Om møsbrøm og gjenbruk

Brunost eller prim (eller møsbrøm som det egentlig heter), er noe av det fornemste i norsk mattradisjon.

Brunost. Ellers møsbrøm, som det heter.Brunosten er noe av det fornemste innen norsk mattradisjon. Der hvor jeg kommer fra kaller vi brunosten – eller prim, det går for det samme –  for møsbrøm. Til om med Petter Dass skriver om møsbrøm, så du kan tenke deg.

Før i verden var det vanlig at man kokte brunost, altså møsbrøm, rundt omkring på gardene. Hvis man hadde ku eller geit, vel å merke.

Kona i Storskogen var en habil møsbrømkoker. En dag kom ei kjerring gående til Storskogen, i den hensikt å kjøpe møsbrøm. I de dager var innpakningspapir mangelvare, og kona i Storskogen beklaga at ho ikke hadde såpass som et stykke papir å emballere varene i.

Men da svara kunden: «Nei, bry deg kje om D,  D E kje fale, paper har eg sjøl. Sjå her…  Eg fainn eitt paper borti skogen – D ha vøre møsbrøm i D før!»