Finnbakk Skrivarstove

Han het Ole Elias Thomassen, ble kalt Ol Tomsa, var født for over 200 år sida, var same og skjøt trolig mer enn 100 bjørner.

Dette er noen av det vi kjenner sikkert til om mannen som ble en myte og en legende allerede før han døde i 1895.

Bibliotek i Nærøy og på Helgeland byr på opplesing og foredrag viet Ol Tomsa.

Tidligere i år ble Velfjord-forfatteren Arvid Sveli (1920-2018) sin historiske roman «Stien til Maajeh-Tjokka» gitt ut som lydbok. Boka, første gang gitt ut i 1964, forteller om bjørnejegeren Jo Tomsa, og bygger på den virkelige Ol Tomsas liv og virksomhet. De fleste navn på personer og steder i romanen er fiktive.

Skuespiller og regissør Magne Olav Aarsand Brevik har lest inn lydboka, og i biblioteket leste han flere utdrag fra den.

I romanen heter hovedpersonen Jo Tomså. Forfatteren har valgt å bruke fiktive navn på steder og på noen av personene som er med i fortellinga. Majeh-Tjokka er nok ment å vise til på det samiske navnet på fjellet Majaklumpen, Maajeh-tjahke.

Den historiske Ol Tomså var reineier og utøvde si næring i deler av Sør-Helgeland og Ytter-Namdalen. Odd Walter Bakksjø, som er avdelingsleder ved Helgeland museum i Bindal, forteller hva en i dag vet om den virkelige Ol Tomsa. Bakksjø hadde gjort grundige undersøkelser i det kildematerialet som er tilgjengelig om den store bjørnejegeren. Han punkterer en del myter og vandrehistorier, noen av dem også gjenfortalt i Svelis roman, og viser samtidig til kilder som bekrefter noen av de gamle fortellingene om Ol Tomsa. Bakksjø har også gjort funn som bekrefter at samer ble forskjellsbehandlet i forhold til etnisk norske, blant annet ved unøyaktig føring av opplysninger om samer i kirkebøkene.

Fakta om Ol Tomså

Ole Elias Thomassen ble født ca 1812. I fjella mellom Tosbotn og Lomsdalen. Foreldre Lisbeth og Stor-Thomas. Konfirmert i Vik kirke i 1830. I 1831 kjøper han sitt første gevær og skyter sin første bjørn.
Det var ei flintbørse, et munnladningsgevær på 5,5 kilo som lades med ei kule gjennom løpet, hvor kruttet ble lagt på ei panne oppå løpet. Omladning tok ca ett minutt.
Vi veit at Ol Tomså minst fire ganger sloss med bjørn. To ganger ble han hardt skadet, en gang reiv bjørnen skalpen løs. Ol ble svimeslått. Bjørnen begynte å grave ei grop, og da fikk Ol mulighet for å sette inn et dødbringende skudd. Jegeren tok seg fram til folk, og var lenge innlagt på sykehuset i Søvik i Alstahaug. I et annet tilfelle reiv bjørnen av ham venstre hands tommel.

En gang skjøt Ol Tomså tre bjørner på en dag, en på Borkamo, og to i nærheten av Nordfjellmark. Flere ganger hadde han god hjelp av hunden Must.
Stortinget vedtok i 1850 at alle er fire rovdyrarter skulle utryddes totalt. Han skjøt minst 109 bjørner (dokumentert). Som reineier er det meget sannsynlig at han også skjøt andre rovdyr.
Ole fikk stjernepremie for felling av flest rovdyr fra Centralforening av Legemsøvelser og Vaabenbrug, Norges første landssammenslutning for skytterlag og idrettslag. Han fikk ei børse og hundre skudd. Men han likte ikke dette våpenet, på grunn av siktemidlene.

Han fikk også gullmedalje fra Kong Oscar II for sin dyktighet og tapperhet som bjørnejeger. Den gikk han med innsydd i kofta.

Ole gifta seg med Kirsten Jonsdatter i 1843, trolig i Hattfjelldal. Første sønn, Hans Mathias f. 1845. De fikk til sammen fem, kanskje seks barn. Ingen av dem levde opp. De andre barna vi kjenner til var Thomas Johan, Ole Kristian, Hans Mathias Lund og Elen. Elen forsvant som liten på mystisk vis fra leirplassen vel Elvan i Bindal.

«Komsebarnet»

Dette er ei historie som blant annet er tillagt Ol Tomså og hans familie: Mora henger komsa med den lille ifra seg i et tre, men finner etterpå aldri igjen stedet. Dette er også skrevet om i Svelis roman «Stien til Maajeh-Tjokka», men er trolig ei vandrehistorie, og er også blitt tillagt andre samefamilier. Det er lite sannsynlig at folk som oppholder seg og arbeider utendørs 365 dager i året er så dårlige til å orientere seg i naturen.

Etter Kirstens død ble Ol Tomså gift på nytt, med Nelle Tomine som fra før hadde dattera Serina.

Ol Tomså ble begravet på Kolvereid.

Kilder:

Peder Lande, artikkel i Velfjord bygdebok
Arvid Sveli, «Stien til Maajeh-Tjokka»
Muntlige overlevninger ligger til grunn for jaktfortellingene.
Knut Strompdal: «Samane i helg og yrke»
En artikkel fra Åbok for Helgeland 1982.
Sijti jarnges arkiv over samiske slekter.
Hovedvekt på opplysninger fra kirkebøker.

Les gjerne også det episke diktet «Ho Maret Ellen Mårfjell fødd i dølgsmål»