Tankene vandrer noen år tilbake i tid. I de dager hadde jeg et blaff av interesse for nordisk samarbeid. Slik gikk det til at jeg i stort alvor dro til byen Jyväskylä i Midt-Finland på finskkurs.
Frikuftsteater, ofte kalt spel, er i vinden som aldri før, smittevernvennlig som det er. Da kan det kanskje passe med et nesten helt sannferdig, ukorrekt tilbakeblikk.
En flott sommerkveld ble kursdeltakerne invitert til sommerteater – friluftsteater-oppsetning med en amatørtrupp fra en liten landsby i nærheten.
«Täälä Pohjan täden alla» het stykket, på norsk «Under polarstjernen», og var skrevet av ingen ringere enn Väinö Linna.
Scenen var et lite torp på et idyllisk nes ved en innsjø noen mil utafor byen. Det krydde av lokale skuespillere. Noen av dem hadde endatil forseggjorte husmannskostymer, slik at vi skjønte hvem som var med i stykket og hvem som bare var kommet for å se på.
Og det var sommer og det var varmt.
Ettersom vi alle – en del praktisk talt håndplukka, godt voksne nordmenn, dansker og svensker – hadde gjennomgått et to ukers finskkurs, sponsa av Nordisk ministerråd, stilte vi lydige opp til mellomfolkelig kulturkonsum i den lyse sommerettermiddagen.
Kursdeltakerne var inndelt i grupper etter bakgrunnskunnskaper, nivå og formodet vett og forstand. Vi førsteklassingene i Ryhme Yksi (Gruppe En) ble tilvist plass på fremste benk i friluftsteateret, formodentlig for at vi i det minste skulle få med oss litt av handlinga – og for at lærerne skulle se oss. Gruppa vår besto, utenom meg, av en lastebilsjåfør fra Bogen, en hestemegler fra Akureyri og en lett forvirra arbeidsmarkedsbyråkrat fra København.
Vi i Ryhme Yksi lo høgt og støyende da en hest plutselig kom prompende inn på scenen. Hesten var blakk. Det var forresten jeg også, etter en runde på byen kvelden før.
Da de skjøt med rødplast borti blåbærlyngen, rekna vi med at det var vinterkrig, sjøl om humla suste og kleggen beit den ettermiddagen.
Vi hadde med oss niste som vi drakk av, for kvelden kom til å bli lang.
Ved sida av meg satt dansken. Han hadde med seg noe skikkelig oppkvikkende gammaldans, som vi nøt med forsiktighet og stil, for bak oss satt en svenske fra Ryhme Kaksi (Gruppe To). Han het Niska, var rotarymedlem og FPR (det er: Fenrik På Rep), og vi frykta for at han skulle sladre til læreren.
Vi hygga oss kraftig der vi satt på de komfortable furustubbene våre. Dansken og jeg tok oss tid til å drøfte verdensproblemer. Han kunne fortelle at vi ville få en separatistbevegelse i Nord-Norge innen utgangen av 90-tallet. Jeg har sjelden truffet et så synsk menneske som ham.
Imens hadde teateret gått sin gang, helt til der hvor lensmannen kommer inn på det stakkarslige tunet i en liten Chevrolet lastebil, okerfarga, som veteranbilklubben i Jyväskylä hadde klart å sveive i gang for anledninga.
Og finnene huja og ropte «Horra!»
Men da lensmannen hadde arrestert den arme Aleksii Koskela den eldre, åndet amerikaneren ut, slik at aktivistene fra Bygdefolkets Krisehjelp lettvint tok lovens lange tarm igjen borti vierkrattet – stikk i strid med både manus og forventninger.
Det blei tilløp til pipekonsert blant den yngre delen av publikum da massene på scenen – i stedet for å rive den forgjelda bonden ned av lasteplanet under seiersrop og rød fanevifting – ga seg til å skuve på chevvy’en til de endelig fikk den i gang, og forfølgelsesscenen kunne fortsette uforstyrra. Mens svenskene på Ryhme Kaksi (Gruppe To) bælja og vifta med de tåpelige små skyggeluene sine.
Lastebilsjåfør Sixten, derimot, hadde gjennomskua det heile. «Skitt i forgasseren», sa han på sitt nylærte finsk, som nå var nesten flytende. Og svor.
Hvordan det gikk med storyen til slutt, fikk jeg aldri vite.
Mens de holdt på med å forestille en primitiv standrett, kom en annen kursdeltaker, folkepresten Abel fra Kiruna-traktene, smygende framover mellom benkene. Han foreslo kjettersk en diskret retrett til en idyllisk sauna i nabolaget – i den hensikt å nyte noen kalde pils i all anstendighet.
Og moro ble det. Og forbrødring. Og forsøstring og kulturutveksling over landegrensene.
Over oss kneisa den stolte hoppbakken til Matti Nykänen, Laajavuori. Få husker vel Nykänen i dag. Blant de finske vinteridrettsutøverne var han en førstemann. Vodka sto ikke på dopingslistene den gang. Ikke øl heller. Det heter sikkert noe rart på finsk, det også, som ingen dopingkontrollør klarer å stave.
Nå skulle sjølsagt denne historia ha endt med at vi ble tatt i dopingkontroll og heimsendt i vanære.
Men alle sto og kunne dra heim i triumf – med diplom.
På heimferden, like øst for Waasa, husker jeg at Fiat’en min begynte å lekke kjølevæske. På en enpumpes bensinstasjon prøvde jeg å få assistanse, men forgjeves, siden kurset ikke hadde lært meg det lokale ordet for «kjølevæsketetningssement».
I stedet stanset jeg ved vegkanten og bega meg til fots bortover den østerbottniske prærien, til en kornbonde hvor jeg aller nådigst ba om vatn. Men han skjønte svensk, og faren hans hadde vært i de kvite slakterstyrkene til Mannerheim i 1917, etter medaljen i entreen å dømme. Da jeg hadde gått de par kilometrene tilbake til bilen med lua full av vatn, oppdaga jeg en sildrebekk like ved bilen, på den andre sida av vegen.
Finsk friluftsteater ca 1987. Foto: Torstein Finnbakk
Finnbakk Skrivarstove 
Herlig historie, Torstein! Vi besøkte en gang våre venner i Pargas, i nærheten av Åbo. Der hadde de en tradisjon på utendørs teaterforestilling med servering av sild og heimelaga øl. Dette er midt i svensk-finnenes kjerneområde, så vi hadde ingen større vansker med å forstå språket. Vi ble imidlertid advart av vår venn, Folke Øhman, om at det kom til å bli servert en del lokale ord og uttrykk som ikke var så enkle å fatte. Forestillinga besto av små tablåer, nærmest, der lokale originaler og vitsemakere ble framstilt til stor fornøyelse for de frammøtte. Og språket med de gamle finsk-svenske ordene og uttrykkene? De var det stort sett ingen problem å forstå. De fleste kjente i hvert fall jeg igjen fra ranværingsdialekten! Utrolig artig å oppdage.
Hilsen Klaus
Takk, Klaus! 🤣🤣🤣