– Jeg har jobba i to og et halvt år med denne boka, sier Bjørn Johnsen.
Han er i dag forfatter på heiltid, et yrke og ei rolle som han trives godt med. Han jobbet i mange år i skolen. De to siste årene som pedagog jobbet han for undervisningsdepartementet med å lage undervisningsplaner. For to år sida ble han forfatter på heiltid.

Bjørn Johnsen fra Mosjøen gir ut ny roman. Foto: Privat

Skriveglede       

– Jeg liker å skrive og skape en verden, sier han.
– Når du skriver, jobber du ganske hardt?
– Arbeidsdagen min starter klokka fem om morgenen, og jeg jobber hver dag. Jeg ser på dette som et yrke, og jeg syns jeg skylder leserne skikkelighet i arbeidet. Jeg prøver å legge sjela mi i denne jobben. Når kvelden kommer, liker jeg å se tilbake på en god arbeidsdag.

– Jeg står opp og går rett til PC-en, hvor jeg kjenner igjen personene, kjenner lukta og stemninga, hilser på personene og skriver hva de foretar seg. Allerede på barneskolen likte jeg å skrive stil. I Mosjøen blir jeg først og fremst forbundet med å være musikklærer. Jeg har satt opp mange forestillinger. I tillegg til å nyte elevenes arbeid, hadde jeg mange koselige stunder da jeg satt alene i konsertsalen og så for meg et handlingsforløp på scenen – hvilke kulisser som kunne passe, hvilke historier som kunne fortelles, stemninger. Seinere begynte jeg å skrive på samme måte, som om jeg satt der og så for meg hendelsesforløp. Det endte med at jeg tok med meg et ark og en blyant og satt der som en gammalromantiker under ei gran i skogen og skreiv.  Etter hvert hadde jeg fleire hundre sider, og tenkte: «Nå er jeg jo en forfatter!» Men jeg turde ikke å fortelle det til noen, for dette med å være forfatter var så alvorlig. Men heldigvis leste jeg et sted at en som har skrevet ei bok, er en som har skrevet ei bok, men en som har skrevet to bøker, er forfatter.

Av den første boka hans, «Menneskejerven», ble det også laget en konsertforestilling, med Johnsens egen naturinspirerte musikk. Musikken ble også brukt av NRK.

Ble innkjøpt                            

Enda var han ikke riktig der, men den første romanen «Menneskejerven» ble gitt ut. Den fikk gode omtaler, og ikke minst: Den slapp gjennom det vesle nåløyet og fikk støtte av Norsk Kulturråd. Forfatteren fra Mosjøen fikk i tillegg stipend. Det ble mitt lodd at jeg trekkes mot skrivinga. «Enok» er den femte boka mi.
I tillegg til den forrige romanen har han skrevet «Mosjøen pophistorie», og før det ei lærebok i musikk.
– Pophistoria er ei tjukk bok, men folk er veldig glade i å fortelle historia si, slik at dette stoffet kom lett til meg. Facebook var til stor hjelp, så jeg slapp å gå rundt på gårdene og intervjue person for person, men jeg nådde alle og fikk mange varianter av historiene.

Helgelandskysten            

 – Og nå er det «Enok» som ligger på bordet?
– Mor mi vokste opp på Vardøya på Helgelandskysten. Der var det en person som bodde på en holme, enda lenger ut, han Valdemar på Stein. Valdemar bygde seg ei hytta av drivved, slik bokas Enok gjør, uten at historia rundt ham stemmer med den i boka. Bestefar min pleide å besøke Valdemar, som i sin tur pleide å besøke familien min på Vardøya. Mamma har beskrevet for meg Valdemar og måten han rodde på. Dette inspirerte meg til å lage personen Enok.
– Romanen er ikke fri for kriminalitet?
– Sjøl om det virker som om heile verden vil ha kriminalromaner, ønsker jeg ikke å skrive slike. Jeg hadde lyst til å skrive en roman som favna bredt fra starten av, ga meg god tid til å beskrive et lokalsamfunn, god tid til å bli kjent med personene, forsøke å gjøre hovedpersonene tredimensjonale, slik at de kan overraske på slutten av handlinga, etter en stigende spenningskurve.

Flere bøker?                   

 – Dette borger vel for en fortsettelse?
– Det jeg vet, er at jeg trekkes mot det å skrive. Det er noe spesielt ved det å sitte å skape, å skape en verden, sier han, og fortsetter:
– Slik var det også at musikken kom til. Når jeg er i den litterære verden, med sine stemninger og vendepunkter, får jeg plutselig lyst til å lage musikk til stemninga. Det er egentlig samme prosessen – å skrive  og lage musikk. Det blir ganske likt, enten det er ord eller toner som kommer ut, sier han.

– Du holder deg til Helgeland som arena for bøkene dine?
– Ja. Jeg er ingen bereist mann. Jeg er glad i Helgeland, både innlandet og kysten. Skulle jeg ha beveget meg andre steder, måtte jeg ha bodd der og kjent omgivelsene. Det øysamfunnet jeg beskriver i boka, vil du ikke finne igjen. Det er ikke navngitt. Jeg har gjort meg noen tanker omkring det å skrive. To ting er viktige. Den som skriver må være et fullt og heilt menneske, på godt og på vondt, slik at du kjenner ditt eget sinnelag, at du har opplevd noe, følt på både faenskap og sterk glede. Samtidig må man være god til å observere andre mennesker. Da er resten ganske greit, bare å finne sin egen fortellerstemme og beherske forfatterrollen.

Markedsfører og selger                   

Noe han ikke er fullt så glad i som sjølve skriveprosessen, er arbeidet med å markedsføre og selge bøkene, noe han er pent nødt til å gjøre sjøl, ettersom han gir ut på eget forlag.
I dag eier han sjøl romanene sine og musikken som han har komponert i forbindelse med disse. Derfor mener han det er enklest å fortsette med å gi ut på eget forlag, og dermed også ha ansvaret for å få bøkene gjort kjent og solgt. Bøkene hans kan du få kjøpt hos alle bokhandlere, så vel gjennom hans egen Facebook-side “Forfatter Bjørn Johnsen”. Her skal han legge ut omtaler av alle sine bøker, samt presentere trailere som gir små smakebiter med stemninger fra «Enok». Til dette bruker han også sin egen musikk.
– Kanskje dette blir film?
– Dette var tanker om dette når det gjaldt den første boka, «Menneskejerven», men av ulike årsaker kom det ikke så langt. Ei jeg samarbeider med, ser at jeg tenker film når  jeg skriver romanene mine. Hun skal se på forskjellige scener, om vi får til å arbeide fram et filmmanus som vi eventuelt kan jobbe videre med, avslutter Bjørn Johnsen.

Tekst: Torstein Finnbakk – torstein.finnbakk@midtinorge.no – 90982968