Det er nedtega mangt et epos om tapre motstandsmenn – og litt færre motstandskvinner, om lure grenseloser og snarrådige gutter på skauen – og ikke minst om dristige agenter i alliert tjeneste, med stengun i neven, radiosender i ryggsekken og engelske sigaretter i nikkerslomma.
Historia til alminnelige hverdagsmennesker, de som måtte klare seg som best de kunne gjennom fem okkupasjonsår, har vi hørt bemerkelsesverdig lite til.
I 2011 laga Margit Lines Våtvik og Øyvind Jenssen i fellesskap den vesle boka «Gestapo skal til Lines». Margit var fra den avsidesliggende garden Lines i Melfjorden, i Rødøy kommune på Helgelandskysten. På Lines vokste hun opp sammen med ni søsken, foreldre og besteforeldre. På Lines livnærte de seg av gardsbruk og heimefiske, slik folk der hadde gjort i generasjoner.
Så kom den store krigen til Lines. Den kom 15. juli 1942, i form av et sjøfly i alliert tjeneste. Flyet lander praktisk talt i støa på Lines, ei høglys sommernatt, midt foran øynene på nysgjerrige naboer, med god utsikt til skipsleia hvor tyske vaktbåter patruljerer kontinuerlig. Kasser med krigsmateriell blir båret i land. Fremmede karer kommer i hus, allierte agenter som skal bygge opp og betjene en viktig radiosender på øya Renga rett utfor Melfjordkjeften. Senderen fikk det berømte, myteomspundne kodenavnet Crux. Fleire ganger kommer sjøflyene til Lines med livsfarlig last. Like dumdristig hver gang, ved høglys dag. I lange perioder bor agentene på Lines. Linesfamilien har aldri lært anna enn å ta vel imot fremmedfolk, med stor gjestfrihet, og de deler sitt terbovenbrød og sin sei med dem. Far og sønner på Lines blir umiddelbart rekvirert til halsbrekkende transportoppdrag for agentene, sønnene også som vikarer for å passe senderen i ura der ute på Renga. Det er folket på Lines som vederlagsfritt brødfør agentene, ellers ville de ha sultet ihjel i skjulestedet sitt ute på øya. Den vesle sjarken deres går nærmest i skytteltrafikk i illegale ærender.
Okkupantenes mistanker rettes etter hvert mot Lines. Det er uunngåelig. For ikke å risikere fengsling og tortur, må to av sønnene arrangere ei drukningsulykke, slik at de ubemerket får tatt seg over til Sverige. Midt oppi dette vokser Margit opp. Hun er 13 år når krigen bryter ut. Også hun tar sin tørn i store og små oppdrag for agentene. De lever under et stadig press, folket på Lines. Flere ganger kommer Gestapo dit på ransaking, men finner ingen ting, og det er ene og alene takket være familiens snarrådighet, for agentene virker ganske uansvarlige og lemfeldige når de strør om seg med spor. Det stadige nervepresset skal komme til å sette sitt preg på søsknene resten av deres liv. Det kanskje mest hjerteskjærende i den ellers lavmælte boka er avdekkinga av agentenes, de senere så høgt dekorerte krigsheltenes, arrogante og i noen tilfeller direkte smålige behandling av Lines-folket.
Episoder som denne – som kan synes ubetydelige for oss i dag, men som den gang var avslørende nok: Agentene har lovet Margit et kjoletøy til konfirmasjonsdagen, et flott stykke tøy de får sendt over fra London. Men i stedet for å holde løftet, tar agent Erling Moe like godt kjoletøyet med seg til Mo i Rana. Da agentene forlater Lines i 1944, «forærer» den samme Erling Moe en av sønnene et fotografiapparat «til odel og eie», som han sier. Men etter krigsslutt kommer Moe tilbake til Lines for å hente kameraet som han sier gutten har «oppbevart» for ham. Ingen store hendelser i verdenssamfunnet, men du verden, så smålig. Det sier mye om holdninga overfor dem som ga ly og mat og som uten å mukke slet for motstandsbevegelsen med livet som innsats.
Asbjørn Øksendal skrev i si tid bok om den såkalte Lurøy-affæren, hvor agenten John Kristoffersen måtte rømme under dramatiske omstendigheter med tyskerne i hælene. Under sin flukt søker også Kristoffersen hjelp hos folket på Lines. Hit kommer han i en atskillg mer forkommen og psykisk nedbrutt tilstand enn både Kristoffersen sjøl og hans historieskriver har villet ha det til. Seinere blir Kristoffersen tatt av Gestapo, og fra da av lever Lines-familien i konstant frykt for at han skal angi dem under tortur.
Boka viser mer enn noe anna det etiske dilemmaet ved å tvinge en familie med ni unger inn i et livsfarlig spill som dette. Øyvind Jenssen skriver i bokas sluttord: «Lines-familien ble tvangsinnmeldt i motstandsbevegelsen og ble dens slavearbeidere.(….) Agentene var modige menn. Men agentene som satt på hemmelig skjulested med senderne, kunne alltid slippe unna om det kom en razzia.»
Agentene fikk Kongens medaljer. Linesfolket fikk tynnslitte nerver. Slik kan historia om krigen oppsummeres – både den store krigen for 70 år sia og alle andre kriger.
«Gestapo skal til Lines»
Øyvind Jenssen og Margit Lines Våtvik
75 sider
Illustrert
Utgitt 2011
ISBN: 978-82-998741-0-6
Les også
Mer om ettertningsagentene på Renga
Lokalhistorie:
Hemnes i krig av Torstein Finnbakk
Finnbakk Skrivarstove 
Veldig interessant og tankevekkende, Torstein! Hvor kan boka kjøpes?
Takk! Jeg vet ikke p.t. hvor boka er å få tak i. Det er en lokal utgivelse.
Takk 🙂
Godt jobba, Torstein! Du er nesten den eneste som bryr deg i våre dager! Om dager som har gått… Og stier som er opptråkket! Hendelser som har funnet sted og formet helgelendingene! Takk for at du søker «rota»!
MVH
Jarle
Dette var viktig og på tide at det ble sagt. Respekten for vanlige folk og det vanlige livet er som oftest undertrykt. Takk Margit og Øyvind for at dere skrev boken. Jeg føler meg nært knyttet til denne historien da jeg er vokst opp på Renga med restene og historien om crux. Fra tid til annen rydder jeg stiene til stedet hvor senderen var plassert. Det er med på å få tankene på glid.
Gode ord, Kurt! Du viste meg Crux-hytta på Renga og fortalte meg om Lines-familien.