Eldhuset – tidsmaskinen

Fortellinga om at eldhuset på Jamtjorda i Leirskardalen skriver seg fra 1600-tallet er kun basert på ei myte, og har aldri blitt bekrefta ved å bruke vitenskapelige dateringsmetoder.

 Men sagnet sier at han het Jon og kom fra Jämtland. Men ingen veit med sikkerhet hvem han var, hva han het eller hvorfor han kom. Men han kom gående opp Leirskardalen, en gang i eldgammel tid, og trolig var det på bleike 1600-tallet.

Kanskje var han en flyktning etter freden i Brømsebro, da den dansk-norske kongen tapte Härjedalen og Jämtland til Sverige. Han etla seg i alle fall til å slå seg ned i en dal i Korgen, hvor ingen bumann tidligere skal ha bygd.
Et sted midt i dalen tok han seg en rast, kan hende. Kanskje stansa han bare for å stramme komagbandene. Sagnet sier i hvert fall at han hogg merket sitt inn i ei gran oppi Håjen, for å gi til kjenne at dette landet var erobra. Han fant ikke grønnere gress anna sted i dalen, så han slo seg ned der ved merkegrana. Plassen fikk kanskje navnet Jamtjorda, etter skogbygdene han kom fra. Men stedsnavnet kan også ha en heilt anna opprinnelse. 

Ett av de første husa som Jon bygde – sagnet sier at det var det aller første – står der den dag i dag. Byggeåret kjenner vi ikke. Det kan være nyere enn en i mange år antok. Det er uansett gammelt.

I årenes løp har årestua, eldhuset på Jamtjorda, nok  gått gjennom endel forandringer. Men de grove stokkene i veggene er de samme som jamtlendingen i si tid fravrista den frodige skogen i Leirskardalen. Ei av dørene i eldhuset viser at grana i høgeste grad var hogstmoden: Halve dørplata er gjort av ett eneste bord, nær halvanna alen bredt.

Den første registrerte brukeren på Jamtjorda het Kield. Noe farsnavn er ikke kjent. Han betalte 2 pund skyld, etter matrikkelen av 1647. Dette kan kanskje ha vært den samme mannen som sagnet kaller Jon, og altså den første brukeren i Leirskardalen. Men Kield kan også ha vært Jon sin sønn. Eller «Jon» kan være en sagnfigur, skapt av seklers fantasier og vandrehistorier. 

I eldhuset har det vært kokt og bakt i gråsteinsgruva i  manns minne og vel så det –  heilt fram til denne dag. Men fra først av skal det ha vært ei åpen gruve midt på golvet og ljore i taket. Det er på ett eller annet tidspunkt lagt inn loft i huset, kanskje da den første pipa blei mura. Takbjelkene oppe på loftet er sotete og godt innrøykte, og bærer tydelig preg av at bygget var ei pipelaus ei årestue fra først av.

Gjennom seklene har det vært brygga og baka, kjevlene har romla, den liflige lukta av nystekt brød har trengt ut fra ljore og skorstein, gjennom trange tider og høgkonjunkturer. Noen ganger lukta brødet skarpt av bark. Tenk deg at alle kamkak-leivene, flatbrødet og lefsene som har vært produsert i eldhuset på Jamtjorda blei lagt i en eneste stabel. Tenk deg videre at det hvert år i gjennomsnitt blei baka en meters stabel. Gjennom 350 år utgjør dette en brødstabel høgere enn Eiffeltårnet. Og brød trengtes, for det blei etter hvert mange munner å mette på Jamtjord-tunet.

Eldhuset er ett av de svært mange husene som etter hvert blei bygd her. Ja, det skulle vokse fram den reine landsbyen på tunet, hvor i alt fire garder kom til å ligge: Oppigarden, Midtigarden, Sandmoen og Volden.
På en skisse som Harald Brygfjell har tegna er det ført opp nærmere 40 større og mindre bygninger der på landsbytunet.  De fleste er borte i dag, men mange står igjen, blant anna også et stabbur med ukjent byggeår. Det samme gjelder steinfjøsen, smia og en jordkjeller. En teori går ut på at kjellerhuset kan være enda eldre enn de andre, en tenker seg at dette var det første krypinn som  mannen fra Jämtland bygde seg.

Før Petter Dass
– eldhuset som tidsmaskin

La oss for et øyeblikk, tross usikkerheten om opprinnelsestid og -år, anta at eldhuset blei bygd rundt 1640. Kongen i Danmark-Norge het Christian IV, også kjent som  Christian Kvart. Han grunnla blant anna en bitteliten by sør i landet, som blei døpt Christiania, som seinere skulle få navnet Oslo.
Da  eldhuset var bare få år gammalt, tumla det i England omkring en guttekvalp som ennå gikk i kortbukser. Han bar navnet Isac Newton, og hadde ennå ikke fått noe eple i hodet.
Eldhuset nord i det fjerne Norge stod like traust på syllsteinene sine mens Ludvig XIV solte seg i all sin glans i Versailles.
Da eldhuset i ett år eller så  hadde tjent som vern mot vind og vær for nybyggerfamilien på Jamtjorda, kom det til verden en liten pjokk som skulle bli kjent og kjær på heile Helgeland og vel så det. Han fikk i dåpen navnet Petter Dass, og da han blei vigd til prest var allerede bjelkene i årestua godt innrøykte.
Den siste heksa i Norge blei brent i 1670. Da hadde ilden i tretti år flamma på gruva i Leirskardalen
Da den franske revolusjonen kom med brask og bram i 1789, var huset allerede eldgammalt. Halvtanna århundre hadde segla forbi over mønet, mens fem generasjoner hadde tråkka over tunet på Jamtjorda. Minst en av beboerne hadde etter god skikk blitt frakta ut gjennom veggen som lik, så han ikke skulle «gang oppdagæ». Såret i tømringa finnes fremdeles.
Den berømte lekpredikanten Hans Nilsen Hauge besøkte Leirskardalen i 1803. Det gamle Eldhuset stod godt på syllstokkene. Da Norge fikk egen grunnlov i 1814  hadde huset snart stått han av nesten i to århundrer, og ved unionsoppløsninga i 1905 var det godt inne i sitt tredje århundre.
Våren 1940 blei allmenningsvegen gjennom dalen for første gang tråkka på av fremmede lands soldatstøvler. Da runda huset der ved vegkanten tre sekler Mye hadde det sett, men dette…
Huset har stilltiende tjent sine mennesker, bare knirka om dørhengslene var usmurte og knaka litt hver gang søraustdrogene kom nedover lia og slo mot veggen.
Etter hvert oppdaga menneskene eldhusets verdi, som klenodium og minnesmerke over slekters gang.
Det var på høg tid,  hadde kanskje eldhuset mumla, om det hadde brydd seg med å si noe.

 

 

 

 

Kamkakbaking i eldhuset på Jamtjorda