Dødt hus med fragmenter fra en handfull liv

huset

«Hang down your head Tom Dooley…»

Med lukka øyne sang ho, mens ho klimpra på  den nykjøpte gitaren. «Hang down your head and cry…» Ho tenkte seg langt, langt forbi låvebrua, gjorde et kast med hodet, slik at de lange lokkene flaug vekk fra det fregna fjeset. Ho tok et nytt grep, mens ho nynna lågt, så de ikke skulle høre henne der  inne på kjøkkenet.

Et øyeblikk la ho ifra seg gitaren, kjeik seg forsiktig over skuldra før ho drog fram det kvite arket ho hadde gjømt innpå barmen. Ho glatta det ut i der i fanget, og leste den jevne handskrifta enda en gang. Det kom så langt bortefra, og hadde vært så lenge på reise, det brevet.

«Ombord på M/T Skotfoss den 2/1 1961 på reise fra Philadelphia USA til Punta Cardon i Venezuela
Hei Jorid !!!
Takk for den fine pakken med skrivepappir, som Du ser jeg hade bruk for.
Jeg er Båtsmann ombord, og Svenske 38 år gammel, men jeg har ikke vært i Skandinavia siden 1937 då jeg reiste ut for første gang 15 år gammel har nu fart i Norske båter i 11 år.
Du kanske vil vete mer om meg, jeg er ogift mine foreldre lever, de bor i Stockholm, og jeg skall besøke dem i sommer det er første gang jeg kommer hjem siden 1937.
Jeg vart torpedert i 1942 med en amerikansk tankbåt i Stille Havet og satt siden fange hos Japanerne i Tokyo til krigen sluttet.
Pakken fra Deg fikk jeg i Curacao Vest-India . Vi kom dit på Julafton.  Brofors er en tankbåt på 20.000 ton den er 17 månader gammel og bygd i Amsterdam Holland. Jeg har vart ombord siden vi gikk ut første gang 4. september 1959. Siden den gang har vi vart i Japan, Kina, Australia, Nya Zeland, Borneo, Afrika, Amerika. Venezuela, Tyskland, England, Vest-Indien, nu vet vi ikke vart det blir at gå efter Venezuela.
Håper Du fikk selge mange blader til jul. Du liker ju at selge blader.
Ja, Jorid nu sluter jeg med mången Hilsen til Deg og dine 2 søsken hilse også Mamma og Pappe, eg har  som Du ser vanskelig at skrive Norsk, men håper Du forstår meg likevel, vist Du har lyst kan Du ju skrive til meg igen min adresse er
Olle Jacobsson  MT Skotfoss
Thor Thoresen & Co
H. Heyerdalsgatan 1 OSLO»

Ho bretta sammen brevet, stakk det på plass igjen, mens hun satte seg til rett igjen med gitaren og strøk varsomt over strengene. Og dette var før den store stilla la seg der over tunet.

Nå  skjeler huset forsagt mot vegen. Ingen vinduer er heime lenger. Ei mosegrodd trapp sier sitt.

Det samme gjør den knapt farbare brua over bekken. Med ei kjensle av innbrudd trår jeg inn i bislaget, hvor golvet skråner bratt mot holet der kjøkkendøra en gang var.

I det samme tar vinden tak, leker seg litt og lar en hardt medfaren avis få det glatte lag der den segler gjennom rommet, med dato mandag 16. oktober 1967: Et parti flybårne druer fra Bucuresti nylig har ankommet Nordland.

Blikket dras mot den velta komfyren.

En gang, en fjern søndag, fyltes akkurat dette kjøkkenet med duft av brunsaus, småsteik og ertestuing.

Hvor ble det av dem, de som ga liv til huset – til denne vesle garden som ikke lenger finnes.  Bare et hylster er tilbake. Ingen har kunnet si meg hvorfor. Men ett er sikkert: De dro. En vakker deg, eller en forargelsens dag,  en gråtens dag –  eller var den kanskje fylt av lys latter og lette fottrinn og sigarettrøyk?

De slakta kanskje, som i klisjeen, den siste kua. Og dro. Til Mo i Rana, Trondheim eller Oslo – eller  like til Australias land.

Bort fra møkkerdungen og utedassen fór de. Vrei om nøkkelen. Ja, ulik Lots hustru  så de seg aldri tilbake, og ble følgelig ikke forvandla til saltstøtter.

Men kjøkkenbordet tok de ikke med seg. På dette vindskjeve bordet  ble det satt fram grovkaka og lefsa, nyrørt rips og godt smør. Til kvardags kasserollen med uskrella, men mjølne poteter. Lettsalta torsk og stekt flesk. En sommers dag sprøstekt  ørret fra den grunne gardsbekken, raud i fisken. Kjøkkenbordet var verdens midtpunkt for en handfull mennesker, i ei tid gjømt bak en bleik dato på en istykkerrevet  avis. Kjøkkenbordet var grunnpilaren i tilværelsen for en liten tass. Da han skulle ta de første stega, tok han med de små butte nevene et solid tak i bordkanten  – og heisa seg opp. For ham var  det heilt utenkelig, det  som da hendte, at det skulle velte over ham – sjølveste kjøkkenbordet.
Nå farer vinden og regnet over bordet, men også solgløtt blidt gjennom åpningene. Spor av en bordkniv står trassig tilbake i bordplata.

Det fargerike belegget som en gang dekka golvplankene og gjorde litt stas, er gått i oppløsning. Vindusholene  gisper etter  luft og har spytta karmene ut på marka.

Kanskje var det en hage her, med et blomsterbed. Nå rår bringebærriset, og om hausten står ripsen rødere enn noen gang.

Enda ei gissen dør  skubbes opp. Også her har vinden vært først. Ungjenterommet.  Et eksemplar av «Romantikk», et bilde av Pat Boone, sirlig utklipt i silhuett, har vært fastgjort med tegnestift over ei grønnmåla seng med nyvaska laken i.

Med kvart har snøskavlene ligget i krokene. Vinter etter vinter har forsøkt  å viske ut sporene etter henne. Men papir forgår ikke så lett. Fakturaen borte i hjørnet har overlevd, og sladrer om at ho i 1963 fra Wesico Forlag i Oslo har bestilt «1 gitar Lucky Seven og Jørgen Ingmanns gitarkurs». Gitaren skal betales med 15 avdrag a kr. 11,-.

«Hang down your head Tom Dooley, Poor boy, you’re bound to die».


1 kommentar

Filed under Fortelling

One response to “Dødt hus med fragmenter fra en handfull liv

  1. Stig Bang

    Du skriver godt, Torstein. Stol på det. Skriv meir! Skriv! Eg ska læs

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s