En kirkegård på Helgeland er en fredens plett å være på, og jeg veit jeg snart skal ut av porten igjen. Denne gangen.
Mitt aldrende leksikon sier, under oppslagsordet Kirkegård: “Hvert sogn skal ha en k., dog slik at to el. flere menigheter kan ha en felles k. Utenfor k. må begravelse ikke finne sted uten Regjeringens tillatelse. K. skal kunne gi plass til et antall graver som tilsv. halvparten av sognets el. grendas innbyggertall. Utgiftene ved anlegg og vedlikehold påhviler kommunen”
Herre, hjelp oss, vi forgår. Nødropet står skrevet på den store støtta som er reist over alle de som kom bort på havet, som aldri ble senka i ei tørr grav. De som drukna på Lofoten og på Folda, på Polhavet og i Bindalsfjorden, som ble krigstorpedert i Stillehavet eller kullsegla ved Kvitingan, en gang i ei bleik fortid.
Her, på denne sletta, blir vi alle like, er det sagt. Vi får hver vår støtte, hver vår stein. Og det er det. Ei tildelt tid, til kirkevergen triller steinen din bort til glemselen og en nykommer overtar plassen din.
Bankkontiene, matjorda, buskapen, varelageret, aksjepostene og sølvskjeene får som kjent ingen ta med seg over i etterlivet. Noen etterlatte har likevel sørget for å ta vare på titlene: Her hviler en grosserer, en lensmann, en handelsbestyrer, ja til og med en proprietær, samt en los og hans hustru.
Noen få andre, litt lengre nede på den jordiske rangstigen, er på samme vis begravd som det de var: En lærer, en stuert. På et kors av smijern står skrevet: “Herunder hviler jordmoder Anna Jacobsen”.
I åsatruas bleike tidsalder meinte folk at en kunne ta med seg meir enn som så til den andre verdenen, og folk ble lagt inni svære hauger.
Ei islandsk kvinne som het Grunnhelga innreda seg hus inni haugen før hun døde og satte inn en stol hun kunne sitte på. I sagaene kan en lese om livet i gravhaugen. Helge Hundingsbane het en som hadde nok av drikke i haugen sin, og dessuten kvinnelig selskap.
Et sted fortelles det om Åsmund som fikk en trell med seg da han ble hauglagt. Skal en tru sagaen, skjedde det frivillig. Men sønnen drømte at faren var misfornøyd med selskapet, for det ble så trangt der inne. Derfor åpna han haugen og tok trellen ut. Gunnar på Lidarende satt munter og glad i haugen sin og titta på månen, mens han sang så tydelig at folk kunne høre hvert ord. Det veit i alle fall sagaen å fortelle.
Gravhauger var mest for for rikfolk. Treller og leilendinger fikk bare lite eller ingenting med seg i grava. Trellene fikk vel knapt nok ei grav.
Kanskje var det best at det ble slutt på denne skikken – ikke minst av hensyn til jordbruket. Tenk på alle steinrøysene vi i dag ville ha hatt bortover åkrene. Hvor skulle vi da ha plassert rundballene?
Brenning av de døde er en utbredt skikk i mange land. Også her hos oss blir stadig flere kremert.
I bronsealderen og jernalderen var likbrenning var nesten enerådende gravskikk her til lands. Branngravene var den første tida enkle, ofte uten gravgaver og uten noe symbol over bakken. I romersk jernalder endra begravelsene seg. Og de la ned til dels mye rikt gravgods sammen med den døde.
Men dette er lenge sia nå. Leksikonet mitt definerer begravelse som “nedleggelse av de avdøde i jorden, ved siden av likbrenning (bålferd) det vanligste dødsritual hos alle folkeslag. Ifølge no. lov må b. ikke finne sted utenfor kirkegård uten Kongens tillatelse, og siden 1805 har det vært forbudt å opprette gravsted i el. under kirke.”
Jeg vandrer videre blant gravsteiner. Noen av dem vitner om lange liv og høg alder, om en livssyklus i harmoni med naturen for øvrig: Høsten kommer, ugjenkallelig.
Mer hjerteskjærende, i all si enkle skjønnhet er de slitte steinene som forteller om bittesmå menneskeskjebner: “Kort var ditt besøk.”
Finnbakk Skrivarstove 
Liker!