Et 40-årsminne
Ved påsketider 1978 ga forlaget Oktober ut ei diktsamling av meg, «Når star kan jage måse», under psevdonymet ToFi.
I sin bokanmeldelse i Klassekampen gikk forfatteren Johanna Schwarz kraftig til felts mot utgivelsen. Særlig kritiserte hun forlaget for å ha gitt ut ei uferdig bok og for å ha gitt forfatteren lite eller ingen konsulenthjelp. Schwarz fikk støtte av blant andre Tor Obrestad og Arnljot Eggen, forfatterkollegaer i miljøet rundt ML-bevegelsen. I fleire måneder utover sommeren og hausten 1978 pågår nå debatten i Klassekampen sine spalter, for og imot ToFi sine faglige kvalifikasjoner som forfatter, for og imot utgivelsen av «Når star kan jage måse». Debatten kommer også i høg grad til å dreie seg om hvorvidt det er riktig å trykke verkene til «uferdige amatører», og om hvor man eventuelt skal trekke skillet mellom amatør og profesjonell. (Hørt den før?) Blant de som støtta ToFi var Tron Øgrim, den mest sjøltenkende og frittalende blant alle «de ledende kameratene i rørsla» (TF si eiga anmerkning…) ToFi-debatten, om forholdet mellom form og innhold i poesi og prosa, om skillet går mellom amatør og profesjonell, vakte gjenklang langt ut over Klassekampen sine spalter. Helge Rykkja skreiv for eksempel hovedoppgave om debatten.
Etterhvert ga jeg ut ei bok til, «Fem sjerne blenk» i 1982.
Sida ble det journalistarbeid jeg livnærte meg med i mange år. Mesteparten av den tida fikk jeg nok utløp for kreativitet og skriveferdighet gjennom jobben, før jeg avslutta min yrkesaktive karriere (som det heter) som statsansatt, med et jobbforhold som etter hvert heller innebar kreativ tørke, ørkenvandring og høgt blodtrykk… Men mer om dette i en annen sammenheng.
I 1998, i anledning av at det var 20 år sida boka ble utgitt, ble jeg intervjua av Rana Blad.
Det var en gang en lyriker…
«Jeg går ned for telling. Det er en kroppslig smerte, en slags horisontal nummenhet det tar tid å komme over. Slik er det selv om alle andre anmeldelser er positive. Som forfatter føler du deg alltid som verdens største null og verdens største ener samtidig. Så lever du i svingningene mellom stormende jubel og full elendighet. Det er patetisk, men sant.» Dette sier forfatter Jan Kjærstad til Dagbladet om hans forhold til kritikk. Kanskje er det mer sant enn patetisk.
Torstein Finnbakk har aldri fått innpass i så mange bokhyller som Kjærstad, og kan ikke hånle av tidligere kritikker ved å vise til høye salgstall. Kritikere tar da også sjelden eller aldri hensyn til hvor du befinner deg på salgsstatistikken, og viste liten nåde da Finnbakk kom ut med dikt-boka «Når star kan jage måse» på Oktober forlag i 1978.
I diktene oppfordrer Torstein Finnbakk (under pseudonymet ToFi) til ansvar, handling og kamp for arbeidsfolk sine rettigheter:
Vi skal ikkje la den dagen kome
då nokon av oss blir jaga streifdyr
på dei trøysteslause viddene.
Vi skal lære av vargen!
(Utdrag fra diktet Vargen)
Om et registrert dikt
I kritikerens skuddlinje 
Dette holdt ikke mål, var kritikernes dom, og i bokas kjølvann fulgte en opphetet debatt – som verserte under navnet ToFi-debatten. Diskusjonen pågikk i flere aviser, først og fremst i Klassekampen, med blant annet med Johanna Schwarz, Arnljot Eggen og Tor Obrestad i spissen.
Lyrikkboka ble stemplet som dårlig håndverk, og Finnbakk sier seg faktisk til en viss grad enig.
– Ikke den gang, men i ettertid ser jeg at de hadde mye rett i det de sa. En del av boka står jeg fortsatt ved i dag, men mye burde ikke gått ut på trykk, kanskje blant annet en del politiske leilighetsdikt, vedgår Torstein Finnbakk.
Men som ung 26-årig debutant var kritikken tildels tung å fordøye, forteller han.
– Det var en sterk opplevelse. På den ene siden var det spennende, på den annen var det tøft å få hele etablissementet i fleisen. Debatten gikk hemningsløst i Klassekampen. Jeg beit godt i fra meg, men egentlig burde jeg holdt kjeft.
– Hvorfor det?
– Fordi en del som ble sagt var sant. Jeg var nokså ung og det var vanskelig å se forskjell på kritikk og personangrep.
Tom for poesi
Det skulle gå fire år før Finnbakk kom ut med ei ny lyrikkbok, «Fem Stjerne blenk» på Tidens Forlag 1982, så i det lange løp hadde ikke kritikken skremt ham fullstendig bort fra den lyriske arena.
Likevel, den unge herr Finnbakk hadde nok fått seg et skudd for baugen, kanskje var noe av pågangsmotet borte, kanskje var ikke troen på at han kunne bli lyriker like sterkt til stede.
«En hyggelig kaffestund på altanen hos baker Pedersen» som er skrevet til et fotografi i Coldevins Bygdebok for Rana, er Finnbakks egen favoritt:
Nanna Pedersen – fødd Venes –
skjenk opp kaffe ifrå kanna
tel fru Pedersen i stasen
med ein slags salat på hatten
Jau – der e to kvinnfolk tel
men ser du – namnan e kje nemnt
Ei e fesja – ei e elder
begge to kledd i svart
Kanskje bakar-tjenestjente
bedd på kamkaka og kaffe?
Bakar Pedersen i flosshatt
med eitt mørkt og tyrkisk skjegg
Broder Pedro og i flosshatt
også iført kølsvart skjegg
Begge: klokk-kjeda på magen
og propell-sløyfe pund haka
Sjå: Per Hellervik har skalk
og siste nytt i engelsk tweed
Slåttonn-kara va di ikkje
Heller ikkje anleggs-sluska
Hatt – dress – vest – i steikjevarmen –
Vart di aller sveitt på ballan? –
– «Fem stjerne blenk» ble ikke viet spesielt stor oppmerksomhet. Siden har jeg kanskje beveget meg bort fra lyrikken. Jeg gikk på en måte tom for poesi…
– Er det en form for skrive-angst?
– Ja, det kan hende. Man er kanskje redd for ikke at egne evner ikke skal strekke til, og muligens er det en følelse som sitter igjen etter tidligere utgivelser, sier Finnbakk, som for to år siden skrev dokumentarboka «Hemnes i krig 1940-45». I åra som har gått har han blant annet hatt på trykk noen noveller.
– Men jeg har lenge holdt på med å oversette og gjendikte den skotske lyrikeren Ivor Cutler til norsk, og har nok manus til å fylle tre bøker. Så langt har ingen forlag tent på det prosjektet, men jeg fikk trykt en del Cutler-gjendiktninger i tidsskriftet Albatross.
De «fæle» forlagene
I dag irriterer ToFi seg i større grad på vegne av andre forfattere.
Over forlagene som han mener har tatt knekken på mange lyrikere og forfattere gjennom ensidig satsing på allerede etablerte navn.
– Det som irriterer meg mer og mer er at forlagene i dag kun er styrt av markedshensyn.
Tidligere var forlagenes rolle å være kulturbærende. Ser vi bort fra typiske bestselgere gjør de ingenting for å selge og markedsføre bøker. Ta for eksempel Magnar Mikkelsen, en forfatter som har skrevet solide bøker i 30 år og som er blant de beste i Norden. En av hans siste prosabøker ble det kun solgt solgt åtte stykker av! Jeg skulle solgt mer av samme bok på torget her en ettermiddag.
Det sier litt om distribusjonsmulighetene forfatterne tilbys, tordner Finnbakk, som oppfordrer skrivende folk til å utgi på eget forlag eller å publisere sine verker på internett.
– Spesielt lyrikerne har lidd under dette. Forlagene har knapt brukt fem flate øre på markedsføring av denne sjangeren, og det er en skam. For meg har det ikke hatt noen betydning. Jeg prøver ikke å leve av å skrive bøker. Likevel er det trist at nesten ingen kan tjene penger på å skrive lyrikk i dag.
Men det finnes forlag som tydeligvis jobber på en annen måte. Bladkompaniet, for eksempel, later til å ha en annen politikk enn forlag flest.
De har blant annet fått frem Willy Ustad som har skrevet serien «Fire Søsken». Han befatter seg med spenningsromaner fra etterkrigstidas Norge, gjør svært gode forundersøkelser før han skriver, og er etter min mening en av de mest interessante forfatterne i Norge for tiden.
Lyrikk er musikk
– Hva var dine intensjoner ved å gi ut ei lyrikkbok med såpass sterke politiske undertoner?
– Et ønske om å spre et budskap, skape debatt. Målet for de fleste forfattere og lyrikere er vel å påvirke folk, enten man skriver vekkelsessanger eller vuggeviser? Ei bok har en funksjon – man vil det skal føre til noe. I litteratur finnes det ikke noe vakuum, man påvirker alltid i den ene eller annen retning.
– Hva fascinerer deg ved lyrikken?
– Lyrikk har mye med bilder å gjøre, det blir mer stemning enn handling, mer en tilstand sammenlignet med prosa.
Språket blir veldig komprimert og konsentrert, og gir likevel assosiasjoner. Lyrikk ligner mer på musikk enn andre litterære former. Dikt er klang, rytme og lyder. Følelser. Det viktigste for en lyriker er å skape bilder og stimulere leseren. Et dikt kan snu verden på hodet og åpne leserens øyne for nye rom i tilværelsen.
– Får vi høre mer fra lyrikeren Finnbakk?
– Jeg tror ikke det. Jeg er først og fremst journalist, ikke lyriker, men hvem vet, sier Finnbakk.
– Så det var ikke kritikerne som tok knekken på «lyrikk-spiren»?
– Tja. Kanskje, nei neppe… Jeg er vel en journalist som en gang kalte meg forfatter, sier Torstein Finnbakk.
Av journalist Maiken Johansen
Les gjerne også om et overvåket dikt
Finnbakk Skrivarstove 
One thought on “Når star kan jage måse – et skrått tilbakeblikk”