Er det ikke underlig – vi kan aldri glede oss over den årstida vi har. I stedet er det alltid noen som heile tida skal spå om hvordan det blir, så vi har noe å grue oss til. I stedet for å gledes over alt det våren har å by på, er dette tida da man på død og liv skal spå hvordan sommeren blir:
Hvis skjura bygger reir – jeg husker ikke om det er høgt eller lågt – så blir det enten en varm eller en kald sommer. (Sjøl skulle jeg gjerne ha sett at akkurat den ulykkesfuglen verken hadde bygd høgt eller lågt.) Når vi er kommet så langt at vi veit hvordan sommeren ble, så er det til å spå om vinteren, med samme presisjon: Mye eller lite rognebær – mye eller lite snø, eller omvendt? (Rognebærene er dessuten oppskrytt. Jeg har prøvd å legge vin av dem, men den ble beisk.)
Nok om det.
På Halsøya, litt nord for Mosjøen sentrum, bodde det før i tida en mann, av det slaget som ble kalt original. La oss kalle han Edvart. Når han Edvart møtte folk på gata, eller når han kom inn på Samvirkelaget eller i kirka eller på en kafe, uansett om det var skyfri himmel og sol eller det hølja ned, så sa han alltid: «Hain bi no vel rægn!»
En gang var det en spissbur som trudde han skulle komme kan Edvart i forkjøpet og overrumple ham. Da de møttes på gata en riktig godværsdag, skynda den andre seg til å være først med å avlevere Edvart sin replikk: «Hain bi no vel rægn!»
Da ble han Edvart kjempesint og svara i affekt: «Trur du verkele dæ bi rægn a sjyfri himmel, din stortåsk!»
Edvart pleide hver morra å gå en halv mils veg fra Halsøya nordover Leirfjordvegen. Dette var et fast innslag i hverdagen – ja også søndagen. Edvart skofta visst aldri denne gangarturen, enten det var sol eller regn. Det hadde visstnok medisinske årsaker. De sa han «gikk av seg vatnet», hva de nå meinte med det. Etter hvert som vi eldes, vil kanskje noen og hver av oss mannfolk forstå dette begrepet bedre.
Hvorom allting er: Vegen var smal, smalere enn nå, og sjølsagt uten fasiliteter som fortau og desslike. Kanskje kunne denne ferdselsåra i tillegg være hullete og sølete. I alle fall er det sagt at bilistene, de lokalkjente, var oppmerksom på denne spesielle fotgjengeren, som like godt kunne gå midt etter vegbanen som langs kanten.
En morra da han Edvart var på sin sedvanlige gangartur, hendte det at det kom en fremmedkar kjørende. Idet denne villturisten runda en skarp og uoversiktlig kurve, fikk han for seint øye på den den mjuke trafikanten, som stod midt i vegbanen og urinerte noe så voldsomt. Dermed smalt det. Før turisten rakk å reagere, hadde han kjørt på mennesket, som spratt som en ullsekk bort i den djupe veggrøfta, og ut av syne.
Den svært engstelige bilisten bråbremsa, i frkt og beven for at det aller verste skulle ha skjedd. Han sprang fram til grøftekanten der han hadde sett fotgjengeren forsvinne.
Mindre ble nok ikke skrekken da han fikk øye på en skikkelse som lå på rygg i grøfta. Livløs. Akkurat idet den andre skulle til å bøye seg ned og kjenne om det stod til liv og puls, åpna Edvart auene og stirra rett inn i ansiktet på bilisten, idet han sa med mild, men tydelig røst:
«Hain bi no vel rægn.»
Finnbakk Skrivarstove 