Froskemannen

– Det er en mann som skal svelge frosker.

– Hva? –

Det er en mann som skal svelge frosker. Han svelger fem, og så gulper han opp ti.

– Gulp! Lever han av det?

– You crazy? Nei, han er en vanlig arbeider.

Kerala, februar 1991

Sammen med Aslam går jeg i retning Russelpuram sentrum. Like ved brennevinsjappa er en plass hvor den raude jorda er hardstampa. Midt på denne plassen står ei tjukk bambusstang. Aslam snakker med en litt loslitt mann med glatt sleik. Det er han som skal svelge frosker.

– Det blir ingen forestilling i kveld.

– Er han lei av å svelge frosker?

– Nei, han har ikke klart å få tak i elektrisk lys.

– Men det er da heilt lyst ennå. Hva skal de med elektrisk lys?

– Folk er vant til det. Men det blir forestilling i morgen kveld. – Og da vil han svelge frosker?

– Sure!

Neste morgen er vi tidlig oppe. Jeg har ligget på otta. Den høge, skingrende, musikken fra hindutempelet i nabolaget, hvor det er døgnkontinuerlig festival, har gjort sitt. I dagboka har jeg denne morgenen der i skjulet mitt skrevet: «Quirinius, Røst». Hvorfor, husker jeg ikke lenger. Kanskje har jeg følt hvordan de italienske sjømennene hadde det i hine dager, en morgen etter skibruddet i det fjerne, eksotiske Røst. Aslam har ordna med sykler. De er av indisk modell, og minner meg om den sykkelen bestefar hadde, med tre spiralfjærer under setet.

– Vi skal sykle seks kilometer, sier Aslam. Jeg gruer litt, på venstre side, i vettlaus trafikk, tenker jeg. Men sykkelturen blir fredelig nok. Trafikken her på bygda er en juledag mot på hovedvegene, for å si det forsiktig.

Alle slags trafikanter, gående, syklende, noen bærende på høy, ved, slakt, samt ulike former for trekkdyr og kveg, trailere, motorsykkeldrosjer, mopeder, og de benytter vegbanen etter eget forgodtbefinnende og ferdes der det i øyeblikket er ledig plass, selv om det – i hovedsak – er venstrekjøring. Og så tuter de i hornene sine.

Ved gummilunden gjør vi en stopp. Her er allerede femtenåringen Sathiyadar i gang med å fylle spannet sitt med kvit gummitremelk. Han står der ved treet. Bile: «Gummitapper», akkurat slik jeg så det i geografiboka på folkeskolen. Sathiyadar høster og passer 325 trær om dagen. Når spannet er fullt, tømmer han lateksen ut på et brett, og lager «sheet» av rågummi. For dette tjener han 30 rupies om dagen, 10 kroner.

Under tempelhøyden er det butikk, hvor vi kjøper frukt og leskedrikk. Temperaturen er allerede god for 35 celsiusgrader. Over alt er et grønt, kupert palmelandskap, overskåret av enkelte inntørka vassdrag. Først når monsunen kommer, blir det fart på bekkene. Stien opp til tempelhøyden er vond og bratt, men utsikta er verdt det. Vi ser langt ut over, grønt, grønnere, grønnest, og i det fjerne haugen med den store palma ved huset til Thankappan.

Brahmi

En liten, krumbøyd mann dukker opp. Mon tro det ikke var ham som sto og hilste ivrig utafor ei hytte nedi bakkene? Nå vil han selge sitronjuice.

– Jeg heter Brahmi og er berømt for å lage god sitronsaft, sier den gamle. Han sier han pleier å faste i 40 dager, og da drikker han bare vatn fra ei spesiell kilde her på fjellet.

Han lager deilig sitronjuice, presser sitronene med fingrene, heller på vatn fra ei kanne han har med, etter først å ha skylla glassene med litt av det samme vatnet. Rett som det er spytter han digre klyser i sanden rundt seg. Det smaker vanvittig godt med svalende, frisk sitron. Ingenting er visst som indisk sitronsaft når gradestokken nærmer seg 40. Den gamle gjør mine til å lage en porsjon til. Skjønt gammel og gammel. Han viser seg å være 64, men ser ut som en olding, krumbøyd og mager og med skeiv brystkasse.

– Om han er gift?

– Å jada.

– Og om han har barn?

– Å nei, bevare oss vel. Jeg har tuberkulose. Jeg går bak ei palme og brekker meg diskret, og vil slett ikke ha mer av den handmade sitronsafta.

Vel nede fra fjellet, og legger oss langstrakte på bunnen av elva nede i dalen. det som er igjen av elvevatn er lunkent, men oppleves likevel avkjølende og lutrende, etter fleire dagers papirløs driting på friland. Framme i landsbyen venter maten hos Nirmala. Ris og småfisk med karrisaus, og lunkent risvatn til å skylle ned med.

– Det er i kveld han skal spise frosker.

Undervegs til forestillinga møter vi en merkelig framtoning med rak rygg og engelsk snurrebart under nesen.

– Native place? spør han myndig, allerede på mange meters avstand, og Aslam forklarer hviskende at dette er den lokale politimannen, sjølveste lensmannen, så å si.

– Og hva er din mening om Golfkrigen? spør denne lovens mann i Russelpuram, for dette foregår under den første av disse krigene. Jeg aner det verste, idet jeg forsiktig begynner på et synspunkt, men han avbryter meg midt i mitt forsøk på en  balansert analyse: – Min mening er at amerikanerne er våre venne, og er i sin soleklare rett til å verne verdensfreden over alt på kloden! sier han.

Og Aslam drar meg vekk og bort derfra, mens mannen ufortrødent fortsetter med sin militante utenrikskronikk.

– Han er alkoholiker, sier Aslam, som er muslim.

– Han er latterlig. Ingen her respekterer ham.

Det er meir folksomt på plassen ved bambusstanga i dag. De har tydeligvis fått tak i strøm, for noen blinkende lyspærer er hesja opp i stanga, og ledningene kommer fra ei lita palmebladtekka bu ved utkanten av plassen, hvor et sprakende høgtaleranlegg tydeligvis også er plassert.

Det er den lokale kunstnerkolonien som står bak tiltaket, i følge Aslam en stinkende gjeng dagdrivere og alkoholikere. De lager nye forestillinger hver uke. En lang, hengslete ungdom med caps, mørk som en afrikaner, begynner å sykle i sirkel på plassen. Rundt og rundt, med et alvorlig og konsentrert ansikt vendt rett fram.

– En gang sykla han rundt slik i sju døgn.

– Uten stopp?

– Yes…

– Men han måtte da stoppe for å ete?

– Sure.

– Og gå på do?

– Jada, men ellers sykla han. I sju dager. Det skal visst være rekord. Runde etter runde.

Det er plutselig blitt mørkt, og ganske tjukt med landsbyfolk rundt den åpne plassen. En annen mann kommer ut på arenaen, går ved siden av sykkelen og holder i bagasjebæreren. Omsider dukker han opp, han vi venter på, mannen som skal spise frosker.

Musikken blir satt på, skingrende og sprakende. Mannen som pleier å spise frosker griper mikrofonen og ønsker velkommen til kveldens forestilling. Så begynner han å mime til musikken som blir stadig høgere. Han mimer, danser, skriker og gjør splitthopp, alt mens syklisten og følgesvennen hans fortsetter rundkjøringa si i djup konsentrasjon. Noen ler, mens andre ser på i stort alvor.

– La oss gå, foreslår Aslam. – Ja men froskene? – Det blir ikke. De har visst tatt det av programmet.