«Fag-hert er la-han-det du-hu oss gav…». Songlaget har øvelse på Folkets Hus.
Det livnar i lundar. På bygdevegen vagger villfarne gjess fra grøft til grøft som fulle sjøfolk . Og kor spretter fram. Nå runger det fra loft og til kjeller, som det heter, og resultatet fra mørke, men minneverdige øvingstimer gis til beste for alt folket. For nasjonaldagen nærmer seg.
– Pust frammani kainn, attani fryd! utbryter dirigenten.
Overraskende nok følger han straks opp med denne bastante ordren:
– Ikke pust!
Nå venter jeg å korsyngende kvinner og menn blåne i ansiktet og falle i staver mellom benkene. Men ingen katastrofe inntreffer.
Så kommer det, ganske depressivt fra dirigenthold:
– Dæ e ingen kor så klar å haill tonen – dæ e heilt vanvetti!
Men denne tilsynelatende æreskjelling av medlemmene av denne frivillige lag og forening lar de seg ikke affisere av. Tvert imot. Humøret sitter laust. De er tydeligvis kommet hit til forsamlingslokalet, fra fjern og nær, for å la seg hundse med.
Før i tida kunne de ro langvegs fra for å få med seg den ukentlige seansen med terping på nasjonalskattene og andre sangskatter. Vinters tid kommer kanskje noen på spark. Andre med sjark. Men de fleste moderne korsangere er motoriserte på fire hjul.
Heimfødinger kan de knapt kalles. Songlag har opptrådt i Ishavskatedralen i Tromsø. De har laga sin egen revy og planlegger en ny, med splid og frekkeiser fra det lokale nyhetsbildet.
I mange tiår har Songlaget bestått. ved stiftelsen var de nesten femti sjeler. Nå er de tjueto, men synger like fro.
«Så skruva fiolen!» Til og med i kaffepausen, hvor de i tillegg til skråskårne kneipskiver byr på en smule Bellman.
Så er det atter ei treningsøkt, og jeg hører allerede at det nynnes med fryd attani kainn der inne i salen.
Finnbakk Skrivarstove 