet og slo tilbake mot den mørke lia han mer ante enn så over på den andre bredden.

Han visste ikke hvor lenge han hadde ligget slik da han ble var båten. Den kom glidende der ute, og de var to om bord. En ganske liten båt, spissbåt antakelig, Han så heilt tydelig silhuetten av et menneske som satt ved årene. Og bak stod en annen og drog et garn. Sakte dro han garnet over ripa. Det glimta av og til skarpt i de våte trådene fra garnet. Men han kunne ikke avgjøre om de fikk fisk. Avstanden var for stor, kanskje tre hundre meter, de lå omtrent midtvegs til den andre bredden. Båten holdt seig og stø kurs midt etter vatnet, mens mannen som stod i rommet attom den bakre tofta omstendelig dro inn garnet. Han tenkte sløvt med seg sjøl at de måte være høvelig ukjente, siden de satte garn der ute på djupna. Forresten – båt – her? Dette var første gangen han hadde sett en båt her oppe. Men han kjente seg døsig, glippa met øynene, holdt på å døse av, men rykka til da han ble var at båten la om kursen. Nå styrte den innover mot land, rett mot vika der han hadde leirplassen sin. Den nesten hesteskoforma vika var kransa av ei kvit sandstrand. Fint å legge til med båt, tenkte han, men ønsket inderlig at de ikke kom akkurat dit han lå. Han likte seg best her inne i fjellet når han kunne være aleine med seg sjøl og ei steikepanne og ei fiskestang, en sovepose og fjellduken som han hadde som underlag, og som han kunne kveile seg inn i om det ble kaldt eller om det kom en regnskur. Men håpet syntes fåfengt. Et øyeblikk lurte han på om han rett og slett skulle stå opp og pisse på bålet, men det var nok for seint å slokke nå, de måtte for lengst ha sett nyingen hans.  Men den fremmede båten bøyde likevel av, og glei i skjul bak neset ytterst i bukta.
Han dro et langt gjesp, kasta et siste blikk opp mot den månelause himmelen, snudde seg mot bålet, og kraup godt til rette nede i soveposen.
Det virka bare som om han bare hadde slumra noen sekunder. Men da han slo øynene opp, var det for lengst begynt å gry av dag. Han gikk ned til vatnet, satte seg på kne i sanden, laga ei skål av hendene sine og slo kaldt livkveikende fjellvatn over ansiktet. Så blåste han på glørne til han fikk fyr under kaffekjelen. Mens vatnet varma seg, jogget han bortover stranda for å få liv i de søvnstøle lemmene. Først da han var kommet rundt neset ytterst i bukta, kom han til å tenke på båten og de to garnfiskerne. Her ute hadde han utsyn vatnet rundt, men kunne ikke se spor, verken etter folk eller kjøl, heller ikke i den retninga han mente å ha hørt at de dro farkosten opp på land. Han ble stående i tanker et øyeblikk. Det var vel noe jeg drømte? Han skulle til å løpe videre, da han ble var noe som stakk opp av sanden, nesten helt inne ved torva, der hvor småskogen begynte. Et trestykke. En rotten trestamme? Nei. Det var forarbeidet, bøyd oppover.   Han grov med nevene, Grå, morkne bordender klinka fast på den krokete stokken. Stavnen på en båt. Han reiste seg opp, og kjente det var råkaldt i fjellet, en riktig klarværsmorgen seint i august.
Da han kom tilbake til bålet, fosskokte kaffevatnet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Hoppet

De store guttene bygde et skikkelig hopp denne gangen. Bakken hadde en perfekt profil, og det var snø i mengder. Og kaldt, skikkelig kaldt. Takket være frosten fikk vi lov til å være på den sida av elva. For der kunne det svære skred når mildværet satte inn og fonnene slapp seg nedover med rokk og larm. Store, buldrende skred, som vokste og vokste til de til slutt seig ut og ble til store trekanta voller med hardtrampa snø, nederst i lia.
Her på skredsida av dalen sto fjellet til endes. Først ei steil, ulendt li opp dit svabergene begynte. Derfra var det bare flåg i flåg, nærmere tusen meter til værs. Bare sauer trivdes oppigjennom der – sommers tid. Men nå var det vinteren som rådde
.

Nederst i den bratte lia den nye hoppbakken lå. Bakken hadde bare ligget der i all si tid, skapt av moder jord, med bratt ovarenn. Og en perfekt forma kul kneiste over et unnarenn så vakkert i linjene at det kunne ha vært tegna med blyant.
Ingen hadde oppdaga denne hoppbakken. Ikke før denne dagen. Guttene hadde straks sett bakkens skjønnhet og potensial, på samme vis som billedhoggeren ser den smekre skulpturen gjemt inne ei steinblokk. Vi gikk i gang med å preparere. Med ei medbrakt skuff ble hoppet bygd opp. Stampa og trakka snø, lag for lag, et skikkelig høgt hopp med ei langstrakt, nesten plan flate oppå, som var en majestetiske storbakke verdig.

Snart gjorde de sine luftige svev, en etter en. Som skikken var, stega de – trakka seg oppover etter hvert hopp, slik at det bratte unnarennet ble trampa hardere og hardere, mer og mer perfekt til sitt bruk. Jeg var også med og trakka.

«Skal du ikke hoppe?» spurte de.
«Eh…jo, kanskje det.» Jeg dro nok litt på det, yngst som jeg var, og i tillegg kortvokst og engstelig.

Men så, med et plutselig mot i magen, fiskebeinklatra jeg helt til topps. Det var god utsikt deroppefra. Svært god. Unnarennet var så bratt at det forsvant ut av syne under hoppet. Jeg løfta blikket og så over den frosne elva og heim – og ble svimmel.
«Nei», sa jeg, fåmælt som jeg alltid har vært. Skar ut av ovarennet og ploga meg ned på sletta.

Det kan ha vært min egen idé, men det kan også ha vært en av de andre guttene som foreslo at jeg kanskje skulle øve meg litt først. Litt tilvenning med mindre hopp, noen øvelseshopp – og så storbakken. Så jeg trakka meg et lite hopp borte i lia, like ved sida. Der holdt jeg det gående, opp og ta fart – over hoppet, ned, tråkke opp igjen. Om igjen og om igjen.

De store hoppa og huia i storbakken, av og til sklei jeg bortover og kikka på dem. Lenger og lenger tøyde de bakkerekorden. Til det med ett stod helt klart for meg:
«Nå går jeg og hopper på ordentlig, jeg og.»

Av sted på skrå oppover lia, med kurs mot det stedet jeg hadde stått tidligere, til jeg var kommet nesten helt øverst i ovarennet.

Men da. Like før jeg var på toppen, like før jeg var  klar – da ble det ropt mat. Vi måtte heim og spise, og det med en gang.

Jeg med sytestemme: «Men jeg skal jo hoppe!»
«Nei, det får du gjøre seinere!» hauka noen kvasst tilbake.

Jeg sto vel noen sekunder, tok vel et par stavtak videre oppover. Men snudde motstrebende, lydig som jeg var, og ploga ned til de andre. Så rente vi etter hverandre tilbake over elva og heim. Jeg kan vel ha kaste et blikk eller to over skuldra, mot den steile fjellsida og den staselige bakken der borte i lia.
Allerede var det så smått begynt å skumres, og etter middag var det blitt mørkt.

Den natta kom mildværet. Og rasene gikk der borte i lia, de skikkelig store snøskredene.

Hva vi gjorde resten av vinteren, har jeg glemt. Det kan vel ha vært så mangt.

 

4 kommentarer

Filed under Fortelling

Hva skulle han med krabbe?

Ja, hva skulle han egentlig med all denne krabben?

Også denne teina var full. Fjorten krabber telte han. Noen av dem svære beist.

Men hva skulle han med alle disse krabbene?

Etter at støyperiet ble nedlagt, var han gått rett ut på trygd., sammen med de fleste andre som nærma seg de 60. Til jul hadde han fått gullklokke, til påske var det lås og slå. Korsfest, korsfest. Han hadde gått over den store plassen for siste gang, og sett seg over skuldra i retning  av den kalde skorsteinen og  administrasjonsbygget. Blinde speilglassruter stirra tomt mot horisonten.

Han så seg stadig tilbake. Kunne ikke dy seg. Dette gjorde at han gikk på skrå over den store asfaltplassen.

– Jeg går på skrå, som en kjempemessig, grotesk kongekrabbe, hadde han tenkt.

Men dette var alminnelig, norsk brunkrabbe. Hannkrabbene heiv han over bord, en etter en. Hunnene slengte han bort i den store plastkassen, hvor det kravla og kravla allerede.

Han hadde for lenge sia lært seg å være varsom med krabbeklørne. Selv de minste jævlene kunne klype som en satan, om de fikk anledning til det. Innimellom hendte det likevel, som nå, da en sprelsk firefoting så sitt snitt til å knipe ham ytterst i lillefingeren. Det smertet slik at han skrek høgt, enda han var aleine i båten og langt fra folk, der han lå og dro teinene sine.

Som ellers tok han kraftig hevn over klyperen, reiv av ham vakkerkloa og slengte både terrorist og klo bort i kassen. «Her gjelder sharialovene! Klyp den som tør,» hauka han med triumf i stemmen.

Han treiv posen med agn, ferdig preparert, lekker småsei. Han var finspist, han krabbtykj. Han festa fiskestykkene på den store agnkroken, smekka på lokket, satte låshaken behørig i, og heiv teina over bord.

Han aktet, som alle andre dager, å kjøre inn til naustet med de skallete udyra, hvor de skulle henrettes i kokende vatn. Tyve minutter på kok, avkjøles mens ny ladning ble kokt, og sa ta til med renskinga. Det tok timer innen han hadde tatt ut alt kjøttet, renska alle klørne, lagt alt krabbestoffet tilbake i krabbeskjellene, lagt det heile i plastposer og sikra det i fryseren.

Men hva skulle han nå med all denne krabben? Kona åt ikke skalldyr. Ikke ungene heller. Bare yndlingsbarnebarnet hadde sagt at han likte krabbe, og han kunne faktisk sitte i timesvis ammen med bestefar  og jumse krabbestoff, nybaka loff og majones, mens resten av familieselskapet hygget seg med taco og ana ensotisk kjøttdeigbarsert liksom-mat.

Han hadde knepet gutten i å sende øyekast til broren og søstera, utføre liksom-brekninger og andre grimaser som han ikke trudde bestefar la merke til. Det gikk omsider opp for ham  at også guttens far, det vil si hans egen sønn, var med på dette skuespillet . Og kanskje var det da tanken for første gang slo ham, som om noen hadde dælja en femkilos frossen krabbepose i bakhodet hans: – Hva tjener dette til. Hva er det jeg skal  med all denne krabben?

Han heiv kassen over bord, og fikk såvidt bivåne hvordan det kom nytt liv i de underlige skapningene, straks de merka at de igjen var tilbake i det heimekjente miljøet sitt.

Han satte lua bedre til rette på hodet, ga full gjeiping på den 9,9 hesters Yamaha-en, og satte kursen rett vestover,  forbi fallene hvor sjøen av en eller annen sjelden anledning nå lå oljeblank og uten krusning mot haustnatta . Småbåten for som  ei pil forbi Brostnflesa og de siste skjæra, rett mot vest bar det.

Der ute et sted lå Island, men det ga han jevnt helvete i.

1 kommentar

Filed under Fortelling