En skoledag i Johan Olsens liv

Han trasker den ubrøyta vegen fram mot det låge, svarte tømringshuset. Et gult lys kryper ut av vinduene. Siver inn i morgenlysninga. Det er i den gråblå morgentimen. Dagen er ei lita lysning bakom åsene med svarte graner. Johan er på veg til skolen. I slitt, lappet, arvet fottøy. Svart vadmelstrøye, bukse av samme slaget. Strikkelua langt ned i panna. Ranselen henger på halvåtte over de små skrå skuldrene. Han snufser litt. Snyter seg i votten. Tankene har for vane å bli stående stille slike morgener. Han lar bare øynene slippe inn det sparsomme lyset, og har nok med det. Han får igjen dette ekle nede i halsen. Som et dyr der nede. Det vil verken opp eller ned. Han må hive etter pusten, men prøver å la det være. Prøver å puste rolig, på folkvis, men da blir det bare verre. Han kjenner prikkinga helt ut i fingertuppene, og må hive etter været. Nei, han får la være å tenke på det. Får bare la øynene suge inn i seg den mørke tømringa som blir tydeligere der framme, med gule vindusglugger og blå røyk rett til værs fra pipa. Pedellen har vært tidlig oppe og fyrt.

 

 

Ovnen der inne er raudflekket. Det lukter bjørkeved. En etter en, noen i flokk, kommer ungene sigende. Tar av seg ransler, slenger fra seg vesker, strikkeskjerf, luer, votter, trøyer og gensere. Noen reimer opp sko og gnir frosne tær, dytter hverandre for å få plass nær ovnen, bak skjermbrettet. Lærer Gideon Skarberg er ennå ikke kommet. Han er ikke langt unna, og skravlinga dempes. Det bør være stille idet han entrer dørstokken fra «Det Aller Helligste», som de i smug kaller lærerens bolig i enden av skolehuset.

 

 

Døra der innefra glir opp på velsmurte hengsler. Han står ved katetret, og det rumler fra unger som ryr på plass mens de prøver å gjøre seg lydløse. Fadervår går unna i ei handvending. …Stilt i heilag fred…toner salmesangen ut, og oppropet går kjapt og kontant.

-Røys deg når eg snakk åt deg, Ole-Krestian. Eg sa røys opp med deg. Men du e sein. Akkurat som far din. Tvangsauksjon og fattigkassen. Egentleg e jo slikt arveleg. Neimen så sett deg berre då, og stand ikkje der lekså ein frostvar gjeldmons.

 

 

Lærer Skarberg ser ned i leseboka. Ser opp igjen, så tilbake til boka. Legger med rappe fingre hårstråene sine over den blanke issen. På tvers. Som vanlig. Ser ned i boka. Myser ut over klasserommet.

 

– Det va vel slik at dåkk sku lær eitt dekt tel i dag? Utenat. Ordensmann – kem som e det? Olaf, no du Olaf, ke før ei sia står det her dekte på i boka?

 

– Ehm…sia…nei…ehm. Eg minnes ikkje.

 

– Minnes ikkje, minnes ikkje! Minnes du dett eiga navn? Eller e du vørten like bevisstlaus som han bessfar din, han Tullkrestaffør? Sett deg, pøyk. Umuleg e du, bryr deg ikkje om å lær. Han bror din va akkurat likeins – likegyldig – egentleg akkurat slik.

Olaf rødmer, tier og setter seg nølende.

 

 

 

– Jens, du e kanskje ventelig meir før vett å tak. Kem så ha skreve det her dekte?

 

– Han Vi..vi..Vi..Vidje…

 

– ViVidje, ViVidje. Hahaha. Du veit vel knapt ke ei vidja e før slag, ban, skoglaus så dåkk e på Litjrabben. Men klauven kjenn du venteleg tel. Du ha vel haurt snakk om en klauvgalte? Hahaha. Åsmunn Olafsån Vinje heita han, så ha skreve dekte. Vinje. E det før mykkje førlanga at du ska kan stava, no så du strakst ska stand før presten?

 

 

Noen flirer, andre ser ned i pultlokkene.

 

– Johan, ha du lærd deg det herre?

 

-…

 

– Nei, det va vel det eg tenkt!

 

– J-j-jau, det ha-ha-ha eg s-så re-re-rett.

 

Johan svarer kjapt til han å være. Ordene pleier å flakse rundt omkring som svarte kråker inni hodet hans. Det samme gjør bokstavene, når han skal lese høyt fra boka. Og hos Skarberg skjer det ofte. Men satt han ikke i to heile timer i går attmed kjøkkenbordet, i lag med ho mor. Og ho hadde lest for han. Vers for vers. Strofe for strofe. Og han hadde gjentatt og gjentatt, til det satt som limt med kveitmjølsklister oppi hodet hans. Og oppdaget de ikke attpå til at når han sa fram noe han hadde lært seg utenat, så rant ordene ut av han som det reine steinskredet. Og før Gideon Skarberg får samlet seg til ei ny breiside, er Johan i full gang. «At far min kunde gjera» blir lest feilfritt, uten bok. Han sier det fram med heile seg, og det blir enda stillere enn vanlig i rommet.

 

 

Men så snart Johan er ferdig med siste strofa, bykser Skarberg fram, og er med ett bak ved pulten til Johan. Læreren triver den ihopslåtte boka, og holder den tett opp under nesen på gutten.

 

– Va det ikkje det eg egentleg trudd! Men du va snar å klapp att boka. Meg juks du ikkje. Las i smug utur boka gjord du, din stamhedning. Undermålar, men unnser deg ikkje før å bedrag meg rett oppi synet. Det svartner for øynene for Johan, men han biter sammen tennene, og hvisler:

 

– Ho va-va-va kje å-å-åpen, å d-det veit du gå-gå-gått.

 

De nærmeste ungene kvepper litt til på pultene, over Johan si plutselige ureddhet. Sier lavt til læreren at boka var virkelig ikke åpen.

 

– No. Du kom deg unna, den her gongen. Men det e best du les reint før ettertida. Eg lyt jo tru du stam berre før å slepp å les, av egentleg pur latskap! …No, mens eg har deg her, du kan kanskje førklar ke han Vinje mein med den her strofa: «Stor arv det er for mannen av godtfolk vera fødd»?

 

– A-at d-det sk-sku va så jæ-jæ-jæft å v-va sto-sto-storkar. M-men han f-far sei no at det ha dø-døtte mang ein ma-ma-ma-mannlort unna ein b-bra m-mann og.

 

 

Skarberg blir rød. Nærmest fiolett nedover nakken. Fiker til Johan under det ene øret, så under det andre, og på nytt under det første. Han tar spesialgrepet sitt, kliper av all kraft, presser tommelfingeren sin inn under Johan sitt kragebein. De nærmeste mener de hører det knaser.

 

– Kom deg ut. Skarberg hveser.

 

– Og vis deg ikkje her før du ha bødd meg om førlatels før munnbruken din.

 

 

Johan vegrer å følge med, men blir løftet i været etter øreflippene. Gutten ser ingen ting for tårene som presses fram. Føler bar at det gjør vondt, som om hodet skulle ha revnet i to. han blir slengt ut ytterdøra og ned trappa. Ranselen etter, og han griper den i ørska. Han skjener bortover vegen. Bortover, heimover. Kjenner at det renner nedover halsen. Han tørker med handa, og kjenner det varme blodet. Han merker den strenge kulda. Lua og vottene er blitt igjen der inne.

 

Hodet kjennes tomt. Han hikster etter været. Men gråten vil ikke komme. Han ser for seg leseboka med flagrende ord. Han siger i hop ved snøkanten da han hører at det kommer noen. Det er han Leif, nabogutten, som kommer med hest og slede fra meieriet.

-Men ke det e med deg? spør Leif, og blir var dette med ørene.

– Kom. Her bi det dokterskyss!

– N-n-nei. I-i-ikkje det…d-du må-må kjør meg he-heim.

Og slik blir det. Han løper oppover fra vegen til heimhusene. Mora vasker varlig øreflippene hans, og får etter hvert høre hvordan det har gått for seg. Ho veit ikke råd. Sier han Gideon er no så flink til å lære ifra seg, sjøl om han er litt snarsint. Det heile er nok glømt til i morra hvis bare han Johan holder seg fin gutt heretter. Og de blir enige om ikke å si noe til faren, som er så trøtt og oppfarende når han kommer heim.. Johan blir sendt et ærend til en av nabogardene, og er ikke snar om å dra heim igjen.

 

Det blir mørkt, og han veit at faren er kommet.

Straks Johan kommer inn på kjøkkenet, ser han ryggen til mor si. Ser ryggen og akslene. Ho står ved ovnen og snur sild i steikpanna, bøyer seg, legger mer ved i ovnen. Snur sild. Han har den breide ryggen hennes vendt mot seg heile tida, og han kjenner osen fra silda på panna. Makko henger til tørk over komfyren, og han tenker at den kommer til å lukte steikt sild. Det freser fra varmt feitt, og han spør som for å si noe:

– K-kor e han f-far?

-I skøtet, svarer ho omsider. Ho snur sild.

– Du sa kje du ha vøre oppkjeftig, fortsetter ho så.

– O-o-oppkjeftig?

– Ja, just det! Og ho sier mer. Ho sier at han må ikke komme her med meir lyging. Han far har fått vite alt som er verdt å vite da han kom fra skogen på Storvelta, og traff ungene der.

– No e vi utbørn i bygda, både han far din og eg.

Og han far har vært hos han Gideon, og han Gideon har gitt klar beskjed: de må i veg og be om unnskyldning, ellers behøver ikke han Johan å vise seg meir på skolen. Det har han Gideon sagt, og det skulle bare mangle. Og satt ikke ho, enno ho hadde annet å gjøre, i timesvis og terpa leksa med han, store glunten. Og hva fikk ho igjen for det, anna enn utakknemleheit, tåpskap og trållheit?

 

Han står der og ser den breide ryggen hennes, og sterkere og sterkere kjenner han eimen av stekt sild. Den lukta skal alle dager minne han om dette. Lukta av stekt sild skal minne han om et svik. Det blir et stille sildemåltid. Ett og annet ordet foreldrene imellom, om kveldsfjøsen. Heller ikke småøskenene sier noe, men kaster bare øynene på han nå og da, stjålent.

 

Til kveldsstellet gjør han som vanlig sin del av arbeidet, og tåger ned høy til kyrne. Resten av kvelden sitter han usynlig i kroken på kjøkkenet, og ser på årringene i golvborda. Svarte strek mellom borda, noen steder breide, noen steder smalere. Han eter ikke kveldsmat, og ingen nøder ham til det.

Det blir heller ikke sagt noe da han går til sengs samtidig med de små.

 

Han drar det tunge vatt-teppet over hodet. Da kommer gråten, som ei flomdiger vårelv som rensker opp, slik at bare slette berget og stor kuppelstein ligger igjen langs bredden. Det er en gråt uten sans og styring. Søvnen kommer. Svart. Uten drøm.

Utpå natta våkner han. Det er kaldt under teppet. Han har gjort seg våt. Gjennomvåt.

 



Legg igjen en kommentar

Filed under Fortelling

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s