Skoleungdom streiker mot klimaødeleggelsene. Det heter seg at kua er ikke blitt gammal før den har glømt at ho har vært kalv. Sjøl har jeg rukket å bli 67 år – og jeg hadde nesten glømt at jeg en gang har vært bare 15.
For 50 år sida eller noe slikt meldte jeg meg inn i SUF. Vi demonstrerte og skreiv i avisene, mot USA i Vietnam, mot fascistjuntaen i Hellas, litt seinere var vi ikke bare imot at Norge skulle inn i EEC, som seinere ble EF som enda seinere ble EU. Og ikke bare det, vi var imot både EEC og noe vi kalte dyrtid, vi demonstrerte mot NATO, mot Sovjetunionens skjendige invasjon av Tsjekkoslovakia og mot det USA-støtta kuppet i Chile. «Kamp mot begge supermakter – USA og Sovjet!»
Vi demonstrerte heftig mot borgerskapet og pampan i LO og DNA og skreiv veggaviser på store gråpapirruller og samla inn bøtter med penger til streikende kjøttarbeidere. Noen av oss siterte ei lita rød bok fra Kina som om vi skulle ha vært skriftlærde munker. Vi gikk i tog for kvinners rettigheter og sjølbestemt abort. Av og til hadde vi korte paroler, av og til lange, som «Kamp mot krisa som skjerper kvinneundertrykkinga på alle områder».
Voksenverdenen – det meste av den verdenen – var enten fryktelig sinte på oss eller de rett og slett skoggerlo – ikke til oss, ikke med oss, men over hodene våre hvor håret grodde lenger og lenger. De fleste sa at vi fikk vel vett, vi også. Men de sa også at vi skulle skamme oss, protestere, vi som hadde fått det så godt. Det hendte at vi også handla mot miljøødeleggelser, av og til, stikkord som Mardøla og Alta-Kautokeino-vassdraget – men da var de fleste av oss slutta å være skoleelever, så det hører egentlig ikke hit –og de store sammenhengene – miljøkrisa – så vi ikke. Nå er det vi – den unge krakilske som er blitt gammel og satt – som ler og moraliserer over skoleunger som aksjonerer fordi de ser at verden holder på å bli forgifta, oversvømt og avsvidd. De skulker skolen og streiker mot snauhogd regnskog og ødelagte hav og minner oss om at vi ikke har noen planet B å dra til. De veit at det nytter ikke uansett hvor store Mars-raketter Elon Musk lager, for det blir bare enda større miljøødeleggelser av slikt.
Vi retter formanende pekefingre mot dem, og spør om det nå er slik at dere ikke vil bli kjørt på trening, at dere ikke vil ha mobiltelefonene og moteklærne, dere som er så opptatt av miljøet. Sier vi. Men i stedet må vi spørre om det er ungene våre, om det er barnebarna våre som har skapt forbrukersamfunnet, som har funnet opp kapitalisme, global utbytting og krig? Er det ikke nettopp det de slåss imot nå, det som vi slåss imot den gang, i hvert fall noen av oss, kanskje ganske mange av oss?
La oss i stedet heie på dem, mens det ennå er liv is oss!
Finnbakk Skrivarstove 