E12, mellomriksvegen Mo i Rana-Umbukta. Ved Utsikten er bommen nede.

Jeg svinger inn på utkjørselen, og parkerer den vesle toyotaen ved sia av den kvite Volvoen. Svartemarja er blitt kvit, tenker jeg. Det liker sikkert Arne Myrdal. Men den har striper på sida.

Februar 1991. Dette ble skrevet i høve forberedelsene til HM Kong Olav Vs begravelse, Kong Harald Vs innsettelse – og Golfkrigen.

En av de svartkledde står og skuler på meg bak hjørnet på den vesle moelvenbrakka. En annen ligger på kne ved et lite dieselaggregat borte i snøen. Jeg gjør kameraet klart. Bajonetter på. Rusler påtatt sjølsikkert bort til dem, med lua kjekt på snei.
– Jeg kommer fra Rana Blad…
– Jaha, sier den myndigste av dem, og mønstrer meg alvorlig. – Tred ind om her er trangt. Det ER trangt. Vi stabler oss oppimellom bordet etter hverandre. Trangt, ja. Men varmt, for de har som antyda aggregat. Og elektrisk ovn. Foreløpig ingen energikrise.
– Det er ganske trangt her…
– Vi du ha kaffe?
– Jatakk…
Dette virker som en noe midt mellom konfirmasjonsleir og speidermerkeprøve. De er jo så unge, disse karene. Men jeg går ut fra at de har stemmerett, såvel som førerkort klasse BE. Derfor sier jeg ikke noe i nevnte retning, for ikke å røpe min egen framskredne alder.
Hvordan det er å være på den slags vakt?
– Nei, det er da en vanlig jobb. Ja, ikke SÅ vanlig , men ganske vanlig, joda vi er jo litt ekstra i heilspenn. Og så er vi bevæpna. (Taushet) …men det skal vi visst ikke si.
– Kaliber 22?
– Nei, 38.
De ser prøvende på hverandre. Hvorfor spør han så masse-passe oss for journalisten-blikket.
– Smith & Wesson, svarer han som er mest for seg, han med feltjakka. Jenta bare smiler kvitt i kvitt.
Han i grønt begynner på en kronikk om Saddam Hussein. Og kaffen er i tjukkeste laget.
– Kan du fatt kefør di ikkje ha harva over han derre…
Han prater seg virkelig varm.
– Men det nøtta vel lite så lenge vi sett her og spør svenskan etter legitimasjon, så lenge Rana e overfylt av kurdera og muhammedanera.

Ke D skaft?

– Kefør e dåkk ikkje heller innmed grensa?
– Svenskan har ein post på si sida, innmed Strimasund.
– Men det e da minst seks mil dit?
– Ja…
Igjen dette det va då frøktele ke han spør-blikket.
– Det e no bestemt at vi ska vær her. Og så er det så høvelig , i og med at det er en bom akkurat her. Men det blir litt vanskelig nå imot helga, når alle hytteeieran kommer.
– Hva gjør dere da?
– Vi stopp berre dem som kjem aust…nei vestover, må det vel bli.
– Og de uten legitimasjon sender vi tilbake til Sverige.
– Nordmenn også?
– Ja, de uten legitimasjon, til Sverige?
– Nei, nei, di må fer heim og hent det. Hvis vi ikke kjenn dem.
Om det har hendt noe?
– Nei, det einaste va ein Pajero som kom frå Mo. Han kjørt rett inn i bommen, før han va så nysgjerrig på politibilen.
Da kommer det en bil vestover. Bildemotiv. Utsikten. Bil som stanses av politiførstebetjent.
– Nei, det e jo han som kjørt østover i formiddag…
– Jaja, vi får poser litt før pressa!
– Sertifikat og vognkort…Jaha…Enn han som sett attmed deg, hen e vell like fri før legitimasjon no så han va då han kjørt innover?
– Bi han sendt tel Sverige no?
Hvor de har vært? Sjåføren rødmer, rett og slett. Men når han i feltjakka er kommet på sytten skritts avstand, sier sjåføren til meg gjennom munnvika:
– Sant å sei så ha vi vøre på fjelle å prøva skutern. Heilt ulovle, før å sei det rett ut!
Hva de synes om å bli sjekka sånn?
– Jo, det verk frøktele betrygganes. Og så e det no greiar enn om dem ha stilt seg opp og fekta med makinpistola…. Men egentle e det nokka helvetes førbainna tåpskap. Her kunn man ha kjørt att og fram over grensen med sprengstoff på ein snøskuter dagen på tamp. Men det e no greitt at dem sjekk, forsåvidt…
Vakkerjenta i politiuniform poserer, stadig like kvitt i kvitt, mens ho åpner bommen.

Flashback to Fageråsen

Idet jeg kjører ned fra fjellet, hører jeg på radioen at den nye kongen skal tas i ed.
Under Norgesmesterskapet i spesielt hopprenn i Fageråsen 1957 så jeg Kong Olav for første gang, nei, Kronprins Olav var han ennå, og jeg var fem år.

Jeg mener i hvertfall at jeg så ham, i kvit anorakk, og så Rolf Kirkvaag fra Kringkastingen, og jeg mener å huske at også han var i kvit anorakk. Og østerdalslue. Men det er mulig jeg blander.

I hvertfall er det slik at jeg i bakhodet har et bilde av Kirkvaag, stående på kulen i Fageråsen i kvit anorakk og østerdalslue – foran en svær mikrofon.

Det var tider, det, med Kronprinsen, Kirkvaag og Kringkastingen. Og Simon Slåttvik (t.v. på dette pessebildet fra 1952, sammen med Erling Kroken), nesten-ranværingen Simon, som riktignok bare nesten ble Norgesmester. Men hoppa langt . I sjølveste Fageråsen.

Det var nok de voksne som hadde mest glede av det. Sjøl fraus jeg på beina. Jeg sto lenge bak ei raud fjølbu ned på sletta et sted og hoppa opp og ned i de nye filtskoene for å få varme i tærne.

På heimturen kjørte bussen seg fast i snøsørpa et sted på Riksveg 50 mellom Finneidfjord og Korgen. De siste milene fikk vi skyss med lærer Leirskar som kjørte oss heilt heim i en beige Pobeda, eller kanskje det var en PV, jeg er ikke sikkert, for det var mørkt da vi kom heim, og jeg var bilsjuk.

Røssvoll i Rana minus 12

Firogtredve år seinere svinger jeg inn på parkeringsplassen ved Mo i Rana lufthavn, Røssvoll i Rana, mens radioen melder om enda mer kirurgisk presisjonsbombing over Bagdad, god sikt og pluss femhundre grader celsius.
I innkjørselen ligger en overkjørt fugl, flatklemt fredsdue, pressa paloma blanca, pax ala Bush.
Utafor terminalen står ei til av disse kvite svartemarjene, som før beskrevet. Inni den ikke uoversiktlige ankomsthallen er det folketomt, for det er langt mellom landingene og tettere mellom overflygningene, vinters tid som det er.
Her kunne jeg ha storma inn med en busslast baader-meinhofere, en bunt detonerende lunte, sytte kilo TNT og en kinaputt, fylt toalettskålene med nitroglyserin, robba kronesautomaten fra Redningsselskapet og rømt åstedet på spark – hvis jeg hadde vært en slik en.
Jeg stikker hodet, nei overkroppen, inn gjennom billettluka. Det er folketomt, bare enn blinkende dataskjerm. Nå. Så er det vel noen i tårnet. Tobias, for eksempel. Borti et hjørne holder i hvertfall Tante Sofie på og mopper. Hun kaster et skrått, misbilligende blikk på meg og mopper videre.
«Adgang Forbudt» står det på ei dør, som jeg straks river opp og snubler over dørstokken inn på et slags kontor.
– Eg sku ha snakka med purken.
– Dem e her inne. Eg ska vis deg ke dem sett hen.
– Her. Han kommer ifrå Ranabla, sier den hjelpsomme flyplassmannen.
De sitter som i andakt på TV-rommet. Nykongen tas i ed.
Jeg hilser høvisk og setter meg ned ytterst på en plaststol med veska på knærne. Litt utilpass inni boblejakka. Ingenting sies. Man forstyrrer ikke ordensmakta mens Kongen innsettes.

Security anno 1991

Vaksinasjonsarret på venstre skulder verker litt. Om noen dager drar jeg til India. Via Frankfurt. Det blir ventelig meir oppstyr på flyplassene dernedover, tyskere med nystaila caps og små snertne maskinpistoler.
Imens blir Kongen ekte Konge. Ikke det at det er viktig, men jeg har notert at Sonja mista noe i dronningstolen, som hun plukka diskret opp idet hun skulle gå.
– Æh..E dåkk her heile døgnet på tamp?
– Nei, no må du vent, æ ska sjekk-opp nå først.
Den eldste av de svartkledde reiser på seg og går ut for døra ei vending. Skrap..skrap…ein fra Rana Blad, ska vi sei at..Nå!…Nå!
Jeg hører det i radioen til ham som sitter nærmest meg, før han skrur ned volumet. Begge de to politiførstebetjentene har barter. De skuler på meg, syns jeg. Blir jeg lagt i jern, nå, og kilt under føttene? Jeg skraper litt med skoen.
Så skrider den eldste inn igjen. Han er trønder og har sjekka-opp noe.
– Ka det va du vill?
Han er ikke entydig godmodig.
Også han er politiførstebetjent, viser det seg. Et kronglete ord å skrive: politiførstebetjent.
Ikke får jeg mye ut av ham, heller. De er her for å passe på. Ferdig med det.

Konstabel på sin post

– Bilde? Kan det vær nødvendig. Javel. DU får still opp!
En av de yngre blir kommandert. Han er bare politikonstabel. Foran døra til rullebanen blir han foreviget. Han stiller seg i bredbeint positur, med armene over kors på brøstet.
– Nei, pass-på våpenet! sier trønderen. – Vi vell helst itj at det ska bli fokkusert på det, tilføyer han forklarende til pressen.
Konstabelen gjør da med et elegant hopp vending på stedet, som en kosakk, stadig med armene i kryss. Han blir stående i den nye stillinga, ubevegelig, med pistolhylsteret vendt bort.

Bildet tas behørig, og får teksten «Mo i Rana lufthavn. Førstepolitikonstabel på post mot den internasjonale terrorismen»

29. oktober 1947 ble en 49 år gammel mann fra Drammen dømt til døden for å ha myrdet fire jugoslaviske krigsfanger i Korgen. Han var ikke den eneste nordmannen som drepte vergeløse fanger.

Drammenseren, som het Olaf Aleksander Gamborg Nilsen, var en av flere nordmenn som gjorde tjeneste i norske SS Vaktbataljon under tysk ledelse. Mange av disse nordmennene drepte forsvarsløse mennesker i krigsfangeleirene i Norge under 2. verdenskrig.

Før Olaf kom til Korgen-leiren i oktober 1942, hadde han tjenestegjort som fangevokter i en tilsvarende leir i Beisfjord sør for Narvik. I Beisfjord var i ett tilfelle 300 fanger skutt, fordi tyskerne fryktet for at de var smittet av flekktyfus. Etter fire måneder i Beisfjord-leiren var bare 150 av de opprinnelige 900 fangene i live. Disse ble flyttet til leirene i Osen og Korgen.

Korgfjellet. Jugoslaviske fanger på vegarbeid. Bilde fra boka Hemnes i krig 1940-45.

Ordren fra kommandant Karl Hesse i Korgen var å skyte uten skånsel hvis noen av fangene prøvde å rømme.

Det første drapet utførte hirdmannen Olaf Aleksander Gamborg Nilsen (født 1898) mens han var vakt over et arbeidslag på vegarbeid. Plutselig løp en av fangene oppover en skrent. Gamborg Nilsen skjøt straks mot fangens hode, på under ti meters hold. Fangen døde momentant. «Fluktforsøk», rapporterte nordmannen, da tyske soldater kom strømmende til. Fjorten dagers tid etter dette er mannen fra Drammen satt til å vokte over noen fanger som hogger tømmer. Plutselig roper en av de tyske soldatene: «Da, da, Mensch!», og peker på en fange som er på veg bort fra arbeidsstedet. Drammenseren skyter på 15-20 meters hold. Fangen segner om, men er ikke død ennå. Han blir båret opp på skogsbilvegen like ved. Etter ordre fra en tysker skyter den norske vakten fangen i hodet og dreper ham. Noen uker seinere samme høst er Olaf igjen vakt på veganlegget. Han har gått litt unna arbeidsstedet for å gå på do. En eldre fange kommer løpende rett mot ham, men bråsnur da han får øye på vakten som sitter på huk i grøfta. Fra denne stillinga griper Olaf geværet og skyter mot den løpende fangen, og treffer ham i halsen. Samtidig skyter en tysk soldat med maskinpistol, og fangen blir drept etter at han er truffet av flere skudd i hodet.

Det fjerde offeret het Stephan Besselmann. Han var overløper, jugoslavisk statsborger av tysk eller bulgarsk herkomst, som kommandant Hesse hadde utnevnt til «kapo», brakkesjef. Den tidligere bokseren var stor og sterk og særdeles brutal mot medfangene sine. Han hadde drept elleve fanger i Korgen. Han pleide å stå på trappa til brakka og slå etter fangene med en stokk når de passerte. Han var så farlig at også noen av de norske vaktene var redd ham. De ble enige om at de skulle drepe ham ved første anledning. Da Olaf blir satt på vakt sammen med Besselmann, skyter han ham ned bakfra på kloss hold, med ett skudd i korsryggen og ett gjennom hodet. Han rapporterte at Besselmann var skutt under flukt.

Flere norske drapsmenn

Beretninga om denne norske SS-vakten i Korgen er bare ei av flere liknende historier. Ved mange av fangeleirene var de norske vaktene vel så brutale og hensynsløse som de tyske. I Korgen var det ifølge vitneutsagn under rettsoppgjøret flere, eller rettere sagt mange norske leirvakter som drepte fanger, og noen norske skal også ha deltatt i massehenrettelser. De fleste av voldsmennene var enten tilknyttet NS» paramilitære organisasjon Hirden eller den norske SS vaktbataljonen.

Sterke vitnemål under landsvikrettssakene styrket oppfatningen av at drap var utbredt blant de norske vaktene. Korgværinger som Gunvald Villmones, Arthur Brendmo, Ivar Buvik og Benoni Monsen, og oppsynsmann Kristian Rugaas fra Velfjord, var blant dem som vitnet om dette og navnga flere av de norske volds- og drapsmennene i leirene i Korgen og Osen.
«Bare skyt!»

En dag korgengutten Jakob Fagereng (født 1928) kommer gående forbi leiren, på veg heim fra skolen, roper en norsk hirdmann til ham fra leiren: – Kom hit, så skal du få låne geværet mitt. Han skal få lov til å skyte noen av de som er innenfor gjerdet, lokker mannen. Skolegutten blir sjølsagt forskrekket og løper heim.

Hvem var de?

Dommen mot Olaf Aleksander Gamborg Nilsen og diskusjonen omkring denne har vært omtalt offentlig mange ganger. I boka «Nådeløse Nordmenn – Hirden» har Eirik Veum viet flere sider til omtale av drap og mishandling utført av norske leirvakter i Korgen og Osen. Her finner vi også fullt navn på mange av gjerningsmennene. Når det gjelder andre dømte draps- og voldsmenn har jeg i det følgende valgt å bruke fornavn og alder.

Den yngste av dem er 16 år gamle Harald fra Lørenskog. Ute på veganlegget skyter han en av fangene i hodet. Også 31-åringen Erik fra Agdenes blir drapsmann. På samme vis dreper 23 år gamle Leif fra Arendal dreper flere krigsfanger. 17-årige Harry fra Nesodden stikker minst to fanger med bajonett, slik at de dør av skadene. Mange vitneprov fra rettssakene etter krigen fortalte også om nordmenn som deltok i mishandling og grov tortur av fanger.

Den før nevnte 16-årige Harald blir omtalt som en av de verste mishandlerne. Han sparker og slår fanger med en slik råskap at til og med andre norske vakter reagerer på det. 16-åringen deltar også i annen fysisk avstraffelse av fanger.

17-årige Harry fra Nesodden er også en ivrig torturist og plageånd for fangene. I ett tilfelle tvinger han en jugoslavisk unggutt til å spise ei levende mus. Den unge fangen dør seinere.

23-åringen fra Arendal regnes som spesielt aggressiv og farlig. Han slår fanger med en stokk og gjennomfører egne avstraffelser på fanger som han ikke syns arbeider nok.

Andre hirdmenn som mishandler fanger i Korgen-leiren er Anders fra Gran, Alf fra Arendal, Ola fra Orkdal, Magnus fra Bergen, Ernst fra Kongsvinger med flere.

I Osen-leiren på sørsida av Korgfjellet er forholdene minst like ille. Også her ble det begått både drap og grov mishandling. I ett tilfelle voldtar en av de norske vaktene en psykisk utviklingshemmet kvinne i nabolaget. Etter krigen blir det funnet i alt 435 lik etter søk i og ved leirområdet i Osen.

Dødsdømt og benådet

I lagmannsretten etter krigen ble Olaf Aleksander Gamborg Nilsen fra Drammen dømt til livsvarig straffarbeid for drapene på fire serbere i Korgen-leiren. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om dødsstraff, og anket dommen. Høyesterett skjerpet da også dommen til dødsstraff, men i neste omgang ble drapsmannen benådet av regjeringa. Dommen ble omgjort til livsvarig straffarbeid, og Olaf ble løslatt 20. april 1956. Boka «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin gir rettsoppgjøret grundig behandling. Forfatteren tar for seg sakene til alle de 25 nordmennene som ble henrettet under landssvikoppgjøret, og de som først ble dømt til døden, men senere ble benådet.

For og imot dødsstraff

Benådningen av drammenseren førte til store diskusjoner nasjonalt. Deler av pressen gikk generelt inn for dødsstraff og mot benådning av dødsdømte. Et opprop for dødsstraff var undertegnet av blant andre forfatterne Sigrid Undset og Arnulf Øverland. Deres forfatterkollega Aksel Sandemose uttalte derimot: «En kunne ha forstått en massakre i mai 1945, en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst. I 1947 er eksekusjonene bare bestialske. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i groveste form. Den er et tilbakefall i mørke, til straffen som rå gjengjeldelse».

Stortinget diskuterte selve dommen mot drammenseren, og debatterte samtidig dødsstraff på prinsipielt grunnlag. I forbindelse med landssvikoppgjøret var nemlig dødsstraff gjeninnført i norsk lovgivning, etter å ha vært forkastet helt siden 1800-tallet.

Av et betydelig antall nordmenn som myrdet og mishandlet fanger i Korgen og Osen ble bare Olaf fra Drammen idømt lovens strengeste straff. En rekke av mennene fra den norske SS-vaktkommandoen ble dømt for drap og fikk livsvarig straffarbeid, noen fikk betydelig kortere fengselsstraffer, mens andre ble frikjent. De som fikk livstidsdommer slapp oftest ut etter få års soning.

Blodveien – strategisk vegbygging med slavearbeid

Det var av strategiske grunner tyskerne forserte planene om riksvegforbindelse over Vesterfjellet (som i dag stort sett bare kalles Korgfjellet). Arbeidet kom for alvor i gang hausten 1941. I september 1941 var mellom 70 og 100 mann i arbeid på korgsida av fjellet.

De jugoslaviske fangene fra Beisfjord ble flytta til de nybygde leirene Fagerlimoen i Korgen og til Osen sør for Korgfjellet. SS Obersturmfűhrer Karl Hesse og hans nestkommanderende SS Untersturmfűhrer Karl Lampe hadde kommandoen i Korgen-leiren.

Bruken av krigsfanger som slaver på veganlegget var en del av planen. Bygginga av leirer for jugoslaviske fanger i Osen og Korgen ble derfor påbegynt i januar 1942, og var ferdig samme vår. I hver leir ble det innkvartert om lag 400 fanger og 50 vaktposter.

Blodveien

De jugoslaviske fangene fikk ikke engang status som krigsfanger, ettersom de fleste av dem var tilfangetatte geriljasoldater, partisaner.

I løpet av 1942-43 skulle over 600 av fangene dø på dette veganlegget, som betegnende nok ble kalt Blodveien.

I de enkle brakkene ble fangene stuet sammen i køyer uten underlag. De måtte henge av seg klærne om natta, og fikk bare lov til å ha et tynt teppe over seg.

Fangene ble foret med potetsuppe: 10 kilo poteter til fire hundre mann. 10 mann måtte dele ett brød. Voksne karer ble så utsultet at de etter noen uker i leir veide bare 40 kilo.

Til å begynne med hadde de fryktede tyske SS-styrkene vaktholdet i leirene. De for ekstra brutalt fram. I mars 1943 overtok Wehrmacht vaktholdet, som da ble noe mildere. Dette hadde en klar sammenheng med at fangene først nå fikk krigsfangestatus. 40-50 personer fra norsk hird og den norske SS vaktbataljonen verva seg også som voktere.

30. juni 1942 starta de første vegarbeider «med assistanse av krigsfanger», som det het i Statens Vegvesens dokumenter. Da de store tyske styrkene trakk seg tilbake fra Finland seinhaustes 1944, var vegen over Vesterfjellet kjørbar.

500 fanger til Korgen

Cveja Jovanovic fra Jugoslavia, som var krigsfange i Korgen, skriver i boka «Flukt til friheten» at leiren stod ferdig 23. juni 1942. Da kom «396 deporterte jugoslaviske fanger med den andre sjøtransporten. Leirkommandoen var, som i Osen-leiren, tysk SS-mannskap med tyske politimenn og norske hirdvaktposter.

Fra Beisfjord-leiren kom 70 mann den 2. oktober, og den 4. oktober samme året kom det 70 mann med den tredje sjøtransporten fra Tyskland. Alt i alt ble det sendt 536 deporterte til Korgen-leiren.

I begynnelsen av 1943, den 2. januar, ble 149 mann flyttet til Osen-leiren – det var nå 234 mann i Korgen-leiren, etter at 156 til den tid var omkommet av sult, kulde, sykdom, eller ble drept i leiren eller på arbeidsplassen.

Rømte

Til den 6. mars 1943, da den tyske vernemakten overtok de jugoslaviske fangeleirene og de deporterte ble anerkjent som krigsfanger, hadde SS-bødlene tilintetgjort 181 mann av de «opprinnelige» Korgen-deporterte, og 212 mann ble overlatt til vernemakten av de «opprinnelige» 396 (i Korgen-leiren og av dem som i begynnelsen av januar 1943 ble flyttet til Osen-leiren). I begynnelsen av april 1943 ble det sendt 85 mann til Korgen-leiren (en del av den fjerde transporten som kom til Drammen i begynnelsen av mars). Etter noen få dager kom det 80 fanger fra en leir i Bjøllånes (i Rana, red. anm.), og 115 mann ble sendt til sykeleiren i Øysand. Den 19. juli ble det fra Osen til Korgen sendt 144 fanger. I løpet av de neste 11 måneder forandret antallet seg stadig på grunn av dødsfall, overflytting til andre arbeidsleirer eller til Falstad-straffeleiren, men også på grunn av flukt. Den 6. mai 1944 ble det fra Korgen-leiren overført 309 fanger til leiren Potthus i Salten. På leirkirkegården i Korgen ble 200 fanger igjen for evig tid».

Barbari

Bak denne nøkterne skildringa skjuler det seg ufattelige lidelser og barbarisk tysk og norsk behandling av krigsfanger, hvor vilkårlige drap hørte til dagens orden. Fanger ble lemlesta, ihjelslått og skutt, andre døde av sult, sjukdom og frost.

Ulike kilder oppgir ulike tall for hvor mange fanger som var i leirene. Nettsida norgeshistorie.no oppgir at det kom 4 268 fanger fra Jugoslavia til Norge fra juni 1942 til mai 1945. Totalt overlevde omkring 1 700 av dem. Flertallet av fangene fra Jugoslavia var unge menn mellom 18 og 30 år. Enkelte var ikke mer enn 14 år gamle, mens de eldste var opp mot 60 år.

Et eksempel på redselsregimet i leirene: Da to fanger i Korgen drepte en tysk vokter og rømte, ga kommandant Hesse ordre om at det som hevn skulle skytes 39 fanger i Korgen og 20 i Osen. Dette var 17. juli 1942. Hesse startet myrderiene med sjøl å skyte flere fanger. De nærmeste dagene ble det på Reichskommissar Terbovens personlige ordre skutt om lag 400 krigsfanger i forskjellige leirer – som hevn for én død tysker. I korgenleiren alene ble det henrettet 39, tilfeldig utplukket blant fangene som måtte ligge hele dagen på plassen mellom brakkene. To og to ble fangene buntet sammen med streng før de ble skutt, og medfangene måtte slepe dem fram til massegrava som fanger var satt til å grave .

Trusler mot lokalbefolkninga

Etter drapet på tyskeren ble det innført unntakstilstand og portforbud i Korgen. Det hevdes at allerede før denne flukten og drapet på den tyske fangevokteren hadde tyskerne satt opp ei liste med navnet på ti korgværinger som skulle tas som gisler i slike tilfeller.

Dette var personer som skulle arresteres, sendes i konsentrasjonsleir og i verste fall skytes som hevn. Etter at de hadde foretatt massehenrettelsene i juli 1942, skal tyskerne ha vært meget innstilt på å ta de lokale gislene.

Dette skjedde ikke. Lensmann Johan Martin Selseth som selv var NS-medlem og ble dømt for det etter krigen, gikk god for at ingen i bygda var delaktig i drapet på fangevokteren. Fordi han fikk tyskerne til å tro på dette, reddet han trolig liv. Det skal ha vært harde forhandlinger mellom lensmannen og den tyske kommandanten, og Selseth skal ha blitt truet med at han var den første som ville bli skutt hvis det viste seg at lokalbefolkningen hadde hjulpet de to jugoslaviske rømlingene, Overfor sin lensmannsbetjent John Sand uttalte Selseth siden at det var hans NS-medlemskap som reddet de ti korgværingene fra døden.

Arrestert

I juli 1942 ble Ivar Hellbekkmo på Baklandet arrestert. En fange var rømt fra leiren i Korgen, og hadde lånt Ivars båt for å ro over Røssåga. Båten ble liggende på andre sida av elva, og på grunn av ubetenksomt folkesnakk kom dette tyskerne for øre. Ivar ble arrestert og ført til leiren. Han sa han trudde Bjarne Olsen hadde lånt båten. Hirdmannen som henta Bjarne Olsen til forhør, fortalte Olsen hva Hellbekkmo hadde sagt. Bjarne fortalte da at han hadde lånt Hellbekkmo sin båt. Dette trodde tyskerne, og dermed ble Hellbekkmo sluppet fri.

Så heldig var ikke Benoni Monsen. Han arbeidet på veganlegget og var ivrig til å hjelpe krigsfangene. Ei anleggskokke fra Bindalen brevveksla i 1943 med en av fangene som hun hadde blitt godt kjent med. Benoni var «postbud» mellom dem. Ved en razzia i fangeleiren ble noen av brevene funnet. Både Benoni Monsen og kokka ble arrestert 11. august 1943 og sendt til Falstad leir. Benoni Monsen ble sittende i fangenskap til 3. februar 1944.

Så fanger bli myrda

Mange fra Korgen ble utskrevet av tyskerne til å arbeide på riksveg 50 over Vesterfjellet. De var arbeidsledere for fangene fra leirene i Osen og Korgen. De norske vegarbeiderne ble øyenvitner til vokterne si brutale framferd mot fangene, også drap. Korgværingene på vegen ble viktige hjelpere for fangene ved å smugle mat og klær til dem.

Et varig vennskap oppstod mellom fangene og lokalbefolkninga, et vennskap som har bestått heilt fram til i dag. Flere av lokalbefolkninga ble på grunn av hjelpen til de jugoslaviske fangene seinere hedra med høge offisielle jugoslaviske utmerkelser.

Bygde fangeleiren

– Jeg begynte på brakkeoppsetting i Jeskhåjen i 1942. Vi satte opp to brakker der, forteller Asbjørn Bjerkmo som i flere år arbeidde på veganlegget over Vesterfjellet.

– Det hadde vært snakk om at det skulle komme jugoslaviske fanger. På Fagerlimoen var det satt opp to brakker. I påskehelga kom ordren om at fangeleiren skulle bygges. Det var tett med granskog der, som vi rydda i all hast. De to brakkene som stod der, ble revet og flytta lenger inn på moen. Vi reiv ei av brakkene i Jeskhåjen, og flytta den til leiren. I tillegg satte vi opp flere nye brakker, og reiv og flytta noen.

Vegvesenet bygde leiren, men tyskerne stod for planlegginga. Oppsynsmann John Johnsen var daglig leder for arbeidet.

De kom ved Sankthans

Ved sankthans kom fangene, men leiren var ikke heilt ferdig ennå. Arne Espervik og jeg ble satt til å flytte vaktbrakka ut av leirområdet. Vi hadde fanger sammen med oss i arbeidet.

Tidligere var det satt ut akkorder på vegarbeidet, og arbeidet var begynt. Men da fangene kom, ble det slutt på akkordarbeidet. Da ble to norske plassert sammen med hvert sitt fangelag som var på ca. 20 mann. Tyskerne ville ikke ha fangene spredt. De måtte plasseres nokså tett på grunn av vaktholdet.

La ut mat

Det var veldig stor forskjell på vaktpostene. Ikke alle var like ille. Noen var håpløse, og lot oss ikke verken snakke med eller gi fangene noe. Noen var rimeligere. Fangene pleide å si fra til oss: «I dag god post!» Det hendte vi kunne snakke med vaktpostene om å gi fangene ting.

Noen ganger ble det lagt ut mat og annet de hadde bruk for, slik at de skulle finne det når de kom om morgenen. Det kunne være votter og småting, som for eksempel fyrstikker. Jeg fikk brev fra dem om et og annet de ville ha: Tysk-norske lommeordbøker, skrivepapir og blyanter. Blagoje Marenkovic skreiv en gang til meg via en annen fange. Han var da i leiren og hadde fått brannkopper. Jeg måtte skaffe medisin, og jeg hadde ei krukke med slik salve som han skulle ha. Den dagen var det en satans vaktpost. Jeg snakka med fangen som skulle bringe medisinen, og slapp ned den lille medisinkrukka. Posten ensa dette, fant krukka og kjefta meg opp. Men fangen fikk ta med seg medisinen likevel, og den kom fram.

God kontakt

Vi fikk god kontakt med de fangene som lærte seg å snakke norsk, og snakka mye med dem.

Asbjørn Bjerkmo kjente godt Vladislav Miler og Radovan Dimovic, som rømte etter at de hadde drept en tysk vaktpost.

– Det var veldig godt vær den dagen. Einar Hansen og jeg satt og hadde middagspause borte i skogen. Da kom de to fangene forbi, etter setervegen, bærende på en stor dunk med kaffeerstatning, som vi fikk smake litt av. Det var akkurat like før de drepte tyskeren, men dette skjedde såpass langt ifra oss, nede i skogen, at vi ikke hørte noe. Men det tok ei tid før tyskerne oppdaga det. Det kom beskjed om at de tok fangene ned til leiren, og at vi måtte fare heim. Da vi gikk forbi leiren, lå fangene med nesen nede i marka, mens tyskerne gikk og slo på dem med staver. Vi stansa opp, men ble jaga derifra.

Hørte skuddene

Da henrettelsene begynte, hørte vi salvene heilt heim.

Jeg så mange ganger at fanger ble mishandla, men aldri at de ble skutt. Men jeg så blodpølene. På det verste var dette et uhyggelig arbeid, men forholdene ble betraktelig bedre etter at Wehrmacht overtok, sier Asbjørn Bjerkmo. Han mottok etter krigen en offisiell æresbevisning fra den jugoslaviske stat for sin hjelpsomhet overfor krigsfangene.

– Jeg gikk mye på snekkerarbeid og var på vegen heilt til freden kom. Men en periode, da tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, ble jeg og flere tvangssendt til vegarbeid i Saksenvik i Salten, sier Asbjørn.

Så fanger bli skutt

Gunvald Villmones (født 1908) var da dette ble skrevet i 1995 en annen av de få gjenlevende av de norske vegarbeiderne fra krigens dager.

– Jeg begynte på vegarbeidet i 1942, etter at jeg hadde arbeidd på jernbanen. Vi begynte arbeidet ved Brennmoen i 1942. Det var ei trasig tid. Jeg hadde tyve serbere sammen med meg, og to tyske vakter. Vi var bare en eller to norske sammen med tyve fanger.

Vegarbeidet gikk med handmakt. Ingen ting var mekanisert. Dette arbeidet pågikk både vinter og sommer, forteller Gunvald.

I tresko

– Om vinteren hadde fangene bare tresko på føttene. De var nødt til å arbeide litt for å holde varmen. Det var serbiske vegingeniører blant fangene, men de ville ikke gjøre kjent at de var ingeniører. De stod i vanlig arbeid som de andre. Fangene hogg bjerk langt opp i Vesterfjellet, oppom setra. De måtte bære med seg hver si bjerk når de gikk heim til leiren om kveldene – i tresko.

Den første tida var det SS som hadde vaktholdet. Så overtok den norske hirden, men på slutten kom vanlige tyske Wehrmacht-soldater, som var de likeste, i hvert fall de fleste av dem. Da fikk vi beskjed om at vi kunne gi fangene mat. Vi koka fisk og potet og tok med til fangene. Men det var noen tyske streifvakter som gikk langs heile linja. Hvis de andre tyskerne så dem komme, måtte de bare feie vekk all maten.

– Før Wehrmacht overtok hadde det ikke vært lov i det heile tatt å gi fangene mat?

– Nei.

– Men det hendte at dere smugla mat til fangene på den tida også?

– Ja, det hendte. Men det var ikke så mye, for det var jo mange som skulle ha.

Skjøt tre

Gunvald sier at de verste vaktene var de norske hirdfolkene. Han forteller også om drapene som ble utført av den norske vakten Olav Aleksander Gamborg Nilsen.

– Jeg så på at tre serbere ble skutt, og det var en nordmann som skjøt dem, riktig nok etter ordre fra tyskerne.

Etter frigjøringa var jeg i lagmannsretten og peika ut den nordmannen som hadde skutt de tre fangene.

– Hvorfor ble de tre jugoslavene skutt?

– Uten grunn, så vidt jeg vet. De som skulle skytes på arbeid, hadde fått tegna røde strek på buksene før de forlot leiren. Ikke få ble skutt i løpet av de årene. Fangene arbeidet ti timer om dagen, og hadde to timer lengre arbeidsdag enn oss. Vi visste ikke hva som kunne hende når vi ikke var der.

Uhyggelig arbeid

– Dette vegarbeidet må ha vært ganske uhyggelig?

– Ja, det var siste sort.

Gunvald Villmones viser fram ei pipe som en av de jugoslaviske fangene laga til ham. «Til Gunvald fra Peter. 23. V. 1943» står det inngravert på den.

– Dere som jobba på vegen over Vesterfjellet fikk god kontakt med de jugoslaviske fangene?

– Ja. Jeg har fått brev og julegaver. Hver jul har jeg fått kort, men nå er det ei stund siden. Noen av dem som jeg kjente har vært her også. Nesten hver sommer var noen av dem her, men ikke siden de begynte å krige i Jugoslavia, sier Gunvald Villmones.

På fange-leiting

– Når fanger rømte, hendte det ikke så sjelden at tyskerne kom på gardene på leiting, husker Molvin Villmo.

– En gang var en fange rømt, og tyskerne kom til oss på husundersøkelse. Jeg måtte følge dem til fjøsen. I fjøsgangen var det ei dør inn til stallen. Det var et lite luftehull i denne døra. Vi hadde ei merr som var kvit på nesen. Da ho hørte det kom folk i fjøsgangen, satte ho nesen i hullet på døra. Det så jo ut som et ansikt. Tyskeren inntok skytterstilling med en gang, mens en annen reiv opp døra. De ble litt flaue -.

Skoleveg forbi fangeleiren

– Far min, Inge Jørgensen, arbeidde sammen med serberfangene på vegen over Korgfjellet, heilt fra de kom hit og til krigen var slutt, forteller Jakob Fagereng (født 1928).

– Fangene fikk mye hjelp fra sivilbefolkninga i Korgen, for eksempel fikk de egg og medisinsk tran.

De hadde ikke mat i det heile tatt. De fikk bare grønnsaksuppe.

Omtrent daglig kom far heim og fortalte om at det var fanger som var blitt skutt. Den norske hirden behandlet fangene verst. Vi var flere som måtte gå forbi leiren når vi gikk til skolen. Til å begynne med var vi litt redde for å gå forbi leiren, men etter hvert ble vi vant til det, med tyskerne og hirden.

Det hendte ofte jeg møtte fangene når de kom fra arbeid. De hadde bare lørve på seg og treklomper på føttene. Om vinteren ble det et tjukt lag med klabbe under treskoene, slik at føttene vrikket alle veger, mens fangene bar på store bjerkstokker. Heilt avmagra var de. Det var utrulig at de overlevde.

Ble kjent

Jeg ble kjent med noen av fangene som jobba i smia ovenfor Brennmoen. Vi pleide å lure til dem fyrstikker, brødskiver og forskjellige småting. Noen av fangene arbeidde på sagbruket hans Frans Fordelsen og hogg i skogen. Mange av dem snakka litt norsk. Men egentlig var det forbudt å snakke med dem. Enkelte av vaktene var greie, og brød seg ikke om at vi stakk litt til fangene, men andre var verre.

Ulovlige egg

En gang holdt det på å gå galt. Korgværingene hadde med seg flere kilo egg de hadde kokt til fangene. Men det ble oppdaget at en fange spiste på et egg, og dette ble rapportert. Det ble kroppsvisitasjon av alle sammen da de kom til leiren. Arbeiderne hadde hørt nyss om dette, og var litt engstelige da de kom på jobb neste morgen. De spurte da fangene om det hadde blitt funnet egg. Nei, svarte fangene. Men hvor var det blitt av skallene? Da pekte de bare på magene sine. De hadde spist opp alt i hop.

Jeg var mye hos tanta mi på Brennmoen, en gard som ligger like ved der leiren på Fagerlimoen lå, og så at fanger ble mishandla, forteller Jakob Fagereng.

– En gang jobba en del fanger i svingen ved Brennmoen. De hadde trillebårer med jernhjul. Når de smale plankene ble sleipe av gjørme, glei hjulet av. Til straff måtte de ligge strak på tærne og armene og heve seg opp og ned, til de ble så utmatta at de datt med ansiktet ned i leira. Sånn holdt de på med dem og slo dem. Det var ikke likt noen ting.

Massegrav

Jeg så da de grov massegravene, den gangen nærmere 40 fanger ble skutt som represalier etter ei rømning. Fangene måtte sjøl grave sine egne graver. Jeg for forbi der da de ble straffa. Alle fangene måtte ligge et heilt døgn med ansiktet ned på marka. De som rørte på seg, ble skutt.

Milenko Milovic rømte

Mange av fangene i Korgen-leiren var unge, i tyveårsalderen og yngre.

Jeg har hatt kontakt med noen av dem etter krigen. Milenko Milovic er en av dem. Den gang var han en ungdom på bare 16 år. Han arbeidde sammen med faren min.

Jeg fikk tak i et kompass til ham, og faren min hjalp ham med å tegne et kart. Milenko greide å rømme sammen med en annen fra leiren da de skulle hente vatn til leirkommandanten.

De la seg i høyet i løa på setra i Granhatten. Det stod en stige der, og den hiva de ned etter at de hadde klatra opp. Han trudde det var det som berga dem, for tyskerne var nede i fjøsen og leita etter dem. Han sa at da pusta han lett.

Gikk feil

Kart og kompass til tross, i terrenget hadde Milenko tatt feil av retningene. De havna først like ved fangeleiren i Osen. Harald Knutli fulgte dem videre på veg, på den smale passasjen mellom fangeleiren i Osen og Luktvatnet. Derfra kom serberen til Svartvatnet øverst i Kongsdalen, men han tulla seg derifra og ned til Kjuklingmoen. Derfra tok han seg fram til Storskogen, ble rodd over elva og for over Bleikvatnet og videre til Røssvatnet. Han hadde brukt ei veke på flukten.

Han var på besøk her i 1950, sammen med forfatteren Sigurd Evensmo, mens de holdt på med å spille inn filmen «Blodveien.»

Russerfanger på Bjerka

På Bjerka lå en fangeleir for russiske krigsfanger, i det området hvor Helgeland Kraft i dag har bygget sitt.

Både i Korgen, på Hemnesberget og på Bjerka lå det også mindre kirgsfangeleire. Noen russiske fanger var fengslet på Ungdomshuset i Korgen. En del av dem ble utkommandert til skogsarbeid ulike steder, under ledelse av en spesiell hogstkommando som tyskerne hadde forlagt i Korgen. I bedehuset på Hemnesberget var det polske fanger.

Skutt like før freden

– Like før krigens slutt fikk jeg beskjed fra Heimefronten om at jeg var utpekt som norsk tillitsmann for leiren på Bjerka etter krigen, forteller Trygve Boge.

– Da var det 83 russere der. Det skulle ha vært 84, men den siste ble skutt bare to-tre dager før krigen var over.

Det skjedde like utenfor stasjonsvinduet. Fangene arbeidet i skogen rett over lina der. Ei kvinne borte i vokterboligen vifta med noe mat til fangene, og tyskeren som var sammen med dem ga russerfangen beskjed om at han kunne gå dit og hente matpakka.

Men uhellet var at bak stasjonen kom et kobbel med offiserer, fem stykker. For å berge seg sjøl ropte tyskeren «Halt!», men i sin iver fortsatte bare fangen. Dermed smalt det.

Fangene fikk mye mat fra bygdefolk her. I tida like før frigjøringa kom det heile transportspann med melk til russerne. Bygdefolket her var fantastiske, sier Boge.

De sang

– Noe av det første jeg fikk beskjed om etter frigjøringa, var å sørge for at fangene fikk vaska seg. Vi gikk over til Vallakaia, og jeg glømmer aldri da de marsjerte rundt Vallabotn og sang. De kunne synge! De hadde også mange musikere. De slo ut vegger oppe i den store tyskerbrakka og laga en svær sal og hadde reint orkester. Det kom også en tropp med russere fra Saltfjellet som var musikere. Det ble en stor konsert.

Fangene var noen enestående folk. Etter fredsslutninga kom det russiske offiserer fra Mo og snakka med fangene. To russere ble sjefer i leiren, med politimyndighet. De sa til kameratene sine at om de nå ble fri, måtte de ikke spille bajas eller foreta hevnaksjoner. Og for all del måtte de være forsiktige med maten.

Dette stod også på de skjemaene som jeg fikk. Det kom mat hit som jeg skulle dele ut, men til å begynne med fikk de en temmelig mager rasjon, fordi de ikke tålte maten så godt.

Jeg kunne gi russerne tillatelse til å reise inntil 100 kilometer for å besøke kjente. Det hendte aldri at noen russere unnlot å komme tilbake.

Fikk sprit

Den eneste gangen det var bråk var en gang det var kommet noe denaturert sprit til leiren, to 20 liters-dunker. Da kalte de russiske offiserene de andre fram på geledd, og ba de ansvarlige om å melde seg. Da var det en som måtte fram. Han gikk i giv akt foran offiseren og tilstod at han hadde skaffa spriten til veie.

Med det samme smalt det, rett over kjakan, så han gikk i spinn. Men han var like snart oppe igjen, og stod rett.

Halvanna måned etter at krigen var slutt reiste fangene heim, forteller Trygve Boge.

Utlevert

Kommandanten og nestkommanderende i Korgen-leiren ble etter krigen utlevert til Jugoslavia og henrettet for ugjerningene sine. Dette skjedde med flere av de tyske leirkommandantene, blant annet sjefen for leiren i Beisfjord hvor 300 fanger ble skutt på en og samme dag.

Disse ledende offiserene fra krigsfangeleirene i nord ble henrettet ved skyting i Jugoslavia: Franz Kiefer (kommandant i Botn), Karl Hesse (SS kommandant i Korgen), Karl Lampe (nestkommanderende i Korgen), Ignaz Witten (Osen), Karl Schwander (Osen), Johan Aninger (Beisfjord ogKarasjok), Hans Genninger (Beisfjord og Karasjok), Fritz Lehmann (Beisfjord), August Riemer (Botn), Karl Matheus (Beisfjord), Willbald Kranz (Beisfjord), Fridrich Kapuss (Beisfjord), Fridrich Dwelk (Beisfjord), Kurt Bretscneider (Beisfjord, Botn), Richard Hager (Beisfjord, Botn), Willy Seifert (Beisfjord). Alle SS-personell.
Kilder:
Mye av denne artikkelen er utdrag fra min bok «Hemnes i krig 1940-45», som ble utgitt i 1995. Cveja Jovanovic : «Flukt til friheten». I dag kan en finne mange opplysninger på internett, som ikke var tilgjengelige i 1995, for eksempel en oversikt over rettsoppgjørett. I de seinere år har flere journalister og historikere publisert materiale som den gang var helt eller delvis utilgjengelig, som bøkene «De dødsdømte» av Asbjørn Jaklin og «Nådeløse nordmenn. Hirden» av Eirik Veum.

Verd å lese:
Sigurd Styrvold: «Heil og sæl, jeg er utdannet morder!» : den norske SS vaktbataljon 1942 – 45

Les også

Jøder på flukt – november 1942

Da Hemnesberget brant – sivile i skuddlinja

– Lederen overlot oss til vår undergang

Lille Berlin – litt arkeologi

Slaver for motstandskampen

Fire mennesker blir brutalt myrdet. Helten i dramaet er ei 14-årig tjenestejente som stikker av med fare for sitt eget liv.

Ei februarnatt i 1692 utspant det seg et uhyggelig drama på den vesle øya Melstein på Helgelandskysten.

Av Torstein Finnbakk

Et båtlag med fire karer bestemte seg for å søke husly hos Sjur Paulsen og Anne Pedersdatter på Melstein. Det viste seg å bli en skjebnesvanger beslutning.

Artikkelen bygger primært på intervju med forfatter og folkeminnegransker Dag Skogheim (1928-2015). Intervjuet ble gjort i 2013. Han var sjøl fra Sør-Kvaløya i Sømna, bare noen kilometer fra Melstein, og  kjente svært godt historia om drapene der ute. På 1970-tallet samla han inn fleire varianter av sagnet. Han skreiv  også en novelle om dette, som seinere ble dramatisert.

Dag Skogheim tok utgangspunkt i et sagn, slik han blant annet hadde hørt det fortalt av bestefar sin. Melstein, eller Steine som det ofte kalles, ligger bare noen kilometer fra vestsida av Sør-Kvaløya, i Bindalsfjorden, omtrent midtvegs mellom Sømna og Leka.

Historia og sagnet handler om Anne og Sjul , som i 1692 plyndret og slo ihjel fire mann på Melstein.

Lutfattige

I bokverket «Gård og slekt i Bindal» er Melstein omtalt som «Den mest marginale gården i Bindal». Melstein var nærmest en husmannsplass. Den berglendte øya er bare en kilometer lang, med mulighet for et svært begrenset utkomme. De som bodde der på 1600-tallet har neppe hatt andre husdyr enn et par sauer og i høyden ei ku. Dette var lutfattige folk, sjøl om de i det alt vesentligste levde av fiske.

Ingen kilder forteller hvor de to som bodde på Melstein kom ifra. Av kirkebøkene framgår det at Anne Pedersdatter og Sjul Paulsen ble gift i Solstad kirke i 1682. Sjul står oppført som «værmann»og bruker på Melstein fra 1682-1693. De hadde altså bodd der i ti år før de begikk drapene, og kan ha  vært i 30-40-åra. De hadde ingen barn.

Hvorvidt de også tidligere hadde begått liknende eller andre forbrytelser som ikke var blitt oppdaget, kan man bare spekulere over. Melstein var et avsides sted, men følger du dagens skipslei, segler du bare et skikkelig steinkast fra øya.

Huset til Anne og Sjul stod nok i ei vik nord på Melstein hvor det også i seinere tider var hus. De som seinere bodde på Melstein, var ikke i slekt med Anne og Sjul. I praksis fantes det ingen andre steder hvor en kunne reise en bygning. Det er ei fin vik med en liten jordvoll bak. Løa må ha ligget i nærheten av det som den gang var ei myr. Der er det nemlig en steinheller, et sted hvor det var naturlig å bygge ei løe,  50 – 100 meter fra huset.

Gjennom dokumenter, artikler og ikke minst Skogheims intervjuer med folk som har viderefortalt sagnet om drapene er hendelsene godt beskrevet:

Det kom en båt

En fembøring kommer seilende sørover. Fire mann er ombord: Karsten Jensen, Lars Størkersen, Størker Olsen og Lars Larsen. Alle fra Grønnøy i Meløy, lengst nord på Helgeland.

Antakelig var de på veg til Bergen, men noen kilder sier de ikke aktet seg lenger enn til et Trøndelag. Meløyfjerdingene skal selge varer, og de skal kjøpe med seg saker og ting  hei

Det er ikke plass til virkelig store rikdommer i en fembøring, men noe har det vært, blant annet utstyr, penger og en del sølv. På Sør-Helgeland  får de sjøfarende vanskeligheter med vær og vind. Sannsynligvis har det vært landvind, østavind. På fjorden mellom Vennesund og Holm kan østavinden være problematisk. På Melstein var ikke ilandkommende i slikt vær.

De fire legger båten på yttersida, det eneste stedet de kan komme til lands i østavinden. De tar seg på land. De kommer inn til disse to som har ei tjenestejente eller forsterdatter på 14 år, Anne Jonsdatter. Det tre som bor der blir nok forbauset når det kommer besøk på seinkvelden.

Dag: – Jeg kan også tenke meg at de har vært litt brautende. De kom jo til disse utfattige forholdene, i et hus som nærmeste kan ha vært ei gamme, murt opp med stein og tettet med torv. Når disse fire kommer inn der, litt bryske og dominerende, får de som bor der en følelse av mindreverd.

Det er ikke plass inne. Anne og Sjul har ikke annet å by dem enn løa. Der er det høy som de kan ligge på, og sikkert har de tatt med seg skinnfeller fra båten.

Det er ingenting i rettsdokumentene som tyder på at de har  varet seg eller holdt vakt. De sovner inn. De er slitne, etter å ha buksert fembøringen på land i austavinden. Det var vanskelig å belegge båten i blåsten, med fare for liv og lemmer. De  fire karene har neppe diskutert særlig mye seg imellom. De var slitne, og ennå var det langt til Leka, så de har rett og slett bestemt seg for å gå i land på Melstein.

Håvard Sylten, Gård og slekt i Bindal, bind 1

Slå dem ihjel

En brautende adferd og det de har med seg, har avslørt at de besøkende ikke kommer tomhendte til gards.  De har med seg mange verdifulle saker. Anne og Sjul har nok gjort seg forestillinger om hva disse fire har med seg. Noe har mennene kanskje skrytt av, noe har de kanskje vist fram. Ane og Sjul begynte kanskje å fabulere, og blitt mer og mer fristet. Fikk de tak i dette, regnet de kanskje med at framtida deres var sikra. Dette var rikdommer som de kunne gjøre seg nytte av. ”Og hvordan kan vi få tak i dette? Jo, vi kan slå dem i hjel!”

Dag : – Jeg tror ikke at de diskuterte dette opp og ned. Jeg tror at deres sosiale plassering gjorde at de ikke reflekterte over eventuell straffeskyld. De så dette, at rikdommene var der, på Melstein.

Anne og Sjul har hver sin øks med seg når de går bort til løa. Jeg tror det er to voksne, sterke mennesker, som nå skal drepe fire mann. Du skal være både bøyelig og lett i lemmene når du skal slå i hjel noen med øks, når arbeidsforholdene er så vidt kompliserte som de må ha vært i denne lille løa.

Det var ei forutsetning at det var lyst nok, og det var det – måneskinn. Løa hadde neppe noen dør, snarere en lem, og når du åpnet den, ble det lyst nok.

De fire må ha plassert seg slik at det var relativt enkelt å komme til hver enkelt når de hugg dem i hjel. Det framgår ikke av rettspapirene om de brukte eggen eller øksehammeren. Men de må ha ligget med en viss avstand mellom seg, slik at det var mulig å ta dem, mann for mann. I rettssakene framgår det at begge to hogg.

Et skrik i måneskinn

I «Gård og slekt i Bindal» bind 1 skriver Håvard Sylten om dette: «På den siste fikk de ikke inn skikkelig slag med det samme, slik at han rakk å reise seg opp på albuen og ga fra seg et skrik før han fikk det siste slaget. Da fosterdattera Anne Jonsdatter vakna av skriket, sto hun opp og snek seg ut. I månelyset kunne hun se at Anne og Sjul slepte en mannsperson iført en svart skjorte ut av løa og oppover berget. Etter ei stund kom de tilbake og dro ut en ny mann som var svartkledd og for samme veg med ham. De to siste ble dratt over berget mot sjøen. Da Anne og Sjul var ferdig med dette, gikk de inn og la seg.»

To ble kasta på havet. To ble senka i ei kjønn, nærmest ei myr, på øya.

Dagen etter, da Anne og Sjul begynte å bryte opp bommene de hadde tatt fra båtlaget, oppdaget fosterdattera blod på marka. Da hun spurte dem om dette, truet de henne på livet.

Gimsenkarene

Et par uker seinere kom naboene Torger Jonsen og Jørgen Sjursen fra øya Gimsen på besøk. Sjul kunne da fortelle dem at han hadde funnet en båt og en del vrakgods på sjøen. De ble enige om å holde dette skjult og dele byttet. De hjalp dessuten Sjul med å hugge i stykker fembøringen, og tok med seg seglene heim til Gimsen.

Dag: – Slik gikk det til. Fordi forutsetningene var til stede for drapene: Det var lys nok, og mennene var sovnet. Når drapene var gjort, kommer det som øker intensiteten i det hele: Jenta. Vi vet hun er 14 år. Vi vet ikke hvor hun kom fra. Fra rettsaken framgår det at hun har latt som om hun sov. Hun har hørt at de snakket sammen. Mens mordene ble utført, har hun hørt et skrik.

Sagnet

Dag Skogheim forteller her sagnet, slik han hørte det fortalt av bestefar sin:

– Ute på Melstein var det en gang tre mennesker som bodde, ho Anne og han Sjul i Steine, og ei tjenestejente. Det kom fremmedfolk til øya. De hadde med seg mye, og så ble Anne og Sjul enige om at de skulle ta livet av dem. Og det gjerde de. Men de visste ikke at tjenestejenta og hadde sett og hørt dette. Og etter hvert ble de klar over at hun visste noe hun ikke burde vite. De ville ta livet av henne også. Dette bestemte de seg for å gjøre under kornonna, i september. Det passet godt, for på den tida henter du fra innlandet både ved og det du trenger for vinteren. Da kan han ta henne av dage, for hun skal være med innover å hente ved. Da de kom dit, til Rangådalen, og de gjorde seg ferdig til å dra heim, sa sier jenta at hun har glømt halstørkleet hennes mor. Han måtte vente på henne, mens hun sprang oppover bakkene. Da er det hun legger på sprang for å komme seg unna til Gutvika. Da tok Sjul Øksa og sprang etter henne. Då ho va kommen så langt at ho såg Gutviksgårdene, då ropa ho. Då stoppa dem å arbeid der, og då var han like innpå henne. Då ho kom til den første gården, kasta han øksa etter henne slik at den sto i veggen. Skogheim reflekterer videre: – Jeg tror hun må ha vært nokså gløgg. Hun har forstått at på grunn av det hun har hørt, var hennes liv i fare. Det har lyktes henne å late som om hun ikke visste noe. Hun har hele tida klart å spille den som ikke vet noe. Hun hadde dessuten ingen å fortelle til, for ingen hadde ærend på Melstein, mente Skogheim, og støttet seg på lokale informanter. De neste som eventuelt hadde vært i land på Melstein denne våren og sommeren, kan ha vært en og annen fisker som gikk på land for å spise maten de hadde med seg. Men høyst sannsynlig var ikke dette et sted folk hadde ærend til.

Den dramatiske situasjonen øker etter hvert. Det blir vår og sommer. Men noen ganger må det nødvendigvis ha kommet til uttrykk noe som man ikke har kunnet snakke om. 

 Etter drapet må det ha vært mange anledninger hvor det fantes ting som ikke kunne skjules.

Og jenta kunne ikke flykte, hun kunne ikke stikke av. Det måtte i tilfelle være et overlagt selvmord, hoppe til havs og drukne seg, men hun gjør jo ikke det. Men jeg tenker at de må ha fattet mistanke til henne, for så mye må de ha snakket seg imellom og kanskje forsnakket seg. De må ha tenkt at hun var den eneste som kunne forråde dem.

Morfars versjon

Min morfar fortalte det alltid slik: Det ha vorri sånn at dem mått hent ved på innlandet. Det behøvd kji å vara så mytji ved, men nåkka mått dem ha. Å når du er på Melstein, ke du finn denn veen hen? Jau den finn du på Gutviklandet. For der veks det krongelfuru og bjørk. Det va i september., og dem dreiv med kornet da. De skulle utnytte muskelkrafta hennes til siste slutt. Hun ble med innover for å arbeide. Båten skulle belegges. Veden skulle hogges og kvistes, og strangene bæres ned til båten. Etter hvert må en av dem stå ved båten, mens den andre drar veden fram. Det kan ha skjedd slik at Sjur er ved båten, og da legger jenta av sørover mot Gutvik.

Så begynner dette marerittet, som for meg er mer ladet enn selve mordscenen. Sjul må på ett eller annet tidspunkt ha forstått at hun stikker av. Hun stikker av! Hun stikker til Gutvika for å fortelle til folk dette. Nå har ikke skjul noe valg, båt eller ikke båt, han må nå igjen jenta, og han må slå henne i hjel. Det er da han Sjul i Steine tar øksa og begynner å springe etter henne. Då ho kom så langt at ho kunn sjå Gutvika, der folk va ute og dreiv på med kornet, då kauka ho. Då vart dem var at det va nån så ropa og då slutta dem åarbeid, Då va hainn så nær innpå ho at då ho kom tel første gården, då kasta han øksa etter henne så øksa stod i veggen. Dette tror jeg er en sagn-variant, ved det at man gjør det veldig dramatisk. Og bestefar avsluttet alltid slik: «Då lensmainn kom te Melstein, då satt ́n Sjul på bordet. Å då sa hainn: E mangla eitt menneskjehjarte.»

Det går et lys opp for lensmannen

Ett er sikkert: Lensmannen i Leka dro så ut til  Melstein for å undersøke saka, etter at det var funnet gjenstander som hadde tilhørt båtlaget, som Anne og Sjul hadde forsøkt å omsette. Lensmannen drar først en gang utover, men kommer tomhendt tilbake. Heime på Grønnøy begynner folk å bli urolige for båtlaget som aldri kommer heim. Det var forholdsvis tett båttrafikk langs leia. Praten har nok begynt å gå, om fembøringen med mannskap som er sporløst forsvunnet. Det er spesielt nevnt at far til en av de savnede satte i gang etterlysning etter mannskapet.

Dag: – Så kommer den dramatiske rømningen til jenta. Hun forteller om hva som har hendt der ute på øya. For lensmannen blir indisiene nå så sterke at han drar til Melstein for å hente ekteparet til forhør.

Så er det gjort. I retten kan fosterdattera fortelle de uhyggeligste ting. Sjul tilstår. Anne tilstår aldri. De naboene som har vært med å dele byttet, angivelig i den tro at det var vrakgods, blir dømt til bøter.

Steile og hjul

Både Anne og Sjul blir dømt til lovens strengeste straff, steile og hjul: Ta livet av dem og partere lemmene. Det skjedde i Trondheim.

Men begge døde i fangenskap, før dommen ble eksekvert. Likene ble likevel behandlet i henhold til domsslutinga. TrondhJems Lagtings Justisprotokoll forteller  at de endte på hjul og steile og at det 14. august 1694 henstilles til byens «rakker» om å fjerne likene og begrave dem på Galgebierget, ettersom de ikke kunne gravlegges i vigslet jord. Galgebierget var på den tiden retterstedet i Trondheim og lå rett utenfor bymuren, ved foten av Steinberget på Ila.

Hvordan det siden gikk med fosterdattera Anne Jonsdatter, fortelles  ingenting om.

Ha du haurt om hain Sjul i Steine
ha du haurt at dæ seies før saint,
at hain drap dæ som kom på lainne,
både storkar og faranes faint.

Hain bod utpå Melstein åelinæ,
bære hain me kjærring å taus,
dem tok imot folk utme leie,
som i skavere plagast å fraus.
                                 Sigrid Wågan

Heile diktet til Sigrid Wågan finner du på side 59 i boka «Hverdagsdikt»

—

Kilder: Arnt Ragnar Arntsen og Torstein Finnbakk: intervju med Dag Skogheim, Levanger 2013. Gård og slekt i Bindal, bind 1, side 165. Sømna bygdebok, bind 2, side 80. Det hendte i Melstein 1692, artikkel av Arnt O. Åsvang i Årbok for Helgeland 1973. Gunnar Solum: Eventyrkysten: Fra Rørvik til Træna, side 58.

Båndtvang er en bestemmelse i god, gammel norsk tradisjon, for å skape større trygghet for bufe og ville dyr ute i den herlige naturen vår. Helst skulle jeg ha sett at denne bestemmelsen gjaldt hele året, i hele landet.

Ettersom jeg av og til går tur med hund, er jeg faktisk veldig glad for båndtvangen. Hunden også, egentlig. Det samme kan man ikke si om alle hundeeiere.

Noen dager før frigjøringsdagen gikk jeg sammen med vår mellompuddel Bruno opp på noen topper som hører til målene for årets Fjelltrim her i distriktet.

 

I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo.

Vi var akkurat på veg nedover igjen da det skjedde: Over den nærmeste knausen kommer et knurrende og lavfrekvent-bjeffende, gulbrunt uhyre. En storvokst, løs sjæfer. Den løp rett mot hunden og meg. Jeg hadde min fulle hyre med å rope improviserte stoppekommandoer til den åpenbart aggressive angriperen, mens jeg forsøkte å holde min hund unna de kvasse tennene. Da dukket eieren opp, som troll av eske over horisonten, halsende og hivende etter pusten. Han grep sitt elskelige dyr i halsbåndet, trakk den vekk – og faren var over. Uten en fysisk skramme på hunden min, såvidt jeg har kunnet konstatere. Heldigvis, må jeg tilføye.

Litt skjelven var jeg, men fikk tre ord fikk jeg fram:

– Det er båndtvang.

– Hva? Nærmest skrek mannen, som nok var like full av adrenalin som dyret hans.

– Båndtvang, gjentok jeg lavt, – det er båndtvang.

– Ja, selvsagt vet jeg det, jeg beklager, svarte han, og kom med ei omstendelig forklaring. Han hadde kikket seg veldig godt omkring i terrenget før han slapp bikkja løs. Og så var det dette at hunden måtte drite, og da måtte den jo være løs, mente han, hvis jeg forsto ham rett. En åpenbar løgn, tenkte jeg.

– Men gikk det bra? spurte han så, for å liksom skifte emne.

La meg her innskyte at jeg aldri har opplevd at det å gå i bånd og samtidig drite, er et problem for en hund. Jeg har heller aldri hørt at dette skal være en formildende omstendighet som gjør det aktverdig å bryte norsk lov. Jeg fikk rett og slett inntrykk av at mannen hadde gått med hunden løs, kort og godt.

Men jeg kommenterte det ikke . Heller ikke besvarte jeg spørsmålet om hvorvidt det hadde «gått bra». I stedet hentet jeg fram to ord fra mitt B-vokabular, et arsenal av uttrykk som jeg ikke har anvendt de siste 30 år, og som jeg kanskje ikke kommer til å gjengi her.

Etter å ha avfyrt denne karakteristikken, snudde jeg ryggen til. Bruno og jeg hastet videre, lengst mulig bort derifra. Smilte blott og vendte om, som det heter. For jeg moret meg en smule, over mannen som satt der, overskrevs på sjæferen sin og holdt den i halsbåndet. Jeg hadde i brøkdelen av et sekund vurdert om jeg skulle fiske fram telefonen og forevige dette selsomme syn, og kanskje spørre om dette var et vanlig tidsfordriv i familien hans.

Men Bruno og jeg vandret videre i den sørhelgelandske naturen. Det var  nordnorsk vår i lufta, og vi var blitt ei erfaring rikere. Som en annen Lots hustru så jeg meg likevel tilbake. Mannen fortsatte sin ferd bortover stien. Han jogget med  svikt i knærne – som vår nære slektning sjimpansen – med et stødig grep om halsbåndet på den gule hyenen sin. Noe ordentlig bånd så jeg aldri  Han hadde det nok i lomma, tenker jeg.

Dette som her er skrevet, er fragmenter fra ei fraktskuteferd. Disse minnene skriver seg fra en seilas langs kysten i august 1991, med armeringsstål fra Mo i Rana til Stavanger. Skipper på Marlin, min gamle venn Per Ole Lund fra Tysfjord, gikk dessverre så altfor tidlig bort i 2017.

Vi la ut fra Jernverkskaia i Mo i Rana, med frakteskuta Marlin, mens en altfor tidlig morgen fremdeles svøpte sin tunge presenning over bakhodet mitt, og i magen lå en seig kaffe som en underjordisk asfaltsjø. Fra messa kunne vi høre de dempa drønnene fra lukene som blei lagt på oppe på dekk.

Marlin hadde med seg skarve 900 tonn armeringsjern fra Stålverket på Mo, ei last som neppe ruvde. Stålet bare lå der, nederst i rommet. Noen bunter uoksydert armeringsstål som bare lå der – og rett og slett veide ni hundre tonn.

Ut den uendelige Ranfjorden var det kaffe og atter kaffe, mens dagen tok til å feste seg på netthinna.

Til da var det en uavbrutt tradisjon med fraktefart på kysten: Fra den tid da jektene dro til Bergen, og fra pomorhandelen si tid. Ja, enda lenger tilbake, fra urminnes tid.

Fraktefarta og distrikts-Norge hørte uløselig sammen. De små rederiene, gjerne bare med en eneste båt, hørte heime i små lokalsamfunnene langs kysten, der åtte arbeidsplasser, slik som på Marlin, kunne være det skjøre bolverket mot fraflytting. Kystflåta ga ringvirkninger i grisgrendt-Norge, for båtene trengte forsyninger, bunkers, reparasjoner på den lokale slipen.

Den gang, først på 90-tallet, stampa frakteflåta stadig i veg. Men det tyntes i rekkene.

Marlin med sine 900 tonn i rommet var ett av disse fartøyene. Hun var ferdigbygd i Mandal i 1970, og døpt 22. mai samme år av fru direktør Kaja Jensen. Marlin var den gang i dansk eie.

Kanskje var hun med sine knappe seksti meters lengde ikke noen atlanterhavspløyer. Men hun var visst ingen dårlig sjøbåt, og hadde uten problemer takla vinterstormer i Nordsjøen.

Men nå var det andre tider, med 900 tonn armeringsstål til oljeplattformene av betong, som fremdeles ble bygd på Hinnavågen ved Stavanger. Nordover hadde Marlin med 900 tonn skrapjern i retur, for at Jernverket skulle kunne lage nytt armeringsstål, blant anna til oljeplattformene. Resirkulering med andre ord. Det er en evighetsmaskin, som det heter i visa.

– Det er dekkslasta som gjør at vi får det til å gå rundt, sa skipper Per Ole Lund.

Men ikke alle turene hadde vært like gode og innbringende.

Ikke uten ei viss motvilje mintes mannskapet en gang  de gikk med et par hundre tonn råjernbarrer, som en mottaker skulle ha til ballast i båten sin. Da de kom fram, var det ingen som gadd å losse båten, så de måtte stå nede i rommet og lempe opp alt jernet for hand og stable det på kaia.

– Slik var det bestandig før i tida. Det var ingen som stilte opp for ei frakteskute. Man var nederst på rangstigen. Man måtte sjøl sørge for å få lasta på land.

Kona Anna Lisa og han utgjorde to tredeler av redersida i enbåts-rederiet Marlin. Begge jobba om bord.

Anna-Lisa var på den tida den eneste kvinnelige matros i den norske innenriks-frakteflåten, kokk-kyndig matros. Hun sveiva like bra med winsjen som hun diska opp med middag i stiv kuling i byssa.

Utafor Sandnessjøen tok vi opp en fisker og sjarken hans. Båt og børnskap hadde han med seg til Stavanger, en tur han gjorde hvert år nå. Sørpå fiska 60-åringen krabbe og makrell. Han hadde åtte unger. Den nest yngste var 16 – den yngste to år. I Stavanger venta tre voksne oljejobbende sønner på ham. Underveis med Marlin sørover benyttet han tida til å stelle sjarken.

Leirfjordingen hadde et lommeur av sølv. Det hadde onkelen hans fått for tapper redningsdåd, på Åsvær fyr, nyttårsaften 1917. Orkan og en fryktelig flodbølge raserte fyrvokterboligen. Havet sto opp i tårnet da fyrvokterfamilien berga seg oppover i trappene, men fyrvokterens vesle datter sprang tilbake, og falt ned i kavet. Da sprang fiskerens onkel til og redda jenta i siste sekund. Hedersklokka gikk ennå, 84 år etter dramaet på Åsvær. Jeg husker ennå hvordan den tikka.

Skipper Lund så pessimistisk på næringa: .

– Det finnes ikkje ungdom. Det finnes ikkje ungdom. Gjentok han. – Utflagginga gjør at de ikkje får fartstid. De førsvinn ifra yrket.

Olav Skogmo fra Brønnøysund var yngstemann om bord, og ferievikar i den firemanns besetninga på Marlin. Han hadde skipperskolen og alle papirer i orden, men det hadde vært svært vanskelig å få seg fartstid.

– E ringte et rederi. De spurt om e hadde fartstid. Nei, kor e sku ha fått det? Spurt e. Ja, du får det i hvert fall ikke hos meg! svarte rederiets mann. Fortalte Skogmo. Da vi passerte Brønnøysundet, sto Olav Skogmo ved rekka og vinka til familien sin. Mange år seinere traff jeg han igjen, som skipper på hurtigbåt.

– Ungdommen, de nevn ikkje havet, sa Harald, som var fjerdemann om bord.

_–  De hører kanskje lite positivt om sjølivet?

– Æ snakke aldri positivt om havet, repliserte Harald.

Han plagdes stadig med sjøverk. Likevel slo han fast:

– Æ blir om bord tel de hive mæ på lainn!

I blikkstilla seilte Marlin forbi idyll etter idyll. Grønne øyer og skjær på Helgelands- og Trøndelagskysten, med kvite hus og små røde fjøs i ei rolig stø. Sauer på fredelig beite på en liten grasbevokst holme.

Vi møtte hurtigruta i et oljeblankt sund. Ingen mennesker på dekk. Bare duringa fra digre maskiner.

De vanskelige havstykkene viste seg fra si mest solrike side på denne frakteferda. Folda, Hustadvika, Stadhavet – hvor ingen skjærgård skjermer – det var bare dønninger der disse dagene. Men Marlin duva godt, med som sagt 900 tonn armeringsjern i botn.

Det mangler ellers ikke på dramatiske episoder, sagn og historier fra den urgamle kulturen langs kysten. Mannskapet fortalte historier, om drap og forlis, drukning og redning i de mest ureine og værharde farvatn som vi passerte.

Imens gikk livet om bord på Marlin sin monotone gang, de tre døgnene fra Mo til Stavanger. Besetninga på fire jobba to og to sammen, – seks timer på vakt, seks timers hvile. Arbeide, spise, sove. Slik gikk dagene i sjøen, seks uker på jobb, seks uker fri, hvor skift nummer to gikk om bord.

Jeg fant lugaren min, også den siste natta mi om bord, som ble avbrutt av dempa dunk imot skipssida. Jeg stavra meg opp på brua, skua ut over Norwegian Contractors oljeplattform-landskap i Hinnavågen.

Der skulle jeg med sjølsyn få se hvordan stålet fra Helgeland ble bundet sammen som skjelett til verdens høgeste betongplattform – Troll. Det var liksom armeringsstålet bandt sammen dette landet.

Det første hivet var allerede på veg i land over rekka, på frakteskuta som for lengst er bare minner.

Om frakteskuta «Dorthea»

Brønnøysund ble kalt «Lille Berlin» under okkupasjonen 1940-45. Mange tyske soldater var forlagt der, og til overmål var hele sju prosent av innbyggerne i kremmerbyen medlemmer av nazipartiet, Nasjonal Samling.

«Brønnøysund fikk under krigen kallenavnet «Lille Berlin». Det var så som så med nasjonalpatriotismen hos en del av innbyggerne i kystbyen, forteller Tor-Fredrik Saue til nettstedet ranano.no.

«– Vi hadde flyttet til Brønnøysund fire år tidligere da far fikk jobb som banksjef i Søndre Helgeland Kredittbank. Det medførte automatisk at han fikk en opphøyd status i lokalsamfunnet. Jeg har i alle år tenkt at det var derfor de tok han. Først for tre måneder siden fikk jeg vite hvorfor.

Den tyske okkupasjonsmakten konfiskerte alt som var av radioutstyr under krigen. Den stillfarne banksjefen i Brønnøysund hadde en hemmelighet.

– Det jeg har fått vite er at far hadde gjemt en radiosender i Urdsfjorden i Velfjord. Senderen ble droppet på Helgelandskysten, og far fikk oden overlevert til seg. Med den rapporterte han om skipstrafikk og troppebevegelser i Brønnøysund-området. Å komme seg til Urdsfjorden innebar en lengre sykkeltur, etterfulgt av en rotur over et vann, en god langtur over en ås før han tok årene fatt igjen for å ro inn til Urdsfjorden. Her hadde han gjemt radiosenderen hos en geitebonde. Nazistene skal ha vært på gården til bonden, uten å finne noe.
Det var åpenbart for familien at Erling Saue var angitt. Tor-Fredrik mener det skal ha vært av noen som jobbet i banken hvor faren var sjef. Like åpenbart var det at grunnen til at tyskerne hentet faren denne novembernatt, var at han rapporterte troppebevegelser til de allierte i England.»

På Skarsåsen Kystfort like utenfor Brønnøysund kan du vandre i ruinene etter et tysk kystfort. Naturen har tatt tilbake mye i løpet av åra som har gått. Men noe av betongbygningene og tuftene er bevart og sporene i terrenget er ikke vanskelige å finne.

Brønnøy kommune har med nennsom hånd gjort fortet på Skarsåsen tilgjengelig, som det krigs- og kulturminnet det er, med rester etter mange bygninger, veier, bunkere og andre betongskonstruksjoner.

Øverst ligger kanonstillinger. Utkikks og kommandoplasser finner du også, og det som må ha vært ammunisjonslagre. I tilknytning til forlegninga finner du også at store bergkjellere er sprengt ut, haller, som blant annet ble brukt til oppbevaring av is og annet forråd.

Anlegget ble bygd av slaver fra fangeleire i Brønnøysund, og kosta mange russiske krigsfanger livet. Til å bygge en kubbikkmeter betong gikk det ni dagsverk. Okkupantene regnet at ett krigsfangedagsverk var verd 0,4 «vanlige» dagsverk.

Til sammen var det et sted oppunder 400 soldater i tjeneste ved de tre batteriene: Ylvingen («Himmelblå-øya»), Høyåsen og Skarsåsen. Disse, pluss administrasjon og voktere i russefanmgeleirene og havnekommandoen på 20-30 mann, må ha vistes godt i bybildet. Den tunge tilstedeværelsen av okkupanter er sikkert noe av forklaringa til at hele 90 stemmeberettigede, det vil si sju prosent av den norske befolkninga i Brønnøysund, var medlemmer i nazipartiet Nasjonal Samling. I tillegg kan vi sikkert rekne med en del sympatisører som ikke var medlemmer. Noe av forklaringa kan sikkert søkes i befolkningsstrukturen: Brønnøy var så å si helt uten arbeiderklasse. I byen dominerte handelsstanden, utafor bygrensa var bødene, med til dels store gårder.

Utsikt fra kanonstilling på Skarsåsen sørover mot Torghatten.

– Det er en mann som skal svelge frosker.

– Hva? –

Det er en mann som skal svelge frosker. Han svelger fem, og så gulper han opp ti.

– Gulp! Lever han av det?

– You crazy? Nei, han er en vanlig arbeider.

Kerala, februar 1991

Sammen med Aslam går jeg i retning Russelpuram sentrum. Like ved brennevinsjappa er en plass hvor den raude jorda er hardstampa. Midt på denne plassen står ei tjukk bambusstang. Aslam snakker med en litt loslitt mann med glatt sleik. Det er han som skal svelge frosker.

– Det blir ingen forestilling i kveld.

– Er han lei av å svelge frosker?

– Nei, han har ikke klart å få tak i elektrisk lys.

– Men det er da heilt lyst ennå. Hva skal de med elektrisk lys?

– Folk er vant til det. Men det blir forestilling i morgen kveld. – Og da vil han svelge frosker?

– Sure!

Neste morgen er vi tidlig oppe. Jeg har ligget på otta. Den høge, skingrende, musikken fra hindutempelet i nabolaget, hvor det er døgnkontinuerlig festival, har gjort sitt. I dagboka har jeg denne morgenen der i skjulet mitt skrevet: «Quirinius, Røst». Hvorfor, husker jeg ikke lenger. Kanskje har jeg følt hvordan de italienske sjømennene hadde det i hine dager, en morgen etter skibruddet i det fjerne, eksotiske Røst. Aslam har ordna med sykler. De er av indisk modell, og minner meg om den sykkelen bestefar hadde, med tre spiralfjærer under setet.

– Vi skal sykle seks kilometer, sier Aslam. Jeg gruer litt, på venstre side, i vettlaus trafikk, tenker jeg. Men sykkelturen blir fredelig nok. Trafikken her på bygda er en juledag mot på hovedvegene, for å si det forsiktig.

Alle slags trafikanter, gående, syklende, noen bærende på høy, ved, slakt, samt ulike former for trekkdyr og kveg, trailere, motorsykkeldrosjer, mopeder, og de benytter vegbanen etter eget forgodtbefinnende og ferdes der det i øyeblikket er ledig plass, selv om det – i hovedsak – er venstrekjøring. Og så tuter de i hornene sine.

Ved gummilunden gjør vi en stopp. Her er allerede femtenåringen Sathiyadar i gang med å fylle spannet sitt med kvit gummitremelk. Han står der ved treet. Bile: «Gummitapper», akkurat slik jeg så det i geografiboka på folkeskolen. Sathiyadar høster og passer 325 trær om dagen. Når spannet er fullt, tømmer han lateksen ut på et brett, og lager «sheet» av rågummi. For dette tjener han 30 rupies om dagen, 10 kroner.

Under tempelhøyden er det butikk, hvor vi kjøper frukt og leskedrikk. Temperaturen er allerede god for 35 celsiusgrader. Over alt er et grønt, kupert palmelandskap, overskåret av enkelte inntørka vassdrag. Først når monsunen kommer, blir det fart på bekkene. Stien opp til tempelhøyden er vond og bratt, men utsikta er verdt det. Vi ser langt ut over, grønt, grønnere, grønnest, og i det fjerne haugen med den store palma ved huset til Thankappan.

Brahmi

En liten, krumbøyd mann dukker opp. Mon tro det ikke var ham som sto og hilste ivrig utafor ei hytte nedi bakkene? Nå vil han selge sitronjuice.

– Jeg heter Brahmi og er berømt for å lage god sitronsaft, sier den gamle. Han sier han pleier å faste i 40 dager, og da drikker han bare vatn fra ei spesiell kilde her på fjellet.

Han lager deilig sitronjuice, presser sitronene med fingrene, heller på vatn fra ei kanne han har med, etter først å ha skylla glassene med litt av det samme vatnet. Rett som det er spytter han digre klyser i sanden rundt seg. Det smaker vanvittig godt med svalende, frisk sitron. Ingenting er visst som indisk sitronsaft når gradestokken nærmer seg 40. Den gamle gjør mine til å lage en porsjon til. Skjønt gammel og gammel. Han viser seg å være 64, men ser ut som en olding, krumbøyd og mager og med skeiv brystkasse.

– Om han er gift?

– Å jada.

– Og om han har barn?

– Å nei, bevare oss vel. Jeg har tuberkulose. Jeg går bak ei palme og brekker meg diskret, og vil slett ikke ha mer av den handmade sitronsafta.

Vel nede fra fjellet, og legger oss langstrakte på bunnen av elva nede i dalen. det som er igjen av elvevatn er lunkent, men oppleves likevel avkjølende og lutrende, etter fleire dagers papirløs driting på friland. Framme i landsbyen venter maten hos Nirmala. Ris og småfisk med karrisaus, og lunkent risvatn til å skylle ned med.

– Det er i kveld han skal spise frosker.

Undervegs til forestillinga møter vi en merkelig framtoning med rak rygg og engelsk snurrebart under nesen.

– Native place? spør han myndig, allerede på mange meters avstand, og Aslam forklarer hviskende at dette er den lokale politimannen, sjølveste lensmannen, så å si.

– Og hva er din mening om Golfkrigen? spør denne lovens mann i Russelpuram, for dette foregår under den første av disse krigene. Jeg aner det verste, idet jeg forsiktig begynner på et synspunkt, men han avbryter meg midt i mitt forsøk på en  balansert analyse: – Min mening er at amerikanerne er våre venne, og er i sin soleklare rett til å verne verdensfreden over alt på kloden! sier han.

Og Aslam drar meg vekk og bort derfra, mens mannen ufortrødent fortsetter med sin militante utenrikskronikk.

– Han er alkoholiker, sier Aslam, som er muslim.

– Han er latterlig. Ingen her respekterer ham.

Det er meir folksomt på plassen ved bambusstanga i dag. De har tydeligvis fått tak i strøm, for noen blinkende lyspærer er hesja opp i stanga, og ledningene kommer fra ei lita palmebladtekka bu ved utkanten av plassen, hvor et sprakende høgtaleranlegg tydeligvis også er plassert.

Det er den lokale kunstnerkolonien som står bak tiltaket, i følge Aslam en stinkende gjeng dagdrivere og alkoholikere. De lager nye forestillinger hver uke. En lang, hengslete ungdom med caps, mørk som en afrikaner, begynner å sykle i sirkel på plassen. Rundt og rundt, med et alvorlig og konsentrert ansikt vendt rett fram.

– En gang sykla han rundt slik i sju døgn.

– Uten stopp?

– Yes…

– Men han måtte da stoppe for å ete?

– Sure.

– Og gå på do?

– Jada, men ellers sykla han. I sju dager. Det skal visst være rekord. Runde etter runde.

Det er plutselig blitt mørkt, og ganske tjukt med landsbyfolk rundt den åpne plassen. En annen mann kommer ut på arenaen, går ved siden av sykkelen og holder i bagasjebæreren. Omsider dukker han opp, han vi venter på, mannen som skal spise frosker.

Musikken blir satt på, skingrende og sprakende. Mannen som pleier å spise frosker griper mikrofonen og ønsker velkommen til kveldens forestilling. Så begynner han å mime til musikken som blir stadig høgere. Han mimer, danser, skriker og gjør splitthopp, alt mens syklisten og følgesvennen hans fortsetter rundkjøringa si i djup konsentrasjon. Noen ler, mens andre ser på i stort alvor.

– La oss gå, foreslår Aslam. – Ja men froskene? – Det blir ikke. De har visst tatt det av programmet.

Hun har skrudd opp veiken på oljelampa. Hun har leita fram det nye skrivepapiret. Hun har slikket på kopiblyanten

17. februar 1920. Anna sitter ute på Bremstein i Vegaøyene og skriver til sin kjære bror Andreas på Halmøya:

«Her er det landligge hver eneste dag og ingen forandring er sked og ikke kommer til at ske.» Slik lyder åpningslinja. Ikke overmåte optimistisk.

«Jeg for min del har faat 7 fisker, ikke svært, men far har trukket 2 gange garn saa det blir ikke meget paa dem heller. Morten har sat ut en garnlænke og det er nesten en maane siden saa det ser mørkt ut for dem,» skriver hun. Stadig med den samme, småtriste undertonen. Men hun skal snart skrive seg varm.

På Halmøya sitter bror hennes. Han som blir kalt Andreas og driver med handel. Vi veit ikke om han skreiv tilbake til søstera si, eller hva han eventuelt skreiv.

Dette var i begynnelsen av forrige århundre, før telefonen slo gjennom som kommunikasjonsmiddel, og generasjoner før e-post og SMS. Folk grep sin penn eller sin blyant. Og skrev. Til sin kjære brder på Lofotfisket, til sin elskede søster i Sømna, til apoteket etter Rigabalsam. Eller til England for å høre tidende om fiskepriser.

Og Andreas har fått brev, fra selveste brønnøyfirmaet W. Marstrander & Co sitt kontor i Newcastle-On-Tyne: «I besvarelse av Deres ærede av 2den ds. kan vi meddele Dem, at priserne paa torsk varierer meget her i henhold til det engelske fiske og er priserne nu ca 4 shilling pr stone a 6,35 kilo.» 

Sannelig. De var ikke snauere enn at de eksporterte fisk fra Halmøy til Newcastle i 1922, pr. stone, you know. Marstrander gir råd for hvordan fisken skal behandles og ises før den sendes fra Brønnøysund. Prisen kan, «efter den nuværende kurs kr. 24.00 pr £. kunde opnaa ca. kr. 0,40 pr kg. netto fob Brønnøysund.» Likeså får vi vite at prisene på «smaakveite» fra 10 til 25 kilo er gode og at de nettopp har fått «nogle partier fra Brønnøy.»

Men i Bremstein sitter søstera, Anna, og skriver ufortrødent videre.  Og det er svart hav. Skjønt ikke riktig: «Her er mengder av rag» som har drevet i land, med blant annet «mel eller linkak mel som det heder.»

Og videre: «Det befrygtes at et skip er forlist eller minesprengt. Vi ved det ikke sikkert. Store mengder av rag er fundets baade i Mudvær og Nypsund og Skjebragen.» Hun rekner opp hva som er funnet: «livbøier med navnet «Songvig» av Kristiansand. Vi er tilbøielig og tro at det er vest for Kværstein eller noget sjær der ves. Det fortælles at der skulle være 30 mands besætning ombord paa skibet. Vi ved jo ikke sikkert hvor stor en besætning skibet hadde men det fortælles slik. Ja det fortælles at der var store bruer av rag saa at lokalen maate ordentlig kryse mellem ragstumperne. Vi faar nu læse i bladene nyt. Han Peder Iversen har nu sendtt ind til Helgelandsblad, om at her er fundet Ragstumper og livbøier merket med «Songvig» Kristiansand. Her er fundet mange stykker av livbaater men ikke navn paa dem.» Hun nevner spesielt at «det er fundet mange rare ting i Mudværet den som har faat se det.»

Det er ikke bare fisk broren på Halmøya handler med. Et brev datert 24. november 1921 fra G. C. Rieber & Co A/S i Bergen tyder på at også selskinn er i skuddet:

«I besvarelse av Deres ærede av 19. ds kan De for vakre, tørre, spilede og sæpevaskede stenkobbeskind paaregne fra kr. 4.00 til kr. 8.- pr. stek. efter størrelse – Simplere skind er værdt fra kr. 0.50 til kr. 1.50 pr. stk.. –

Vi imøteser gjerne innsendt hvad De ha paa lager av kobbeskiund og tegner med megen agtelse…»

Kobbeskinn var også påskuddet for Herman, som fra Bergen skriver brev til sin «Gode kamerat» handelsmann på Halmøya:

«Da jeg nu har en stund tilovers saa vil jeg sende dig nogle ord saa du kan se vorledes jeg har det her syn,» skriver Herman. Han arbeider om bord i redningsskøyta «Bergens Kreds, » som driver med oppmålingsarbeider. «Vores skef er en Kaptein, han har snakket med mig om jeg kunde faa i nogle kobbeskind til ham som han skulde have til pelsforr enten det var til ham selv eller til nogen anden det ved jeg ikke. Men saa lovet jeg ham at skrive til dig og høre om du kunde have noget haab om at kunde faa i nogen som var riktig fin stenkobb skind, som du ved, vil han have dem nokså fin eller som han siger av dem aller fineste, jeg viste ingen som var bedre at skrive til en dig, saa haaber jeg paa nogle ord at høre fra dig i anledningen.»

Herman benytter høvet til å fritte etter nytt om bekjente heimefra. Heilt nederst på siste side, etter underskrift og adresse R/S Bergens Kreds, Klaus Reimers, Bergen – har han tilføyd: «vad gjør Margareth Larsen staar sig vel.»

Og Anna skriver videre på sitt brev fra Bremstein: «Vi har faat tobaket for lenge siden og det blev en stor velsignelse.» Trolig er det broren som har forstrukket dem med en smule nikotin midt i landligga.

«Hvad tror du naar dem ikke har kommet paa sjøen helle vinteren og ikke had tobak. Jo dem har blit saa ful at dem ikke har kune eksisteret i tre hus. Her utte er ikke en sendt tobak at faa», skriver hun, og skal ellers hilse «fra alle Kokkerne», og med den kryptiske tilføyelsen at hilsenen kommer fra både «dem med gammel tænderne og dem som netop har vært borte og faat ny tænder». Hun skriver så at «Alle her paa boden hilser samt andre kjendte.»

Som et PS anfører hun at hun har sendt et brev før, som hun ikke har fåt svar på, hvor hun har spurt om det var mulig å sende ham fersk fisk «hvis man fik». Men hun avslutter: «Ikke veir og ikke fisk her.»

Fra Newcastle-On-Tyne maskinskriver Marstrander til Andreas Halmøy om prisene på iset seirogn, som «sendes bedst i halve sildekasser. Her opnaas for rogn gode priser om vinteren fra December og til Januar. Senere end 15de Februar eller slutten av denne maaned bør seirogn ikke sendes, da prisen her gaar ned paa grun av mere tilførsel av engelsk rogn, og den norske dessuten blir daarligere naar fisken gyter.»

Og ganske snart sender nna igjen et brev til sin kjære bror. Denne gangen er brevet datert Halmøy 16/3-1920, men hun sitter antakeligvis stadig på Bremstein og skriver:

«Tusen tak for brevet og billedet som jeg fik fra dig. Jeg ser av det brev at du lever bra og det same kan jeg bringe dig tilbage. Vi syndes at du var stram som kaptein i frelsesarmeen.»

Hun spør broren om han har hørt noe om muligheten for at han «faar plads paa arbeidet her utte i Bremsten». Det dreier seg kanskje om de stadige moloarbeidene. I 1920 pågikk bygginga av Tennsundmoloen på Bremstein, og sprengningsarbeidet for å gjøre Tennsundet to meter djupere.

Kanskje er det for å friste bror sin  til å søke på moloarbeid at hun røper dette: «Jeg skal fortælle dig hvem som skal være kokke paa arbeidet i Bremstein. Det er hun Kristine Pedersen.» Kan man ane at Andreas har hatt et godt øye til hun Kristine?

«Paa haugen har faat brev fra formanden men han siger han intet har hørt om hvilken tid Arbeidet skal begynde, « skriver hun, og går iver til å fortele at det «har kommet  en jernbark fra Tyskland ind til Sklinden fortæller han Albert han har netop haft brev fra Sklinden.»

Av tilgjengelige korrespondanser  går det ellers fram at hennes bror i 1918 kjøpte seg et haglgevær hos Larsens vaabenforretning i Kristiania. En Remington hagle cl. 16 kostet ikke mindre enn 120 kroner. For 30 hylser  ar prisen 3,60 og for kassen geværet sendtes i har Larsens fakturert stor kr 2,00.

Andreas har dessuten  handlet med guano. Fra en Iver Johansen i Hysværøyan har han i forseglet konvolutt fått tilsendt en ikke ubetydelig pengesum:

«Vedlæger herved restbeløbet på guanoen kr 2046,00 som vedlæges i Contant. Og når du kommer indover så må du ringe op i telefon så jeg får tale med dig i anledning den guanoen som du har levert på Holand.»

Og søster Anna skriver om at det i Brønnø nå har vært sjøforklaring etter «Songvig» sitt forlis. «Der var en sjøkaptein som var hos oss hjemme efter kartene som far har fundet. Han var der utte og saa paa resterne om det var minesprengning eller ei. Dem var engang hjemme i vinter og da fant dem et stort stykke Dampskipsdæk som ligger fotøiet i Haugen hjemme.»

Storflo må ha vært en både spennende og til tider skremmende opplevelse på lave Bremstein. Og på etterjulsvinteren  har han tydeligvis vært storsjydd igjen.

«Du kan tro at dagen efter storflod-dagen da fant dem hjemme et stykke av garnlenken hans Nils Fredriksen Viksaas, det var kommet helt til haugen ved storstenen,» skriver Anna, men tar seg kraftig inn igjen og tilføyer i neste setning:  «Jeg har ikke nogen nyheter at fortælle som kan interessere.»

Men hun røper at «han Ole og jeg er med i komiteen for Bremsten festen som skal være i vaar,» og så hilser hun så meget fra alle hjemme.  Og alle på bua. Og naboene.

– Va førsektig mæ kjesto. Dæ e glasplate i ho!
– Glasplate? Ke då? 

– Dæ e fru Bostrøm sennæ. Ho ha vøre i Rødøyfjæringen å fotografert komførmantan.

B. Baarsen står det malt på den tunge kista, som løftes varsomt ned på kaia. Over landgangen kommer ei brattreist vakker kvinne med en jentunge i handa.

– Nei, la bare kofferten stå. Jeg skal få hentet han senere, sier ho på sitt halvt bergensk.

På kaia er det stor aktivitet denne morgenen. Sjauing, roping og spetakkel. 
- Skynd deg, det e i dag vi ska iveg, å ikkje i måræ! 
Karene på Kvarøy bur seg til avreise nordover til vårfisket. Jernbeslåtte reisekofferter og matkister hives ombord i fiskebåter og i hurtigruta som ligger ved kaia.

Barbara Baarsen Bostrøm går rett opp til den vesle leiligheita som de leier over butikken, og stuper rett til køys, utslitt etter strevsomme dager med portrettfotografering på Helgelandskysten.

Først langt på dag vakner ho:

– Kofferten! 
Men vel nede på brygga må ho bare konstatere: den er borte. Kofferten med de dyrebare glassplatene, notatbøkene hvor navnene på alle de portretterte er ført inn med sirlig handskrift. Ukers arbeid. Forgjeves? 
Aldri skulle ho ha sett noe så utgjort! Kofferten må ha havna ombord i hurtigruta som nå stamper nordover langs kysten. Noen har tatt den for en vanlig reisekoffert, og stuva den ned sammen med fiskernes medel.

Det er så langt fra noen vanlig lofotkiste, men et spesiallaga arbeidsredskap. Den ene langsida er forsynt med en klaff som kan hektes fra. Bak den er et svart klede montert, forsynt med hull til hendene. Ved hjelp av denne remedien kan ho framkalle glassplatene sine når ho er ute i felten. Kofferten er et sammenleggbart mørkerom i miniformat, rett og slett. 
Det går dager. Uker. Ikke spor av kofferten, og nå begynner attpåtil folk å sende bud etter bildene sine.

Men en dag, en måneds tid seinere, kommer det endelig beskjed til telegrafen: Ei kiste med navn «B. Baarsen» er blitt funnet i en fjord langt nord i Finnmark! 
Nå, så er vel platene knust på den lange sjøferden? Det er ikke uten spenning og bange anelser Barbara står på kaia når den etterlengta kofferten endelig løftes over rekka på Kvarøy igjen. Ho er snar om å rive opp lokket. Og der ligger det, alt ihop. Like pent og omsorgsfullt stabla og nedpakka som ho gjorde det før heimturen. Og ikke ei plate er blitt knust! De hadde åpna kista der nordpå, forstått hva som var i den, og omhyggelig låst den igjen. Takk og lov.

I fire-fem år på 1920-tallet virket Barbara som fotograf i Lurøy og andre steder på Helgelandskysten. Men ho var født i Bergen, olsokdagen 1876. Far hennes var kaptein Karl Emil Baarsen, og mor het Regine Ellingsen, fra Sigerfjord. Barbara hadde fire søsken. Den ene var Robert, også han en netthendt kunstnersjel, Robert Baarsen hadde blant anna skåret ut et drikkehorn i elfenben, som var med og representerte Norge på verdensutstillinga i Paris. 
Barbara ville gi seg kunsten i vold, ho også.

Men i kaptein Baarsens hus blei det ikke sett på som en passende karriere for unge damer av borgerskapet. Ho måtte i det minste lære seg et håndverk før ho starta i kunstmalerlære, skal Karl Emil ha forlangt. 
Barbara kom derfor til å gå ei tid i lære hos en anerkjent bergensfotograf, og etterpå fikk ho kystkapteinens godkjennelse til å ta et seks måneders kurs hos kunstmaler Wigdel i Bergen. 
Det er sagt at ho seilte langs kysten ilag med far sin oppover til Nordland, og muligvis var det på disse malerferdene at ho fikk kjærlighet til denne landsdelen. Allerede i 1899, 23 år gammel, skal ho ha hatt fotografforretning i Haugesund, og tre år seinere etablerer ho seg visstnok på Melbu. Men kildene til livsløpet hennes før ho kom til Mo i Rana er svært upålitelige og dårlige.

Etter et kort mellomspill i Meløy og Lurøy, steig ho iland på Moholmen i 1903 eller 1904, og ho skulle komme til å bli en velkjent, mye brukt og høyt skattet fotograf på det meste av Nord-Helgeland. Noe av det første ho gjorde, var å få bygd seg et atelier, som blei oppført omtrent der hvor Jernbaneparken nå ligger. Det var et tidsmessig studio med store takvindu, for dagslyset var det aller viktigste redskapet i fotograf-faget.

Rana var på den tida – som ved så mange seinere høve – midt i ei brytningstid. Det reine Klondyke for noen. Hundrevis av anleggsslusk befolket hvert loft, og nybygde arbeiderheimer skaut opp rundt fjorden. Dunderlandsanlegget var i full drift. På det meste arbeidet det fleire der enn under anleggstida på Jernverket et halvt sekel seinere.

Dunderland Iron Ore Company – DIOC – brukte det moderne hjelpemiddel- fotografiet – til å dokumentere all sin virksomhet. Barbara Baarsen var det sjølskrevne fagmenneske å knytte til seg når engelskmennene trengte fotograf. Fribilletten hennes til Dunderlandsbanen (bildet t.h.) er utstedt til «Miss Baarsen». Den er krøllet og skjør blitt, brukt på mange  turer  på strekninga mellom «Guldsmedvik» og «Storfoshei», som det står trykt på den. 
Ingen veit hvor mange bilder ho tok fra Dunderlandsanlegget. Men ho fotograferte smått og stort, lokomotiver, bygninger, arbeidslag, arbeidsredskaper, arbeidsmetoder, prosesser. 
Tusenvis av glassplater kan det hende ho har produsert i den tida. Men de fleste skulle komme til å gå tapt.

– Ho fikk betalt per stykk, og tjente bra den tida, fortalte hennes datter Margrethe til meg mange ar seinere.

Barbara gifta seg med Edvard Bostrøm, en svenskfødt urmaker fra Fauske. Han var i all si tid ganske sjukelig, så forsørgelsesbyrden falt på Barbara. Sju unger fikk de. Alle de tre guttene døde som barn, og det må ha vært tunge tider for unge Barbara. De fire døtrene levde opp.

Margrethe Christensen var en av dem, nest yngst av jentene, født på Mo i 1914.

– Jeg holdt ofte på ilag med ho mamma. Hjalp til i arbeidet. Jeg fotograferte også, tok portrettbilder, brudebilder, når ho mamma var ute på jobb, forteller Margrethe. 
Økonomien blei stadig trangere, sjøl for en driftig og dyktig fotograf. Kriseåret 1921 ramma også Barbara Baarsen med full tyngde. Ho måtte gå fra det fine atelieret sitt, og bega seg ut i øydistriktet for en periode.

De skal ha bodd på mange steder. Ei tid i Træna, ei tid på Lovund og på Solvær, sies det. På Indre Kvarøy bodde de også, som ennå på den tida var et kommunikasjonssenter, midt i skipsleia, med dampskipsekspedisjon og hurtigruteanløp.

Atelierteltet og kassene med alt det tunge utstyret, kamera og framkallingskoffert, reiste ho med på kryss og tvers mellom øyene. Her i øydistriktet hadde ho noen produktive, men rimeligvis svært slitsomme år. Ho fotograferte alle konfirmantene og alle brudeparene, og mennesker i heimemiljøet og i båten. Unger var ett av hennes spesialfelt. Ikke rart, kanskje, med fire småjenter å ta seg av.

– Det var ikke greit med pengan. Men det var artig uti øyan, mintes Margrethe. – Folk var svært snille og hjelpsomme. Det var et slit med alt utstyret, men mannskapet på båtene hjalp alltid til med å bære. 
Rikelig med penger fikk ho vel aldri mellom hendene. Men medkvart kunne ho få relativt bra betalt for bildene sine. 30 kroner for seks pene bilder, er en tariff som dattera mener å huske.

Vanskelig økonomi stimulerer gjerne fantasien hos kreative mennesker, og Barbara laga blant mye anna også postkort som ho solgte til ulike forlag.

I 1927 flytta de tilbake til Mo, hvor Barbara leide hus med atelier etter fotograf Evensen i Moholmen. Her bodde ho heilt fram til andre verdenskrig. 
Penselen og paletten la Barbara Baarsen aldri ned, oppi alt arbeidet for det daglige brødet. Ho malte bilder av hus og landskap. Ho malte et stort Kristus-bilde, som i dag henger i lokalet til Mo Kristelige Ungdomsforening. Dette bildet var så stort at Barbara måtte sitte i atelieret hos en kunstmaler på Berg i Helgeland mens ho malte det.

– Ho va med på alt mulig som skjedde, fortalte datter Margrethe, som gir oss et bilde av et aktivt og engasjert menneske, alltid på farten i en eller annen sammenheng i lokalsamfunnet. 
At ho i tillegg hadde ei betydelig litterær åre, er utvilsomt. Ofte stod signaturen «B.B» i bladet «Urd», og i lokalpressa skreiv ho dikt. Ho blei representert i sangbøker, og var blant de mest aktive i «Hjemmenes vel» på Mo.

«Mo ligger badet i sommersols glans,
og Ranfjords bølger leker i dans.
Det blinker og glitrer i tusen små bårer 
som solvinden sender mot land»
. Slik lyder innledningsstrofa i en prolog som den visuelle Barbara skreiv.

Barbara Baarsen døde av kreft i 1943, 67 år gammel.

De aller fleste av de uerstattelige glassplatene hennes, med bildene fra førti års fotografering, gikk tapt. Det sies på grunn av uforstand fra ndre mennesker. Da huset hennes i Moholmen kom på fremmede hender, blei kassene med skjøre glassplater satt ute under åpen himmel, og noe blei hivd på sjøen.
 Mange av arbeidene hennes har seinere dessverre vært reprodusert under andre fotografers  navn.

Torstein Finnbakk

I 1999 ga Leif Alstadhaug ut ei bok om fotografen: «Det Længtende Sind». 

Barbara Bostrøm Baarsen ble enda en gang aktuell da det ble funnet en bildeskatt etter henne som man lenge hadde trodd var gått tapt.

Kilder:  Intervjuer med Margrethe Christensen , Anders Christensen og Rune Bang. Leif Alstadhaug: «Det længtende sind» (Rana Museums- og Historielag, 1999). Bildene ble si  tid stilt til rådighet av  Margrethe Christensen og reprodusert av Geir Vea. Ett av bildene er i Torstein Finnbakks private eie).

I august 1926 seilte vikingskip-etterligningen «Leif Erikson» inn til USAs østkyst, etter å ha passert Nord-Arlanteren så å si knirkefritt. Båten ble bygd i Korgen.

Leirskardalen midtvinters 1926: Fra det nye båtskøtet på Volden i Øverleiren høres de rytmiske slagene fra klinkehammere. Av og til synger ei sag, akkompagnert av den karakteristiske lyden fra en kvass høvel som tveiter opp ferskt treverk.

Inne i skøtet har skroget på en storbåt, ikke ulik en fembøring, for lengst begynt å ta form – en brei klinkabåt på drøye 40 fots lengde. Her inne i landet har det vært klinka båter i hundrevis av år, men så store fartøy som dette er likevel ikke hverdagskost. Så dreier det heller ikke noen hverdagslig farkost, men en kopi av en knarr fra vikingtida, som snart skal døpes «Leif Erikson», etter den store vikinghelten. Båtsmedene er Johan Petersen-Øverleir og hans sønn Knut.

Johan er født i 1859 og i sitt 66. år når båten bygges. Knut er født i 1889 og i sin beste alder. Gode handlangere har de i sønnene til Knut, som er mellom fem og 12 år og settes til å smi trenagler og holde i et båtbord når det trengs, ja også å klinke får de lære seg.

Den 42 fots båten blir bygd etter tradisjonell båtbyggerskikk, på oppdrag av en mann fra Sandnessjøen, kaptein

Gerhard Folgerø, en eventyrer som har fått den ideen å følge etter de gamle vikingene i åpen båt over Atlanteren til Nord-Amerika. Folgerø ønsker å bevise at de gamle norrøne sjøfarerne 1 000 år tidligere virkelig hadde klart å ta seg fram i de åpne båtene sine fra Norge til Amerika. Båten er bygd på tradisjonelt vis, med en løfting foran og akter, og ellers åpen.

Gubbene i bygda rister kanskje på hodet og flirer kanskje litt i skjegget, når de «på bua» i Korgen utveksler siste nytt om denne vikingskipbygginga i på Øverleirvollen.

Kon Tiki anno 1926
Med en viss rett si kan vi si at Folgerøs ekspedisjon var 1920-tallets Kon Tiki-ferd, 20 år før Thor Heyerdahl gjennomførte sin berømte ekspedisjon.

Også i 1893 og 1925

Likevel skylder vi å gjøre oppmerksom på at det å seile en kopi av et vikingskip over Nord-Atlanteren var blitt gjort allerede i 1893. «Viking», en kopi av Gokstadskipet, ble seilt over nord-Atlanteren fra Norge til Amerika av seilskutekaptein Magnus Anderson i 1893. Skipet ble en attraksjon ved verdensutstillingen i Chicago. Under seilasen beviste skipet vikingskipenes sjødyktighet i åpne havområder til fulle. Skipet forlot Bergen 30. april og ankom Amerika 27 dager senere. Underveis kom skipet ut for hardt vær. Kaptein Anderson la da spesielt merke til hvordan skrogets elastiske egenskaper gjorde at skipet fulgte sjøen i stedet for å butte i mot.

I 1925, bare ett år før Folgerøs ferd, hadde den Hemnes-bygde skøyta Fædrelandet – riktignok med dekk – gjort ferden over Atlanteren. Blant mannskapet på tre var en ung hemnesværing, Johan Præsteng. Kaptein var Andreas Gimsø, og den tredje var Ulrik Wikstrand fra Vik. (Takk til Ivar Hartviksen for disse opplysningene).

En kan vanskelig forestille seg at ikke Gerhard Folgerø hadde hørt om denne bragden før han bestemte seg for å seile over til USA – riktignok i en åpen båt.

Våghalser

Våghalsenes tidsalder hadde gjort sitt inntog omkring århundreskiftet. Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, den tids astronauter og basehoppere, hadde foretatt sine polarferder. 11. mai 1926 Amundsen når Nordpolen med luftskipet «Norge», etter fleire mislykka forsøk på å nå polen luftvegen. Nyheten om dette har kanskje Folgerø og hans mannskap fått høre en eller annen gang under ferden sørover kysten fra Helgeland.

21. mars 1926 ble vikingskipkopien «Leif Erikson» slepa ut av båtskøtet på Øverleirvollen. Båten ble frakta på støttinger trukket av tre hester nedover til Røssåga. Åtte-ti mann deltok i operasjonen. Fordi Storelva ikke var isfri ennå, kunne båten ros bare et stykke, før den bla tatt opp igjen i Røssåauren, og derfra gikk ferden gikk videre utover isen, ut Sørfjorden, fram til ei åpen råk i Skarpsundet. Derfra ble vikingskipet rodd til Hemnesberget. I Stensenskøtet ble båten rigga og klargjort for Atlanterhavsferd. Det store råseglet ble sydd av en mann ved navn Jens Henriksen.
Fouten Gerhard Folgerø besto mannskapet av Kristian Andersen, Sandnessjøen, Johan Jensen, Molde og Thomas Stavenes, Bergen.

Stabelavløpninga fra Stensenskøtet på Hemnesberget foregikk 20. april. 1. mai var «Leif Erikson» startklar. Om dette skriver Gerhard Folgerø i boka «Over Nord-Atlanteren i åpen båt», antakelig ikke uten en viss sans for å dramatisere begivenhetene: «En masse folk var samlet for å overvære avreisen. Det ble holdt taler, sunget og spilt og avfyrt salutt fra kanoner. Det var jo første gang på flere hundre år et slikt fartøy skulde seile derifra til Amerika. Avisene hadde også skrevet meget om båten og fortalt at den var en rar skapning med hode og hale. Dertil var det mange som hadde uttalt at alle mann ombord var noen raringer. Dette var noe å se: en rar båt med bare raringer ombord».

– Vi skulde til Amerika
Så bar det ut Ranfjorden og sørover langs kysten til Bergen. Fra denne turen skriver kapteinen blant annet: «I Måløy stoppet vi bare noen timer. Vi hadde no liten tid, da vi skulde til Amerika».

Med Bjellands hermetikk
På ferden ble Folgerø og mannskapet hans blant annet forsynt med hermetikk fra Bjelland, den tida «sponsing», som de til motytelse skulle gjøre stas på ved ei internasjonal utstilling i USA. I boka si skriver Folgerø for øvrig at «Dette lettet budsjettet vårt betydelig. Vi skulde koste hele ferden selv, hadde ingen bak oss, hverken stat eller kommune».

Over Atlanteren
22. mai 1926 stevnet «Leif Erikson» ut fra Bergen, «en fin dag med østlig bris og klar luft», mens Frelsesarmeens musikkorps akkompagnerte med tonene til Nærmere Gud til deg, vet Folgerø å fortelle.
«Leif Erikson» var så i tur og orden innom Blomouldsund på Shetland og Thorshamn på Færøyene, og videre derifra til Island, nærmere bestemt til Hafnir ved Reykjavik. Heller ikke der lar nordmennene det gro mose under skosålene, for Folgerø skriver enda en gang: «Vi skulde jo til Amerika og måtte skynde oss». Fra Sagaøya gikk ferden videre over til Angmagsalik på Øst-Grønland. Her kom båten ut i tåke og drivis, og kombinert med storm og uheldige strømretninger gjorde de ugunstige forholdene at mannskapet valgte å forsette direkte til New Foundland, uten å gå i land på Grønland. På kaia i Saint Johns på New Foundland treffer Folgerø en kjenning, en mann som kommer bort og hilser og sier: «Jeg er din barndomsvenn fra Sandnessjøen og heter Olaf Olsen». Det er nærmest med Folgerø som med Fritjof Andersson, «Vad i Herrens navn gjør du i Singapore!»

Ingen kommunikasjon
På land følges ferden med oppmerksomhet av avisene, både norske og utenlandske. Men journalistene må pent vente i vekesvis på tidender fra våghalsene i den åpne båten, for ombord på «Leif Erikson» er verken radio eller telegraf.

15. juni – de hadde da kvilt i tre dager etter strabasene i drivisen – settes kursen videre vestrover fra New Foundland. De har ennå 1000 sjømil igjen til Boston. Det er på denne strekninga det vesle nøtteskallet fra Leirskardalen kommer ut for det som etter drivisen ved Grønland kanskje er den største trusselen imot dem på heile turen: De er nå kommet inn på sjølve motorvegen til skipsfarten mellom Europa og Nord-Amerika, og ved etpar anledninger, i dårlig sikt, holder de rett og slett på å bli nedrent av passasjerbåter.

Capitano no good
En pussig episode som de nå opplever beretter Folgerø om i boka si. På feltene treffer de på portugisiske fiskere i sine doryer, som nordmennene kjøper torsk hos, og som gjerne vil rømme til lands sammen med nordmennene.
Forfatteren siterer de fortvilte fiskernes utrop om tingenes tilstand: « «Capitano no good mukje susi no buono Capitano. Ona revolvero every morning chute puff in the boat all day no vino, no gude mankje.» Slik lød ordene fra alle mann. Ombord var det rent forferdelig, ikke fikk de mat, ikke drikke, ingen vin i båten om morgenen når de dro ut, og de fikk ikke komme til skipet før om aftenen når signalet gikk opp. Hvis de kom tilbake før den tid, ble de skutt.»

Oppmerksomhet
9. august når sjøfarerne endelig den nordamerikanske kysten. På kaia i Shelbourne stod lokalbefolkninga «med hendene i lomma og trodde at vi løi. En sa: «I don’t believe this little craft has ever seen Norway»». Men de innfødte var vennligsinnet, viste det seg. Mannskapet fylte vann, og etter hvert bare det til Boston og New York med skip og mannskap.

I si samtid må kaptein Folgerø og hans besetning ha vakt betydelig oppmerksomhet, ikke minst på amerikansk side av dammen. Å dømme etter avisartiklene fra den gang var vågestykket til de fire nordmennene i den åpne båten uhyre populært i norske emigrantkretser.

Båten endte sin ferd i innlandsbyen Duluth, Minnesota. Den dratt opp Hudson River, den seilte over de store sjøene, til slutt krysset den Lake Superior, og sankthansaften 1927 kunne «captain Folgero and his crew», som det sto i avisene, i triumf segle inn på Duluth havn. Byens myndigheter kjøpte seinere «Leif Erikson», og stilte den ut som en attraksjon i parken med samme navn.

I parken
«Leif Erikson» har siden den tid stått på stas der, midt i sjølve hjertet av det norskamerikansk USA. Tusener av norskamerikanere har i årenes løp tatt Korgen-fartøyet i øyesyn, og båten har blitt et viktig norskhets-symbol for mange i denne spesielle kulturen.
For en del år siden var båten i så dårlig forfatning at kondemnering og bygging av en kopi ble vurdert. Men etter iherdig innsats fra entusiaster både her heime og i det norskamerikanske miljøet i Duluth, ble båten berga og fullrestaurert. I forbindelse med dette skaffet Kristen Petersen-Øverleir, sønn av Knut som var med og bygde båten, både trenagler og samme type søm og rør (roer) som var brukt i båten originalt. En digresjon: 1 000 stk båtsøm med rør, pluss 400 trenagler, alt dette skaffet til veie av Kristen Petersen-Øverleir, kostet da – inklusive frakt – det dobbelte av hva Gerhard Folgerø i si tid betalte for heile båten.

Seinere ble leirskarbåten flytta til et eget hus i Leif Erikson Park, Rose garden, oppkalt etter båten og vikinghelten.

Det var visstnok en lang og til dels følelsesladd diskusjon omkring det hensiktsmessige i å restaurere og ta vare på «Leif Erikson», som også gjennomgikk en omfattende reparasjon på 40-tallet.
Da det dessuten i lokalmiljøet i Duluth hevet seg røster som hevdet at båten langt fra var noen kopi av vikingskip, men en nyere båttype, kastet blant annet sønn og sønnesønn av båtsmedene, Asmund Petersen, seg inn i debatten. I et innlegg i museumsbladet «The Nor’easter» i 1985 drev han med stor kraft tilbake påstander som var framsatt.
Artikkelen er i tillegg til å være et forsvarsskrift for å ta vare på båten, også ei verdifull kilde til informasjon om båtbyggertradisjonene i Nord-Norge generelt og i Korgen spesielt.

Ikke et langskip
I artikkelen viser han blant annet til at «Leif Erikson» aldri var ment som en kopi av vikingenes krigsskip, langskip av type Gokstadskipet. Tvert imot dreier det seg om en kopi av de kjappe, mindre handelsfartøyene, kalt knarr, en båttype som seinere utviklet seg til det vi i dag kjenner som nordlandsbåten. Ja, Petersen viser i artikkelen til at også verktøyet som ble brukt til å klinke båter av i Nordland, har utviklet seg i rett linje fra de redskaper båtbyggerne benyttet seg av i vikingtida. Han mener dessuten at båtens verdi bør vurderes ut fra en større sammenheng, nemlig å vektlegge røttene til gammal båtbyggertradisjon på Helgeland: Folk fra øydistriktet hadde til alle tider vendt seg til handverkere i innlandet når de skulle ha bygd båtene sine. Kaptein Folgerø opptrådte dermed i samsvar med god, gammel tradisjon da han dro til Øverleiren i Leirskardalen for å få bygd antlanterhavskrysseren sin.

Båten han bestilte var basert på gamle tegninger, men forsiktig modifisert for å være sikker på å tåle påkjenningene fra storm og is ved Grønlandskysten og Labrador. Dessuten skulle skroget være mer eller mindre likt båtene som ble brukt til å segle fra Vestlandet og Nord-Norgeskysten til torskefisket i Lofoten, framholder Petersen i artikkelen sin. Han viser til at «Leif Erikson» er svært lik en fembøring, som originalt bare finnes i få eksemplarer, og minner norskamerikanerne om den betydninga denne båttypen har hatt. «Den har gjort menneskelig liv og kultur mulig under harde arktiske vilkår så langt tilbake som historia kan berette. I kjølvatnet til slike små skip foregikk den norske kolonisasjonen, og sikret norske områder å avsides som Finnmark. Nordmenn slo seg til og med ned så langt borte som på Kola; Murmansk betyr faktisk «nordmennenes kyst».
«Leif Erikson» ser helt ubetydelig ut sammenliknet med dagens teknologiske undre, men det er verdt å huske at skipet og de som seilte det fant fram til Amerika gjennom storm og usedvanlig ugunstige isforhold i Nord-Atlanteren. Det faktum et skipet er lite, ikke bygd av eiketømmer, og ikke hadde tilgang på noen værmeldingstjeneste, gjør dets ferd mer lik de gamle norske sjøfarernes enn de moderne vikingenes reiser», skrev Asmund Petersen blant annet.

«Roald Amundsen»

Vinteren 1928/29 fikk Gerhard Folgerø bygd enda et vikingskip hos Johan og Knut Petersen-Øverleir i Leirskardalen. Dette skipet var nok finansiert med det han tjente på foredragsturnéene sine i Norge og Amerika etter ferden med «Leif Erikson» to år tidligere.

Det nye skipet fikk navnet «Roald Amundsen», noe som sikkert kan sees i sammenheng med at polarhelten ble savnet og antatt omkommet i Arktis sommeren 1928. «Roald Amundsen» var konstruert mer etter mønster av vikingenes langskip, en større båt, 60 fot lang, 15 fot og 9 tommer brei, heilt åpen, men med spiserom og køyerom for mannskapet. Den hadde dessuten en 10 hk Wickmann oljemotor. Båten ble bygd i et eget båtskøt i Olderneset i Korgen, hvor også stabelavløpninga fant sted, 8. mai 1929.

Etter å ha seilt gjennom Europa, blant annet opp Seinen og ned Rhone, kom «Roald Amundsen» til Spania. 7. februar 1930 stevnet langskipet ut fra Sevilla, og fulgte i Columbus» kjølvatn over Atlanteren. Om lag to måneder tok turen, men som det pleier å gå med oppfølgere, ble det ble ingen gjentakelse av suksessen fra den første ferden. Etterpå tok Folgerø «Roald

Hvor ble det av hodet?

I boka «Gerhard Folgerø – en eventyrer» skriver forfatteren Osvald Gilje om et intervju med Folgerø i Bergensavisa etter krigen. Her uttaler Gerhard seg også om båten.
«Han sier: «Nei, den ligger nå der. Jeg er helseløs og vet ikke hva jeg skal gjøre med den.»
En langt senere artikkel i Lofotposten?/Helgelands Blad? forteller hva som hendte. Gerhard ga båten til Alstahaug kommune for at den skulle tas vare på og oppbevares i Sandnessjøen. Med dette for øye ble båten tatt under slep nordover. Dens tilstand var imidlertid så dårlig at den sank under slepet, uvisst nøyaktig hvor. Man fikk imidlertid berget forstevnen med drakehodet og tre skjold. Disse har vært tatt vare på i Sandnessjøen. For noen år siden ble dragehodet utstilt i vestibylen på Sandnessjøen videregående skole hvor det fremdeles er.
Et skjold, noe skadet, befinner seg også på skolen. De er brukt i undervisningen om vikingtiden.
Dermed tror jeg vi har svaret på hvor det ble av «Roald Amundsen».
Mange journalister har misforstått, lyttet dårlig og ikke sjekket informasjon i etterkant.»

Amundsen» heim til Norge. Med den seilte han langs kysten og holdt lysbildeforedrag om de to ekspedisjonene sine.

Blant annet vet vi at Folgerø·sommeren 1935 var innom Myken med vikingskip-kopien og fortalte om sine opplevelser  på Forsamlingshuset i Myken.

I 1940 gjorde Folgerø et forsøk på å bruke båten til å smugle flyktninger fra Norge til Shetland, men både passasjerer, mannskap og båt ble tatt av tyskerne, og Folgerø skal ha blitt sterkt torturert som følge av dette. Han satt i tysk fangenskap i Norge og Tyskland fram til krigens slutt, og fikk ødelagt helsa som følge av dette. Han døde i 1950. «Roald Amundsen» lå i mange år i opplag, men et forsøk på å føre den til Sandnessjøen og restaurere den, var mislykket. Drakehodet som Andreas Nilsskog laget, og noen skjold fra båten skal imidlertid ha blitt tatt vare på.

Hvor ble det av hodet?

I boka «Gerhard Folgerø – en eventyrer» skriver forfatteren Osvald Gilje om et intervju med Folgerø i Bergensavisa etter krigen. Her uttaler Gerhard seg også om båten.
«Han sier: «Nei, den ligger nå der. Jeg er helseløs og vet ikke hva jeg skal gjøre med den.»
En langt senere artikkel i Lofotposten?/Helgelands Blad? forteller hva som hendte. Gerhard ga båten til Alstahaug kommune for at den skulle tas vare på og oppbevares i Sandnessjøen. Med dette for øye ble båten tatt under slep nordover. Dens tilstand var imidlertid så dårlig at den
sank under slepet, uvisst nøyaktig hvor. Man fikk imidlertid berget forstevnen med drakehodet og tre skjold. Disse har vært tatt vare på i Sandnessjøen. For noen år siden ble dragehodet utstilt i vestibylen på Sandnessjøen videregående skole hvor det fremdeles er.
Et skjold, noe skadet, befinner seg også på skolen. De er brukt i undervisningen om vikingtiden.
Dermed tror jeg vi har svaret på hvor det ble av «Roald Amundsen».
Mange journalister har misforstått, lyttet dårlig og ikke sjekket informasjon i etterkant.»

Kilder: Artikler av Asmund Petersen, Intervju med Kristen Petersen-Øverleir, diverse avisartikler, Gerhard Folgerø: «Over Nordatlanteren i åpen båt», Rosén forlag 1944. The Leif Erikson Viking Ship Restoration Project. Osvald Gilje: «Gerhard Folgerø – en eventyrer». Gerhard Folgerø: «På vikingferd med Roald Amundsen» (Kamban forlag).

Johannes Johannessen var øyenvitne til en del av den dramatikken som utspant seg da Hemnesberget ble angrepet og satt i brann av engelske krigsskip 14. mai 1940. Under krigshandlingene på Sund samme dag, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja.

Av Torstein Finnbakk

– Våren 1940 var jeg som 22 år gammel student ferdig med førsteavdeling på farmasistudiet, og hadde praksis på apoteket på Hemnesberget, fortalte nå avdøde Johs. Johannessen til meg.

Artikkelen er gjengitt i boka «Hemnes i krig 1940.45». Fra samme bok er intervuet med øyenvitnet Elisabeth Bech.

– I 1939 skulle jeg ha vært i militærtjeneste, men hadde måttet søke utsettelse på grunn av eksamen.

Rundt 10. mai var det forholdsvis lite folk igjen på Hemnesberget, ettersom man allerede for noen dager siden hadde oppfordra folk til å evakuere. Et par hundre var sikkert evakuert. Min mor og mormor var evakuert til Straumbygda, og min farfar var plassert i Korgen.

Disse tiltakene var gjort fordi man forventa at noe skulle skje. Man skulle være forberedt i tide. Men da det ikke skjedde noe, begynte folk å bli utålmodige, og det var en del som kom tilbake.

Rykter

Fredag 9. mai begynte det å gå rykter om at noe var på gang. Jeg veit ikke hvem som eventuelt hadde mottatt noen opplysninger, kanskje lensmannen.

Jeg var på apoteket. Apotekbestyreren var tiltrådt 1. januar 1940, og hadde ikke fått familien sin dit ennå. Han bodde på Bies hotell i Odden. Der var det veldig urolig, for varselsirenen for flyangrep var like i nærheten. Sirenen gikk til alle døgnets tider, og dette var enerverende for de som bodde nærmest omkring. Apotekeren hadde ordna seg med tilholdssted lenger unna, hos Arne Hovind som hadde bygd et hus han ikke hadde tatt i bruk ennå. Jeg skulle hjelpe apotekeren med å bære sengetøyet innover dit.

Flyalarm

Vi pleide å ha apoteket stengt mellom to og fire. Flyalarmen gikk for alvor etter at vi hadde åpna igjen klokka fire. Når alarmen gikk, skulle alle søke dekning, og butikker og liknende skulle stenges. Vi stengte apoteket, og forsøkte å komme oss innover mot Åsen med sengeklærne.

Da kom tre fly som sirkla over Hemnesberget, innover landet, inn over fjorden mot Elsfjord og tilbake igjen. Vi søkte dekning hver gang flyene var over stedet. Mens de var ute over fjorden, sprang vi til neste hus, og slik kom vi fram til bestemmelsesstedet. Bomber og kuleregn

Etterpå skulle jeg heimom for å se hvordan det gikk med foreldra mine. Men så langt kom jeg ikke. Mens jeg var på veg utover, braka det løs.

Samtidig kom en gjeng hemnesværinger med en lastebil. En mann stod oppreist i kassen og ropa på en dramatisk måte: – Det e ingen teng å gjer her ute!, mens han hytta med neven i været.

Da slapp de bomber. Jeg var ikke mer enn 200 meter fra heimen min. Jeg søkte dekning på en veranda, og da kom en kjempestor teleklump som gikk gjennom taket på huset ved siden av. Det var sprut fra den bomba som ble sluppet på Prestegårdsmarka, like ved forpakterboligen. Dette syntes jeg var så uhyggelig at jeg oppga forsøket på å komme meg videre. Da for nettopp et fly like over kirketårnet. De fyra ei salve mot Høghågen.

– Jeg så ildspruten fra flyet.

På vegen tilbake mot Åsen var det et skudd som for tett forbi hodet mitt. Jeg hører lyden fremdeles når jeg tenker på det. Kula kunne ikke ha vært langt unna, for det hørtes ut som en knepp på en fiolinstreng.

Uten å vite om det, var jeg kommet midt i det området hvor de kjempa mens engelskmennene trakk seg tilbake.

I kjelleren

Men jeg kom meg tilbake til Hovinds hus, hvor apotekbestyreren var. I mellomtida var det kommet to stykker til, og like etterpå kom enda en mann dit, Theodor Vallnes. Vi satt i kjelleren og prata. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, for vi ante ikke hva som skjedde. Landgangen av tyske tropper visste vi ingen ting om der vi satt, en kilometer fra torget. Jeg var heilt gjennomvåt til langt opp på lårene, etter å ha vassa i snøen. Jeg hadde kledd av meg sko og strømper, og satt der og skulle tørke dette.

Etter ei tid hørte vi mange og kraftige stemmer, og vi forstod at det var folk utenfor huset. Hvem det var, ante vi ikke. Plutselig banker det på inngangsdøra oppe, og samtidig banka det på kjellerdøra der vi satt.

Et skudd

Jeg sprang opp trappa, ettersom jeg satt nærmest. Da jeg var midt i trappa, hørte jeg et skudd. Men jeg fortsatte opp, og lukket opp ytterdøra.

I en halvsirkel utafor stod sju-åtte mann, tyske soldater i krigsmundur. En eller to stod med revolvere. To-tre av dem hadde karabin med bajonett på. Det var et uhyggelig syn, og de så jo fæle ut også. De hadde hissa seg opp med et eller annet. De var ikke edru, heller ikke synlig beruset, men oppstiva med noe.

Jeg skulle gå inn igjen, men ble stoppa. Jeg måtte komme ut. Det var først da jeg ble klar over at det var tyskere. Vi hadde hittil blitt vant med engelskmennene som var på Hemnesberget.

Der stod jeg barføtt i døra. Jeg fikk tak i et par kalosjer som stod innafor døra. Dette var heilt komisk, for kalosjene var mange, mange nummer for store. Jeg hadde inntrykk av at tyskerne flirte av dette.

«De skaut han»

De som hadde vært i kjelleren kom da opp, og var heilt ifra seg. Apotekbestyreren babla noen ord på engelsk. Det var vel det siste han skulle gjort. Vi skjønte at de var på jakt etter engelskmenn, og at de gikk fra hus til hus på leiting.

Da vi var samla igjen, spurte jeg hvor Theodor Vallnes ble av. Ei kvinne som hadde vært der sa: «De skaut han!»

I kjelleren var det reist en boks fra pipa mot kjellerdøra. Vallnes skulle ha sprunget mot den for å ta den løs. Men samtidig som han for over gulvet, smalt det et skudd gjennom vinduet. Han ble truffet i ryggen, og var død momentant.

Vi ble jaga utover mot Hemnesberget. Da vi kom til Ungdomslokalet, lå to mann i ei maskingeværstilling, forresten like ved huset til Theodor Vallnes. Vi dro til huset nedenfor, som tilhørte Hans Marstokk, hvor vi søkte tilflukt i kjelleren. Marstokk tok tollekniven, gikk ut og skar ned ei klessnor, slik at jeg fikk knytt på meg kalosjene mine.

Da kom en tysker med revolver i handa. Han torde ikke å komme inn, men ropte oss ut. Siden jeg snakka litt tysk, måtte jeg være med ham bort i stillinga, hvor jeg satt sammen med de to karene i ti minutters tid. Det var ingen kamper da, for engelskmennene var fordrevet lenger østover. Jeg forstod at tyskerne var redde for at vi holdt engelskmenn skjult i kjelleren, og jeg forsikra om at det var ikke annet enn sivile der. De trodde meg til slutt, så jeg fikk gå tilbake.

Etter båten

Vi hadde bestemt oss for at vi skulle komme oss på sjøen, og over fjorden. Sande, apotekbestyreren, hadde kjøpt en nordlandsfæring tidligere på vinteren, og den lå i båtskøtet hos Roghell.

Vi la kursen dit, og da brant det ute i Odden. Vi så flammene derifra, og et par hus nedenfor kirka var også blitt skutt i brann.

Det var begynt å bli skumt. Det blåste fra sydvest, og det var mye drivis nede i fjæra på Lapphella.

Med det samme vi skal inn, dukker plutselig to karer opp av sponen inne i båtskøtet. Den ene var sivil og hadde på seg ei devoldtrøye med bokstavene «O.D.S.» på brystet. Det var sikkert en av mannskapet på «Nord-Norge». Den andre var en ung soldat. Han så ut til å være bare guttungen, 17-18 år. Han var så bleik, kvit som om han skulle ha kamuflert seg med mel eller kritt. Redd var han tydeligvis også.

Apotekeren begynte igjen å snakke engelsk, og jeg sa at nå måtte han holde kjeft. Det dummeste vi kunne gjøre var å snakke engelsk, og tyskeren forstod jo ikke noe av det heller.

Vi fikk gjort forståelig hva vi hadde til ærend, og fikk beskjed om å vente i fem minutter. Da trakk de seg unna. Tyskeren gikk baklengs, mens matrosen sprang innover i retning av Stensen-båtskøtet. Sande var utålmodig etter å komme seg av gårde, men jeg mente vi skulle ta ordren bokstavelig og vente i hvert fall til de to var forsvunnet.

Over fjorden

Vi kom oss gjennom sørpa og drivisen, og rodde over fjorden til Fagerheim. Der var det en masse folk som hadde søkt tilflukt. Helt utrulig fikk jeg anvist ei fint oppredd seng, enda så mye folk som var der.

Om morgenen fikk jeg vite at apotekeren var reist til Sandnessjøen med ei skøyte, sammen med telegrafbestyreren og frøken Anna Nilsen som var blitt truffet av ei granatsplint i foten. Apotekeren så jeg ikke mer.

Neste dag var pinseaften. På Hemnesberget var det dødsens stille å se til. Det røyk bare noen steder, bortsett fra kullageret på Storkaia. Det brant heile sommeren.

Øde sted

Siden apotekeren var borte, ville jeg se hvordan det stod til med apoteket, Jeg dro over til Hemnesberget i lag med Harald Pfaff som var bestyrer for middelsskolen. Vi kom til et øde sted. Det var rart å komme dit, uten livstegn noe sted. Vi la til i Sandvika ved ferjekaia, gikk opp til torvet og bort til kiosken hans Christian Christensen. Luka var åpen, men det var ikke folk der. Jeg gikk bort for å kikke om det var noen der. Det var det ikke, men det lå strødd sjokolade og karameller og litt av hvert på fortauet.

Vi fortsatte til vi traff et menneske på trappa på Kaffistova. Vi gikk inn og fikk oss en kopp kaffe i lag med noen av husets folk som var samla der.

Da jeg kom ut derifra, ble jeg praia av fru Sjøgård, sjukesøstera, som ba meg om å bli med.

Hjalp sårede

Hun skulle ta hånd om to som var såra, og vi for på apoteket og fant det hun trengte av bedøvelsesmiddel, morfin. Derifra gikk vi til prestegården, hvor det lå to såra tyske soldater.

Den ene var ferdig. Antakelig var det ei granatsplint som hadde gått tvers gjennom ham, for det var hull både i ryggen og i brystet. Han var bevisst også, og det rare var at det så ut som om han lå og smilte.

Den andre hadde et kjøttsår i overarmen, bare såvidt at vi så merker etter kula som hadde gått gjennom. Han var så fæl, den karen, han slo etter fra Sjøgård da hun skulle behandle ham.

I huset til Arne Hovind var det oppretta et slags lasarett med fire-fem senger. Dit skulle vi frakte de to soldatene. Vi hadde ikke annet enn ei handvogn å kjøre med.

Samtidig som vi holdt på oppe på prestegården, landa et sjøfly like nede på fjorden. Ikke lenge etter dukka det opp tyske sanitetsfolk som overtok de sårede.

Uten hode

På tur utover kom jeg til bedehuset. Der så jeg at det lå et menneske like ved flaggstanga. Det var lagt et svart regnslag over, som jeg løfta på. Der lå det en i marineuniform, svart uniform med røde distinksjoner. Uten hode.

Pinseaften rodde vi tilbake til Fagerheim. Blant mange traff jeg Petter Seljelid og kona, som var havna der borte. Det siste jeg hadde hørt om foreldra mine var at de var kommet seg til Juvika, så jeg rekna med at de var kommet seg over fjorden til Straumbygda.

Vi bestemte oss for å ro til Brennberglandet og innover der. Vi var akkurat begynt å ro fra Osmoodden da et stort skip kommer innover fjorden. Seinere fikk vi greie på at dette var en troppetransportbåt som kom fra Mosjøen og skulle til Mo.

Til Straumen

Vi snudde og rodde til lands igjen. Etter at båten var passert, rodde vi over til andre sida og fulgte landet til Straumsnes, hvor vi skilte lag. Jeg fant foreldrene mine i Øverstraumen, hvor vi var i tre-fire dager.

Det var først tirsdag-onsdag etter pinse at Hemnesberget ble rasert etter bombardement fra sjøen. Det var selvfølgelig heilt «høl i haue». Det var ikke tyskere der engang. Stedet hadde ingen som helst strategisk betydning, og det var heilt unødvendig at det skulle brenne ned.

Kunne reddet mye

På det tidspunkt brannen begynte var det minimalt med folk på Hemnesberget. Hadde det vært noen der som kunne ha organisert litegrann, kunne de ha berga mye.

Distriktslege Harald Drøpping fortalte at han redda faktisk doktorgården bare ved å være til stede sjøl. Det brant rundt omkring, og gnister fauk i lufta og antente nabohus. Ei stor bygning like ved, som tilhørte tidligere skolestyrer Stenbro, brant ned. Drøpping sa han berga doktorgården ved å bære vatn i bøtter og skvette hist og her.

Nedbrent sted

17. mai rodde jeg aleine tilbake til Hemnesberget og la til i Kalvhagen bak prestegården.

Det var en sterk opplevelse å komme oppfor kanten og se pipene som stod igjen. Da var heile stedet nedbrent, inklusive vårt eget hus.

Riktig nok stod en del hus igjen. Men hele det sentrale området var ramma, fra Odden og innover til Andersenbakken, nedover til sjøen. Alt langs med sjøen og bortover der var borte. Slik var krigsbrannen.

Etter å ha konstatert at det ikke var noe mer å gjøre der, dro jeg tilbake samme dag og meddelte foreldrene mine dette sørgelige budskapet.

Tilbake heim

Kampene foregikk ei uke. 17. mai kom tyskerne til Mo, etter at det hadde pågått kamper heile vegen fra Hemnesberget. Etterhvert begynte folk å komme tilbake. Problemet var hvor de skulle gjøre av seg. De som hadde husene sine i behold strakk seg lenger enn langt for å hjelpe de andre. Det var trangboddhet, i høyeste grad.

Men folk hadde opplevd noe liknende før, under Storbrannen i 1923, hvor like mye hus strauk med. Jeg var fem år da, og husker at vi lå fem unger i ei seng den første natta etter brannen.

Dagliglivet normaliserte seg etterhvert. Men nesten all virksomhet som hadde vært i gang før ble lamma. Det viktigste var å få etablert noe provisorisk når det gjaldt forsyningene. Alle forretningene med varelager var gått med. Jeg flytta fra Hemnesberget, ettersom apoteket nå var borte, og fulgte det videre opplegget for studiet. Vi var de siste som kom ut fra universitetet, som ble stengt i 1943.

Slik jeg så det

Johannes Johannessen tilføyer:

– Dette er slik som jeg opplevde det som skjedde på Hemnesberget. Alle som var til stede der denne ettermiddagen og kvelden opplevde det på forskjellig vis. Av og til tok vel fantasien overhånd. Det veit jeg eksempler på. Det er naturlig at fantasien kan løpe løpsk under slike forhold. For eksempel fantes det dem som hadde sett at det «lå strødd med lik» utover markene på prestegårdsjordet. Det var nok noen som lå der, men det var ikke et så stort antall. Men etter bombenedslaget like ved forpakterboligen, hvor det ble et krater som du kunne ha satt et hus oppi, lå teleklumper spredd 100-150 meter unna. Dette lå utover den kvite snøen, og på litt avstand kunne det ha sett ut som om det var folk som lå der.

Tre kvinner under ild

Da krigshandlingene tok til for fullt på Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de å bli truffet.

– Før hendelsene i pinsen 1940 hadde vi fått beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, fortalte Elisabeth Bech (født 1907). 1940 bodde hun sammen med ektemannen Øyvind og den vesle sønnen deres hos Gunnbjørn Mortensen på Sund i Hemnes.

– 10. mai sykla søstera mi, tannlege Lydia Skodvin, og jeg til Hemnesberget for å hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da på Bjerka for å hjelpe til med våronna.

I Prestenget bodde noen slektninger av sjølfolket. De var evakuert fra Bodø. Sønnen deres hadde tannverk, og søstera mi skulle undersøke ham.

Ild fra fly

Mens søstera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte å kretse over oss, og tre fly gikk ned på Sund. Søstera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun løp tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg så kulene spratt i berget.

Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker på at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte på mannen min og ungen på nesten to år, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, får jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer.

De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe på bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men så stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre.

Jeg trur engelske og norske soldater på dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i båt fra Juvika.

Men flyene fortsatte heile tida å kretse over her. På Sundsbukta ble ett fly skutt i senk. Igjen under ild

Vi visste ikke om vi skulle tore å gå heim. Ei jente fra Sund som arbeidde på Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne.

Vi tre starta nå av gårde mot Sund.

Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, før det tok til å knitre fra maskingevær igjen på vegen. Nå begynte de å skyte på oss fra sjøen. Det hadde regna, slik at vi så det spruta når kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss.

Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggrøfta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss på. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga.

Men så ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt på vegen for å stoppe trafikken.

Vi fortsatte da mot Sund. Vi møtte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og søstera mi svara ham på engelsk og fikk forklart ham at vi hadde småbarn og gjerne ville heim. Så lot han oss gå. Vettskremt

Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre gått i kjelleren. De hadde på forhånd tømte potetbingene og båret ned matter og sengeklær, i tilfelle noe skulle komme på.

– Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gråt de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi – forferdelig.

Husverten, Gunnbjørn Mortensen, er av og til ute for å observere. Når det lir på natta, får han se en styrke på 2-300 mann som kommer ned Præstengsbakken. Dette var de som hadde vært med «Nordnorge».

Skjøt sine egne

På Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Præstengsbakken å skyte mot Sund. Tyskerne på Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skjøt med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skrøpelig kjeller, og vi hørte småstein og grus rasle. De kunne ha ødelagt oss.

Da tyskerne oppdaga at de skjøt på sine egne, ble det mye skrik og skrål, fortalte Gunnbjørn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp øyeblikkelig. Ilden opphørte.

Skutt i brann

Tyskerne tok nå inn i husene på Sund.

Men så kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skjøt i brann hus på Sund, blant annet fjøset i Prestenget og et hus på Gløsen.

Om morgenen gikk vi opp for å få oss noe varmt, men det lå fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare å snu i døra. Vi måtte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper på innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant. I to døgn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss.

Så fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile måtte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.

Evakuering

Vi fikk være med en båt til Høyneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i båten med et kvitt plagg på ei stang. I Høyneset var vi i to netter. Da så vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi så hvordan ilden gikk fra hus til hus.

I Høyneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne få hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye snø den våren. Det var en tung marsj. Vi grynte i snøen med guttungen på ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengeklær.

Vi tre søstrene og ungene våre fikk være hos Wollert Jøsevold.

Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt å gå utover mot Sund, og hadde fått sitte på med en tysk bil dit. Der hadde han fått vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, på fødselsdagen min.

 

Fortellinga om at eldhuset på Jamtjorda i Leirskardalen skriver seg fra 1600-tallet er kun basert på ei myte, og har aldri blitt bekrefta ved å bruke vitenskapelige dateringsmetoder.

 Men sagnet sier at han het Jon og kom fra Jämtland. Men ingen veit med sikkerhet hvem han var, hva han het eller hvorfor han kom. Men han kom gående opp Leirskardalen, en gang i eldgammel tid, og trolig var det på bleike 1600-tallet.

Kanskje var han en flyktning etter freden i Brømsebro, da den dansk-norske kongen tapte Härjedalen og Jämtland til Sverige. Han etla seg i alle fall til å slå seg ned i en dal i Korgen, hvor ingen bumann tidligere skal ha bygd.
Et sted midt i dalen tok han seg en rast, kan hende. Kanskje stansa han bare for å stramme komagbandene. Sagnet sier i hvert fall at han hogg merket sitt inn i ei gran oppi Håjen, for å gi til kjenne at dette landet var erobra. Han fant ikke grønnere gress anna sted i dalen, så han slo seg ned der ved merkegrana. Plassen fikk kanskje navnet Jamtjorda, etter skogbygdene han kom fra. Men stedsnavnet kan også ha en heilt anna opprinnelse. 

Ett av de første husa som Jon bygde – sagnet sier at det var det aller første – står der den dag i dag. Byggeåret kjenner vi ikke. Det kan være nyere enn en i mange år antok. Det er uansett gammelt.

I årenes løp har årestua, eldhuset på Jamtjorda, nok  gått gjennom endel forandringer. Men de grove stokkene i veggene er de samme som jamtlendingen i si tid fravrista den frodige skogen i Leirskardalen. Ei av dørene i eldhuset viser at grana i høgeste grad var hogstmoden: Halve dørplata er gjort av ett eneste bord, nær halvanna alen bredt.

Den første registrerte brukeren på Jamtjorda het Kield. Noe farsnavn er ikke kjent. Han betalte 2 pund skyld, etter matrikkelen av 1647. Dette kan kanskje ha vært den samme mannen som sagnet kaller Jon, og altså den første brukeren i Leirskardalen. Men Kield kan også ha vært Jon sin sønn. Eller «Jon» kan være en sagnfigur, skapt av seklers fantasier og vandrehistorier. 

I eldhuset har det vært kokt og bakt i gråsteinsgruva i  manns minne og vel så det –  heilt fram til denne dag. Men fra først av skal det ha vært ei åpen gruve midt på golvet og ljore i taket. Det er på ett eller annet tidspunkt lagt inn loft i huset, kanskje da den første pipa blei mura. Takbjelkene oppe på loftet er sotete og godt innrøykte, og bærer tydelig preg av at bygget var ei pipelaus ei årestue fra først av.

Gjennom seklene har det vært brygga og baka, kjevlene har romla, den liflige lukta av nystekt brød har trengt ut fra ljore og skorstein, gjennom trange tider og høgkonjunkturer. Noen ganger lukta brødet skarpt av bark. Tenk deg at alle kamkak-leivene, flatbrødet og lefsene som har vært produsert i eldhuset på Jamtjorda blei lagt i en eneste stabel. Tenk deg videre at det hvert år i gjennomsnitt blei baka en meters stabel. Gjennom 350 år utgjør dette en brødstabel høgere enn Eiffeltårnet. Og brød trengtes, for det blei etter hvert mange munner å mette på Jamtjord-tunet.

Eldhuset er ett av de svært mange husene som etter hvert blei bygd her. Ja, det skulle vokse fram den reine landsbyen på tunet, hvor i alt fire garder kom til å ligge: Oppigarden, Midtigarden, Sandmoen og Volden.
På en skisse som Harald Brygfjell har tegna er det ført opp nærmere 40 større og mindre bygninger der på landsbytunet.  De fleste er borte i dag, men mange står igjen, blant anna også et stabbur med ukjent byggeår. Det samme gjelder steinfjøsen, smia og en jordkjeller. En teori går ut på at kjellerhuset kan være enda eldre enn de andre, en tenker seg at dette var det første krypinn som  mannen fra Jämtland bygde seg.

Før Petter Dass
– eldhuset som tidsmaskin

La oss for et øyeblikk, tross usikkerheten om opprinnelsestid og -år, anta at eldhuset blei bygd rundt 1640. Kongen i Danmark-Norge het Christian IV, også kjent som  Christian Kvart. Han grunnla blant anna en bitteliten by sør i landet, som blei døpt Christiania, som seinere skulle få navnet Oslo.
Da  eldhuset var bare få år gammalt, tumla det i England omkring en guttekvalp som ennå gikk i kortbukser. Han bar navnet Isac Newton, og hadde ennå ikke fått noe eple i hodet.
Eldhuset nord i det fjerne Norge stod like traust på syllsteinene sine mens Ludvig XIV solte seg i all sin glans i Versailles.
Da eldhuset i ett år eller så  hadde tjent som vern mot vind og vær for nybyggerfamilien på Jamtjorda, kom det til verden en liten pjokk som skulle bli kjent og kjær på heile Helgeland og vel så det. Han fikk i dåpen navnet Petter Dass, og da han blei vigd til prest var allerede bjelkene i årestua godt innrøykte.
Den siste heksa i Norge blei brent i 1670. Da hadde ilden i tretti år flamma på gruva i Leirskardalen
Da den franske revolusjonen kom med brask og bram i 1789, var huset allerede eldgammalt. Halvtanna århundre hadde segla forbi over mønet, mens fem generasjoner hadde tråkka over tunet på Jamtjorda. Minst en av beboerne hadde etter god skikk blitt frakta ut gjennom veggen som lik, så han ikke skulle «gang oppdagæ». Såret i tømringa finnes fremdeles.
Den berømte lekpredikanten Hans Nilsen Hauge besøkte Leirskardalen i 1803. Det gamle Eldhuset stod godt på syllstokkene. Da Norge fikk egen grunnlov i 1814  hadde huset snart stått han av nesten i to århundrer, og ved unionsoppløsninga i 1905 var det godt inne i sitt tredje århundre.
Våren 1940 blei allmenningsvegen gjennom dalen for første gang tråkka på av fremmede lands soldatstøvler. Da runda huset der ved vegkanten tre sekler Mye hadde det sett, men dette…
Huset har stilltiende tjent sine mennesker, bare knirka om dørhengslene var usmurte og knaka litt hver gang søraustdrogene kom nedover lia og slo mot veggen.
Etter hvert oppdaga menneskene eldhusets verdi, som klenodium og minnesmerke over slekters gang.
Det var på høg tid,  hadde kanskje eldhuset mumla, om det hadde brydd seg med å si noe.

Kamkakbaking i eldhuset på Jamtjorda