Barbara Bostrøm Baarsen – fotograf

– Va førsektig mæ kjesto. Dæ e glasplate i ho!
– Glasplate? Ke då? 

– Dæ e fru Bostrøm sennæ. Ho ha vøre i Rødøyfjæringen å fotografert komførmantan.

B. Baarsen står det malt på den tunge kista, som løftes varsomt ned på kaia. Over landgangen kommer ei brattreist vakker kvinne med en jentunge i handa.

– Nei, la bare kofferten stå. Jeg skal få hentet han senere, sier ho på sitt halvt bergensk.

På kaia er det stor aktivitet denne morgenen. Sjauing, roping og spetakkel. 
- Skynd deg, det e i dag vi ska iveg, å ikkje i måræ! 
Karene på Kvarøy bur seg til avreise nordover til vårfisket. Jernbeslåtte reisekofferter og matkister hives ombord i fiskebåter og i hurtigruta som ligger ved kaia.

Barbara Baarsen Bostrøm går rett opp til den vesle leiligheita som de leier over butikken, og stuper rett til køys, utslitt etter strevsomme dager med portrettfotografering på Helgelandskysten.

Først langt på dag vakner ho:

– Kofferten! 
Men vel nede på brygga må ho bare konstatere: den er borte. Kofferten med de dyrebare glassplatene, notatbøkene hvor navnene på alle de portretterte er ført inn med sirlig handskrift. Ukers arbeid. Forgjeves? 
Aldri skulle ho ha sett noe så utgjort! Kofferten må ha havna ombord i hurtigruta som nå stamper nordover langs kysten. Noen har tatt den for en vanlig reisekoffert, og stuva den ned sammen med fiskernes medel.

Det er så langt fra noen vanlig lofotkiste, men et spesiallaga arbeidsredskap. Den ene langsida er forsynt med en klaff som kan hektes fra. Bak den er et svart klede montert, forsynt med hull til hendene. Ved hjelp av denne remedien kan ho framkalle glassplatene sine når ho er ute i felten. Kofferten er et sammenleggbart mørkerom i miniformat, rett og slett. 
Det går dager. Uker. Ikke spor av kofferten, og nå begynner attpåtil folk å sende bud etter bildene sine.

Men en dag, en måneds tid seinere, kommer det endelig beskjed til telegrafen: Ei kiste med navn «B. Baarsen» er blitt funnet i en fjord langt nord i Finnmark! 
Nå, så er vel platene knust på den lange sjøferden? Det er ikke uten spenning og bange anelser Barbara står på kaia når den etterlengta kofferten endelig løftes over rekka på Kvarøy igjen. Ho er snar om å rive opp lokket. Og der ligger det, alt ihop. Like pent og omsorgsfullt stabla og nedpakka som ho gjorde det før heimturen. Og ikke ei plate er blitt knust! De hadde åpna kista der nordpå, forstått hva som var i den, og omhyggelig låst den igjen. Takk og lov.

I fire-fem år på 1920-tallet virket Barbara som fotograf i Lurøy og andre steder på Helgelandskysten. Men ho var født i Bergen, olsokdagen 1876. Far hennes var kaptein Karl Emil Baarsen, og mor het Regine Ellingsen, fra Sigerfjord. Barbara hadde fire søsken. Den ene var Robert, også han en netthendt kunstnersjel, Robert Baarsen hadde blant anna skåret ut et drikkehorn i elfenben, som var med og representerte Norge på verdensutstillinga i Paris. 
Barbara ville gi seg kunsten i vold, ho også.

Men i kaptein Baarsens hus blei det ikke sett på som en passende karriere for unge damer av borgerskapet. Ho måtte i det minste lære seg et håndverk før ho starta i kunstmalerlære, skal Karl Emil ha forlangt. 
Barbara kom derfor til å gå ei tid i lære hos en anerkjent bergensfotograf, og etterpå fikk ho kystkapteinens godkjennelse til å ta et seks måneders kurs hos kunstmaler Wigdel i Bergen. 
Det er sagt at ho seilte langs kysten ilag med far sin oppover til Nordland, og muligvis var det på disse malerferdene at ho fikk kjærlighet til denne landsdelen. Allerede i 1899, 23 år gammel, skal ho ha hatt fotografforretning i Haugesund, og tre år seinere etablerer ho seg visstnok på Melbu. Men kildene til livsløpet hennes før ho kom til Mo i Rana er svært upålitelige og dårlige.

Etter et kort mellomspill i Meløy og Lurøy, steig ho iland på Moholmen i 1903 eller 1904, og ho skulle komme til å bli en velkjent, mye brukt og høyt skattet fotograf på det meste av Nord-Helgeland. Noe av det første ho gjorde, var å få bygd seg et atelier, som blei oppført omtrent der hvor Jernbaneparken nå ligger. Det var et tidsmessig studio med store takvindu, for dagslyset var det aller viktigste redskapet i fotograf-faget.

Rana var på den tida – som ved så mange seinere høve – midt i ei brytningstid. Det reine Klondyke for noen. Hundrevis av anleggsslusk befolket hvert loft, og nybygde arbeiderheimer skaut opp rundt fjorden. Dunderlandsanlegget var i full drift. På det meste arbeidet det fleire der enn under anleggstida på Jernverket et halvt sekel seinere.

Dunderland Iron Ore Company – DIOC – brukte det moderne hjelpemiddel- fotografiet – til å dokumentere all sin virksomhet. Barbara Baarsen var det sjølskrevne fagmenneske å knytte til seg når engelskmennene trengte fotograf. Fribilletten hennes til Dunderlandsbanen (bildet t.h.) er utstedt til «Miss Baarsen». Den er krøllet og skjør blitt, brukt på mange  turer  på strekninga mellom «Guldsmedvik» og «Storfoshei», som det står trykt på den. 
Ingen veit hvor mange bilder ho tok fra Dunderlandsanlegget. Men ho fotograferte smått og stort, lokomotiver, bygninger, arbeidslag, arbeidsredskaper, arbeidsmetoder, prosesser. 
Tusenvis av glassplater kan det hende ho har produsert i den tida. Men de fleste skulle komme til å gå tapt.

– Ho fikk betalt per stykk, og tjente bra den tida, fortalte hennes datter Margrethe til meg mange ar seinere.

Barbara gifta seg med Edvard Bostrøm, en svenskfødt urmaker fra Fauske. Han var i all si tid ganske sjukelig, så forsørgelsesbyrden falt på Barbara. Sju unger fikk de. Alle de tre guttene døde som barn, og det må ha vært tunge tider for unge Barbara. De fire døtrene levde opp.

Margrethe Christensen var en av dem, nest yngst av jentene, født på Mo i 1914.

– Jeg holdt ofte på ilag med ho mamma. Hjalp til i arbeidet. Jeg fotograferte også, tok portrettbilder, brudebilder, når ho mamma var ute på jobb, forteller Margrethe. 
Økonomien blei stadig trangere, sjøl for en driftig og dyktig fotograf. Kriseåret 1921 ramma også Barbara Baarsen med full tyngde. Ho måtte gå fra det fine atelieret sitt, og bega seg ut i øydistriktet for en periode.

De skal ha bodd på mange steder. Ei tid i Træna, ei tid på Lovund og på Solvær, sies det. På Indre Kvarøy bodde de også, som ennå på den tida var et kommunikasjonssenter, midt i skipsleia, med dampskipsekspedisjon og hurtigruteanløp.

Atelierteltet og kassene med alt det tunge utstyret, kamera og framkallingskoffert, reiste ho med på kryss og tvers mellom øyene. Her i øydistriktet hadde ho noen produktive, men rimeligvis svært slitsomme år. Ho fotograferte alle konfirmantene og alle brudeparene, og mennesker i heimemiljøet og i båten. Unger var ett av hennes spesialfelt. Ikke rart, kanskje, med fire småjenter å ta seg av.

– Det var ikke greit med pengan. Men det var artig uti øyan, mintes Margrethe. – Folk var svært snille og hjelpsomme. Det var et slit med alt utstyret, men mannskapet på båtene hjalp alltid til med å bære. 
Rikelig med penger fikk ho vel aldri mellom hendene. Men medkvart kunne ho få relativt bra betalt for bildene sine. 30 kroner for seks pene bilder, er en tariff som dattera mener å huske.

Vanskelig økonomi stimulerer gjerne fantasien hos kreative mennesker, og Barbara laga blant mye anna også postkort som ho solgte til ulike forlag.

I 1927 flytta de tilbake til Mo, hvor Barbara leide hus med atelier etter fotograf Evensen i Moholmen. Her bodde ho heilt fram til andre verdenskrig. 
Penselen og paletten la Barbara Baarsen aldri ned, oppi alt arbeidet for det daglige brødet. Ho malte bilder av hus og landskap. Ho malte et stort Kristus-bilde, som i dag henger i lokalet til Mo Kristelige Ungdomsforening. Dette bildet var så stort at Barbara måtte sitte i atelieret hos en kunstmaler på Berg i Helgeland mens ho malte det.

– Ho va med på alt mulig som skjedde, fortalte datter Margrethe, som gir oss et bilde av et aktivt og engasjert menneske, alltid på farten i en eller annen sammenheng i lokalsamfunnet. 
At ho i tillegg hadde ei betydelig litterær åre, er utvilsomt. Ofte stod signaturen «B.B» i bladet «Urd», og i lokalpressa skreiv ho dikt. Ho blei representert i sangbøker, og var blant de mest aktive i «Hjemmenes vel» på Mo.

«Mo ligger badet i sommersols glans,
og Ranfjords bølger leker i dans.
Det blinker og glitrer i tusen små bårer 
som solvinden sender mot land»
. Slik lyder innledningsstrofa i en prolog som den visuelle Barbara skreiv.

Barbara Baarsen døde av kreft i 1943, 67 år gammel.

De aller fleste av de uerstattelige glassplatene hennes, med bildene fra førti års fotografering, gikk tapt. Det sies på grunn av uforstand fra ndre mennesker. Da huset hennes i Moholmen kom på fremmede hender, blei kassene med skjøre glassplater satt ute under åpen himmel, og noe blei hivd på sjøen.
 Mange av arbeidene hennes har seinere dessverre vært reprodusert under andre fotografers  navn.

Torstein Finnbakk

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1999 ga Leif Alstadhaug ut ei bok om fotografen: «Det Længtende Sind». 

Barbara Bostrøm Baarsen ble enda en gang aktuell da det ble funnet en bildeskatt etter henne som man lenge hadde trodd var gått tapt.

Kilder:  Intervjuer med Margrethe Christensen , Anders Christensen og Rune Bang. Leif Alstadhaug: «Det længtende sind» (Rana Museums- og Historielag, 1999). Bildene ble si  tid stilt til rådighet av  Margrethe Christensen og reprodusert av Geir Vea. Ett av bildene er i Torstein Finnbakks private eie).